Jostedalsbreen – Tunsbergdalsbreen

Breheimen – revisited.

Breheimen er nok en av de mindre kjente og brukte fjellområdene våre. De ganger jeg har vært der er det ikke akkurat vært mange mennesker jeg har møtt. Er det slik at folk ikke er så glade for å oppleve is og snø sommerstid? Det har vi jo nok av vinterstid. Selv har jeg bare gått på bre to ganger i mitt liv. Det var Fannaråken og Fortundalsbreen. Jo da, det er goldt mange steder i Breheimen, men det kan være kort vei til grønne og frodige plasser. En slik dal skal være Mørkrisdalen som jeg ikke har gått i, men selve Jostedalen er jo en slik dal nær storbreen der folk driver sitt jordbruk.

Fannaråken 1967
Jeg har også hatt noen mindre gjenbesøk etter mine lange turer der i 1967, 69 og 70. Hva var det som gjorde at jeg ville tilbake? Jotunheimen er jo vedtatt å være Fjellheimen – med stor F. For meg er Breheimen villskapen og et siste møte med rester fra istiden. På UiO lærte vi at det var ikke sant, for ca. 5000 år tilbake i tid var det såpass varmt at det sannsynligvis ikke fantes noen isbreer i Norge. De nåværende isbreene var alle “nye” – altså bare noen få tusen år gamle.

Bøyumbreen, Fjærland
Dessuten hadde jeg jo funnet meg ei favoritthytte som jeg har kommet tilbake til gang på gang: Sotaseter – selv om det i 2010 ikke helt var meningen.

Nigardsbreen

Den første gjenvisitten var imidlertid allerede i 1996, med bil. Det vil si jeg kjørte opp Jostedalen til bresenteret for å parkere på parkeringsplassen foran Nigardsbreen. Derfra måtte jeg gå før jeg kom til fronten av denne utstikkeren av Norges største bre: Jostedalsbreen. Den er ikke den største og lengste dalbreen ut fra Jostedalsbreen, som er en såkalt platåbre. Den aller lengste og største er Tunsbergdalsbreen, men den kan ikke oppleves annet enn fra fly eller du må krysse over noen farlige fjell.

Nigardsbreen
Nigardsbreen er spektakulær på mange måter: Den er stor og imponerende. Da jeg var der var fronten bratt og virket aktiv. Derfor var den avsperret med tau så ikke folk skulle gå for nære. Det kunne nemlig rase fra breen. Likevel så jeg grupper klatre opp på breen, hvilket kan være svært så farlig.

Nigardsbreen med folk
Historien om Nigardsbreen er også spennende, i alle fall de siste 300 årene. På 1700-tallet oppsto “den lille istiden”. Det var et nokså kjølig klima som forårsaket sammen med mye nedbør at de fleste breene rykket ganske kraftig fram. Det ble fortalt at kornet ikke modnet og om hungersnød mange steder. Nigardsbreen rykket fram helt til gården Nigard i Jostedal, derav navnet. Den nådde sitt maksimum omkring 1748 – da hadde den rykket fram 3km på kort tid. Fram til i dag har breen trukket seg tilbake 4,5km. Innsjøen foran breen dukket fram på 50-tallet. Breen hadde tilvekst på 1990-tallet, men etter 2003 har den trukket seg tilbake 200 meter. Det forklarte hvorfor fronten var nokså bratt i 1996 da jeg besøkte breen. Den var da i ferd med å rykke framover.

Fåbergstølsgrandene
Jeg har stor respekt for breer og valgte å holde meg bak tauene, men møtet med isbreen var rimelig mektig. Menneskene som kravlet der oppe på breen ble små i den store sammenhengen.

Etterpå satte jeg meg i bilen og kjørte videre oppover Jostedalen et stykke til Fåbergstølen. Der sto det et skilt at videre kjørte du på eget ansvar. Det var mulig å kjøre på anleggsveien helt opp til Styggevatnet – der jeg hadde overnattet i 1970. Jeg fikk beundre de enorme sandurforekomstene som kalles Fåbergstølsgrandene. Her var store mengder sand, grus og leire blitt avsatt av breene gjennom tidene. Elva skiftet løp hele tida. De har det samme på Island foran Vatnajøkulen (navnet sandur er islandsk), men i mye større målestokk. Her så jeg også flere slike utløpere fra storbreen, Jostedalsbreen. Jeg valgte å snu framfor å kjøre videre retning Styggevatn.

Skei 2007

Jølstervatn fra lufta

  Noen år seinere var jeg ute på en ny kombinert bil, sykkel og vandretur. Denne gangen var utgangspunktet Jølster. Jeg hadde kjørt nordover forbi Førde og havnet nå ved det tradisjonsrike Skei hotell i Jølster. Virkelig vakre omgivelser. Kjente mange motiver herfra gjennom fotografier, men ikke minst gjennom Nikolai Astrups kunst. Noe av det første jeg gjorde var nettopp å sykle bort til Astruptunet der maleren i sin tid holdt til. En av de virkelig store norske billedkunstnere.

Astruptunet
Neste dag bestemte jeg meg for å sykle inn i Breheimen. Det vil si, jeg syklet inn en dal litt nord for Skei kalt Stardalen. Den førte helt inn til Jostedalsbreen. Det ble en trivelig sykkeltur som endte i en vegg av is innerst i dalen; Fonn het stedet. Det var ganske voldsomt. Det så ikke ut til å være særlig vits å dra videre innover.

Fonn, innerst i Stardalen
Jeg syklet litt tilbake til en gård som het Høyvik og dro sykkelen inn Haugadalen til Haugastøylen. Nå gikk det stier videre innover. En av dem gikk over fjellet til Olden over Oldeskaret. Her er det et lite område som er isfritt og som deler Jostedalsbreen og Myklebustbreen. Det kunne ha vært fristende å gått den veien hvis det var fint vær. Men har var det kommet tåke med litt småregn, så jeg foretrakk å gå opp til Haugabreen, en arm av Myklebustbreen. Der oppe i duskregnet møtte jeg to nederlandske par som gjerne ville oppleve breen, men ikke hverandre. De hadde imidlertid ikke noe imot å snakke med meg.

Haugabreen
Haugabreen er altså en dalbre, og det var nokså tydelig at den var under avsmelting. Inntrykket var likevel et mektig syn.

Suphellerbreen, Fjærland
Breer gjør inntrykk. De er skremmende når de rykker fram, slik de gjorde på 90-tallet – med bulder og brak. (På Svalbard finnes det breer som rykker fram så fort at du kan høre det – det er snakk om flere hundre meter i løpet av en sommer). De minner oss direkte om jordas klimavariasjoner og minner oss om at naturen er ikke noe som er stabilt, men er under kontinuerlig forandring. Vi lærte i geografistudiet om hvordan klimaet varierer over tid og at vi har hatt mange nedisningsperioder den siste millionen av år. I tillegg har menneskene gjennom sine utslipp de siste 200 årene påvirket det naturlige variasjonsmønsteret – noe vi ennå ikke vet helt konsekvensen av. Går vi mot en ny istid – eller?

   Jeg ruslet tilbake til sykkelen fra Haugabreen og tråkket nedover den frodige Stardalen. Jeg måtte stoppe opp og ta opp kameraet på nytt for å nyte synet av en hjort som var ute på et jorde og beitet. En bonde kommenterte tørt at de burde ha beitetilskudd for all hjorten i området. Gresset får ikke være i fred. Ikke virket de redde heller. Hyggelig at hjorten poserte villig.

Tungestøylen

På samme turen stoppet jeg også i Hafslo. Hensikten var å fortsette der vi avbrøt i 1968 på veien til Veitastrond. Da snudde vi ved Kvam ved Veitastrondsvatnet. Nå ville jeg sykle helt inn. Veien innover var smal, men grei den. Det var bygd noen tunneler siden sist for å unngå vinterstengt vei. Syklister syklet utenfor. Veldig greit, men det begynte å bli litt gjengrodd enkelte steder.

Veitastrond Veitastrond
Da jeg da kom til Veitastrond, fant jeg ut at det var ikke noe vits å snu der. Veien gikk jo videre til Tungestøylen, en tradisjonsrik privat turisthytte bygd midt i breriket med Jostedalsbreen som nærmeste nabo. Ja, det var en mektig opplevelse med breer på alle kanter hengende ut over fjellrabbene. Var innom og fikk en kaffekopp og noe å bite i. Noen var der og snakket med vertinnen om hvor lenge stedet hadde blitt drevet. Det var i nærmere 100 år etter hva jeg forsto.

Tungestøyl Tungestøylen med omgivelser
Ikke visste jeg da at stormen “Dagmar” som kom 2.juledag i 2011, knuste to av bygningene. Så det var ikke bare breene som kunne true.

Sykkelturen tilbake til Hafslo ble en ren fornøyelse. Målet var nådd. Men en kunne fortsatt undre seg på at folk valgte så isolerte steder for å skaffe seg et utkomme. Ikke rart at dette var ett av de viktigste rekrutteringsområdene for utvandringen til USA i sin tid.

Sota

Jeg måtte bare tilbake til Sota igjen. Hadde jo vært der så mange ganger i min ungdom. Nå ville jeg være med på min første fellestur med DNT i Breheimen. Det var jo spennende.

 
Denne gangen kom jeg ikke med buss, men min egen bil. Hadde overnattet på Elvesæter i Bøverdalen sammen med mange som skulle til Galdhøpiggen. Dit skulle ikke jeg. Koste meg oppover og beundret de mange gamle hus og gårdsmiljøene før jeg tok en liten stopp i Bismo i Sjåk. Hadde jo god tid. Stoppet også ved Veslvatnet som Sota ligger i den andre enden av.

 
Sota var blitt mye større siden jeg var her sist i 1970. Hovedhuset var ikke så mye forandret (heldigvis), men ut over vollen var det kommet opp mange overnattingshus og andre hus. Brukte litt tid til å gå rundt i området og puste inn Sotalukta, beundre setergrenda, kyrne som fredelig gikk rundt og beitet og skogen omkring. Sota ligger på ca. 750moh i en dyp, men ganske vid U-dal. I bakgrunnen troner Tverrådalskyrkja med sine 2087m. Så skrev jeg meg inn i gjesteboka – og oppdaget at de tre foregående gjestene tilhørte regjeringen: Jens Stoltenberg, Liv Signe Navarsete og Kristin Halvorsen. De hadde åpnet “Breheimen nasjonalpark” dagen før. Etter hvert dukket mine 5 turkamerater opp – alle “litt” over de 30. Bare en kvinne. Turlederen var dansk. En kjente jeg litt fra før: Finn fra Froland, men nå bosatt i Kristiansand. Han var vel på min alder, men så ikke så sprek ut, (men var sprekere).

 Surtbyttvatn På vei i Sprangdalen
Neste morgen var vi klare til innsats. Gruppebilde ble tatt og så la vi i vei på seterveien. Allerede nå følte jeg at gruppa hadde det travelt. Vi tok en liten pause ved Mysubytta seter. Nå skulle vi gå på sti videre. Langs Surtbyttvatnet var det litt myrlendt og jeg var uheldig og trådde nedi et gjørmehull og fikk hjelp til å komme opp. I det vi hadde kommet et stykke opp i Sprangdalen, begynte det å regne. Vi passerte under tunga til Greinbreen. Den så passe slapp ut.

Greinbreen
I oppoverbakkene fikk jeg problemer med å løfte beina. De føltes som bly. Var det sekken som var det største problemet? Eller var jeg i dårlig form? Det siste burde det ikke være, jeg trodde at formen var grei. I alle fall ble jeg hengende etter i bakkene oppover mot hytta. Turlederen var sammen med meg, men han var det lite hjelp i – han tenkte vel sitt (men det fikk jeg aldri vite). Da jeg endelig kom fram til Sprongdalshytta (dalen het Sprongdalen på den andre sida), var jeg temmelig sliten. De andre hadde allerede fått innredet seg.

Sprongdalshytta
Ved middagen erklærte jeg at jeg ville gå tilbake til Sota, det så ikke ut til at det var min tur i fjellet denne gangen. De andre støttet meg i beslutningen, og turlederen sa det var en riktig beslutning.

