Poaching – a crime against humans and animals

A crime against humans and animals
from Tsavo east
This topic came as a surprise to me, but it’s been sad news.  Land grabbers  shoot illegal wild animals on the savannah and sells it to local slaughterhouses , are now so a case. And we currently may accept. Although I have not been on safari more than once this year and then in the neighbourhood, Nairobi National Park. They do not have elephants, although David Sheldridge Elephant Orphanage for baby elephants are located in the park area. They take the baby elephants who have lost their mother for some reason (usually due to poaching ) and rears them up and teach them to become wild elephants . Finally, they are sent to the major Tsavo National Park to live a wild life. It has proved to work very well.
baby elephants
We are talking about the big animals that have ivory. In Nairobi National Park they have a small tribe of white and black rhinos. White and black has nothing to do with colours to do. On Afrikaans (and Norwegian!) means ?vid? when something is wide. One rhino breed had a wide mouth (they most ate grass) and were of the Afrikaners called ” wide (mouth) elephant “. Some Englishmen chose to misunderstand and called the other branch-eating rhino black. The last type is what is endangered. There are more dangerous and more aggressive than the other. It happened just a few days ago was that just in this safest of all parks were shot a black rhinoceros because of ivory.
   two rhinoes (white) from Nakuru NP

I have previously experienced elephants and rhinos at fairly close range in various national parks. Closest to a rhino we were in Nakuru NP where we almost were “hit” by a white mother with a huge baby. The heart did beat very fast then. We drove around in an ordinary small car so we almost saw rhinos under basis. Nevertheless, it was an experience of a lifetime to get these giant animals so close to us. Got fortunately attached to both the video and photo.
elephants in Amboseli

Elephants have I experienced more often. These large, powerful, but also worthy animals is impressive to meet, both when they are alone (usually males) or in herds. Have seen them up close, not least in Tsavo and Amboseli NP (and in Kruger NP in S-Africa). The elephants in Tsavo are usually red because they do take a bath in the very red savannah soil there. They also love rubbing against the giant baobab trees. The elephants in Amboseli are famous because they all have names. The elephants were a few years ago threatened not least of the maasai people. The elephants had reportedly destroyed some maasailcraals and maasai counterattacked and killed many elephants. (The Maasais have apparently done something similar with the lions.) Kenya Wildlife Service (KWS ) intervened, and later managed systematically building up the number of elephants again . It has been shown that elephants have subsequently tried to revenge the maasais by attacking their cattle. Elephants do have an excellent remembrance. This is certainly shown in a television program that aired on NRK last year. A baby guard from Nairobi visited Tsavo and was recognized by the adult elephant he once was a baby caretaker. Reunion joy was great.
Amboseli and Mt. Kilimanjaro

Moreover, it was reported on a project in South Africa where it was built a new Sanctuary where they also had elephants – in this case young elephants. It was soon noted that the elephants here behaved strangely. They attacked both tourists and rhinos in this park. It was decided to introduce some older elephants from Krüger and after a short time the misbehaving come to an end. The young elephants had to learn “manners” of the elderly.
  mother and child

My experience of elephants has been the peaceful events. We stopped and admired the herd’s migration aver savannah. How the elderly took care of the younger ones. Only in one case it was a little dramatic. When we drove the road we have to stick to, it was a small elephant herd grazing on both sides of it. The driver did not notice that on one side of the road was a big female, while on the other walked two cubs. As we pass throw the female elephant its trunk after the car, but did miss luckily.


Another incident happened outside Ngorongoro crater in Tanzania. Our host at Rhino Lodge was during dinner going from table to table to talk to people and tell about the place. The next morning when eating breakfast he did enter the room saying – have anybody parked an elephant at the parking? Everybody run out to see. And there it was….

a well parked elephant.

I plan to finish my 5th stay in Kenya with a night in Amboseli.  We ‘ve only been on day trips there a few times. Although Amboseli is not known for the big amount of animals, other than just elephants and the “backdrop” of Kilimanjaro, if we are lucky with the clouds. The first time we were on a day trips, we did experience just that background of Mt. Kilimanjaro. Waowww

Leakey family has a strong position here in Kenya through several generations. They have become known for his research and his discovery of the oldest people here in Africa. Dr. Richard Leakey has been involved heavily in the Kenya Wildlife Service (KWS) , but pulled out of the business a few years ago. He has now gone to the media and asked President Kenyatta directly involved in the war against poaching. He argues simply that the case has become a national disaster. In 2013 KWS argued that it was killed 302 elephants in Kenya, a figure many experts argue is set too low. Only in January this year (2014), 30 elephants have been killed. It is surprising that of the 16 rhinos were killed recently (2014) , were 12 of them in private conservancies which were thought to enjoy better security than national parks. 4 of them were killed in Nairobi NP as thought was the safest park in the country.

It has adopted a new and stricter law against poaching and trade in ivory. There are strict penalties for those who are caught. Currently there are no convicted under the new law. Some Chinese were taken with ivory cargo and was stopped, but was not prosecuted for Kenyan court – only sent straight out of the country. Would a Kenyan taken threat to panda bears in China released as cheap? Asks Dr. Leakey.

According to Richard Leakey Kenya has been No. 1 in the world in for ivory smuggling. This claim at least Interpol. Mombasa has become the centre for ivory exports for the whole of East Africa. 13 tonnes of ivory was seized in Kenya last year and one can only speculate at the quantities that passed through not detected. It is at alarming high numbers in question; in addition to all the suffering this causes the animals. 8 KWS rangers have been killed in pursuit of poachers, it is getting tougher on the Kenyan savannah.
Meru NP

According to dr.Leakey state must take into account the fact that this is not just a crime against the wild animals. The President can no longer ignore the fact that these criminals belonging to international mafia which poses a major threat to the economy and national security. He is sure that the leaders of the Ministry and other government institutions and KWS know who the top dealers or financiers of this bloody business are. They are fewer than 50 people, some of them are known from the media, but not one of them have been arrested to date.


Richard Leakey concludes with the following appeal: I am calling on the President of the Republic of Kenya to address this problem because our national security agencies do not cooperate in the war against poaching and ivory trade. We need an active president to win this war. The voice and political will of our president are most critically needed if we are to win this war. He will get all the international support he needs. The president cannot afford to leave a legacy for future generations of Kenyans that does not include elephant and rhinos.

Let’s hope he succeeds. President Kenyatta has so far not commented and talked about other things.


Tarangire NR, Tanzania


rød elefant i Tsavo   Amboseli, Kilimanjaro

At krypskyting ble neste tema, kom som en overraskelse på meg, men det er blitt sørgelig aktuelt. At landgrabberne skyter ulovlig vilt på savannen og selger det til slakteriene lokalt, er nå så sin sak. Og det må vi foreløpig leve med. (De er nå jaget bort fra savannen i området der jeg holder til).Selv har jeg ikke vært på safari mer enn en gang i år og da i nabolaget, Nairobi National Park. De har ikke elefanter; selv om David Sheldridge Elephant Orphanage for babyelefanter ligger i parkens område. De tar imot elefantunger som har mistet moren sin av en eller annen grunn (oftest på grunn av krypskyting), aler dem opp og lærer dem til å bli ville elefanter. Til slutt sendes de til den store Tsavo National Park for å leve et vilt liv. Det har vist seg å fungere meget bra.

 David Sheldridge Orphanage, Nairobi. 

Her er det snakk om de store dyra som har elfenben – ivory. I Nairobi National Park har de en liten stamme av hvite og svarte neshorn. Hvit og svart har lite med “fargene” å gjøre. På afrikaansk (og norsk!) heter det vid når noe er bredt. Den ene neshornrasen hadde vid munn (den spiste mest gress) og ble av afrikanderne kalt vid(munnet)elefant. Noen engelskmenn valgte å misforstå og kalte den andre spissmunnede og grenspisende neshornet for svart. Den siste typen er det som er utryddingstruet. Det er forresten farligere og mer aggressiv enn det andre. Det som skjedde bare for noen dager siden var at nettopp i denne sikreste av alle parkene ble det skutt et svart neshorn for elfenbenets skyld.

   hvite neshorn i Nakuru NP

Jeg har tidligere opplevd elefanter og neshorn på temmelig nært hold i forskjellige nasjonalparker. Nærmest neshornet kom vi i Nakuru NP der vi nesten ble “påkjørt” av en hvit mor med kjempebaby. Hjertet satt litt oppe i halsen da. Vi kjørte rundt i en vanlig liten personbil så vi nesten opplevde neshornene undenifra. Likevel, det ble en opplevelse for livet å få disse kjempedyra så tett innpå seg. Fikk heldigvis festet dette både til video og foto.

Elefanter har jeg opplevd oftere. Disse store, mektige, men også verdige dyra er imponerende å møte, både når de er alene (som regel hanelefanter) eller i flokk. Har opplevd dem på nært hold ikke minst i Tsavo og Amboseli NP (og i Krüger NP i S-Afrika). Elefantene i Tsavo er som regel røde fordi de tar jordbad i den illrøde savannejorda der. De elsker dessuten å gni seg mot de kjempestore baobabtrærne (en slags kopi i dyreparken i Kristiansand). Elefantene i Amboseli er kjente fordi de har alle navn. Stammen var for noen år siden truet ikke minst av maasaiene. Elefantene hadde visstnok ødelagt noen maasaileirer, og maasaiene gikk til motangrep og slaktet mange elefanter. (Maasaiene har også sørget for at antall løver i denne parken er lavt.) Kenya Wildlife Service (KWS) grep inn, og har seinere klart systematisk å bygge opp elefantstammen igjen. Det er blitt vist at elefantene i ettertid har prøvd å hevne maasaiene ved å angripe kveget deres. Elefanter skal ha en glimrende husk. Dette er i alle fall vist i et tv-program som ble sendt på NRK i fjor. En babypasser fra Nairobi besøkte Tsavo og ble gjenkjent av den voksne elefanten han engang var babypasser for. Gjensynsgleden var stor.

elefantflokk, Amboseli NR   Dessuten ble det fortalt om et prosjekt i Sør-Afrika der det ble anlagt et nytt Sanctuary der de også hadde med elefanter – i dette tilfellet unge elefanter. Det ble fort registrert at elefantene her oppførte seg merkelig. De angrep både turistene og bl.a. neshorn i denne parken. Det ble besluttet å innføre noen eldre elefanter fra Amboseli, og etter kort tid ble det slutt på ugangen. De unge elefantene måtte lære “folkeskikk” av de  eldre.

Min opplevelse av elefanter har vært av det fredelige slaget. Vi har stoppet opp og beundret flokkens vandring aver savannen. Hvordan de eldre tok vare på de yngre. Bare i ett tilfelle synes vi det ble litt dramatisk. Da vi kjørte veien vi må holde oss til, var det en liten elefantflokk som beitet på begge sider av den. Det Buda ikke la merke til var at på den ene siden av veien gikk en stor hunelefant, mens på den andre siden gikk to unger. I det vi passerer slenger hunelefanten snabelen etter bilen, men bommer heldigvis.

  En annen opplevelse vi hadde var utenfor Ngorongoro i Tanzania. Vi bodde på et hyggelig lodge der verten gikk rundt til oss og snakket med oss ved bordene. Under frokosten kom han plutselig og sa: “Har noen parkert en elefant på parkeringsplassen?” Alle strømmet ut for å se:

Og der sto den pent parkert!

