Et besøk på Setesdalsbanen – en tidsreise til “gamle dager”.

  “Tuuut tuuut” –  gamle lok 5 blåser i fløyta – det er tid for avgang. Konduktøren har blåst i fløyta og viftet med det grønne flagget. Alt er klart. Folket har kommet i store mengder. Det er stordriftsdag på banen. Alt som kan rulle og gå er ute på skinnene for å vise seg fram. Alt frivillig mannskap er utkalt for å gi folk en nostalgisk (for de eldre) reise til en tid som var.

  Setesdalsbanen er unik på mange måter. Banen krevde spesielt materiell ikke minst på grunn av stigningsforhold – nettopp på den delen av banen som er bevart for ettertiden: Grovane – Røyknes. Derfor er de bevarte lokomotivene de eneste i sitt slag i Norge. De som var i drift nå på søndag 14. august, 5 og 6, var begge fra 1905. Nr. 5 er den klassiske arbeidshesten på banen, mens nr.6 egentlig var en lokaltogsmaskin som ble brukt mellom Grovane og Kristiansand. Det er dette banen kan vise fram, ikke bare hvordan det var å reise i gamle dager.

  Damplok var enerådende i Norge fram til mellomkrigstida. De ble også utviklet til å bli bedre og bedre reint teknisk – og økonomisk. I det lange løp klarte de ikke å konkurrere med ny teknologi – diesel- og elektriske lokomotiver overtok. På Setesdalsbanen var det god gammeldags damplok-teknologi som rådet – noe som også var en av årsakene til at banen ble nedlagt i 1962.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Selv på Setesdalsbanen prøvde man i sin tid å møte kravet til mer effektiv transport ved å sette inn bensindrevne motorvogner – egentlig overført fra Flekkefjordbanen. Jeg husker jeg besøkte Byglandsfjord stasjon sommeren 1962 og så toget komme – og ble svært skuffet – dette var stygt – og ingen damp. Den ene bevarte av bensinmotorvognene er dessverre ikke i drift i dag, men derimot en enda mer moderne dieselmotorvogn fra Sulitjelmabanen – bare så vidt fylt 50 år! Dens fettere har jeg reist med mange ganger – ikke minst på Arendalsbanen (BM86). Det er ikke så mange år siden de sluttet å gå der. For meg er derfor “Sulitelma” den mest nostalgiske av alt materiell på Setesdalsbanen.


Vognene er alle hentet fra andre baner – først og fremst fra Vestfoldbanen, men det er vel en viss mulighet for at flere av dem kan ha gått på Setesdalsbanen tidligere. De representerer en passasjerkomfort jeg husker fra min barndom – særlig lokaltoget mellom Oslo V og Sandvika. Treseter eller lærtrukne treseter fant du vel ikke på langdistansetogene. Dessuten satt du der i teakvogner med kupéer – 8 i hver kupé. Den typen vogner fantes ikke på Setesdalsbanen.


I dag fikk vi oppleve rangering av godsvogner på sporet. Interessant, ikke minst for det nesten ikke skjer på norske spor i dag. Lokalgodstog er over og ut for mange år siden.

  Vi fikk også møte frivillige som er entusiaster for sin bane. Det er også noe som blir lagt merke til, og som er en av de viktigste faktorene som bringer museumsbanen videre. Uten dem kunne Vest-Agder museet blåst en lang marsj etter drift på banen. Det er de som gjør banen til et virkelig levende museum.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA   OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg vender stadig tilbake til Setesdalsbanen. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det kan noe med at jeg har reist med tog (og trikk) fra guttedagene av. Husker jeg hang ut av vinduet på et dampdrevet lokalgodstog som brakte meg fra Jessnes til Oslo. Det brukte uendelighet av tid, men jeg husker jeg nøt det – hele veien. Jeg opplevde aldri å reise med Setesdalsbanen den gang den var i drift, med det lille unntaket jeg har nevnt. Banen er unik, og det er det som er det interessante ved banen. Jeg vender med glede tilbake.