Neste dag tok jeg farvel med resten av gjengen og begynte å rusle tilbake der jeg kom fra. Heldigvis snudde jeg meg før jeg begynte nedoverbakkene forbi breen og fikk se at skydekket sprakk opp og deler av Jostedalsbreen kom til syne. Det var vakkert. Jeg så også at de andre begynte oppstigningen mot Greindalen. Der gikk jeg i 1970, så der var jeg også kjent. Seinere fikk jeg vite at den eneste damen i gruppa brakk ankelen like før de kom til Arentzbu. Der måtte hun være til de andre 4 i gruppa hadde fått gitt melding på Nørstedalsseter dagen etter. Da kom helikopteret med en gang.

 
Jeg fikk stort sett fint vær på turen tilbake, kunne ta meg flere småstopp og nyte naturinntrykkene. Det eneste jeg ikke nøt, var mine undersotter – føtter – som var blitt nokså såre inne i støvlene. Litt nedenfor Mysubytta møtte jeg en geiteflokk. Har alltid hatt et godt forhold til geiter (framfor sauer). Disse var i alle fall svært så vennlige.

Vel framme på Sota igjen avtalte jeg med vertskapet at jeg kunne bo der til gruppa kom tilbake om 3 dager. Plassmangel var det ikke. Det var ikke mange gjester der i den tida jeg var der. Det synes jeg var synd. Sota er et bra sted å være. Følte meg privilligert å være eneste gjest ved middagsbordet.

  
De neste dagene var været slett ikke så dårlig, så jeg fikk gjort mange fine turer fra Sota. Første dagen var jeg såpass sårbeint at jeg valgte å ta det med ro og gå med sandaler. Likevel valgte jeg stien langs elva Stilla – en rolig sti gjennom et vakkert landskap der elva er den som gir landskapet mye liv. Det er mye gammel fjellfuruskog her som må ha stått i mange år. Knudrete og fine og sikkert beinharde hvis du vil forsøke å hogge dem ned.

  Mysubyttsetrene

Rusla litt mellom setervollene på Mysubytta. Plakater informerte meg om seteranlegget. Det syntes jeg var nyttig. Folk så jeg ikke noe til, men ett sted så jeg de satte opp ei gammel laftet hus. Ting var på gang.

Neste dag fikk jeg på meg støvlene og valgte å følge stien oppover mot Sottjørnin. Da var jeg absolutt kommet på høyfjellet, 1530moh. Stigninga var veldig grei og utsikten ble videre og videre jo høyere opp du kom. Nå forsto du plutselig hvorfor området ble kalt Breheimen, det blinket i blåis fra alle kanter – unntatt i øst. Foran meg så jeg Sottjørnin og Tundradalskyrkja, men litt lengre borte sto Tverrådalskyrkja tydelig fram. Veldig sakralt bilde. Vakkert, men goldt landskap. Stien videre ville føre meg til Nørstedalsseter forbi Illvatnet med masse stein og ur.

   Tundradalskyrkja og Tverrådalskyrkja
(Nå i ettertid kan jeg jo trekke en parallell til Kenya. Mitt hus i Afrika ligger på ca. 1600moh – under ekvators sol og varme. Ingen direkte fjellfølelse.)

Dagen etter valgte jeg å følge stien i retning av Fortundalsbreen. Det var den samme stien Ola og jeg fulgte i 1967, men den gang i masse regn. Nå hadde jeg fint vær, men noe kald vind. På veien opp fikk jeg etter hvert en veldig fin utsikt over Mysubytta og området rundt. Litt seinere kom jeg inn i Tverrådalen hvor det ennå var grønt og fint. Etter en ny stigning kom jeg inn i Steindalen – som virkelig bar sitt navn med rette. Jeg valgte ikke å krysse Steindalsbekken, men gå videre langs Steindalstjørni. Det gjorde vi forresten i 1967 også. Da kom vi greit opp på breen. Jeg valgte ikke å gå helt bort til breen, det var en skikkelig sur vind.

Tverrådalskyrkja   Fortundalsbreen i Steindalen
Det jeg kunne se at nå var breen bare blåis. Det så ut som det var vanskelig å gå på breen uten skikkelige brodder. I 1967 gikk vi i snø på breen, da var det ikke noe problem. Jeg hadde håpet å kunne se gruppa komme over breen, men det skjedde ikke, så jeg valgte å gå tilbake til Tverrådalen i ly for vinden. Derfra ruslet jeg tilbake til Sota. Ei av jentene på Sota var ute i skogen for å plukke blåbær. Om det var til eget bruk eller til gjestene vet jeg ikke. En time seinere kom gruppa etter en fin, men kald tur over breen.

Å ligge på ei hytte fast og ta turer ut ifra hytta er ideelt for meg. Oppholdet på Sota var en rein nytelse og gav meg nok en bekreftelse på det.

Skåla 1843

Kanskje noe av det tøffeste jeg har gjort – og som et reint innfall var å bestige fjellet Skåla i Stryn. Jeg hadde egentlig vært i Romsdal og hadde vært en tur i Kristiansund og Bud. Utenfor Molde plukket jeg opp tre polske haikere og vi avtalte at jeg skulle kjøre dem til Stryn. Jeg satte dem av i Stryn og fant ut at jeg kunne kjøre til Loen og overnatte der. Så sagt, så gjort. Det ble forresten ikke Aleksandra hotell, men et annet.

 Loenvatnet Loen fjordhotell  Loen kirke med Skåla bak
Været var imidlertid strålende og bak hotell Aleksandra tronte Skåla, et fjell jeg både hadde hørt om og lest om. Var ikke det en grei tur og gå opp der? Neste morgen strålte været og sola og jeg. Jeg ville på tur – opp “Norges lengste oppoverbakke”!

 Skåla opp
Det begynte bra. Vi fulgte – det var flere av oss – stien jevnt og trutt oppover Fosdalen til den svingte opp mot et lite vann med muligheten til å ta en avstikker til Vesleskåla. Den muligheten var jeg ikke interessert i. Pratet med en student fra Ukraina på veien oppover. Etter en liten pause fortsatte jeg videre oppover ura. Jeg trodde at det var god sti hele veien opp, men gjennom denne ura var det ikke det, heller litt kronglete. (Har hørt rykter om at seinere har noen prøvd å gjøre noe med det, bl.a. ved å transportere en gravemaskin opp dit med helikopter).

Nå var jeg oppe i ca. 1100moh. Så bøyde merkinga bratt av til venstre, og det ble skikkelig bratt. Nå følte jeg meg utrolig tung i beina, og heller slapp i kroppen. Jeg hadde med mat, men ikke drikke, og det tror jeg ikke var så bra. En kar som passerte meg, sa til meg at nå er du 1400moh. Bare bruk den tida du trenger. Det var nettopp det jeg gjorde. Det var tross alt bare 400 høydemetre igjen. Kommet opp det bratteste var det litt flatere over en stor snøflekk og plutselig var jeg ved den opparbeidete stien som førte til topps til Kloumanns tårn, som han bygde for tuberkulosepasienter. De døde vel før de nådde toppen? I alle fall døde Kloumann før tårnet var fullført.

Skålatårnet
Jeg satte meg ned på en stein rett på oversiden av tårnet, pustet ut og dypt og prøvde å komme meg. Tok to små slurker vann i pøsen inne i hytta. Så oppdaget jeg at 20 meter bak min rygg var det et stup på flere hundre meter. Det var ikke noen vits i å flytte meg nå, hadde jo sittet trygt i nesten en halv time. Etter hvert ruslet jeg litt rundt. Utsikten var bare fantastisk i alle retninger, mot Jostedalsbreen mot øst og mot Nordfjord mot vest. Bare den var verd slitet opp. Kameraet ble flittig brukt. (Det er mulig å gå videre på breene fra Skåla mot selve Jostedalsbreen, men det var ingen tur for meg der og da.)

 Utsikt mot Jostedalsbreen
Så begynte den lange nedturen. På det bratteste valgte jeg og noen andre å ake på baken på en snøflekk som lå beleilig til. Det var da jeg kom ned i ura at det fatale skjedde. Jeg kjente et stikk i låret. Ett eller annet røyk. Det var heldigvis ikke noe problem å gå nedover – langsomt, men sikkert. Det gjorde ikke veldig vondt akkurat da, men da jeg kom ned til veien og skulle gå bort dit jeg hadde parkert bilen at jeg virkelig merket smerten i låret. Men da hadde jeg kommet både opp og ned fra “Norges lengste oppoverbakke!”

 
Jeg brukte bort imot 5 timer opp den gangen. De som løper “Skåla opp” bruker litt over en time. Det høres umenneskelig ut. Det får være deres problem. Klarer de å nyte naturen omkring?

Hjemturen gikk uten stans over Strynefjellet, med en hyggelig stopp i Lillehammer underveis. Smerten i låret gikk over etter en ukes tid. Det var en utrolig opplevelse – spektakulært i så flott vær. Takk for at jeg fikk oppleve dette!

 

Jotunheimen Leirungdalen

Jotunheimen er en av de mest populære fjellområdene i Norge. Også jeg har besøkt området noen ganger – med glede. Men slik var det ikke for 200 år siden. Da var Jotunheimen ukjent. Da var Dovre og Snøhetta Norges høyeste fjellområde – “enig og tro til Dovre faller”. På 1800-tallet, da folk begynte å reise litt rundt i Norge, oppdaget man Jotunheimen. Ibsen reiste over Sognefjellet og i “Peer Gynt” fra 1867 forteller han om bukkerittet over Gjendineggen. Den som virkelig oppdaget Jotunheimen og skaffet det navnet, var O. A. Vinje som bygget seg en steinbu like ved der Fondsbu er i dag. Da han merket at døden ville komme, var hans første tanke å komme seg til Jotunheimen for å dø der. Dessverre gikk det ikke slik. DNTs virksomhet har gjort Jotunheimen populær, så populær at det til tider kan virke overbefolket. Det påstås at 80 000 mennesker krabber over Besseggen hvert år. Jeg har vært en av dem – men på mine gamle dager mislyktes jeg – med glede.

Vetti og Friken 1996

I 1996 hadde jeg min første”tilbakeskuende” tur til Jotunheimen. Var ikke egentlig så veldig motivert, men tok rett og slett bilen og kjørte av gåre. Noe av det første jeg gjorde var å besøke noen venner både på Golsfjellet og Hemsedal før jeg etter hvert havnet i Årdal og Hjelle nederst i Utladalen. Målet var å gå opp på Friken og se Hurrungane derfra – slik jeg gjorde i 1969. Dette var etter min mening det vakreste utsiktspunktet i Norge. Nå var det blitt “vei” opp til Vetti gård (ble kalt “Dugnadsveien” og var fortsatt bare gårdsvei), men naturen var like dramatisk. Var selvfølgelig en tur bortom Vettisfossen – Norges høyeste frittstående fossefall 278m fritt fall – like imponerende som for 30 år siden. Overnattet på Vetti gård og hadde en prat med Jørgen Vetti før jeg dro over Vettismorki – som nesten ikke var til å kjenne igjen – og opp på Friken. Jeg var heldig med været, tåka lettet mens jeg var på vei opp og Hurrungane framsto i all sin prakt. Langt der nede lå Utladalen, hvor det til og med hadde ligget en gård, Vormeli, Norges mest utilgjengelige – Ikke så langt unna lå Skogadalsbøen. Dit skulle jeg ikke denne gangen. Jeg valgte å gå tilbake til Vetti, betalte og hadde et raskt besøk på den restaurerte gården Avdalen sammen med svært så andpustne agronomer fra Nederland. Interessant prosjekt. Legg merke til alle de døde furutrærne – dessverre.

Skagastølstindene fra Friken

Vettismorki Avdal
Etter å overnattet i Årdal, kjørte jeg veien fra Øvre Årdal til Turtagrø. Den skal jo ha spektakulære utsikter mot Hurrungane fra den andre sida. Jeg kjørte imidlertid i tykk tåke og hadde heller problemer med å se veien. Kommet vel til Turtagrø fikk jeg imidlertid et glimt av Store Skagastølstind. Så bar det over Sognefjellet med glimt av Fannaråken, Smørstabbreen og Sognefjellshytta. Neste stopp var Spiterstulen. Neste mål var Glittertind!