Jeg har planer om å avslutte mitt 5. opphold i Kenya med en natt i Amboseli. Vi har bare vært på dagsbesøk der et par ganger. Selv om Amboseli ikke er kjent for mengden dyr, bortsett fra nettopp elefanter, så er “bakgrunnsteppet”, Kilimanjaro, flott å ta med seg hvis vi er heldig med skydekket. Første gangen vi var på dagsbesøk, fikk vi oppleve akkurat det. (Og det skjedde – vi fikk to fantastisk fine dager ved foten av Kilimanjaro – nesten uten en sky!)

Leakey-familien har en sterk posisjon her i Kenya gjennom flere  generasjoner. De har blitt kjent for sin forskning og sine funn av de eldste menneskene her i Afrika. Dr. Richard Leakey har engasjert seg sterkt i Kenya Wildlife Service (KWS), men trakk seg ut av virksomheten for noen år siden. Nå har han gått ut i media her i Kenya og bedt president Kenyatta engasjere seg direkte i krigen mot krypskyting. Han hevder rett og  slett at saken har utviklet seg til en nasjonal skandale. I 2013 hevdet KWS at det ble drept 302 elefanter i Kenya, et tall mange eksperter hevder er satt alt for lavt. Bare i januar 2014 skal 30 elefanter ha blitt drept. Det er overraskende at av de 16 neshornene som ble drept nylig (2014), var 12 av dem i private beskyttelsesområder som en trodde var bedre beskyttet enn nasjonalparkene. 4 av dem ble drept i Nairobi NP som en trodde var den sikreste parken i landet.

Det er vedtatt en ny og strengere lov mot krypskyting og handel med elfenben. Det er strenge straffer for dem som blir tatt. Foreløpig er ingen dømt etter den nye loven. Noen kinesere ble tatt med elfenben i lasten og ble stoppet i Mombasa, men ble ikke stilt for kenyansk domstol – bare sendt rett ut av landet. Ville en kenyaner tatt for trussel mot en pandabjørn i Kina sluppet like billig? spør dr. Leakey.

I følge Richard Leakey har Kenya blitt nr.1 i verden når det gjelder smugling av elfenben. Dette hevder i alle fall Interpol. Mombasa har blitt sentrum for elfenbenseksporten for hele Øst-Afrika. 13 tonn elfenben ble oppdaget i Kenya i 2014 og en kan bare spekulere over hvor mye som ikke ble oppdaget. Det er i det hele skremmende høye tall det er snakk om, i tillegg til all den lidelsen denne jakten påfører dyrene.  8 KWS rangere er blitt drept i jakten på krypskyterne, det hardner til på den kenyanske savannen.

I følge Leakey må staten ta inn over seg at dette ikke bare er kriminalitet mot de ville dyrene, Presidenten kan ikke lenger ignorere det faktum at disse kriminelle tilhører internasjonal mafia som utgjør en stor trussel mot økonomien og den nasjonale sikkerheten. Han er sikker på at lederne for ministeriet og andre offentlige institusjoner og KWS vet hvem sitter i toppen eller finansierer denne blodige virksomheten. De er færre enn 50 mennesker, noen av dem er kjent fra media, men ingen av dem har blitt arrestert til dags dato. Richard Leakey avslutter med følgende appell: Jeg utfordrer presidenten i republikken Kenya til å ta tak i dette problemet fordi våre nasjonale sikkerhetsorganer ikke samarbeider i krigen mot krypskyting og elfenbenshandel. Vi trenger en aktiv president for å vinne denne krigen. Han vil få all den internasjonale støtte han trenger.

La oss håpe han lykkes. President Kenyatta har foreløpig snakket om andre ting og reist til Tanzania..

 Meru NP

Det har vel ikke skjedd så mye i denne saken siden jeg skrev dette i slutten av 2014 – dessverre.

(alle fotos er tatt av meg, Bjørn O Isachsen)


Stammemotsetninger – tribalismen – Afrikas svøpe. (Skrevet i 2014)


Da jeg skulle reise fra Kenya for nesten et år siden, så passkontrolløren på Jomo Kenyatta airport i passet mitt og så jeg hadde vært der lenge. Hun kikket på meg spurte hva jeg hadde gjort i Kenya så lenge. Jeg svarte spontant – jeg har blant annet giftet meg. Passkontrolløren spurte kontant tilbake: “Hvilken stamme tilhørte hun”?

Det yngste landet i Afrika, Sør-Sudan, er i dyp krise nettopp på grunn av stammemotsetninger. Det er umulig å se noen løsning på striden som foregår nokså ukontrollert i store deler av det unge landet. At landet har grådige naboer som Sudan og Uganda gjør ikke situasjonen noe bedre. At stormakter som USA og Kina også er involvert i forbindelse med oljevirksomhet gjør situasjonen enda vanskeligere. Norge er involvert fordi vi var sterkt inne på rådgiversiden da landet fikk sin selvstendighet.


Kenya skal ha 42 forskjellige stammer med opptil flere forskjellige språk. Nabolandet Tanzania skal ha over 200 forskjellige stammer. I Rwanda og Burundi skal det bare være tre (hutsi, tutsi og twa), men det er delvis et produkt av belgisk imperialistisk politikk.  Årsaken til dette mangfoldet av stammer er folkevandringer som foregikk gjennom mange hundre år fra nord og vest. En av de siste vandringene vi kjenner til er maasaiinvasjonen i Kenya og Tanzania på 1600 og 1700-tallet. Forestillingen om at denne kulturen er spesielt gammel i Kenya er altså feil.

Fra vest kom bantufolkene. De slo seg ned i sentrale deler av Kenya og ute ved kysten. Kiswahili er i utgangspunktet et bantuspråk. (Språkekspertene her i Kenya kaller språket kiswahili – selv om forstavelsen ki- i seg selv betyr språk. Språkrådet i Norge derimot mener at språket heter swahili. Kenyanerne mener at swahili er navnet på folkegruppen ved kysten som har kiswahili som morsmål). De mest kjente bantufolkene er kamba, kikuyu, kisii, luhya, swahili og mijikenda. Kiswahili er et samlingsspråk som har tatt opp i seg mange elementer fra arabisk, hindu, portugisisk og engelsk. I dag er det offisielt språk i hele Kenya, Tanzania, deler av Uganda, Burundi og Rwanda.

Fra nordøst kom kustisjsnakkende folk. Det er somaliere, rendilfolket og oromastammen – den siste er det største stammen i Etiopia. Det bor mange somaliere i grenseområdene til Somalia, men i dag også i Nairobi og Mombasa. Mange er flyktninger på grunnen av krigen i Somalia.

Fra nordvest – fra Nilområdene kom nilotene som i dag utgjør stammene kalenjin (som er en stammegruppe med mange språk), luo ved Victoriasjøen, maasai og samburu – kanskje de mest kjente.


Jeg vet lite om stammeforholdene før imperialismen, men vi vet det var stadig kriger dem imellom. Maasaiene hadde et svært krigersk rykte og la under seg store landområder sør i Kenya og nord i Tanzania før kolonistene kom. Nandiene (kalenjinstamme) ble kjent fordi de prøvde å stanse jernbanebygginga gjennom deres område i Maufjellene.

En kan jo spørre – var det kolonialismen som gjorde stammemotsetningene til en trussel. Grensene ble jo trukket nokså vilkårlig av de europeiske kolonimaktene mellom de afrikanske statene uavhengig av de etniske sammensetningene på 1880-tallet. Det var ren imperialisme som avgjorde hvor grensene skulle gå. Typisk er jo historien om hvordan engelskmennene som en gest til de tyske naboene lot dem få Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro, innenfor sitt interesseområde, tysk Øst-Afrika, Tanganyika. Dermed ble for eksempel maasaistammen delt. Britene brukte mye splitt- og herskmetoder i sitt kolonisystem, som vel kunne bringe stammer på kant av hverandre. Blant annet klarte britene nokså effektivt å pasifisere maasaiene.

Mitt inntrykk er at den ikke virket splittende, snarere tvert imot. Kampen mot koloniherrene i Øst-Afrika virket nokså samlende. I Kenya sto kikuyuene og luoene i spissen. På den andre siden var det de som sto på britenes side og som faktisk kom til å være de ledende i det selvstendige Kenya. I maumaukrigene var stort sett bare kikuyuene involvert. De som kjempet i maumau-krigen, ble skjøvet til side. Jomo Kenyatta var ingen maumauleder som det står i enkelte bøker. Jeg tror svaret må være at imperialismen bare i mindre grad er årsaken til stammemotsetningene i Kenya.

Det er ikke mer enn et par dager siden jeg så følgende overskrift i en avis: “If devolution fails, 2008 chaos would look like a school party”. (Hvis desentraliseringen mislykkes, vil 2008 kaoset se ut som en skolefest (det ble drept ca 1300 mennesker den gang)) Så alvorlig ser mange på motsetningen mellom stammene i dag.

  Ngugi wa Thiong’o skrev om maumaukrigene

Kanskje den viktigste årsaken til denne spenningen mellom stammene har etter hva jeg forstår en politisk bakgrunn med utgangspunkt i uhuru – frigjøringen. Den nåværende presidenten heter Uhuru fordi han ble født i 1961 – i perioden før selvstendigheten i 1963. Da faren, Jomo Kenyatta, ble president, var han på alle måter en samlende person. Han var selv kikuyu, den største stammen i Kenya med ca. 24% av befolkningen. Men han samarbeidet nært med folk fra andre stammer. Jeg har tidligere nevnt Tom Mboya, som ble myrdet i 1969, og sosialisten Jaramogi Oginga Odinga som var visepresident til han trakk seg ut av regjeringen. Begge var fra luostammen, som etter hvert ble motarbeidet av Kenyattas regjering. Dermed kom luoene i kraftig opposisjon til kikuyuene – som etter hvert inntok de fleste viktige embetene i landet. Etter dette har det vært sterke motsetninger mellom disse to store stammene.

SONY DSC   Politiet har kontroll

Det ble ikke noe bedre under den neste presidenten, Daniel arap Moi, som slett ikke var kikuyu, men kalenjin. Han var visepresident da Mzee Kenyatta døde i 1978, og brukte store ressurser på å holde på makten. Under mwalimu (lærer) Moi ble Kenya et diktatur og ettpartistat – opposisjonen ble holdt nede av et styrket Secret service. Det var kikuyuene som motarbeidet ham mest. Internasjonalt fikk Moi mye motbør, og hendelsene omkring Koigi wa Wambere (kenyaner med norsk statsborgerskap) gjorde at Norge brøt de diplomatiske forbindelsene med Moi-regimet. Likevel er det mange som ser på Mois regime med positive øyne, siden han bygget ut skolevesenet og ga flere muligheten til utdannelse. Da Moi endelig kastet inn håndkleet i 2002 (da hans kandidat, Uhuru Kenyatta, tapte mot Regnbuekoalisjonen), var det kikuyuene som kom til makten gjennom president Kibakis regjering. I boka “It’s our turn to eat”, beskriver forfatteren Michaela Worse hvordan korrupsjonen tiltok uante dimensjoner. Raila Odinga, som er luo, prøvde å samarbeide med president Kibaki i regnbuekoalisjonen, men ble sabotert.

Ved presidentvalget i 2007 stilte Raila opp mot president Kibaki; valget var etter jul det året. Jeg mener at Kibaki gjorde statskupp ved dette valget. Før valgresultatet forelå – (det vil si det er fortsatt svært uvisst hva valgresultatet var), seint om kvelden ble Kibaki svoret inn som president. Det utløste en harme og uro i store deler av landet, i Nyanza (der Kisumu er største byen), Rift valley, Nairobi og Mombasa. Verst gikk det for seg i Rift valley, der kikuyuene ble bokstavelig talt kjeppjaget. Det var her en kirke fylt med kikuyuflyktninger ble satt fyr på og alle omkom. Stedet het av alle ting Burnt Forrest. Uroen varte i flere måneder, og partene sto steilt på sitt. Ikke før tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan fra Ghana ble mekler, kom partene til forhandlingsbordet. Kibaki fortsatte som president, Raila Odinga ble statsminister. Forutsetningen var at de to skulle samarbeide, og det skjedde fram til 2013 da neste valget skulle være. Hvor stor makt Raila fikk som statsminister, hevder han selv var nokså begrenset.

