1900-tallsmusikk er også all right musikk!

Konserten i dag 5.mars med KSO var i sin helhet viet til 1900-tallsmusikk, faktisk skrevet innen så snevert tidsrom som 9 år: 1925 med Paul HindemithsKonsert for orkester” og 1934 for den sammes symfoni “Mathis der Maler”. At konserten ble svært godt mottatt av publikum, forhindrer ikke at det burde være langt flere i salen enn det det var – både når det gjaldt kvaliteten på musikken og utførelsen. Det er synd, for dette var ikke musikk å være “redd” for.

Åpningen var sikkert for mange en stor overaskelse. Leos Janacek er kanskje ukjent for de fleste. “Sifonietta” er imidlertid hans mest spilte verk, med god grunn. KSO spilte en versjon der orkesterets egne blåsere “agerte” hornmusikk, mens originalen er et hornorkester (helst med tsjekkiske instrumenter) som spiller utenom orkesteret. Vi måtte altså “nøye” oss med orkesterversjonen. Det er et virkelig friskt stykke musikk der de forskjellige gruppene i orkesteret spilles ut mot hverandre. Siden de var såpass mange blåsere, synes jeg at strykerne druknet noe. Det er atskillige partier i verket der strykerne “svarer” på blåserne, men det var ofte knapt hørbart. Dessuten i tredje sats har hornene en innsats hvor de etter hvert stiger til ufattelige høyder, men her var det bare ett horn som spilte, så det ble noe spedt. Alt i alt syntes jeg Janaceks “Sinfonietta” ikke virket helt ferdig. Kanskje det bør gjentas om ikke alt for lenge?

Maurice Ravels venstrehåndskonsert er absolutt ikke noe venstrehåndsarbeid. Solisten, Royoma Tagaki, fikk i alle fall det til å høres ut som det absolutt var flere hender i arbeid. Virkelig brilliant spill. Musikken har en dyster bakgrunn. Alle orkesterets dypeste instrumenter er i arbeid før solisten kommer inn med sine radbrekkende løp. Er det 1.verdenskrig som spøker i bakgrunnen? Men ellers er ikke konserten spesielt dyster – og den ender jo positivt. Tagaki fikk stormende applaus og kvitterte med lyrisk stykke av Grieg spilt på en usedvanlig stille måte – en virkelig kontrast i Ravel.

Paul Hindemith er et stort navn i mellomkrigstidens musikkhistorie. Begge de to verkene som ble spilt representerer Hindemith på sitt beste. “Konsert for orkester” er vel det minst tilgjengelige. Nokså strengt kan det virke, og veldig “barokt”. Fikk litt assosiasjoner til siste konsert med Bruckner der temaene presenteres, settes opp mot hverandre, snus, og fugeres. Men Hindemith gjør det på sin måte, tonalt, men fullt av dissonanser. En hel sats spilles bare av treblåserne, virkelig imponerende; i siste satsen er det et tema som starter i bassen, men vi kan følge det videre gjennom de fleste orkestergruppene. Også en form Hindemith hentet fra barokken.

Mye av dette finner en igjen i “Mathis der Maler”, men der er det tross alt noe visuelt som ligger bak, et altermaleri av kunsteren Grünewald. Det er inntrykkene fra disse vakre renessansekunstverkene som formidles i musikken. Musikken er på en måte mildere, men også mer raffinert, vakrere – spesielt i andre satsen. Blåserne fungerer ofte som sakrale innslag, høytidsstemt og det hele ender til slutt i en slags koral.

Jeg følte at dirigenten, Hans Graf, var svært godt hjemme i Hindemiths musikk og loste orkesteret trygt gjennom denne ganske vanskelige musikken som de ikke hadde spilt før, masse utfordringer for alle grupper. Velfortjent applaus for alle, og det var tydelig at orkesteret var godt fornøyd med dirigenten – som etter programmet å dømme dirigerte orkestre både i øst og i vest!

1900-tallsmusikk i KSO

Torsdag 5.mars braker det løs på nytt i Kilden. Kristiansand Symfoniorkester skal spille musikk fra tidlig 1900-tall av Ravel, Janacek og Hindemith. Hvis dette var ukjente navn, er det virkelig en ide og ta veien om Kilden på torsdagskvelden. Jeg tror at det vil bli en stor musikalsk opplevelse.

Konserten blir på mange måter gjenhør av musikk jeg hørte mye som ung. Dette er musikk fra mellomkrigstida – altså en relativt kort periode fra 1918 til 1939. Maurice Ravel skrev sin konsert for venstre hånd i 1929 for pianisten Witgenstein som mistet høyrehånden under krigen. Flere andre skrev en konsert for ham, bl.a. Prokofjev. En fantastisk konsert som viser at en hånd ikke trenger å være et handikapp.

