Og komponisten som sto for magien var Nicolai Rimskij-KorsakoV, som en gang i sin ungdom var med skipet til den russiske storfyrste Nikolai besøkte Kristiansand en gang på 1880-tallet. Han hadde altså en fordums kontakt med byen vår – 3 dagers besøk som ung kadett. En kan imidlertid merke i musikken hans at han hadde vært en tur til sjøs, særlig i det siste verket, «Sheherazade». Der går det igjen et tema som tydelig illuderer reise på havet. At båten sank, var en annen historie. Sånt blir det eventyr av.

Eventyr kan en vel si det ble mye av i kveldens siste nummer, «Sheherazade» som jo bygger på historiene fra 1001-natt. Må vel kunne si at det ble konsertens hovedverk – og det er vel også komponistens mest kjente verk. Jeg tror jeg har opplevd det framført minst to ganger tidligere «live», både med KSO og KORK. KORK spilte det på en lørdagskonsert i Aulaen og da lot de en skuespiller lese innledningen til «1001-natt» nå publikum rødmet i benkeradene – den er meget erotisk! Det ble vi skånet for, men KSO ga en utrolig fin framførelse av dette ganske «sprelske» verket, men mange vakre partier underveis, særlig i 3. sats; prinsen og prinsessen. Og ikke minst: Orkesteret fikk vist hvor mange eminente solister de har i sine rekker. Størst innsats hadde jo konsertmesteren for kvelden, Elisabeth Dingstad, som måtte ta fram alle sine virtuose egenskaper – med bravour! Hun er faktisk fiolinist i Gewanthausorkesteret i Leipzig, så hun var hentet langveis fra for kvelden.

Konserten ble innledet med en gammel «kjenning». «Capriccio Espagnol» . På 60-tallet spilte vi den i Studenterorkesteret i Oslo, og jeg fikk æren av å sitte bakerst på 2.fiolin og spille med. Utrolig hvor mye jeg husket igjen av musikken fra den gang. En russisk komponist som drømmer om Spania er vel ikke så vanlig, men musikken høres utrolig spansk ut med masse rytmer og temposkiftninger, og ikke minst mye «lidenskap». (Lurer på om en spanjol vil si seg enig). KSO spilte som om de var spanske!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

«Russisk påske» var det minst kjente verket, selv om jeg har hørt det noen ganger i forskjellige sammenhenger. Nå var komponisten på hjemmebane, sitt elskede Russland. Han tilhørte jo det nasjonale russiske skolen. At hans to mest spilte verk handler om begivenheter utenfor Russland, er en annen historie. At dette ikke var et kirkelig verk kunne en fort merke, for her var også danseaktige rytmer, men trombonene minnet oss om det sakrale ved påsken. (I den ortodokse gudstjenesten bruker de ikke instrumenter, bare sang, men den sangen er utrolig flott, det har andre russiske komponister fortalt oss om).

Konserten hadde verker av bare en komponist, Nikolai Rimskij-Korsakov. Han er jo blitt kjent for å være en stor orkestrator, og det fikk han vist i denne konserten. Med tre verk skrevet omtrent samtidig ble det likevel for mye av det samme. Hadde komponisten enda forandret stil i løpet av sin levetid som f.eks. Igor Stravinskij som var elev av Rimskij-Korsakov, hadde det vært noe annet. (Jeg har med spenning sett fram til en helaften med en av mine favoritter; Bohuslav Martinu, det hadde i alle fall blitt både konsert og symfoni med stor variasjon.) Årets program mangler faktisk verker av komponister som skrev musikk etter 2.Verdenskrig. Det er meget synd..

Konserten hadde ingen store solistiske innslag i form av solistkonsert, men den var ellers full av solistinnslag i orkesteret, ikke minst av konsertmesteren, Elisabeth Dingstad. Og det hele ble eminent ledet av den gamle “ringreven” Marc Soustrot.

EN MUSIKALSK REISE I DET NÆRMESTE ROM: PLANETENE

KSO hadde lovet oss en reise ut i verdensrommet – til astrologiens verden – til planetene. Som reiseleder og guide hadde de valgt den engelske komponisten Gustav Holst. Han har skrevet et storverk, kanskje hans egentlige livsverk, nettopp om planetene.

