KITENGELA 2010 – 2

SONY DSC

FØRSTE DAG

Huske ikke helt når og hvordan jeg våknet opp. Sola står alltid opp sånn rundt 6. Så blir det nokså raskt lyst. Om jeg gikk ut i stuen først eller ut på verandaen – eller om jeg spiste frokost og hva jeg spiste til frokost – sannsynligvis brødskiver med te – kenyansk te, husker jeg ikke. Verandaen var en ganske smal hylle med rekkverk. Det var plass til en stol. Herfra var den en fantastisk utsikt. Nå fikk jeg for første gang se omgivelsene jeg var i. Landskapet var ganske flatt, men i det fjerne var det noen åser. Rett nedenfor huset gikk en stor vei – Pan African Highway. Den fortsatte videre utover sletta – videre til grensa til Tanzania. Det var sparsomt med trær. Rett østover så vi ut over savannen. Det var en del hus omkring, og det var noen hus under bygging. Fotografiet er tatt da jeg kommer ut på verandaen for første gang. I den tida vi bodde i leiligheten, kunne jeg sitte på verandaen og se på folkelivet som utfoldet seg under meg i timevis – uten at jeg ble sett. Rett ned var en stor tomt med noen gamle biler og annet tilfeldig materiale. Her ble også søplet samlet i en konteiner. En gang i uka kom en bil og hentet søpla. Du burde helst ikke se rett ned.

SONY DSC   Største ulempen med denne verandaen var at Salmah, som den gang bare var 3 år, likte å klatre på rekkverket, så det var farlig for henne å være der ute alene. Men det var der jeg ble kjent med henne og utviklet etter kort tid et tillitsforhold vi har hatt seinere.

SONY DSC

Situasjonen var – kort fortalt – at Fatma hadde permisjon fra jobben i CTM, der hun jobbet som revisor / økonom. Årsaken var etter det lille jeg har fått vite uenighet om lønn. Hun følte at hun var underbetalt i forhold til sine mannlige kolleger. Fatma ble dessuten skilt fra sin første mann noen måneder tidligere og hadde derfor flyttet fra Thika til Kitengela og hadde latt møblene stå igjen i det gamle huset. Dette vet jeg heller ikke så mye om. Egentlig hadde hun lyst til å starte opp med noe for seg selv.

SONY DSC

TUREN TIL ISINYA

SONY DSC  Maasaibosetning i front

Buda var fortsatt der. Han hadde overnattet på sofaputene i stuen. Han foreslo vi skulle ta en biltur før han vendte hjem til kona i Machakos – en større by ca 40km fra Kitengela. Jeg måtte jo få sett noe av nærmiljøet til Kitengela. Vi kjørte i retning av Namanga, men nå nøyde vi oss med å kjøre til en liten by som het Isinya. Landskapet var fortsatt flatt og nokså skogløst. Det var bebyggelse spredt ut på begge sider av veien, kanskje små bosettinger. Så mange kyr som rekte langs veien, noen ganger krysset de veien. Det var alltid noen som passet på dem. Noen av dem var nok dyrene til maasaier, den lokale stammen i området som tradisjonelt driver med kveg. Deres kyr var zebukyr.

SONY DSC

Ett sted så vi store sammenhengende drivhus. Jeg lurte på hva de dyrket der. Sannsynligvis roser, ble det svart. Kenya er storeksportør av roser til det europeiske markedet. (Etter at jeg fikk vite dette, sørget jeg alltid for å kjøpe roser fra Kenya hvis jeg skulle ha med roser hjem. Det er av de få varene du kan få kjøpte i Norge som du vet kommer fra Kenya.)

SONY DSC

Men egentlig var jeg litt skuffet over bilturen. Landskapet så ikke spennende ut, hva en fikk se var heller ikke så spennende. Jeg har etter hvert i årenes løp endret oppfatning.

SONY DSC

Kanskje det mest positive var veien. Den var ganske ny og fortsatt under arbeid – kinesiske ingeniører og afrikanske arbeidere. Her ble i alle fall satset på bedre kommunikasjon.

Bilen var en eldre Honda. Etter hvert hadde vi mye glede av den. Japanske biler var det mange av på veiene i Kenya. De ble importert brukte fra Japan. Der var det også venstrekjøring. Mange modeller vi ikke har i Europa og Norge. Buda eide et bilverksted i Machakos. Vi følte oss alltid sikre når vi var ute og kjørte med Buda. Biler kunne han. Men det visste jeg ikke første dagen.

KITENGELA

SONY DSC

Ennå hadde jeg ikke besøkt byen jeg var på besøk i – bare sett ned på den fra verandaen. Den andre dagen ble min første tur til selve byen Kitengela. Jeg var nok ikke helt forberedt på møtet. Det ble veldig annerledes enn Sør-Afrika. Der virket byene mer organisert. Her var ting litt mer tilfeldig; en haug ed stein her, en annen haug der, sand og grus og søle og søppel over alt. Dessuten støv.

SONY DSC

På den andre siden av gata var det et maasaisenter. Der var det også overnattingsmuligheter. Ved siden av lå et hus med høye gjerder rundt. På tomta ble det lagret noe lyst materiale. Sjelden at det var aktivitet der. Bortenfor lå et lite smelteverk. Hva de smeltet der, vet jeg ikke, men av og til kom det opp røyk som fortalte om aktivitet. Smelteverket hadde ligget her i mange år; lenge før det begynte å bli by i Kitengela.

Byen Kitengela er ikke gammel, og den har vokst med eksplosiv fart i de siste årene. Før 2005 hadde det bare vært smelteverket og et fengsel i byen, fortalte Fatma. I 2010 var byen i ferd med å reise seg; i dag (2018) har byen flere hundretusen innbyggere. Men ennå er det umulig å få kjøpt et kart der byen står avmerket på kartet!

SONY DSC  Maasaisenteret; møbelbutikken i kanten av bildet

Også rett over gata var det reist et hus som inneholdt flere forretninger – deriblant en møbelforretning der møblene var utstilt utenfor butikken. Det så jeg mange andre steder. De møblene ble fort støvete. I bakgrunnen hadde noen begynt å bygge en kirke.

Nokså uvant å forlate blokka vi bodde i for å skritte ut mellom steinhauger og søle og annet som lå henslengt. Vi gikk av gårde alle tre. Salmah hadde julesommerferie. I første etasje i vår blokk var det også noen butikker. En drev med rør, noen andre hadde forskjellige varer, noen hadde litt tilfeldige kolonialvarer. Her kunne vi få kjøpt melk om morgenen.

