EN SVIPPTUR TIL BERLIN

November 2019

Av og til må en bare gjøre noe raskt, også en tur til en stor by som Berlin. Det var rett og slett et nødvendig besøk for å ordne pass for mine to jenter. Litt over to døgn var vi der. Men litt fikk de nå sett av denne verdensbyen. Til det var ikke minst «apostlenes hester» fullt brukbare.

En av grunnene til at vi valgte Berlin, var at der hadde jeg vært noen ganger før; første gangen allerede i 1975. Da var situasjonen svært forskjellig fra i dag – en todelt by der Muren var synlig og følbar mange steder. Den gang kom vi (et helt kor) med toget fra Trelleborg i Sverige gjennom DDR til Berlin.

Også i november 1989 var byen todelt, men ting begynte å skje. Vi (noen elever og lærere fra Lillesand) opplevde en stor demonstrasjon gjennom Øst-Berlin for større frihet og et mer humant samfunn. Det endte jo opp med et sammenslått Tyskland i 1990.

Rester av Muren

Siste gangen jeg besøkte byen var i 2007. Da var de fleste restene av Muren vekk, og anleggsmaskiner og kraner såes over alt. Potsdamer Platz var ikke lenger en ruinhaug, men et levende senter omgitt av skyskrapere

Potsdamer Platz

Og det inntrykket sitter jeg også med i dag. Det bygges og bygges, både i øst og i vest. Selv nede i sentrum hadde nye høyhus dukket opp, deler av byen var nesten ugjenkjennelig; det gamle DDR symbolet «Palass der Republique» var i 2007 på vei ned, i dag var huset borte og det gamle slottet var igjen på plass i all sin prakt. (Men verandaen i det gamle SED-bygget var fortsatt der – verandaen som keiser Wilhelm II erklærte krig i 1914, men også Karl Liebknecht erklærte den tyske kommunistiske republikk i 1919! (Spartacus-oppstanden)).

Utsikt mot slottet fra Berliner Dom

Ja, Berlin er en by full av historie, selv om den var bombet sønder og sammen april 1945. Underlig så mye som er igjen av den gamle byen, selv om mye sikkert er kopier eller etterligninger. Selv syntes jeg det var spesielt å besøke «Checkpoint Charlie», som det i dag bare er reminisenser av, hvor vi i 1989 satt timer og ventet på å komme fra øst- til vest i den store hallen som DDR-regimet hadde satt opp. De østtyske grensepolitiet hadde absolutt ikke gått på smilekurs. Jeg husker imidlertid også at da vi skulle tilbake til øst, slapp vi igjennom urolig raskt. Amerikanerne så vi ikke i det hele tatt.

Checkpoint Charlie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Været var ok til å traske rundt i byen; overskyet og +4-5*C. Julestemning kom vi da vi var innom «Gendarmenmarkt» med julemat, snacks, juleting og tang osv. Og med «Hugenottenkirche» i bakgrunnen. Å se den skaffet også fram minner. I 1989 arrangerte reiselederen vår, Torbjørn Ribe, et møte med tre av guidene han hadde brukt tidligere da han hadde vært i Berlin i en kafé i tårnet i denne kirken. I dag var det ingen kafé der. Disse guidene kunne fortelle mer om sin bakgrunn og virksomhet som guider. De var tydeligvis sikre på at det ville skje forandringer.

Gendarmenmarkt med Hugenottenkirche (Den franske kirke)

Det var også guiden vi hadde fått til denne turen, en kar fra Frankfurt-an-der-Oder. Han var flink i engelsk så jeg fikk snakket litt med ham. Det var han som anbefalte oss å oppleve den store demonstrasjonen 4. november 1989 nettopp utenfor «Palass der Republique». En million mennesker passerte forbi oss i løpet av ganske mange timer.

Utsikt fra Berliner Dom

Berliner Dom har jeg besøkt mange ganger tidligere, men nå ga den oss en helt ny opplevelse; de hadde åpnet adgang til å gå rundt oppe i tårnet med fantastisk utsikt over byen i alle retninger. At en organist øvde i et sidekapell er også hyggelig å ta med seg videre.

Rart å forestille at Unter-den-Linden var nazistenes paradegate på 1930-tallet. Kong Friedrich II tronte på sin hest. Da jeg besøkte Potsdam for mange år siden, antydet guiden at måtte ha vært homofil – en mann Hitler beundret. I dag har bygningene på begge sider av gaten fortsatt et litt trist DDR-utseende, avsluttet med den russiske ambassaden nederst i gaten i traust sovjetstil. I 1989 var politi og militæret her på plass for å hindre at demonstrasjonen gikk mot Brandenburger Tor.

Demonstrasjon foran Brandenburger Tor
Demonstrasjonsplakat

 

Det var ikke noe poeng i november 2019. Her var en stor demonstrasjon arrangert av tyske bondeorganisasjoner. Hundrevis av bønder og traktorer tutende og ropende i sentrum, ikke minst ved Brandenburger Tor hvor vi snek oss innimellom. Det var bare så vidt jeg fikk vist dem hvor Muren gikk i sin tid. Heldigvis var det ingen som brydde seg om oss. Politiet hadde et ganske avslappet forhold til det hele, men prøvde å styre trafikken. Da vi var på vei hjem gående langs Kantstrasse, så vi en endeløs kø av traktorer med snurrende gule lys langsomt bevegende hjemover mot bondelandet.

Vi også var inne på tanken om å vende hjemover mot hotellet, men først måtte det shoppes. Vi passerte det berømte «holocaustmonumentet», så Riksdagsbygningen i det fjerne samt skyskraperne på Potsdamer Platz. Joda, vi fant et stormagasin der, men ikke det vi var på jakt etter (bortsett fra en liten bit pizza). Da vi kom til U-bahnstasjonen, var den full av streikende bønder på bytur, og det underlige var at vi fant bare stasjonen for togene som gikk motsatt vei. En sikkerhetsvakt sa at vår stasjon lå 100 meter unna rundt hjørnet. I virkeligheten var det minst 200 meter, og vi var lenge i villrede om vi i det hele tatt ville finne noen stasjon. Men U-Bahnlinje 7 bragte oss trygt til i nærheten av hotellet.

Vi rakk et raskt besøk i sentrum vest før vi satte kursen mot flyplassen.

Kollektivsystemet i Berlin er jo godt utbygd. Og vi brukte det der vi kunne; både S-Bahn, U-Bahn og dobbeltdekkerbuss. Trikken fikk vi bare et glimt av. Fant jo ut at fra Schönefeld flyplass og til hotellet vårt på den andre siden av byen kunne vi ta S-Bahn (linje nr.9) uten å skifte tog. Turen tok bortimot en time, men siden den ikke gikk under jorda, fikk vi sett mye av byen fra banen. Derfra var det bare 5 minutter å gå til hotellet.

Det vil si; Salmah ville agere kjentmann og hun ledet oss i henhold til GPS-telefonen en 2 kilometer lang omvei før vi endelig kom til hotellet. Da var vi i grunnen glade for at hotellet hadde en MacDonald-restaurant som nærmeste nabo.

Det viste seg også at i en av sidegatene i nærheten lå flere store kjøpesentre, så shoppingmulighetene var absolutt til stede. De holdt jeg meg langt unna.

Norwegian sørget for en lang og kjedelig reise hjem, med to timers forsinkelse på Gardermoen.

Berlin er en spennende by med utrolig mye historie, ikke minst nyere historie. Og når jeg var i byen da noe av det mest spennende hendte, gjør jo byen ikke minst spennende å møte igjen for meg. Berlin vokser stadig vekk. Det er tid for fornyelse over alt. Byen er fortsatt preget av mange heisekraner – både i øst og i vest. Byen har mange skinnegående transportmidler, men bilparken var ikke spesielt miljøvennlig. Så bare en elektrisk bil, og ingen hybridbiler. Jeg har fortsatt et nært forhold til byen når jeg kommer der. Det er mulig jeg må en tur allerede over nyåret.

STOR RUSSISK FEST I KILDEN

«Du kan si mye om russerne, men skrive musikk kan de»! Kan hende det var å ta munnen for full, men kveldens konsert med KSO under ledelse av den unge fremadstormende dirigenten Gemma New viste at noen kunne det; tre komponister, Rachmaninov, Stravinskij og Sjostakovitsj, som alle vokste opp i Russland, men to av dem vendte aldri tilbake til Russland etter revolusjonen i 1917, mens Sjostakovitsj bare var 11 år den gangen. To av verkene som ble spilt på konserten ble skrevet utenfor Russland, og kanskje det mest moderne var det som ble skrevet først, nemlig suiten fra balletten «Petruskja» av Igor Stravinskij fra 1911.

Jeg har sjelden hørt musikk av Sjostakovitsj som har vært så full av glede og festivitas som kvelden åpningsverk fra 1954 – festouvertyre i anledning oktoberrevolusjonen i 1917. Kanskje ikke av de mest dyptpløyende verkene hans, men virkelig festlig musikk spunnet omkring en russisk folkemelodi (eller revolusjonssang?). Full fres i orkesteret med alle instrumentgrupper representert. Programmet antyder en gledesreaksjon på Stalins død i mars 1953 – året før. Vel, den reaksjonen kom vel mye sterkere ett år tidligere i symfoni nr.10 fra 1953 som KSO skal spille til våren mer i form av et sinne enn glede. Flott spilt av KSO

Rachmaninov var en ekte russisk seinromantiker, han brukte sitt romantiske tonespråk helt fram til han døde i USA i 1943. Han er jo først og fremst kjent for sine klaververk, hele fire klaverkonserter pluss det verket vi hørte i kveld: «Rapsodi over et tema av Paganini». Det ble skrevet i landflyktighet i Sveits i 1934 etter klaverkonsertene, men likevel ett av de mest spilte verkene av denne russiske komponisten. KSO hadde hentet den ukrainske pianistvirtuosen Vadim Kholodenko som solist, og han ga absolutt en glitrende framføring av verket i nært «samarbeid» med dirigent og orkester. Verkets 24 variasjoner gjør verket veldig variert med mange forskjellige uttrykksformer, fra det mest intime til det absolutte fortissimo. Kanskje er det det som gjør verket så fint å lytte til – det er hele tiden noe nytt og spennende.

Ved siden av hovedtemaet til Paganini bringer komponisten inn det middeladerske temaet fra requiem, «dies irae», vredens dag. Programmet antyder at det har noe med den «pakten» Paganini i sin tid inngikk med djevelen. Vel; Rachmaninov bruker «dies irae»- temaet også i en av symfoniene og ikke minst i de symfoniske dansene han skrev i USA under krigen i USA. En annen interessant ting med Rachmaninov var at han med sitt seinromantiske musikalske språk regnes for å være filmmusikkens far.

Stående applaus for solisten som kvitterte med en fortryllende lite stykke av Domenico Scarlatti.

Ballettmusikken til «Petrusjka» ble kveldens spennende høydepunkt. Her fikk orkesteret virkelig kjørt seg – ikke minst på grunn av skiftende rytmikk, mange solistinnslag, spennende dissonerende klanger og orkestralt samspill. Det skal egentlig ikke mye til for at dette stykket faller fra hverandre. Etter mitt skjønn klarte dirigent Gemma New å sy dette godt sammen. Solistinnslagene var mange og imponerende. Her er jo musikken hele tiden skiftende. Det er en handling og noen personer som skal beskrives ved hjelp av de ulike instrumentene. Til og med tubaen hadde sitt innslag da den skremmende bjørnen skulle beskrives. Ikke så veldig ofte det skjer i musikklitteraturen.

Dette er vel muligens Stravinskijs mest populære ballettsuite, framføres av orkestre over hele verden. Den neste balletten han skrev, «Vårofferet» ble jo en skandale i sin tid, da gikk han over den tidens musikalske «strek». At verket i ettertid også ble en suksess, er annen sak, som forteller at musikksmaken utvikler seg. Stravinskij sørget jo for at hans versjon av egne komposisjoner er blitt tatt vare på for ettertiden: Han spilte inn absolutt alle komposisjonene sine på plate på 60-tallet. Det finnes altså en «fasit».

Tror ikke Gemma New var så langt unna den «fasiten».

30 ÅR SIDEN MURENS FALL

Jeg var der. Nesten.

   Muren ved Brandenburger Tor 1975

Jeg besøkte Berlin i begynnelsen av november 1989 sammen med en gruppe tyskelever og tre andre kolleger som alle var tysklærere. Torbjørn Ribe var reiseleder og arrangør. Jeg var vel med som historielærer. Lite visste vi at vi kom til å oppleve historie mens vi var der.

Hotell Metropol – som måtte sanneres i ettertid – det var fullt av asbest. 

Vi bodde på hotell Metropol i Øst-Berlin i tre døgn. Det var et hotell for privilligerte med egen butikk for partimedlemmer og utlendinger samt lokaliteter i underetasjen som nok ble brukt til mer enn servering. Tror ikke elever fra norske videregående skoler var av hovedklientellet. Hotellet var igrunnen svært sentralt plassert – like ved Unter dem Linden og operahuset, Berliner Dom og Volkskammer/ Palass der Republikk. Brandenburger Tor lå bare 5 minutters spasertur fra hotellet, men dit var det ikke lov til å gå, trodde vi. At vi bodde så sentralt brakte oss midt inn i begivenhetenes sentrum.

Å komme til Øst-Berlin fra vest skulle ikke være enkelt. Vi kom med buss, men i 1975 kom vi med tog fra Sassnitz. Den gang var ikke passkontrolløren fornøyd da vi leverte lister ordnet etter stemmer: Bass, tenor, alt og sopran. NEIN, det skulle være alfabetisk, BASTA. Men toget gikk det mens vi ordnet navnene i riktig rekkefølge. I Berlin husker jeg vi ble mottatt av Volkspolizei med maskinpistoler vi måtte passere forbi da vi steg ombord i toget som skulle frakte oss til Vest-Berlin. To ganger ble toget ransaket av grensepoliti de få kilometrene til Zoologische Garten stasjonen i Vest.

Utsikt fra toget mot Palass der Republik i 1975. Her var det mye folk!!

I 1989 ble bussen stoppet ved grensa og passene ble kontrollert av grensepoliti som nok aldri hadde gått på smilekurs. To timer måtte vi vente på grensa før vi fikk kjøre videre mot Berlin. Så var det for Torbjørn og holde seg til fartsgrensa så han unngikk å få fartsbot på veien inn til Berlin sentrum. Sjåførene hadde egne signaler seg imellom så vi forsto når vi var i nærheten av kontroll.

Alle besøkende måtte ha egen DDR-guide mens de besøkte Berlin. Han vi fikk var faktisk ikke fra Berlin, men fra Frankfurt-an-der-Oder. Han var bl.a. oversetter fra tysk til engelsk hvilket gjorde at jeg kunne kommunisere meget bra med ham. At han fortalte at han ikke var medlem av SED, mens kona hans var medlem, gjorde enkelte av oss meget skeptiske. Var han spion eller? Det var han som anbefalte oss å oppleve den store demonstrasjonen som skulle være i Øst-Berlin dagen etter. Han signaliserte at det som skjedde nå var meget viktig for Tyskland…

Dette måtte vi diskutere, men vi hadde fått informasjon om at demonstrasjonen var lovlig og at en av hovedparolene var «Keine Gewalt» – ingen vold. Jeg var kanskje av de ivrigste til å ville oppleve demonstrasjonen. Det ble til at vi gikk.

 Nikolaiviertel i Øst-Berlin med elever.

Ingen tvil om at det var en sendt stemning i Berlin disse dagene. Det kom tydelig fram på fjernsynet der både øst- og vesttysk tv var svært opptatt av situasjonen i øst. Likevel gjennomførte elevene en fredelig «undersøkelse» samme dag der de skulle møte vanlige tyskere på gata og «intervjue» dem på tysk om deres hverdag. Husker vi gikk inn av de minst skadde områdene i Berlin sentrum, Nikolaivierteil for å få det rette inntrykket.

Dagen etter vandret vi opp til “Palass der Republik” der vi ville oppleve demonstrasjonen. Der skulle demonstrasjonen svinge inn mot plassen foran bygningen (og ikke gå videre mot muren) og avsluttes med taler og appeller. Vi så at det var parkert politibiler bak noen bygninger ikke langt unna – i tilfelle av? Vi ble stående i over en time og se demonstrantene passere fredelig forbi i store mengder. Hvor mange av den millionen vi fikk høre som gikk vi så, vet jeg ikke, men mange og fredelig var det. Det sto en politibil parkert foran «Palass der Republik» med to politifolk. Husker Torbjørn Ribe kommenterte overrasket på videoen han tok opp: De smiler jo!

Først og fremst ble dette en fredelig demonstrasjon rettet mot kommunistpartiet og måten DDR ble styrt på. Det var et klart ønske om større indre frihet og mer demokrati. Men jeg kunne ikke se noe ønske om gjenforening med det andre vestlige Tyskland. DDR skulle bestå som stat. Men folk var nysgjerrige på hva som befant seg på den andre siden av muren i det rike vesten.

Checkpoint Charlie – DDR-hallen

Noen timer etter demonstrasjonen kjørte vi gjennom Checkpoint Charlie til Øst-Berlin og slapp elevene løs på Ku-damm og andre vesttyske «herligheter». Kontrollen var like nitidig som den pleide å være. De virket som om livet i vest var upåvirket av hva som skjedde i øst. Da vi kom til muren, så vi at noen mennesker sto og kikket østover for å se om de kunne få glimt av noe. Det gjorde de nok ikke, for demonstrantene i øst prøvde aldri å fortsette videre ned «Unter-den-Linden» mot muren. Polititroppene i bakgatene var ikke nødvendige.

  Vest-Berlin november 1989

Da vi kom tilbake til Checkpoint Charlie, stoppet vi i den store hallen som var bygget for denne virksomheten, der du fra øst måtte kjøre en meget skarp sving for å komme inn i hallen. Noen hadde flere ganger tatt fart og prøvd å kjøre tvers gjennom bommen mot vest. En grensepolitimann kontrollerte passene ganske raskt og ga Torbjørn beskjed om å kjøre. Torbjørn ble svært overrasket; dette hadde ikke skjedd før, så han spurte: «Kjøre???». «Ja», svarte politimannen, jeg syns jeg så et glimt i øyet.

 Muren delte Berlin meget effektivt i to. Deler av Berlin ble liggende brakk som området ved Potsdamer Platz. 

Litt spesielt var det å møte tre kvinnelige guider som Torbjørn Ribe tidligere hadde bruk og som hadde fortsatt kontakt med. Vi møttes i tårnet på «Hugenottenkirche» som var gjort om til kafé og der de fortalte om sin guidevirksomhet og om livet i DDR generelt. To snakket engelsk. Hun som snakket dansk bortimot flytende, hadde aldri hatt noe ønske om å lære dansk, det var det myndighetene som hadde bestemt. I det helt var det mye som myndighetene bestemte når folk nådde en viss alder – blant annet hvilken utdannelse du skulle ta. Men retten til arbeid var absolutt, selv om du fikk en jobb som var meningsløs.

4 dager etter at vi forlot Berlin «sprakk» muren nærmest ved en misforståelse og vi vet hva som skjedde videre i historien. Allerede året etter, 3.oktober 1990 ble de to tyske statene gjenforent, en prosess som fortsatt pågår og som ikke vil bli avsluttet om mange år ennå. Det var en prosess som egentlig ikke var ønsket i øst, men som likevel tvang seg gjennom.

 Berlinmuren foran Brandenburger Tor i november 1989. Bilene hadde ikke lov til å stoppe her, heller ikke bussen vår, men bilde fikk jeg tatt. Gikk faktisk ned her tidligere på dagen uten å bli stoppet. Den norske ambassaden lå visstnok her i nærheten.

EROICA OG MENDELSSOHNS FIOLINKONSERT

Med KSO /Ludvig Gudim (stradivarius) og Natalie Stutzmann
en våt oktoberdag 2019

Det ble igjen en stor konsertopplevelse i Kilden. Heldigvis var det «stinn brakke» – så mange fikk være med på opplevelsen. På programmet sto tre tyske romantikere: Brahms, Mendelssohn og Beethoven. Nå kan en vel si om Beethoven at han hadde i alle fall ett bein i klassisimen. Men dette er musikk som må sies å være blant de evige klassikere innen det som kalles klassisk musikk.

Konserten ble innledet med tre av Brahms velkjente ungarske danser, kanskje noe av det mest populære han har skrevet, selv om alle tre gikk moll! Interessant å lese i programmet om bakgrunnen for disse dansene – at de har først og fremst bakgrunn i den ungarske romfolkmusikken. Seinere skulle Bartok og Kodaly finne mer ut om den ungarske folkemusikken. Jeg synes de også minner meg om Dvoraks tsjekkiske danser, så kanskje den østeuropeiske folkemusikken til en viss grad hadde et felles preg. Svært fengende musikk, synes jeg.

Ludvig Gudim var en «gudsbenådet» solist som hadde full kontroll over Mendelssohns klassiske fiolinkonsert på sin Stradivarius. Selv vi som satt langt fra solisten fikk med hver tone. Vi oppfattet ikke ansiktsuttrykkene hans, men kroppsspråket fortalte også mye. Her var det en som spilte med bravour og kunne nesten virke litt arrogant. Må innrømme at jeg i lange stunder bare nøt musikken med lukkede øyne. Samspillet med orkesteret og Stutzmann var utmerket. Han må da ha en stor framtid som musiker. Håper vi får høre mer til ham, kanskje i noe helt annet….

Kveldens store opplevelse for meg ble likevel «Eroica»-symfonien. Det er noe med den som tar tak i en, det er noe med Beethoven som fenger. Her er stor dramatikk – det starter jo nærmest med et smell. Han bruker mye fugato og andre klassiske virkemidler med dramatisk effekt. Husker godt at noe av det siste orkesteret gjorde under Rolf Gupta var nettopp å spille denne symfonien. Han hadde til og med vunnet pris for det. Jeg likte godt den framførelsen.

Natalie Stutzmann hadde vel en mer klassisk tilnærming – etter mitt skjønn fungerte det svært godt. Av en eller annen grunn ble den andre satsen – «sørgemarsjen» – den viktigste for meg, men også den siste avsluttende satsen med det nesten triumferende hovedtemaet og en sats som nesten ikke klarer å slutte. Beethoven var i ferd med å bryte ut av den klassiske rammen som Haydn og Mozart hadde lagt. For å fortelle om sin helt, måtte han bryte rammene, men det gjorde han på en måte som nokså fort ble akseptert. Han fortsatte med det helt opp til den 9. Symfonien der han til og med brakte inn solister og kor.

Det kan en vel ikke si om avantgardister i dag som må bryte alle rammer når de skriver musikk. Det kan i alle fall virke slik. Den type musikk er i ferd med å skremme folk vekk fra konsertsalene. Det er musikk for de få. Likevel synes jeg at mye 1900-talls musikk som også brøt rammer i sin tid, er vel verd å lytte til og burde ha et større publikum, for eksempel de tre russerne Stravinsky, Prokofjev og Sjostakovitsj. (Vel, ser at to av dem kommer allerede i november sammen med Rachmaninov!) Hva med Paul Hindemith, Bela Bartok og Benjamin Britten – eller Ralph Vaughan-Williams – eller Ludvig Irgens Jensen???

Kanskje er programpolitikken at først satser man på kvalitetsmusikk fra den romantiske epoken for å trekke publikum (Sørlendinger er ikke flasket opp med klassisk musikk) før man gradvis fyller på med kanskje litt mer «avansert» nyere musikk, hvis 1900-tallskomponistene (de fleste er døde) kan kalles «avansert».

Uansett gleder jeg meg til neste konsert med KSO. Som en musiker sa til meg: “Vi føler vi har det gøy på jobben”, – og da blir jo resultatet deretter.

 

GUTTETUR TIL PRAHA sept 2019

Vltava og borgen på Hradcany

I våres tok Jan Nomeland et intitiativ til en guttetur til Praha. Han hadde fått opplysninger om billig leilighet og flyreise til byen, og foreslo at det kunne vi få til – istedenfor “kjedelige” destinasjoner som Aalborg, Hjørring og Brønderslev! Det var mange som meldte sin interesse, og grytidlig 24. september kjørte 10 trøtte herremenn til Kjevik for å starte ekspedisjon “Praha”. Klokka var bare litt over 5 da vi ankom flyplassen.

Reisen sørover gikk greit den. Frokost ble servert på KLM-flyet til Amsterdam, mens det tsjekkiske flyselskapet ville ha betalt for serveringa. Vi ble møtt på flyplassen av en sjåfør med stor nok bil (i motsetning til han som kjørte oss tilbake til flyplassen). Han kjente tydeligvis en del snarveier før vi kom inn i byen og passerte “det dansende huset”, og etter hvert ble vi geleidet inn i leiligheten, som absolutt så innbydende ut. Vi hadde da et svært så hyggelig opphold der. Mange var glade for den gode toalettkapasiteten nattestid.

Gutta på tur

Praha var absolutt en reise verdt, og selv kunne jeg gjerne tilbrakt noen flere dager i denne praktfulle og historiske byen. Historie er det over alt, kanskje ikke så kjent historie heller; Tsjekkia er ikke det landet vi hører mest om i historietimene. Det ble mye gåing, selvfølgelig. Den lengste turen var vel da vi gikk hjemmefra over “Karlsbroen” oppover mot borgen på Hradcany høyden. Det gode med Praha er at det er så mange “vannhull”(vann = øl). Dessuten var det billig. Og det var mange av dem. Maten vi fikk servert var meget velsmakende (uten at jeg trenger å gå i detalj). Vi led i alle fall ingen nød når det gjaldt inntak av “vått og tørt”.

Stare Mesto namesti – torget i gamlebyen

Noe av hensikten med turen var også å utvide vennskapet oss imellom. Det synes jeg fungerte veldig bra. Diskusjoner var det både om politikk og andre forhold. Diskusjonsnivået var absolutt vennlig og tolerant. Ingen fløy i tottene på hverandre! Joda, reiste som venner og skiltes som venner.

En slik tur har sine begrensninger. Vi er avhengig av hverandre og kan ikke gjøre annet enn det alle vil være med på. Det fungerte veldig bra. Selv kribler det litt etter å gå eller gjøre ting på egenhånd – oppleve noe på egenhånd har alltid vært viktig for meg. Det var deler av byen vi ikke kom til, og dit kunne jeg gjerne tenkt å dra, f.eks den jødiske bydelen – eller rett og slett gått på konsert. Det ble gitt mulighet til det, men da var ikke jeg helt klar. Når vi har bare 2 dager til å gjøre byen, blir det liten tid til det.

Tsjekkia er jo et musikkens land med mange store navn som komponister, musikere og orkestre, mange er mine favoritter. Hvis jeg skal tilbake til Praha, vil jeg prøve å få med noe av det. Det var det eneste savnet.

Vi hadde hatt en flott tur, været var behagelig mildt og jeg synes at Jan Nomeland var en flink reiseleder.

Praha utsikt

STRYKERFEST I KILDEN

 

Det var virkelig fest i Kilden i går, torsdag. KSOs strykergruppe og Julian Rachlin bidro absolutt til festen sammen med et virkelig entusiastisk og ungdommelig publikum. Ikke så ofte at dirigent og orkester får tilrop før de har begynt å spille.

Om det var det som oppildnet dem, vites ikke, men jeg tror at Julian Rachlin, først og fremst som fiolinsolist, men også dirigent, var den som sto for energien, for maken til entusiastisk spill skal en se lenge etter. Og orkesteret hang med, det vil si de hang ikke, de var absolutt i manesjen og spilte så virtuost som de aldri har gjort før.

Programmet var Vivaldis 4 årstider før pause (ble faktisk spilt i ett uten applaus mellom), et kjent Mozart divertimento og Piazzollas Årstider i Buenos Aires etter pause. Det siste appellerte nok til rytmefoten hos de fleste.

Enhver fiolinist med et visst navn har laget sin versjon av Vivaldis årstider. Julian Rachlin laget sin med store kontraster mellom sterkt og svakt og hurtig og langsomt. Av og til synes jeg det gikk vel hurtig. Tidvis spilte de så svakt at til og med cembaloet kunne høres. Akustikken i Kilden tåler virkelig svakt spill. Det høres!! Orkesteret var virkelig med på notene og flere hadde solistiske oppgaver – mest solocellisten Leonardo Sessena. Og han fikk mer å gjøre seinere i konserten.

Mozarts divertimento var forhåpentligvis ikke ukjent for de fleste. En klassiker fra hans ungdomstid. Orkesteret spilte med klassisk eleganse (fikk underveis assosiasjoner til Sandor Wegh og hans Salzburg Camerata) – kanskje særlig i 2.satsen. Siste satsen synes jeg gikk vel fort, men orkesteret viste sine virtuose sider med et herlig samspill mellom gruppene.

Piazollas musikk handler jo om tango, men ikke hvilken som helst tango, men den raffinerte tango. Kanskje ukjent musikk for de fleste. Jeg hadde tidligere lyttet til en innspilling med Gideon Cremer og hans Cremerata Baltica (eller noe sånt) og hadde en viss peiling på hva slags musikk dette var. Det fenget virkelig – også her kontraster mellom sterkt og svakt, langsomt og hurtig, nesten overraskende noen ganger. Ypperlig spill av Julian Rachlin og hans “motspiller” Leonardo Sessena og hele orkesteret. Min eneste innvending er at Piazollas musikk er mye av det samme hele veien, så det kan kanskje bli litt kjedelig i lengden.

Begeistringen sto i taket og ville ikke stoppe, så Julian Rachlin og orkesteret spanderte et kjærlighetsekstranummer til publikums store begeistring.

For en konsert. Den sto til stryk!!

KAN VI REDDE KLIMAET?

Jeg har filosofert litt rundt temaet.  Ikke minst nå i disse valgtider. Jeg er ingen klimaekspert, men litt har jeg peiling fordi jeg underviste i geografi. Jeg er ingen systematisk tenker, dette blir litt hulter i bulter, men her er mitt lille bidrag i klimadebatten:

Uhemmet bilisme

Et spørsmål som har blitt reist mange ganger i løpet av de siste årene. Bakgrunnen er selvfølgelig den globale oppvarmingen som FNs klimapanel mener er menneskeskapt. Selvfølgelig er det noen som betviler denne påstanden og mener at klimapanelet tar feil. Den diskusjonen lar jeg ligge, fordi jeg er overbevist om at klimapanelet har rett. Dessuten bør vi ta våre forholdsregler uansett. Vi kan ikke risikere å ødelegge vilkårene for jordas egne klimavariasjoner – de kan i seg selv ha store konsekvenser. Vi har i løpet av den siste millionen år hatt minst 40 nedisninger – som blant annet har skapt noen av våre største turistattraksjoner: Fjordlandskapet.

Ja, for klimaet varierer. Vi vet at det var kjølige somre og mye snø på 1700-tallet. Isbreene vokste og Nigardsbreen nådde fram til Nigarden øverst i Jostedalen. Perioden kalles på folkemunne «den lille istiden». Forskning forteller oss at etter siste istid for ca. 10 000 år siden forsvant iskappen på fastlands-Norge fullstendig, og at klimaet i steinalder og bronsealder var betydelig mildere enn i dag. Forskere mener at årsakene til disse naturlige klimavariasjonene er flere, men kanskje de viktigste er variasjonene i jordas forhold til sola i universet og hva slags vinkel jordkloden heller og roterer rundt seg selv i forhold til sola. Det varierer nemlig over tid, noe som gjør at varmeinnstrålingen fra sola til jorda også varierer over tid. I verste fall kan det føre til nedisninger. Sånn sett skulle vi visstnok nå gå inn i en ny nedisningsperiode. Det er ingen ting som tyder på det. Men jeg er ingen naturvitenskapsmann, bare en geografilærer som har snappet opp litt underveis..

***

Min gode venn Tore er en av de ivrigste som forteller meg at vi har det for godt i dette landet. Jeg har reist ute i verden såpass mye at jeg er svært tilbøyelig å gi ham rett i det. Velstands-Norge bugner over. Ikke rart at folk i land rundt ekvator gjerne vil reise til oss «og spise litt av kaka». Husker da vi for 20 år siden hadde besøk av elever og lærere fra bushen i Zimbabwe. Det burde vi ikke gjort, mente noen kritikere, da ville de sikkert få smaken på vår velstand……

Vi oppfører oss også tilsvarende. Vi reiser ut i verden og viser fram vår velstand. Noen blir robbet, andre blir lurt. Ja, der kan vi ofte være naive. I Kenya er det en selvfølge at alle «muzunguer» (hvite) er rike og må betale mer. I alle nasjonalparker i Kenya er det egne turistpriser som er mye høyere enn hva lokalbefolkningen betaler. De fleste av oss tjener mer enn den jevne kenyaner.

Lenge har jeg hatt et spørsmål jeg har lurt på som er av økonomisk art: Kan vi fortsatt ha som målsetting at økonomien bare skal vokse og vokse «inn i himmelen» mens klimaet er truet? Det har jo vært det overordnede målet i hele etterkrigstida. Har tendensene gått motsatt vei har alarmen gått og motkreftene blitt satt i verk. («The new deal»). Det har gjort at avstanden mellom oss som lykkes med vår økonomiske politikk og de som ikke lykkes («den tredje verden») bare har økt og økt. Dessuten har forskjellene innen de enkelte landene også ofte blitt større og større. Ikke noe annet land er et godt eksempel på det enn USA, der forskjellene i samfunnet bare har økt og økt i løpet av de siste 50 årene.

At dette har hatt konsekvenser for klimaet, har ikke gått opp for oss før i våre dager. Nå handler vi nesten febrilsk for å stoppe utviklingen. Mens jeg studerte på 60-tallet, leste jeg om vitenskapsmenn som advarte mot den klimatiske utviklingen. Den gangen var det få som reagerte, i alle fall ikke de som styrte, men det var ganske mange som engasjerte seg i naturdebatten også den gangen. Mardøla- og Altaaksjonen var vel en forløper for det vi opplever i dag. I denne perioden har vi gått fra å være sånn passe rike til styrtrike: Oljeeventyret. (Ingen vil kunne overbevise meg om at Norge var et fattig land før olja; vi hadde en velutviklet industri , et velferdssamfunn og det skjedde en voldsom utbygging av utdanningsinstitusjonene på 60-tallet. Det hadde vi i alle fall råd til.)

Jeg er overbevist om at skal vi «redde klimaet», må det en helt ny økonomisk tenkning til. Ordet profitt må være bannlyst, knapt nok overskudd. Det er jo det som er kapitalisme. Med andre ord er et kapitalistisk samfunn som vil profitt, ødeleggende for et klimavennlig samfunn. På mange måter har jo den frie kapitalismen allerede i dag blitt motarbeidet av nasjonalstatene av diverse reguleringer, men det varierer svært fra land til land. Enkelte land får kapitalsamfunnet nesten utvikle seg fortsatt uhemmet («Det som er bra for Ford, er også bra for USA» – holdningen).

Her på berget er vi stolte over at vi har fått så mange elektriske biler. De er med på å redde klimaet. (Ingen diskuterer problemet med batteriene). Men reiser vi til Danmark, ser vi nesten ikke en eneste elektrisk bil. Hvorfor ikke? Eller i Tyskland? Eller hva med USA? Ønsker ikke danskene/tyskerne og andre land et bedre klima? Svaret ligger i hva slags økonomisk politikk de enkelte landene fører. Her må en felles innsats til. Jeg vil derimot ikke påstå at EU er en klimasinke, på mange områder er de foran oss.

Men jeg er overbevist om at skal vi komme videre, må vi forkaste den tradisjonelle kapitalistiske økonomiske modellen. Finnes det noen grønn økonomisk modell?

Dessuten: Den borgerlige modellen bygger på at mennesket vil det gode og at det må ha frihet til å velge. Derfor er det ideologisk viktig for de borgerlige partiene å framheve friheten til den enkelte til å gjøre sine valg, det være skole, helseinstitusjon og økonomisk suksess. Ja, slagordet «enhver er sin lykkes smed» er ikke ukjent. Retten til å gå ad undas er også tilstede. Hvordan kan dette passe inn i en klimareddende politikk?

Det er grunnleggende feil. Mennesket vil det gode for seg selv – er seg selv nok. Får jeg det bra, er det ikke så farlig med naboen. Det synes jeg ser overalt – ikke minst i den tredje verden hvor det å grabbe til seg nærmest er en livsstil.

Norge er ikke et slikt land der de økonomiske kreftene kan herje fritt, selv om vi ser tendenser til det motsatte. Norge er gjennomregulert på mange områder, også på det økonomiske feltet. Slik må det også være. Nå må tenkningen gå mer og mer på å ta hensyn til klimaet. I mange borgerlige partier er dessverre holdningen at man har hørt at man skal ta hensyn til klimaet, men først må man ta hensyn til den økonomiske utviklingen. Den må gå oppover, bare oppover.

***

Bompenger i byene er nødvendig for å stoppe den ukontrollerte bilismen. Vel, den rammer ikke dem som har midler og kan snike seg unna. Hensikten med bypakkene er å begrense den egosentriske bilismen og spore den over på kollektive transportmidler. Det vil være med på å begrense utslippene og gjøre bylufta reinere. Mange bileiere tviholder på friheten til å kjøre egen bil. Å ta kollektiv transport er under deres verdighet. De kan jo risikere å stå ansikt til ansikt med vanlige mennesker.

Dessuten vil enorme mengder med biler i byen nærmest skape en stor propp og gjøre bysentrene utilgjengelige. Det vil nærmest drepe bysentrene.

I Kenya er trafikken ikke regulert og kollektive transportsystemer bortimot fraværende. Nairobi sentrum er i grunnen en sammenhengende kø som i rushtida er garantert stillstand. Et skrekkeksempel på hvordan bytrafikk kan bli. Dessuten er det ingen hemninger når det gjelder utslipp. Gamle lastebiler spyr ut sin eksos og elektriske biler har ingen hørt om. Så en hybridbil sist jeg var der.

Noe må gjøres. Ikke bare i Norge. Over hele verden. Jeg setter pris på det ungdommelige engasjementet. Å brøle for klimaet er bra. Håper at mange hørte det brølet.

En slags oppsummering av tur til Kenya august 2019

Jeg har allerede skrevet mye om hva vi gjorde i Kenya. Vi fikk jo tid til utflukter både inn i landet og ut til kysten. Jeg har vel også fortalt om gåturene i Kitengela jeg hadde som gjerne gikk til den gamle jernbanen på kanten av den gamle savannen, som nå var ”grabbed” land og blitt farlig. Temperaturen var norsk sommerlig, ikke for varmt, 24C på det varmeste. Inntrykket var at det var grusomt tørt; vi hadde en liten regnskur på den måneden vi var der. Skotøyet ble sandete, og du følte du fikk støv i øyne og nese hele tida. Ikke uten grunn kaller jeg Kitengela ”støvets by”.

Da var det godt å ha Brigitt, hushjelpen, som til stadig vasket sko, tøy og tok den daglige oppvasken og annet renhold. Jeg og flere til ble bortskjemt av dette. Ungene også; å rydde opp etter seg var nesten et ukjent begrep for dem. Den største ulempen var at du aldri fant sko eller sandaler på plass fordi Brigitt hadde vasket dem og satt dem til tørk ute! Arbeidskraft er fortsatt billig, så hushjelper tjener ikke så mye, men hun så ut som hun trivdes.

Selv om det ble diskutert lite politikk denne gangen og vi så lite politikk på tv, er det klart at den politiske diskusjonen var til stede, men jeg tror ikke folk har så store forventninger til politikken og politikerne som de hadde for noen år siden. Det er jo en slags politisk fred i Kenya nå etter håndslaget mellom den ”valgte” presidenten Uhuru Kenyatta og ”folkets president” Raila Odinga. Nå knytter det seg spenning til om visepresident William Ruto i det hele tatt vil bli nominert av Jubilee-partiet til neste valg i 2021; og hvem vil han møte – Raila Odinga igjen? Han har jo bare tapt 3 – 4 valg.

 

 Raila  Ruto

Kenya er jo på mange måter et land i økonomisk framgang. Shillingen har faktisk styrket seg i forhold til dollar, noe vi som turister merket meget godt: For to år siden tilsvarte 100Ksh ca.8NOK; denne gangen kostet 100Ksh ca. 10NOK. Ikke det at vi følte at vi var ”fattige”. Det er det nok flere kenyanere som er, både i byene og på landsbygda. Men den kenyanske middelklassen øker sterkt, noe vi kunne merke i Kitengela, som er en by som tiltrekker seg middelklassen. Men Kenya har et stort problem akkurat nå: Det utdannes flere fra universitetene enn det arbeidsmarkedet klarer å absorbere, så det er stor arbeidsløshet blant unge, nyutdannete. Og her er det verken NAV eller tiltak fra myndighetenes side for å avhjelpe problemet.

Kenya er et land som tror på det private initiativ. Selv om det som skjer i Eastleigh er ute av myndighetenes kontroll, skjer det i alle fall en økonomisk utvikling som alt i alt styrker kenyansk økonomi. Da myndighetene prøvde å presse somalierne ut, fikk det store negative konsekvenser for kenyansk økonomi. Hvilken rolle kineserne spiller, har jeg ikke oversikten over, men den er sikkert ikke liten. Hvor stor betydning for eksempel den nye SGR jernbanen vil ha, vites ikke, men jeg observerte stor godstrafikk på jernbanen mens jeg var der. Persontogene er sprengfulle hver dag, og i 2018 fraktet jernbanen over 1 million passasjerer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det finnes i det hele tatt få offentlige styringsmekanismer i Kenya. Et unntak er Kenya Power som har monopol på strømleveranse. Jo da, det hender at strømmen uteblir noen timer en gang i blant. Her sendes ikke ut varsler om arbeid på linja. Kenya har først og fremst vannkraft og noe jordvarmekraft.

Alle hus i byen Kitengela har sin private vannforsyning (borehull) og avfallssystem (septikktank). Det har vi også. Nå har vi problemer med vannforsyninga fordi borehullet har gått tørt. Det gjelder alle de 80 husene. Det må nok bores et dypere hull. Til og med søppelhentinga er privat. Hvor søpla havner hen, vet jeg ikke, men det er sikkert en større søppelplass hvor ting bare dumpes.

De lokale veiene er det få som bryr seg om. Det ble riktignok bygget en ny bru over en ”seasonal” river siden vi var her sist, men det er alt. De 3 km med vei til Fountain view Estate er så dårlig at den nesten ikke er å komme fram på. I tillegg lager de humper som er så bratte, at du må stoppe helt opp for å komme over dem uten å ødelegge bilen. I naboområdet, Uchan, har de nå fått noen veimaskiner til å utbedre veiene der, så der skjer det noe, men de er også i ferd med å stenge veiforbindelsen mellom bydelene. Ett ord kan ikke finnes på kiswahili: Vedlikehold! Det tror jeg kenyanere knapt nok vet hva er.

Det kan virke som om butikkene er åpne bestandig, søndag som hverdag. Ingen problemer med å skaffe det meste.

På ett område har Kenya lenge vært ledende – trolig i verdenssammenheng. Det gjelder bruk av mobil som betalingsmiddel. Systemet kalles m-pesa og har vært i bruk i minst ti år nå. Med det systemet kan du betale det meste. Noen steder vil de bare ha betaling i m-pesa. Vipps er bare babyen i forhold.

 matatu   buss

I storbyen Nairobi merker en at en ikke har fått bygget ut et skikkelig kollektivnett. Busser og matatuer (14 seters minibusser) har ingen faste ruteopplegg. De kjører fra og til sentrale steder i sentrum av byen og kjører når de er fulle. For dem er det om å gjøre å få så mange turer som mulig mellom Nairobi og utgangsstedet for eksempel Kitengela. Da er det å guffe på, helst utenom køene, for å få flest mulige turer. Passasjerene får versågod finne seg i det. Trafikken står ellers mye i stampe i rushtidene; det kan ta timer å komme på jobb. Mange ønsker bedre bruk av den gamle jernbanelinjen. Da må den nok rustes opp, og det koster som sagt penger……

      Kenyatta conference center, tegnet av en norsk arkitekt, Karl Henrik Nøstvik fra Bodø.

Men det er faktisk blitt bedre etter at de har bygget to omkjøringsveier; the northern and southern bypass. Særlig den siste har vi hatt stor glede av når vi skulle til nord-Nairobi og Rift valley.

Så vil jeg nevne to områder som Kenya er blitt banebrytende: Røykeforbud på alle offentlige steder. Røykereklame er forbudt, men sigaretter er ikke blitt avgiftsbelagt. Likevel synes jeg at det er sjelden man ser folk røyke i dette landet. Derimot er alkoholreklame i høyeste grad tillatt. At kenyanere drikker til dels mye, er det ingen tvil om.

Nytt er det at det ikke er lov med plastposer i butikkene. Det har absolutt gitt synlige resultater. I stedet opererer butikkene med ikke så holdbare tøyposer. Bedre enn ingenting, er min lille erfaring.

Kibera, slumby
overklassehus, Kitengela

Kenya er et land full av kontraster, den dypeste fattigdom i slummen i Nairobi, til den mest overdådige rikdom bare et steinkast unna i bydelen Karen for eksempel. Ingen tvil om at Kenya er underveis, men hvor det fører hen er det få som vet. Det er ingen tvil om at økonomisk er USA et forbilde; sosialisme er det få som snakker høyt om. Ingen av de politiske partiene som jeg har hørt om, har hatt noen spesiell politisk profil. Til nå har de fleste partiene vært stammebasert, med noen unntak. Det ville vært gunstig om partiene ble mer verdibasert og gå på tvers av stammene, men det tar sin tid. Kikuyuene mot resten holder ikke i det lange løp.

Turistene bør stort sett føle seg trygge. Det gjør i alle fall jeg. Landet har mye å by på, safari og fjellklatring i innlandet og badeliv ute ved kysten. Har prøvd det meste.

  Karibu sana

HELVETES PORT: BESØK I HELVETE

Nedstigningen til Rift Valley

Turen til ”Hell’s gate” ble noe helt annet enn jeg hadde drømt om. Trodde ikke jeg skulle få gjøre slike sprell på mine gamle dager. Blir fortsatt litt skjelven når jeg tenker på det. Glad for at det gikk bra.

Lake Naivasha Resort

Lake Naivasha er en av innsjøene i Rift valley, den mest tilgjengelige fra Nairobi. I dag er det rosedyrkingens hovedområde og etter hvert også blitt et attraktivt turistområde med mange hoteller og camper. Dessuten kommer flodhestene opp av sjøen om kvelden.

Lake Naivasha uten flodhest

Men først hadde vi problemer med å finne et sted å overnatte. Det hotellet vi hadde sett for oss, var selvfølgelig stengt. Det lå helt innerst ved Lake Naivasha. Så prøvde vi ”Elsamere” som i sin tid var Joyce Adomssons hjem (Hun med historien om løven Elsa.) Det ble stemt ned av den yngre garden som ville ha noe mer moderne. Etter tre forsøk til, havnet på et virkelig fint hotell, Lake Naivasha Resort, et virkelig flott hotell med høy standard. Det hyggelige var at det var ikke så mye dyrere enn mange av de andre hotell/camper vi hadde vært innom underveis. Bra var det i alle fall, men flodhestene dukket ikke opp da det ble mørkt….

Innover Hell’s gate

Det som er spesielt med ”Hell’s gate” er at det er den eneste nasjonalparken det er lov å gå eller sykle for å oppleve dyrelivet. Salmah og Rasha meldte seg frivillige til å sykle. Jeg følte at lysten til å sykle var der, men å oppleve dyrene i fred og ro var å gå. Det er Kenyas nest minste nasjonalpark, og det består av en kløft utformet av vulkansk aktivitet, men med en nokså flat bunn. Her vandret dyrene, og her gikk, kjørte og syklet vi. Det er i dette miljøet at filmen ”Lions King” foregår, og vi fant til og med ut hvilken klippe den unge løveungen ble presentert fra i sin tid.

Veien var til de grader kjørbar, så det ble litt gåing, og litt kjøring på meg og de andre, mens vi kjørte i passende avstand til de to syklende. Dyrelivet var nokså sparsommelig, bortsett fra sebra. En bøffel tok riktignok kursen mot oss, men ombestemte seg heldigvis. Men det jeg har opplevd tidligere å gå på savannen og oppleve dyrelivet der, var noe helt annet enn å gå på en støvete landevei med dyrene omkring deg.

Klippen i “Lions  King”?

Plutselig kom vi inn på en asfaltert vei. Det var veien til jordvarmeanlegget Olkaria. I Kenya utnytter man jordvarmen til produksjon av elektrisk kraft. I dette området er det nokså hett i de øvre lag av jordskorpa med mange varme kilder.

Vi parkerte bilen og syklene, og så begynte det som skulle være en spasertur på 2,5km, trodde vi. Vi begynte å gå en godt oppgått sti som plutselig forsvant ned i en dyp kløft. Der lå utfordringen. Selv om kløften hadde mange trinn i den myke bergarten, betydde det også bratt fysisk klatring nedover i kløfta som etter hvert ble større og større og dypere og dypere. Jeg var glad vi hadde med guide som var til stor hjelp både til å støtte og til å fortelle hvor vi skulle sette føttene. Det var nemlig helvete vi var kommet ned i. Vi besøkte underveis både djevelens soverom og kjøkken, men da vi kom til djevelens loft, dit måtte vi klatre med tau, sa vi nei takk. Nå hadde vi sett nok av djevelens verk!

Vulkanveggen i Hells gate
sentraltårnet. Vi er på vei ned i kløften
Folk hjelpes ned i kløfta
Nå var snart alle sammen nede.

På vei innover i helvete.
Salmah var av dem som klatret opp.
Kø for å komme opp. Nei takk!
Varm kilde
varme kilder gjør fjellet grønt
Klatre opp fra kløfta
Så var det suvernirer
Sentraltårnet

Det var en fantastisk kløft vi var i, noen steder var den nok over 100 meter dyp. Forklaringen skal visstnok være: For mange år siden var alle innsjøene i Rift valley samlet i en gigantisk sjø. På grunn av vulkansk aktivitet i området, hadde plutselig vannet fått strømme fritt ut og skåret seg dypt ned i de nokså løse sedimentære bergartene. Dermed var helvetet skapt (ganske parallelt med andre helveter på jorda!)

Fra dette fysiske helvete, bar veien etter hvert hjemover forbi et annet helvete på jord, slumbyen Kiberia (med ca. 1 million mennesker) nær veien vi for forbi i stor fart – The southern bypass.

Kibera, den største slumbyen i Kenya

Før det passerte vi på hovedveien mellom Nairobi og Naivasha toppen av ryggen på Rift valley – over 3000moh. Her var det grønt og fint og jordbruk; men det har hendt at det har falt snø her, uten at det har blitt liggende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Utslitte kom vi ”home” – for å slappe av til hjemreisen…..

VED HELVETES PORT: HELL’S GATE

Vi besluttet at vårt siste sprell her i Kenya skulle være en tur til ”Hell’s gate”. Jeg kjenner ikke til bakgrunnen for navnet, men utgangspunktet er en gigantisk kløft som vann fra Lake Naivasha utformet en eller annen gang for lenge siden.

et stykk babyelefant

Men før det hadde vi besøkt to interessante plasser i Nairobi: Sheldricks orphanage (barnehjem) for foreldreløse eller syke elefantunger, og giraffsenteret for den utrydningstruete nubiske giraffen, også kalt Rotchilds giraff. Som en avslutning reiste vi til det store nye kjøpesenteret nord i Nairobi: Two Rivers. Felles for alle tre var at det var stufullt av folk.

Mange folk beskuet epefantbabyene, derfor var det bare forestilling fra kl 11 til 1200am

Besøket hos elefantene var kanskje det mest interessante. Foreldreløse eller syke elefantunger blir brakt til dette senteret i Nairobi for å bli flasket opp der av voksne mennesker. Det var elefantunger mellom ett og 4 år vi møtte, og de så absolutt ut til å være i god form. Vi fikk forresten vite bakgrunnshistorien deres mens de ruslet omkring på et lite område under presentasjonen. Noen fikk lov til å klappe dem. Hensikten var at når de vokser opp, skal etter hvert kunne tilpasse seg livet i villmarka – ikke minst takket være de eldre elefantene som faktisk er med å hjelpe. Over 270 elefantunger er i dag blitt voksne ”ville” elefanter i parken Tsavo East”. Fantastisk!

Giraffsenteret presenterte en utrydningstruet art, den nubiske giraffen. Der kunne vi, hvis vi orket i trengselen, mate giraffene med små pellets. Noen av de unge klarte heldigvis å nå fram til giraffene, men det så ut som de fleste giraffene synes at det var litt for mange folk – og holdt seg borte.

 

 

 

Two Rivers Mall lå helt på den andre siden av Nairobi og var en lang kjøretur gjennom sentrum av byen, alltid travel også på en søndag. Det er ikke så mye å si om dette gigantiske kjøpesenteret (det største i Øst-Afrika) enn at det krydde av folk, det var ”Eid mubarak” og fri for de fleste. Det er første gangen i Kenya jeg har følt meg kald mens jeg spiste middag. Hjemme viste termometeret +18C.

 

Det er kjølig det!!