Dette er et forsøk på å beskrive ei vakt på Kolsåsbanen en lørdag i desember 1966, med digresjoner. Selv jobbet jeg på Bærumsbanen som helgedagsreserve og ferievikar i lange perioder i tidsrommet 1962 til 1971.
Bjørn O. Isachsen
Klokka er 2145 og det er en heller kald lørdag i desember 1966. Jeg befinner meg i pause- og spiserommet i hvilebrakka på Avløs stasjon på Bærumsbanen. Ikke akkurat den triveligste plassen i verden. Jeg har nettopp avsluttet matpausen til tjeneste 355, en typisk tjeneste for helgedagsreserver, en tjeneste jeg nesten hadde klippekort på, og er klar til å ta fatt på de to siste turene på Kolsåsbanen. Ute er det bitende kaldt, og de to første turene på 300-vogn (de eldste vognene på Kolsåsbanen, bygd i 1940-42) var en heller kald fornøyelse. Varmeapparatene på noen av de vognene kan du ikke varme fingrene dine på engang, knapt kjenne at det er lunk. Skulle vært fint og fått en god og varm vogn med veggvarme. Bare ikke piketten henter tog i “Fryseboksen” (en åpen, utendørs vognhall) – det er garantert en kald fornøyelse.
Heldigvis går piketten ut i vognhallen og henter tog der. Det har iallfall stått og varmet seg litt. Ut kommer toget trillende. Overraskelse: 411 er ute for første gang koplet til 410! I det jeg går om bord, kjenner jeg lukten av helt ny trikk; snekret sammen på Bærumsbanens verksted, den åttende i rekken siden 2. Verdenskrig. Men den skal også bli den siste. Godt og varmt er det, veggvarmen på de sist leverte vognene er effektiv. Piketten sier bare kjør, og vi triller over tomta og ut på hovedsporet mot Kolsås. Piketten legger over pensene, og så bærer det utover mot Kolsås i god fart. Strengt tatt har vi ikke lov til dette. Jeg er ?hyssingmann? (reserve) og Bærumsbanen har ikke spandert kjøreopplæring på helgedagsreservene. Dessuten, ledelsen lærer først opp vognførere på Lilleaker Østensjøbanen, før de får slippe til på Kolsåsbanen. Vognførerne på Kolsåsbanen er Bærumsbanens “adel”, det er de som har lengst ansiennitet og kjører gruppe A, B eller C. Men det fins unntak.
Det fantes noen av de riktig “gamle” som ikke kunne tenke seg å kjøre på Kolsåsbanen. Det var faktisk for “kjipt”, det skjer ingenting der.
Det er nesten et år til at Østensjøbanen åpner som T-bane, men ombygningen er i full gang. Det er litt spesielt å krysse med T-banen til Lambertseter på Helsfyr. En gang i september måtte vi vente i det uendelige fordi t-banetoget ikke kom opp den lille bakken fra Helsfyr stasjon.
“Kippen” er kommet til Kolsås, og vi kjører helt opp i ?butten? (slutten av sporet) for å gi plass til rutevogna bak oss. Rutevogna som skal gå 20 minutter før, skal akkurat reise fra Kolsås på siste tur. Det er 406, en enkel vogn, dessverre uten veggvarme. Normalt ble det bare satt ut ett tog på lørdagene for å dekke avgangene 2310 og 0050, siste avgang. Kort tid etter kommer rutevogna fra byen. Det er 307 ? og den er av de virkelig kalde, så toget er et godt bytte. Piketten kjører etter rutevogna, 406, med kippvogna 307.
Dette var den vanligste måten å sette ut tog på Kolsåsbanen. Kipp til og fra Kolsås. Med 5 rutegående vogner, ble det en del turer til og fra Kolsås for piketten.
Jeg var altså nå konduktør på “henger’n”, selv om denne strengt tatt også var en motorvogn. Pussig ble det på tur fra byen. Da gikk nemlig “henger’n” først, men den var like fullt henger!! Her gjaldt det å ha hodet kaldt.
Innturen var heller kjedelig. Trafikken var liten. Folk på Kolsåsbanen var ikke vant til at det ble kjørt tog på kveldstid, derfor gikk 95 % av passasjerene på motorvogna. Dessuten kom motorvogna først til byen! Det brukte en dame som argument en gang! Det er annerledes nå. Men det gikk an å smuglese i en bok, og ellers hygge seg i varmen. 411 var i motsetning til 410 kledd i varmgule plater, og derfor mye triveligere vogn. I tillegg til veggvarmen hadde vogna ovner under stolene, samt takvarme. Den siste tror jeg nesten aldri ble brukt. Vogna var riktig fin den, det ble lagt ned mye godt håndverk i Kolsåsbanens vogner. Derfor var alle litt forskjellig – alle hadde sitt særpreg. Noen synes at dødmannsknappen som 410, 305 og 411 var utstyrt med, var unødvendig og tungvint, men i ett tilfelle vet jeg at den avverget en større ulykke i tunnelen mellom Nasjonateatret og Majorstua.