SONY DSC

Litt bortenfor holdt de på å bygge en ny blokk. I Kenya bruker de mye trestokker som et slags stillas og som forstøtning til selve reisverk og støpte betonggulv. Så litt skummelt ut. Ville nok ikke blitt godkjent av bygningskontrollen her. Det var mange folk i ferd med arbeid som stort sett gikk manuelt. Få maskiner i bruk. Arbeid er nok billig her. Litt bortenfor var det noen store tønner som sto på stillas. Det var tanker med vann som forsynte folk og små tankbiler med vann merket “Clean water”/ “Maji safi”. Kanskje var det et borehull der. Vann var business i Kitengela. Noe offentlig vannforsyning eksisterte ikke, bare private borehull.

SONY DSC

Det begynte å bli flere folk, de første primitive salgstedene dukket opp. Der solgte de grønnsaker, egg og lignende. Flere folk betydde også flere øyne. Noen mumlet “muzungo” – hvit mann, fortsatt en sjeldenhet i Kitengela.  Noen unge menn på motorsykkel – bodaboda – kikket interessert – lurte på om jeg ville sitte på. Det var ikke noe poeng, vi skulle ikke langt.

Fatma tok meg med til markedet så lå innimellom. Hilste på hennes faste leverandør av grønnsaker. Men vanligvis ville hun ikke ha meg med til markedet. Forsto selgerne at de hadde med en som kjente en muzungo å gjøre, steg prisene automatisk. Mye liv og masse fin frukt og grønnsaker av alle slag – både kjente og ukjente. Spennende. Ofte mye støy på markedet – her ble alt mulig omsatt, fra hele høner til knappenåler.

 

Sentralt i byen – som fulgte hovedveien som en lang slange – lå flere forretningsbygg og kontorer – og flere skulle det komme. Her fant du banker og diverse kontorer. Mange av bankene hadde ATM med visa, men det betydde ikke nødvendigvis at du kunne ta ut penger på ditt norske visakort. Det var det bare noen få banker som kunne, som Barclays og KBC. Maksimumsbeløp var 20 000Ksh noe som tilsvarte 1 600kr. Dette var noe jeg fant ut etter hvert.

  Business

Parallelt med hovedveien gikk en slags lokal gate. Den var et sammenhengende hull – en vei i elendig forfatning. Den ville kineserne ikke ha noe med å gjøre. Det var også noen bensinstasjoner der – alle av forskjellig merke. Bare ett var kjent: Shell. Men bensinprisen var den samme over alt – de varierte noe over tid, men rundt 100Ksh pr. Liter = ca.8kr. Aldri tilbud. Men her var det folk som fylte bensin på bilen og som du betalte til (uten å få kvittering). Av og til tørket de av frontruta – den var jo konstant støvete!

Grønnsaker og frukt

Helt på den andre sida av byen lå byens eneste varemagasin, “Eastmatt”, som hadde alt, nesten. Der kunne du handle fra møbler til kolonialvarer. Bare noen måneder seinere åpnet et nytt og større varemagasin, “Naivas”, som bare lå 5 minutter fra der vi bodde og som hadde det meste + 5 restauranter (hvorav 4 forsvant i løpet av de to første årene), frisører, bokhandel, jernvarebutikker, gym og bank. Vi led ingen nød når det gjaldt å få tak i ting.

  Vanntanker med det nye Naivas senteret i bakgrunnen

 

KITENGELA – her kommer jeg!

Dette er en bok om mine opphold i Kenya i tida 2010 til i dag.

På en overfylt togtur mellom Oslo og Kristiansand ble noen av oss plassert i sofaen i kafevogna – siden vi ikke hadde plassbillett. Der satt vi noen stykker og praten gikk etter hvert. En av dem som satt der i sofaen var ei jente fra Namibia, meget hvit. Hun kom i prat med en ung mann på den andre siden av bordet. Han hadde vært i fredskorpset i Uganda. Etter hvert ble det en samtale om hvor vakkert det var i Afrika – ikke minst solnedgangene i Afrika. Jeg tenkte: Om jeg kunne oppleve det. Ikke visste jeg den gang at det skulle jeg også få oppleve – og mer til.

BAKGRUNN:

I 2010 var jeg pensjonist. Det hadde jeg vært i 2 år. Jeg ville få mer ut av livet mitt. Derfor reiste jeg til Kenya julen 2010.

Det var den superkorte versjonen. Den lange versjonen kommer her: Jeg hadde undervist i videregående skole i 36 år, og bestemte å gå av da jeg var 65 i 2008. Da hadde jeg opparbeidet fulle rettigheter. Underveis hadde jeg vært gift 2 ganger, og hadde to barn fra første ekteskap. De bodde i Oslo på den tida. Jeg hadde vært en del på reise i ferier og under permisjoner bl.a. til Australia, California, store deler av Europa og Tyrkia. I 2010 kom jeg også en tur til Kina. Tunisia hadde jeg besøkt to ganger – på ferie og som studieprosjekt i 2001. Det var mitt første besøk i Afrika.

I 2008 meldte jeg meg på en tur til Sør-Afrika sammen med kolleger og noen bekjente og ukjente. Det var en meget vellykket tur der lysten til å besøke mer av Afrika ble vekket. Noe av det mer fascinerende var selvfølgelig safari i Krügerparken og møte med mennesker i Cape Town.

Da jeg sluttet å jobbe, ønsket jeg å ha noe verdifullt å jobbe med. Jeg meldte meg til å gjøre frivillig arbeid for Røde kors, som leksehjelp for innvandrere og flyktningguide. Som flyktningguide fikk jeg en familie fra Kina – det vil si de var uigurer, en undertrykt gruppe i Xing-yang-provinsen. Uigurene selv kalte området for Øst-Turkestan. Jeg begynte å samarbeide med Gabriel Romero i Røde kors og sammen arrangerte vi tur til Rjukan og Gaustatoppen i mai 2010 for flyktninger. Det var flere fra Afrika i den gruppa bl.a. fra Etiopia og Eritrea. Samtidig ble jeg kjent med en dame fra Kenya som kom til Norge som au pair. Hun var gift, men hun hadde en datter i Kenya som hun var bekymret for. Jeg hjalp henne med å betale datterens skolegang. Seinere kom hun til Norge og har fullført skolegangen sin her. Jeg hadde fortsatt ingen tanker om å reise til Kenya.

