Katarina Knezikova

Det er jul og tid for Händels “Messias”. Noen synes det ikke blir jul uten. Det er blitt en tradisjon for mange. Eller er det det? Ikke for meg. For å si det litt flåsete; jeg har hørt den før – til og med vært med og sunget den noen ganger. Men nei, jeg er på jakt etter nytt, og finner det – på YouTube.

Og blant det jeg har funnet er et ungdomsverk av nettopp Händel – “La  Resurrezzione” –  oppstandelsen – som han skrev mens han oppholdt seg i Venezia. Ikke akkurat julemusikk, egner seg vel bedre til påske. Han skrev forresten et annet verk på denne tida som har blitt populært i ettertid: “Dixit Dominus” – en kantate for kor og orkester. De har begge en ungdommelige friskhet og kanskje litt italiensk esprit i tillegg.

Det fins flere innspillinger av verket på YouTube – til og med ett med Berliner Philharmoniker (!), Mark Minkovski har også spilt det inn, men jeg har landet på to der det spilles på originalinstrumenter, det tsjekkiske bandet Collegium 1704 ledet av Vaclav Luks og det italienske Accademia Bizantina ledet av Ottavio Dantone – delvis fra cembaloen. Begge er “live” opptak fra musikkfestivaler for tidligmusikk. Det synes jeg er en fordel. Det er hakket før å være tilstede på konserten, oppleve musikernes innlevelse,  kroppsspråk og formidlingsevne.

Hana Blazikova a la “metallica”

Begge synes jeg har en ungdommelig friskhet som kler verket, men Luks har hurtigere tempo i yttersatsene. Og da går det skikkelig fort. Men han har solister som følger opp de krevende koloraturinnslagene, blant andre sopranene Katarina Knezikova og Hana Blazikova (som har bakgrunn i et heavy metall band!!). Bizantina har også gode italienske solister, men de når ikke opp til Blazikova /Knezikova, men de har en ung svensk tenor, Martin Vanberg, som gjør en flott innsats.

Bizantina gjør mer ut av den dramatiske utviklingen i verket. De kaller det ikke et oratorium, men et teater om hellige ting. Og når både engelen, Maria Magdalena og Lucifer er rollefigurer, blir det skikkelig dramatisk til tider.

Det er to korinnslag i verket, i slutten av første avdeling og helt på slutten av verket. Luks bruker sitt “huskor” Chorus 1704, men Bizantina velger å la de fem solistene være koret. Jeg har sansen for begge, en ting er i alle fall sikkert: Koret må ikke være for stort!

Luks og Collegium 1704 er godt representert på YouTube. De har deltatt på mange forskjellige festivaler. De har særlig vært flinke hente fram gamle tsjekkiske mestre. Jeg vil nevne spesielt en, Jan Dismas Zelenka. Som jeg vel har skrevet om før.

Men Vaclav Luks og Collegium 1704 har spilt inn “Messias” de, og det er det jeg hører på akkurat nå!!

Dette var en konsert som startet i en stemning og endte opp i nesten den samme stemningen, men da i et verk skrevet nesten 90 år tidligere. Vi møtte ny musikk og litt eldre musikk. Tre av komponistene var tilstede i salen og mottok sin hyllest. Det var fortjent.

Jeg er ingen ekspert på ny musikk, men jeg har hørt en del av den opp igjennom. Noe tiltaler meg, mens mye tiltaler meg ikke. Fordi vi egentlig ble i samme stemningen hele kvelden, ble det en meget bra kveld for meg. Her var ikke så mye av kaskader av lyd som ny musikk fører med seg – som en nesten føler behov for å flykte fra.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dette var musikk jeg aldri har hørt før. Derfor er det vanskelig helt å skille verkene fra hverandre. Matres “Resurgence” – skal bety gjenoppblomstring – var et verk som vel var skrevet for Kilden på grunn av den gode akustikken. Derfor var mange musikere plassert rundt i salen for å skape en slags surround effekt. Kanskje jeg satt for nær orkesteret til at jeg opplevde den effekten særlig sterkt. Musikken opplevde jeg nesten som rommusikk med mange flotte klanger. Likte veldig godt de dempede blåserne og de dype instrumentene i bunnen av det hele.

