Jeg vil ta dere med til en by i Kenya som jeg tror de færreste har besøkt, i alle fall norske. Det er ikke så mye å oppleve her for en turist utenom folkelivet. Dessuten blir folk frarådet fra å besøke byen på grunn av at den ikke er helt trygg. NRK har imidlertid besøkt byen når det har vært ting som har skjedd her. Noen tror nemlig at mye av den dramatiske som skjer i Kenya har utgangspunkt i denne byen – bomber og sånt. Men bildene jeg har tatt fra et besøk, forteller om stor aktivitet og her er det mange butikker og markeder, men også mye søppel. Jeg fikk beskjed av mine venner om å holde meg i bilen, det var det tryggeste.
I denne byen bor det først og fremst folk som kommer fra et naboland som har vært i borgerkrig helt fram til i dag. De har etablert seg med masse virksomhet og bygget sine egne moskéer. Myndighetene er svært skeptisk til dette, og president Kenyatta ville egentlig hive dem ut. De har vært lite villige til å la seg assimilere, men de betyr mye økonomisk for Kenya i dag.
Da jeg kjøpte et kart stod denne byen som en hvit flekk på kartet – uten at det sto noen forklaring. For egentlig er byen en by i en by, men som absolutt lever sitt eget liv svært uavhengig av resten.
I barneavdelingen på Folkebiblioteket kom jeg over en liten bok om baobabtreet. Den er skrevet av Morten Jødal. Den var interessant fordi den ga mange opplysninger om selve treet, men også hvilke virkelig nytteplante dette treet er. Treet er spesielt på mange måter; en ting at den lagrer vann, en annen ting er at treet er vanskelig å felle med sag eller øks. Det fortelles at det er fordi forfedrenes ånder bor i treet. Derfor er baobabtreet knyttet til mange eventyr, myter og historier både om treets form eller alder. Dessuten er treet et symbol på Afrika, selv om det ikke bare finnes der. Dessuten har treet vakre blomster – som varer en natt og lukter vondt! Mange kaller det derfor det omvendte treet, rota opp og toppen ned!
Drar du til Dyreparken i Kristiansand og du vil oppsøke avdelingen “Afrika”, finner du midt ute på ei åpen slette der det beiter noen antiloper, sebraer og giraffer et stort kunstig tre – som vel på sitt ynkelige vis skal illudere et baobabtre. Det gjør ingen annen nytte enn å illudere, for dyrene har ingen glede av å klø seg mot det som dyrene i Afrika normalt gjør. “Verdens største kløtre” – elefantene elsker det – har selv sett en elefant riktig kose seg i Tsavo East Nat. Park mens han skubbet seg og skubbet seg og nøt tilværelsen. (Håper han ble kvitt det som plaget ham).
Der jeg holder til i Afrika finnes det ikke baobabtrær. Elefantene og andre må nøye seg med andre typer trær. Sannsynligvis er det for høyt over havet eller for tørt. Men baobabtreet tolererer tørke, det har en innebygd lagringskapasitet for vann som den kan bruke i tørketider. I Australia kalles treet for “bottletree” – ganske betegnende for treet. Mange ganger har menneskene nyttet treet som vannreservoir i tørketider. I Afrika møter du det nærmere kysten – et eller annet sted mellom Sultan Hamud og Voi dukker de opp langs veien mot Mombasa. Nokså overraskende er de ofte uten blader, du tror kanskje at tørken har tatt knekken på dem. Men det har den ikke – det er en del av syklusen som baobabtreet har. Enkelte steder kryr det av disse enorme trærne – ofte uten at elefantene kan “kose” med dem. Bøndene lar dem stå på markene, de er nemlig umulig å utrydde! Drar du til Tarangire NP i Tanzania, vil du oppleve både elefanter og masse baobabtrær i vakker forening. Der må det være himmelsk å være elefant. Så er det også mange av dem.
Kvinnen i denne historien er Wangari Mathei som i 2004 fikk Nobels fredspris nettopp på grunn av trær – hennes “Green Belt” bevegelse ble jo en folkebevegelse, og er det fortsatt selv om hovedpersonen selv døde av kreft i 2011. Derimot er det tvilsomt at det var på grunn av baobabtrær. Wangari Mathei var fra høylandet der baobabtrærne ikke trives, men hun så at avskogingen var stor og hun så hvilke skadevirkninger det hadde for miljøet. Derfor var hennes oppfordring: Plant et tre for miljøet.