Spiterstulen

Glittertind 1996

Litt underlig, kanskje – hvorfor ikke ta selveste Galdhøpiggen mens en var på de kantene. Jeg kan ikke svare på hvorfor ikke, men jeg fant ut at Glittertind var mer tilgjengelig enn Galdhøpiggen – og ikke på langt nær så folksomt. Glittertind er bare 4 meter lavere.

mot Glittertind 2465
mot Galdhøpiggen 2469
Turen oppover ble en litt blandet fornøyelse. Jeg fikk på mange måter kalde føtter – i dobbelt forstand. I det jeg begynte på selve oppstigingen, kjente jeg at det var ganske kjølig i lufta etter hvert som jeg steg. Jeg var temmelig lett kledd – trodde dette skulle være en “lett” joggetur opp på toppen. Mangel for respekt for fjellet. Det andre var at det ble temmelig bratt og ikke helt enkelt å ta seg oppover. Da bestemte jeg meg for å snu og gå ned igjen, og heller prøve å nå toppen en annen gang når jeg var bedre forberedt.

Fra Veodalen

Besseggen 2008

Det gikk en del år før jeg prøvde meg på nytt, ikke før i 2010. I mellomtida hadde jeg gjort et nytt mislykket forsøk på å gå Norges mest berømte fjellrute den motsatte veien: Besseggen. Det var i 2008. Det hele skjedde ved en tilfeldighet. Jeg var på besøk hos min sønn som hadde leid ei hytte på Beitostølen. Hytteby er det rette begrepet i den sammenhengen. Sønnen og kona måtte en tur til Oslo i et ærend, så jeg bestemte meg for å ta en tur til Gjendesheim for å angripe Besseggen derfra. Værmeldingen for neste dag var optimistisk etter mye plask tidligere på sommeren. Ingen god natt, det var mange folk som skulle prøve seg. Nest morgen så det litt grått ut. Sa farvel til alle som stresset for å ta båten til Memurubu for å gå motsatt vei. Så bega jeg meg oppover Veslfjellet. Ganske drøy den stigningen for å oppdage at på toppen kom vi opp og tåke og ei haglebyge. Og jeg som gikk i shorts! Vi var fire stykker som var der oppe, og vi besluttet å gå sammen. Her var jo stup på to av sidene, så vi måtte være forsiktige. Plutselig sprakk skydekket opp og Gjende med de omkringliggende herligheter sto fram i all sin prakt. Til og med en liten regnbue fikk vi oppleve før den forsvant med bygen. Men nå så jeg også hvor luftig det var. Etter hver som vi gikk nedover bandet, merket jeg at høydeskrekken begynte å ta tak. Den var ikke plagsom i 1967, men da gikk jeg jo motsatt vei. Da vi kom til et visst punkt, bestemte jeg at jeg ville snu og gå opp igjen. Lenger ned, og kanskje ville hele systemet stivne til og føre til at jeg ikke kunne flytte meg i det hele tatt. Den sjansen tok jeg ikke. Så ned Besseggen kom jeg ikke denne gangen.

  
 
Derimot gikk jeg opp på flaten igjen, tok de siste utsiktsbildene mot eggen og oppdaget at en av de passerende vandrerne var en av våre kjente statsmetrologer, Jon Smits. Han hadde vett nok til å vente med å starte til haglebygen hadde passert. Nå valgte jeg å følge stien ned til Bessvannet. Der var det ikke folksomt slik at ikke mange trengte å se “nederlaget”. I to timer vandret jeg nedover til jeg til slutt kom fram til Gjendesheim igjen. I mellomtida hadde jeg oppdaget at støvlene mine var litt korte i stortåa, som ble mer og mer sår etter hvert som jeg gikk nedover. Det var fantastisk å gå på flatmark igjen – uten at tærne led.

Gjendesheim

Glittertind 2010

Jo, jeg måtte prøve en gang til, men fra den andre siden – fra Glitterheim. Det var et sted jeg aldri hadde vært før. Det ble en lang biltur, men til slutt kom jeg fram til parkeringsplassen ved grensen til Jotunheimen nasjonalpark. Derfra måtte jeg gå eller sykle (!) til hytta. Sykkelen måtte du leie for 100kr. Jeg valgte å gå. Det var fint å rusle innover langs veien, men etter hvert angret jeg beslutningen, det tok lang tid å gå. Det var da jeg fant en sykkel slengt i grøfta. Den var fullt brukbar å sykle på, men girsystemet var ikke helt patent. Når det gikk mest nedover, var ikke det så farlig. I alle fall trillet jeg greit innover til Glitterheim. Det var heller ikke vanskelig å overbevise verten at jeg hadde funnet sykkelen i veikanten og at den trengte reparasjon. Da jeg skulle tilbake, valgte jeg å leie sykkel!

 Glitterheim
Glitterheim var en flott plass å være på. På mange måter ideelt for en eldre “herre” på fjelltur. Her var det mange muligheter i mange retninger. Dessuten kunne en slappe av i hyggelige omgivelser og kanskje ha muligheten til å være litt sosial. Det var ikke akkurat fullt, heller, og noen valgte å bo i telt utenfor hytta. Akkurat det siste kunne jeg ikke tenke meg. I telt har jeg frosset nok tidligere i livet mitt. Dessuten ble været nokså vått den neste dagen, så jeg valgte å gå i retning av Spiterstulen og vente på bedre vær til den store “fjellklatringen”. Det ble til at jeg ruslet innover Veodalen forbi sandursletten der elvene fra Veobreen renner ut. Kunne se så vidt et glimt av breen i regntåka i det jeg kom til den store ura i Veslglupen. Skulle jeg gå opp eller ikke? Jeg valgte å gå opp. Det som var litt spennende var at denne ura var ikke stabil, det vi si du kunne se flere steder at det hadde kommet ned nye stein fra Ryggjehøe i løpet av nyere tid. Kommet opp til Veslgluptjønn, var tåka og regnet så tett at det ikke var noe vits å gå videre. Tilbaketuren gikk uten særlig dramatikk bortsett fra at jeg ble blautere.

Neste dag opprant med mer optimistisk vær. Noen tamrein holdt på nede ved elvebredden i solskinnet. En flott dag å gå på Norges tak på. Turen startet optimistisk. Ideelle forhold. Men jeg hadde i bakhodet at det var snakk om 1100 høydemetre høydeforskjell. Allerede da jeg kom opp den første kneika kunne jeg se Glitterheim vakkert under meg i Veodalen. Men langt der oppe i det fjerne så jeg målet – Norges nest høyeste fjell, Glittertind (2465 moh). Det virket så fjernt. Samtidig synes jeg hørte et sus bak ryggen min. Snart oppdaget jeg hva det var. En reinflokk på ca 50 dyr på vei oppover – beveget seg nesten lydløst i landskapet – og passerte meg på bare 50 meters avstand. Det var en skikkelig inspirasjonskilde.

 Glittertind der oppe!
Oppover gikk det, i mitt tempo. Det var flere som passerte meg på veien, men jeg måtte holde mitt tempo. Etter en liten hvil var jeg oppe ved Glitterbreen og krysset over den. Nå så jeg toppen og nå var den bare noen hundre meter unna, men det så litt skummelt ut med den snøskavlen på toppen. Dessuten var det bratt ned på den andre siden. Jeg gikk så nærme jeg turte gå. Jeg hadde klart det! Noen unge mennesker som til og med hadde tatt med akebrett inviterte meg på lunsj. Det ble en hyggelig lunsj. Det ble også tid til å beundre utsikten. Turen ned gikk også i mitt tempo – heldigvis – dessuten hadde jeg nye støvler så stortærne mine fikk ikke samme dårlige behandlingen som ned fra Besseggen.

Dette ble en hyggelig fjelltur. Målet ble nådd og opplevelsene var gode. Har mer og mer fått sansen for å bruke ett sted som utgangspunkt for turer. Glitterheim var et slikt sted. På veien tilbake skulle jeg få gjenoppleve en tur jeg hadde for mange år siden. Det skjedde helt spontant – noe jeg skal komme tilbake til seinere.

 Utsikt mot Mogen

 Mogen og Hardangervidda.

En litt spesiell avstikker gjorde vi sommeren 2006. Da dro vi til Mogen ved Møsvatn. Dit var det greit å komme – med båt. MB “Fjellvåken II” brakte oss trygt fram over Møsvatn. Landingsplassen for båten var avhengig av vannstanden. Nå var det lite vann i Møsvatn så da ble det noen ekstra hundre meter å gå. I dette området finnes det en del biler – mange uten nummer. Her er jo ingen forbindelse med noe offentlig veinett. Men bil hadde vi ikke bruk for.

Mogen er en trivelig plass i søndre delen av Hardangervidda. Stedet har lange tradisjoner som turiststasjon. I dag er det DNT som driver stedet.

Argehovd
Den første ettermiddagen valgte vi å gå oppover langs elva Kvenna forbi gården Argehovd. Det er fortsatt bosetting enkelte plasser langs Møsvatn. Stien oppover var litt kronglete, og ikke minst rik på mygg og fluer. Vi gikk opp til Kvenna før vi ruslet tilbake en sti som gikk litt høyere opp i lia – med færre insekter.

  Kvennavassdraget

Dagen etter bestemte vi oss for å gå innover mot Lågaros – en av DNTs selvbetjente hytter sør på Hardangervidda. Det var en fin tur. Vi steg jevnt opp til Gjuvsjåen forbi Hellegjuvet, vandret langs stranda på dette ganske store vannet, steg videre oppover og speidet febrilsk etter hytta, fikk i stedet ganske fin utsikt over deler av vidda og etter hvert Hardangerjøkulen i det fjerne. Plutselig hadde vi Lågaros der. Her var det folketomt. Bare ei mus møtte oss i på gressvollen utenfor. Hytta så strøken ut den, men vi valgte å spise nista vår utenfor i solveggen og forberede turen tilbake til Mogen.

 

Turen tilbake til Mogen gikk mye lettere enn oppturen, både fordi det gikk jevnt nedover, og at vi gledet oss til å få servert god middag når vi kom fram. Og det fikk vi. (Verten trodde ikke det var mulig å gå til Lågaros fram og tilbake på så kort tid.)

 
Neste dag var været fortsatt smilende. Vi var blitt kjent med en gjeng pensjonister som drev som løyperyddere og merkere. Derfor valgte vi å gå utenfor det oppmerkede løypenettet – vel, hm, det var vel mer gammel vane å gå utenfor stiene. Vi valgte å gå rett oppover mot nærmeste fjelltopp, Hyttenutan (1450moh). Det var en veldig grei oppstigning, grønt og fint. I det vi nærmet oss toppen, svingte en kongeørn seg over oss, men forsvant så. Området vi nå kom inn i var svært så steinete og litt vanskelig å ta seg fram i, men etter hvert kom vi ned i en liten fjelldal med en koselig bekk. Til slutt nådde vi fram til stien mellom Mogen og Stordalsbu og Kalhovd. Nista ble fortært og turen tilbake til Mogen kunne begynne. Etter hvert fikk vi flott utsikt over Vinjefjorden (del av Møsvatn), Mogen, Argehovd og Kvennedalen før vi tusla nedover gjennom store mengder med storkenebb før vi endelig kom fram til Mogen.

Mogen var en grei plass som utgangspunkt for turer i den søndre delen av Hardangervidda. Her er det også mer variert natur – ikke bare flat vidde.

Møsvatn

Kinso

Kinso er også i utkanten av Hardangervidda, men langt i vest – i Hardanger. Dit kom jeg på en av bilturene mine med sykkel og fjellstøvler i bagasjen i 2007. Stoppet på Kinsarvik og tok inn på hotellet der. Som vanlig var ikke personalet norsk. En kollega av meg hadde fortalt om Kinsovassdraget og jeg hadde også lest om det i en DNT Årbok. Derfor hev jeg meg på sykkelen og syklet så langt jeg kunne komme inn Kinsodalen før jeg måtte begynne å gå. Jeg kom helt inn til Tveitefossen, den nederste og den eneste som er litt utbygd. Videre fulgte jeg den merka stien til Stavali før jeg stoppet ved Søtefossene. Det er en anselig mengde imponerende fosser du går langs på den strekningen. Det er godt at de ikke har blitt bygd ut. Det var en flott naturopplevelse. To damer jeg møtte, hadde gått fra Stavali og ned. De misunte meg sykkelen, for de siste kilometerne på vei var heller kjedelige å gå.

