Tidligere i april 2017 kjørte vi veien fra Mombasa til Athi River. Det var ingen hyggelig opplevelse.

Starten gikk imidlertid fra Kitengela. Vi valgte å kjøre til Namanga og videre gjennom Amboseli National Reserve for å overnatte på Kibo Tented Camp. Det var svært så greit. For å komme videre, dro vi via Loitokitok til Tsavo West National Park, men ble stoppet like ved porten av en “sesonal river” (Lolterish river) som virkelig hadde fått fart på seg. Vi kom ikke videre på den veien.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Vi måtte nesten tilbake til Loitokitok, før vi vendte nordover til Emali og vendte sørøstover mot kysten og Mombasa. Det gikk i og for seg greit, men ved Voi hadde sjåføren fått nok og vi valgte å overnatte der. Da hadde vi hatt en omvei på over 200km. Underveis kunne vi beundre landskapet, kinesisk ingeniørkunst og en elefant og noen sebraer som beitet i veikanten. Men trafikken var intens – stopp and go – hele tiden.

Dagen etter begynte litt dramatisk da mange hadde oppdaget at en hel flokk elefanter hadde kommet seg innenfor det elektriske gjerdet rundt den nye jernbanen. Det så nokså håpløst ut. Elefantene var også nokså stresset. Håper noen fikk ordnet opp i det. Det var ingen elefanter der da vi kom tilbake noen dager seinere.

Mellom Maji cha Chumvi og Mombasa holdt man på å bygge om veien. Det var selvfølgelig en nødvendighet; den gamle veien hadde dårlig asfalt med mange huller. Forbedringen var bare å legge ny veibane, ny asfalt og legge til veiskuldre. Ingen krabbefelt for tungtrafikken. Det trengtes mange steder, for kanskje 80% av trafikken på denne veien er tungtrafikk med lastebiler som tungt overlastet kryper bortover i 50 – 60km/t. Det blir det køer  og farlige situasjoner av.

  Det humper og går
I Kenya lager man ikke egne omkjøringsveier. I dette tilfellet fjernet man asfalten og sa – kjør i vei! Det ble humping og skubbing på lange strekninger der gjennomsnittsfarten lå på rundt 40km/t. Ingenting for travle mennesker. Da vi nærmet oss Mombasa, tetnet trafikken ytterligere, den nærmest sneglet seg av gåre (nesten en fornærmelse for sneglearten). Noen steder gikk det an å late som man kjørte matatu (disse småfrekke minibussene) og kjøre på utsiden av køen – ble ledet dit en gang av en politimann! Drømmen om en rask tur til Mombasa på ca. 2 timer fra Voi, ble til ca 5 timer da vi endelig nådde fergehavna til Likonifergene i Mombasa by og stilte oss i køen der. Tror vi var litt heldige, måtte bare stå over ei ferge før det var vår tur.

Endeløs kø mot Mombasa
Fergereisen med Likonifergen tar bare noen få minutter. Den går fra øya Mombasa til fastlandet på Likoni. Men den krysser den travle skipstrafikksleden ut og inn av Mombasa havn, en av de viktigste i Afrika. Foreløpig har man ikke kommet i gang med noen brobygging her, men planer skal det visst være. Nå er det tre – fire ferger i drift over Likonisundet (vi så i alle fall tre), men det kan være svært lange køer. Her er det ingen lemmer og justeringer som i Norge. Fergene bare senker lemmene mot land, så er det bare å kjøre. Ikke like lett bestandig. Ingen bommer eller sikringer. Det hender biler faller av eller folk detter i sjøen, men jeg synes fergeturen for vår del var heller udramatisk.

    I boka “den hvite maasai” forelsker nettopp hovedpersonen, Corinne fra Sveits, seg med en maasai (egentlig samburu) hun ser på ferga. Tror ikke det skjer så ofte.

Vi valgte altså et hyggelig opphold ved Diani Beach, men etter to dager bestemte vi oss å dra hjemover, men IKKE via Likoni og Mombasa. Det var faktisk en mulighet – i alle fall på kartet. Det gikk en vei via fylkeshovedstaden Kwale over Shimba Hills (nasjonalpark) via landsbyen Kinango til Mariakani på Mombasaveien. Vi var i alle fall innstilt på å prøve.

  Opp mot Shimba Hills

Starten var svært lovende. Det gikk asfaltvei til Kwale, men derfra begynte en “roughroad”, men slett ikke umulig. Landskapet opp til Shimba Hills var virkelig grønt og vakkert, mange flotte plasser. Da vi kom på baksiden endret landskapet seg langsomt til å bli tørrere og mindre fruktbart. Her var gårder og landsbyer, men uhyre liten aktivitet. Jeg lurer fortsatt på hva folk i dette området lever av. De vi så virket ikke fattige, men fattigdommen kan være godt skjult mange steder i Kenya, kanskje særlig på landsbygda.

Kenyansk rough road.
Noen av veiene vi kjørte på var under arbeid; vi så store grushauger og vi så til og med en veiskrape i aksjon – på  en søndag. Selv om farten sjelden var over 60km/t, gikk det greit framover; så konklusjonen ble at valget vi gjorde var slett ikke så dumt. Hadde noen fikset veiene enda litt bedre, kunne det vært et virkelig godt alternativ når en skulle til søndre delen av “The coast”.

Hodet kan brukes til så mangt!
Det var nå det egentlige marerittet begynte. Nå var det bare “stopp and go” de neste 300km. Nokså anstrengende i lengden, i alle fall for sjåføren. Trass i søndag krydde det av vogntog i begge retninger på veien, i tillegg til personbiler, busser og matatuer. Jeg prøvde aldri å telle, men vi kjørte forbi hundrevis av vogntog på veien nordover. Det var litt lettere i bakkene ved Salama fordi der var det faktisk krabbefelt. Men en må alltid være forsiktig i Kenya, for krabbefelt betyr også at biler i motsatt retning kjører over i ditt felt for å kjøre forbi.

  Lett kaos
Mombasaveien er en grei vei, bortsett fra den enorme trafikken som den ikke er dimensjonert for. Vi har kjørt denne veien mange ganger, men det har ikke vært så ille som denne gang. Det er forbikjøring som er det største problemet – og de største problemene oppstår når en trailer vil passere en annen mer langsomtgående trailer. Det tar sin tid – og av og til skjer det at forbikjøringen ikke er avsluttet før motgående trafikk kommer. Da må motgående trafikk bremse ned eller vente til forbikjøringen er ferdig. Farlig, farlig.

Det eksisterer en slags kjørekultur på denne veien som mange vil kalle ukultur. Det fungerer på et vis, men det tar tid å komme inn i den. I Norge ville mange miste lappen på grunn av slik kjøring. En annen sak er at kenyanere liker å kjøre i veien for andre bare de selv kommer fram.