SONY DSC   Kibaki hilses velkommen til en veiåpning i Kitengela.

I mellomtida hadde landet fått en ny grunnlov som ble vedtatt ved en folkeavstemning i 2010. Det er den som gjelder i dag, men som er under konstant angrep fra mange kanter – ikke minst fra politikerne.

Politikerne erklærte før valget i 2013 at tribalismen var død, den nye samarbeidsånden skulle være i sentrum. I virkeligheten hadde kikuyuene lagt om strategien. Strategien skulle være et samarbeid mellom kikuyuene og kalenjin-stammene: Uhuru Kenyatta og William Ruto skulle være presidentkandidat / visepresidentkandidat – populært kalt Uhuruto. Det underlige var at dette var en koalisjon av de to hovedmotstanderne i Rift-valleykonflikten i 2008. Et annet forhold var at begge var tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten av ICC domstolen i Haag. Som hovedmotstander stilte igjen Raila Odinga med sin CORD koalisjon bestående av luo, kamba og luhyafolk i ledelsen. Med andre ord – motstanderne var fortsatt stammebasert, det var ingen vesentlige politiske forskjeller av ideologisk art.

Denne gangen i mars 2013 ble valget styrt av et uavhengig organ, IECB, men trass i det, oppsto det igjen forvirring knyttet til valgresultatet, der Kenyatta vant med 800 000 stemmer i følge IECB. CORD koalisjonen klaget til Høyesterett, men Høyesterett godkjente valgresultatet. Raila Odinga sa han ville godkjenne avgjørelsen. Ingen særlig uro oppsto.

Dermed fortsetter tribalismen i dette landet å leve. Utover på landsbygda kan en til stadig lese om hendelser som skylles stammemotsetninger. Har tidligere beskrevet forholdene i Tanadalen og Garissa med krigen mellom oroma og pokomo-stammene. Nylig var det uro i Nyanzaprovinsen. To stammer kranglet om et landområde. I Turkana er det mange små stammer, og flere av dem er i konstant konflikt med hverandre. Dessuten er det atskillig bandittvirksomhet her i ytterkantene av landet. Seinest i går ble det meldt om 6 drepte i en konflikt der pokotbanditter ble beskylt for å ha røvet kveg fra samburufolk. Dette er et område som plutselig er blitt aktuelt i dag – det er gjort oljefunn. I deler av Kenya kan du fortsatt ikke reise uten væpnet eskorte. Et norsk reportasjeteam fortalte fra Sør-Sudan at de møtte en gruppe som hadde vært i Kenya og stjålet kameler og nå visste de ikke helt hva de skulle med dem. Store politistyrker er sendt til Turkanaområdet for å kontrollere, uten at det hjelper så mye. Mange folk i Turkana er ikke klar over at de lever i et land som heter Kenya.

Mange opplever å tilhøre en stamme som viktig for dem, både sosialt, familiært og kulturelt. Enkelte av stammene er svært konservative, er lite villige til å motta nye impulser utenfra. Det gjelder spesielt nomadestammene. Maasaiene er vel et godt eksempel. Deres fargerike drakter er kjent fra mange turistplakater. De er stolte av sin kultur – og holder på den så godt de kan. Uhyre få maasaier har engasjert seg i politikk. Relativt få maasaier har noe særlig utdannelse. Men det er også klart at derfor faller lite på maasaiene fra regjeringen. I Kaijado – et county hvor maasaiene bor, er det ingen asfalterte veier, få eller ingen legetjeneste, få skoler osv. Det er også klart at maasaiene mange steder er blitt avhengig av turismen. Da vi reiste i maasailand for en stund tilbake spurte en gammel maasai hiker oss om hva som skjedde i Kenya.


Hvilke muligheter har folk til å holde seg oppdatert? Utrolig mange har mobil, og den brukes flittig. Det er billig å ringe. Du sender også penger med mobil. Men strøm er det ikke over alt. Radio og TV kan bare spille en begrenset rolle.

Likevel: Særlig i byene skjer det mange ekteskap på tvers av stammer. Mange kan nå kalle seg kenyaner i stedet for kikuyu eller luo. Akkurat der vi bor er det et mangfold av folk fra forskjellige stammer: luo, kisii, kikuyu, somali.

Ofte hører du at en luo er slik og slik, en kikuyu er slik og slik. Det er naturligvis ikke slik, men tendensen er likevel at kikuyuene gjennom deres økonomiske virksomhet prøver å få kontroll over store deler av Kenya. Det er ikke ukjent at folk i Mombasa har et dårlig forhold til kikuyuene og deres forretningsvirksomhet. Folk ute ved kysten er i det hele skeptisk til folk fra innlandet som vil styre dem. Det er separatistbevegelser i Mombasaområdet. Luoene har sin styrke i intellektuell virksomhet, som leger, professorer osv. Mange av disse har blitt presset ut til å søke jobb i utlandet.

Jeg tror ikke religion spiller særlig rolle i forholdet mellom stammene. De fleste av de 14% muslimer er somaliere, swahili eller mijikenda ++, de fleste bosatt ute ved kysten. Islam i Kenya er kjent for å være svært tolerant. Det hevdes at religion er ikke splittende på samme måte som stammemotsetningene.

SONY DSC   Øst-afrikansk fellesskap: Veiåpning

Jeg tror at hvis en skal komme tribalismen til livs, må politikken være bygget på noe helt annet enn stamme. Leste i the Standard for noen uker siden der en MP fortalte om den nordiske modellen med partier basert på ideologier. Ideologiske partier fins bare ikke her i Kenya.

Mange ser på det som skjer i nabolandet Tanzania hvor ingen stamme dominerer politikken fordi ingen stamme er stor nok. Utviklingen her har vært fredeligere enn i alle nabolandene. De er heller ikke så lystne på å samarbeide med de grådige kenyanerne.

Det er stor fare for at tribalismen kommer til å leve lenge her i dette landet, dessverre….


TRIBALISM – Tribe Opposites – Africa’s scourge.

When I was leaving Kenya for almost a year ago, the passport officer at Jomo Kenyatta airport looked in my passport and discovered that I had been in Kenya for a long time. She looked at me and asked what I had done in Kenya so long. I replied spontaneously I have among others been married. The Checker asked prompt, “Which tribe did she belong?”

The youngest country in Africa, South Sudan, is in deep crisis precisely because of tribal conflicts. It is impossible to see any solution to the conflict that goes on fairly unchecked in many parts of the young country. South Sudan has greedy neighbors such as Sudan and Uganda. That does not make the situation any better. That great powers like the U.S. and China are also involved in connection with the oil industry makes the situation even more difficult. Norway is involved because we were heavily involved as advisors when the country gained its independence.

Kenya has 42 different tribes by several different languages. The neighbouring Tanzania do have over 200 different tribes. In Rwanda and Burundi will only be three (hutsi, tutsi and twa), but it is partly a product of Belgian imperialistic policy. The reasons for this diversity of tribes are migrations that took place centuries ago from the north and west. One of the recent migrations of our knowledge is the maasai invasion in Kenya and Tanzania in 1700s and the 1800s. The notion that this culture is particularly old in Kenya is also wrong.

From the west came the Bantu peoples. They settled in central parts of Kenya and at the coast. Kiswahili is basically a Bantu language. (Language experts here in Kenya called language Kiswahili even if the prefix ki- in itself does mean language. Kenyans believe that Swahili is the name of ethnic group on the coast that have Kiswahili as their mother tongue). The most famous Bantus are Kamba, Kikuyu, Kisii, Luhya, Swahili and Mijikenda. Kiswahili is a collection of languages ​​that have picked up words and grammar from Bantu, Arabic, Hindi, Portuguese and English. Today is the official language throughout Kenya, Tanzania, and parts of Uganda, Burundi and Rwanda.

From north came Cushitic-speaking people. There are Somalis, rendils and ormas – the last tribe have many members in Ethiopia. Home to many Somalis are areas bordering Somalia, but also today in Nairobi and Mombasa. Many are refugees because of the war in Somalia.

From the north from the Nile environments came nilots which today constitutes Kalenjin tribes (who is a tribal group with many languages), Luo at Lake Victoria, Maasai and Samburu – perhaps the best known.

I know little about the tribe conditions before imperialism, but we know it was even wars between them. Maasai had a very warlike reputation, and took possession of the lands in southern Kenya (and northern Tanzania) before the colonists arrived. Nandi (kalenjins) became famous because they were trying to stop the railway through their territory in Mau Mountains.

One may well ask – was colonialism that made tribal contradictions of a threat? The boundaries were drawn fairly arbitrarily by the European powers between the African states regardless of the ethnic compositions of the 1880s. It was pure imperialism determined where the boundaries went. Typical is the story of how the English as a gesture to the German neighbors let them get Africa’s highest mountain, Kilimanjaro, within their area of ​​interest, German East Africa, Tanganyika. Thus, for example the Maasais were divided. The British spent a lot of divide and conquer methods in their colonial system, as well could bring the tribes on the verge of another. Among other things, the British managed quite effectively pacify the Maasais.

My impression is that it did not, quite the contrary. The struggle against colonization in East Africa seemed fairly cohesive. In Kenya were Kikuyu and the Luo in the lead. On the other hand, there were those who stood on Britain’s side (which actually came to be the leaders in the independent Kenya). Those who fought in Maumau War were pushed aside. Jomo Kenyatta was no maumau leader as stated in some books. I think the answer must be that imperialism only to a lesser extent, is the cause of tribal antagonisms in Kenya.

It is no more than a couple of days ago I saw the following headline in a newspaper: “If devolution fails, 2008 chaos would look like a school party” (that killed about 1,300 people at that time). So many look serious at the contrasts between tribes today.

The political background for this situation is based on Uhuru Liberation. (The current president called Uhuru because he was born in 1961 – the period before independence in 1963). When his father, Jomo Kenyatta, was president, he was in every way a unifying person. He was a Kikuyu, the largest tribe in Kenya with approx. 24% of the population. He worked closely with people from other tribes. I have previously mentioned Tom Mboya (who was assassinated in 1969) and Jaramogi Oginga Odinga socialist who was vice president until he withdrew from the government. Both were from Luo tribe and was eventually opposed by the Kenyatta government. Thus came the Luo in strong opposition to Kikuyu which eventually took most of the important offices in the country. After this, there have been significant opposition between these two major tribes.

There was no better under the next president, Daniel arap Moi, who simply were not Kikuyu, but Kalenjin. He was vice president when Mzee Kenyatta died in 1978, and spent substantial resources to stay in power. Under Mwalimu (teacher) Moi Kenya become a dictatorship and one-party state – the opposition was held down by a stronger Secret Service. It was the Kikuyu who opposed him most. Moi received a lot of opposition International, and the events surrounding Koigi wa Wambere (Kenyan with Norwegian citizenship) made ​​Norway broke diplomatic relations with the Moi regime. Yet there are many who look at the Moi regime as good, since he built the school system and gave more opportunity for education. When Moi finally threw in the towel in 2002 (when his candidate Uhuru Kenyatta, lost to Rainbow Coalition), was the Kikuyu who came to power through president Kibakis government. In the book “It’s our turn to eat”, the author Michaela Worse describes how corruption increased unimagined dimensions. Raila Odinga , who is Luo , tried to cooperate with President Kibaki in the rainbow coalition, but was sabotaged.