Da hun fikk Nobels fredspris var det enkelte reaksjoner som gikk på at hun driver jo bare og planter trær. Det er en sannhet med mange modifikasjoner. Hun var jo politisk engasjert og ble i sin tid valgt inn i parlamentet og ble til og med miljøminister, men fikk ikke utrettet så mye i Kibakis regjering. I Kenya er hun blitt kjent fordi hun klarte ved hjelp av “Green Belt” bevegelsen å forhindre at det bygget en skyskraper i Uhuru Park i sentrum av Nairobi – i kamp mot sterke kapitalkrefter og regjeringen som hadde gitt grønt lys til utbyggingen. Litt rart å tenke på siden det var nettopp der Uhuru Kenyatta la sine store folkemøter i valgkampen i 2013.
Dessuten har hun vært et stort forbilde for kvinners rettigheter i Kenya. Hun er fortsatt et viktig symbol for den voksende kvinnebevegelsen i Kenya. Den begynner å bli ganske stor og ganske viktig – til irritasjon for enkelte menn. Det var jo ikke slik før. Om Martha Karua tilhører den bevegelsen, vet jeg ikke, men hun stilte som presidentkandidat ved valget i 2013 – og tapte. Hun har i og for seg en lang politisk karriere bak seg, men er kjent for å være ganske stridbar. En annen kvinne jeg vil nevne som har stor respekt i Kenya, er radiodamen Carolyn Mutoko, som har veiledet både menn og kvinner i sine radioprogram på kiss100. Hun var forresten en av de som ivret sterkest for fred og respekt under krisen i 2007.
Jeg vil påstå at det foreløpig står dårlig til. Har nevnt kampen mot omskjæring som går ganske tregt. Men kvinners rettigheter generelt i Kenya står svakt. Ikke bare lønnes de dårligere, men de blir ikke respektert av mange mannlige ledere eller sjefer. At mange blir ansatt etter en tur med sjefen i senga er fortsatt en realitet. Den nye grunnloven skulle sette en stopper for dette. Der fikk kvinnene fulle borgerrettigheter og formell likestilling. Kvinnene fikk til og med en egen representant fra hvert enkelt county som skulle tale kvinnenes sak i parlamentet. Ord er en ting, handling er noe annet.
Da parlamentet skulle behandle en ny ekteskapslov i 2014, besluttet parlamentet – mot de kvinnelige representanters protest – å tillate at en mann skulle kunne ha mer enn en kone – uten at han konfererte med den første kona først. Flere parlamentsmedlemmer fra Jubelee-koalisjonen påsto til og med at kvinner ikke hadde noe i parlamentet å gjøre.
Ved valget i 2013 ble det valgt inn en kvinne fra maasaiene i parlamentet, og hun uttalte i et intervju at hun ville tale maasaienes sak i nasjonalforsamlingen. Kort tid etter protesterte de eldste i hennes klan at hun ikke var deres talerør, for hun hadde ikke stilt til valg med deres velsignelse. Hun var jo kvinne….
Afrika trenger flere kvinner som Wangari Maathei – og være et baobabtre for andre.
Kanskje noen som kjenner seg igjen, men dette er veien fra Nairobi retning Rift Valley. Trafikken her går fort unna. Likevel ser vi at en syklist er ute på veien med sin bagasje og henger etter en lastebil. Men det jeg observerte da jeg første gang kjørte her, var muren som deler veien – en veideler som vi roper etter her hjemme – for å hindre frontkollisjoner. Jeg tenkte – tenker de virkelig trafikksikkerhet her hvor trafikksikkerhet nesten er et fremmedord. Men jeg lærte etter hvert at det kanskje var en annen form for trafikksikkerhet myndighetene var inne på her: Å hindre fotgjengerne å løpe over veien i den store trafikken. Vi så flere steder at det var laget hull i muren og at det var tegnet opp fotgjengeroverganger (som ingen likevel brydde seg om) på begge sider. Noen steder var det vel andre som hadde laget hull i muren – der det passet dem. Jeg har sett folk krabbe over muren for på den måten å spare noen hundre meter fra nærmeste overgang.