Det andre verket – “Sinfonietta” (fra 1926) av Leos Janacek er et fantastisk stykke musikk jeg fikk høre på en konsert jeg nærmest “stakk innom” i London 1.mai 1969. Da ble verket framført av Royal Philharmonic orchestra under ledelse av Sir Charles Mackerras, en australsk dirigent som ofte framførte tsjekkisk musikk. Leos Janacek er en tsjekkisk komponist som hadde suksess på sine gamle dager med verker som “Sinfonietta”; “Taras Bulba” og “Glasiolittisk messe” (messe på gammelslavisk). I London ble forspillet spilt på gamle tsjekkiske blåseinstrumenter, hva KSO gjør vites ikke. Janacek ble inspirert av Dvorak og ikke minst av tsjekkisk folkemusikk, og var en forløper for Bartok.

Paul Hindemith er det satt opp to verker av: Konsert for orkester fra 1925 og “Mathis der Maler”, symfoni fra 1934. Hindemith var en av de mest kjente komponistene fra Tyskland i mellomkrigstida. Han skrev mye – ikke minst for barn og unge, men også større verk som de som står på programmet. “Konsert for orkester” fra 1925 er nok det minst tilgjengelige av dem, skrevet i en nokså streng stil. Hindemith var antiromantiker, ville at musikken skulle snakke rett fram. Han er også blitt kalt neoklassiker – Bach, Mozart og Haydn var inspiratorer for musikken. Dessuten kunne tonaliteten være nokså krass.

I “Mathis der Maler” er Hindemith mye friere. Inspirasjonen er en altertavle malt av kunstneren Mathis Grünewald i kirken i Colmar. Den ble skrevet etter Hitlers maktovertakelse i 1934, og ble en utfordring for nazistene da den ikke var skrevet i “Wagners ånd”. Han ble beskyldt for å skrive “jødisk” musikk. Hindemith valgte derfor å flykte til Sveits og seinere til USA.

(Dirigenten Hans Graf hadde en god redegjørelse av “Mathis der Maler” på Facebook. Kanskje den også ligger på nettsidene til KSO også.)

WAGNER OG BRUCKNER I GRANDIOS FORENING.

Denne gangen var det 94 musikere som skulle i ilden under Natalie Stutzmann dirigentpinne. Det ble det mye flott musikk av. Ikke minst større og fyldigere strykergruppe og dermed bedre klang. Det ble en skikkelig forsterkning. Men blåserne fikk også sitt: 4 wagnertubaer i tillegg til 4 horn. Det ble det mye grom lyd av.

Jeg er ingen Wagnerentusiast. Har mange ganger prøvd å nærme meg Wagner gjennom blant annet å lytte til musikken fra Parsifal. Heller ikke denne gangen ga musikken meg                          noe ekstra, med et lite unntak av åpningen på langfredagsmusikken, Da fikk jeg absolutt orgelfornemmelser. Ellers er musikken etter mine begreper nok så stillestående. Det gir absolutt en sakral stemning, men jeg synes ikke at Stutzmann klarte å få noe mer ut av musikken. Vet ikke hva den store flokken av wagnerianer vil si.

I programmet kunne vi lese om den nære beundringen Bruckner hadde for Wagner. I hans 7.symfoni var det lite av det jeg forbinder med Wagner, bortsett fra de 4 wagnertubaene. Kan ikke forstå annet enn at Bruckner bygget videre på den gode tyske tradisjonen – ikke minst må Bach ha vært et forbilde. Alle temaene som presenteres, settes opp mot hverandre, settes på hodet eller vrenges, motiver gjentas og gjentas, det bygges opp til et klimaks, stopper opp og bygges videre, nesten i det uendelige. Dermed ble symfoniene lange og svært konsentrerte. Du slapper ikke av under en Brucknersymfoni. Selv under den mektige adagiosatsen er det egentlig liten hvile for ørene, blåserne er ofte inne for å bidra. Bruckner var organist, og det kunne virkelig høres – ikke minst i sekvensene der messingen nesten er aleine. Jeg synes Stutzmann og KSO fikk fram det meste av dette. Hun var en utrolig flink katedralbygger – musikken hele tiden på vei oppover. Bare i scherzosatsen opplevde jeg noen kaotiske øyeblikk. Sikkert ikke den letteste rent rytmisk.

Bruckner var en pedant. Han brukte masse tid på å revidere symfoniene sine. Etter hans død ble de revidert på nytt av flere andre bl.a. Nowak. Hviken versjon KSO spilte sto det ikke noe om i programmet.

Det var en opplevelse å høre KSO framføre Bruckners 7. symfoni. Selv om det ikke var smekkfullt, var det mange som fikk glede av å høre denne mektige symfonien. Jeg vet det var mange som aldri hadde hørt en Brucknersymfoni. Det fikk de nå. Mange av dem jeg snakket med etterpå sa det var flott musikk – mektige saker.

Jeg gleder meg imidlertid til neste konsert. Der står min favoritt Janacek på programmet sammen med Ravel og Hindemith……

PS. I programmet er Bruckners symfoni nr.0 nevnt, men det er også funnet en som har fått nr.00 – et studentarbeid. Dermed blir tallet på symfonier 11.