At the presidential election in 2007 Raila challenged President Kibaki, the election was after Christmas that year. I believe that Kibaki did coups in this election. Before the election result was available – (ie it was very unclear what the election result was) very early in the morning Kibaki was again sworn in as president. It sparked a resentment and unrest in many parts of the country, in Nyanza (where Kisumu is the largest city), Rift Valley, Nairobi and Mombasa. The most serious events happened in the Rift valley, where the Kikuyu were literally chased. It was in a church filled with kikuyu refugees was set on fire and everyone died. The name of the place was Burnt Forrest. The unrest lasted several months, and the parties stood on their towering. Not before former UN Secretary-General Kofi Annan of Ghana became the mediator, the parties went to the negotiating table. Kibaki continued as president, Raila Odinga became prime minister. The assumption was that the two would work together, and it happened until 2013 when the next election would be.

In the meantime, the country has got a new constitution that was adopted by referendum in 2010. It is the one that applies today, but is under constant attack from many quarters not least from politicians.

Politicians declared before the 2013 election that tribalism was dead; the new spirit of cooperation should be in the centre. In reality the Kikuyus have been changing strategy. The strategy should be a partnership between the Kikuyu and Kalenjin tribes: Uhuru Kenyatta and William Ruto should be presidential / deputy presidential candidate popularly called Uhuruto. The strange thing was that this was a coalition of the two main rivals in the Rift valley conflict in 2008. Another factor was that both were charged with crimes against humanity by the ICC tribunal in The Hague. As main opponent Raila Odinga challenged again with the CORD coalition of Luos, Kambas and Luhyas in the lead. In other words the opposition was still based on tribes; there were no significant political differences of ideological nature.

This time in the March 2013 an independent body, IECB, governed elections but in spite of, there was again confusion relating to the election results, where Kenyatta won with 800,000 votes, according to IECB. CORD Coalition complained to the Supreme Court, but the Supreme Court approved the election results. Raila Odinga said he would approve the decision. No particular turmoil occurred.

Thus continues tribalism in this country to live. Beyond the countryside can one ever read about events that flushed tribal conflicts. Previously described conditions in the Tana valley and Garissa war between orma and pokomo tribes. Recently there was unrest in Nyanzaprovinsen. Two tribes fighting over a territory ? 6 killed. In Turkana there are many small tribes, and several of them are in constant conflict with each other. Also, it is considerably banditry in the edges of the country. Just last day it was reported that six people killed in a conflict where pokot robbers were accused of having robbed cattle from samburus . This is an area that is suddenly relevant today – it’s made ​​oil discoveries. In parts of Kenya you can?t travel without armed escort. A Norwegian reporting team told from South Sudan that they met a group who had crossed the Kenyan border and stolen camels, and now they did not quite know what they were going with them. Large police forces sent to Turkana to control, without very much effect. Many people in Turkana are not aware of living in a country called Kenya.

Many people feel they belong to a tribe that important to them, social, familial, but also culturally. Some of the tribes are very conservative, is unwilling to receive new impulses. This applies particularly to nomadic tribes. The Maasais are surely a good example. Their colorful costumes are known from many tourist posters. They are proud of their culture and keeping it the best they can. Very few Maasais have become involved in politics. Relatively few Maasais have much education. But it is also clear that, therefore, nothing much is coming from the government to the Maasais. In Kaijado a county where Maasais live, there are no paved roads, few or no doctoring, few schools etc. It is also clear that the Maasais many places have become dependent on tourism. When we travelled in Maasai area a while back, an old Maasai hitchhiker asked us about what happened in Kenya.

What opportunities do people keep up to date? Amazingly many have mobile, and it is used frequently. It‘s cheap to call. You also send money with mobile. But electricity is not everywhere. Radio and TV can only play a limited role.

Still, particularly in the cities it happens that many marriages are across tribe borders. Many now call himself/herself a Kenyan instead of Kikuyu and Luo. Fatma calls herself a Kenyan. Right where we live there are a multitude of people from different tribes: the Luo, Kisii, Kikuyu, Somali.

Often you will hear that Luos are so and so, Kikuyus are so and so. It is of course not the case, but the trend is still the Kikuyu through their economic activities trying to gain control over large parts of Kenya. It is not unknown that the people of Mombasa have a poor relationship with Kikuyu and their business. People on the coast are at wary of people from inland that will govern them. There are separatist movements in Mombasa area. Luo ‘s strength in intellectual activities, such as doctors, professors , etc. Many of these have been pushed out to seek jobs abroad.

I think if one should come to the end of tribalism, the policy must be built on something other than the tribe. I read in the Standard a few weeks ago where an MP told about the Nordic model of parties based on ideologies. Ideological parties are not here in Kenya.

Many people see what is happening in neighbouring Tanzania where no tribe dominates politics because no tribe is large enough. This development has been more peaceful than in all neighbouring countries. They are not so keen to work with the greedy Kenyans.

There is great danger that tribalism is going to live long here in this country, unfortunately ….

The way to and from Lamu – or why we did visit Garissa.


Garissa – a town on the outskirts of Kenya

The headline is somewhat misleading perhaps, but the return trip from Lamu was at passed least the city Garissa in eastern Kenya. The Norwegian embassy said that the city should not be visited by Norwegians, it is located in an endangered zone where one should be careful to stay  It does have at least something close to Somalia to do, but also the Daadab refugee camp is not far away. There have also been reports of stuttering troubles in town . Unfortunately ambassador, we had a visit to Garissa to fill on both gasoline and food / drinks. It is the situation when you run far and do not know what condition of the roads are.
Mombasa High Way Emali with railway

We knew more about the road when we were going south from Kitengela to Mombasa. The road we had driven a few times before and we knew about the condition and we knew about the traffic. Fatma was busy with studies onwards one o?clock, but then we could enter the Mombasa Highway. Traffic was big, we knew very well, approx. 90 % of the traffic is heavy transport. For some reason, heavy goods vehicles are not allowed to drive faster than 80kmt, but even empty they got very few that speed. We did have a sort of “stop ? go? stage as we reached the lorries ( I’ve only seen semi trailers here ) to take over where possible. Overtaking is a black chapter in the culture of the roads in this country, many do overtake with the risk of their own and others’ lives. In particular, we did experience after dark. Otherwise, the scenery along this road many places very beautiful, it is possible on a clear day to see Mt. Kilimanjaro from the road. As we drove through two national parks, Tsavo, it was also possible to see wildlife from the road. We saw at least two elephants .

  Accidents like this occur daily

After 7 ½ hours drive and 450 km we were finally in Mombasa, it was a quick meal in town before we stayed at a decent hotel outside. The entertainment at night was a real thunderstorm. It was humid and hot so we did sweat well. Coast is sweating!

  Nyali in Mombasa.

The next day was the hotel breakfast by the pool, but it was still raining The hotel was located in the district of Nyali, where the “Little Mogadishuis. We did pass by, but Somali refugees have worked out okay there. Rumour say that pirate money were invested in nice houses in this neighborhood. We now ran along the north coast of Mombasa. The hotels were lined up and invited to vacation life. Eventually we came more into the country and drove along the vast sisalfields with baobab trees scattered in between. We drove along the coast, but had no sense of it. Kilifi and Malindi were the next two towns. Malindi has the best pizza in Swahili coast. The Italian tourists were very visible. It is alleged that in Malindi, you can survive better with Italian than English. The Italian mafia is alleged to have managed to find good investment opportunities in the area. Malindi is still an swahili town with many mosques and Vasco da Gama monument.

Malindi Vasco da Gama monument

The road ahead was interesting , because now we drove along to the coast. There were salt extraction was happening. From Malindi to Garsen, the town we were going to turn right, it is 110km . We thought it was going to go on a little over an hour. It did not. As we came north, the road was worse and worse . Tarmaced road started to get big potholes, and it was much driving to avoid the big holes. Buses and trucks just swept over. It was a test of patience. At least we did approach the Garsen junction and could embark on the 112km to Mokowe, ferry port to Lamu .

The town of Garsen is situated at the mouth of the River Tana, Kenya’s largest river. Tana delta is not the most beautiful area in Kenya, there is a lot of bush vegetation and completely flat . Here is the haunt of large amounts of hippos and crocodiles that constantly fighting a battle for supremacy in the river. As a rule, the hippos dominate. They constitute a traffic hazard at night, but we saw no hippos. However, we saw something else that made ​​us reflect.


This area was 10 years ago, a highly controversial area. Two of the tribes that lived in the area, orma and pokomo  were at war with each other for natural resources. Orma tribe is a kustich tribe that were cattle nomads ? like the maasai. They built beautiful houses that protected well against rain. Pokomo – people is a mijikendatribe ( Bantu ) who were gatherers, fishermen and farmers . The conflict was bloody, but it was sorted out in. Now orma and pokomo children are sent to the same schools. In this area there are also a few other tribes that live, and turmoil often caused conflicts between tribes.
gathering water on the road. Orma village.
It had rained and the holes in the road had accumulated water. We did see people along the roadside with buckets and cups to collect this rain water. What we also did see was among orma people it was only women who did this, while among pokomo people were there both sexes who collected water. This made it clear to us that the water was in short supply in the area, but also that there were two different cultures. Orma culture is probably the most conservative of them. You can say about most of the nomadic cultures they are concervative, they are proud people. Do not come here to talk about equality – not even on March 8th!

Town of Witu  tuk-tuk with sheep.

The last way from Garsen to the coast were mostly dirt road, and I mean real dirt road so the speed could be set up. I commented to Buda that there was a small lake called Lake Kenyatta on the map. I asked how that could be? It was land that the first president had given a friend from his own tribe, a Kikuyu, and in gratitude gave the pond name after the donor. It has been a lot of this in Kenya. Those in power just giving away land to friends and acquaintances. In this area there have been problems with tsetse flies. We reached it until Mokowe early afternoon and ferry to Lamu. This day we had just driven 370km.

Tana River



Two days later we stood again in Mokowe and enabled us to return home. The car had a flat tire. Buda suspects that someone could have done it on purpose to make money, but he got a guy to pump up the tire and so we went. We refilled once on the way home, that was all. On the stretch to Garsen, we saw a giraffe and warthog (an African wild pig). Otherwise, this landscape was beautiful, but it was not many people living here. It‘s a project with a local safari in the area. Well arrived to Garsen, we drove into the town to buy some food. We had barely supplies, but just enough water. We would now drive 200km through a rather barren landscape along the Tana River.

the town of Garsen.

We chose to drive this road because it was 100km shorter and the tarmac road started accordng to Buda at a town called Hola. The tarmaced road was built in 1996 in President Moi’s time. From Garsen we continued the road from Malindi with many potholes, deep holes, so we had to be careful. Gradually disappeared remains of the tarmac complete, we discovered that we were running on a brand new dirt road and the speed increased. This road was very wide, but had almost no traffic. Almost new tarmac and a sign told us that there was a danger of rubble in 30 km! Now it really went away. We hoped that this would only proceed after Hola too.
The bus to Garissa on the new road.
It was on this stretch that people lacked water. We were stopped several times by people asking for water. We should have understood when we saw how people eagerly collected rainwater on the road a few days earlier. Unfortunately we had only what we needed though.