 

Hjølmodalen

På en annen tur tok jeg også en avstikker – denne gangen uten sykkel. Jeg kom fra Odda og skulle i retning Hardangervidda. Stoppet ved et veikryss der skiltet pekte i retning Hjølmo. Visste egentlig ikke hvor jeg gikk eller skulle, men bare fulgte dalen oppover. Også denne dalen ender brått i en dalende akkurat som nabodalen, Måbødalen med Vøringsfossen. Hjølmodalen hadde Valursfossen innerst inne – en foss de færreste har hørt om. Den er da – i motsetning til Vøringsfossen – ikke så lett å komme til, men heller ikke så imponerende. I området er det imidlertid en som er like spennende; Vedalsfossen, som har to fall ved siden av hverandre, innerst i Vedalsjuvet. Imponerende, for den kunne jeg se fra veien innover Hjølmodalen. Veien steg etter hvert i store slyng oppover mot vidda. Jeg ble passert av noen ivrig løpende unge menn som ville presse seg i bakkene opp. Veien endte da oppe på vidda i Berastølsdalen. Ikke så veldig langt å gå herfra og til Viveli DNT hytte. Det hadde jeg ikke tenkt å gjøre. Møtte noen som hadde med noen hester som skulle innover vidda. Så ruslet jeg tilbake den veien jeg kom fra, med noen naturopplevelser rikere. Er glad i slike avstikkere….

 

7 fjellsmarsjen 2006

Ingen er i tvil om i hvilken by jeg er?
En litt spesiell fjelltur og kanskje den mest krevende jeg har vært med på og fullført er 7 fjellsmarsjen over Bergens byfjell. Det er en årviss foreteelse – som regel i mai måned. I 2006 hadde vi fått en invitasjon fra en venn i Bergen til å være med. Hun hadde gått den noen ganger før, men trengte noen til å være med på turen. Det vil gå så mye lettere da hvis flere gikk sammen.

Lyderhorn og Damsgårdfjellet

Det hele hørtes skremmende ut. Jeg hadde vært oppe på Ulrikken og Fløyfjellet før, men med hjelp av heis eller bane. Nå skulle vi plutselig bestige alle sju fjella rundt Bergen på en gang. Det hørtes fortsatt skremmende ut. Var det i det hele tatt mulig. Visste knapt nok navnet på dem alle sammen.

Løvstakken med “kjendis”.
Vi ankom Bergen via Utne og Jondal – klare for den store dysten. Hanne hadde gått den før og forklarte hva det hele gikk ut på. Mat- og drikkeinntak var det viktigste. Vi ville får middag servert underveis av hennes slektninger. Men så sto den store styrkeprøven igjen: Ulrikken.

Ulrikken, den store “bøygen”
Jeg skal ikke gå i detalj, men vi startet med å gå nærmest i kø. Vi valgte å bruke staver. Det hadde vi brukt en del, og det var til hjelp både oppover og nedover. Her var det mye av begge deler. Først over Lyderhorn (396), derpå Damsgårdfjellet (350) og så Løvstakken (477) som det siste av de tre på vestsiden. Da kjente jeg godt i beina at det hadde vært en del gåing opp og ned. Nå var det litt mat i sentrum av Bergen og litt privat avslapning før vi ga oss i kast med Ulrikken (640moh). Det ble den store bøygen, det var bare så vidt jeg klarte å løfte beina de siste meterne opp mot toppen. Det fantastiske var at været var så bra. Det hadde vært noe annet om det hadde vært typisk Bergensvær. Etter å ha kommet oss ned Stølekleiva til Svartediket – det var svært bratt og glatt – erklærte jeg at nå ville jeg ikke mer; vi hadde tre fjell igjen og beina mine var gelé. Men Hanne erklærte at jeg var i bedre form enn henne, så her var det bare å stå på. Og slik ble det.

Ned fra Ulrikken
Et annet forhold var også det at nå kunne vi stort sett gå på turveier forbi Fløyfjellet (400) og helt opp til Rundemannen (550). Da begynte langsomt, men sikkert nedstigningen retning sentrum og Bergen Turlag som var arrangør. Vi måtte bare bortom Sandviksfjellet (417). Jo da, vi vaklet til sentrum, fikk diplom og t-skjorte og sa takk for turen og vaklet ut til Hannes bolig. Jeg vil ikke fortelle om de neste dagene, for beina var gelé noen dager til. Men vi klarte å kjøre bilen over fjellet og hjem….

 Fra Rundemannen

Jeg klarte det! MEN jeg kan spare min begeistring for slike arrangementer. Det gjelder “Birken” og “Den store styrkeprøven” også, selv om dette er arrangementer hvor “se og bli sett” momentet også er sterkt inne. Jo da, det får mange folk ut og det utfordrer, men hva får du igjen for det. Godt jeg hadde med fotoapparat så jeg kan se hva jeg har opplevd.

 

Andre fjell i syningom.

Skjeggedal-Tovdal

Har også gått en del utenom Setesdalsheiene. Ett av områdene er Skjeggedal og Tovdal. En kort tid hadde vi hytte i Skjeggedal og gikk mye rundt i heiene der, men skikkelig fjell var det ikke i dette området, men mye fin skogsnatur og fine elver og fosser. Mye uberørt natur og eldre fraflyttede gårder. Finest var Rjukanfossen i Tovdal som vi her besøkt flere ganger sammen med besøk på Hillestad galleriet. Vi har også vært noen spredte turer i Austheia, men aldri på noen overnatting.

 Hytta i Skjeggedal

Hestekleiv, nedlagt gård

Rjukanfossen

Gaustatoppen

Gaustatoppen var et annet mål vi hadde. Gaustatoppen (1883moh) er på mange måter et ikonisk fjell synlig som det er fra mange steder i Sør Norge. Formen på fjellet gir assosiasjoner til vulkan, men geologisk er det langt unna å være en vulkan. Det måtte være for svært lenge siden, noen hundre millioner år da kvartsitten som fjellet består av ble dannet. Ironisk nok finner du stein med bølgeslagsmerker på toppen fra en havbunn som var der for tilsvarende mange millioner år siden.

Første gang vi besøkte Gaustatoppen var Marit, med. Vi valgte å overnatte på et pensjonat i Seljord, derfra kjørte vi opp til parkeringsplassen på veien fra Tuddal til Rjukan. Det var høst og fint vær, men skyene lå noe lavt. Turen opp gikk greit, mye stein, men god sti. Da vi kom opp, dukket vi hodet inn skylaget, så fra selve toppen fikk vi ingen utsikt. Mens vi spiste nisten foran turisthytta, benyttet jeg anledningen til å fortelle historien om aksjonen mot tungtvannet under 2.Verdenskrig. Den foregikk jo ikke så langt unna. Så snur jeg meg, og oppdager at på benken ved siden av sitter Claus Helberg. Jeg dunker Marit forsiktig i siden og hvisker i det jeg nikker i retning av Helberg: “Han var med” Historien var til å ta og føle på.

hytta i tåke     Vestfjorddalen
Litt skuffet over den dårlige utsikten, vendte jeg tilbake til Gaustatoppen noen år seinere, men da var været enda verre. Men til topps ville jeg, selv om det blåste kuling på toppen og regnet pisket. Tror ikke jeg møtte noen på den turen, men hadde et meget behagelig opphold på hotellet i Tuddal.

Tur med Røde kors 2010

Tredje gangen jeg besøkte Gaustatoppen var i mai 2010. Det var et arrangement som flyktningguide Røde kors Vest Agder sto for og hvor Gabriel Romero (egentlig fra Colombia) og jeg var leder for. Vi hadde med 25 nye landsmenn og noen norske guider og et par fra Litauen. Etter overnatting ved Gaustablikk, kjørte vi til den samme parkeringsplassen der vi etterlot bussen. Vi hadde fått høre at det var mye snø i fjellet (det var ikke så vanskelig å se) og at det var bortimot umulig å nå toppen – (det sa de i alle fall på hotellet). Vi bestemte oss likevel å dra i vei, vi kun ha fordel av å gå tidlig om morgenen før sola har fått tak. Det viste seg å være en riktig avgjørelse.

Utsikt fra Gaustatoppen
Vi kom godt i gang oppover. Vi gikk i grupper etter hvor spreke folk var. En kar fra Burma måtte løpe opp på alle små topper i nærheten av stien. De to litauerne lurte på hvorfor det korset som vi møtte på veien opp hadde et litauisk navn. Jeg fortalte at det var en litauisk maler som omkom her en gang i tida. På grunn av all snøen var det vanskelig å følge stien. Jeg visste at den går en bue opp mot toppen, men de første gikk rett imot toppen. Der er det mye stein å passere, det var ikke helt greit. Men alle som ville opp, kom opp – inkludert meg. Været var praktfullt – endelig. Hytta var ikke åpen til skuffelse for mange. Vi møtte mange på ski og akebrett, så folketomt var det ikke. Nedover fulgte vi stien så lenge det var mulig. Nå begynte vi å gå igjennom snøen på enkelte steder nær steiner som varmet opp snøen så den ble råtten. Men ned kom vi alle, selv om enkelte var svært slitne, (ikke sant Ibrahim)?

Det er flott at naturen er med på å gi en slik god opplevelse. Å besøke Gaustatoppen i flott vær er et must. Det syntes alle som var med på turen også. Men det er også et must å se Gaustatoppen på en viss avstand. Noen år seinere reiste jeg til Rjukan og gikk innover forbi Helberghytta (oppkalt etter Claus Helberg!). Da hadde vi Gaustatoppen i profil det meste av turen, et fantastisk skue. Min nytelse fortsatte da jeg gikk ned stien fra fjellet mot Rjukan, med Krossobanen svevende over hodet mitt. Jeg får assosiasjoner til et annet fjell jeg kjenner svært godt til, men med helt andre dimensjoner, Mt. Kilimanjaro, et fjell jeg ikke har tenkt å bestige, bare beundre på avstand. Husker en natt vi overnattet med utsikt rett mot fjellet……..

 Gaustadtoppen og Rjukan fra Krossobanen

Til Folgefonna med Røde kors

Må ta med ta med i denne sammenhengen at vi året før hadde en tilsvarende tur til Folgefonna med et tilsvarende antall nye landsmenn. Det var på samme tid av året og været var like fint. Bussen tok oss over Setesdal og heia mot Haukeligrend og videre over Hardangervidda mot Røldal og Odda. Allerede da hadde vi kommet kontakt med fjell og ikke minst dramatisk norsk natur. For å komme videre måtte vi kjøre utover mot Utne og derfra gjennom eplehagene til Jondal, der vi overnattet. Dagen etter dro vi av gårde i bussen på veien oppover mot Fonna bresenter. Det var en utfordring for en gammel buss på en trang fjellvei med skarpe kurver. Men vi kom opp til den store parkeringsplassen.

veien kroker seg oppover På vei oppover mot breen

Glimt av Folgefonni
Vi valgte å dele oss i to grupper – en som ville være i området nær parkeringsplassen og en som ville dra lengre oppover på breen. Vi hadde ikke ski med, men det var det andre som hadde. Her var det full fart på slalomsesongen og det var bygget store hoppbakker for de som drev med kulekjøring og lignende. Jeg var med i gruppa som gikk høyere opp. Vi fant noen fine fjellnabber vi kunne sitte på og hadde en trivelig tid der oppe i sola, før vi ruslet eller skled ned igjen!

 

Til Hovden med Røde kors

Har jo vært med på arrangere flere slike turer bl.a. til Hovden der vi har brukt Rødekorshytta der til fjellturer, men også for å introdusere gammel norsk kultur og byggekunst. Det er det mye av i Setesdal. Jeg er ikke spesielt begeistret for Hovden, det er nesten som komme til en liten by på fjellet med alle de bekvemmeligheter vi har i bysamfunnet. I tillegg har de heisen som gjør at turisten “slipper” gleden av å gå opp til fjellet. Ikke særlig bra, synes jeg.