  Røyknes sentralstasjon

Togmøte Beihølen

Mange gikk tømmerrenna, og noen krysset elva
Mye man kan oppleve, dessverre var den død.
  Grovane vognhall

 

The impressing fjords of Vestlandet, Norway

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I have been travelling around the western part of Norway for many years. My first visit in the west was in 1955 when I was a boy and did visit places like Årdal, Borgund and Lærdal in Sogn and 1958 when I did visit Bergen, Florø and Nordfjord. The impression has always been great; the landscape is beautiful, breathtaking and dramatic. That depends where you go. In the years to come I did visit Vestlandet so many times – even on bike – and always have the same impression, but of course the impressions develops other ways when you become older.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Aurland at Sognefjord.
It’s probably the combination of sea, fjord, mountains and even glaciers that is so unique for the landscape. I must admit that you will find much of it also in Northern Norway – where you also have the midnight sun in addition. But the fjords are bigger and more dramatic on the western part.

SONY DSCSognefjord
You will find the big fjords in the four counties (fylker) of Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane and Møre og Romsdal.  In the south you will find the little Jøssingfjord – dramatic also because what happened there in February 1940, was very important for WW2 and Norway. Boknafjord and most important Lysefjord with the famous pulpit and Kjerag (a rock between two mountainsides you may jump on if you are comfortable with 1000 meter just under your legs).


OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Bolten, Kjerag
The beautiful Hardangerfjord, dramatic Sognefjord – the longest (about 175 km) and deepest (1308 meter) of them all, Sunnfjord, Nordfjord, Storfjorden with Hjørundfjord and the famous Geirangerfjord and Romsdalsfjord. And the fjords continue further north.

Geiranger

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Fjærland by Sognefjord
This type of landscape you will find only in Norway, Greenland, Chile and Southern Island of New Zealand. The big glaciers that covered big parts of the earth once upon time made them. The fjords are even bigger and the landscape is even more dramatic in Greenland than in Norway, but it’s not so easy to go to Greenland – even Chile and New Zealand are very far away. An other issue is that you will find an historic perspective in the fjords of Norway: People. More than one million people live to day in the four counties mentioned above.

Farm by the Hardanger fjord
When people arrived in Norway after the last ice age they settled everywhere where it was possible to settle – also in the fjords, because people did survive of a combination of agriculture and fishery – and they also went “viking” – going abroad to raid, steal and rob. It was farms everywhere where it was some little space. In this area you also will find some of the oldest churches in Norway, the stave churches built 900 years ago.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Urnes stave church, the oldest
OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Hopperstad stave church

SONY DSC  Borgund stave church, the most impressive.
Later when the population grew in the 18th century, they built even farms where you would believe it was not possible to have a farm – high up along the brims of the fjord. The fields were steep and the kids had to be towed up not to fall down from the high cliffs. Going to town (even to school) was a dangerous expedition itself – and some farms were even destroyed by avalanches. The rate of poverty was very high – even the families did get plenty of kids. (You almost find the same situation in many countries in the third World to day).