Eivind Buenes fiolinkonsert – uroppføring  var først og fremst Peter Herresthals. Han spilte med virkelig bravur. Tror den var meget vanskelig å spille. Det ser så lett ut for de som kan det. Orkesteret på en måte bare kopierte og fulgte etter solisten som prøvde å skape nye og uvante lyder / klanger på instrumentet. Mye var vakkert. Den hadde et visst kammermusikalsk preg – der grupper av strykerne spilte opp mot solisten. Det var sjelden hele orkesteret var i aksjon. (Veldig ulikt Brittens fiolinkonsert som KSO spilte bare for noen uker siden hvor hele orkesteret var sterkt involvert). Allusjonen til Alban Berg /Bach forsto jeg ikke helt. I en annen komposisjon lar Buene temaet fra en av Mahlers sanger komme smygende ut fra de tette klangene i orkesteret. I denne fiolinkonserten ble temaet presentert for så å forsvinne helt. Det skjedde ikke hos Alban Berg.

Ekstranummeret åpnet en annen klangverden. Peter Herresthal spilte plutselig normalt på fiolinen. Det var et veldig vakkert stykke musikk hvor fiolinens klang fikk stor betydning. Etterpå fikk jeg vite av ham selv at det var nyskrevet av den finske komponisten Kaija Saariaho (bosatt i Paris). Men hvis det er fra “Amour de loin” så er det en opera hun skrev i 2000. Skal vi gjette på at det er en (kjærlighets-)arie hentet fra denne operaen arrangert for fiolin og orkester???

Jeg synes at Olav Bergs “Posseidon” var et ganske vakkert tonemaleri der havets forskjellige sider – fra det stille havblikk i begynnelsen til den buldrende stormen underveis. Synes det var overraskende tonalt til å være fra 1982.

Alf Hurums verk “Benedikt og Årolilja” – en kjent ballade fra middelalderen – var en stor overraskelse for meg. Jeg synes den var norsk og internasjonal på en gang. Ikke så mye spor av de franske impresjonistene, men likevel internasjonal og full av stemning og litt patos. Jeg spurte Rolf Gupta hvorfor dette verket ikke er en norsk klassiker. Han svarte at det er for langt, men at det med nennsom redigering kunne vært kortet ned til å bli en klassiker, hvis jeg forsto ham rett. Vi har få klassikere fra 1920-årene i norsk musikk. (Min favoritt fra den tida er Ludvig Irgens Jensen).

Orkesterets innsats var formidabel. Har bare godord å si om spill fra både grupper og alle sammen. Dette er orkesteret som får til alt. Likte også godt Ingar Bergbys dirigering. Det virket som han hadde full kontroll.

Personlig liker jeg mer musikk med en viss melodisk substans. Er jeg gammeldags da?

Mine venner i “gutta boys” spurte meg om folk i Afrika visste hva renslighet var. Bakgrunnen var at noen hadde leid ut leiligheten til utlendinger, og ved besøk hadde de konstatert at leiligheten så ut som den var bomba. Selv har jeg hatt heller positiv erfaring med utleie av egen leilighet. Det var til et portugisisk ektepar og året etter til et svensk/ uigurisk par. Det siste var absolutt det hyggeligste.

Derfor ble jeg litt slått ut av spørsmålet. Det tok noen sekunder før jeg kunne svare. La meg bare si det på den måten at renslighet står høyt i mine kretser i Afrika. Det er rett og slett nødvendig. Vaske hendene etter toilettbesøk er en selvfølge. Man tar alltid av seg på føttene når man går inn til folk på besøk. Ungene tar alltid av seg på beina når de kommer utenifra. Husker jeg tok et bilde da det var fødselsdagsselskap hjemme, og terrassen var fylt av barnesko. Håper de fikk tilbake de rette skoene når de gikk. Det gikk visst greit.

Hver dag feiet eller vasket hushjelpen over gulvene (så lenge vi hadde hushjelp). Det var såpe ved alle vasker når man hadde vært på baderom (vi hadde to wc!) . Dusjet gjorde vi hver dag osv. Vi var så reine og pene som vi aldri hadde vært før. OMO er like kjent i Afrika som hjemme.

På tv er det masse reklame for nettopp vaskemiddel. Det ble ofte reklamert for desinfeksjonsmiddelet Dettol  og den fortalte om virkningen. Hvis du vasket hendene med Dettol, ville virkningen vare i 24 timer (hvilket jeg tviler sterkt på). Vaskemidler for klesvask var også ofte på tv. Men: I Afrika foregikk mye av klesvasken for hånd! Vi hadde riktignok vaskemaskin, men den vasket bare kaldt. Vi hadde en følelse at vasken ikke ble rein. Etter at hushjelpen sluttet, leide vi to damer til å vaske klær for oss hver lørdag. Det var litt av en jobb, men de var glade for inntektene. Så billig ville ingen gjøre det i Norge.