Etter turen til Gaustatoppen, fikk jeg mange forespørsler fra deltakere på turen om jeg kunne være facebook-venn med dem. En av dem kjente jeg ikke helt igjen navnet på, så jeg sendte en forespørsel om hun hadde vært med på turen. Nei, hun bodde i Nairobi, så hun hadde ikke vært med på noen tur. Da ble jeg nyssgjerrig, for her hadde jeg kontakt med et menneske som bodde i Afrika, i Kenya. Derfor fortsatte jeg kommunikasjonen, og den fortsatte videre utover høsten til jeg reiste til Kina i november, men ble tatt opp igjen etter det. Jeg opplevde kommunikasjonen som meget god.

FØRSTE REISE TIL KENYA

De siste julene syntes jeg hadde vært vanskelige. Hadde vært mye alene. Nå stakk deg meg plutselig; gikk det an å reise til Afrika i julen? Jeg sendte en forespørsel til min venn i Nairobi, og etter noen dager fikk jeg ja på spørsmålet. Det jeg ikke visste var at hun ble svært overrasket over spørsmålet og forhørte seg hos sin stefar om det var greit om jeg kom på besøk. Mine venner var også skeptiske, og en kollega mente absolutt at jeg kom til å bli lurt. Jeg kjøpte billett til 28.desember.

Så kjøpte jeg noen reisehåndbøker for å lese meg opp på landet. Jeg forsto at landet var svært forskjellig fra vårt eget. Det var spennende. Selvfølgelig var jeg spendt. Fryktelig spendt, men ikke redd. Det fantes vel hoteller i Kenya også hvis det viste seg at det var et bomskudd.

Å reise fra Kristiansand til Kenya var i grunnen enkelt. Det gikk morgenfly fra Kjevik til Schiphol flyplass ved Amsterdam, og så direkte fly fra Amsterdam til Nairobi som var framme om kvelden. Kjente at spenningen steg ettersom vi nærmet oss Nairobi. På veien ned for landing kikket jeg ut og forsto at nå var jeg virkelig kommet til Afrika.

Passkontroll og visum tar alltid sin tid, men endelig kom jeg ut i mottakshallen. Det sto tjukt av folk med skilt med navn på, som regel reiseselskap, men jeg så i farten ikke mitt navn, imidlertid fikk jeg øye på en kvinne som kikket nyssgjerrig på meg – og da kjente jeg henne igjen fra bildene hun hadde sendt meg. Da følte jeg plutselig at noe av spenningen forsvant – en følelse av å ha kommet til rette person. Sammen med henne var stefaren (som vi etter hvert kom til å kalle Buda) og datteren Salmah som var 3 1/2 år gammel. Det ble et hyggelig møte – og jeg startet mitt opphold i Kenya med en kopp kaffe på en kafé på flyplassen. Nå kunne i grunnen alt skje.

PÅ VEI TIL KITENGELA

Jeg hadde allerede fått beskrevet veiene i Kenya. De var til dels humpete og nesten ufremkommelige. Vi hadde ikke kommet så langt fra flyplassen, før vi begynte å merke det. Vi humpet og ristet og kjørte fra side til side på den elendige veien. Ute var det mørkt, selv om det var lys i husene omkring. Veilys manglet. Etter noen kilometer gled vi inn på en ny vei som var mye bedre: Det var den nye Pan African Highway, som ennå ikke var ferdig. Nå var vi kommet til Kitengela; byen der Fatma bodde og jeg skulle bo i 14 dager. Vi svingte av hovedveien og kjørte inn i noe som jeg oppfattet som fattigslig slum før vi parkerte i et parkeringsanlegg i første etasje i bygget. For dette var det moderne Kenya: Fem etasjes leilighetsblokk.

SONY DSC

I midten av blokka var det et åpent rom for trapper og til å henge tøyvasken. Fatma bodde i 5.etasje, så vi snodde oss opp mange trapper til vi kom til døra. Så måtte nøkkelen fram. Døra var av metall, men det var en luke i den der hengelåsen hang. Det var i grunnen plundrete å få nøkkelen i hengelåsen – jeg brukte etter hvert en del tid på det. Men i dag var det Fatma som fort og greit åpnet. Leiligheten var ok den, men det var sparsomt med møbler. Kjøkken, med vask og gassbrenner, stue med bord, datamaskin og noen sitteputer og en plasstol, wc og et lite separat baderom med dusj (kaldtvann), soverom med seng, der jeg skulle bo, og soverom med luftmadrasser der Fatma og Salmah skulle bo. Fatma var overbevist om at jeg ville ta inn på hotell.

Jeg sa at jeg hadde da bodd mye mer primitivt enn dette. Her var både strøm og vann – dette var som å reise på hyttetur i Norge. Så jeg ble, men jeg hadde dårlig samvittighet fordi det var jeg som fikk ligge i senga. (Ny seng ble ordnet seinere). At strømmen og vannet kom og gikk hele tida var en annen sak. En gang måtte vi ned i første etasje for å hente vann. Nokså utmattet krøyp jeg under myggnetting for å sove min første natt. Jeg sov godt.

  Maasaikunst

 

 

 

 

WUNDERHORN – Mahlers folkelige sangsyklus

    Neste konsert med KSO vil ha sanger av Gustav Mahler og Alban Berg framført med svenske Lisa Larsson. De ble nesten skrevet på samme tid – på begynnelsen av 1900-tallet, men Berg tok skrittet over i tolvtonekomponistenes rekker etter kort tid. KSO har framført noen sanger av Mahler tidligere, men ikke disse såkalte Wunderhorn-sangene.

    Gustav Mahler var en komponist som jeg kom relativt seint i kontakt med. Musikkbibelen “Musikkens verden” fra 1950-tallet hadde en heller negativ artikkel om ham. I radioen hørte jeg en gang et program seint på 60-tallet om ham som var heller positivt, så da OFO skulle framføre hans første symfoni “Titan” i Aulaen, gikk jeg der med en viss spenning. (Aulaen hadde ikke plass og akustikk til de seinere symfoniene.) Mitt møte med Mahler ble positivt. En ny verden åpnet seg og veien til platebutikkene var ikke lang. Husker den første boksen jeg kjøpte var med Consertgebouw orkest og Bernard Haitink med de 4 første symfoniene. Det var godsaker det. Kunne sitte og lytte i timevis – det var overveldende. I dag synes jeg nok både 2. og 3. symfoni er for overveldende, men nyter gjerne en sats ad gangen. Men det er ikke lenge siden jeg lyttet til hele 3. Symfoni med Natalie Stutzmann som altsolist! Dessuten har jeg hørt den i Oslo konserthus med OFO.