Kolsåsbanen fikk “aller nådigst” bruke Holmenkollbanens skinnegang fra Sørbyhaugen til Nationaltheatret. Vi måtte derfor selge HKBs billetter. Derfor hadde vi en billettrommel som var lang nok til å romme minst 15 forskjellige billettyper. Det var solide saker, men kunne være litt tungvinte i visse situasjoner. De var fine å bruke til å slå klart med snora i taket hvis du var inne i kupeen og holdt på å selge billetter. Noen nevnte at trommelen også kunne brukes mot krakilske passasjerer. Ærlig talt falt det meg aldri inn å tenke slik.
Forreste kupe var røykekupe. I morrarushet var kupéen stinn av tobakksrøyk. Fremdeles var det ikke innført røykeforbud på Kolsåsbanen, men det var ikke mange årene før det ble innført. (Tror det var i 1970). Da de vasket ned vognene etter at røykeforbudet ble innført, var det nesten umulig å fjerne tjæra som hadde satt seg fast i taket.
Pendelkonduktøren kom på på Majorstua. Vanligvis dro de to pendelkonduktørene til Ullernåsen, for å ta første vogn tilbake til byen igjen. Ble det kjørt tog, pendlet de bare til Majorstua. Det var en av de gamle karene som var pendel i kveld. Det var alltid litt trygt for oss unge å ha en av de “gamle” med på vogna.
På Holmenkollbanens område skulle det være stil. Jakke på, og ikke minst lue. Plattformkontrolløren på Nationaltheatret var ikke alltid blide på oss på Kolsåsbanen, spesielt ikke hvis vi lurte oss foran vogna til Frognerseteren på 30-avgangen. Tonen kunne være litt bisk til tider. Men avgangen 2310 var det ingen problemer, og ikke var det spesielt mange mennesker heller. Men hadde det blitt kjørt enkelt vogn, hadde den nok blitt god og full. 0050 avgangen derimot var alltid godt besatt – av festglade og fornøyde mennesker, som syntes det var greit å ta trikken hjem på en lørdagskveld.
I alle de årene jeg kjørte helgedagsreserve, var det bare en gang vi hadde bråk på vogna, ellers var turene svært trivelige. Det gjorde jo også jobben trivelig. Noen ganger var det til og med tilløp til allsang. Vi måtte være litt oppmerksom på folk som sovnet så de ikke kjørte for langt. Det hendte dessverre det også. På Kolsåsbanen var det som regel svært fornøyde passasjerer, vel og merke hvis trikken var i rute – og det var jo regelen.
Det var ikke bestandig tilfelle på Lilleaker-Østensjøbanen. En gang jeg var konduktør på en av de siste avgangene fra Jar, var restaurantene på Sjølyst nettopp stengt. Derfor ble B-toget fullt på Skøyen, men ikke av festglade mennesker, men heller bråkete ungdommer i slyngelalderen. Et par gutter nektet å betale, og stemninga i vogna begynte å bli temmelig amper. Vi hadde stoppet på Nobelsgate, og jeg ville ha de to betalingsnekterne til å forlate trikken. Vognføreren hadde reist seg og grepet pensejernet. Den ene av guttene ville gå til angrep, og var i ferd med å gjøre det, da jeg plutselig hørte bak ryggen min: “Hva er det som foregår her da?” Det var fire mann fra baneavdelingen som kom oss til unnsetning fra arbeidsvogna som hadde fulgt etter oss. Snakk om reddende engler. Guttene forsvant fort ut av døra, men det var en ubehagelig opplevelse. Det var ikke første gangen at restaurantgjestene fra Sjølyst skapte kvalm.
De to lørdagskveldsturene på Kolsåsbanen var over. Stemningen hadde vært god og de som sovnet hadde blitt vekket. Martin Nag var grei, han skulle av på Gjønnes. Klokka var 0139, og det var på tide å komme seg hjem. Og det gikk fint, for “oppsamler’n”, som regel en E-vogn eller “Stakavogn” var klar til å ta “æresrunden” til byen, det vil si Østbanen. Men på den tiden var det ikke så mange som benyttet seg av den, kanskje fordi den ikke sto oppført på noen rutetabell?
Jeg jobbet som helgedagsreserve i mange år, og har aldri angret på det. Tapt studenttid? Ikke særlig festing osv? Det hadde jeg ingen sans for. Tap av sosial tid. Ja, men en var sosial også på jobb. Noen av mine studiekammerater valgte til og med å bli i Sporveien. Det var ikke aktuelt for meg. Likevel, det har jeg tenkt etterpå: Jeg fikk erfaring med arbeidslivet, ikke minst av organiseringen og hvordan du selv fungerte i jobben. Vi hadde vår egen lille organisasjon. Forhandlingslederen var faktisk jurist. Jeg var i alle fall fornøyd med det jeg fikk utbetalt. Jeg kom gjennom studietida så å si uten gjeld. Det var jeg takknemmelig for i ettertid.
