JEG HAR BLITT RÅKJØRER!!

  Ego for mange år siden. Den sykkelen hadde jeg til 2005.

Jo da, jeg har leaset ny bil, en liten Polo som bruker lite bensin og som jeg vil bruke minst mulig. Men den er ikke årsaken til overskriften.

Årsaken heter “Kalkhofer” og er elektrisk. Det er ikke spesielt miljøvennlig at den er elektrisk, for alternativet er muskelkraft. Etter at jeg flyttet til Tinnheia er avstanden til byen blitt økt noe, men ikke verre enn at jeg brukte 10 minutter til byen med sykkel. Hjem var det imidlertid verre. De bratteste bakkene måtte gås, for der strakk ikke muskelkraften til.

Derfor tok hjemturen 25 minutter med gjennomsvett rygg og skjorte. Konsekvensen ble at jeg lot sykkelen som regel stå og gikk eller tok buss i stedet. Elektrisk sykkel var bare en drøm. En nokså dyr drøm.

For jeg så at andre på mine kanter av byen hadde anskaffet slikt vidunder. Eldre damer (på min alder) tråkket elegant oppover. Likevel syntes jeg det var for egoistisk å anskaffe en slik en. Det var jo bare meg som kunne ha glede av den i familien. Det var i grunnen Fatma som utløste det hele da hun tidlig i sommer sa: Løp og kjøp!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   vidunderet

Som sagt – så gjort. Nå gjør jeg ikke annet enn å sykle til byen – om ikke været er for dårlig da. 10 minutter ned – 12 minutter opp! Rar følelse av å bli skjøvet oppover. For du må fortsatt tråkke. Jo mer tråkking, jo fortere går det. Har moret meg med å prøve å finne ut hvor fort jeg kan tråkke oppover, og har funnet ut at hvis jeg tråkker hardt nok, kan jeg komme opp i 20km/t. Men da blir jeg svett på ryggen……

Guttedrømmen har gått i oppfyllelse! Elektriske sykler har speedometer. Det var noe å ha på guttesykkelen, og det første som ville bli stjålet: Speedometeret!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nedover til byen er det spesielt spennende. Hvor fort går det egentlig? Det er noen skikkelig nedoverbakker og det er sykkelsti! Det hender at noen bruker sykkelstien til å lufte hund og barnevogn på, men de må bare hoppe opp på fortauet når jeg kommer farende i 40km/t!

For en gammel tulling, tenker de nok. Men det er gøy, men også litt skremmende – om en skulle bremse for noe som var i veien eller velte. Jeg har nemlig vært på sykehuset før jeg med blødende panne på grunn av sykkelvelt. Derfor stoler jeg på hjelmen (som jeg ikke brukte den gang. FY)

Likevel tør jeg påstå at jeg er snill med fotgjengerne. Fortauet er jo deres eiendom, jeg respekterer det. Verre er det med bilistene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Hva man kan se fra sykkelen i bylandskapet; Musikkens hus.

Speedometeret gir også en del andre opplysninger – blant annet hvor langt du har syklet, men også hvor mye energi det er igjen på batteriet. Det siste kan være litt skremmende. Elektriske sykler har sin begrensning: Batterikapasiteten. Da jeg kjøpte sykkelen, sa forhandleren at du kan sykle ca. 100km på en ladning. Det var hvis du brukte det laveste nivået på motoren. Men da ville jeg ikke ha kommet opp de lengste og bratteste bakkene. Tror det realistiske nivået er mellom 50 og 70 km avhengig av hvor bakkete traseen du skal sykle er.

To store sykkelbagger gjør at sykkelen kan brukes til handleturer. Men også til turer rundt omkring her i Kristiansand. Det er byen med mange sykkelstier og muligheter for sykling. Det er mange steder jeg ennå ikke har vært på sykkel.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Slettheia er ett av stedene jeg har besøkt. Fin utsikt der også

Et sted jeg har vært er den gamle Postveien fra Suldalen til Farvannet i Songdalen kommune. Den har jeg syklet mange ganger før også, men ikke fra Songdalsiden der veien er svært bratt. En venn fortalte meg nylig at han måtte trille opp de bratteste bakkene da han var der sist.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Farvannet i Songdalen

Ikke med en “Kalkhofer”, nei. Bakkene lot seg lett forsere med elektrisk motorkraft i tillegg til muskelkraften. En slags triumf for meg? Vet ikke, men det var hyggelig at det var noen unge damer som badet i Kvislevann da jeg kom på toppen! Naturopplevelse kalles det….