The road from Hola was a disaster. What met us there was one way in complete resolution. The tarmac had split up, the potholes were huge, the road was partially slipped out. Most places people had made ​​primitive detour roads, sometimes far out in the bush. We almost got stuck in the loose sand no one knows how long it would be of any help would come. 150km and 6 hours we kept on with this. We met two trucks and a car. Moreover, there is a bus from Mombasa to Garissa, so it is some traffic there. Tiring, yes, but in the end we reached Garissa.
The dammaged road.
How can that happen? Building new road and then forget about it completely. My friends just say: It‘s just so in Kenya. Care must be an unknown word in Kiswahili. Totally forgot it was certainly not. Three places they held on building some new bridges. They were not much use for since people had to run outside anyway. It was only one action possible ? building a new road.


This is a sparsely populated area. There has also been a troubled area for long. There is talk about Tana valley , but some valley we had no sense of running in. It looked really in a semi-desert with lots of shrubs and some few trees – and completely flat.

None of tourist guides have much about the Tana valley . It is far off the beaten track . A book had something about Garissa . This is the unknown Kenya. There is a monkey sanctuary here – it’s probably the only thing related to wildlife .

But there are plans for Tana valley. It will be built new import port at Lamu and from road and rail inward Tana valley on to Garissa. From there will go a branch north to Ethiopia, another northwestward direction Uganda and South Sudan. It will create life and business in parts of Kenya that are currently outside. Incredibly large parts of Kenya are now outside.

Then we will see if something will happen, or if it all eaten up by corruption .

Garissa was a little oasis for us. Food and drink and some rest. We still had 350km left – straight road home, Buda said . And that was it. By Mwingi we witnessed a beautiful sunset – when the mountains were beginning to emerge. Afterwards in the African dark all the way to Nairobi – and home to Kitengela without getting into a single ” Jam “.



LAMU – a paradise on earth?

A typical door from Lamu.

Have you not heard of Lamu? Now I’ll tell you about Lamu, for there travels rich people on vacation to day. Prince of Monaco resort there. The king and queen of Norway have been there. Wealthy people have taken Lamu in our days , and some more…..

The town of Lamu is located along the coast in the far north of Kenya. Have been wanting to go there. The city is part of Swahili culture along with Zanzibar, Mombasa, Kilifi and Malindi, muslim, isolated in many ways – you get there by boat or plane. No cars, only donkeys (and two motorcycles ). The city is said to be the best preserved of all the Swahili towns and the one that best preserves the tranquility that characterizes the Swahili culture. I read that in Lamu, you do not do anything, just be. The city is so exotic that it is in the UNESCO list of heritage in the world that are worth taking care of. Moreover, the city is so exotic that it has attracted wealthy people who built the old houses into a hotel – also a Norwegian. Besides, my cousin was there and he said – there you must go, Bjørn .
the Lamu Waterfront

The Isles of Lamu was a period vulnerable to attack from the north. One hotel is so close to Somalia that it was subject to raids by al – Shabab . Two tourists were killed in the two raids and the Norwegian embassy did not recommend tourists to travel to Lamu . Now it’s a while ago that Lamu has been considered a dangerous place to be, there are many places that are dangerous. Security measures are right there – we were stopped by police three times in the 110 km from Garsen and to the marina where we were went by boat to the town of Lamu. Travel to and from Lamu I will describe in another article. We did?nt fly like most people, but we drove 1000km from Nairobi in car. Next time I will fly ….

The final distance to Lamu must nevertheless go on a boat. We came to Mokowe where we parked, was surrounded by a crowd of young men who would carry suitcases and shool us to Lamu. It was a trip with a speedboat which did away trip of 15 minutes. But it went well and before we knew, we were installed in the hotel which was located right on the harbor. It was in fact an old merchant house before it was made into a hotel incredibly central, but not exactly high standard. Even during installation, we made an appointment with an older guy who would guide us around town here we needed guidance.

Et eldre hus gjort om til hotell

Øverst i skjemaet

The city has its roots far back in the Middle Ages. It was early trading, but it was not until the Arabs arrived the place began to flourish. The Arabs built large, big houses uptown, the natives lived in the second district. It is claimed that you can still see the difference in skin colour on them stemming from Arabs and those who do not. Arabs system built on a network of clans. The Portuguese were also visiting Lamu, but usually remained little further north on Pate Island . Afterward, the sheikh of Oman grabbed the control , and a time was Lamu controlled from Yemen. Later the sheikh moved to Zanzibar.

The cities established along the coast of East Africa belonged to the same culture. Swahili culture is a cultur of assimilations where many items were added to the culture from outside. The language, Kiswahili, includes elements from Bantu , Arabic , Hindi , Portuguese and English. Lamu did really flourish in the 1800s. Then was the biggest and nicest houses in town built ( those currently purchased by wealthy people and turned into hotels). With these houses the Swahili architecture flourished. There was no imitation of the Arabic, it was an independent African architecture which was developed which also took Arabic features . With the British entry in the end of 1880?s it was the stop for Lamu and the other coastal cities: The British outlawed the slave trade .

Harambe avenue.

In Lamu, however, came Swahili culture to live heavily on, not least because Lamu was a learning center for Islam with an Islamic academy as the most important center. It strikes one as well when one wanders around town that much is influenced by Islam. There are 23 mosques and the academy, but it is also a Catholic church. How people do dress is characterized by Islam, both men and women. The men most often in their robes, the women in their colorful costumes, some even completely covered. I can not quite dress codes in the Muslim world, although women are black, the suit are richly decorated with gold and other patterns. But other must respect the Muslim dress code and go under cover in any case with skirts and covered shoulders. The children then at least to have fun in their flowing robes, like most children.

Ryiad moské

Our tour guide took us into town – we entered a world I have not seen in any other city before. Lamu waterfront – the main street facing the sea was spacious enough, even if we also had to watch out for the donkeys who mostly went where they wanted. The donkeys were the only means of transport in the city itself , something else was physically impossible (I saw two motorcycles ) . The streets inside town itself was only two meters wide – in some places barely enough there . The city’s main street, Harambe Avenue , was perhaps some places whole 4 meters. You had other words concentrate when you went : Look down for not tripping or stepping in donkey poop, look to the sides to see the beautiful front doors and the finely decorated walls, looking ahead as not collide with people, look upward to see the house itself . It went well. The city had a brilliant individual sewage system which was now threatened because of capacity issues. Many houses had a decorated front door with an open room with a bench. It was here people could meet if the host did not want that the meeting took place in the private room, behind the door. There was thus a sharp distinction between the private and the public. Otherwise it was inevitable that this town had less beautiful areas, with garbage and donkey poop , etc. But it was exciting to walk around – a city that you surely could get lost, even you should only walk a short distance. .

Another part of Lamu, which also was important was the sea life. Lamu got all its supplies by sea, was now one moment. The dhow was the Swahili coast’s most distinctive sail ship . Of course we had to try!

  Captain Dolphin

Captain Dolphin (all captains have such distinctive name ) arrived in the evening and introduced himself to us. He offered to take us on a tour of his dhow the next day. He was a young man in his late 20s (something his crew also was), and he knew what he was doing. We made ​​a deal – and early next morning we were ready for departure. The captain came and picked us up, and there on the pier was the wonder, the dhow . Fatma was skeptical. With my eyes the look was inviting. A little disappointing was that the first stretch – into Manda chanell between mangrove forests,  used an outboard ( 15hp ) . The explanation was that we had some short times in relation to the tide . We were visiting the ruins at Takwa, the ruins of a swahilitown which was abandoned as late as the 1800s. No one knows why it was abandoned , but there are indications that it was abandoned because the water in the wells was too salty over time . Now it was a ruined town with mosques, prince residence and school which we peacefully walked around and experienced. We have been in similar ruins before, Swahili coast dotted with the them. Most famous are the ruins of Gedi as we visited two years ago. Among some ruins grew the giant baobabthrees . Eventually we got a beautiful view of the Indian Ocean. Captain Dolphin brought us into a flat-bottomed barge that we could get out to the dhow again. And so began the voyage.

I discovered that Captain Dolphin had mobile in a waterproof plastic bag labeled Telenor. Yes, he had a very good friend from Oslo who ran anti drug activities both in Oslo and in Lamu . We asked if there was a drug problem. Yes, heroin is now heavily into the market among young people in Lamu. Now I understood why the policeman outside Witu was so interested in inspecting my toilet bag . In a book I was told that such dhowtrips as we participated, could be a trip where drugs were used and you could end up lost with the mad captain, what we had obviously not done. A little later during the trip when we did swimming at Diamond Beach village, the captain introduced us to a Norwegian couple who were also on holiday in Lamu. They worked in an orphanage in Nairobi, and had been recommended Lamu and Captain Dolphin by their boss at the orphanage. Then I first discovered that he had named his boat ” Brage ” ! But why we did sail under the Brazilian flag, is not known.
The Diamond Beach

The Takwa ruins

outside Shela
Lamu has in fact some wonderful beaches we explored – even with cows. We did practice a little swimming. Unbelievable water. The danger of sunburn was great.

I’m no expert on sailing, has hardly been on board a sail ship. Sailing with the dhow is very comfortable, you almost float off the water. (Hard to describe). We got a ride out of the Indian Ocean in pleasurable waves and high speed. There were a crew of three and they turned the sail, tightened and did sailors work – they know their job. Very different from our sail boats with two sails. Besides, there were those who made ​​the luncheon. It was of course grilled fish, vegetables and rice boiled in coconuts mmmmmm. The return trip was devoted to singing and drums (bins) in which one can call a potpourri a la Lamu.

Captain Dolphin never ceased to be our host in Lamu. In the evening he showed us around to some specialty stores i.e for buying halwa, and in the morning the next day when we left the island, he stood on the pier and wished us a safe journey.

Lamu is a gem on the East African coast. Still life goes its quiet time. Nothing urgent in Lamu. But the city is threatened from many quarters. Shela village is just 3 km away and is today a tourist town with big and expensive hotels and homes. Plans for Lamu are many, and they are also disrupting the idyllic Lamu: New haven and American naval base. Houses are being bought up by rich people and made hotels. Lamu is still an important institution of Islam in Africa. Still hoping that the spirit of Lamu can live on. We thought it was a wonderful place to experience.

entrance portal

  PS: A little apropos to Lamu. After seeing the pictures, I came across this picture from the front desk in the hotel and I asked my friends, “what it says on the tag hanging on the bar there?” It says: Ninja, Ninja hatu taki Kabis, which should be in Kiswahili “do not go into this room with covered face“! In other words, the hotel would reject anyone who came covered. They wanted to deal with people who showed their face.

Do we not debate this back home? The hotel owners were Muslims as well as anyone.
Slightly funny was that when I once came up on the porch overlooking the harbour, a couple where sitting there talking and she had a veil that was common in Lamu and spoke to her husband sounding very much from Oslo east (Norwegian dialect)!

Utforskingen av indre byer – eller tur retur Lamu


baobabtre i Hindi.

GARISSA – en by i utkanten av Kenya

Overskriften er noe villedende kanskje, men tilbakereisen fra Lamu gikk i alle fall over byen Garissa i Øst- Kenya. Den norske ambassaden sier at denne byen bør norske ikke besøke, den ligger i en truet sone der en bør være forsiktig med å oppholde seg. Det har ikke minst noe med nærheten til Somalia å gjøre, men også at flyktningleiren Daadab ligger ikke så langt unna. Det har også vært rapportert om stammeuro i byen. Dessverre ambassadør, vi måtte en tur innom Garissa for å fylle på både bensin og mat/drikke. Slik er det når en skal kjøre langt og vet ikke hvilken tilstand veiene er i.