Endelig nærmet vi oss Machakos Junction, vi hadde bare 40 km igjen – trodde vi. Da ble det full stopp. Køen av biler (fortrinnsvis trailere) virket endeløs. Politiet svinset omkring uten å gjøre noe, men de hadde satt opp en plakat om trafikkulykke. Ulykken så vi aldri noe til. Buda kjente til en lokal vei, så da vi etter en god stund nådde den, kjørte vi av hovedveien. Den var også kranset av trailere på begge sider, men vi nådde omsider fram til selve Junction, der veien fra Machakos kommer inn på Mombasaveien. Der var det på nytt full stopp. Politiet var også der, og etter hvert jagde de fram personbilene i kaoset, mens de stoppet trailere. Hvorfor vet jeg ikke, men etter det enorme antall trailere som var i området, kunne det tyde på at det var en slags aksjon på gang. Bare her ble vi oppholdt i over en time. Men nå gikk det greit hjem.

  Kenyansk buss i trafikk mellom Mombasa og Nairobi.

Vi opplevde ingen ulykker på vår ferd utrolig nok, men en gang var det nære på også for vår del, men Buda klarte å vri bilen unna. I går var det imidlertid på tv om en ulykke der 8 personer omkom i en buss som ikke klarte å fullføre forbikjøringen slik at han kolliderte med en trailer. Det var en lang rekke av trailere som kjørte så nær hverandre at bussjåføren ikke fant noe innsmett. Dagen etter vi kjørte der, var det en annen buss som kolliderte med en bensintrailer. Der omkom visstnok 20 personer.

  Under denne brua kan villdyra ferdes fritt
Vi kunne beundre den gamle og nye jernbanen på veien mot Athi River. Den gamle hadde en reisetid på 14 timer mellom kyst og innland – standarden var så som så, det er omtrent like mye som en trailer bruker på Mombasa Highway. På den nye jernbanen skal reisetida til Mombasa fra Nairobi være 4,5 timer. Prøvedrift var i full gang. Den åpner 1. juni og vil virkelig bli et alternativ – til og med til flytrafikken. Kanskje den med sin store kapasitet ta noe av trailertrafikken fra Mambasaveien over på jernbanen. Det kunne virkelig hjeulpet. Ett tog erstatter ca. 40 trailere – eller mer hvis de skal kjøre to etasjers trailertog. Er redd for at lastebileierne i Kenya har stor økonomisk og politisk makt, dessverre.

  mr Bavian
Apestreker – det er noe de fleste kjenner til. Noen av oss er så “barnslige” at de må gjøre apestreker, oftest av uskyldig art. Noen synes sikkert at ordet er diskriminerende i forhold til de dyrene ordet er tillagt. Nei, de er bare mye verre!

  marekatter som har lært å rekke opp handa
Det er ikke sånn at jeg har så mye dramatisk å fortelle selv – bortsett fra en episode for noen år siden da en bavian angrep Salmah fordi hun hadde en vannflaske i handa. Det gikk bra fordi Buda dunket en vannflaske i hodet dens. Mange husker den gang Julius var liten og uskyldig. Da drev han med uskyldige apestreker. I dag gjør han ikke det. I dag er det blodig alvor.

Bavianer kan virke uskyldige – som små…
En ikke ukjent journalist i NRK fortalte at han var blitt overfalt på veien mellom Nairobi og Mombasa. Det ble en dramatisk situsajon mens bavianene herjet. I dag er trafikken så stor, at bavianene delvis er fortrengt, men noen steder holder de på ennå. De går så nær veien som mulig for det er noe de vil ha tak i.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

  Blåape (har ikke funnet noe norsk navn.)
Det var på hotellet i Diani Beach vi forsto det var alvor. Ingen åpne dører eller vinduer på grunn av apene fikk vi beskjed om. Det sto også oppslag om på rommet. Var det noe å bry seg om? Etter det folk fortalte og det vi observerte var det en absolutt nødvendighet. For ikke bare at apene var frekke, men de var representert ved (minst) fire forskjellige arter: Bavian, størst og farligst; marekatt (vervet monkey), blå ape (Sykes ape) og Colobus ape. Den siste så vi ikke på anlegget, men de hadde vært der. Vi møtte dem imidlertid i skogen litt oppe i heia utenfor Diani.

  Colobusape i sitt rette element.
Det var nemlig en stamme med Colobusaper her ute ved kysten, men de var utsatt på grunn av biltrafikken. Derfor bygget noen apevenner (de fins) broer til dem, en slags taustiger spendt over veien. De fungerte utmerket. Apene lærte fort å bruke dem.

For noen år siden var vi i Arusha NP. På lang avstand så det ut som det satt mange fugler i et tre, men det var ikke så lett å se hvilke. Jeg tok et bilde med telelinse. Da jeg kom hjem og fikk forstørret opp bildet, viste det seg å være en flokk colobusaper i dette treet. Det var mitt første møte med denne apearten.

  Colobusape
Folk fortalte at de hadde kommet inn i rommet og sett at apene hadde herjet fordi verandadøra ikke var ordentlig lukket. Ting var blitt borte. Bodde du i telt, visste apene utmerket hvordan de skulle åpne glidelåsen. En gjest skulle gå ut av rommet og møtte en stor bavian som “smilte” til henne i døra. De to kraftige hjørnetennene kom da til syne, men den forsvant likevel fort. 

Det var likevel de blå apene som var mest plagsomme i Diani. De kom opp på verandaen mens folk satt og hygget seg; banket på vinduet om morgenen, laget et himla leven utenfor tidlig om morgen osv. Jeg så dem også i aktivitet på plenen der de prøvde å stjele ting fra folk som lå og koste seg på madrassene. Der hadde de marekattene som store konkurrenter. Forholdet dem i mellom var ikke det beste. Best likte de seg i det store, gamle baobabtreet som sto i hotellparken. Der kunne de riktig boltre seg, og der fant de mat. (Mate apene var selvfølgelig forbudt).

  verandabesøk

Men egentlig er det vel vi som aper etter apekattene? Apene bare gjør det de alltid har gjort for å overleve!

– og hva menneskene har tvunget dem til å gjøre.

Vi har aldri hatt for vane å bestille på forhånd de stedene vi har tenkt å overnatte. Det tar vi på sparket der og da. Stort sett har det gått greit. Tror vi har sluppet billigere fra det enn ellers!

Da vi ankom Diani i Kenya, ett av Kenyas mest kjente steder ved stranden med kritthvite strender, passerte vi en rekke turiststeder før vi fant et sted vi kunne tenke oss å være. Stedet het Papillon Lagoon Reef. Det så virkelig innbydende ut. Vi gikk inn og fikk et tilbud på 56000 Ksh for to dager. Vi syntes det hørtes greit ut, men noe i overkant av hva vi hadde tenkt. Vi fikk beskjed om at vi ikke kunne få noe ytterligere tilbud fordi vi ikke hadde bestilt på forhånd. I det vi fylte ut skjemaene og viste ID, oppdaget resepsjonssjefen at både Buda og Fatma var født i Machakos. Derfra var nemlig også han. Han var derfor villig til å gi et tilbud til sine bysbarn på 20%, det vil si en pris på 41000Ksh – som vil si ca. 4000Kr for 5 personer (3 voksne og to barn) for full forpleining i 2 dager. Ikke noe å si på det!