Konsert med store kontraster KSO 13.2 2020

Nok en gang en flott konsert i Kilden. Programsjef Bodin lovet kontraster, og det fikk vi. Ibert, Williams og Sjostakovitsj var himmelvid fra hverandre i uttrykksmåte. Ibert og Williams spøkefullt konserterende; med Sjostakovitsj var det et oppgjør etter en grusom diktators død. Dessuten lød Ibert meget fransk, Williams var swingende amerikansk og Sjostakovitsj svært russisk. Heldigvis var det en pause imellom.

Dette ble en fantastisk konsert, synd ikke flere var der. Sjelden at orkesteret kan vise fram så mange sider av seg selv på en og samme konsert. Godt at KSO viser at de kan spille noe annet enn Brahms, Beethoven og Mozart. Spennvidden i tid denne gang var fra 1934 til 2002. Musikalsk var ikke spennet så stort. (Kuriositet: Alle tre komponister representert på konserten har skrevet filmmusikk.)

Jaques Ibert er for meg en relativt ukjent komponist, men jeg registrerte at han levde samtidig med en rekke andre mer kjente komponister som Ravel, Milhaud, Poulenc, Martin, Hindemith og Honneger. Jeg hadde aldri hørt denne konserten før. Trass i en meget dyktig solist, ga denne konserten ikke meg noe mer enn godt solospill godt akkompagnert av KSO “kammerorkester”. Fransk musikk med et innslag av jazz. Mellomsatsen minnet meg litt om Poulenc,

Da ble John Williams “Escaapades” en helt annen og mer svingende opplevelse. Mer orkester også her, med dialog mellom orkestergrupper og solist. Hadde forberedt meg ved å se verket framført på YouTube, men jeg synes jeg fikk et bedre møte i Kilden. Ypperlig spill av solisten Oskars Petrauskis assistert av orkesterets egen Ellen Fjørtoft på vibrafon (ikke oppført i programmet). Følte ikke at dette var filmmusikk; definitivt ikke av den typen Williams er kjent for. Minnet meg litt om Bernstein. Den første satsen hadde absolutt et humoristisk preg, ikke minst avslutningen som spontant fikk mange publikummere til å klappe. Syntes det var en riktig reaksjon.

Kontrasten ble Dimitrij D. Sjostakovitsj 10. symfoni, framført bare noen måneder etter Stalins død i 1953. Det er et verk jeg har lyttet til mange ganger opp igjennom. Nå var det dirigent Andris Poga til å vise seg fram. (Han kommer jo fra samme land som Mariss Jansons). Han valgte absolutt å bruke orkesteret for det det var verdt, malte med bred penn i den første litt dystre satsen. En følte at musikken ikke fløt fritt, selv i de mer danseaktige sekvensene. Var det undertrykkelsen som ble skildret? Hele satsen var en stor bue fra den mørke åpningen til den kontrastfylte slutten med piccolo/kontrabass. Det voldsomme allegrosatsen ble spilt i for meg litt for rolig tempo. jeg skulle gjerne hørt den enda villere. Det ligger mye raseri i den satsen.

Men du verden, kontrast til den første satsen var absolutt der.

De to siste satsene er også rolige, avbalanserte, danseaktige, og føles friere. Ikke før i den siste delen av den siste satsen bryter jubelen løs med et tema som jeg alltid har syntes vært litt banalt. Det som imponerte meg i denne konserten var hvilken stor og viktig rolle treblåserne har i denne symfonien, en rolle de klarte med glans. Flere ganger er klarinett, fløyte, obo og fagott alene om å bære musikken videre. Må jo nevne hornet i siste sats også. Flott at KSO har en så dyktig treblåsergruppe. Flott at KSO kan ta slike utfordrende oppgaver som denne symfonien er.

At Sjostakovitsj bruker flere ganger sine egne initialer underveis i de to siste satsene, kan en spekulere over. Selv fikk han jo større kunstnerisk frihet, og hentet etter hvert fram musikk han hadde skrevet, men lagt vekk mens Stalin levde, blant annet 4. symfoni og operaen Lady Macbeth fra Mtensk (ikke Minsk). Likevel tør jeg påstå at noen av de beste verkene fra Sjostakovitsj hånd ble skrevet og spilt mens Stalin levde. Og han overlevde!

KONSERT: BEETHOVEN OG MOZART – I ROMANTIKKENS TEGN KSO, Kilden, 6.2. 2020

Nok en flott konsert i Kilden, denne gangen i klassisismens tegn, men i romantikkens ånd. Det var Julian Rachlin som dirigerte orkesteret, og det gjorde han med overbevisning. Likevel ble jeg litt forvirret av denne konserten, for å sette det på spissen: Det sto Mozart på programmet, men det hørtes ut som Beethoven.

Konserten startet med Beethovens “Egmont” ouvertyre, og det lød absolutt som Beethoven, skikkelig kompakt og dramatisk. Det var virkelig driv over framføringen. En flott start.