Mombasa High way Emali med jernbanen

Det visste vi mer om når vi skulle sørøstover fra Kitengela til Mombasa. Den veien hadde vi kjørt noen ganger før, vi visste om tilstanden og vi visste om trafikken. Fatma var opptatt med studiene til kl. ett, men så kunne vi la det stå til på Mombasa Highway. Trafikken var stor, det visste vi. Ca. 90% av trafikken er tungtransport. Av en eller annen grunn har tungtransporten ikke lov å kjøre fortere enn 80kmt, men selv tomme kom de færreste lastebildene opp i den farten. Etappen sørover ble da en stopp – go -etappe etter hvert som vi tok igjen trailerne (har bare sett semitrailere her) for å kjøre forbi dem der det var mulig. Forbikjøring er et svart kapittel i veikulturen her i landet, mange gjør det med fare for både eget og andres liv. Særlig opplevde vi det etter mørkets frambrudd. Ellers er naturen langs denne veien mange steder svært vakker; det er mulig på klare dager å se Mt. Kilimanjaro fra veien. Siden vi kjørte gjennom to nasjonalparker, var det også mulig å se dyreliv fra veien. Vi så i alle fall to elefanter.

  Ikke uvanlig situasjon. Nyali, Mombasa

Etter 7 ½ times kjøring og 450 km var vi endelig i Mombasa, det ble et raskt måltid i byen før vi overnattet på et greit hotell utenfor. Underholdningen om natta var et skikkelig tordenvær. Det var fuktig og varmt så vi svettet godt. Kysten er svett!

Dagen etter var det hotellfrokost ved svømmebassenget, men det regnet fortsatt. Hotellet lå i bydelen Nyali, hvor også “Lille Mogadishu” ligger. Ikke det at vi oppsøkte den, men somaliske flyktninger har ordnet seg greit der.  Ryktene sier at piratpenger ble investert i fine hus i denne bydelen. Vi kjørte nå langs nordkysten av Mombasa. Hotellene lå på rad og rekke og innbød til slaraffenliv. Etter hvert kom vi mer ut på landet og kjørte langs enorme sisalåkre med baobabtrær spredt innimellom. Vi kjørte langs kysten, men hadde ingen følelse av det. Kilifi og Malindi var de to neste byene. Malindi har den beste pizzaen på swahilikysten. De italienske turistene var meget synlige. Det påstås at i Malindi klarer du deg bedre med italiensk enn med engelsk. Den italienske mafiaen påstås å ha klart å finne gode investeringsobjekter i området. Malindi er likevel en swahiliby med mange moskeer og Vasco da Gamas bauta.

   Malindi   Vasco da Gamas bauta

Veien videre var interessant, for nå kom vi helt ut til kysten. Her var det saltutvinning som foregikk. Fra Malindi til Garsen som var byen vi skulle ta av til høyre, er det 110km. Vi trodde det skulle gå på litt over en time. Det gjorde det ikke. Etter hvert som vi kom nordover, ble veien dårligere og dårligere. Asfaltveien begynte å få store huller, og det ble mye sikksakkjøring mellom hullene. Busser og lastebiler bare feide over. Det ble en tålmodighetsprøve. Til slutt kom vi da fram til Garsen og kunne ta fatt på de 112km til Mokowe, fergehavna til Lamu.

Byen Garsen ligger ved utløpet av elva Tana, Kenyas største elv. Tanadeltaet er ikke det vakreste området i Kenya, det er mye bushvegetasjon og paddeflatt. Her er tilholdsstedet til store mengder flodhester og krokodiller som stadig utkjemper en kamp i elva om herredømmet. Som regel er det flodhestene som dominerer. De skal utgjøre en trafikkfare nattestid, men vi så ingen flodhester. Derimot så vi noe annet som fikk oss til å reflektere.

  tuk-tuk med sauer  samling av vann

Dette området var for 10 år siden et meget brennbart område. To av stammene som holdt til i området, orma og pokomo, var i krig med hverandre om naturressurser. Orma-stammen er en kusjtisk stamme som levde av kvegdrift – som maasaiene. De bygde noen flotte hus som beskyttet bra mot regn.  Pokomo-folket er en mijikendastamme (bantu) som var samlere, fiskere og jordbrukere. Konflikten ble blodig, men den skal være ordnet opp i. Nå sendes orma- og pokomobarn til samme skoler. I dette området er det også et par andre stammer som holder til, og uroen skyldes ofte motsetninger mellom stammene.

Ormalandsby  Tana river

Det hadde regnet og i hullene i veien hadde det samlet seg vann. Vi så folk etter hvert langs veikanten med bøtter og spann og kopper for å samle dette regnvannet. Det vi også så var hos orma-folket var det bare kvinnene som gjorde dette, mens blant pokomo-folket var det begge kjønn som samlet vann. Dette gjorde det klart for oss at vann var en mangelvare i området, men også at det var to forskjellige kulturer. Orma-kulturen er nok den mest konservative av dem. Det kan du si om de fleste av de nomadiske kulturene, de er stolte folk. Ikke kom her med prat om likestilling – selv ikke på 8.mars!

Witu – en slags hovedstad i området…

Den siste veien fra Garsen og ut til kysten var for det meste grusvei, og da mener jeg skikkelig grusvei så farten kunne settes opp. En liten ting bare. Jeg kommenterte til Buda at det var en liten innsjø med navnet Lake Kenyatta på kartet. Jeg spurte hvordan det kunne ha seg?  Det var land som den første presidenten hadde gitt en stammefrende, en kikuyu, og som i takknemmelighet hadde gitt dammen navnet etter giveren. Slik har det vært mye av i Kenya. De som har makten bare gir bort land til venner og bekjente. I dette området har det vært problemer med tse-tse-fluer. Vi nådde greit fram til Mokowe tidlig på ettermiddagen og ferga til Lamu. Denne dagen hadde vi bare kjørt 370km.



To dager seinere sto vi igjen i Mokowe og gjorde oss i stand til hjemreisen. Bilen hadde flatt bakdekk. Buda mistenkte at noen kunne gjort det med vilje for å tjene penger, men han fikk en kar til å pumpe opp dekket – og så dro vi. Vi etterfylte en gang på hjemveien, det var alt. På strekningen til Garsen, så vi en giraff og en warthog (et afrikansk villsvin). Ellers er dette landskapet vakkert, men det bor få folk her. Det finnes et prosjekt med lokal safari i området. Vel kommet fram til Garsen, kjørte vi innom en butikk for å handle. Vi hadde for så vidt proviant, men akkurat nok vann. Vi skulle kjøre 200km gjennom et nokså øde landskap langs Tanaelva (som er den største i Kenya, men som vi bare så noen få ganger forresten).

  Garsen  overraskende navneskilt!

Vi valgte å kjøre denne veien fordi den var 100km kortere og at asfaltveien startet i følge Buda ved en by som het Hola. Asfaltveien var bygd i 1996 i president Mois tid. Fra Garsen fortsatte vi veien fra Malindi med mange huller, dype huller, så vi måtte være forsiktige. Etter hvert forsvant restene av asfalten fullstendig; vi oppdaget at vi kjørte på en helt ny grusvei og farten økte. Denne veien var svært bred, men hadde nesten ingen trafikk. Etter hvert kom nylagt asfalt på plass og et skilt fortalte at det var fare for steinsprut i 30 km! Nå gikk det virkelig unna. Vi håpet at dette bare skulle fortsett etter Hola også.

Det var på denne strekningen at folk manglet vann. Vi ble stoppet flere ganger av folk som spurte etter vann. Vi burde jo ant det når vi så hvordan folk ivrig samlet regnvann på veien noen dager tidligere. Dessverre hadde vi ikke annet enn det vi trengte selv.

  Oppløst vei med liten skypumpe

Veien etter Hola var en katastrofe. Det som møtte oss der var en vei i fullstendig oppløsning. Asfalten hadde sprukket opp, hullene var enorme, veien var delvis glidd ut. De fleste stedene hadde folk laget primitive omkjøringsveier, noen ganger langt ute i bushen. Ett sted holdt vi på å sette oss fast i den løse sanden ? ingen vet hvor lang tid det ville være til evt. hjelp ville komme. !50km og 6 timer holdt vi på med dette. Vi møtte to lastebiler og en personbil. Dessuten går det buss fra Mombasa til Garissa, så litt trafikk er det. Slitsomt, ja, men til slutt var vi i Garissa.

Hvordan kan slikt skje? Bygge ny vei og så glemme den fullstendig. Mine venner sier bare: Det er bare slik i Kenya. Vedlikehold må være et ukjent ord i kiswahili. Helt glemt var den visst ikke. Tre steder holdt de på å bygge noen nye broer. De var det ikke særlig bruk for siden folk måtte kjøre utenom uansett. Her var det eneste mulige – ny vei.

Dette er et tynt befolket område. Det har dessuten vært et urolig område lenge. Det er snakk om Tanadalen, men noen dal hadde vi ikke noen følelse av å kjøre i. Det lignet veldig på en halvørken med mye busker og noe få trær – og helt flatt.

Ingen av turisthåndbøkene har noe særlig om Tanadalen. Det er langt utenfor allfarvei. En bok hadde noe om Garissa. Dette er det ukjente Kenya. Det er et apekatt-sanctuary her – det er vel det eneste knyttet til dyrelivet.

Men det fins planer for Tanadalen. Det skal bygges ny importhavn ved Lamu og derfra vei og jernbane innover Tanadalen videre til Garissa. Derfra skal det gå en forgrening nordover til Etiopia, en annen nordvestover retning Uganda og Sør-Sudan. Det vil skape liv og virksomhet i deler av Kenya som i dag er utenfor. Utrolig store deler av Kenya er i dag utenfor.

Så får vi se om det blir noe av, eller om det hele spises opp av korrupsjonen.

Garissa ble en liten oase for oss. Mat og drikke og litt hvile. Vi hadde likevel 350km igjen – strake veien som Buda sa. Og det ble det. Ved Mwingi opplevde vi en vakker solnedgang – da var fjellene begynt å dukke opp. Etterpå gikk det i afrikansk mørke hele veien til Nairobi – og hjem til Kitengela uten å havne i en eneste “jam”.

Bussen til Garissa som vi ikke så mer til.


LAMU – et paradis på Jorden?


Ja nå har jeg også vært i –  LAMU !


Har du ikke hørt om Lamu? Nå skal jeg fortelle deg om Lamu, for dit reiser fint folk på ferie i dag. Prinsen av Monaco har feriested der. Kongen og dronninga har vært der. Pengesterke folk har inntatt Lamu i våre dager, og noen til…..

Byen Lamu ligger ute ved kysten lengst nord i Kenya. Har lenge hatt lyst til å reise dit. Byen er en del av swahilikulturen sammen med Zanzibar, Mombasa, Kilifi og Malindi, muslimsk, isolert på mange måter – du kommer dit med båt eller fly. Ingen biler, bare esler (og to motorsykler). Byen sies å være den best bevarte av alle swahilibyene og den som best har bevart roen som preger swahilikulturen. Jeg leste at i Lamu trenger du ikke gjøre noe som helst, bare være. Byen er såpass eksotisk at den står på UNESCOs liste over kulturelle sentre i verden som er verd å ta vare på. Dessuten er byen så eksotisk at den har tiltrukket seg rike folk som har bygget de gamle husene om til hotell – også en nordmann. Dessuten har fetteren min vært der, og han sa: Dit må du reise, Bjørn.

  Jannat House (paradishuset) som en svenske har renovert til hotell

Lamuøyene var en periode utsatt for angrep nordfra. Et hotell ligger såpass nær Somalia at det ble utsatt for raid av al-Shabab. To turister mistet livet i de to raidene, og den norske ambassade anbefalte ikke turister å reise til Lamu. Nå er det en stund siden at Lamu er blitt betraktet som et farlig sted å være, det fins mange steder som er farligere.  Sikkerhetstiltakene er jo der ? vi ble stoppet av politiet 3 ganger på de 110 km fra Garsen og til båthavna der vi ble skysset ut til selve byen Lamu. Reisen til og fra Lamu vil jeg beskrive i en annen artikkel; vi fløy ikke som folk flest, men kjørte de 1000km fra Nairobi i bil. Neste gang vil jeg fly?.