  Stedet var virkelig verdt hver krone. Bra rom med utsikt mot den sentrale poolen, men med masse trær omkring blant annet et ca 1000år gammelt baobabtre som apene koste seg i. Rett bak poolen – stranda av hvit sand. Flott å vasse og finne skjell. Varmt hav! God mat og drikke – virkelig avslappende både for voksne og barn.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

****

Hyggelig var det også å besøke Kibo Tented Camp rett utenfor Amboseli National Reserve. Vi hadde bodd der før for tre år siden. Det var et usedvanlig hyggelig opphold, og utsikten mot Kilimanjaro var upåklagelig. Salmah hadde nevnt stedet flere ganger om steder hun kunne tenke seg å besøke på nytt.

En av de positive opplevelsene vi hadde den gang var i spisesalen der en ung Doreen serverte oss etter alle kunstens regler. Da vi nå kom til spisesalen, så vi ikke noen Doreen. Vi spurte kelneren om han kjente henne, men vi fikk til svar at han var ganske ny. Det var ikke mange gjester, men noen bord bortenfor satt en ung kvinne med et lite barn som tydelig hørte til stedet. Men det var mørkt, og vi fikk ikke noe skikkelig glimt av henne.

  2014
Dagen etter, til frokost, var det en litt eldre kelner der. Kvinnen med barnet kom også, sammen med en mann. Da syntes jeg at det var så mye likt at jeg spurte kelneren på nytt om det kunne være Doreen fra tre år tilbake. Han så rart på oss og sa vi fikk gå og spørre henne. Det gjorde vi  og det var Doreen – gift med en av sjefene på stedet. Hun ble virkelig overasket at vi husket henne. Det ble et virkelig hyggelig gjensyn. Kanskje vi kan få noen ekstra prosenter neste gang vi besøker Kibo!!?

  2014

  Nysnø på Kilimanjaro

Det er navnet på stedet vi bor nede i New Valley i Kitengela. Det er et byggefelt der det skulle bygges 100 hus. Det består i dag av 70 hus som alle er bygd over samme lest. Steinblokkhus bygd som bungalower med tre soverom to bad og kjøkken / stue. Vi fikk ordnet slik at vi fikk større åpning mellom kjøkken og stue, ikke bare et lite hull som i de andre husene. Ellers har vi som det eneste huset fått installer solcellepaneler på taket både til varmtvann og til lys. Kenya Power leverer bare strøm til tv og kjøleskap. Med andre ord et praktisk og greit hus, med plass til de 7 menneskene som vi er nå. Bare naturlig bråk fra unger og en (snart) to år gammel gutt som er ganske fremmelig for sin alder.

Gjennom området går en hovedgate opp til porten. Det er en ganske bra opparbeidet vei, men standarden synker jo lenger ned i området du kommer. De to øverste boliggatene fikk broleggingsstein slik at overflaten ikke ble påvirket av været. Det var alle godt fornøyd med. Men så ble det slutt med det, så de andre boliggatene er preget av nokså sølete overflate i regnvær. Det ble hevdet at det ikke var mer penger igjen. (Vanligvis betyr det at noen har “spist” de pengene.) Det ble avsatt et område til lekeplass, men noen lekeapparater har ikke kommet opp. Ungene leker heller andre steder – i veien.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Så veldig farlig er ikke det, for det står skilt om 5kmt fartsgrense og “bod-boda” (motorsykkeltaxi) og andre tilfeldige kjøringer er ikke lov på området. Ungene er helst ute etter at de har kommet hjem fra skolen ca. Kl. 4pm. Akkurat nå er det skoleferie helt til første uke i mai. Vi trodde kanskje at Salmah hadde lyst til å besøke sin gamle skole her i Kitengela; St. Marks. Det blir derfor ikke aktuelt.

Det er forresten vanlig når ungene kommer opp i høyere klasser at de blir sendt på kostskole. Vi vurderte for noen år siden å sende Salmah til Kitengela International School, men siden hun da måtte opp kl. 6am, synes vi ikke det var noen god løsning. De hadde også kostskoleopplegg; det var i alle fall IKKE aktuelt, Salmah var da bare litt over 6 år.

Dessuten har vi fått hund. Den er heldigvis av den stille typen. Hundene her omkring er ikke det. Men den avslørte her om dagen sine dyriske talenter. Den startet å jakte på ei høne som kom inn på vår eiendom via et hull. Jeg så den løp etter den, men hørte deretter ingenting, men da jeg rundet hushjørnet, så jeg en haug med fjær. Men intet lik. Oppsynsmannen var bøs for hunder skal ikke jage høner som kommer inn på egen eiendom. Det dumme var at samme høne prøvde seg på det samme dagen etter. Den var gjenkjennelig på sine manglende fjær. Vel, den kom seg unna denne gangen også. Høner lærer visst aldri?

Mange har høner i hagen, også oppsynsmannen Geramba, det var derfor han var så oppskjørtet, men det var ikke hans høne. Noen driver også og dyrker litt grønnsaker i bakhagen. Vi hadde noen papayatrær som dessverre døde da de var blitt store og gav frukt. Vi har i stedet en liten “fabrikk” for vannrensing i bakhagen. Vi leverer fortsatt vann til husholdningene her omkring.

Vann er et stort problem i Kitengela. Det finnes ingen offentlig vannforsyning. Hvert hus sitt borehull ser ut til å være politikken. Alle husene i Fountain view Estate får vann fra ett borehull. For ett år siden gikk pumpa i stykker, og folk var uten vann i nesten to måneder. Det ble krise. Mange skaffet seg ekstra tank som de fylte opp med dyrekjøpt vann skaffet av små blå tankbiler med påskriften “Clear water” eller “Maji safi”! Nå har pumpa blitt reparert og alt er tilbake ved det normale. Men det blir rapportert at de første borehullene har begynt å gå tørre her i Kitengela.

Veier er også en mangelvare. Har jo tidligere skrevet at veiene er der bilene kjører. I vår del av The new valley har noen faktisk begynt å lage bedre veier for å forhindre at veiene går i oppløsning ved første regnfall. Vi har fått en slik ny vei, men den har en ulempe; den krysser et elvefar. Foreløpig er det ikke blitt gjort noe med det, men noen har kjørt stein, grus og noen store sementrør ned dit, så kanskje vil det skje noe?

gatemiljø i Kitengela
Vi tok en dag en tur på den gamle veien til Namanga, og der var forholdene mye verre. Glad jeg ikke bor der.