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Kvislevann med Postveien

4.dag: Gudbrandsdal – Hunderfossen Familiepark – Mjøsa – Hadeland

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Været så virkelig bra ut da vi våknet. Sola skinte og folk gjorde seg klare til rafting. Vel, det skulle ikke vi, men vi tok oss tid til å kjøre ned til elva Sjoa for å se på villskapen i elva. Flott!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kommet ned til E6 ved Sjoa, bestemte jeg meg for å kjøre nordover den lille mila til Otta. Kanskje det ville være mulig å få et lite glimt av det andre høyfjellsområdet på Østlandet: Rondane. Derfor begynte vi å klatre veien opp fra Otta retning Mysubuttseter. Der hadde jeg aldri vært før. Vi fikk en flott utsikt over Otta mens vi krøyp oppover, men jeg ble skuffet da jeg oppdaget at denne setra lå langt inne i skauen uten særlig fjellpreg. De fjellene som var i retning Rondane lå dessverre inntullet i store tåkeflak. Derimot opplevde vi kresne sauer som foretrakk å ligge midt i den soloppvarmede veien.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Otta

Gudbrandsdalen er på mange måter “dronningen” blant dalene på Østlandet. Vet ikke om det fins noen kongedal? Den er brei, vakker og har mange vakre gårder og historiske minner. Historien om Dale-Gudbrand er en av dem. Den står fortalt i Snorres kongesagaer. Vi kjørte rett forbi gården hans. Sagnet om Peer Gynt har også sitt opphav her. Derfor spilles “Peer-Gynt spelet” på Gålå hver sommer. Vi suste av sted på nybygd vei – synes nesten det gikk for fort gjennom det vakre landskapet. Moderne veier er ikke for turister som oss. Vi vil se og oppleve. Dessuten er de dyre….

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Sel

Vi hoppet av på Vinstra for å kjøre gamleveien videre, nærmere der folk bodde. Vinstra har jeg forresten et barndoms forhold til. Noen ganger var jeg med en fetter av min far og hans familie på tur til hytta deres ved Fefor på 50-tallet. Har mange minner derfra – ikke minst om geiteflokken som daglig kom på besøk, samt en litt skummel oksekalv.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Vinstra

Ellers har også jeg hatt min store styrkeprøve her da jeg tidlig på 60-tallet tråkket sykkelen fra Oslo til Trondheim med overnatting på Hundorp – en fin gammel gård der. Tre Stormy-Archer gir hadde DBS sykkelen. Husker jeg regulerte opp setet for å unngå stive bein. Gudbrandsdalen var lettsyklet helt til du kom ovenfor Otta.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA    Gård i nærheten av VinstraOLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Ringebu

Ringebu ble vårt pausested. Ringebu har fortsatt et visst preg av Gudbrandsdal – supermarkedene her var ikke så grandiose som andre steder vi har besøkt. Dessuten valgte vi nå å kjøre den lokale øvreveien til stavkirken som var vårt neste mål på turen. Det er jo her de fineste gårdene ligger. Her er nemlig den beste jorda, morenejord, mens i dalbunnen er den ofte blandet med sand fra elva. Dessuten er gårdene oppe i lia – ligårdene – bedre beskyttet fra frost om høsten. Her oppe lå den gamle stavkirken med utsikt over dalen – både nordover og sørover. Kanskje en av de finest beliggende kirkene i Norge? Den måtte vi besøke.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kirken er rikt dekorert og utsmykket, men det meste ble gjort på 16-og 1700-tallet av lokale kunstnere. Noen minner fra eldre katolske tider fins også. Utvendig kan du si den virker litt “naken” i forhold til andre stavkirker som har sine dragehoder og dekorasjoner i behold. Interessant var det å gå rundt på kirkegården og se alle de forskjellige gravsteinene og minneplatene som var blitt satt opp. Noen var flere hundre år gamle, minnet oss på at det var folk som levde den gangen også.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Videre nedover dalen gikk det jevnt unna. Måtte stoppe å beundre den vakre Sør-Fron kirke på avstand – spesiell med sin 8 kantede form. Kirken er fra tiden for den franske revolusjon – rundt 1790. Bilde ble tatt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Sør Fron kirke

Hovedmålet for dagens tur – i alle fall for hun som satt i baksetet – var Hunderfossen Familiepark. Den konkurrerer med andre parker om barns oppmerksomhet og lyst til å leke. Noen voksne har vel også lyst til det! (Denne bestefaren liker best fredelige leker). Parken er bygd omkring familien Ivo Caprinos dukker og filmer – særlig bygd på norske folkeeventyr. Dukkene til Caprino ble sterkt beundret både nasjonalt og internasjonalt for sin livaktighet; i dag klarer digitalteknikken det litt for enkelt. Mest kjent er han vel for samarbeidet med Kjell Aukrust i filmen “Flåklypa Grand Prix”, som er en av de mest sette i Norge. De hadde selvfølgelig en berg og dalbane bygd nettopp på denne filmen…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi hadde et fint besøk i parken. Den er passe stor og har mange hyggelige aktiviteter. Fortellergleden var stor da 10-åringen fortalte om det hun hadde fått oppleve – skumlest var kanskje “trollhuset” – der var det skikkelig skummelt. Å kjøre radiobil var kanskje det morsomste. Det ble i alle fall gjentatt noen ganger.

   OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Min største innvending mot slike parker er at prisene skrus opp ganske mye – ikke minst nå i ferietida.

Da vi kom ut av parken, var det egentlig bare å kjøre retning hjemover. Lillehammer ble passert – Mjøsa dukket opp på venstre side, og nede ved Gjøvik fikk vi se Mjøsas svane, “Skibladner”. Still going i det fine været.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Overnatting fant vi på Lygnasæteren på overgangen til Hadeland. Veldig greit.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den siste og lengste etappen gjorde vi 5. dag, men det ble en ren transportetappe: Gran – Hønefoss – Skollenborg – Siljan – Skien – Rafnes – E18 -Grimstad – hjem. 440km. Jeg er veldig glad for at bilen er lettkjørt og gjerrig på bensindråpene. Det tyder godt for fremtidige turer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Alle synes at turen hadde vært fin. Været var ikke like samarbeidsvillig, men vi fikk absolutt mye vakkert å se. Norge er et vakkert land – Norge har en rik historie. Håper de også fikk mange positive impulser og vil se tilbake på turen med glede.

Takk for turen.

 

 

 

Dag 3: Hallingdal – Valdres – Øystre Slidre – Valdresflya – Heidal,Oppland.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Morgenstemning Geilo

Dessverre kom regnet tilbake. Værmeldingen sa: I bøtter og spann, men det skjedde ikke, men det var temmelig grått da vi reiste videre fra Geilo. Vi så mye turisme i Hallingdal. Bobiler på veien, turistbusser. På Gol hadde vi overnattet før, så der brukte vi ikke mye tid. Det gikk greit over Golsfjellet uten at vi så så mye fjell! Derimot hadde vi et stopp på Fagernes, der supermarkedene lignet forbausende mye på supermarkeder vi hadde sett andre steder. Hvor var preget av Valdres?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Fagernes – den siste Valdresbonden? OLYMPUS DIGITAL CAMERA Typisk Fagernes landhandel.

Været var såpass grått at vi fortet oss hurtigst mulig ut av Fagernes og oppover Øystre Slidre. Dette er en vakker del av Valdres, men litt i gråeste laget der vi kjørte fram. Beitostølen kjente jeg til fra før. Masse hytter – rene eneboliger med alt utstyr. Eneste forskjell fra eneboligene i Bærum: Gress på taket. Vi fant et sted vi kunne spise lunsj på noenlunde norsk vis. Rømmegraut må til når vi er på tur i Norge. Salmah avsto.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var svært annerledes da jeg syklet her i 1968. Da tok jeg en ekstratur fra Fagernes til Bygdin og retur på dagen. Da var det grusvei hele veien. Og ingen hytter; bare ett hotell!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   grått fjell med drone.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  

Dessverre var det nokså lavt skydekke da vi kom opp i fjellheimen. Bitihorn hadde gjemt seg, og bortover Bygdin hadde Jotunheimens fjelltopper forsvunnet i skyene. Men båten Bitihorn kom fra Eidsbugarden med sitt lille lass av fornøyde fotturister. (Tror det var samme båten min mor og jeg reiste med da vi besøkte Eidsbugarden i 1955).

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Syntes det så noe kaldt ut – det var bare 9 +grader og en isnende vind. Men det var gøy å leke seg i fjelluften; bygge en mikrovarde samt et hjerte av stein. Noen drev og klatret i fjellveggen rett bak Bygdin Fjellhotell. Tøft. Hotellet så nesten ut som det alltid hadde gjort, men innvendig så det ganske trivelig. Men vi ville videre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Valdresflya var grei å kjøre. Nesten 1400moh på det høyeste. Men utsikten mot Jotunheimen var dessverre begrenset av det lave skydekket. Vi kunne bare gjette oss til at det var høye fjell under skyene. Da vi nærmet oss Gjendesheim, vokste antallet parkerte biler langs veien. Vi kjørte ikke ned til Gjende, men fulgte veien videre langs Sjoavatnene. Like greit det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Bygdin Fjellhotell