Den siste biten til Lamu må en uansett reise i båt. Vi kom til Mokowe der vi parkerte, ble omringet av en mengde unge menn som ville bære kofferter og skysse oss til Lamu. Det ble en reise med en hurtiggående båt som gjorde unna turen på 15 min. Dette var det Fatma hadde grudd seg mest til, men hun kom seg om bord og ble sittende temmelig stiv de 15 minuttene. Men det gikk bra, og før vi visste ordet av det var vi installert på hotellet som lå rett ved havna. Det var forresten et gammelt kjøpmannshus før det ble gjort om til hotell ? utrolig sentralt, men ikke akkurat høykvalitet. Allerede under installeringen gjorde vi en avtale med en eldre kar som ville guide oss rundt i byen – her trengtes guiding.

  Lamu waterfront og hotellet vi bodde på, Sunsail Hotel

Byen har røtter langt tilbake i middelalderen. Her var handelssted tidlig, men det var ikke før araberne kom at stedet begynte å blomstre. Araberne bygde store, fine hus litt opp i byen, de innfødte bodde i den andre bydelen. Det påstås at du fortsatt kan skje forskjellen på hudfarge på dem som stammer fra araberne og de som ikke gjør det. Arabernes system bygde på et nett av klaner. Portugiserne stakk også innom Lamu, men holdt seg vanligvis litt lengre nord på Pate øya. Etterpå kom sjeiken av Oman og tok over kontrollen, og en tid ble Lamu styrt fra Jemen. Seinere flyttet sjeiken til Zanzibar.

De byene som etablerte seg langs kysten av Øst-Afrika, tilhørte samme kultur, swahilikulturen som er en assimileringskultur hvor mange elementer ble tilført kulturen utenifra. Språket, kiswahili, har elementer i seg fra bantuspråk, arabisk, hindu, portugisisk og engelsk. Lamu hadde en skikkelig blomstringstid på 1800-tallet. Da ble de største og fineste husene i byen bygd (de som i dag kjøpes opp av pengesterke folk og gjøres om til hoteller). Med disse husene fikk swahiliarkitekturen sin blomstringstid. Det var ingen etteraping av det arabiske, det var en selvstendig afrikansk arkitektur som ble utviklet der du også fant arabiske elementer. Med engelskmennenes inntreden på valplassen ble det stopp for Lamu og de andre kystbyene: Engelskmennene forbød slavehandelen.

  Rhyadmoskeen med læresenteret vegg i vegg.

I Lamu kom imidlertid swahilikulturen til å leve sterkt videre, ikke minst fordi Lamu ble et læresenter for islam med et islamsk akademi som det viktigste senteret. Det slår en også når en vandrer rundt i byen at mye er preget av islam. Det skal være 23 moskeer samt akademiet, men det fins også en katolsk kirke. Hvordan folk kler seg ikke minst er preget av islam, både menn og kvinner. Mennene oftest i sine kjortler, kvinnene i sine fargerike drakter, noen også helt tildekket. Jeg kan ikke helt kleskodene i den muslimske verden, men selv om kvinnene går i sort, er drakten deres rikt dekorert med gull og andre mønstre. Men også andre må respektere muslimenes kleskode og gå tildekket i alle fall med skjørt og tildekkede skuldre. Barna så i alle fall ut til å ha det gøy i sine flagrende gevanter, som barn flest.


Vår omviser tok oss inn i byen – vi kom inn i en verden jeg ikke har sett i noen andre byer før. Lamu waterfront – hovedgata ut mot sjøen var romslig nok den, selv om en også der måtte se opp for eslene som stort sett gikk hvor de ville. Eslene var det eneste transportmidlet i selve byen, noe annet var fysisk umulig (jeg så to motorsykler). Gatene innover selve byen var bare 2 meter brede – noen steder knapt nok det. Byens hovedgate, Harambe avenue, var kanskje noen steder hele 4 meter. Du måtte med andre ord konsentrere deg når du gikk: Se ned for ikke å snuble eller tråkke i eselbæsj, se til siden for å oppleve de vakre inngangsdørene og de fint dekorerte veggene, se framover for ikke å kollidere med folk, se oppover for å se selve huset. Det gikk bra. Byen hadde et genialt enkelt kloakksystem som nå var truet på grunn av kapasitetsproblemer. Mange hus hadde foran inngangsdøren et åpent rom med en benk, Det var for at folk kunne møtes der hvis verten ikke ønsket at møtet fant sted i det private rom, bak døren. Det var altså et skarpt skille mellom det private og det offentlige. Ellers var det ikke til å unngå at også denne byen hadde mindre vakre områder, søppel og eselbæsj osv. Men det var spennende å gå rundt ? en by du helt sikkert kunne gå deg bort i selv om dit du skulle bare var like i nærheten.


En annen del av Lamu som også var viktig å få med seg var sjølivet. At Lamu fikk alle sine forsyninger sjøveien, var nå ett moment, men dhowen var jo swahilikystens mest særpregete seilskip. Klart vi måtte prøve oss!

  Manda kanalen

Kaptein Dolphin (alle kapteiner har slike særegne navn) kom om kvelden og presenterte seg for oss. Han tilbød seg å ta oss med på tur i sin dhow dagen etter. Han var en ung mann i slutten av 20-årene (noe hans mannskap også var), og han visste hva han gjorde. Vi gjorde en avtale – og tidlig neste morgen var vi klare for avgang. Kapteinen kom og hentet oss, og der ved brygga lå vidunderet, dhowen. Fatma var skeptisk. Med mine øyne så den betryggende ut. Litt skuffende  at vi på det første strekket inn Mandakanalen mellom mangroveskogene, brukte påhengsmotor (15hk). Forklaringen var at vi hadde litt dårlig tid i forhold til tidevannet. Vi skulle besøke ruinene ved Takwa først, ruiner etter en swahiliby som ble forlatt så seint som på 1800-tallet. Ingen vet hvorfor den ble forlatt, men mye tyder på at den ble forlatt fordi vannet i brønnene ble for salt over tid. Nå lå den der som en ruinby med moskeer, fyrstebolig og skole som vi fredelig vandret rundt og opplevde. Vi har vært i tilsvarende ruiner før, swahilikysten kryr jo av dem. Mest berømt er ruinene i Gedi som vi besøkte for to år siden. Innimellom ruinene vokste de gigantiske baobabtrærne. Til slutt fikk vi en vakker utsikt over Det indiske hav. Kaptein Dolphin hentet oss i en flatbunnet pram for at vi kunne komme ut til dhowen igjen. Og så begynte selve seilasen.

  et “lite” baobabtre blant ruinene

Jeg oppdaget at kaptein Dolphin hadde mobil i en vanntett plastpose merket Telenor. Jo, han hadde en meget god venn fra Oslo som drev antirusarbeid både i Oslo og på Lamu. Vi spurte om det var et problem. Ja, heroin er nå sterkt inn på markedet blant unge mennesker. Nå forsto jeg hvorfor politimannen utenfor Witu var så interessert i å inspektere toalettmappa mi. I en turistbok ble det fortalt at på slike dhowturer som vi var på, kunne i verste fall bli rene rusturer hvis du havnet bort i den gale kapteinen. Det hadde vi tydeligvis ikke gjort. Litt seinere på turen, da vi hadde badestopp på Diamond Beach village, introduserte kapteinen oss for et norsk ektepar som også var på ferietur i Lamu. De arbeidet i et barnehjem i Nairobi, og hadde fått anbefalt Lamu og kaptein Dolphin av deres sjef på barnehjemmet. Da først oppdaget jeg at han hadde kalt båten sin “Brage”! Men hvorfor vi seilte under brasiliansk flagg, vites ikke.

Lamu har nemlig noen fantastiske strender som vi utforsket – til og med med kyr på. Vi utøvde litt badeliv. Utrolig bra vann. Faren for å bli solbrent var stor.


Jeg er ingen ekspert på seiling, har vel knapt vært om bord i en seilende skute. Å seile med dhow er meget behagelig, du nærmest flyter av gårde over vannet. (Vanskelig å beskrive). Vi fikk en tur ut over Det indiske havet i behagelige dønninger og stor fart. Det var med tre mann som mannskap og de snudde seilet, strammet og sto i –  de kunne jobben sin. Veldig annerledes enn på våre seilbåter med to seil. Dessuten var det de som lagde lunsjen. Det var selvfølgelig grillet fisk, grønnsaker og kokosnøttris – mmmmmm. Tilbaketuren var viet sang og trommer (søppelbøttene) i noe en kan kalle potpurri a la Lamu.


Kaptein Dolphin sluttet aldri å være vår vert i Lamu. Om kvelden viste han oss rundt til noen spesielle butikker bl.a.for å kjøpe halowa, og om morgenen dagen etter da vi forlot øya, sto han på brygga og ønsket oss god tur hjem.

Lamu er en perle på den østafrikanske kysten. Fortsatt går livet sin rolige gang. Ingenting haster i Lamu. Men byen er truet fra mange hold. Landsbyen Shela ligger bare 3 km unna og er i dag en turistby med store og dyre hoteller. Planene for Lamu er mange, og de er også med å forstyrre idyllen Lamu: Ny havn og amerikansk flåtebase. Hus blir kjøpt opp av rike folk og gjort om. Lamu er fortsatt et viktig lærested for islam i Afrika. Håper fortsatt at ånden fra Lamu kan leve videre. Vi syntes det var et fantastisk sted å oppleve.


Intet er så stille og vakkert som å gå på savannen når det ikke er noe som forstyrrer – slik jeg gjorde i dag morges.. Dyrene gikk fredelig og beitet og mennesket gikk rolig forbi. Da jeg var på Crescent Island for noen år tilbake, tenkte jeg at det var slik vår Herre tenkte seg paradis. Bare fred og ro, ingen løver, hyener, leoparder eller geparder. Så er vel nettopp de siste også en del av skaperverket. På Crescent Island skal det forresten være noen store pytonslanger – sånn apropos Vår Herres paradis. Så hvordan Vår Herres paradis egentlig er, får vi bare drømme om fortsatt.

Hva har så paradiset med rally å gjøre? Det har med noe av det som skjer under rallyet å gjøre. Mine venner er interessert i bilsport, og Safari-rally og slike arrangementer oppsøker de gjerne. Vi er jo interessert i skisport og gjør vel noe av det samme? Det har jeg gjerne vært med på – ikke fordi jeg er så veldig interessert i bilsport, snarere tvert imot, men vi reiser til steder det ikke er så vanlig å reise, litt bortenfor alt på en måte. Vi har vært inne i bushen ved Narok, vi har vært inne i bushen ved Kaijado flere ganger, og nå skulle vi for første gang til bondelandet i kambaland – noen mil utenfor byen Machakos. Det betydde at vi måtte stå tidlig opp. Buda ringte oss 0515 for at vi kunne komme av gårde kl. 0600, og det gjorde vi sånn noenlunde. Det hele skulle koordineres med Budas søster som også er svært engasjert i denne sporten. Det betydde at vi bega oss ut på den alltid sterkt trafikkerte Mombasa Highway uansett tid på døgnet. Vi møttes ved Machakos junction for så å reise videre på Mombasaveien noen mil til. Så svingte vi av på en vei ut på landsbygda. Vi var heldig fordi vi var tidlig ute, for ikke lenge etter stengte de veien. Nå var det bare om å gjøre å finne seg en plass med god oversikt.