Underveis kom jeg over sangene hans, bl.a. “Lieder eines fahrenden Gesellen”, “Kindertotenlieder” osv. Ingen kan orkestrere sanger som han. Han flyttet også sangene inn i symfoniene – både 2, 3 og 4. symfoni har sangsolist og han bruker temaer fra sangene i symfoniene. I disse fire symfoniene hadde Mahler til hensikt å favne alt – noe mange nettopp har kritisert ham for fordi det er umulig.

  Unge Mahler

Noen år seinere kjøpte jeg 5.-7.symfoni. Det er rene orkesterverk av stort format. Igjen var det Consertgebouw orkest og Bernard Haitink. Det var ett av de få orkestre i Europa som hadde en viss Mahler tradisjon. For mange år siden framførte KSO den 5. sammen med Aalborg symfoniorkester i Domkirken i Kristiansand. Det var bra, men den trengte et bedre lokale. 5. symfoni skal KSO framføre seinere i februar i Kilden.

Mahler var en hardtarbeidende musiker, som kom til å lede musikklivet i flere byer, bl.a.Budapest og Hamburg. I 1897 ble han musikkdirektør ved den keiserlige opera i Wien og fikk ansvaret for alle operaoppføringer; samtidig dirigerte han også det filharmoniske orkesteret. Her var det fullt kjør.

  dirigent Mahler i aksjon

Hva gjorde han i sommerferiene? Han reiste ofte til en vakker sjø i Steiermark med skog og fjell. Der komponerte han! Der ble de store symfoniene til.

  Mahler på tur.

Det sies at han revolusjonerte operascenen i Wien, det var ikke alle like begeistret for. Dessuten hadde han et stort “handikapp” han ikke kunne flykte fra: Han var jøde. (selv om han hadde konvertert til kristendommen). Antisemmitismen i Wien var meget sterk, selv borgermesteren var uttalt antisemmitist. Samtidig var det kommet en ung mann fra Linz til byen som ville bli kunstmaler. Han sugde til seg av det som foregikk. Kanskje han var på operaen og opplevde Mahler? Adolf het han. Antisemmitismen var mye sterkere i Østerrike enn i Tyskland.

Han fikk gjennom sin temmelig diktatoriske ledelse ved hoffoperaen mange fiender. I 1907 fikk derfor Mahler sparken som operasjef. Faktisk ble den nye verden redningen – han ble sjefsdirigent for New-York filharmoniske orkester og Metropolitanoperaen!!

  Gustav + Alma

Samtidig opplevde Mahler tragiske ting i  sitt privatliv. Han hadde to jenter med sin kone Alma –  et ikke særlig vellykket ekteskap. Den yngste dør plutselig av sykdom, samtidig som Mahler etter en undersøkelse får vite at også han er hjertesyk. Det var en medfødt lidelse. Da han vokste opp døde søsknene omkring ham  – bare han og en søster vokste opp. Døden ble nesten noe dagligdags for ham.  Derfor kom mye av det han skrev på slutten av sitt liv til å handle om døden. 9. og 10.symfoni er full av dødssymbolikk. Likevel synes jeg at disse to symfoniene er de fineste – det er de jeg oftest vender tilbake til.

To store symfonier har jeg ikke nevnt: a. Den 8. for stort kor, 8 solister og orkester, med innledning av den gamle salmen “Veni creator spiritus” og avslutning med siste delen av Goethes Faust. Den har jeg opplevd i Oslo konserthus – en overveldende opplevelse.

b. “Das Lied von der Erde” har ikke betegnelsen symfoni, men er stor som en symfoni (men Mahler selv ville ikke kalle den en symfoni fordi den ville bli nr.9!) – en sangsymfoni bygget på kinesiske haku-dikt – delvis bearbeidet av Mahler selv. Bare den siste sangen tar en halv time. Jeg synes mer om denne enn den 8.

Leonard Bernstein sa en gang om Mahler at han var barnet som aldri ble voksen. Hans uttrykksregister gikk langt ut over det normalt voksne; det var et uttrykksregister som barnet kjente igjen – med de store ytterligheter, fra det sublime til det nesten parodisk / vulgære. Derfor var han ikke redd for å spille Mahlers musikk for barn, de kjente seg igjen i den. Dessuten hadde Mahler for 50 år siden vært dirigent for det orkesteret han nå ledet.

  Bernstein dirigerer Mahler

Bernstein var absolutt en god ambassadør for Mahlers musikk, og med plateutgivelsene på 70-tallet nådde han et stort publikum. Selv liker jeg Bruno Walters innspillinger på 60-tallet av Mahler godt, kanskje fordi den har stor autensitet; han var jo Mahlers elev og assistent og framførte noen av verkene hans for første gang rundt 1910. (Mahler døde av blodforgiftning i 1911).

  Bruno Walter – året etter Mahlers død

De 12 sangene i “Des Knaben Wunderhorn” ble alle skrevet før tragediene rammet ham – nemlig i perioden 1891 – 1900. Tekstgrunnlaget er den samlingen Arnim og von Brentano  utga i 1808 som ble kalt “Des Knaben Wunderhorn” – et barns overflødighetshorn. Dette er innsamlet, folkelige tekster som på mange måter er enkle, naivistiske og rett på sak.  Du har absolutt parallell til tilsvarende innsamlinger av folkelivsmateriale som brødrene Grimm og Asbjørnsen og Moe og Landstad gjorde omtrent samtidig. Tekstene passet Mahler godt.

Omslaget til en innspilling som jeg liker godt med Geraint Jones og Janet Baker.

Mahler orkestrerte 12 sanger fra denne syklusen. Noen ble også brukt i symfoni 3 og 4. Noen skal synges av en mann, noen av en dame og i noen er både mann og dame med.  De handler om kjærlighet, legenden om Rhinen, sult, presten som var så dårlig til å tale at han gikk til bekken for å tale til fiskene, fangen i tårnet, soldaten som marsjerer gjennom gatene midt på natta, konkurranse mellom gjøken og nattergalen og hvem som kunne synge vakrest osv., ganske folkelige temaer, mange full av humor. Mahler vokste opp i en liten landsby i Mähren i det nåværende Tsjekkia. Rett utenfor hjemmet hans lå det en militærleir. Herfra hørtes det reveljer både seint og tidlig. Reveljer kan en høre mange av i Mahlers musikk – ikke minst i Wunderhornsangene. Den første sangen heter faktisk revelje. Disse sangene gir Mahler en instrumentasjon som følger teksten tett – ingen ytterligheter som i symfoniene, men en instrumentasjon som absolutt understreker sangens karakter. Selv “Musikkens verden” innrømmer at sangene er Mahlers musikk på det beste.