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Valdresflye i 2017

Valdresflye 1996

Vi kjørte forresten ned til Ridderspranget. Der hadde jeg ikke vært før. Historien er spennende nok den (det fins mange tilsvarende historier om tilsvarende smale passasjer andre steder jfr. Reiårsfossen i Setesdalen). Flott område og utrolig mye reinlav i skogen omkring.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Ridderspranget

Nå var spørsmålet: Hvor langt skal vi kjøre i dag? Selv har jeg en stor kjærlighet til Heidal og de fine gårdsanleggene du finner der. De har jeg hatt glede av tidligere. Så vi kjørte ned Heidal.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Nordre Ekre historiske hotell

Men det var nokså begrenset med overnattingsmuligheter. Vi vurderte å kjøre bortom “Glittersjå” – en besøksgård med elg og andre dyr, men for oss var overnattingssted viktigst. (Det viste seg i ettertid at de hadde overnattingsmuligheter). Vi var innom hotellet og Nordre Ekre historiske hotell, men der var det fullt, før vi endelig fikk rom på Sjoa rafting – noe vi slett ikke hadde tenkt å gjøre; selv om Sjoa skal være den beste rafteelva i Norge. Det ble den billigste, men også den mest spartanske overnattingen vi hadde, men frokosten var prima!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nå var vi i Gudbrandsdalen, dronningen blant dalførene på Østlandet. Vi satset på fint vær neste dag.

Tur til Østlandet dag 2: Telemark og Hallingdal

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dagen etter var været vakkert og den første kneika opp til Eidsborg stavkirke gikk greit. Vi var for tidlig oppe til at vi kom inn i kirken (det gjorde mine amerikanske venner i sin tid). Utrolig å tenke på at denne kirken er over 800 år gammel og har mye av sitt originale utseende i behold. Den har vakre omgivelser  – mange gamle bygninger på museet i nærheten – etter min mening en av de vakreste av stavkirkene våre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ferden videre gikk gjennom typisk variert telemarkslandskap, småkollet, skog og små gårder. Ikke rart at dette er et kjerneområde for gamle tradisjoner. Ferden videre til Rauland bare bekreftet det inntrykket. Det er en av de vakreste telemarksbygdene jeg vet om. Så bar det over fjellet gjennom store hyttegrender forbi Rauland Høyfjellshotell og Møsvatn i det fjerne til Vemork.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her forandret landskapets karakter seg dramatisk. Dypt der nede fra veien så vi kraftstasjonen på Vemork. Vi vandret Maristien og fikk sett “Rjukanfossen” – i dag uten vann – en gang i tida det “høieste” fossefallet i Norge og vår første egentlige turistattraksjon. Selv uten vann er dette gjelet imponerende. Her var Norges første turisthytte. Da elva ble bygd ut for litt over 100 år siden, forsvant alt dette. I stedet kom industrien til Rjukan.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det ble i grunnen neste post på programmet: Besøk på industrimuseet på Vemork. Kraftstasjonen er en imponerende bygning i monumental stil. Her fikk vi se de første turbinene samt industrihistorien til Rjukan og selvfølgelig om krigshistorien – kampen om tungtvannet og gutta som krøp opp og ned juvet like ved bedriften. At det hadde ligget en 8 etasjes bygning foran kraftstasjonen var nesten umulig å tenke seg. Vi brukte god tid her – de hadde laget oppgaver for barna som skapte stor aktivitet. Dessuten hadde de gode vafler. Jeg fikk forresten tak i den første filmen om tungtvannet fra 1948 – der flere av gutta spilte seg selv!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Rjukan har sin spesielle historie. Bebyggelsen bærer jo preg av industriutbyggingen. At det er lite igjen av den i dag, er en annen sak. Sam Eyde, industrigrunderen, står nå der han, midt på torget.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jernbanen ut til Mæl har i dag fått sin museumsutgave, men vi kjørte videre utover Vestfjorddalen med Gaustatoppen ruvende i bakgrunnen. Imponerende fjell – nesten et slags norsk “Kilimanjaro” – (kan jeg vel si som har opplevd Afrikas høyeste fjell?). Turen dit får vi ta en annen gang. Vi kjørte pent og pyntelig langs Tinnsjøen – der ferja i sin tid ble senket av norske sabotører. Visstnok ligger tungtvannet trygt på bunnen av Tinnsjøen. To av fergene lå ved brygga på Mæl, men det går ingen ferger til Tinnoset mer. Det er ikke så lenge siden de åpnet ny vei til Notodden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi fulgte veien opp Tessungdalen og videre opp Imingfjellet der vi forlot Telemark for å kjøre inn i Buskerud. Denne veien var i sin tid bomvei, men i de seinere årene har den blitt fylkesvei. Veldig grei å kjøre for dem som skal sørfra til Hallingdal.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Tessungdalen