Beethoven ble avløst av Mozarts 20. klaverkonsert i d-moll – en av Mozarts mest dramatiske og mest spilte klaverkonserter. Mozart satset jo på sine klaverkonserter som inntektskilde da han brøt med erkebiskopen av Salzburg (Han ble forresten etterfulgt av Haydns lillebror, Michael!) for å bli en “fri” kunstner. Det ble ikke helt vellykket selv om klaverkonsertene er noen av Mozarts fineste komposisjoner. Denis Kozhukhin var solist og det gjorde han på suveren måte. Jeg likte veldig godt hans elegante fraseringer. Godt samarbeid mellom dirigent og solist. Begeistringen var enorm, og Kozhukhin kvitterte med norsk musikk: Griegs “Våren”.

Mozarts symfoni nr.41, “Jupiter” fikk jeg litt problemer med. Julian Rachlins valg av tempi på de to første satsene var svært langsomme; dermed ble Mozart nærmest hørende ut som Beethoven med sterke kontraster og mye dramatikk. Hva var det egentlig som skjedde? Jeg tror at dirigenten ikke var av dem som var så veldig interessert i autensitet, men foretrakk en personlig “romantisk” framføring av symfonien. Det ble litt feil for meg, men publikum likte hva de hørte, og applauderte etter første sats. Andantesatsen gikk i nesten tempo som adagio, og ble enda mindre den elegante Mozart jeg forventet. Ikke før vi kom til menuetten og finalesatsen fikk jeg Mozartfølelsen. De ble forresten spilt attacca (sammenhengende) og ble virkelig godt gjennomført av orkesteret. Spennende å følge de forskjellige temaene som utvikles i finalen til de til slutt møtes i den avsluttende fugen. Ingen tvil om at Mozart hadde studert sin Bach….

På mange måter en tankevekkende konsert. Men orkesteret beviste nok en gang at det “kan levere” musikk på høyt nivå. Det er alltid en fryd å høre og oppleve.

Gleder meg vilt til Sjostakovitsj i neste uke!

CARL NIELSEN OG HAYDN – i skjønn forening med Bellincampi

Så kom han tilbake som æresdirigent den tidligere sjefsdirigent Giordano Bellincampi, nå først og fremst med dansk musikk. Han er vel først og fremst dansk nå.

Denne torsdagskonserten var viet til to komponister som skrev sine verker med nesten 150 års mellomrom. Haydn skrev sin C-dur cellokonsert sannsynligvis på 1760-tallet. Carl Nielsen sin 5. symfoni på begynnelsen av 1920-tallet. Carl Nielsen med et stort, moderne symfoniorkester nesten fullt besatt; Haydn med et lite orkester med strykere, obo og horn. Skikkelig kontrast.

Haydns cellokonsert i C-dur er jo blitt en klassiker, selv om den ikke ble kjent før på 1960-tallet. Nå er det den som spilles oftest av hans to konserter, og ikke uten grunn. Den er til dels vakker og melodiøs, spesielt i andre sats, men har også sine solistiske utfordringer – spesielt i siste satsen som er både rask og spenstig. Utrolig flott spilt av solisten, Julian Steckel, og orkesteret. Noen mente at dette var konsertens høydepunkt.

Konserten åpnet med Carl Nielsens “Helios- ouvertyre” som han skrev tidlig i sin komponistkarriere etter et besøk i Hellas. Det er jo en naturlyrisk stemning med vakker soloppgang og etter hvert en stemning som spredte seg ut over hele orkesteret til det til slutt roet seg ned til et nesten uhørlig pianissimo – sola gikk ned..(Da dette verket skulle framføres første gang i København I oktober 1903, var det Johan Svendsen som dirigerte). Veldig forskjellig fra det neste verket av Nielsen vi skulle høre.

Symfonien ble kveldens høydepunkt for meg. Den gjorde likevel ikke like sterkt inntrykk på meg denne gangen som i 1969 da jeg hørte Oslo Filharmoniske orkester spille symfonien under ledelse av dirigentlegenten Herbert Blomstedt i Aulaen i Oslo. Jeg gikk sporenstreks etter konserten til Norsk Musikkforlag og kjøpte Lp’en med Leonard Bernstein og hans New York Philharmoniker. Det er en meget dramatisk innspilling. Så dramatisk klarte ikke Bellincampi å gjøre den, selv om det var nok av dramatikk. Bellincampi gjorde imidlertid åpningen veldig rolig, og undertrykte noe av uroen i musikken, som imidlertid kom sterkt tilstede etter at skarptrommen satte inn. Den første satsen inneholder både dramatiske og rolige, nesten vakre episoder, stadig vekk satt opp mot det urolige, både i treblåserne og skarptrommen. Det rolige vinner til slutt.