Hensikten med disse turene fra Røde kors side er at våre nye landsmenn skal møte norsk natur, og ikke minst norsk fjellnatur og få lyst til å komme tilbake dit for å bruke den naturen vi har, men som vi også må ta vare på. Det blir billig å bruke Røde korshytta, men ellers synes jeg det er et dårlig utgangspunkt for et møte med norsk fjell. Men det skal sies at når en har kommet forbi turistinstallasjonene og vandrer innover heia, er det lett å glemme de negative opplevelsene i starten av turen. Det er flott på heia samme hvor den er.

Preikestolen

Jeg har allerede fortalt hvordan jeg besteg Preikestolen første gang – i 1967 på sykkelturen. Den andre gangen var en liten ekspedisjon jeg hadde i 2005. Da hadde jeg lyst til å se om jeg kunne gjenta turen for nesten 40 år siden. Været var vakkert, og det var steike varmt, +26 eller noe sånt. Da jeg gikk oppover møtte jeg mange folk, men da jeg nærmet med platået, var det folketomt. Jeg har ikke det beste forholdet til høydeskrekk, og det var et parti like før platået jeg likte dårlig. Her var det ikke så særlig plass, og alternativet var 600meter rett ned i Lysefjorden. Jeg fikk nå vaklet meg ut på platået, så meg rundt og oppdaget kanskje grunnen til at det ikke var noen på platået akkurat nå. Et tordenvær var på vei utover Lysefjorden. Det var grunn til en hastig retrett. Kliss blaut ble jeg jo, men dette var varmt regn, ikke sånt iskaldt som fjellet vanligvis byr på.

Siste gang jeg besøkte Preikestolen var igjen en Røde korstur med nye landsmenn. Da var også kona mi, Fatma med. Det var en svært hyggelig tur, men vi kom aldri helt ut på platået (pulpitt) – noe alle de andre gjorde. Årsaken vet du. Den gang opplevde jeg en enorm tilstrømming til Preikestolen. Folk gikk nesten i kø utover. Og det var ikke bare våre folk som snakket “utenlandsk”. Det virket som alle verdens språk var representert blant de som var ute og gikk. Ja, Preikestolen er fantastisk alle måter, men det er det mange andre steder i Norge som er.

 På turen i 2005 hadde jeg en stopp i Suldal. For moro skyld fulgte jeg en vei innover og havnet etter par timers gange ved et stort fjellvann (som selvfølgelig var regulert). Jeg liker å ta slike avstikkere når jeg er på biltur på denne måten. En får se ukjente steder en knapt nok har hørt om. Tilsvarende gjorde jeg i Fyresdal. Da var jeg innom et turistkontor og fikk kart over et lokalt fjellområde og bestemte meg for å gå dit. Det ble en flott tur med utsikt over Fyresdal og fjellene omkring.

Kjerag i Ryfylke.

Preikestolen er flott, men Kjerag er utrolig mye mer utfordrende på mange måter. Det ligger også ved Lysefjorden, men fra “Bolten”, steinen mellom de to fjellsidene er det 1000 meter ned i fjorden. Innerst i fjorden ved Lysebotn finner du Kjerag. Men først må du kjøre den tidligere anleggsveien til “Ørneredet” eller Øygardstøyl, høyt og fritt over Lysebotn. Den har mange svinger før du kommer ned til Lysebotn, kanskje litt skummelt for enkelte, men ikke for en dreven sjåfør fra Setesdal bilruter. Han kjørte en gruppe nye landsmenn også på tur med Røde kors med meg som ansvarlig leder.

Men da hadde jeg besøkt Kjerag flere ganger tidligere – alle ganger med gjester fra andre land: To jenter fra Australia og ei fra Nederland, alle venner av Marit. Det var nesten et sjokk for oss da Kate fra Brisbane plutselig sto ute på “Bolten” og vinket til oss. Fikk ikke en gang tatt bilde av det – på grunn av sjokket. Var mer med da Marit og hennes nederlandske venn sto ute på “Bolten” og vinket. Det fikk jeg tatt bilde av, men jeg får kvalmefornemmelser hver gang jeg ser bildet.

 
Turen ut til Kjerag også mer utfordrende enn til Preikestolen. Først går det bratt opp på nakent fjell til den første toppen, så ned i dalen på baksida og opp neste høyde litt høyere enn den forrige, men ikke så bratt; videre ned på den andre sida over en bekk og så til slutt oppover langs kanten av stupet – uten at jeg har problemer med det. Men det virker utvilsomt luftig når du ser deg omkring. En gang hadde vi følge med noen unge menn som tydeligvis skulle hoppe fra Kjerag. Det er jo svært populært å drive med basehopping derfra – ikke helt ufarlig det også?..

 postkort
Turen med Røde kors var ikke helt vellykket. Vi fikk nemlig et skikkelig sommerlig regnvær over oss i det vi kom fram til “Ørneredet”. Jeg hadde tenkt å avlyse hele turen, men det viste seg at sikten var brukbar, så en av de andre lederne ville ta med seg en gjeng inn til Kjerag for å se om det var mulig. Vi andre holdt oss rundt Øygardstøylen, hvor vi spiste middag etter at “ekspedisjonen” var vel tilbake – heldigvis. Det var vel halvparten som gjennomførte turen, den andre halvparten ble i alle fall søkkblaute de også. Et par stykker nektet jeg å gå videre innover. De hadde rett og slett ikke kondis til å gjennomføre turen.

 
Kjerag er spektakulær på mange måter, men turen dit er ikke blitt så populær som den til Preikestolen. Den er i alle fall mer krevende, og er svært luftig hvis du vil ut på “Bolten”. Da har du “bare” 1000 meter under deg til fjorden der nede??

Fristende…… ?

  Rjuven på avstand
For livet til fjells har ikke bare hatt med hytteliv å gjøre. Noen ganger har det blitt kortere hytte til hytte turer også. En gang jeg skulle møte Siren på Øyulvsbu nyttet jeg anledningen til å gå til hytta ved Håhelleren. En trivelig måte å vente på noen på.

  Øyulvsbu  Håhelleren
Fra Øyulvsbu gikk vi nordover mot Svartenut, også ei hytte tilknyttet DNT-sør. Jeg likte meg godt i den midtre delen av området med blinkende småtjern og grønne gressvoller. Flott område dette også, selv om de hvite strendene fra Rosskrepfjorden kan virke litt “provoserende”. Andre steder kan det være nokså vått med store myrer.

  Utsikt mot Roskreppfjorden

Midfjell ved Svartnut.
To ganger har vi ruslet ned fra Øyulvsbu til Gaukhei i fint, lett terreng. På Vidalega hilste vi på sauegjeteren (eller hva han gjorde oppe i her med hesten sin). Et sted observerte vi sauer og reinsdyr beite side om side i fredelig sameksistens. En gang tok vi igjen to damer som hadde gått feil en gang i litt tåkete vær, og som nå var takknemmelig for at de fikk følge med “kjentfolk”.

  Vidalege
En annen gang var det så fullt på Gaukhei at vi vandret videre til Josephsbu. Det er en av de nyere selvbetjente hyttene i Setesdalsheiene. Fint å være der. Bra at de nå har sikkerhetsbuer ved de fleste av hyttene. Hvis det skjer noe, for eksempel brann, har man en mulighet til finne ly. Fra Josephsbu er det mulig å ta seg til Lakkenstua, men en grunneier satte seg visstnok på bakbeina og nektet DNT å merke sti mellom hyttene. Men det er fullt mulig å gå stiløst mellom hyttene, det kan ingen nekte deg, men du bør ha kart, kompass eller GPS.

  Josephsbu
En av gangene vi besøkte Gaukhei var for å hente datteren til Siren som hadde jobbet på Gaukhei noen uker den sommeren og bære noe av utstyret hennes opp til bilen. Det hadde vært noen fine uker. Det forstår jeg godt.

Gaukhei 1996

Gaukhei

Trivelig på Gaukhei – eneste betjente hytte i Setesdalsheiene, men i nokså begrenset tidsrom sommerstid. Det er godt å komme dit når en er temmelig sliten etter en lang vandring. Så får man til gjengjeld god mat og mulighet for avslapping og sosialt samvær i hyggelige omgivelser. Hytta har lange tradisjoner i Setesdalsheiene. Den ligger egentlig nokså usentralt til – ikke geografisk, men jeg mener at hytta er vanskelig å nå for barnefamilier fordi det er nokså langt å gå for små barn helt til hytta. Bortsett fra Ljosland, er det en 7 timers tur fra de fleste utgangspunktene, og det er temmelig langt for de fleste.

badeliv  båtliv
  Gaukhei

Sauesanking?

En siste gang gikk jeg aleine en høsttur til Gaukhei fra Langeid. Gikk greit opp veien til Ormetjønn og videre innover til ei ny selvbetjeningshytte i Tjønndalen. Den har bare 8 senger. Jeg så fram til å ha en svært stille og fredelig kveld for meg sjøl, da jeg plutselig hørte folk på døra. Det var sauesankere. Sjefen selv spurte pent om det var mulig å dele hytta med meg. Det sa jeg ja til.

Tjønndalen
interiør sauesankere   revestreker
  broen over Ljosåni

Dagen etter gikk vi sammen videre forbi den gamle selvbetjeningshytta i Stakkedal før vi skilte lag oppe på heia. Jeg fikk imidlertid tilbud om å være med på sauesanking, noe jeg sa nei takk til – med utsiktene til nydelig middag på Gaukhei i frisk erindring! Middagen var god den. I det flotte høstværet (det var siste sjanse til å nyte middagen på Gaukhei) gikk jeg tilbake samme vei, bortsett fra at jeg fulgte den nye stien ned til Tjønndalen.

  Stakkedalen – nedlagt

Min nye venn fra Langeid sa at den nye omleggingen var egentlig helt unødvendig. Det var bare en sur setesdøl som ville hevde seg. Nå valgte jeg å gå strekket helt til Langeid uten å stoppe på Tjønndalen. På toppen av den lange bakken møtte jeg på ny min nye venn med traktor og henger. Dermed fikk jeg elegant skyss på hengeren ned til bilen!

Bossbu

I nordre delen av Setesdalsheiene har jeg også vært en tur, da med overnatting på Bossbu. Det var Siren som kjørte meg inn til Berg i Valle, et greit sted å starte for en tur i Setesdalsheiene – både sommer som vinter. For her gikk vi også inn på ski en påske for å følge datter og svigersønn inn i påskefjellet. Da fulgte vi dem inn til Stavskarhytta, hvor de overnattet, mens vi rant tilbake til Berg.

  Vi ankommer Stavskarhytta
Turen videre til Bossbu stiger jo opp på baksiden av Svarvarnuten (1375moh) som altså er synlig mange steder på heia. Jeg husker jeg holdt et godt tempo innover, noe jeg tror straffet seg neste dag. Bossbu var svært sosialt. Kom i prat med flere blant annet en som var oppe for å se etter villreinen i området. Han jobbet for Statsskog. Det store spørsmålet var: Hvor var villreinen, og hvor mange var de? Viktig for å slå fast jaktkvoter.

 ego ved Bossbu
Dagen etter startet jeg opp etter frokost i fint vær i retning Svartenut. Synes det gikk greit, et ektepar fra Kristiansand gikk bak meg, men etter en stund så jeg ikke mer til dem. Nærmere Svartenut møtte jeg noen jeg kjente og ble stående og prate en stund før jeg fortsatte videre. Da jeg kom fram til Svartenut, satt ekteparet fra Kristiansand allerede på trammen. De hadde gått en snarvei som de visste om. Vi besluttet å gå sammen videre. Etter en lengre rast, holdt vi et greit tempo til vi kom til veidelet ved Evardalen. Herfra var det en ganske drøy stigning opp mot Svarteløkfjellet, og den kvinnelige delen av selskapet prøvde å trøtte oss ut ved nærmest å sprinte oppover. Det klarte hun i alle fall når det gjaldt meg.

  ego ved Evardalen
Min tanke var å gå opp på det høyeste området og så gå stiløst nedover mot hytta ved Myklevatn. Vi hadde gått i området før en gang vi fulgte Evardalen opp forbi Kleivi, så jeg hadde peiling på terrenget jeg skulle gå i. Dette var et område jeg trivdes bra i, et vakkert område å vandre i. Jeg fant greit fram til den riktige bekken jeg skulle følge ned til Urdvassdalen. Det jeg ikke hadde kontrollen over var matinntaket, jeg følte meg innhul av sult og tørst. Da var det å gå nesten i svime til jeg var framme på Suleskarveien. Det første jeg ble budt da jeg endelig kom fram til hytta var en pils – en av de få gangene jeg virkelig har satt pris på en pils. På kartet hadde jeg gjennomført en 9 timers tur, ikke rart jeg var gått trøtt.