Så bar det i store slyng ned mot Uvdal. Ikke så mange hytter her, heldigvis. De var det flere av når vi kjørte mot Vasstulan øverst i Uvdal. Vi kjørte mer eller mindre direkte over Dagali mot Geilo – hvor hyttefeltene var mange og brautende – en demonstrasjon på forakt for naturmiljøet – etter min mening.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Nedover mot Uvdal

Geilo er nettopp et slikt sted – bygget på turisme. Det startet med Bergensbanen som begynte å rusle forbi i desember 1907. Det dukket opp flere hoteller ved jernbanestasjonen. Dr. Holms hotell var av de første – og lever i beste vedkommende. Seinere har det bare utviklet seg. Hoteller, hytter, vintersportsanlegg over alt, spa og rekreasjon. Selve Geilo er jo et sentrum med bymessig karakter – uten særlig sjarm.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Overnatting ble greit ordnet på Highland Lodge, mat ble spist på en kafeteria oppe i byen (faktisk utmerket norsk mat!) og dagtoget fra Bergen var i rute. Så begynte det å regne.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Utsikt fra hotellet, Geilo

En tur til Østlandet

Det har vært viktig for meg å vise hvor fint landet Norge er for familien min. I fjor tok vi en rundtur på Vestlandet. Denne gangen valgte vi å ta en tur til det nære Østland – for at ikke reisen skulle bli for lang. Vi bor jo på Sørlandet og det kan bli fort lange avstander. Planen var i utgangspunktet å reise til Trondheim, men det ble i grunnen for langt når jeg tenkte nøyere etter i planleggingsfasen. Etapper på rundt 200km ville være langt nok. Antallet dager underveis burde ikke være mer enn 5. Da ville vi få tid til å stoppe og se oss litt om på noen av stedene vi passerte. I tillegg kunne jeg fortelle om da jeg syklet her for 30 år siden?..

Dag 1: Indre Agder og Telemark

Værutsiktene var ikke de beste, og vi hadde absolutt varierende vær under turen. Dårligst vær var det på den første dagen, med jevnt sil fra start til mål. Derfor hadde jeg ikke bundet meg opp til en spesiell rute, vi måtte ta det som det kom. Ruta ble derfor Kristiansand – Skifjelltunnelen – Birkeland – Herefoss – Åmli – Tjønnefoss – Fyresdal – Dalen – etter mitt skjønn en ganske vakker rute langs Tovdalselva og seinere Nidelva. Fyresdalsvatnet lå dypt der nede i regntåka, og Fyresdal var heller våt enn innbydende til et besøk. Det var synd fordi Fyresdal er en vakker grend i Telemark.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA      Veien ned til Dalen er alltid spennende med sine bratte svinger med enkelte svimlende utkikkspunkter. Trygt ned kom vi og endte opp foran eventyrhotellet der Aage Samuelsen holdt hus en periode. Like fascinert hver gang jeg passerer stedet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA     For noen år siden hadde jeg med noen amerikanere. Min amerikanske venn ble så begeistret at han sa han ville kjøpe hotellet. Det var de som også fikk servert fårikål på Tjønnefoss. Norsk skulle det være!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var nå jeg foreslo at vi skulle gjøre eventyret til virkelighet og overnatte. Det gjorde vi! Ikke billig akkurat, men gøy å ha gjort det. Hotellet ble jo bygd i 1894 og nå var det pietetsfullt restaurert tilbake til sin fordums prakt. (Det var jo en tid nokså forfallent). Og det var mye flott å se. Pianisten spilte vakkert fra sitt klassiske repertoar. Personalet var tjenestevillig og beklaget sterkt hvis det var noe bagatellmessig “galt”. Jeg synes spisesalen var praktfull, men lurte etter hvert på hvordan det rommet var om vinteren. Iskaldt? Trolig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Været endret seg til det bedre. Sola tittet fram og vi tok en sleng på “byen”. Spørsmålet som hang i lufta var: Hva lever de av på dette stedet? Så ikke ut som om Dalen var et sted som vokste – kanskje den innestengte beliggenheten har sine begrensninger

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Må innrømme at vi spiste utmerket på Oles Bar, og hygget oss med å ønske “Henrik Ibsen” velkommen etter en dags ferd opp Telemarkskanalen. Utrolig at det går an å reise med båt så langt inn i landet. Slusesystemet er jo et enkelt system, og ikke minst tidkrevende. Bra at dette er tatt vare på.