SONY DSCOLYMPUS DIGITAL CAMERA
In the 19th century the situation turned another way: Industrialisation and the possibility to emigrate to USA. More than 850 000 Norwegians run to USA in the 19th century. Some come back, but it is the highest rate next to Ireland of emigrants going abroad according to the number of inhabitants. And it’s no doubt about it that Vestlandet did pay a huge contribution to the number of emigrants. Also the southern part of Norway did the same – because the farms here were to small to survive in the long run – and some did shuttle to US up to day. So you will find immigrants from the western part of Norway especially up north, Wisconsin, Minnesota and the Dakotas.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Åndalsnes is situated at Romsdalsfjord, and does have some industries.
But some industrialisation also did occur. In the start it was the textile industry. Lots of young girls working in this industry – the labour were there. The wool was there, but the technology was imported. Also furniture and confection industry did occur, but after 1900 it started a big industrial development due to the development of hydroelectric power production just in this part of Norway. Vestlandet is still the biggest producer of hydroelectric energy used for producing aluminium and other metals. It’s not only the oil.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tyssedal power plant from 1920ies.
But the tourists are not so interested in industry. They want to see the real thing, the nature, fjords, the mountains and the glaciers. And they come with boats – like one of the biggest admirers of the spectacular landscape – the German Kaiser himself – Willhelm II. He sometimes brought the whole fleet when he during summertime went to the fords to enjoy himself. Some did say he did prepare the WW1 when he went to Norway. I don’t think so. But also the british noblesse went to Norway for hiking and fishing salmon.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Åndalsnes
OLYMPUS DIGITAL CAMERA Kvikne hotel, Balestrand, originally made for the british lords.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA   View from Folgefonni glacier
Nigardbreen glacier, Jostedal
Some say that New Zealand’s Fjord land is very much like the Norwegian fjord landscape. I have been there, and I don’t agree. The fjords in New Zealand are much shorter and it is a wilderness – nobody lives there. In N-Z the mountains are quite resent, it’s still many earthquakes going on. And they go up – and down. In Norway we do have the great plains on top of the mountains (where we also have the big glaciers) – they don’t exist in N-Z. And the mountains here are pretty old – more than 300 million years.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA New Zealand mountains

Lake Te Anau, N-Z
When we visited the Southern Island of N-Z, we wanted to go to Milford Sound to see the most famous fjord in N-Z. When we come halfway, it started a heavy snowfall. The snow was wet and very slippery – we did know that type of snow from back home is not the best to drive with summer tyres. So we decided to go back to Te Anau. Later the same day we did talk to a local guy and told the story. He asked us where we come from. We told him we come from Norway, and he laughed and said we didn’t miss anything – what they did have in Milford Sound, we did have tenfold in Norway. He had been to Norway and watched the fjords – and even gave his son the name: Fjord.   

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Welcome to the land of the fjords
 

 

Høyt og lavt, opp og ned – en biltur til Vestlandet i juli 2016 del 3

  Fergekø ved Balestrand
En liten hvil på ferga over Sognefjorden. Fra ferga har en flott utsikt til alle kanter, til eplebygda ved Leikanger og Hermansverk, til Balestrand med Kvikne hotell, til Vik og Vangsnes med statuen av Fritjof den frøkne som den tyske keiser Wilhelm II i sin tid skjenket denne bygda – som takk for alle somrene han fikk tilbringe i Sogn? I tillegg dukket en nise opp og lekte seg langs siden av ferga.


  Balestrand
Noen bor her.
Fritjof
Vik i Sogn har jeg jo et forhold til. Der var jeg på sykkeltur for første gang i 1968. Der hadde sykkelkameraten min sin kjæreste (de er fortsatt gift). Søstera hennes jobbet på meieriet – som fortsatt produserer gammelost. Den gang syklet jeg opp til utsikten. Mange år seinere kom jeg tilbake med bil og sykkel. Da valgte jeg å sykle langs fjorden og inn Arnafjorden. Koselig, men noe våt tur. Denne gangen ble det et kort kafebesøk og et raskt besøk til Hopperstad stavkirke, men uten å gå inn. Stavkirkene er flottest fra utsiden. (Men jeg har vært inne i den flere ganger tidligere).

Hopperstad stavkirke
Så var det ny opptur med stopp ved utsikten – som vanlig. Vikafjellet var regnfullt, men greit å kjøre. Lite snø i forhold til hva jeg har opplevd tidligere. Forstår godt at denne fjellovergangen er svært utsatt vinterstid.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Vik i Sogn
Da vi nærmet oss Voss, forsto vi at vintersport sto i høysetet. Hytter, hoteller og anlegg var bygget ut mange steder. Selve Voss ble besøkt for å spise middag. Også denne gangen havnet vi på en typisk norsk kebabrestaurant!! Hvem serverer egentlig god norsk tradisjonsmat? Jeg må innrømme at mine afrikanske venner ikke er så glad i norsk tradisjonsmat, særlig ikke den yngre garden. Hvis McDonalds hadde vært etablert på Voss, hadde det vært stedet….