Øverst i Urvassdalen

Lakkenstua

Har ved et par anledninger besøkt denne hytta også, både om sommeren og vinteren. Sånn sett ligger den ganske tingjengelig til – særlig nå som hyttebebyggelsen har kommet opp på fjellet. Det var her jeg var på tur med min sønn en sommerdag, og en skitur fra Ljosland en vakker dag i mars.

Setesdalsheiene og turisme

Som jeg har fortalt her. Setesdalsheiene er kanskje ikke det mest dramatiske fjellområdet i Norge, men gir en fin følelse av fjell og masse vandremuligheter. Hyttenettet er bra utbygd, men jeg savner ei turisthytte sentralt i heia som er betjent hvor en kan ha mange turmuligheter og som ikke ligger langt vekk fra nærmeste vei – toppen 2 til 3 timers gange. Hvor det skulle være, er ikke så lett å si. Øyulvsbu kunne vært stedet, men den hytta ligger akkurat i utkanten av området for villreinens trekkområde og er derfor uaktuell. Det har til og med vært snakk om å legge ned hytta eller flytte den. Det er vel heller ikke aktuelt. Om sommeren har det vist seg at Øyulvsbu har mange besøkende i perioder av folk som blir værende noen dager. Det betyr at folk gjerne vil reise til fjells og være der, men ikke nødvendigvis gå fra hytte til hytte. Å være i fjellet bør være et tilbud til alle – ikke nødvendigvis de sprekeste – slik det er i dag. Jeg tror at ei betjent hytte sentralt vil trekke folk av aldre til seg og på den måten få folk på Sørlandet til å bli glad i å være og gå i fjellet. Det tror jeg er viktig for framtida for fjellturismen i Norge – ikke minst at man har et noe rimeligere alternativ til hotellferieturismen – og til Hovden.

Etter at jeg kom sammen med Siren i 1996 ble mulighetene til å komme til fjells en helt annen. Sirens familie hadde hytte på fjellet, i Setesdalsheiene like ved Suleskarveien. Den ble brukt så ofte det var mulig, sommer som vinter. Vi gikk turer rundt i heia, korte og lange ettersom formen og lysten var der. Dette er et ganske småkuppert område hvor de høyeste fjelltoppene når opp i 1160moh, mens hytta lå på ca. 850. Mange flotte utsikter særlig over Myklevatn. Var det fint vær, kunne vi se helt til Svarvarnuten innenfor Berg i Valle.

Myklevatn og Løfjellet

Jeg fikk etter hvert sansen for at dette var en utmerket måte å være i fjellet. Hytta var bygd på 1930-tallet av bønder fra Rysstad. Den var den gang ei stor hytte med sengeplass til 14 (hvis jeg ikke husker feil). Stua var på nærmere 60m² . Den hadde et anneks som ble kaldt “bispefløyen”. Den var ment for tjenestefolk som hjalp til på hytta. Den ble etter hvert et greit sted å lagre ved, den luftige utedoen var der og hadde noen sengeplasser i nødsfall. Navnet “bispefløyen” fikk den fordi biskop Schjelderup visstnok skal ha overnattet der en gang i tida. Hytta hadde også en del bygdeantikviteter som var skaffet i de harde trettiåra. I gamle dager var det ikke helt enkelt å komme hit. Bilveien til Myklevatn var heller dårlig, gjestene måtte ros over vannet, og fra vannet opp var det ganske bratt. I dag er det mye enklere – særlig om sommeren da vi kan parkere like utenfor hytta. Om vinteren er det noe verre siden ingen i familien disponerer snøscooter. Vi valgte å parkere nede på Brokke og gå på ski opp til hytta, litt over 10km og atskillig høydemeter. Litt slit måtte en jo kunne tåle når en skulle til fjells. Det hendte jo at andre var hyggelige og tok med noe bagasje for oss når vi skulle opp.

       Vannbæring med åk
Hytta hadde fortsatt ikke strøm, men i den seinere tid ble det montert solcellepanel og derfor noen lyspunkter rundt forbi. Ellers var stearinlys og parafinlamper de viktigste lyskildene. Fortsatt måtte vann hentes i elva som rant ut fra Sandvatn. Det var ca 100m og det kunne bli en 4 – 6 bøtter om dagen. Grei jobb. Utedoen var av typen rundt hull med følelsen av god ventilasjon nedenifra. Luksus.

 Morgenstemning Myklevatn
Sirens familie var vel nærmest flasket opp her oppe – i alle fall sommerstid. Da var det ingen Suleskarvei, og det betydde at familien hadde “privat” sandstrand der nå veien går. Det må ha vært fint å være her om sommeren. Det var flott nå også, men trafikken på veien gjorde det ikke så privat lenger, støy var det og. Men det hendte vi tok en dukkert netto – særlig etter lange, svette turer i fjellet. Det syntes jeg alltid var iskaldt, nesten vondt. Andre nøt det!!

Suleskarveien

Turmulighetene

Turmulighetene var uendelig mange. Vi kunne variere mellom kortere turer i nærområdet til lengre turer et godt stykke unna. De aller fleste av turene gikk i stiløse områder, så jeg ble god til å lese kart. Kortere turer var rett og slett langs Myklevatn forbi Kummen og Rapen mot Gardevasstøylen der Røde kors har hytte, eller oppover mot Søtebekkfjellet (1089moh) forbi “skatten”. (Skatten forblir en hemmelighet). Et annet alternativ var å gå forbi setervollen på Fiti forbi de to små tjernene til Storetjønn og kulpen – der det var fint å bade for livsnyterne. Da kunne en gå tilbake via Reipetjønnene og over Søtebekk tilbake til hytta. Ofte startet vi med å gå opp forbi Øvre Myklestøyl, som lå høyt oppe i fjellsida, og videre opp mot Urdvassdalen eller opp på Urdvassheia (1140moh). Da gikk vi av og til ned til Urdvatna og Øvre Myklestøyl. Der var det drift for 50 år siden, og Siren fortalte at de gikk dit for å kjøpe melk. Noe av det lengste vi gikk var via Urdvassdalen til Øyulvsbu turisthytte og tilbake over Fiti.

Øvre Myklestøyl

  Urdvasstøylen i dag

En favoritt vi hadde var å gå over Storetjønn via Gluggevarden og langs Langvatnet og fulgte så den merka stien mot Stakkedalen og Tjønndalen til vi kom til Gruvletind (1152moh) – ett av de flotteste utsiktspunktene i heia.

Selv om det vi gikk stiløst, var det lett å gå, særlig over viergrensen da vierkratt kunne være vanskelig å forsere. I dette området var det ikke så mange store myrområder. Stort sett var det framkommelig over alt, noen steder lå det noen snøklatter som smeltet bort i løpet av sommeren. En gang i mai vi gikk til Urdvassheia var det så mye snø at vi fikk problemer. Jeg gikk stadig igjennom og sank igjennom til skrittet. Det lønte seg å gå om morgenen. Noen ganger var landskapet med nokså bratte stup. Urdvassheia var et slikt område, ofte gikk vi ned Hestekveven til Kvislevatn, det var lettere. Her kolliderte jeg en gang med en steinskvettunge som sette seg fast i skjegget mitt.

Urdvatna og Urdvasstøylen

Bær

Stort sett gikk vi for å gå og oppleve. Om høsten gikk vi også på bærtur. I første omgang jaktet vi på blåbær, i andre omgang på tyttebær og multer. Selv om det hadde vært rik multeblomstring, var det ofte dårlig sammenheng med blomstringen og der det var bær. Det hadde vel med lokalklima å gjøre. Det var både gode og dårlige somre for multer. Noen ganger kunne gå langt og lengre enn langt for å komme til steder med multer. Men det hadde ikke nødvendigvis med at folk hadde vært der før. En gang fant vi et flott multested ikke langt unna Urdvasstøylene. En annen gang vi var på jakt etter tyttebær, fant vi svært få før vi kom til liene over Urdvasstøylene. De var helt røde. Vi kunne bokstavelig talt fråtse i tyttebær. Vi hadde imidlertid gått flere timer før vi kom dit. Tyttebær hadde jeg i fryseren mange år seinere.

 

Dyreliv

En gang vi gikk opp mot Gluggevarden så vi plutselig et reinsdyr som kikket på oss på betryggende avstand. Da vi gikk videre, forsvant det, men kort stund seinere så vi det fra et annet hold. Det var tydeligvis like nyssgjerrig. En gang vi var på vei hjem fra Gruvletind så vi også et reinsdyr som gikk i samme retning, men parallelt med oss. Det dyret så vi igjen flere ganger på turen. Hyggelige innslag på turen. Oppe på Søtebekkfjellet har vi også møtt reinsdyr. Dette var sannsynligvis villreinhanner som var utstøtt av den store flokken som finnes her i Setesdalsheiene. Den har vi forresten sett spor av på Kvislevatn i påsken en gang. Der var det i alle fall masse spor etter reinsdyr. Villreinstammen her oppe er jo truet – ikke minst av menneskelige aktiviteter – derfor er snøscooterkjøring forbudt i den kritiske tida når kalvinga foregår, nettopp i påsketider.

Elgen er heller ingen sjelden gjest i området, den har vi møtt en rekke ganger, særlig i fjellskogbeltet. En gang virket en han nokså nervøs og aggressiv så vi gikk i en stor sirkel utenom. Det var kanskje ikke så rart, det var elgjakttid. Da vi kjørte ned av fjellet kjørte en bil med henger foran oss, og på den hengeren var det en død elgokse. Kunne det være den samme, tro?

Ellers var det ikke et yrende dyreliv. Det hendte vi så mus og lemen, men ikke i store mengder. Derimot ble vi angrepet av fjellvåk inne ved Gluggevarden en gang. De hadde bygd seg rede i Gluggevardheia, trodde vi. Vi la oss ned i gresset ved bekken, og da virket det som om den roet seg. Rype var det ikke så sjelden vi skremte opp. De kunne være vanskelig å se. Rev har vi vel knapt nok sett, men jeg så en gang da jeg var på vei fra Gaukhei. Om det har vært fjellrev i området, vites ikke. Det sies at den røde “luringen” har trukket høyere til fjells nå, noe som har med klimaendringer å gjøre.

  Hvor mange ryper kan du se?
Sau var det imidlertid nok av i heiene. En gang under Gruvletind kom vi over et sauekadaver som tydelig var åpnet av et rovdyr. Vi vet ikke hva slags dyr – eller var det ørn? En annen gang fant vi et sauekadaver i veikanten. Ingen tvil om at her hadde det farligste rovdyret på jordoverflaten vært i aksjon – mennesket. Pussig nok dukket lensmannen opp kort tid etter og fikk se slaktet. Sauene bare var der. Det eneste bryet vi hadde med dem var når de hoppet over gjerdet. Da var det av og til en jobb å få dem tilbake der de kom fra. En gang reddet vi en sau som hadde satt seg fast i et elektrisk gjerde som hadde falt sammen.

