ung maasi og jeg

Kontraster i fargeverden – kontraster i eventyrverden – kontraster i mediaverden – kontraster i menneskeverden. Livet er jo fullt av kontraster. De fleste av oss har vel en tendens til å se verden litt sånn svart – hvitt. Det blir ofte enklere da. Så mye av det vi leser er bygd på en oppfatning at det er motsetninger, motpoler i denne verden, det onde mot det gode, det forbryterske mot det rettferdige, USA mot Sovjet, folket mot diktatoren, Jesus mot Satan, osv. Og så er det ikke så enkelt. Det er i grunnen rasende komplisert. Sensasjon: Verden er ikke svart hvit.

Årsak: Menneskene er ikke svart – hvite, de er kompliserte, de har litt av hvert i seg, både av det ene og det andre, det onde og det gode om en skal kalle det noe.  Derfor blir vi så forskjellige – derfor blir samfunnene så forskjellige.

Den arabiske våren startet med et opprør – folket mot diktatoren, slutten ser vi ennå ikke, men vi har fått innsyn i noe som er skremmende, det er noen som hele tiden vil utnytte det maktvakumet som oppstår når den sterke mann er borte. Folket var ikke en samlet enhet. I de fleste av landene har det endt med katastrofe, det eneste landet hvor det har endt med noe positivt – iallfall sett med vestlige øyne – er Tunisia. De har endt opp med en moderne grunnlov og et demokrati som vi får håpe vil fungere.

Det som også er skremmende er at de islamistiske gruppene har fått vind i seilene, også i den vestlige verden. Det er intoleransen som sprer seg. Det er i motsetning til de fleste muslimers oppfatning av at deres religion er fredens religion f.eks. her i Kenya hvor toleransen mellom religionene er en del av swahilikulturen.  Husker da jeg besøkte Bulgaria for noen år siden. Landet var jo under tyrkisk overherredømme noen hundre år. Men kristendommen ble tolerert bare de bygde kirkene lavere enn at en mann til hest kunne se over taket og at de betalte skatt. Bare i Bosnia og Albania var det mange som gikk over til islam.  

En svært synlig kontrast er hudfarge. Jeg er jo en hvit – muzungo – i et ellers svart samfunn.  Det er jo en ganske spennende erfaring. Føler meg litt som overskriften i Nordlandsposten fra desember 1962: “Nordlandsbanen åpnet – neger var med toget”! Jeg blir sett på som noe rart, noe fremmed som de har hørt om, men ikke har opplevd. Det betyr at mange glor, noen er skeptiske, andre er hyggelige. Det er noen få muzungoer bosatt i Kitengela, så helt uvanlig er vi ikke. Men vi blir kommentert av for eksempel boda-bodasjåførene utenfor Naivas, supermarkedet (men nå har de sett meg så mange ganger at de har sluttet med det). Reiser du inn til Nairobi, er det ingen som bryr seg. Går du på tur og møter noen vil de ofte si hei til deg og spørre “how are you”?  Hvis du svarer “mzuri sana” smiler de bredt. For to år siden var det en dame på bodo-boda som stoppet for å hilse på meg, ta meg i handa. En eldre mann som har hus her i nærheten hilser meg alltid med “how are you brother?”. Hyggelig. Men det er ikke mange som tar kontakt; stopper for å snakke. Selv ikke naboene her i nærheten. Kan være at de føler de ikke er gode nok i engelsk?

Best kontakt har jeg med naboene rett bak oss. De har en liten datter på 2 år som heter Alina og som er ganske farget. Mora er amerikansk og er svært hvit. Mannen er luo og har studert i Kiev og følt rasediskriminering sterkt på kroppen. Det er de som har fått kyllinger og låner kattungen vår. Alina er nemlig ikke redd for dyr, hun elsker dem og løper etter dem hvis det er mulig. Min amerikanske nabo gjør alt hun kan for å lære seg kiswahili for å gi datteren muligheten til å bli kenyaner. Det tror jeg går helt naturlig når hun vokser opp i et kenyansk miljø. Men de lukter litt på USA for tida, de skal besøke statene i april; hun har meget stor familie der.De oppdaget forresten en stor slange på plenen her om dagen – sannsynligvis på kyllingjakt.

Kommer du på markedet, går prisene merkbart opp om du handler der. Også hvis du er innfødt og går sammen med en hvit. Derfor får jeg ikke være med på markedet. I butikkene med faste priser er det heldigvis ikke mulig. Reiser du med matatu vil de ofte prøve å kreve mer hvis du er hvit. Fatma slapp en gang fordi hun sa det var hun som betalte for meg. Jeg tenker at det spiller ikke så stor rolle for meg om jeg betaler 50 eller 100Ksh for en bodabodatur for meg fra Kitengela og hjem. (50Ksh = 3,50kr). Skal du derimot til en nasjonalpark er turistprisene noe helt annet enn for innbyggere av landet. De betaler 300Ksh, jeg betaler fra 50 – 90U$D. Har i ett tilfelle sluppet billigere fordi jeg er en slags “permanent resident”. Er dette diskriminering? Nei, her er det snakk om å være turist eller ikke – og turister har penger…..