OLYMPUS DIGITAL CAMERA snø på Vikafjell
OLYMPUS DIGITAL CAMERA Fra Vikafjellet
OLYMPUS DIGITAL CAMERA Foss med sprett
OLYMPUS DIGITAL CAMERA Vossestrand
Voss sentrum
Fra Voss mot Hardanger var veien bort imot helt ny. I 1966 syklet jeg ned Skjervet langs jernbanen. Nå så jeg ikke noe til jernbanen eller fossen i Skjervet, derimot noen lange tunneler som plutselig brakte meg ut på ei utrolig flott bru: Hardangerbrua!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Hardangerbrui
Imponerende byggverk – helt sikkert nødvendig – og spesielt med rundkjøringer inne i fjellet. Den skal være en av de lengste hengebruer i verden med et spenn på 1 400m – lengre enn Golden Gate! Hadde en nå kunnet følge opp med litt bedre vei langs Hardangerfjorden hadde alt vært utmerket. Den er både smal og svingete – og vi opplevde situasjoner hvor møteplassen var så trang at to busser ikke kom forbi hverandre. Det er ingen motorvei som trengs, men en vanlig tofelts vei. Selv i vår miljøbevisste verden burde dette være en nødvendighet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Kinsarvik med kiosk
OLYMPUS DIGITAL CAMERA Kinsarvik med troll
OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Kinsarvik med kirke fra middelalderen
Kinsarvik var vårt siste overnattingssted. Overraskende nok var det ingen problemer med å få overnatting på hotellet der. Der har jeg også overnattet før, og hadde gleden av å sykle til Kinsoelva og vandre oppover og nedover alle de fantastiske fossene som fins der. Denne gangen nøyde vi oss med en liten runde i sentrum der Sal fikk teste en ekte telefonkiosk, klemme noen utskårne troll av tre, vandre langs utløpet av Kinso, se ferga til Utne komme og gå, beundre den gamle middelalderkirken fra utsida (var i gudstjeneste der under sykkelturen i 1962), og se på minnesteinene som var satt opp for ofrene fra siste krig. Været var dessverre nokså utrygt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Kinso
Om natta regnet det i bøtter og spann. Brannalarmen gikk rett før klokka 6 om morgenen. Årsak: En som tok en litt for het dusj!! Været var fortsatt utrygt neste morgen da vi reiste langs Sørfjorden innover mot Odda. Vi beundret eplehagene underveis og utsikten på den andre siden av fjorden før vi inntok Odda. Litt sightseeing der også, litt fotografering og litt gøy, før vi dro videre innover Sandvinsdalen mot Låtefoss.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Hardangerfjord
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA Odda
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det var ikke bare Låtefoss som var sprutende denne morgenen, jeg syntes det sildret og rant fra alle bekker og elver som fantes før vi ble overveldet av Låtefossen. Den måtte beundres. Jeg har vel alltid stoppet der. Denne gangen var Salmah i fyr og flamme – hun ville helst klatre så nært elva som mulig. Det tillot ikke mammaen, men temmelig nært kom hun. Kanskje dette var høydepunktet på hele turen?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Låtefoss