Andre satsen begynner mer urolig. En legger merke til stadige spenninger mellom instrumentgruppene, særlig mellom strykerne og treblåserne. Ingen tvil om at dette er spilleteknikk vanskelige partier, men det hang utrolig bra sammen. Her savnet jeg tidvis mer driv hos dirigenten og i orkesteret. Noen utrolig vanskelige partier hos klarinetten innimellom et urolig orkester, inntil det hele roer seg ned – og satsen slutter med åpningstemaet i satsen, men nå lød det nesten befriende i dur.

For meg var dette musikk om 1.Verdenskrig – en av mange absurde kriger i Europas historie – et mareritt for krigens menn, soldatene, selv om Carl Nielsen selv hevdet det er indre sinnstemninger i en turbulent tid det dreier seg om. Kanskje dette er musikk som passer godt inn vår egen tid?

Flere sa til meg etter konserten at det hadde vært en stor kveld. Takk for det Bellincampi.

Høytleseren

Berhard Schlink: HØYTLESEREN (1995 / 1997 norsk overs.)

Denne romanen ble skrevet over 20 år før “Olga”, men tematisk handler det om noe av det samme – det tyske oppgjøret med nær fortid. Denne romanen ble i sin tid litt av en bestselger, spesielt i USA siden Oprah Winffey brukte boka i sine tv-program. Den ble også filmatisert av Hollywood.

Boka foregår sannsynligvis på 1950-tallet – ikke lenge etter krigens slutt – i Rhinområdet. Hovedpersonen, bokas jeg-person, er Wilhelm Berg (navnet forekommer bare en gang i romanen), og er 15 år da han møter den 35 år gamle Hanna Smitz og det utvikler seg et slags kjærlighetsforhold. Han finner ut at hun liker å bli lest høyt for etter at de har hatt sine seksuelle opplevelser. Etter en het vår og sommer, forsvinner Hanna plutselig. Wilhelm har store problemer med å få henne “ut av kroppen”.

Wilhelm vokser til og blir jusstudent. En gruppe jusstudenter blir bedt om å følge en rettssak mot noen kvinnelige KZ-fangevoktere fra Auschwitz. Wilhelm oppdager at Hanna er en av dem. Under rettssaken, som han følger intenst med i, forstår han at Hanna må være analfabet. Det handler bl.a. om marsjen som fangene måtte foreta fra Auswitch og vestover. Mange fanger brant inne i en kirke som ble truffet av bomber uten at fangevokterne slapp dem ut. Hanna får livstidsdom. Wilhelm sender innleste kassetter til Hanna i fengselet, der hun etter hvert lærer å lese. Etter 16 år blir hun benådet og Wilhelm lover å ta seg av henne. Hva som skjer helt mot slutten skal jeg ikke røpe her.

Dette er en roman om Tysklands nære fortid – oppgjøret etter 2. Verdenskrig – men også om menneskers forhold til hverandre – foreldre – barn, menn – kvinner, venn – fiende osv. Vi får faktisk vite hvorfor Hanne valgte å bli KZ-fangevokter – rett og slett fordi hun var analfabet. Det handler også mye om skyldfølelse, om muligheten til å legge ting bak seg. Tanken på og bevisstheten om Hanna ødela faktisk Wilhelms ekteskap. Romanen har også mange tanker om juridisk og etiske spørsmål, sånn sett kan den virke litt tung. Men språket er ellers enkelt.

Denne romanen er først og fremst om forhold mellom mennesker. Det handler mye om skyld og skyldfølelse. Wilhelm får på en måte sjokk av å hatt et intimt forhold til et menneske som har vært direkte ond mot andre mennesker i Auschwitz, samtidig som han fortsatt følte nærheten. Han fortsetter å være “høytleseren” ved å sende lydbånd til Hanna i fengselet, men skriver ellers ikke til henne eller besøker henne. Det gir ham også skyldfølelse.

I “Høytleseren” er Den 2. Verdenskrig nettopp avsluttet. I “Olga” er perspektivet mye videre. Her kommer Schlink inn på noe av bakgrunnen til at den tyske katastrofen kunne skje.

Romanen “Olga” av Bernhard Schlink

Romanen “Olga” av den tyske forfatteren Bernhard Schlink, er en historisk roman der handlingen er lagt til 1900 tallets Tyskland. Det er moderne tysk historie som er rammen rundt historien, selv om de dramatiske begivenhetene i historien bare er bakgrunn og forutsettes kjent. Han har tidligere skrevet en prisbelønnet roman innenfor det samme historiske området: “Høytleseren”. Den er faktisk filmet av Hollywood under navnet “The Reader”. Den står høyt på ønskelista.

Romanen er delt i tre deler: Første delen er Olgas historie fram til ca 1950, skrevet med 3. persons synsvinkel. Andre delen er lagt i munnen til den unge Ferdinand (vi får ikke vite navnet før helt på slutten); tredje delen er brevene som Olga skrev til Herbert “poste restante Tromsø” da han dro på ekspedisjon til Svalbard i 1913 – med et lite etterord av Ferdinand.