Ellers er humpene blitt det store marerittet mange steder i Kenya – i alle fall for biltrafikken. Alle typer veier har fått humper – humper som ikke er som våre veier at du kan kjøre over dem i 50km i timen uten å få ødelagt bilen. I Kenya må du stoppe helt opp og “liste deg” over humpen før du kan komme videre. Til og med på Thika Highway – den fineste veien i Kenya har de noen steder fått humper. Fordi veien ikke ble planlagt med fotgjengeroverganger, eller underganger. Nå er det kommet en del overganger, men noen steder har de i stedet satt ned farten ved hjelp av disse umulige humpene slik at folk likevel kan komme seg over veien.
Denne unge mannen møtte vi et stykke inn i Tanzania. Han sto langs veien for at turistene skulle stoppe og ta bilde av ham. Så kunne han få noen penger. Vi så flere av dem, noen i grupper, noen enkeltvis, stå langs veien mens vi kjørte mot Tarangire National Park. Vi ble fortalt at dette var en ung maasai som nettopp var omskåret. Det hadde vært en omskjæringsseremoni i landsbyen der alle unge menn ble kledd og dekorert som han. Det neste skrittet ville komme noen år seinere. Da kom opptaksprøven til å bli en moran, en kriger: De skulle drepe en løve bare med spyd som våpen. Ikke rart det var få løver i områder med maasaier.
Omskjæring er vanligere i Afrika enn jeg var klar over. I Kenya driver de fleste stammene med omskjæring både for menn og kvinner. Det største unntaket er luostammen som ikke praktiserer. Det har lite med religion å gjøre, her er det stammekulturen som bestemmer. Hos maasaiene er det absolutt en del av deres kultur. Jeg har lest at maasaiene ikke bestandig har hatt omskjæring i sin kultur. Det er jo stammen som kom sist til Kenya. De som tror de representerer ur-kulturen i Kenya, tar feil. Maasaiene er nomader, og de kom nord fra Nildalen på 1700-tallet og slo seg ned på slettene i Rift-Valley både i Kenya og Tanzania med sine kvegflokker. Folk som bodde der fra før ble jaget bort av de krigerske moranene. En kilde sier at maasaienes ankomst gjorde at mange av de andre stammene ble mer bevisste sin egen identitet og styrket gamle tradisjoner – blant annet også omskjæring.
I Kenya er det fortsatt sett på som normalt at gutter blir omskåret. Jeg har lest artikler i avisene at de ikke bare aksepterer omskjæring for gutter, men også at det er en helsemessig gevinst – ikke minst gjennom at faren for infeksjoner reduseres. Jeg tror nok norske helsemyndigheter vil betvile det. Det var vel Venstre som foreslo at omskjæring skulle bli forbudt i Norge for alle, men det forslaget ble droppet.
Ngugi wa Thiong’o, Kenyas store forfatter, skrev om omskjæring blant kikuyuene i sin roman “The River between”. Jeg har forstått det slik at både menn og kvinner ble omskåret omtrent samtidig og med en felles forberedelsesperiode. I dag er vel kikuyustammen den mest “moderniserte” slik at omskjæring blant kvinner ikke er vanlig. Mange andre stammer har fulgt etter, mens andre stritter imot. Som maasaiene. Ngugi wa Thiong’o valgte å reie fra Kenya da han ble kraftig motarbeidet av president Moi, som nektet ham arbeid og at bøkene hans skulle offentliggjøres. Han har oppholdt seg mest i USA som professor i litteratur i tida etter han ble løslatt. Da han vendte tilbake sammen med sin kone i 2002, ble han tatt vel imot, plassert på et “sikkert” hotell. I løpet av natten kom fremmede inn på rommet, torturerte Ngugi og voldtok kona hans, fordi hun ikke var omskåret. Ngugi bor fortsatt i USA – selv om president Kenyatta inviterte ham “hjem” igjen i 2015.