Videre gikk det oppover til en ny fjellovergang. Seljestad er ikke det samme som det var. De to tunnelene gjør det lett å klatre over til Røldal – der veien går i store slyng ned til vannet. Det var litt annerledes i 1962 da vi måtte dra syklene helt til toppen av Seljestadfjellet, 1100 meter over havet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Stavkirken i Røldal
I Røldal hamstret vi lunsj som vi hadde tenkt å spise oppe på fjellet et sted. Vi rakk også et besøk i stavkirken – som kanskje ikke er så typisk utvendig, mens den innvendig er rikt dekorert med 1700-talls rosemaling. Dessuten har kirken et krusifiks som svetter ved jonsokk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Da var det bare innspurten igjen. Haukelifjell var grei å komme over, selv om jeg synes at tunnelene her har vært vel trange. Nå var de blitt bedre. Å kjøre over Dyrskar, det høyeste punktet på den gamle veien, er et godt alternativ sommertid. Denne gangen hadde jeg baktanken om at det kanskje var hyggelig for mine afrikanske damer. Veien er smal og svingete, skikkelig gammeldags (men vi kjørte da på noe tilsvarende da vi kjørte langs Sørfjorden!). Sauene beitet fredelig ved veien eller lå og nøt stillheten på veien. Her hadde vi det siste “ut i fjellet slippet”. Selvfølgelig ville Salmah bort til den eneste snøflekken som lå igjen et godt stykke fra veien. Det var ikke helt godt i bare t-skjorte. Termometeret viste trass alt bare 7 varmegrader.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvor er Sal?
Herfra over Setesdalsheiene og Setesdal og hjem ble en ren transportetappe. Men været var ikke så verst – så dalen fikk vist seg fra sin beste side. Men det var fint å komme hjem.


Mine afrikanske jenter var svært fornøyd med turen. Det er klart at 9 åringen var litt utålmodig i baksetet. Det ble litt soving og ikke så mye titting ut av vinduene. Helst ville hun nok sett på tv hele tiden. Men av og til, når veien var svingete eller smal eller det skjedde noe som var skummelt, var hun absolutt med. Og når vi hadde stopp, var hun den første som løp av sted. Jeg vet ikke hvor mye hun vil huske av turen. Hun var også tidvis min fartskontrollør?.

Mammaen var nok mer bevisst hva hun opplevde. Naturen på Vestlandet var for henne overveldende. Hun fikk nesten lyst til å bo der. Men norske veier var ikke noe for henne. Hun sa at selv om hun fikk norsk sertifikat, ville hun ikke kjøre på de smale vestnorske veiene. Nei vel, det er vel noe en må venne seg til.

Jo da, Vestlandet er en reise verdt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Personlig vil jeg nok i framtida foretrekke en tur der en ikke trengte å kjøre så langt og heller bli på et sted i noen dager. Det er noe jeg har gjort flere ganger tidligere – da med sykkel på kroken – eller fjellstøvler i baggasjen. Da har jeg benyttet sykkelen til å dra på kortere eller lengre turer i området omkring – for eksempel slik jeg gjorde i Stardalen, Jølster, Veitastrond i Hafslo, opp Flåmsdalen i Flåm og langs Kinso i Kinsarvik – eller for den saks skyld Aurland og Auralndsdalen, Flåm og Flåmsdalen – eller ligge på en turisthytte som Sota seter og gå dagsturer i fjellet. Da følte jeg at jeg ble bedre kjent på stedene jeg reiste til.

  Turen på kartet.
Er en biltur i dag miljøvennlig? Det er ikke så lett å svare ja på, men i dag er det ingen andre alternativer hvis du virkelig vil komme deg rundt. Vi leide en hybrid Toyota Yaris. Den var utmerket å kjøre, men du merket den var litt sein i oppoverbakker. Men ellers var den alle tiders og bensinforbruket var begrenset. Jeg vennet meg raskt til selve hybridteknologien. Det er jo som å kjøre en bil med automatgir.

Leide en bil et par dager hjemme og fant ut at bilen hadde et forbruk på ca 0,3 liter pr. km.(14 liter på 360km).  Det må være akseptabet.