 

Vinter

Vi besøkte Leiti flere ganger om vinteren, både vinterferie og påske. Det kunne være en ganske kald opplevelse. Hytta ligger utsatt til for vind siden den ligger høyt og fritt. Isolasjon var ikke oppfunnet da hytta var ny, så det ble mye fyring – også for kråkene. Ofte dannet det seg en snøfonn mellom hytta og “bispefløyen” som måtte forseres når man måtte det nødvendigste. Doopphold ble tilsvarende korte. Det var forresten ovner i alle rom, så muligheten til å bruke mye ved var tilstede. Fortsatt måtte vi hente vann i bekken – ofte måtte du hugge deg gjennom isen for å få tak i vann.

Her var ingen maskinpreparerte løyper, heller ingen snøscootere som kjørte opp løyper. Her var det bare å sette i gang å lage egne spor. Best var det om vi kunne gå flere sammen og bytte på brøytinga. Det trengte ikke nødvendigvis så mange til å lage et brukbart spor. Men det kunne variere med værforholdene. Det kunne være mye dyp nysnø, nesten umulig å ta seg fram i. Oftest var snøen blåst sammen, delvis i fonner. Da var snøen mer kompakt og ikke så vanskelig å ta seg fram i. Andre ganger kunne overflaten være hard med skare på toppen. Det kunne gi gode forhold, men var best når du hadde stålkantene i orden. Kunne være hardt å falle på. Det hadde jeg en viss erfaring med. Fikk en del blå merker etter skiturer i fjellet. Det gjorde at jeg ble (litt for?) forsiktig i en del utforkjøringer hvor farten hadde en tendens til å bli for stor.

Storetjønn med Urdvassheia
Ellers måtte vi ta hensyn til værforholdene. Når det blåste, gikk vi sjelden opp på toppene, men holdt oss i dalsøkkene – selv om det kunne blåse godt også der. Det viktigste var å være ute. Kan ikke huske vi opplevde situasjoner der vi følte at det var fare på ferde, men jeg har opplevd forhold – snøføyke der en nesten ikke så hånden for seg – der jeg syntes det var bra å være ikke alt for langt fra hytta.

I nærheten av Gruvletind Urdvassdalen
Veldig mange av skiturene foregikk omkring Myklevatn eller rundt Søtebekkheia – opp den lange dalen og ned over Storetjønn og Fiti. Vi var også innover Langevatnet og opp på Gruvletind noen ganger. Det virket villere nå enn sommerstid. En gang gikk vi inn til Øyulvsvatnet. I nærheten møtte vi mannen som fortalte han døde for ett år siden. Han var i alle fall høyst skigående nå.

En variant som vi gikk når det var flott vær var opp Urdvassdalen og ned Hestekveven mot Kvislevatn. Denne utforkjøringen hadde jeg stor respekt for. På Kvislevatn så vi spor etter en villreinsflokk en gang. Ellers gikk vi ofte over til Evardalen for å besøke venner av Siren. Det var også en veldig grei tur vinterstid.

Hvis det var bra vær i påsken, var det å være i fjellet og gå på ski nesten paradisisk. Da var lysforholdene utrolig sterke. Men en skulle jo bli brun! Dessverre var jeg ikke flink nok til å smøre meg, så solskader har jeg slitt med seinere.

Fiti fra Urdvassheia.
Det var utrolig fint å få sjansen til å komme på fjellet igjen, og det var svært fint å oppleve fjellet på denne måten. Mange av turene vi gikk var lange og slitsomme, men jeg vet jeg har hatt mye igjen for det både fysisk og mentalt. Med noen få unntak var fjellet der man mottok mer energi slik at livet i lavlandet kunne bli litt enklere å leve. Det var en ganske vanskelig periode i livet dette. Håper de medfølgende bildene kan fortelle litt om skjønnheten i fjellnaturen.

  Innover mot Naspevarden

Kristiansandsområdet er ikke det beste for skigåing, landskapet er for småkuppert til det, men det fins noen muligheter. Været er også en begrensende faktor. Det er ikke så ofte at det er gode snøforhold nært byen. I Bymarka var det en tradisjonell rødmerket løype som jeg gikk en gang. Den gikk inn fra Eg og gikk inn forbi Bervannet. Den hadde nok vært bra en gang i tida, men nå var den litt trang og uoversiktlig. Det fins noen lysløyper blant annet i Jegersberg og i Baneheia, men de er ganske korte. Men vi gikk våre egne turer vi. En gang det kom mye snø gikk vi inn i Baneheia der ingen hadde gått tidligere og brøytet løype rundt 3.Stampe. Vi har gått på vannene i Vågsbygdmarka. I Jegers fulgte vi en gang veien rundt om Kyrrtjønn og fortsatte videre Postveien mot Ålefjær så langt vi kom. Så snudde vi og gikk tilbake. Denne veien skulle først og fremst kunne brukes av ryttere.

 Postveien Bymarka

Det var mer snø og bedre forhold innover i landet i Vennesla og Øvrebø. Loland, Drivenesheia og Hægeland ble etter hvert flittig besøkt. Vi hadde mange turer til Loland og Moseidvarden, men mange flere til Naspevarden. Turen til Naspevarden var svært populær for mange. Kom du ikke tidlig opp til Drivenes, var det vanskelig å finne parkeringsplass. Denne turen gikk i en rundløpe som var variert med en del klyving den første delen, flotte, slake partier i den midtre delen, fine utforkjøringer den siste delen ned fra Naspevarden, men med en bratt bakke som kunne være litt vanskelig. Underveis hendte det hvis været var flott at vi fant oss en lun plass i sola og nøt matpakke og te/kaffe et stykke utenfor hovedløypa. Da var livet virkelig godt. Mange fine naturopplevelser underveis.

ved Naspevarden
En gang føret var skikkelig isete og løypa var steinhard, trynte jeg bokstavelig talt. Brillene ble knust og ansiktet ble nokså forslått. Likevel valgte jeg å fullføre. Det er klart at slike opplevelser gjorde at en ble litt mer forsiktig.

folksomt i løypa fra Naspevarden fint utfor fra Naspevarden
Etter hvert  vi kjørte oftere og oftere helt til Hægeland for å gå på ski i løypa innover mot Lauvås. Fra en parkeringsplass ved Høverstad på veien til Bjelland, gikk løypa innover myrene mot Lauvås, i en jevn stigning. I begynnelsen fulgte løypa skogsbilveien inn til gården, men så ble den lagt om til en mye flottere trasé bak gården. Enkelte bratte bakker var det, men de var stort sett greie. Terrenget innover her var mer glissen skog, åpent og trivelig. Mange pølsebål kunne vi observere langs løypa på de riktig fine dagene utpå vinteren en gang. Av og til gikk vi ut av løypa og fant ei nedfallen utløe som ly for matpakkespising og soling. Vi møtte ofte Vidar fra Tveide her på Hægeland – han tror jeg nesten “bodde” i løypene innover mot Lauvås. Det var i disse løypene jeg gikk min siste skitur i 2012.

terreng Lauvåsløypa
Lauvås
Av og til dro vi helt til Evje for å gå på ski. Her var det et moderne skistadion og flere løyper innover, men ikke alle var opparbeidet. Mange fine muligheter her, men flere ganger vi var her oppe måtte vi brøyte løype selv. En gang gikk vi inn til Himmelsyna med praktfull utsikt over store deler av det sørlige Agder. Da vi kom tilbake i fint driv mot stadion, møtte vi nederlandske soldater som skulle drive skitrening. Det er ikke ofte når en har vært på skitur at en har blitt møtt med applaus i de siste nedoverbakkene. Vi var vel tross alt noe flinkere enn dem?

Ja, det har blitt mange fine skiturer i området rundt Kristiansand. I jobbsammenheng har jeg også hatt fornøyelsen å gå noen turer på Øynaheia ved Herefoss med elever. Det er bra for en østlending å komme seg “hjem” en gang i blant 🙂

Neste gang vil jeg ta dere med opp på fjellet igjen…..

Utsikt fra Ravnedalsheia

Kristiansand 1996 – 2003

I første omgang fikk jeg en leilighet i Dronningensgate midt i Kvadraturen. Da ble det å utforske områdene rundt Kvadraturen. Det sa seg selv: Baneheia og Bymarka. Det ble mange turer etter mange forskjellige stier. Kjøpte turorienteringskart og fant poster i de forskjellige markene. Mener at første gangen jeg kjøpte disse turorienteringskartene var blant annet Baneheia med. Fint å komme steder hvor du vanligvis ikke går. Jeg liker å variere turene mine, velger ofte forskjellige mål og stier for hvor turen skal gå.

3. Stampe

En gang jeg ville gå til Bervannet, oppdaget jeg at jeg kunne gjøre en snarvei gjennom skogen på bare noen hundre meter og komme inn på en sti som gikk mer direkte til dette vannet. Det var fint å gå inn her spesielt om sommeren. Da kunne vi ta en dukkert i Bervannet underveis. Tilbake likte vi å gå Locherts løype via Helstønuten og Ravneheia og ned alle trappene til Ravnedalen. Ikke så lang tid etter var snarveien merket med blå merker og skilt: Bervannsstien. Etter hvert oppsto det en sti, og i dag er stien vel etablert. I begynnelsen valgte jeg ofte å gå denne veien. Her var det heller tynt med folk, selv om mange hadde Bervannet som mål.

  Utsikt fra Hesteheia – høyest i Kristiansand
 En annen gang gikk vi hele Bymarka til ende til Gangdalen og tilbake. Mange fine partier og mye fin lauvskog, men også partier som var nokså våte. Møtte elg inni der en gang. Rådyr har jeg også sett, men det er sjelden å møte dyr her. Vi hadde også turer til andre deler av markene om kring Kristiansand – ikke minst Vågsbygd.

huset på Lømsland

Da vi flyttet til Lømsland i nærheten av Ålefjær, ble situasjonen en helt annen. Nå bodde vi bokstavelig talt på landet med skogen som nærmeste nabo. Over oss hadde vi en hei, Huseheia, der det hekket musvåk. Veldig flott å ha de der svevende i elegante svev der de utnyttet de oppadgående luftstrømmene i en slags lek. Dessverre kom de ikke tilbake året etter. Hvor ble de av?

Otra og Kringla
Her var det mye å utforske. I løpet av de to årene vi/jeg bodde der, gikk vi vel de fleste veier og stier i landskapet; mot Jovann og noen ganger helt til Vennesla; til Bjelle og over heia til Brattvollheia helt over i Tveit. En gang fortsatte vi ned til Kjevik og over skauen der tilbake over Ålefjær og hjem. Da var vi vel ute og gikk i mer enn 5 timer. Det var den gangen vi ble stoppet av en elgjeger på post som forlangte at vi gikk et annet sted ellers kunne han jo skyte oss. Og jeg som trodde jeg mer liknet på en bjørn? Men det er vel eneste gangen jeg har blitt truet av en elgjeger. En annen gang var det noen rådyrjegere som irriterte seg over at vi gikk inn i deres jaktområde, men da jeg nevnte at vi hadde grunneierens tillatelse, fikk pipa en annen låt.

Noen ganger fulgte vi postveien over til Foss i Tveit, og gikk tilbake over Skahjem – en gård som lå i Birkenes, men som bare hadde veiforbindelse til Kristiansand. Selv kjørte jeg som regel veien over Svaland til Birkeland og Lillesand for å komme på jobb. Selv om veien var en relativt smal grusvei den gang, var den fin å kjøre. Det var inspirerende med skogen og de små gårdsbrukene langs veien. En kunne virkelig undre seg over hvorfor folk slo seg ned der de hadde gjort det, for eksempel oppe på Svaland. Mine geografistudier fortalte om Ra-morenen som gjorde det mulig. Men jeg unngikk veien over Svaland når det ble for glatt. En gang holdt jeg på å skli inn i skolebussen i bakkene ned fra Svaland.