Det tok det heldigvis ikke så lang tid å finne. Under et tre på en sidevei hvor bilene gikk inn i en skarp ving. Litt nedenfor hadde vi god oversikt og kunne følge bilene nesten en kilometer videre. Samtidig sto vi trygt med ungene ca 1,5 m over veibanen. Her er det nemlig ikke snakk om sikkerhetstiltak fra arrangørens side, enhver får klare seg selv. Ungene kunne boltre seg fritt i en åpent landskap, men foretrakk å sitte på taket av den store blå varebilen. Dessuten var det afrikanske landskapet vakkert og fruktbart med terrasser med mais. Men her var ingen ledninger, ingen elektrisitet. Skulle seinere få et inntrykk av at dette området nok var et fattig område. Etter en stund raste bilene forbi med brøl og masse røyk. De skulle nok få mye juling på de kenyanske veiene; som, hadde de vært i Norge, knapt kunne kalles veier.  Årets konkurranse ble lite spennende forresten fordi den store favoritten, Ken Duncan, falt ut etter å ha kollidert med en politibil helt i starten! Intet rally uten Duncan fortalte de meg!

SONY DSC   Rallyhelten: Ken Duncan


Etter en stund ble det litt for kjedelig, og jeg tillot meg å gå min egen vei – forbi små gårder med mais og noen kyr, geiter eller esler. De brukte forresten okser til trekkdyr i dette området. Tidligere på rally har jeg hatt mange gode opplevelser på nettopp slike turer. Det er da du virkelig får afrikafølelsen. Kameraet var med og ble flittig brukt. Her var et ganske aktivt fugleliv og fikk knipset noen av dem i farten. En fugl så jeg ikke dessverre, men jeg hadde en følelse av at den fulgte etter meg. Den hadde en vakker fløyteaktig sang med noen “mellomlyder”. Roen og freden på landsbygda ble avbrutt av mobilen som forkynte at første runde var over, det var tid for forflytting…..



Det er bare å gi seg, flertallet har talt og vi forflyttet oss på den humpete rallyveien noen kilometer innover. Da oppdaget vi at folk var gått mann av huse for å oppleve dette, det var fullt av folk langs veien og oppe i trærne. Til slutt kom vi til en stor slette og der parkerte vi under noen trær. Folkefesten fortsatte! Noen nysgjerrige nærmet seg oss, særlig unger, som ville ta “muzungoen” nærmere i øyesyn. Nå var plutselig alle blitt muzungoer. Sikhene er veldige aktive i bilsport og mange av dem holdt til i nærheten av oss. Hadde en følelse at dette også var et møte mellom by og land. Mange folk, stor interesse, nysgjerrighet, folk i søndagsklær, særlig barna.


  en maasaikvinne kikker interessert på det det rare

Også her “snek” jeg meg bort (vel, ga beskjed). Fulgte en sti inn mellom noen trær. Noen unge jenter passerte meg fnisende i stor fart. To andre småjenter bar vann på ryggen med bånd rundt hodet. De ville gjerne bli tatt bilde av – i motsetning til i maasailand der de automatisk krever penger.  Litt seinere så jeg en eldre kvinne bar en svær trestokk på ryggen med båndet festet til hodet, mens en ung mann gikk bak henne uten å gjøre noe som helst. Opplevde først og fremst fugler i løvverket og veverfugler som matet ungene sine. Det siste så jeg bare gjennom kameraet. Stille og fredelig – akkurat utenfor hørevidde av rallybilenes intense brøl og smell. Herrrlig!


På veien hjem kjørte vi rallytraseen gjennom det vakre og ukjente kambaland helt til Machakos. Fra Machakos er det normalt en halv times kjøring hjem. Vi brukte 2 timer. Årsak: Rally. Rallybilene skulle også bruke hovedveien til Nairobi. Det skapte kaos. Da er det om å gjøre å komme seg først i køen, det være seg i eller utenfor veien, helst kjøre i veien for andre – også rallybilene som i mange tilfeller ble stående dønn fast. Politiet prøvde å hjelpe dem, men det er ikke så lett når alle er seg selv nærmest.


På veien hjem så vi også at en vei vi ofte kjører for å oppleve dyreliv var blitt tatt i bruk i rallysammenheng. Håper dyrene holdt seg langt unna veien?

En ting vi heldigvis ikke opplevde var fyllekjøringa som er så vanlig under slike arrangementer.

Alle var enige om at det hadde vært et flott rally, og alle var dønn slitne etterpå…..

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   trafikkhindring


BLACK – WHITE Human contrasts

Contrasts among colours, in fairytales, in the world of media, among people. Life is full of contrasts. Many of us have the habit of seeing the world in black and white. It’s often more easy. Much of what we are reading is built on that opinion that it is contrasts in this world; the evil against the good, the crime against justice, USA against Soviet, the people against the dictator, Jesus against Satan etc. It’s not so simple. It’s the opposite, it’s very complicated, sensation: The world is not black versus white!!

Reason: The humans are neither black nor white, they are complicated, they do have both black and white inside themselves. That’s why we are so different – that’s why the societies become different.

The Arabic spring started with a revolt – the people against the dictator. The end we don’t see, but we have seen something scary, somebody wants to use the situation when the strong man is not there. The people were not one. Most of the countries are in a bad situation except Tunisia, which have got a new constitution and a democracy that will prevail.

What’s scary is that Islamic groups are increasing, also in the western world. It is intolerance that is spreading. And it is the opposite of what most Muslims believe in Islam as the religion of peace.

A very visual contrast is skin. I am a white man – muzungo – in a black society. It’s a very exciting experience. I am feeling almost like the headline of a Norwegian newspaper in 1962: “The railway to Bodø is opened – a Negro was there”! I am watched like something strange, something they have heard about, but not experienced. Somebody is steering, somebody is sceptic, and others are kind. It is a few muzungoes living in Kitengela, so we are not uncommon. The boda-boda drivers are joking about us, but now they have seen me so many times, so I am not an interesting person any more. If you are going to Nairobi, nobody bothers. Are you going for a walk and do meet people, they say, “How are you?”  Sometimes you answer “mzuri sana” and they are they smiling very much. Once a boda-boda stopped and the lady wanted to great me with shaking hands. A man living not far away greets me with “how are you brother?”. Very kind. But not many (if any) want to speak to me – even my neighbours.

I have best contact with my American neighbour. She has a 2 years old daughter. She is coloured, the mother is very white and the father is a luo, has studied in Kiev and felt racism very much on his body. The daughter loves animals, she loves them and run after them if possible, they have got chicken and our cat is very popular, My neighbour does all she can to give the daughter the possibility to become a Kenyan – trying to teach herself Kiswahili. I do think it will function very well because she is growing up in a Kenyan environment.

Visiting the market, prices go up significantly if you shop there, also if you are native and goes along with a white. Therefore, I do not participate in the marketshoping. In stores with fixed prices this is fortunately not possible. Travelling by matatu they will often try to charge you more if you’re white. Fatma released once because she said it was she who paid for me. I think that it does not really matter for me if I pay 50 or 100Ksh for a boda-bodatrip from Kitengela and home. (50Ksh = 3.50). Should you however to a national park tourist prices quite different for residents of the country. They pay 300Ksh, I pay from 50 – 90U$D. In one case I did pay cheaper because I’m a “permanent resident”. Is this discrimination? No, here we are talking about being a resident or a visitor ? a tourist.

Øverst i skjemaet

There is little discussions about the white residents . They were the colonists who came to Kenya 100 years ago , drove away the natives and started plantations . They got here with its top-down approach to the natives. ” The white man’s burden ” as Kipling called it. Karen Blixen and her husband were one of them. Karen Blixen was acquainted with the natives on the farm and was a kind of mother for them, she told in the novel “Out of Africa”. Nevertheless, claims author Ngugi wa Thiongo that she was racist. I would say she was a child of her time. She was one of the few who understood the opportunities they had in the future. The times of Maumau was brutal with their massacres, guerrilla warfare and concentration camps – and the uprising was brutally suppressed by the British in the 50thies. When Jomo Kenyatta and the other Kenyan leaders arrived in negotiations with the British in the 60thies, it seemed that ” Uhuru ” ( independence ) was a possibility. Many British (and it was part Norwegian too) farmers sold their farms and moved back to their home country. Many also chose to stay. Although many Kenyans thought the idea of ​​getting back lands, it was not conducted any reversal of the land. The white farmers are still there and operate the most efficient agriculture in Kenya. Everyone knows that if they are kicked out, Kenya will be a new Zimbabwe. That’s no one wants. The Indians who came with railroad construction, are no one want out. They were the despised of all a hundred years ago, but the skilled businessmen they are, they are important for the economic activity in the country. Somalis however, there is no big deal with – they are going out according to President Kenyatta.

Besides: Most tourists coming to Kenya is white and tourism is one of Kenya’s main sources of income. Taking care of tourists is important for Kenyan economy.

Some white Kenyans have actually meant something important for Kenya, especially as the family Leaky found traces of the oldest people in Africa. Dr. Leaky and his researchers found that the primeval man came from Africa. It is discoveries done ​​in Ethiopia, Kenya and Tanzania showing it. That primeval man was coloured, it is perhaps not so many people think. He/she had to protect herself from the scorching African sun. As people moved northward, the need for this type of protection was less, and the skin was paler. Pale faces are us.

A fun episode: When we driving across the hillside through kambaland a week ago, I quickly noticed that people watching who was in the car when we drove by. When they saw me, they started waving eagerly. Some places where people gathered under a tree could almost sounds like a shout as we passed. And there were kids there was jubilation even greater. Felt almost like an important person there we travelled through the countryside.

I grew up in a all-white community in 50 – and 60ies. We learned in school about the negroes in Africa and song Torbjørn Egner’s song about Vesle Hoa Hottentott. (Have later experienced Hottentot Mountains of South Africa.) Set still not left with any kind of top-down feeling towards negroes in Africa after schooling. This was while the freedom process in Africa was going on, and we had great sympathy for many of their leaders like Nkruma, Lumumba, Kenyatta, Kaunda and Nyerere. When I was a student at the University of Oslo, I met the first black man – from the U.S. of course. It was exciting. The studies of History also report a different Africa than what we were taught in school at the time.

Although I find that the meaning of brown colour has disappeared over the years, and that the people behind depressing clearer. It happened ia through my teaching activities, Red Cross refugee operations, but not least, to come to Africa. Here I have even been married.

Here is a little story that I think says something about this:
A father stood and watched some youngsters playing football. Afterwards he said to his son: “The negro boy is certainly good at playing football.” The son replied, “Who do you mean?” “He, coloured alien”. Son: “Do you mean Mike with the green t-shirt?”

Is there racism in Norway? It hangs well up again. Fear of the unknown also creates racism. On the other hand there are so many new Norwegians in Norway today that we do not feel that there is something scary. And you come in on them; they are also highly human, just like us Norwegians.

Is there racism in Kenya? Many say no. The Kenyan culture is so tolerant that it can accept anyone who is willing to respect the others. We see this everywhere: Churches, mosques and temples are scattered, some is virtually next-door. We read in the newspapers, however, that there is a tendency towards Islamism among young people Swahili areas along the coast. Here al – Shabab their potential recruits. But is it not so worldwide – especially among young people – also in Western countries?

What is the main problem in this country, Kenya, is therefore not the contradiction between blacks and whites, but tribal antagonists. They are sometimes quite large in many places. It’s also racism and it is hard to understand for us here in the west. Closest is well the situation in the Balkans.

There is a topic that I would like to come back to later.