Høyt og lavt, opp og ned – en biltur til Vestlandet i juli 2016 del 2

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Jeg har alltid synes at turen mellom Tyin og Årdal er en fantastisk flott opplevelse. Jeg har reist der med buss tidligere – så tidlig som i 1955 hvor det var 45 svinger fra toppen av fjellet og ned, der bussen måtte rygge i flere svinger. Veien var så smal og svingete at det var timeskjøring. Seinere har jo veien blitt bygd om slik at nå står det vel bare 4 svinger tilbake. Dette var første gang jeg kjørte den med bil, men det bød ikke på noen problemer – bortsett fra at du måtte være observant fordi de krappe svingene startet inne i tunnelen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utsikten mot Årdal er fenomenal, og du blir overrasket over at det i det hele kan bo mennesker i dette trange dalføret. Et lite forstadsområde hadde nesten overrislingsanlegg fra de nærmeste fossene. Fjellene hang over bebyggelsen. Det var et sted jeg aldri kunne tenke meg å bo.OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Øvre Årdal (Farnes) spiller fortsatt en viktig rolle i det som også er en av Norges viktigste industrier – aluminiumsproduksjon. Norge er jo en av verdens største produsenter av aluminium og fabrikken her i Årdal er av de største. Det er stor tilgangen på elektrisk kraft som er hovedårsaken til denne lokaliseringen. Selv om Årdal ble bygget opp etter 2.Verdenskrig, er stedet ganske trivelig. Dessuten er stedet svært nært flotte naturområder som Utladalen, Vettisfossen, klatreparadiset Hurungane og inngang til Jotunheimen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Da vi syklet her i 1968, fikk vi hjelp av en bil fra Hydro som lyste oss gjennom de to mørklagte tunnelene mellom Øvre Årdal og Årdalstangen. Denne gangen kjørte vi på en utmerket vei og med rikelig med belysning i tunnelene. Vi nøt utsikten mot den dramatiske naturen på den andre siden av vannet. Nå gikk veien videre forbi Årdalstangen langs fjorden til fergeleiet ved Fodnes. Nå var vi kommet inn på veien fra Lærdal, 5, og jeg trodde det skulle være stor trafikk og lang kø til ferga.

 OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var det overraskende nok ikke. Vi fikk plass på første ferge – som ikke ble full en gang og ble transportert i det flotte været til Mannheller på den andre siden. En slik fjordtur er et deilig avbrekk i en tur med mye bilsitting. Har alltid prøvd å legge inn rikelig med stopp underveis. Det er ikke så lett bestandig – avhengig av tidsskjemaet en har – og hva som er å oppleve.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Fergeleiet ved Mannheller ligger nærmest i direkte kontakt med fjellet – så vi la i vei gjennom tunnelen. Kaupanger forsvant dypt der nede – selv om stedet har en flott stavkirke. Vi satte kursen mot Sogndal, men valgte ikke å stoppe der heller. Bygda har bare butikker å by på. Stedet kaller seg den eneste bygda med et fotballag i eliteserien – akkurat som om det er så viktig. Men syltetøyfabrikken til Lerum var fortsatt der. Jeg husker godt at de averterte i Bergensavisene: “Alle spyr etter Lerums safter” for mange år siden. Det slo ikke helt an, men vakte stor oppmerksomhet!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Sogndal er jo utgangspunkt for mange alternativer. Enten mot Leikanger og epletrærne langs Sognefjorden, eller nordover inn i breenes rike mot Hafslo, Jostedal og Sognefjellet eller den veien vi valgte gjennom tunnelen til Fjærland og videre i ny tunnel til Jølster.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
  Fjærland var jo uten veiforbindelse lenge fram til da tunnelene ble bygd på 80 og 90-tallet (1986 og 1994). Nå er Fjærland blitt bokby (stedet har 300 innbyggere) og her ligger også Norsk bremuseum. Vi ser ikke så mye til breene i dag, selv om en skimter Suphellebreen høyt oppe i fjellsiden. Breene har trukket seg mye tilbake de seinere årene. Her ender Jostedalsbreen. Derfor har Fjærland vært senter for brevandringer i over 150 år. Vi valgte å stoppe her, vandre litt rundt i bokbyen, handle på Joker og nyte tilværelsen. Jeg synes at Fjærland er et av de vakreste stedene i Sogn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

  Mundal hotell
  Litt spesielt er det at USAs visepresident under Jimmy Carter, Walter Mondale, stammer fra Mundal i Fjærland – et sted han har besøkt minst en gang.