Det er regntid, og i natt kom det litt regn, men det er ingenting mot det som virkelig trengs…..

  Pinsevennskole
Ble annerledes enn alle andre påsker jeg har opplevd. Etter vanlig frokost, ble ungene kjørt til madras for å få undervisning. På veien hørte vi fra de forskjellige kirkene vi passerte, lovsang spredt ut med høyttalere. Det er utrolig mange kirker og kirkesamfunn – kanskje først og fremst av typen pinsevenner. Ingen skulle være i tvil om hvilken dag det var og hva som hadde skjedd for noen tusen år siden.

Etterpå tok vi oss en runde på gamle Namanga road – den gamle hovedveien mot Namanga. Det var stor trafikk på noe som knapt kan kalles en vei, fordi det var skjedd stor utbygging også på denne siden av Kitengela. Kitengela er det raskest voksende byområde i Kenya, det spretter opp hus over alt – noen ganger svært tilfeldig. Mange mennesker var ute i sine fineste klær. På veien tilbake var vi vitne til en trafikkulykke, som heldigvis ikke endte med annet en bulkete biler. Det er bortimot dagligdags i Kenya.

Så var det tid til å pynte seg. Vi var invitert til konfirmasjon til en nabo. Damene dro til frisør for å få piffet opp sveisen. Den vanlige frisøren var stengt, men varehuset Naivas var åpent med masse folk og frisørene der hadde nok å bestille. Til slutt var damene våre ferdige, og vi kunne gå i konfirmasjon.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg vet ikke i hvilket kirkesamfunn de konfirmerer i påsken, men etter hva jeg ble fortalt, var de katolikker og at konfirmasjonen egentlig hadde vært på lørdagen. Denne festen var helt annerledes enn vår konfirmasjon. Konfirmanten var skjøvet ut i periferien, de voksne snakket om sine saker og ting – mannfolka ute med alkoholen, kvinnene inne med maten. Om det var slik hele tiden, vet jeg ikke. Mannfolka diskuterte politikk og samfunnsgreier, mens kvinnene diskuterte hushjelpene sine og annen interessant sladder. Folk var heller ikke spesielt vakkert dresset opp – ikke en gang konfirmanten.

Det var vel mest facebook som minnet meg om hvilken dag det var. Og takk for det.

Livet i Kitengela
Akkurat i dag føler jeg det er varmt i Kenya. Termometeret viser +28^oC. Sola her er ganske intens, og man må smøre seg hvis en skal være ute. Derfor var jeg ute og gikk en morgentur. Det var fint og ikke på langt nær så varmt.

Kom over en leopard, som trakk seg inn i huset sitt, før den tittet ut og tuslet videre ut i den tørre verden. Ja, jeg mente selvfølgelig en leopardskilpadde. Ganske store og treige dyr, men sikkert koselige. Naboen hadde en som hagedyr for noen år siden. Lurer på hvorfor noe som er så treigt kunne oppkalles etter en leopard.

Men dyrene er bort imot fraværende på savannen nå etter at den nye jernbanen ble bygd. Helt sikkert for mye bråk og støy. Vi tok en tur på en vei som vi tidligere hadde møtt en del dyr, men det var lite å se – bortsett fra noen impalaer, 12 giraffer, 6 gnuer, to hyener og en sebra. Hyener er det svært sjelden å se utenfor nasjonalparkene. Så skal vi oppleve dyrene i Afrika (og det er utrolig fascinerende) må vi reise andre steder.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Noe annet som foregår og som jeg håper jeg ikke blir delaktig i (fordi jeg går på tur i området), er kampen om land. Noen tror det er fritt fram til å forsyne seg av savannen. Flere steder er det kommet opp piggtrådgjerder. Det fortelles om regulære slåsskamper mellom forskjellige grupper – som oftest tilknyttet stammer: kikuyuer (mungiki) mot kambaer. Kambaene hevder at det er deres land – det ligger i Machakos fylke, mens kikuyuene hevder at de har “kjøpt” landet av regjeringen (som jo i hovedsak består av kikuyuer). Hittil har tre blitt drept.

Også en måte å markere sin eiendom på.
I stedet har vi gått på togjakt. Som sagt har kineserne bygd ny jernbane mellom Mombasa og Nairobi. Den var lovet ferdig i år 2017. Den åpner nå i juni. Og det gjør den. Kineserne står bak hele byggingen, men tusenvis av kenyanere har bygd banen  sammen med kinesiske ingeniører og arbeidsledere. Det går rykter om at kinesiske fanger også har vært med på dette arbeidet. I alle fall er alt utstyr som brukes på banen kinesisk. Banen er delvis bygd på store broer. Inn mot Nairobi følger banen på bru langs kanten av Nairobi Nat. Park inn til den store, flotte stasjonen som er bygd inne i Nairobi.

 
Vi besøkte stasjonen i Athi River. Det var en stasjon i glass og ramme, moderne innredet. Stor og flott. Bare ett spor gikk inn til stasjonsplattformen, de to andre passerte forbi. Banen er bygd enkeltsporet. Ingen tvil om at den hadde stor kapasitet. MEN den er bygd langt på landet – langt utenfor byen Athi River – det er parkeringsplasser både for biler og busser, men så mange bilplasser er det ikke til et “park and ride” opplegg. Vi fikk også se noen tog som drev med prøvekjøring. Så også flott ut med skinnende røde, kinesiske diesellokomotiver. Det var noe annet enn de “trøtte” amerikanske GE lokomotivene på den gamle banen. De holdt faktisk på med vedlikehold på den banen også, fem arbeidere drev og skiftet en skinne da jeg kom forbi på morgenturen. Av og til rusler fortsatt ett tog forbi. 14 timer til Mombasa mot 4,5 på den nye (120kmt) Men den gamle, historiske banen skal visst fortsette å rusle. Sodaproduksjonen i Magadi er svært avhengig av den blant annet.  Kanskje et turistopplegg med damplokomotiver og gamle vogner hadde gjort seg, slik det fins andre steder i Afrika. 

gammelt, trøtt amerikansk
moderne, sprekt kinesisk
Det er visstnok regntid i Øst-Afrika nå. Det har kommet noen regnskyll før vi kom, så det ser litt grønt ut her omkring. Men folk skulle gjerne se det kom litt mer regn. Det er meldt om tørkeproblemer i nord i Kenya omkring Lake Turkana, men det er ikke det tv-nyhetene er opptatt av for tida.

Det er nemlig valg i august.

Det skulle gå nesten to år før jeg kom tilbake til Kenya. Og vi ble tatt imot med åpne armer av familien. For jeg hadde med meg mine to “kenyanere”, Fatma og Salmah! Det var nesten som om vi ikke hadde vært av sted. Men det hadde vi til de grader.