Mahler er en komponist jeg stadig vender tilbake til.

PS: I en av sangene i Wunderhornsyklusen, “Lied des Verfolgten im Turm” er teksten identisk med en ikke ukjent norsk versjon: “Din tanke er fri”, som bruker den tradisjonelle tyske melodien. Mahler komponerte en helt ny melodi til sangen – mer dramatisk enn den tradisjonelle.

 

89 er også tall på en symfoni

   KSO skal på neste konsert 1. februar blant annet spille en symfoni av Haydn, nr.89 i F-dur fra 1787. Hvorfor denne symfonien er valgt, vites ikke. Det er en nokså typisk Haydnsymfoni (som nok tar lenger tid å spille enn 12 min. som var tida antydet i Programmet.)

Haydn var en stor produsent av symfonier – 104 skal det være med smått og stort. Den første skrev han i 1757 – da var han 25 år gammel. Haydn var ikke noe barnegeni som Mozart.

Hans barndom og ungdom var nokså fattigslig og problematisk. Men da han i 1761 fikk jobb som visekapellmester ved hoffet til fyrst Esterhazy, ble situasjonen snudd til det bedre. Mens han jobbet som kapellmester under fyrst Esterhazy, komponerte og musiserte han kontinuerlig i mer eller mindre enn 30 år. Han ble i tjeneste hos fyrstefamilien nesten hele resten av livet, men i 1790 ble han fristilt og fikk ikke andre forpliktelser enn å skrive en messe i året til fyrstinnen for framføring i kapellet i Esterhazyslottet, ca. 50km utenfor Wien. Dette er noe av den fineste kirkemusikken som ble skrevet på 1700-tallet.

  Dette bildet av Haydn er det mest brukte. Han sa om seg selv at han ikke var noen vakker mann, han hadde dessuten overlevd  kopper og hadde mange arr etter den. Haydn ble gift, men ekteskapet var ikke lykkelig.

Det er få av symfoniene som ikke tåler gjenhør. Han la hele tiden mye i arbeidet med komposisjonene, ingen er noe venstrehåndsarbeid, og han prøvde hele tiden å fornye seg. Allerede i symfoni nr 5, 6, 7 (Morgen, middag og aften) laget han et slags program for symfoniene. Disse symfoniene høres likevel “gammelmodige” ut, da de står barokkstilen nær. I 1760 hadde Bach og Händel nettopp dødd, mens Telemann levde fortsatt noen år. (Et “Stabat mater” han skrev på denne tida, har absolutt barokt preg, men er ett av de fineste Stabat mater skrevet etter mitt skjønn.) 

Symfonien var allerede utviklet i barokken. Den stammet fra den italienske ouverturen og hadde tradisjonelt 3 satser. Mange komponister i samtiden til Haydn skrev symfonier, bl.a. Johann Christian Bach, som lærte Mozart å skrive mozartsk!

    Haydn utviklet den videre: Han utvidet med en ekstra sats – menuetten (som Beethoven utviklet videre til scherzo). Han innførte sonatestilen – der temaene som ble presentert i begynnelsen av symfonisatsen blir “behandlet” – særlig i førstesatsen. Han kom selv til å  forholde seg nokså fritt til dette mønsteret. Derfor har symfoniene hans fått mange tilnavn som “filosofen”, “den distré”, “avskjed”, “London”, “paukeslaget” osv. – som oftest tilført symfoniene av andre enn Haydn. Dessuten snakker vi i Haydns tilfelle om symfonier som enten er skrevet til en bestemt begivenhet som Paris- og Londonsymfoniene (han besøkte byen to ganger på 1790-tallet, og de symfoniene var de siste han skrev) eller innholder felles tematisk innhold som “sturm und drang”– symfoniene, hvor stilen ble krassere og motsetningene større innen symfonien.

Eugen Jochums innspilling av “Londonsymfoniene” er av de beste.

Haydn var en troende katolikk, men ingen pietist. Han sa at Gud inspirerte ham i all hans musikk. “Når jeg tenker på Gud, danser hjertet mitt av glede”, er et ofte brukt sitat av Haydn. Han må ha vært en mann som var godt å omgås med, og var full av humor og små pek – noe vi kan også finne i musikken. I symfoni nr.60 “glemte” komponisten hvor langt han er kommet i komponeringa, og føyer til noen ekstra satser – noe som igjen førte til at orkesteret må stemme i siste sats!  

Vanligvis ledet Haydn orkesteret fra klavikordet, men det var et instrument som sjelden kunne høres ut til publikum. I symfoni nr.98 – i siste sats – lar han orkesteret ta pause i to takter mot slutten. Det eneste som høres er klavikordet!

    De to hornistene i orkesteret kranglet om hvem av dem som var best, noe som førte til at Haydn i en symfoni la inn to hornstemmer hvor den ene gikk så høyt det overhode var mulig å gå, den andre tilsvarende dypt. De sluttet visst å krangle etter det.

  Skapelsen

Haydn komponerte ikke bare symfonier – kirkemusikken sto ham nær. Vet ikke hvor mange messer han komponerte utenom de 6 siste. Han skrev også flere operaer, som først i våre dager er blitt hentet fram. Han innrømmet selv at vennen Mozart var en bedre operakomponist. Derimot de tre oratoriene hans blir stadig framført – også i Kristiansand; det er ikke lenge siden jeg hørte “Skapelsen” i Domkirken. “De fire årstidene” – noe av det siste og flotteste han skrev har jeg imidlertid aldri hørt enn på cd og YouTube. Dessuten skrev han mange strykekvartetter – ble vel like viktig for strykekvartetten som for symfonien, samt en masse konserter som fiolinkonserter, orgelkonserter, klaverkonserter, trompetkonsert og ikke minst de to populære cellokonsertene (hvorav den mest populære i C-dur ble funnet etter 2.Verdenskrig).

Familien Esterhazy hadde tre slott. Ett i Eisenstadt (nåværende Østerrike); Esterhaza (i det nåværende Ungarn) og i Wien. Haydn og orkestermedlemmene måtte pendle mellom disse tre slottene etter det som behaget fyrsten. En kan finne mange spor etter ungarsk påvirkning på Haydns musikk. Berømt er historien om den såkalte “avskjedssymfonien” nr.45, der Haydn hintet om at det ikke var på tide å reise fra Esterhaza til Eisenstadt – der var jo resten av familien.