Bremuseet med mammut
Sognespråket er rikt på vokaler!!
Vi tok selvfølgelig en stopp ved Bøyumbreen. Det var det nærmeste vi kunne komme en bre på den ruten vi hadde valgt. Men breen er på sterk tilbakegang – jeg var her for 6 år siden og kunne se forskjellen. Det er noe magisk ved en isbre. Mange blir tiltrukket og vil enten gå på, klatre eller utforske. Det var en gang fag for meg. I dag klarer jeg meg ved å betrakte og la meg bli imponert over mektig natur.

Bøyumbreen
Lunde Turiststasjon var vårt neste overnattingssted. Det hadde vi kommet over ved en tilfeldighet. Det viste seg å være et hyggelig sted å overnatte. Det lå rett på utsiden av tunnelen fra Fjærland – vakkert lokalisert mellom steile fjell innerst ved Jølstravatnet. Vertinnen fortalte meg at stedet hadde vært turiststasjon for DNT i mange år med utgangspunkt for brevandring. Både bestefar og oldefar hadde vært breførere for DNT. Fortsatt hang en liten arm av Jostedalsbreen, Lundebreen, høyt der oppe og “tittet” ned på turiststasjonen. Det var det overnattingsstedet vi overnattet på som jeg følte hadde mest atmosfære.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Lunde turiststasjon
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vi kom i regn, men etterpå gikk jeg en liten tur i det dramatisk/ idylliske landskapet. Dramatisk fordi fjellene omkring sto steile og nakne rett opp – bare bekkene kastet seg utfor i strie strømmer. Idyllisk fordi her var det vært gårdsdrift i lange tider – alt var grønt og frodig. Og så hadde Ola fått sin egen tunnel!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Jølstervatn
OLYMPUS DIGITAL CAMERA   En detalj la jeg merke til: Noen av elvene fra Lundebreen forsvant liksom inn i fjellet. Det fikk jeg seinere forklaring på. Det var nylig bygd ei “takrenne” – til et kraftverk rett i nærheten, Kjøsnesfjorden kraftverk, som utnyttet smeltevannet fra Jostedalsbreen uten at det syntes så mye i landskapet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Vassenden Jølster
Dagen etter bar det videre langs Jølstravatnet. Været var skiftende – regn, grått, litt sol innimellom, så regn – kalles ustadig. Det var et lavtrykk som ifølge metrologene hadde trivdes så godt på Vestlandet at det hadde blitt der hele sommeren. Svært få var begeistret for det!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 
Nå valgte vi å være skikkelige turister – ved å kjøre riksvei 13. Den er merket med turistveisymbol – en vei virkelig verdt å reise. Og det var den – selv om selve veien ikke var av særlig høy standard. Men vi møtte ikke mange på denne veien der den svingte seg opp og ned mellom fjell, bygder og koselige vann. Gaularfjellet var høydepunktet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Plutselig sto vi overfor et spektakulært plattformanlegg. Utsikten over alle buktene og svingene på veien ned fra Gaularfjellet var utrolig flott. Interessant med slike byggverk – som ikke konkurrerer med naturen om oppmerksomhet, men gjør naturen “mer tilgjengelig”. Jeg har vært her uten det nyåpnede anlegget, så jeg vet forskjellen. Tilsvarende anlegg finnes på veien fra Aurland til Lærdal og på Trollstigveien.

fortsettes…..