  Nedre Ås på vei til skolen
Vi gikk også turer i Svalandsområdet og en gang over til Verås der Siren hadde slekt. Inne i skogen der var det et område der noen bever hadde gått amok. “Nedhugde” trær eller trær som beveren hadde forsøkt å felle lå om hverandre. Bever så vi en del til også ved Lømsland. I Jovannsbekken holdt det til noen av dem. Av og til skremte beverne oss når vi gikk forbi i mørket. Det lød som børseskudd når de slo med halen. De bygde en demning, og en dag sto deler av skogen under vann. Da ødela noen demningen og en bever ble skutt, trist nok. En annen gang vi gikk innover mot Jovann i høstmørket, hørte vi tydelig snøft fra en treklynge like ved veien, og kort tid etter hørte vi hover svært nærme, men elgen så vi likevel ikke. En sjelden gang så vi elg, men at det var elg i området, var det ingen tvil om. Naboen vår, Torbjørn, hadde ingen problemer med å fylle kvoten i jaktsesongen. Rådyr så vi også en del av, av og til i skråningen opp mot Huseheia. Sannsynligvis holdt rådyrene seg høyt oppe i heia om vinteren, vi så lite til dem da. Fint med godt naboskap. Fascinerende med ville dyr.

  Bever med appetitt på trær
 Dette var trimområdet vårt. Kommet fra jobb (Siren jobbet som lærer i Vågsbygd og brukte sykkel til og fra) hendte det vi løp en runde rundt Jovann på en times tid. Vi prøvde også å lage vår egen runde i et område som vi synes var veldig vakkert. For å få det til satte vi i gang et ryddeprosjekt av krattskog. Veien var vokst igjen. Utstyrt med sag, grensaks og rosesaks fjernet vi noen hundre meter med krattskog og fikk tilbake en utmerket sti til å gå/jogge i.

Vågsbygdmarka
Sykkelen ble også brukt i tursammenheng. En gang syklet vi til Buli ved Ogge. Det var ganske tøft særlig over Svaland som lå på nærmere 300 moh. Det ble mer til av vi syklet retning Kristiansand – av og til syklet vi Postveien over Gill. Det var to nokså milde vintre mens jeg bodde der oppe. Skigåing i område ble det lite av. Noen turer innover til Jovann ble det jo, men vi dro helst andre steder som til Drivenesheia i Vennesla.

   Fiskåvann
Disse to årene på Lømsland var svært gode når det gjaldt å være i naturen og oppleve naturen på dens egne vilkår. Naturen var småkuppert og stort sett skogkledd. Bortsett fra skogsbilveiene og noen gamle skogstier, måtte vi stort sett finne fram i skogen på egenhånd. Det ble en slags vane. Kan huske en gang at vi gikk oss litt vill. Det var på Lømslandsheia like bak Brattvollheia. Husker vi kom ut av det ved at jeg plutselig kjente meg igjen. Da var vi på vei motsatt retning av det vi skulle.

  Hvitveisli
Jeg lærte meg til å kjenne at det ikke var skummelt å gå i skogen i mørke med lommelykt; det hendte ut over høsten. Skogen i området var mye eldre skog, men det var også en del nyplantinger. En rekke skogsbilveier tok seg inn i skogene, og som vi brukte for det de var verdt. Litt innenfor Jovann var det mye kalkspatt i berggrunnen. Om våren krydde det av blåveis i området. Det var flott, ikke så vanlig med så mye blåveis i Kristiansandsområdet.

Vi opplevde også en viss mangel på respekt for naturen fra bøndene omkring. Noen steder var det spredt bilvrak rundt forbi i mer eller mindre rusten tilstand – mange var på vei tilbake til naturtilstanden. Ved Bjelle var det reine bilkirkegården. Det var heller trist å se. Et firma som drev med anleggsvirksomhet hadde parkert mye rart i skogen der. Det som hadde vært dyrka mark, lå  brakk. Bortsett fra en gård, Klepp, var det lite drift, jordene grodde igjen. På Klepp drev de med kyr. Det var derfor litt overraskende at det var derfra forslaget om å bruke området til golfbane kom. Det ble imidlertid tatt imot med stor begeistring av naboene. Og slik ble det.

  Huset på Lømsland
Lærte også litt om historien til området. En slektning av Siren hadde drevet garveri her. Huset vi bodde i hadde grunnmur fra ca. 1860, men selve huset var fra 1916 i enkel sveitserstil. Jeg fant ut at det opprinnelige huset var flyttet til Kristiansand til Møllevannet på Grim. Da vi renoverte huset innvendig, fant vi ut at deler av huset var et eldre hus flyttet fra Ålefjær og opp hit. Vi inviterte gamle Torleif Lømsland inn på besøk. Han vokste opp i huset og kunne fortelle oss hvordan det var da han vokste opp. Den gamle gården Lømsland ble delt i tre gårdsbruk omkring 1900, og vårt hus var ett av de tre våningshusene. Det ble seinere skilt ut, men det er en lang historie. Naboen vår, Torbjørn, tok eiendommen på odel utenom huset vårt, så området er fortsatt i Lømslandsfamiliens eie.

Tida på Lømsland var en av de vanskeligste i mitt liv, så tida der ble også preget av det. Det var fint å kunne gå ut i naturen og “lufte” problemene våre, selv om ikke løsningene kom til der og da. Var en periode sykmeldt fra jobb etter å ha møtt veggen. Samtidig ble også Siren sykmeldt fra sin jobb. Selv kom jeg tilbake til jobb etter 4 måneder, og langsomt, men sikkert kom jeg meg tilbake i jobb i løpet av høsten.

Vågsbygd

De to årene vi bodde i Slettheia, betydde at jeg ble godt kjent i Vågsbygdmarka. Området rundt Fiskåvann og Øylihei ble favorittområdet. Torbjørns løype litt lenger inn i Vågsbygdmarka, ble også en favoritt. Det var mange fine turer å gå både sommer, høst, vår og vinter. Aktiviteten var fortsatt stor.

   Fiskåvann   fra Øyliheia

Hånes

De to årene på Hånes var likeså. Men da var jeg aleine og strevde litt med å komme meg ut av og til. Bodde ikke så sentralt i forhold til skogsområder. Rubben og Randesundmarka ble mitt turområde, men prøvde meg også mot Hamresanden. Rubben var et greit mål. Fin utsikt var det også. Et par ganger klarte jeg å rote meg inn i Dyreparken gjennom skauen, en gang ved å gå på isen over vannene. Et par ganger gikk jeg også gjennom skogen til Vesterhus i Høvåg. Fin tur det også. På denne tiden bodde Siren på Iveland, og det ble en del kjøring dit, og turer i Ivelandsområdet, særlig rundt Skaiå. I det hele tatt var det fortsatt stor aktivitet, selv om jeg slet av og til med motivasjonen.

  Utsikt fra Rubben

Lillesand 1978 – 95

Kontrasten til Bodø ble Lillesand dit jeg flyttet med kone og to små barn. Fjell var totalt fraværende. Skog var det nok av og heier fantes, men de var ikke høyere enn 166moh. Likevel, mye bra turterreng. Stikkord her er Skifjell, Kalveld og Olashei, men det fantes mye annet også, ikke minst øyer, holmer og skjær. Båt måtte til, men båt og østlending hører ikke helt sammen. Det ble 3 – 4 år, dermed forsvant interessen også blant resten av familien.

I løpet av de 17 årene jeg bodde i Lillesand, hadde jeg en fjelltur med min sønn. Vi fikk aller nådigst en dag – ingen overnatting. Det ble en biltur til Ljosland, gå gamleveien inn til Lakkenstua og tilbake og så returnere hjem. Det ble litt heseblesende, men vi hadde en flott tur – trass i veldig myrlendt enkelte steder. For meg ble det litt nostalgisk, for min sønn ble det i alle fall smak av noe. Tror foranledningen var at han hadde vært på tur til Lakkenstua med skolen (leirskole?) og ville oppleve det på nytt. En bra start, men det kom aldri noen oppfølger.

Badeliv på Kaldvellstranda

Men ellers ble det spredte turer i området rundt Lillesand. I sin tid ble det opparbeidet og merket stier til noen viktige turmål som Skifjell og Olashei. Da jeg flyttet til Hestheia, ble å gå til Skifjell et naturlig mål. Det tok litt over en halv time, og når vi kom fram, ga det flotte utsikter. Enda finere var det å gå til Olashei, men da brukte jeg vanligvis å kjøre et stykke og gå opp. Turen til Olashei ga mange flotte utsyn underveis – ikke bare når du kom til toppen. Hit gikk vi flere ganger på ski om vinteren når det var skiføre. Løypa var litt kronglete underveis, men det gjorde lite når utsikten var så flott. Det var bare det at det var nokså sjelden snøvintre på Sørlandet, og etter 1990 var det vel ingen?

Olashei
En sjelden gang kjørte vi til Birkeland og gikk på ski på Tveidemyrene eller gikk til Fjellsgård; eller vi dro opp på Heimdal og gikk på heia der oppe, blant annet til Trottohytta. Det var Håkon som var med på disse turene, Ane tror jeg bare var med en gang på Tveidemyrene. Et par ganger gikk vi på ski på Øynaheiene. Der var det flotte preparerte løyper, det jeg kaller “trikkespor”. Var også der med skolen på noen skidager. Fint å kunne friske opp gamle kunnskaper, selv om jeg aldri har regnet meg selv som en kløpper på ski, mer en habil skigåer.

innover mot Olashei

Utsikt fra Fløresteinen

Krise

Det var mange ting som skjedde samtidig og som utviklet seg til det som jeg vil kalle en krise, ikke minst personlig. Bedriftslegen synes jeg hadde høyt blodtrykk og sendte meg til en indremedisiner i Kristiansand. Dit ankom jeg nokså heseblesende. Han målte blodtrykket til foruroligende høyt og satte meg på kraftig medisinering. Fikk fire ulike medisiner for å tvinge blodtrykket ned. Det førte til stor indre uro, jeg gikk konstant svimmel og følte meg uvel. Jeg tok kontakt med doktor Woie i Lillesand, som rådet meg til å slutte med to av medisinene, blant annet betablokker som gjorde at hjertet mitt slo svært langsomt. Det var et riktig valg. Dessuten besluttet jeg å ta skjeen i min egen hånd og endre livsstil – ikke minst mer mosjon. Nå begynte jeg å gå til Skifjell hver dag etter jobb. Sa til meg selv at hvis jeg skulle dø, var det bedre å gjøre det ute i naturen enn hvilket som annet sted. Men jeg døde ikke, snarere tvert imot.

  Utsikt fra Skifjell
En annen side er selvfølgelig at de latente problemene i ekteskapet kom tydelig fram, og nå ble de etter hvert satt på spissen. Resultatet ble at jeg brøt ut nyttårsaften 1995. På denne tida hadde jeg møtt Siren. Hun ville hjelpe meg ut av min egen misere (det var også hennes sykdom). Hun hadde jo også sine egne ting som jeg ville gjerne hjelpe henne med. Det som skjedde videre var ikke så bra, dessverre. Jeg etablerte meg etter hvert i Kristiansand. En periode ble det mye flytting: Dronningensgate i litt over ett år, Lømsland i to, Slettheia i to, Joreid i Birkenes i 5 år til dels sammen med – til dels uten Siren – og til slutt Lund i Kristiansand . Det var i perioder litt kaotisk.

   veien rundt Borkedalsstemmen, høst.
Det ble også begynnelsen på en ny periode med mye fysisk aktivitet i mitt liv ikke minst i skog og mark og i fjellet. Siren var ikke av den som satt i sofaen og tvinnet tommeltotter, snarere tvert imot. Hun likte seg bedre utendørs enn inne. Det passet meg bra. Jeg tror jeg i løpet av disse årene har vært de fleste stedene i skogene rundt Kristiansand, Vennesla og Birkenes kommune – til fots, på sykkel eller på ski. Det gjaldt også området rundt Lillesand, ikke minst fordi det hendte at jeg tok en tur etter skoletid. Området rundt Kaldvell ble frekventert flere ganger. Det har en spennende historie.

  Kaldvell
Kniben ved Kaldvel
Trass i at aktiviteten de 17 årene jeg bodde i Lillesand ikke var på topp reint fysisk, var det mye bra ved denne tida også – ikke minst da vi bodde i Hestheia. Naturen var absolutt i nærheten. Vi kunne plukke blåbær i hagen, og lyngen var vanskelig å bli kvitt. Elgen kom på epleslang til naboen noen ganger. Møtte elg et par ganger på vei innover i marka. En gang lurte jeg på hvem som ville springe først. Det ble elgen, heldigvis.

Utsikt fra Vardehei