Den store innvandringen av somaliere, særlig til de store byene Nairobi og Mombasa under borgerkrigen, har gjort at omskjæring av kvinner har blitt mer utbredt der. Somalierne praktiserer en pinefull form for omskjæring med både kutting og gjensying – kanskje den mest fornedrende av alle omskjæringsformer. Den somaliske tradisjonen kjenner vi også fra Norge siden det er mange somaliske innvandrere her. Noen tvinger døtrene sine til å reise til Somalia for å bli omskåret.
maasaikvinner
Husker at det for noen år tilbake var overskrifter i kenyanske aviser som fortalte at det var opptøyer i Narok, maasaienes “hovedstad” like nord for den berømte Maasai Mara National Park. Det var maasaikvinner som demonstrerte for retten til omskjæring. Bakgrunnen var at noen kvinnelige studenter fra Nairobi hadde kommet til noen maasailandsbyer for å overtale de unge kvinnene til ikke å la seg omskjære. De eldre kvinnene hadde grepet inn og tatt studentene fra Nairobi som gisler. Det var politiet som til slutt befridde dem. Etterpå gikk maasaikvinnene i demonstrasjon i Narok for retten til å bli omskåret – det var en gammel maasaitradisjon som ikke skulle stoppes av folk fra Nairobi. Det er vanskelig å forstå siden også maasaikvinnene går gjennom den tøffeste formen for omskjæring med kutting og gjensying.
De som kjemper mot omskjæring i Kenya og mange andre land i Afrika har fortsatt en stor og vanskelig oppgave foran seg.
“The condition of women in a nation is the real measure of its progress. You imprison a woman and you have imprisoned a nation…”
–from “Wizard of the Crow” by Ngũgĩ wa Thiong’o
Innledningsbildet er fra en tur vi hadde fra Nanyuky til Nyahururu over Laikipiasletten på veier som vel må karakteriseres mer som søle og mudder enn det vi forbinder med vei. Rett før vi la ut på turen møtte vi en politimann som ristet på holdet og sa vi ville nok ikke komme fram – vi hadde jo ikke 4wd. Da hadde han ikke gjort regning med Buda. For vi kom fram! Som det går fram av bildet, måtte Fatma ut og sjekke forholdene for å se hvor bløtt det var. Her var det ingen problemer, men vi møtte større utfordringer seinere på turen. Vi sklei igjennom.
Denne veien ser ikke så ille ut, men vent til regntida – da er den ufremkommelig og den fører ned til der vi bor. En gang ble veien tatt av flom, men etterpå støpte noen en bro nederst ca. 50m.
Regntid
Men vi har sittet fast noen ganger. Det har jo hatt sine utfordringer. Begge gangene var i maasailand og begge gangene fikk vi hjelp av tilfeldige forbipasserende. Det ble etterhvert en stor gjeng som med latter og rop som fikk bilen opp på tørr mark igjen. Dette var veien Dette var redningen
En flokk med eland beitet fredelig like i nærheten.
Vi har reist mye med bil rundt i Kenya – fra Bondo til Lamu – med ulike erfaringer. Da holder jeg trafikken og mangel på kultur langt utenfor her. Noen steder er veiene faktisk gode, men det er alltid noen overraskelser. Noen ganger er veien elendig, men kineserne bygger ny vei ved siden av, så da er det jo håp… For få år siden ble veien fra Athi River til Namanga på grensa til Tanzanya åpnet: The Pan African Highway. Den er flott og trafikken er ikke enorm. En gang vi skulle kjøre hjem fra Namanga oppdaget vi at den siste brua var kaputt og vi måtte inn i “jungelen” for å komme ut på hovedveien igjen. Der satt jo trailerne fast som perler på en snor. Håpløst.
Namanga Higway gammel Namanga Highway den nye
Veien til Mombasa er jo livsviktig, den er asfaltert hele veien, den er litt smal, har til og med krabbefelt noen steder, men er en av Kenyas farligste veier. Og du merker at vedlikeholdet er mangefullt. Særlig øst for Voi skal du være forsiktig med alle hullene som tungtransporten har laget, og da mener jeg ikke de kunstige fartshumpene som finnes ved alle større og mindre tettsteder du passerer. Hvis du ikke tar det med ro der, kan du risikere å sitte fast i taket. Slike humper har vi ikke i gamle Norge, nei!
Mombasa Hgw nær Nairobi Mombasa Hgw nær Sultan Hamud
Av og til kan en undre seg. Kjørte en gang fra Lake Baringo over til Iten og Eldoret. Veien her var utmerket. Svaret var: Denne veien passerte forbi ekspresident Mois barndomsby, Kabarnet. Grei forklaring. Eller hvorfor er veiene inn til turistmagneten Maasai Mara så håpløst elendige? Har flyselskapene en finger med i spillet?