Høyt og lavt, opp og ned – en biltur til Vestlandet i juli 2016 del 1

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Mine jenter fra Afrika ville se noe mer av Norge enn Kristiansand og tilliggende herligheter. Fat og jeg hadde vært en rask tur på Vestlandet i 2011 og en tur til Stavanger og Bergen med tog og buss noen år seinere. Men Vestlandet virket fristende – og måtte utdypes mer. Derfor planla vi en firedagers tur vestover med leiebil.

Siste fredag i juli la vi i vei. Det var sommer i følge kalenderen, men på Vestlandet hadde det regnet i bøtter og spann og et stort ras hadde gått og sperret veien ved Gudvangen. Vi måtte unngå den delen av Vestlandet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Derfor satte vi kursen for Gol i Hallingdal. Det var mer enn langt nok (ca. 440km), men et bra utgangspunkt for en tur på Vestlandet. Dessuten la jeg ruten gå over Hokksund og la inn et gjensyn med Eggedal (der jeg var på leir i 11-års alderen). At en viss Ole Einar Bjørndalen også kom herfra, forsto vi da vi så statuen hans satt opp like ved veien. Viktigere for meg var at kunstnerne Christian Skredsvik og Theodor Kittelsen kom herfra. Det var her Kittelsen som guttunge møtte trollene han gjenskapte i bildene sine. Eggedal var et hyggelig gjensyn, særlig veien over mot Hallingdal med fin utsikt.

Kittelsen: Andersnatten 1890
OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Andersnatten 2016

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I Gol var det heller vått, så det ble en heller kort tur rundt i sentrum for å finne noe å spise. Tilbudet av spisesteder var meget spinkelt – eller prisene var skrudd opp – slik at vi havnet til slutt på en kebabrestaurant. Vi lykkes også å få sett tårnet av stavkirkekopien som er satt opp like utenfor Gol sentrum. Heldigvis skulle vi få se mer ekte stavkirker seinere.

Vi overnattet på Skogstad hotell – der jeg har overnattet før – og som var ok.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Dagen etter bar det opp Hemsedal. Det er en dal som fullstendig har endret karakter. Hemsedal sentrum var forandret til et mini-Oslo. Hytter og hoteller florerte  – det var bare å skynde seg forbi. Slik var det ikke her da vi syklet opp dalen i 1962. Men naturen kunne vi fortsatt nyte fra bilvinduet.  For det er vakkert i vestlige delen av dalen ved Bjøberg – en gammel skysstasjon.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Bjøberg
Så begynte nedstigningen til Vestlandet. Veien ned er ganske bratt, men ikke dramatisk eller skummel, men vi fikk sterke naturopplevelser underveis mens vi reiste nedover mot Borhaug. Det var skumlere da jeg syklet ned her i 1962. Derfra hadde jeg valgt å ta veien østover igjen – over Fillefjellet – forbi Nystuen (der de i sin tid hadde bjørner) til Tyinkrysset og så opp mot Tyin og veien over til Årdal. Veien var i ferd med å bli fornyet med noen lange tunneler – “se Norge fra innsiden”! Hyttene var i ferd med å spre seg i bjørkebeltet – noen steder over dette.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA typisk skilt på norske veier!
OLYMPUS DIGITAL CAMERA Fra Fillefjell

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Nystuen på Fillefjell
Ved Tyin hadde jeg håpet å få et glimt av Jotunheimen. Det ble heller beskjedne glimt, men du fikk en følelse av at det var høye fjell innover der noen steder. Vi stoppet for lunsj ved Tyinstølen turisthytte. Det ble et spesielt besøk.

Glimt av Jotunheimen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Tyinstølen
OLYMPUS DIGITAL CAMERA  
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det ble et slags møte med Afrika i det norske høyfjellet. Ikke det: Serveringsdamen var fra Polen og verten het Ola fra Valdres, men når stedet der oppe i fjellheimen var stengt for sesongen, dro han til Afrika, til Kenya for å jobbe i flyktningleiren i Daadaab for UNHCR. Det ble mye “afrikaprat” mens vi spiste vår lunsj.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

fortsettes……