Må jo nevne at Haydn hadde en lillebror, Michael Haydn, som overtok etter Mozart i Salzburg da han dro til Wien for å prøve lykken der. Han var heller ingen hvem som helst – skrev mange symfonier, konserter og messer, men dessverre druknet han litt til berømmelsen til storebroren.

  Tegning gjort av Haydn i London

Den symfonien vi skal høre på torsdag 1. februar er altså nr.89 i F-dur. Tilhører en gruppe symfonier uten tilnavn eller knyttet til en reise Haydn gjorde – mellom Paris og Londonsymfoniene mens Haydn fortsatt jobbet for Esterhazyfamilien. Den er ikke av de mest spilte. Det er imidlertid nr.88 i G-dur som regnes som en av de virkelig store symfoniene. Men valget falt på nr.89 denne gang.

 

 

Sibelius – Carl Nielsen og første verdenskrig.

Noen tanker om musikk fra tiden rundt 1. Verdenskrig: Sibelius / Carl Nilsen

SONY DSC

KSO framførte nylig Jean Sibelius 5. Symfoni – der siste satsen bygger på det såkalte “svanetemaet” – komponisten ble inspirert av noen svaner han observerte ved en innsjø i de finske skoger. Symfonien endte i en nesten triumferende tredje sats. Kanskje det er derfor den er en av Sibelius mest spilte symfonier? Som historieinteressert kom jeg til å tenke litt på omstendighetene rundt tilblivelsen til denne symfonien.

Den ble skrevet i 1915 under den første store krigen i Europa, den vi kaller 1. Verdenskrig. Finland var som sådan involvert i krigen, siden landet var en del av det russiske tsarriket – riktignok med en nokså selvstendig stilling. Mange finner ble innrullert for å kjempe i tsarens armeer, som i løpet av krigen IKKE ble noen seierrik armé. I 1917 gikk hæren bokstavlig talt i oppløsning, soldatene stakk av og reiste hjem. I desember samme året erklærte Finland seg som selvstendig stat – noe vi nettopp har feiret 100 års jubileet til (!!?). Måneden før hadde en ikke ukjent russisk flyktning forlatt Helsinki for å reise til St. Petersburg for å starte en revolusjon der: Vladimir Iljitsj Lenin. Denne revolusjonen spredte seg også til Finland. Det oppsto raskt røde garder som kjempet mot de hvite, som ble ledet av den gamle tsargeneralen, Carl Gustav Mannerheim. I motsetning til i Russland tapte de røde over de hvite i Finland, noe som skapte splittelse og spenning i det finske samfunnet som varte i alle fall til 2.Verdenskrig. Da het det seg at finnene fant sammen i skyttergravene mot den felles fienden Sovjet.

Sibelius opplevde alt dette mens han jobbet med den 5. symfonien. Han opplevet selvstendigheten i 1917. Han hadde skrevet nasjonalistisk musikk 10 år tidligere. Som sønn av en svenskspråklig lege, tilhørte Sibelius “de hvite” (men han var blitt sendt på finskspråklig skole så finsk var også morsmålet hans). To ganger ble hjemmet hans hjemsøkt av rødegardister under borgerkrigen. Jeg synes det er underlig at ikke noe av dette ikke finnes i musikken hans – verken nasjonal begeistring eller redsel over krigens gru. Heller ikke i de neste to symfoniene hans finner en spor etter de urolige tidene. Det forringer imidlertid ikke musikken hans – jeg bare undrer meg.

I Danmark strevde en annen nordisk komponist på samme tid med sin 5. Symfoni, Carl Nielsen. Krigen var nettopp over. Danmark var erklært nøytralt land – og den store naboen i sør , keiserriket Tyskland, hadde akseptert det. Men Tyskland var tross alt Danmarks nabo. Landet hadde måtte svi for det noen ganger, sist gang i 1864 da store deler av Sønderjylland ble lagt til Tyskland.  Krigen raste ute i Europa – ikke mist i skyttergravene i Frankrike der millioner av soldater ble meiet ned av kanoner og mitraljøser. “De udugelige generalers krig” har enkelte historikere kalt 1.Verdenskrig. I 1920 fikk Danmark igjen store deler av det okkuperte Sønderjyske land.

Første gang jeg hørte Carl Nielsens 5.symfoni var i Aulaen i Oslo. Det var OFO som spilte med Herbert Blomstedt som dirigent. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg gikk sporenstreks på Karl Johan og Musikkforlaget og hørte om de hadde en Lp med symfonien. Det hadde de: Leonard Bernstein (hvem ellers?) hadde spilt den inn på CBS med New York filharmonikerne. Innspillingen bekreftet inntrykket fra Aulaen. Denne symfonien er så full av spenninger, krigsuhygge og smerte at det måtte være verdenskrigen som satte sine spor hos komponisten. (Men jeg vet det ikke). Ikke minst klarinettstemmen slynger ut sin smerte mellom resten av orkesteret i siste sats. (Carl Nielsen skrev etterpå faktisk en klarinettkonsert!) Likevel ender den siste satsen (det er bare to) i en avklaret ro. Denne symfonien er fortsatt en av mine (mange) favoritter den dag i dag. Carl Nielsen selv har ikke gitt noe program for denne symfonien. I samtiden var den nok et sjokk på grunn av all modernismen i den.

Jeg har undret meg over at Den første verdenskrigen satte så få spor i musikken verden. Det var både musikere og komponister som ble drept i krigen. Men krigens redsler ble kanskje for sterke den gang. Det nærmeste jeg kommer på er klaverkonsertene for venstrehånd som Ravel, Prokofjev, Korngold og andre skrev for den polske pianisten Paul Wittgenstein som mistet høyrearmen under krigen.

I vår tid er det skapt mye musikk som har krig som en bakgrunn.  Bare tenk på en så sterk symfoni som Goreckis 3.!! (Eller er den glemt allerede?)

 

 

Sibelius Beethoven og Martinsson – en konsert i vintermørket

Konserten i går, torsdag, var en stor opplevelse. KSO var i storform.

Innledningen var en urframføring av den svenske komponisten Rolf Martinsson: Shimmering island.. Jeg har vært inne på YouTube for å finne ut om det var noe av Martinsson der, og det var det. Men det vi fikk høre var langt fra eksemplene på YouTube. Etter innledende mystikk, fikk vi mange kontraster, både sterkt, svakt (ingen kan spille svakt som KSO), høyt og lavt (tuba /kontrafagott og bassklarinett – piccolo)  – rytmiske variasjoner osv. Jeg fikk i grunnen ikke lyst til å gå i land på den øya, men jeg tror stykket må høres igjen for å yte det rettferdighet. Det må ha vært spesielt for KSO å arbeide sammen med komponisten for å gi musikken sin endelige form.