Første delen handler først og fremst om den unge Olga, hennes barndom og oppvekst som fattig i Breslau (den gang i tysk Schlesien, i dag polsk Wroclaw). Begge foreldrene hennes dør av tyfus, og hun vokser opp hos bestemoren som ikke er særlig gled i henne. Den handler også om hennes møte med den unge rikmannsgutten Herbert, som hun etter hvert får et nært forhold til. At de aldri kan få hverandre, synes nokså klart siden Herberts søster Victoria motarbeider dem, og foreldrene avviser forholdet. Olga klarer etter mye strev å ta lærerinneutdannelse, men Victoria klarer å intrigere slik at hun ikke får jobb i nabolaget, men i Tiblisi i Øst-Preussen helt på grensen til Russland (i dag ligger byen i Kalininenklaven og heter “Sovjetsk”!).

Herbert besøker Olga der med jevne mellomrom. De får sine faste møteplasser ved elva Memel (som i dag er grenseelv til Litauen). Men Herbert er en urolig sjel og vil bidra til Tysklands storhet. Han deltar i tyskernes massakreringer i dagens Namibia, reiser så til Karelen, Argentina, Sibir, Kamsjatka og Brasil, men vender hver gang tilbake til Olga i landsbyen utenfor Tiblisi. Der spør Olga Herbert ut om disse reisene, som hun selv ser på som et utslag av “stormannsgalskap”. Hun liker ikke disse eskapadene til Herbert, men hun aksepterer at han gjør det han gjør, det er også derfor hun elsker ham. I landsbyen vokser den lille gutten Eik opp som Olga er mye sammen med!

Året 1912 er året da Herbert vil gjennomføre sin store ide for Tyskland å fremme tyske interesser i Arktisk — og reise gjennom Nord-østpassasjen. Ekspedisjonen starter på Svalbard og er totalt mislykket, Flere av mannskapene på ekspedisjonen dør, og Herbert og hans tre ekspedisjonsmedlemmer blir aldri funnet – trass i flere leteaksjoner. (Dette bygger på en virkelig hendelse.) Vi følger Olga årene etter Herberts forsvinning, under 1. Verdenskrig, mellomkrigstid, 2. Verdenskrig og etter krigen til langt ut på 50-tallet. Bare i få glimt får vi møte de historiske begivenhetene.

Vi får vite at Olga arbeidet i lærerorganisasjonen og at hun fikk sparken som lærer i 1936 fordi hun ikke ville undervise i de nye raseteoretiste ideene. Vi får også høre om Olgas nære forhold til den unge mannen Eik, som etter hvert også blir “stormannsgal” da han melder seg inn i NSDAP og blir SS-offiser på 1930-tallet. Men han overlever krigen og etter mange år i sovjetisk krigsfangeleir vender han tilbake i 1956. Da skjer det endelige bruddet mellom han og Olga. Olga blir dessuten døv, og må også slutte som korleder og organist på fritida. Hun slår seg ned i Breslau og blir lærer på døveskolen der. Under krigen flykter hun vestover og havner til slutt i Heidelberg ved Neckar der hun ender opp som syerske for en familie. I den familien er det en ung mann ved navn Ferdinand som liker å høre på Olgas fortellinger.

I andre delen av romanen forteller Ferdinand historien om Olga og hans forhold til henne og ikke minst om de samtalene de to har mens de rusler rundt. Handlingen foregår på 50-tallet og mange år utover. Den unge mannen Ferdinand blir fascinert av den gamle damen. Hun forteller mange historier, først og fremst historiene om Herbert og hans ekspedisjoner. Når forholdet mellom Ferdinand og Olga blir mer fortrolig forteller hun historien om Herbert og deres forhold, og hennes holdninger til mennesker hun har omgitt seg med. Hun mente at Bismarck var årsaken til at både for Herbert og Eik mislykkes: Deres valg var over evne, for stort. Mer eller mindre direkte beskylder hun Bismarck for hele den tyske miseren på 1900-tallet.

En natt får Ferdinand melding om at Olga var hardt skadet og brakt til sykehus. Noen hadde prøvd å sprenge Bismarckmonumentet, og Olga var blitt skadet. Media og ordføreren gjorde henne til helt. Olga dør etter hvert på sykehuset. Ferdinand holdt henne i handa på det siste. Hva gjorde en 91 år gammel dame i Byparken kl 2 om natta?

Ferdinand møtte Adelheid Volkmann som har sporet opp Ferdinand som eneste arving etter Olga. Hun forteller om sin bakgrunn og at hun er datter av Eik, som jo Olga tok seg mye av da han var ung. Ferdinand ville vite mer om forholdet mellom Olga og Herbert, og sporer opp brevene hun sendte til Herbert hos et antikvariat i Tromsø, som han oppsøkte. Han får tilsendt alle brevene hun sendte – det siste i så seint som i 1971 – for en betydelig sum, og han begynner å lese.