Det har i alle fall jeg hatt en drøm om å høre «live». Har hørt det på cd, sett det fra Royal Albert Hall i London på YouTube – endelig med KSO i Kilden – godt forsterket med musikkstudenter fra Norge og Polen. Det var fullt på podiet da orkesteret satte i gang.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men konserten måtte ha et «påfyll» når en først hadde så stort orkester. Hvorfor ikke Richard Strauss – han har jo skrevet mange symfoniske dikt for stort orkester. I disse Meetoo tider kan en undre seg over at musikken om kvinnebedåreren «Don Juan» ble valgt. Ja, det er ungdommelig og frisk og masse støy. Personlig ville jeg kanskje heller hørt «Till Eulenspiegel» – da hadde i alle fall hornistene fått noe å bryne seg på (sikkert mange andre også). Strauss er for meg en komponist som har skrevet mye programmusikk, og jeg opplever han veldig overfladig, så også i Don Juan. Likevel – en storstilet opptakt.

Orkesteret brakte oss i Mars rett inn i planetenes verden. Snakk om flott innledning. Dirigent Bergby ledet det hele med sikker hånd, her var alt på plass – til og med den typiske engelske sound som følger med dette verket. Planetene er for meg et bilde på de forskjellige menneskelige sinnsstemningene som hver enkelt planet har. Vi har noe av dette i oss alle – i større eller mindre grad. Verket virker derfor personlig på sin måte.

Verket er sikkert vanskelig for de enkelte musikerne. Her går det ofte hurtig for seg fra stemme til stemme. Ja, det var noen unøyaktigheter underveis, men det ødela ikke for meg den enhetlige stemningen som hver enkelt sats brakte med seg. Fire fløyter skapte stor mystikk, og av og til kom det musikk som var vanskelig å identifisere hvor kom fra – her var så mange forskjellige instrumenter – til og med elektronisk orgel som i mine ører fungerte bra. Flott med stort orkester – og flott musikk.

Takk for at vi fikk oppleve Planetene i Kilden med det store orkesteret – og må ikke glemme damene på slutten. Det ble sfærisk….. Det var sikkert et stort løft. Men det var verdt det.

Deilig å kunne gå hjem i fullmåneskinn!

Det er ikke ofte at andre symfoniorkestre «stikker innom» Kristiansand. Denne gangen var det OFO med selveste sjefsdirigent Petrenko som ville prøve turneprogrammet sitt på publikumet i Kristiansand. Det gjorde de lurt i, for vi fikk en stor konsertopplevselde og orkesteret fikk ovasjoner fra publikum i salen. Orkesteret svarte med «Salut d’amour».

Første delen av konserten var kanskje ikke så interessant. Fredrick Delius «The walk to the paradise garden» var hyggelig og vakker, men ikke særlig spennende med den bakgrunnen denne musikken har. (Romeo og Julie). Kan det være mulig at musikken er inspirert av Delius mange vandringer i den norske fjellheimen – blant annet med Edvard Grieg.

Dermed kan en vel nesten si at den har forbindelse med det neste verket på programmet: Griegs a-mollkonsert med den russiske pianisten Nikolai Luganskij som solist. Det er ikke lenger tilbake enn november at denne konserten ble spilt i Kilden med KSO og en kinesisk solist. Ingen tvil om at Luganskij imponerte med sitt spill og sin innlevelse. Folk kunne nesten ikke holde seg fra å klappe mellom satsene.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For meg ble likevel høydepunktet Rachmaninovs 1 symfoni: Hans katastrofale første forsøk ut i symfoniens verden – så katastrofal at han valgte å holde symfonien borte i mange år, men uten å ødelegge den. Den ble ikke oppført igjen før etter Rachmaninoffs død i 1943.

Dette var ingen katastrofal framførelse – full av energi, kontraster, stemninger og melodier. Det som kom til å bli typisk for Rachmaninoff resten av livet, det stadige sittet mellom dur og moll, og den mørke undertonen (uten bruk av bassklarinett/ kontrafagott!) med det hele tiden underliggende «dies ira» temaet i de dype instrumentene. Her kom kanskje forskjellen mellom OFO og KSO klarest fram: 20 flere strykere. Utrolig fyldig strykerklang.

Og Vasily Petrenko ledet det hele med ungdommelig entusiasme.