Det var stumørkt. Afrikansk mørke. Behagelig mørke. Like utenfor flyplassen har noen plassert en gruppe afrikanske dyr i metall. Sikkert for å minne turistene om at de nå var i Afrika. Like bortenfor, like ved veikanten, gikk imidlertid en virkelig sebra og beitet. Ja, jeg var virkelig i Afrika.

Kenya er jo blitt mitt land nr.2. Jeg merket det sterkt da vi kjørte fra flyplassen hjemover mot Kitengela at her hadde jeg bånd. Mye jeg kjente igjen, lite var fremmed. Bare det lille stykket fra hovedveien og bort til Fountain view Estate var ny, vi hadde bare gått den; nå var den blitt kjørbar. Noen hadde forsøkt å fikse veien, men vedlikehold var fortsatt et fremmedord. Mao alt var som før. Men det hadde grodd bra rundt huset vårt!

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Hyggelig var det dagen etter å hilse på gamle (og nye) naboer. Folk så ut til å syne det var hyggelig å møtes igjen. Salmah møtte Rasha, nesten halvsøster fra gamle dager og dypt savnet. Salmah snakker fortsatt kiswahili – ikke minst med mamma, men en kommenterte at hun nå snakket med litt aksent. Hun har blitt svært så integrert i det norske.

Selv måtte jeg ta en tur ut for å se på alt det nye som jeg hadde hørt hadde kommet. Vel, det viste seg ikke å være så mye nytt. Utbyggingen av området var stoppet opp. Bare oppsynsmannen og sekretæren var tilbake. Ca. 70 hus var innflyttet, men infrastrukturen sto langt tilbake. Veiene var ikke fullført  og vanntilførselen var usikker. Strømmen kom og gikk, men det gjør den over hele Kenya. Men folk så ut til å trives selv om området bare var sånn halvferdig.

  Kitengela
Allerede første dagen fikk jeg en liten tur retning savannen. Jeg ble stoppet av portvakten som lurte på hvor jeg skulle. Jeg svarte at her har jeg bodd i mange år, så portvakten forsto at jeg kjente området. Jeg visste at det var skjedd store forandringer der ute. Der var bygget en helt ny jernbane – dyrene var sannsynligvis skremt bort. Det siste fikk jeg ikke vite, fordi jeg ikke gikk så langt som ut på savannen, men jeg så at den gamle banen fortsatt var i drift. Dessuten – treet vårt – som vi omfavnet allerede i 2011, sto fortsatt der. Den eneste forskjellen var at en mast for elektrisk strøm var plassert like i nærheten av den. De som bygde like ved jernbanen hadde endelig fått strøm.

  Ingen tvil: Denne jernbanen er ny!
En annen sak var at det var dukket opp noen flere gjerder. Det var tydelig at noen ville stenge andre ute. To eksklusive hus som ikke var blitt fullført for to år tilbake, sto fortsatt som gapende hull. Et tredje tilsvarende sto like ved siden. Det så ut som om arbeiderne hadde forlatt dem helt plutselig. Noen flokker med kyr så jeg heller ikke. De var tradisjonelt på vei hjem på denne tida. Hvor var de blitt av? Var maasaiene dratt sin vei til slutt? Dette var jo gammelt maasailand. Dessuten – noen steder var det utrolig mye plastikksøppel som fløt – også utover i landskapet. Tror nok at mange kyr har mageproblemer på grunn av det.

Trass i alt dette følte jeg meg veldig velkommen. Landskapet smilte til meg – selv om det så svært tørst ut; vinden blåste deilig mildt, varmen var ikke påtrengende. De visste nok hva de gikk til de britiske (og også noen norske) kolonistene som kom i store mengder for hundre år siden!

men Salmah klaget over solbrenthet!

  jump of joy

Hadde aldri drømt om å reise til Australia. At jeg skulle reise dit hele tre ganger, var enda mindre sannsynlig, men slik ble det. Det ble tre fantastiske besøk hvor vi fikk oppleve mye av Australia, men det er mye vi fortsatt ikke har utforsket.

mot Toowoomba
Årsaken var: Sirens datter Marit. I 1997 fikk hun muligheten av å være utviklingselev på et gymnas for jenter i Toowoomba i Queensland – et stykke inn i landet fra de berømte strendene utenfor Brisbane. Vi besøkte henne idet hun var i ferd med å avslutte skoleåret i juni 1998. I 2001 dro vi igjen på tur til Australia. Da var Marit godt i gang med å studere ergoterapi ved universitetet i Sydney. Det var et valg hun gjorde etter at hun ble ferdig med videregående i Norge året før. I 2003 kom vi igjen på besøk. Da var Marit i ferd med å avslutte sitt studium. Men den gangen kom vi ikke for å hente henne hjem, det ordnet hun selv.

  Marit og klassekamerater
Marit dro til Australia gjennom organisasjonen Rotary i 1998. Det innebar at hun bodde hos fire forskjellige familier mens hun var i Toowoomba, en by på rundt 100 000 innbyggere. Det fungerte svært bra. Jeg tror Marit er enig i at det ble ett av de viktigste årene i hennes liv. Vi møtte henne som en helt annen og mye mer voksen og selvstendig jente da vi besøkte henne. Vi var tilstede da hun tok avskjed med Rotary i Toowoomba der hun holdt en meget god takketale. Den viste hvor mye denne jenta hadde vokst dette året.

  Toowoomba sentrum
Vi opplevde dette miljøet idet Marit skulle reise hjem. Det var stort sett forretningsfolk med gode inntekter, store hus og god plass. Men vi opplevde absolutt varme og hjerterom. Kanskje det å være businessmann i Toowoomba ikke var så stressende, at de hadde mer tid til familie og venner? Marit hadde fått mange venner i løpet av dette året.

  Manly og der omkring
Vårt første møte med Australia var imidlertid Sydney. Etter en “evigvarende” flytur over Stillehavet, landet vi endelig tidlig en morgen i Sydney og ble hentet på flyplassen av Nannet, mor til Elise, som var gift med Sirens bror, Ragnar. Det første vi så på turen gjennom byen var høyhusene i CBD. Vi måtte nemlig kjøre gjennom byen for å komme hjem til Nannet og hennes manns hjem. Ble absolutt overveldet av det jeg så. Men vi opplevde ikke, som i L-A en bilkø som stanget innover mot sentrum av byen. Her gikk det greit å komme seg frem over Harbour Bridge til Nord Sydney der familien bodde.