Beethovens 1. Klaverkonsert var en opplevelse. For 50 år siden var jeg selv med i Studenterorkesteret i Oslo og framførte samme konserten med Eva Knardahl. Jeg husker selvfølgelig ikke detaljene fra denne konserten, men det var et pianospill fylt av kraft som jeg satt igjen med. Pavel Kolesnikov var ingen kraftpianist, men hadde svært mange andre kvaliteter. Han overbeviste meg om at denne konserten kan spilles på en mer “sofistikert” måte uten at noe går tapt. Kadensen i første sats var spesiell. Hvem som hadde komponert den, vet jeg ikke, men den tok nesten 4 minutter. Det synes jeg var i meste laget. Men det skyldes kanskje mitt eget syn på solistkonserter: Det er musikken som skal eksponeres, ikke solisten! Ellers overbeviste Kolesnikov gjennom sitt spill. Ekstranummeret – skal jeg gjette noe av Chopin (masurka?) – var stillferdig og vakkert, og utrolig flott spilt. Jeg tenkte at dette er pianisten egne tanker om seg selv. For han så beskjeden ut og var nesten flau over all jubelen.

Sibeliussymfonien fortalte meg om et utrolig godt samarbeid mellom Eivind Aadland og KSO. Jeg har strevd med “å få tak på” denne symfonien og har lyttet til Bernstein og Saraste, men det var KSO som overbeviste meg mest. Å være til stede der musikk skapes er et must! Fortsatt strever jeg litt med å følge med i den første satsen, men resten var bare utrolig bra. KSO framførte Sibelius på det beste. Samarbeidet mellom Eivind Aadland og KSO må ha vært det beste. Stor jubel i orkesteret over dirigenten. Det merket også publikum.

Vi gikk beriket hjem etter en stor konsert.

Hyllest til Leonard Bernstein – Nyttårskonserten 2017 med KSO

Det var en flott kveld. Salen var stappfull av forventningsfullt publikum. Fullt av overskudd. Litt vanskelig å lene seg tilbake i stolen der jeg satt, men nøt konserten likevel. Lenny Bernstein kan da vel ikke skuffe noen?
 
Det var Kilden og Kristiansand symfoniorkester som hadde invitert til nyttårskonsert. Tema var “Bernstein og Broadway”. Musikk fra operetter og musikaler han hadde skrevet for Broadway: On the Town, Wonderful Town, Trouble in Tahiti, Peter Pan, Candide og (ikke minst) West Side Story. Det var ett unntak – SLAVA – et hyllingsverk til Mstislav Rostropovitsj – da han ble sjefsdirigent for National Symphony Orchestra i Washington i 1977. Utvalget var nokså tilfeldig, men fungerte greit. Mye humor underveis.
Leonard Bernstein conducting the Chicago Symphony Orchestra at Avery Fisher Hall, 6/24/88.  Lennard Bernstein ga alltid alt.
De tre svenske solistene, Evelyn Jons, Alexandra Büchel og Christer Nerfront, var absolutt med på å gjøre kvelden stor – særlig de to damene. Hadde et lite problem med å forstå alt hva Evelyn Jons sa, men etter pause var det mye bedre. Nei, jeg kjenner ikke all musikken til Bernstein, kanskje minst Broadwaymusikken hans fra tidlig i livet (mye ble skrevet under 2.Verdenskrig. Interessant og festlig. Candide var mer kjent, og West side story er jeg vokst opp med; så filmen, så forestillingen på Det nye teateret i Oslo, kjøpt cd osv. (Er litt skuffet over den siste med Carreras og te Kanawa fra 80-tallet, han kunne jo knapt snakke engelsk) Vi fikk høre både ouvertyren og balkongscenen (Klar parallell til Shakespeare). At “Somwhere” ble sunget av Evelyn og ikke de to (Tony og Maria) stemmer jo ikke med originalen, men hva gjør det? Hele konserten sluttet med “America” fra West Side Story, en morsom og humørfylt sats  – ikke minst fordi de to jentene (fra Puerto Rico) diskuterer om hvor bra det er for dem i det “lovede” land, USA – Amerika. Kanskje Evelyn Jons burde fortalt litt om at det er to puertorikanske jenter (flyktninger) som synger “America” – der tittelen er ironisk ment.
 
Jeg synes Bernstein lyder best i original. Som dyktig komponist og utøver (dirigent/pianist) kjente han sin fag. Her er virkelig kvalitet over utformingen, selv om det virker lett. Av og til mistet jeg litt av den Bernsteinske lydfornemmelse – det lød litt norsk – og det var vel ikke meningen?

Jeg prøvde underveis å komme på den tyske liedsangerinnen som opptrådde mye sammen med Bernstein med Mahler. Da jeg kom hjem hjem kom jeg på det: Christa Ludwig. Hun framførte nemlig en sang fra Candide da Bernstein var 70. https://youtu.be/E-SkyFJMC4g

Snakk om å ta seg selv lite høytidelig. Det gjorde heller ikke Lenny Bernstein – en stor ambasadør for klassisk musikk blant unge mennesker, men også for mer ukjent musikk – ikke minst gjorde han Gustav Mahler til et stort navn.