Gate i Nairobi: Rist løs!
ny vei i Embakasi den gamle veien til Magadi veien til Magadi -se opp for klauvgjengere vei – og ny jernbane
Den verste veiopplevelsen var langt øst i Kenya; vi kjørte bil via Mombasa til Lamu. Det gikk greit, selv om veien mellom Malindi og Garsen var nokså dårlig. Det hadde nettopp regnet og folk var ute på veien og samlet vann i pyttene. Dette har jo vært et svært urolig område med strid mellom pokot og oromofolkene. Kanskje det som var årsaken til at veien var så dårlig.
Da vi skulle tilbake, foreslo jeg at vi kunne ta veien om Garissa langs Tana, det ville være 100km kortere på veien hjem. OK, Buda mente at veien var asfaltert, den var det den gangen den ble åpnet med pump og prakt en gang på 90-tallet. Så vi svingte av ved Garsen for å følge nordover langs Tanaelva. Dette er et nokså folketomt område, og tidligere hadde det vært en del bandittvirksomhet i området. Først ble veien dårligere og dårligere, så forsvant asfalten helt, men nå var det tydelig at her bygget man ny vei, og plutselig var vi ute på helt nyasfaltert vei og suste etterhvert forbi bussen som i alle fall var skiltet til Garissa. Nå ble vi svært så optimistiske, men turde ikke håpe…. Nei, plutselig ble veien omdannet til noe der asfalten forlengst var gått i oppløsning, og at hullene var dype som karbad – totalt uframkommelig.
“høystandardvei ” her går ikke vei – kjør utenom sa Bøygen! vinkende gutt på brua over Tana River
Da var det bare å gjøre som en rekke andre reisende hadde gjort, kjøre utenom veien, ut i bushen mellom kratt og stein osv. På de 150km brukte vi vel bort imot 6 timer, så vi følte oss temmelig rystet når vi endelig svingte inn i Garissa, byen som ifølge Den norske ambassaden burde unngås av nordmenn i Kenya. Men for oss betydde Garissa mat og drikke og litt hvile, det er også nødvendig når man er ute på tur…..
Veien fra Garissa retning Nairobi var derimot utmerket……..
Få måneder seinere ble et college i denne byen hjemsøkt av al-Shaabab som drepte over 100 uskyldige studenter.
Jeg skulle kjøpe roser til min fru til Valentines dagen, og gikk til han som selger blomster på torget her i Kristiansand. Han hadde noen virkelig flotte, røde roser. “Hvor kommer disse fra”, spurte jeg – jeg ante svaret. “De kommer fra Kenya, de sender et lass med blomster hver dag fra Nairobi til Amsterdam”, svarte blomsterselgeren. “Det passer bra,” svarte jeg, “det er landet min kone kommer fra”.
Blomster er blitt big business i Kenya. Drivhus med millioner av blomster kan en finne mange steder i nærheten av Nairobi. Det er noen slike blomsterfarmer like utenfor Kitengela – en knapp time fra Jomo Kenyattas Internasjonale flyplass, men over halvparten ligger i nærheten av Lake Naivasha. Der er tilgangen god for ferskvann fra Lake Naivasha, en av de få ferskvannssjøene i Rift Valley. Klimaet er dessuten ypperlig for dyrking av blomster. Der ligger gartneriene tett og tusenvis av arbeidere har sin jobb med å dyrke fram, stelle og forberede transport av rosene til Europa for salg. Jeg skjønner det godt, for arbeidskraft er billig i Kenya, mange kan få jobb og et rimelig utkomme fra denne industrien, men jeg regner med at arbeidsforholdene ikke er noen “dans på roser”.
drivhus i Naivashaområdet
Ifølge mine kilder er Kenya en av verdens største eksportører av kuttete blomster og har 35% av markedet i EU. Men kenyanske blomster finner også veien til Russland og USA. En del av Jomo Kenyatta flyplassen er avsatt til denne eksportnæringen som en antar har bortimot en halv million mennesker involvert.