  ANZAC Bridge
Seinere tok hun oss med på en liten runde i byen – stort sett til hyggelige strender og utsiktspunkter som denne byen har så mange av. Mange av dem skulle vi besøke etter hvert. Dagen etter ble vi overlatt til oss selv, vi skulle bare ta en tur på byen, og så komme oss til flyplassen for å fly videre til Brisbane der Marit var. Jeg husker ikke så mye av det, men vi fikk i alle fall travet litt i Sydney sentrum før vi kom oss til flyplassen. Denne gangen konsentrerte vi oss om sentrum av byen – av den imponerende Sydney Harbour Bridge (som vi reiste over med toget) , operahuset, Royal Botanic Garden, et aborigin museum osv; stort sett CBD området. Dermed fikk vi inntrykk av at Sydney var en by med fullt av skyskrapere. Det stemte ikke helt med seinere inntrykk. Jeg vil kalle besøket “a taste of Sydney”; det skulle bli mer ved neste besøk i 2001/03.

I Brisbane ble vi møtt av Marit og hennes vertinne Beryll, viss datter, Kate, var utvekslingsstudent i Kristiansand. Vi ble tatt med rundt i Brisbane og fikk se byen fra utkikkspunktet Mount Coot-tha. Flott beliggenhet ved utløpet av elva. Brisbane er Australias tredje største by med mange høyhus i CBD, men er ellers omgitt av et stort omland med mer villaaktig bebyggelse. Vi reiste et godt stykke ut fra sentrum mot Cleveland der Beryll bodde. Hun hadde et tradisjonelt hus, og leide ut en del av huset til en hyggelig dame. Selv om det lå et godt stykke utenfor Brisbane, gikk det lokaltog fra stedet til byen, så det var ingen problemer med å komme til byen på egenhånd.

  Brisbane fra Mt Coot-tha
Vi hadde forresten to spesielle opplevelser mens vi var der ute. Det ene var en aktivitet for venner og bekjente i nabolaget – en form for rebusløp (som jeg dessverre ikke husker innholdet av), men vi skulle løpe etter visse opplysninger som ble gitt, og mulighetene for å ta feil var absolutt tilstede. Dette skjedde med stor munterhet og mange nøt medbrakt øl underveis. En deltaker fant en wallabee baby, som ble vist fram på samlingen etterpå. Det hele var en form for fysisk og sosial aktivitet – kanskje det sosiale var det viktigste?

Det andre var at vi en dag dro til øya Coochiemudlo – et lite øyparadis rett utenfor Cleveland. Det var vinter i Australia nå, men det var nå blitt såpass at vi følte sola varmet mens vi gikk omkring på denne vakre øya og nød de hvite strendene. Men ingen gikk i vannet for en dukkert.

En dag da vi gikk i et skogområde nær huset til Beryll, oppdaget vi en koala i et tre. Det var litt spesielt, fordi koalaen er mest aktiv om natta. Vi besøkte også et koala sanctuary like utenfor Brisbane der vi fikk nærkontakt både med koala, wallabee og kenguru.

   Etter noen dager, ble vi hentet og kjørt til Toowoomba, byen Marit hadde bodd i det siste året. Det skulle være et spesielt arrangement som vertskapet ville vi skulle være med på. Det var en veldedighetsmiddag der hensikten var å samle inn penger til det australske laget i Commonwealth-mestersapet. Hvorfor ble vi invitert? Fordi en viss norsk idrettsutøver som drev en idrett som var fullstendig ukjent i Australia (skøyteløping), skulle fortelle om sine bravader under OL i Lillehammer 1994. Han het Johann Olav Koss – og var på den tida sammen med det australske svømmeesset Samantha Reily. Det ble jo litt spesielt for oss. Fikk til og med et bilde!

  Her bodde nok en skandinav?
I Toowoomba bodde vi hos en av vertskapsfamiliene. Det var hyggelig. Vi hadde vårt eget rom. Men vi merket at vi var kommet til innlandet og 600 meter over havet. Det var kjølig og en morgen var det antydning til frost. Den kaldeste opplevelsen hadde vi imidlertid ikke i Toowoomba.

  Klar for en tur i outback
En av Marits skolevenner, Emma, kom fra landsbygda, nesten 400km fra Toowoomba. Vi ble invitert til å besøke dem. Da måtte vi ta bussen. Det var i seg selv en spesiell opplevelse. Du måtte bestille plass på bussen på forhånd. Underveis viste de en videofilm som alle passasjerene måtte se. Vi måtte se “Independence Day”, men heldigvis var videospilleren defekt på en av turene. Da kunne vi nyte landskapet underveis. I Roma ble vi hentet av mora til Emma og kjørt ut til farmen “Oakwell” – ca en times tur. Da var det blitt såpass mørkt at vi ikke fikk noe inntrykk av stedet, men faren fortalte entusiastisk om farmen og kvegdrift som de drev på med. Dessverre snakket han så bredt australsk at jeg forsto knapt 50% av det han fortalte. Den natta frøs jeg selv om jeg hadde elektrisk varmeteppe over meg…..

  Farmen Oakwell
Morgenen etter gikk vi en tur rundt farmen for å få igjen varmen. Det lykkes jeg ikke helt med, men at Australia var kenguruenes land, ble ettertrykkelig bevist. Det hoppet og spratt over alt. Det gjorde det også da vi kjørte til den andre farmen han også hadde ansvaret for. Den lå 100km unna og det tok ca en time å kjøre dit. Da hendte det at han kjørte ned noen kenguruer som hoppet i veien for bilen – (en Toyota Landcruiser – som selvfølgelig var utstyrt med kengurufanger). Men ikke denne gangen. Måtte skåne oss. Han viste oss farmen, kveget og den forskningen som foregikk omkring kenguruenes beiting. Var kveget og kenguruene konkurrenter om det samme gresset? Han mente at ryddingen av skogen også hadde vært til fordel for kenguruene. Vi så flere ørner, dingo og en kori bustard – som jeg har sett mange av i Afrika. Dessuten var det “bottletrees” her – trær som var i slekt med baobabtrærne i Afrika.

  Outback med “bottletree”
Ja, vi hadde et spennende opphold i Injune i det australierne kaller “outback”. Ser en på kartet over Australia, var det ikke lange biten vi hadde beveget oss innover fra kysten (ca. 550km), så outback var et enormt område av Australia.

Toowoomba var en trivelig by. Litt større enn Kristiansand, men mye tettere og ingen høyhus. Vi besøkte de forskjellige vertsfamiliene til Marit, og de var svært fornøyd. Jeg vet at Marit har hatt forbindelse med dem i ettertid. Marits opphold ble avsluttet med BBQ i hagen til Smiths der mange i nabolaget kom innom; blant dem to jenter – en som hadde vært utvekslingselev i Norge og en som skulle til Norge for ett år. Hun skulle til en fjellgård i Gausdal! Det ble en spesiell opplevelse. Vi besøkte henne en gang oppe på fjellet.