Tredje delen av romanen er kanskje den vakreste, men også den mest opprivende delen av romanen. Alle brevene hun sendte til Herbert – de første i et håp om at han ville overleve og returnere fra ekspedisjonen. De siste for å erklære forholdet for dødt, og reflektere over alt som skjedde seinere. Inneholdet er gjennomsyret av hennes kjærlighet til ham, det er vakre kjærlighetsbrev, men også mye sinne over de valgene Herbert tok, ikke minst ekspedisjonen til Svalbard som hun karakteriserte som toppen av hovmod. Brevene gir også svar på mange av gåtene som de to første delene av romanen etterlater. Det skal jeg ikke røpe her.

En roman som ikke går dypt inn i krigens redsler, vi bare aner dem, men med få ord prøver å trekke årsakene til den tyske miseren lenger bakover i tiden enn 1. Verdenskrig.

På mange måter stemmer det med inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha lest nyere tysk historie. Bismarck “samlet” Tyskland i 1871 ved å la den prøyssiske hæren drive krig mot Danmark, Østerrike og Frankrike. Det var en samling på Preussens premisser. Det var den prøyssiske overklassen/adelen som var de styrende i det nye keiserriket. De folkevalgte organene som Riksdagen ble skjøvet i bakgrunnen og umyndiggjort. Det var de prøyssiske institusjonene som også overlevet 1.Verdenskrig, og som levde videre inn i det tredje riket som overklassen riktignok foraktet. Demokratiet ble motarbeidet og arbeiderklassen sloss seg imellom; sosialdemokratene mot kommunistene. NSDAP fikk nærmest fritt leide i 1933 da det tyske demokratiet brøt sammen.

Jan Guillou har forresten skrevet om den samme tidsperioden i sin stort anlagte romanserie om familien Lauritsen fra Osterøy utenfor Bergen. De fikk alle tre brødrene sin utdannelse i Tyskland før 1.Verdenskrig og fikk stor respekt for Tyskland og den tyske mentalitetskulturen de selv var en del av. Men de fikk bare oppleve den elegante overklassekulturen, så Lauritz Lauritsen fikk sjokk da han på slutten av 2.Verdenskrig leste i avisene om holocaust, som han inntil da hadde avvist som alliert propaganda. Sannheten om nazismen ga dem et sjokk, den siden av sannheten hadde de til nå ikke ville ta til seg.

STORE LESEROPPLEVELSER: “Koke bjørn” og “Olga”

I løpet av to uker nå har jeg lest to svært gode nye romaner, en svensk og en tysk (i norsk oversettelse). Det har gitt meg gode leseropplevelser og også en viss innsikt i en problematikk jeg ikke hadde så god kunnskap om.

Den svenske er Mikael NiemisKoke bjørn” som jeg ser er på bestselgerlistene. Det kan jeg godt forstå, ikke minst for språket i denne boka, selv om innholdet til tider kan være ganske brutalt. I utgangspunktet er det en slags kriminalroman hvor “detektiven” er ingen ringere enn prost Læstadius, grunnleggeren av læstadianismen. Handlingen foregår mot midten av 1800-tallet langt nord i Sverige. At det også er en kjærlighetsroman, en skildring av sosiale forskjeller og rasisme i nord-Sverige i grenselandet mellom Sverige, Norge og Finland. I store deler av romanen gledet jeg meg over den språklige rikdommen. Jeg synes boka gir et godt tidsbilde der autoriteten representert ved lensmannen “Brahe”, og den minste i samfunnet representert ved samegutten “Jussi” som etter hvert blir prost Læstadius’ beste hjelper.

Romanen “Olga” av tyskeren Bernhard Schlink, er også en historisk roman der handlingen er lagt til tidsrommet 1900-tallet. Det er moderne tysk historie som er rammen rundt historien, selv om de dramatiske begivenhetene i historien bare er bakgrunn og forutsettes kjent. Han har tidligere skrevet en prisbelønnet roman innenfor det samme historiske området: “Høytleseren”. Den er faktisk filmet av Hollywood under navnet “The Reader”. Den står høyt på ønskelista.

Det som gjorde denne boka så fascinerende var at Schlink på en ganske enkel og presis måte gir en forklaring på det store tyske sammenbruddet som skjedde i forrige århundre med 2.Verdenskrig som lavpunktet. Dette er tysk selvransakelse: Tyskernes urealistiske drømmerier. Det er lett å overføre dette til andre drømmerier i dagens nyhetsbilde: “Make USA Great again.”

God litteratur er alltid givende å lese, gir mye og også noe å tenke over. God litteratur er liv du selv ikke får leve.

BEETHOVEN og BRAHMS – Fantastisk konsert i Kilden 16-1 2020

  I førsnakk før konserten erklærte dirigent Natalie Stutzmann sin kjærlighet til Brahms, og kanskje spesielt den 3. symfonien, mens solisten Sunwook Kim som skulle framføre Beethovens 3. klaverkonsert, erklærte sin kjærlighet til Natalie Stutzmann og Beethoven. Utgangspunktet for en stor konsert kunne ikke vært bedre.