Det underlige var at selv om du kom fra slummen, var det utrolig mange som hadde renvaskete klær. De skinte om kapp med reklamen for de omtalte vaskemidlene. Lurte sterkt på hvordan det gikk an.

En annen ting det også var mye reklame for, var midler mot insekter. Det være seg spray eller sånne duppeditter til å sette inn i stikkontaktene om natta for å holde myggen borte. Vi foretrakk likevel å ha myggnett som dekket hele senga. Malariaen måtte bekjempes med alle midler.

Da vi gikk på restaurant, fikk vi som regel brakt til bordet et fat med varmt vann, litt såpe og en klut til å tørke seg. Det samme skjedde når vi var ferdig med måltidet ? kanskje først og fremst fordi mange spiste med fingrene, som er vanlig i Afrika.

Så skittenferdig: NEI.

Men utenfor lå ofte søppelet og fløt……

  I går var det 500 år siden at Luther slo opp sine berømte teser på kirkedøra i Wittenberg. Det var grunnlaget for en ny kirkelig retning – den lutherske kirken. Folk skulle lære å forstå innholdet i kristendommen på morsmålet – tysk – ikke latin. Likevel velger domkantor Andrew Wilder på den samme dag å framføre den lutherske komponisten Johann Sebastian Bachs Messe i H-moll her i Kristiansand domkirke på latin – en messe som må sies å være katolsk i hele sitt vesen. En ting er at Bach gjorde det for snart 300 år siden – en slags gest til den katolske kirken (?), en annen ting er at det skjer i dag – da ingen bryr seg annet enn om musikken! For dette er ett av Johann Sebastians store kirkelige hovedverk.

Egentlig er det en gudstjeneste vi er med på. Innholdet i messen er det samme som praktiseres i en vanlig gudstjeneste i Norge og mange andre steder i Verden – med inngang (kyrie), hyllest (gloria), trosbekjennelse (credo), helliggjørelse (sanctus/ benedictus) og bønn om fred (agnus dei). Likevel hadde jeg ingen følelse av å være med i en gudstjeneste, men på en konsert – hvilket det da også egentlig var.

Med på dette hadde man fått Kristiansand domkor (selvfølgelig), 4 dyktige solister og ikke minst orkesteret “Barokkanerne” – (som vi hørte i Kristiansand for ikke så lenge siden i Haydn). De spilte på såkalte “originalinstrumenter”, men tviler på om de hadde senket grunntonen – av hensynet til orgelet. Orkesteret var ikke stort, på litt over 20 musikere. Når lyden fra instrumentene er vesentlig svakere enn moderne instrumenter, virket orkesteret svært lavmælt. Kanskje det burde hatt noen flere musikere? Synes det nesten var umulig å høre fagottene, og solopartiene til både fløyte og obo ble av og til nesten borte i kor eller solister. Denne ulempen har moderne opptaksteknikk klart å redusere ved  innspillinger til cd eller annet media, men det nyter en ikke godt av i kirkerommet. På den andre siden gir instrumentene et atskillig mykere lydbilde, noe som kler denne musikken. Mest lyd kom selvfølgelig fra barokktrompetene som bidro med sin jubel i mange av korsatsene. Imponerende var også hornisten, Niklas Grenvik, der han spilte naturhorn uten klaffer.

Messe i H-moll er en kormesse. Koret har mye å gjøre – de er bæreren av messen – det er de som fremsier budskapet som ligger i teksten. Det synes jeg de gjorde bra.  Kanskje var innstuderingstida noe i korteste laget? Partier – særlig fuger og annen litt intrikat kontrapunktikk satt ikke helt – mange innsatser virket noe famlende. Dessuten var ballansen i koret ikke helt god. Det virket neste som sopranene mot resten – for å sette det på spissen. Det virket som de tre andre stemmene forsvant inn i hverandre i en stor massiv “grøt”. Det var vanskelig å skille ut de enkelte stemmene – også når de hadde “solistiske” innslag, og det er det mye av hos Bach. Vakrest var koret i de noe roligere partiene.

Det var første gang jeg hørte H-mollmessen “live”, skulle gjerne hørt den en gang til – gjerne med et solistkor, det trenger nemlig ikke være så mange sangere i koret – bare de yter sitt beste.  Det er Collegium 1704 et bevis på! Bare let på YouTube….