Noen mener at vannbruken vil gå ut over vannressursene i området. Farmerne har imidlertid forsikret om at deres vannforbruk ikke vil influere på vannstanden i Lake Naivasha og har innledet samarbeid med WWF om dette spørsmålet. Vannstanden i innsjøen har variert en del over tid, men i det siste har vel tendensen vært stigende. Lake Naivasha er en spesiell innsjø, men hibiskus har blitt en pest og en plage både for denne sjøen og andre sjøer i området, enda så vakker den er. Lake Naivasha med hibiskus, pelikaner og vannbukker
Se godt på dette huset! Det står sentralt i Nairobi og er det eneste stedet det er lov til å røyke offentlig i denne storbyen. Slikt har vi ikke i Norge – og vi vil vel neppe få det. Vi tror vi er verdensledende i kampen mot røyking – med røykeloven i friskt minne. Mange stritter imot. I Kenya er det forbudt å røyke både inne og ute på offentlige steder. Og det funker. Har aldri sett så få som røyker som i Kenya. Reklame for røyk er forbudt, men prisene på røyk er likevel lave (i forhold til i Norge). Jeg vet ikke årsaken til dette. Det er ikke bare slik at en eller annen maktglad minister har funnet ut at røyking er usunt og tvunget gjennom loven. Det har liksom glidd inn i folkesjela……
Derimot oversvømmes du av reklame for alkohol – over alt, og hvor som helst. Fylla er vel et enda større problem i Kenya som hjemme i Norge – dessverre……
Kitengela
Jeg vil fortelle litt omkring bilder jeg har tatt. I dag har jeg valgt å stoppe opp ved dette. Dette er blant de første inntrykkene jeg fikk av Kenya i 2010 da jeg landet her første gang. Byen heter Kitengela. Da jeg prøvde å finne den på kartet mitt, kjøpt i Norge, sto den ikke oppgitt i det hele tatt. Den var en hvit flekk på kartet – her var igrunnnen ingen ting, men det stemte ikke helt med virkeligheten. Det var jo noe her, ikke minst hus og mennesker og stor byggeaktivitet. Det er heldigvis sjelden at kart stemmer så dårlig med virkeligheten. Heldigvis var den å finne da jeg Googlet den, ellers ville det være for dårlig. Men ifølge mine venner var det ingen by her for ti år siden, bare et fengsel og et smelteverk og noen maasaibosetninger. For dette er maasailand.
Hvordan dette landet har havnet i andres hender er en annen historie, som ikke jeg helt har innsikt i. Men det handler som vanlig om penger.
Denne maasaibosetningen lå omtrent der vi bor i dag.
Bare 6 kilometer unna ligger byen Athi River. Den ligger i kambaland. Det er en av Kenyas mest støvete byer. I nærheten ligger 6 kalkverk og sementfabrikker. Men også Kitengela er en støvets by, det skulle vel gå fram av bildet. Ellers er vel også inntrykket at det virker rotete, afrikansk rot. Ting bare rasket sammen i haug, biler parkert litt tilfeldig, folk vandrer i solsteiken, mens de få som har bil, kjører – enten på The Pan African Highway du ser til høyre på bildet, eller på lokalveien sentralt i bildet. I dag er den fullt av huller – vedlikehold er et ukjent ord i kiswahili.
En boda-boda med passasjer er på vei ett eller annet sted. Det var vanlig at kvinnene gikk til byen for å handle, men tok en bod-boda hjem med varene. Det kostet mellom 50 og 100sh – den gang var det mellom 3 og 6 kroner (i dag ca 8 kroner). For meg – en muzungo – ville nok prisen være noe høyere, men det kom litt an på hvem du ville kjøre med. Disse motorsykkeltaxiene var på mange måter praktiske, men de kunne være farlige å reise med eller møte for en intetanende fotgjenger. Her ble det ikke tatt mye hensyn. Prøvde hele tiden å unngå dem, men av og til var det greit å reise med en slik, men du måtte holde deg godt fast.
boda-boda med parasoll
I løpet av de årene jeg har bodd i Kitengela har den bare vokst og vokst, blitt større og større, flere og flere folk, flere og flere bilder, flere og flere banker og businessvirksomheter, butikker og trafikkorker. Jeg så en som mente det nå bodde nærmere 800 000 i byen, men det tror jeg må være en overdrivelse. Men det er blitt en stor by, faktisk en av de største i Kenya, og kanskje en av de rikeste. Her er bygd utrolig mange flotte villaer, ikke rart at det blir kø og kaos på den eneste ordentlige veien i området.