ÅRET 2017

OLYMPUS DIGITAL CAMERA     Jeg husker ikke lenger alt så godt i sammenheng – i alle fall et år tilbake. Hva skjedde egentlig det siste året? Da er det godt at man har tatt en del bilder underveis i årets løp. Dette er blant annet det har jeg/vi opplevet følgende i året som gikk:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA     2017 var et år nesten uten vinter. Bare 14.januar kom det såpass med snø at Salmah var ute og prøvde skiene. Fatma var nå blitt praktikant på sykehjemmet i Elvegada, noe hun holdt på med helt til sommeren, med et lite unntak. Salmah fortsatte med håndball. Var en tur i Vennesla og så på det nye senteret på Hunsfoss sammen med Toremog venner. Sølvstrupene var med på åpningen av Q42 – i Filadelfias ånd. Vi var i gang.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA       Februar startet med snøvær. Salmah fikk en ny sjanse til å gå på ski i nærmiljøet. Det varte ikke mange dagene, så ble det mye mildere. Håndballturnering på Nodeland med buss. Salmah begynte å lære og spille fiolin. Jeg fulgte Salmah til skolen om morgenen en periode. Det ga mange fine morgenstemninger.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA    Mot slutten av februar ble vi invitert på tur av Linda med Erik og Ingrid. Det ble en fin tur i et koselig strandområde i nærheten av Spangereid der ungene fikk løpe litt fritt. Besøkte flere konserter på Kilden med KSO – og er imponert over orkesteret.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA     Mars og vi gikk inn i lysere tider, men vinteren fortsatte å tulle med oss en tid utover. Det ble noen småturer omkring. Lengst tur hadde jeg til Danmark med Color line og “gutta boys” til Brønderslev, mens Salmah fortsatte med sine håndballturneringer. Helt på slutten av måneden hadde vi en morsom tur til Grovane – der vi vandret på tømmerrenna. Vårlige tilstander etter hvert.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA     April ga oss nokså kjølig vær, men så dro vi “home” til Afrika en tur. Det var bare fantastisk med møte med familien, Rasha og Ridhwan, Buda og mammaRasha. og ikke minst turen via Amboseli til Mombasa og Diani Beach. Men opplevelsen av Mombasa Highway var ikke god. Salmah feiret sin 10 års fødselsdag 1.mai – så dro vi hjem!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Diani Beach

Vi fikk noen fine turer til Ravnedalen og Odderøya før vi feiret nasjonaldag. Fatma avsluttet sitt praksisopphold, men gikk etter hvert over i sommervikarmodus. Derfor var det Salmah og jeg som var med Gerd og Tore på en flott tur til Bragdøya. Salmah hadde sin første opptreden på fiolin sammen med andre. Seinere et hyggelig besøk av Erik og Ingrid mens pappaen var i Lillesand på besøk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Juni og sommeren nærmet seg, men været fortalte ikke så mye om det. Helt i begynnelsen av juni hadde jeg en rask tur til Lillehammer – for å besøke min venn Ole Baard, men også for å høre min favoritt kenyanske forfatter Ngugi wa Thiong’o. Interessant og hyggelig. Litt komplisert hjemreise med tog og buss, men jeg kom fram til slutt. Sølvstrupene og skolene sluttet av – avslutninger her og der. Salmah var med familien Amalie PK til Skottevik. Besøkte et par sommerkonserter på Kilden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Salmah og Gerg på Bragdøya

I juli er det en som jobber det meste av måneden og skaffer seg mye erfaring som helsefagarbeider. Vi andre prøvde å nyte sommerferien så godt vi kan. Jeg kjøpte elsykkel og en ny verden åpner seg. Torggarasjen er ferdig og torget åpnes for publikum, men bare for en kort tid – andre overtok. Vi leide bil og besøkte Håkon og familiens nye hus i Lindesnes, tok en tur til Korshavn og Lyngdal og også en tur til Justøya og Lillesand.OLYMPUS DIGITAL CAMERA  OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Salmah og vennen Amalie PK fikk en flott tur med Setesdalsbanen og Paulen med leking og vandring på tømmerrenna. Salmah fikk seg også en tur innom klatreparken før sommeren kom for alvor. Salmah hadde en nokså våt , men hyggelig uke på Haraldvigen med Røde kors. På slutten av måneden leaste vi en bil: Polo.

I august gikk vår innvielsestur med Poloen. Det gikk bra, selv om været ikke var det beste: Dalen – Rjukan – Geilo – Gol – Fagernes – Beitostølen – Valdresflya – Heidal besøkes, før vi etter Otta satte nesa sørover mot turens høydepunkt: Hunderfossen familiepark. Derfra gikk det stort sett rett hjemover over Skollenborg – Skien – på grunn av mye veiarbeid på E18. Vi kom greit hjem, men litt seinere begynte Poloen å trøble med det digitale systemet, og vi fikk leiebil ei uke, men så ble alt ordnet. Det fortsatte med et par bursdagsfeiringer samt at Salmah deltok i en stor håndballturnering i Sørlandshallen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA      September fortsatte med besøk av Ingrid og Salmah på Leos Lekeland, flere bursdager på Vigeland samt noen regnfulle turer i skogen. Salmah fortsatte med fiolinspilling.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Erik et bursdagsbarn 2 år

I oktober opplevde vi den store flommen – også i Kristiansand. Vi kjørte en tur innover i landet via Evje til Engesland hvor vi gikk på tur – via Birkeland og Boen, som ble hardt rammet av flommen. En flott tur til Odderøya ble det også tid til. Tråkket mye omkring på elsykkelen. Salmah er litt slukkøret etter tap i Torridalshallen i håndball. Men medalje ble det likevel. Jeg har et par virkelig store konsertopplevelses med KSO.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Flom  OLYMPUS DIGITAL CAMERA tur

November og det begynte å bli mørkt, men besteg Øylihei i flott høstvær. Sykkelen kom fram (nesten) over alt. OLYMPUS DIGITAL CAMERA    Seinere Åmlinuten. Hører på Geir Lundestad og vi besøkte barnebarn på Vigeland. Vi tok en tur til Oslo og besøker familie samt julemarkedet i Spikersuppa. Hyggelig og viktig møte med familien. Begynte å forberede til desember: Småpakkekalender for Salmah!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Oslo – Paleet

Stormen i begynnelsen av desember stoppet fergetrafikken til Hirtshals. Juleforberedelse på skole med julefest. Vi så “Nøtteknekkeren” på Kilden. En flott forestilling med KSO og et ballettensemble fra Milano. Julekonserter med Sølvstrupene i foajeen gikk litt varierende. Besøkte juleverksted på Myren, men Salmah var ikke begeistret.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Familie

Ingrid kom på besøk mens resten av familien dro til Lillesand.  Og så var det jul igjen med pinnekjøtt og kalkun og besøk hos Håkon og de på 2.dags jul. Fatma jobbet mye i julen. En rask Oslotur for å delta i Marits begravelse. Trist. Litt snø gjør at Salmah MÅ prøve skiene i tussmørket – seinere trillet hun snøball og leker med Amalie PK, og så er det nyttår.

  Stolt over juletre og mange gaver

Et år med mange små og hyggelige begivenheter – ingen store dramatiske. Det går i grunnen svært så greit med de fleste av oss. Da glemmer vi som heter valg og sånt… Vi er glade og takknemmelige over at vi har holdt helsa. Det har heldigvis blitt en del turer i løpet av året.

Vi har forventninger til det nye året. At studier og skole går framover. Kanskje de får fast oppholdstillatelse? Kanskje vi får besøk fra Kenya? Hvor skal vi selv reise?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA