23.12.2017

 

Julemailblogg  OLYMPUS DIGITAL CAMERA .

Dessverre fikk jeg akkurat nå melding om at min kusine, Marit, døde i natt av kreft. Hun var bare ett år yngre enn meg. I barndommen var vi ganske nære, men i ettertid var vi nokså langt fra hverandre, men vi møttes i den seinere tid først og fremst i familiære møter, det ville si begravelser. Hun hadde en datter som hun hadde et nært forhold slik at hun fikk en fredfull avslutning på livet. Jeg skal til Oslo i romjulen i begravelse.

Det er ingen endring på egen situasjon. Vi bor høyt og fritt, men veien fra byen kan være lang og bratt med og uten sykkel, derfor anskaffet jeg meg elsykkel i sommer og den har gitt meg mye glede allerede. Bakkene opp til Tinnheias topp går greit uten problem, å komme seg rundt til forskjellige steder i byen er heller ikke noe problem. At vi i tillegg har leaset en bil, gjør visse operasjoner mye enklere. I vårt samfunn i dag ser det ut til at myndighetene forutsetter at vi har bil. Denne bilen brakte oss i sommer blant annet over Valdresflya til Hunderfossen familiepark, hvor alle koste seg. Norge imponerer ? selv om været ikke var det beste.

I april var vi en tur til Kenya. Det var lenge før valget, så forholdene var rolige. Det var fint for Fatma og Salmah å komme ?home? og besøke familie og venner. Det var fint for meg også å få tødd opp litt etter en lang og kald vinter. Buda sørget for at vi fikk kommet oss litt rundt blant annet til villdyrparadiset Amboseli National Reserve der elefantene dominerer. Flott.. Vi fortsatte turen ut til kysten til Diani Beach ? ett av de fineste strandferieområdene i Kenya. Det som var strabasiøst var trafikken på Mombasa Highway. Tror vi tar toget neste gang, det er nettopp åpnet en ny jernbane mellom Nairobi og Mombasa som bruker mye kortere tid enn å kjøre bil.

For tida er det Norge som er best. Fatma går på voksenopplæring i helsefagarbeid. Hun har dessuten faste vakter på et sykehjem i byen, så hun har fått en fot innenfor systemet. Det verste med Norge er at det er så glatt, hevder Fatma, det er det hun strever mest med. Nå går praten oss imellom mest på norsk. Mye norsk blir det når hun jobber på sykehjem.

Likevel er det Salmah som imponerer mest med norsken. Hun går på vanlig norsk skole, har fått norske venner osv. Helt fra hun kom, har hun sugd til seg norsken fra venner og skolen. Hun snakker uten noen form for aksent, men av og til kan du merke at det er ord hun ikke forstår, fordi det ikke er barndomsspråket hennes. Vi skal ikke reise til Kenya før de har fått permanent oppholdstillatelse – og det vil de tidligst få til neste år.

 

Håper alle får en fredfylt julefeiring

 

Bjørn O

OLYMPUS DIGITAL CAMERA