Konserten ble nærmest innledet med et smell: Beethovens Coriolanouvertyre åpnet slik, og fortsatte i dramatisk drevet frem av celloenes rytmiske driv. Kanskje Beethovens flotteste ouvertyre, dramatisk og vakker på en gang.

Klaverkonserten hadde fortsatt et ungdommelig preg (det er jo et tidlig opusnummer), likevel var det uomtvistelig Beethoven som var komponisten (og ingen Mozartkopist). Framførelsen vil jeg nesten si var behersket, tempiene var ikke av de raskeste, særlig andre sats, og solisten hadde hele tiden lyst til å roe det ned. Kadensen i første sats var brilliant, den eneste kadensen i konserten. Samspillet mellom dirigent og solist var svært godt, så det ble kjærlighet som solisten lovet i førsnakk. Kilden er heldig som får så eminente solister som vi har hatt i år. Vi, publikum, var begeistret og vi fikk ekstranummer, Brahms Intermezzo!

Brahms 3. symfoni ble for meg likevel kveldens høydepunkt. Brahms har aldri vært min største favoritt, men Stutzmann fører han inn i en annen verden, så i kveld ble han en favoritt. Jeg opplevde som sjelden tidligere orkesteret som en harmonisk enhet. Selv om Stutzmann valgte relativt rolige tempi, fikk hun utrolig mye ut av de rytmiske forandringene, de forskjellige styrkenivåene, de forskjellige gruppenes spill mot hverandre og med hverandre. Spesielt likte jeg de to mellomsatsene, allegrettosatsen ble utrolig vakker. Brahms musikk er relativt mørk, mye bruk av cello, kontrabass og fagott. Dette skal være hans lyseste symfoni, men Stutzmann fikk fram både det lyse og det mørke i musikken. Utrolig beroligende, intet stress der i gården.

Bare berømme KSO med en fantastisk konsertopplevelse.

****

Før konserten, i møte med Crescendo, orienterte direktør Geir Rebbestad om planene for framtida med orkesteret. Han snakket også om Stutzmanneffekten. Vil ikke skrive så mye om det, bare håpe på at det vi fortsette slik det har begynt slik at orkesteret får utvikle seg videre. Han uttrykte også sin bekymring for at enkelte konserter ikke solgte godt nok, og neste konserten om 14 dager der Bellincampi kommer tilbake med Carl Nielsens 5. symfoni var en slik konsert.

Forklaringen er vel så enkel som at vi her oppe i Norge ikke kjenner så godt til Danmarks store symfoniker. Dessuten skrev han denne symfonien på1920-tallet, godt inn i «moderne» tid der det romantiske musikalske språket var blitt avløst av mer dissonerende musikk. Det har de faktisk rett i, fordi musikken var blitt mer ekspressiv hos enkelte komponister, som Carl Nielsen.

Mitt første møte med Carl Nielsens 5. symfoni var i Universitetets aula ca. 1968 da Oslofilharmoniens assisterende sjefsdirigent Herbert Blomstedt ledet orkesteret nettopp i denne symfonien. For meg ble det en øyeåpner for Carl Nielsen, og jeg gikk rett til Musikkforlaget og kjøpte en Lp med denne symfonien der Leonard Bernstein dirigerte. Jeg gleder meg stort til denne konserten. Stig og Ingrid burde faktisk ha demonstrert klarinettstemmene fra denne symfonien, for den gir klarinettene virkelig en utfordring!

Vi trenger musikk fra «vår egen tid». 1900-tallskomponistene er verdt å lytte til. Stravinskij og Sjostakovitsj spiller jo orkesteret med jevne mellomrom – og KSO skal jo snart spille Sjostakovitsj 10. skrevet samme år som Stalin døde i 1953, med en fantastisk scherzosats som Dudamel laget «show» av i London da han var der med sine unge venezuelanske musikere. Jeg vil høre mer av Prokofjev (mye virkelig bra publikumsvennlig musikk!), Honneger, Martinu (hvem har hørt om han(?), utrolig flotte symfonier og konserter), Frank Martin, Rachmaninovs symfoniske danser (1940), Bela Bartok, Zoltan Kodaly, Benjamin Britten, Vaughan Williams, osv. osv. – utrolig mye å ta av. Og hva med våre egne som Bræin, Alnæs, Irgens-Jensen, Groven, Tveitt (joda, han spilles jo av og til)? KSO har også en oppgave som «folkeopplyser» som gjennom konsertvirksomheten kan vise folk at det ikke bare er komponister på B som gjelder…..

Håper de økonomiske forholdene ikke stenger helt for disse kanskje litt «smalere» verkene, og til og med nyere musikk. Ikke alt det nye er like «spiselig».

Liten kuriositet til slutt. På side 10 i programheftet står gjengitt programmet fra den første symfonikonserten i 1920. Der står bl.a. Joseph Haydns symfoni nr.2 i D-dur (London). I vår tid er Londonsymfonien i D-dur Haydns symfoni nr.104. Jeg lurer på hvilken symfoni som da var nr.1!!?