  Surfernes lille paradis i Coolangatta
De siste dagene valgte vi å tilbringe ute ved kysten – i Coolangatta – et feriested ved Gold Coast, Queensland. Der ute var det ikke så kaldt, men en heller behagelig temperatur. Det ble ingen bading, men mye vassing og vandring på den enorme stranda. Nå var det bare de mest ihuga surferne som holdt på. Området var fullt opp av hoteller – mange av dem reine skyskrapere. Veien til Brisbane var ikke lang. I dag har de forresten bygd en hurtigsporvei langs kysten. Et universitet, Griffith, lå i Gullkystområdet. Mange studenter synes det var topp å kombinere studier med strandliv, men etter hvert viste det seg at strandlivet tok mer og mer over for mange.

  Coolangatta beach
Med noen avslappende stranddager i Coolangatta, forlot vi Australia sammen med Marit. Vi hadde en slags parallellreise der vi møttes til slutt i København for den siste etappen hjem til Kristiansand – den eneste gangen der flyet var forsinket på hele turen jorda rundt.

Seattle fra lufta.

Det var Siren som fikk meg med på mitt første besøk i USA – og det eneste fram til nå. Og siden jeg bare besøkte staten California, pleier jeg å si at jeg har ikke vært i USA, men i California. Fra flyet så jeg kanskje noe mer; Grønnland, deler av Canada, Seattle med mellomlanding osv. Men California er tross alt den folkerikeste staten i USA.

Los Angeles
Det var Steve K som hentet oss på flyplassen i Los Angeles. Det var veldig greit, for å komme seg derfra og til Visalia, vår by i California, var ikke enkelt. Hvem er så Steve K? Han var gift med Sirens venn, Susan, fra oppholdet hun hadde som utvekslingsstudent hos familien Balerud for 25 år siden. Det var hun Siren hadde hatt kontakt med i ettertid.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Vi var ganske utslitt etter de lange flyturene, først fra Kristiansand til Kastrup, så fra Kastrup til Seattle og derfra videre til Los Angeles, og enda var dagen ganske ung. Det er når du reiser vestover at du plutselig får mye ekstratid. Men nå var det bare så vidt vi klarte holde øynene åpne.

Min første amerikanske fordom kom snart til å bli oppfylt: Vi havnet selvfølgelig i en gigantisk rushtidskø på vei ut av byen – på en vei som hadde minst 4 kjørebaner i hver retning. Uhyre kjedelig når vi visste at vi hadde lang vei igjen. Herfra så vi en liten bane som snirklet seg oppover mot redaktør Randolf Hearst palass. Den banen måtte de bruke som ville besøke dette palasset – som i dag er museum. Det var Hearst som ble portrettert i filmen “Citizen Kane” – som ble kåret til det 20. århundrets beste film. Mulig vi også fikk et glimt av skiltet Hollywood et godt stykke unna, for vi kjørte innover i landet mot Bakersfield og Visalia ved foten av Sierra Nevadafjellene.  Underveis stoppet vi ved en kafé og vi fikk noe å drikke. Det trengtes for nå merket vi at vi var kommet inn i varmen. Endelig, etter noen timers kjøring kunne vi hilse på vertskapet vårt, Barb og Andy Balerud i Visalia. Da hadde døgnet vårt vart i minst 35 timer og vi var utslitt.

Det tok nesten to døgn til før jeg følte at kroppen min hadde landet.

  Andy’s hus
Andy hadde en koselig bungalow sentralt i byen. Visalia er en middelsstor by  (ca. 130 000innb.) i San Joaquin valley – verdens største hage blir det påstått. Behagelig, tørt klima, men varmt i sommermånedene – så varmt at Andy og kona “rømte” nordover til Washington der sønnen bodde når temperaturen steg over 90^oF (= 32^oC). Det kunne også være fordi Andy som en av de få i området, ikke hadde aircondition i huset sitt. Det ble fortalt oss at av og til brøt elektrisitetsforsyningen sammen fordi alle hadde AC-anleggene på når det var på det varmeste.

Andy var også av dem som ikke hadde svømmebasseng i hagen. Det var inntrykket mitt at alle andre hadde. Men han fikk låne et basseng borte i gata som tilhørte en eldre dame som ikke brukte det særlig mye. Han hadde en stor bekjentskapskrets – ikke minst fordi jobben hans var “Fundraiser” i YMCA (KFUM). Dessuten hadde Andy fire voksne barn, tre jenter og en gutt. Da vi var på besøk, var alle tre jentene der. Vi ble godt kjent med familien.

Andy var norskamerikaner på sin hals. Begge foreldrene hans var av norsk avstamning. Kona hans, Barb, var likeså. De vokste opp i Minesota. Han var svært stolt av sitt norske familienavn og mente det kom fra Vestlandet. Han likte ikke at jeg antydet at navnet måtte være fra Østlandet, siden det endte på -rud. (Noen år seinere kom Susan og Steve på besøk til Norge, og da tok jeg dem med til Ballerud gård i Bærum. Begeistringen var stor – og de kjøpte golfeffekter med “Ballerud” fra kiosken ved golfbanen der!)

På bilskiltene hadde han skrevet for eksempel “Caution – Norwegian driver”.  Han kunne ikke mange norske ord bortsett fra “huffda” og “lutefisk” som han strødde om seg med.

  Andy’s to norske biler
  Noe av det første som skjedde var at vi ble tatt med på en liten biltur i området Visalia. Det var da jeg oppdaget at det var nesten ingen fortau å gå på for fotgjengere. Folk måtte gå i gresset. Men vi så heller ingen fotgjengere. Tidlig om morgenen og seint om kvelden kunne vi møte joggere. Heller ingen syklister. En gang vi var ute og gikk, (hvem var nå disse som gikk i denne varmen?) gikk vi forbi et hus der familiefaren var i ferd med å stappe ungene inn i bilen. To hundre meter ned i gata stoppet bilen og ungene ble geleidet inn i en park der de kunne løpe omkring og leke. Var det fordi faren ikke ville ha litt mosjon – eller at de var redd for kidnapping?

Søndag ble vi tatt med i kirken. Der ble vi tatt godt imot og presentert for menigheten. Etterpå kom folk bort til oss og ville hilse. Et par kom bort til meg og hilste meg meget hjertelig. Da jeg skulle svare, var de borte. Det var bare en ytre gest. Min fordom om at amerikanere er meget overflatiske, ble styrket.

  Stump family on a stump!
En dag ble vi tatt med til Sequoia National Park. Det er skogen med gamle kjempetrær. Typisk amerikansk – dette var verdens største trær. (De høyeste var imidlertid litt lenger nord i California.) Noen av dem var mer enn 2000 år gamle. Imponerende skogsområde. Andy ville ta oss med til et utsiktspunkt, men det viste seg at veien dit var stengt på grunn av mye snø. Vi prøvde likevel å gå dit, men tida løp fra oss, så vi måtte snu før vi kom så langt. Likevel var dette en flott tur i en imponerende nasjonalpark, mens de virkelig høye fjellene kunne vi bare skimte i bakgrunnen.

Dagen etter møtte vi den andre familien som Siren var hos som utvekslingsstudent: Familien Winn; det vil si nå var de skilt så vi møtte dem hver for seg. Særlig hun virket bitter, selv om hun hadde fått seg en holden venn med flott Cadillac – som vi skulle ha gleden av å cruise i baksetet av noen dager seinere. Vi spiste på fin restaurant. Ble litt overasket da jeg så et godstog tøffe gjennom gata. Ble enda mer overrasket da vi fikk vite at Norge slo Brasil i fotball.  Ingen amerikanere syntes det var noe spesielt.

Neste dag reiste vi til Fresno for å besøke Susan og hennes mann. Vi stoppet underveis i Kingsburg, som i sin tid hadde mange svenske immigranter.  Derfor hadde de en svensk festival der hvert år. På taket av kiosken sto en dalahest med typisk svensk utsmykning. Vi følte ikke akkurat at vi var i Sverige.

Besøket hos Andy og Barb var fint, men anstrengende, mye folk ut og inn, og Andys egen rastløshet var også med på å sette preg på oppholdet. Mer avslappet hos Susan, som hadde poolen som avslappende midtpunkt. Akkurat det nøt vi fullt ut. Vi deltok også på en gym og overvar en vannpolokamp som datteren var med på og spiste pizza på en italiensk restaurant. Observerte mange flotte hager, men det var som regel profesjonelle gartnere som reiste rundt og tilbød sine tjenester som skapte hagene, ikke folk med grønne fingre.
livet ved poolen
Dagen etter dro vi – Steve, Susan, Siren og jeg – nordover i retning San Francisco. Imponerende å se San Joaquin valley hvor fruktbar den er og hvor stor variasjon det er. Men denne dalen er helt avhengig av smeltevannet fra Sierra Nevada. Akkurat nå så det lovende ut – det var store snømengder i fjellet, noe vi nettopp hadde opplevd.

Vi kom til San Francisco fra nord (Berkeley). Midt mellom kjørebanene kunne vi se den lokale t-banen (BART). Vi kjørte mot byen over den store brua som går over bukta der, Oakland Bay Bridge. Vakkert førsteinntrykk.

Men her var det betydelig kjøligere enn i dalen innenfor kystfjellene. Tåkedottene lå i området rundt, men byen hadde ingen tåke. Det som også er typisk San Francisco er at byen har mange bratte bakker, så husene lå i trappetrinn ved siden av hverandre. At dette er en by som også har blitt rammet av store jordskjelv ble vi minnet om i mange sammenhenger. Vi besøkte jordskjelvmuseet blant annet. Vi observerte også den berømte kabeltrikken som i dag mer er en turistmagnet. Folk elsket å stå på stigtrinnet og halvveis henge utenfor. Byen hadde forresten moderne trikker også, og en veterantrikkerute i hovedgata: Market Street. San Francisco var altså en by med mye sjel.

Vi besøkte også Golden Gate park med den japanske hagen der vi også hadde Picknic. Overnatting på det erverdige “Recidence Marriott Inn” der de skiftet blomster hver dag i foajeen. San Francisco er en by det går an å trave rundt i. Vi følte oss rimelig trygge, selv om det i amerikanske filmer foregår utrolig mange  biljakter i disse gatene. Vi besøkte blant annet den norske sjømannskirken, som lå praktfullt til med utsikt mot Golden Gate Bridge. Der traff vi bare på en svenske. Ingen vafler å få. Chinatown og Fishmarket ble også besøkt. Interessant.

Den neste dagen gikk ferden ut av San Francisco til Carmel og Monterey et stykke nedover kysten. Skikkelig snobbete steder. Skuespilleren Clint Eastwood var visst borgermester i Carmel. Vi kjørte også noe som ble kalt 17th mile drive mellom fasjonable golfbaner og rikfolks hus. Vi skuffet kanskje vertskapet ved ikke å synes det var imponerende. Overnattet på et greit hotell. Vi var de eneste som gikk morgentur. Besøkte det store akvariet i Monterey, så masse rare fisk, samt fisk som ikke var fullt så rar. Ingen tvil om at vertskapet vårt ville vise oss det rike California – la oss bli imponert. Bildet av USA som det største, beste og mest fantastiske i verden sitter langt inn i sjelen hos de fleste amerikanere.

  Carmel
Vi måtte tilbake til Los Angeles for å komme oss videre på turen. Det var vennen til Sally, Frank, som påtok seg dette i sin Cadillac. Vi la i vei ut mot kysten for å kjøre Freeway 1 langs kysten inn til L-A. Av mange kalt verdens vakreste kystvei. Først hadde vi en stopp i Madonna Inn, et glorete overpyntet sted hvor vi spiste lunsj. Typisk amerikansk. Frank fortalte at hotellavdelingen hadde spesielle rom hvor ett hadde en bisonokse innfelt i veggen.

Vi stoppet også ved Solvang, som skulle være et dansk-amerikansk sted. Jo da, det var slakter Jensen og bokhandler Kristensen, men det var ingen som kunne snakke et ord dansk.

Meningen var å kjøre Freeway 1 hele veien til Los Angeles forbi den fasjonable stranda i Santa Monica, men like bortenfor Santa Barbara var veien stengt på grunn av at den ikke var ferdig reparert etter siste jordskjelv, som var for nokså mange år siden. Dermed ble vi dirigert over på noen sideveier innover i landet. Vi merket en uro hos vertskapet. Etter en god stund nådde vi fram til Highway 101, der trafikken gikk tett, og snart sto vi i en nokså langsomtgående kø. Det begynte å nærme seg avgangstid, men heldigvis klarte vi å nå flyplassen i god tid før avgang.

St Barbara Mission
Møtet med California var både positivt og negativt. Det mest positive var den velkomsten vi fikk og den vennligheten og varmen vi møtte hos vårt vertskap. Vi ble veldig godt tatt imot og behandlet. Klimaet er tørt og godt og varmt hele året unntatt noen måneder om sommeren da det er steikende varmt. Det er mye flott natur, både oppe i fjellene og ute ved kysten. Amerikanerne ellers var stort sett hyggelige mennesker, men av og til skinte hovmodigheten igjennom. Det er ikke lett å komme inn på dem – trass i at de kan virke utadvendte.

Amerikanerne er bortimot døve og blinde for at deres system trenger fornyelse – at det finnes bedre systemer enn det som er i dag. At mennesker fra andre land og kulturer kan ha noe som amerikanerne mangler, vil de knapt nok høre om. Det er hakket før de påstår at deres land er Guds utvalgte land – enkelte gjør vel det og. Men det var interessant å få oppleve det og få bekreftet de fordommene jeg har. Etterpå har jeg fått ytterligere bekreftelser gjennom bøker jeg har lest. Heldigvis kjenner jeg mange amerikanere som ikke er så typisk amerikanske.