Det er lite snakk om de hvite fastboende. De var jo kolonistene som kom til Kenya for 100 år siden, fordrev de innfødte og startet sin plantasjedrift. De kom jo med sin ovenfra og ned holdning til de innfødte. “Den hvite manns byrde” som Kipling kalte det. Karen Blixen og hennes mann var jo av dem. Karen Blixen lærte jo de innfødte på farmen å kjenne og ble en slags mor for dem, det forteller hun om i romanen sin “Out of Africa”. Likevel påstår forfatteren Ngugi wa Thiongo at hun var rasist. Jeg vil si hun var et barn av sin tid. Hun var en av de få som forsto hvilke muligheter de hadde i framtida. Maumautida var brutal med sine myrderier, geriljakrig og konsentrasjonsleire. Oppstanden ble brutalt slått ned av engelskmennene på 50-tallet. Da Jomo Kenyatta og de andre kenyanske lederne kom i forhandlinger med britene på 60-tallet, så det ut til at “uhuru” (selvstendighet) var en mulighet. Mange britiske (og det var en del norske også) farmere solgte sine gårder, og reiste tilbake til hjemlandet. Mange valgte også å bli. Selv om mange kenyanere tenkte tanken om å få tilbake jordeiendommer, ble det ikke gjennomført noen tilbakeføring av jord. De hvite farmerne er der fortsatt og driver det mest effektive jordbruket i Kenya. Alle vet at hvis de hives ut, vil Kenya bli et nytt Zimbabwe. Det er det ingen som ønsker. Inderne som kom med jernbaneutbygginga, er det heller ingen som vil ha ut. De ble jo sett ned på av alle for hundre år siden, men som de dyktige forretningsmennene de er, er de viktige for den økonomiske aktiviteten i landet. Somalierne er det derimot ikke så farlig med ? de skal ut ifølge president Kenyatta.

Dessuten: De fleste turistene som kommer til Kenya er hvite – og turismen er en av Kenyas viktigste inntektskilder. Å ta vare på turistene er viktig for kenyansk økonomi.

Noen hvite kenyanere har faktisk betydd noe viktig for Kenya, ikke minst familien Leaky som jo fant sporene etter de eldste menneskene i Afrika. Dr. Leaky og hans forskere fant jo at urmennesket kom fra Afrika. Det er gjort funn i Etiopia, Kenya og Tanzania som viser det. At urmennesket var farget er det kanskje ikke så mange som tenker på. Det måtte beskytte seg mot Afrikas stekende sol. Etter hvert som menneskene dro nordover ble behovet for denne typen beskyttelse mindre, og huden ble blekere. Blekansiktene er oss.

   blekansikt fra Japan

En morsom episode: Da vi kjørte over “heia” gjennom kambaland for en uke siden, la jeg fort merke til at folk nærmest så etter hvem som satt i bilen når vi kjørte forbi. Når de så meg, begynte de å vinke ivrig. Noen steder der folk var samlet under et tre kunne det nesten høres ut som et jubelrop idet vi passerte. Og var det unger der, var jubelen enda større. Følte meg nesten som en viktig person der vi reiste gjennom landskapet.

Jeg vokste jo opp i et helhvitt samfunn på 50- og 60-tallet. Vi lærte på skolen om negrene i Afrika og sang Torbjørn Egners sang om Vesle Hoa hottentott. (Har seinere opplevd Hottentottfjellene i Sør-Afrika.)  Satt likevel ikke igjen med noen slags ovenfra og ned følelse overfor negrene i Afrika etter skolegang. Dette var jo mens frigjøringsprosessen i Afrika foregikk og vi fikk stor sympati for mange av lederne deres som Nkruma, Lumumba, Kenyatta, Kaunda og Nyerere. Da jeg var student på Blindern, møtte jeg den første negeren – fra USA selvfølgelig. Det var spennende. Historiestudiene fortalte også om et annet Afrika enn det vi fikk lære på skolen i sin tid.

Selv opplever jeg at brunfargens betydning har forsvunnet i løpet av årene, og at menneskene bak har trådd tydeligere fram. Det har skjedd bl.a. gjennom min lærervirksomhet, Røde Kors flyktningeguidevirksomhet, men ikke minst å komme hit til Afrika. Her har jeg til og med blitt gift med ei.

Her er en liten historie som jeg synes forteller noe om dette:

En far sto og så på noen ungdommer spille fotball. Etterpå sa han til sønnen sin: “Han negergutten er sannelig god til å spille fotball”. Sønnen svarte: “Hvem er det du mener”? – “Han fargede, utlendingen”. Sønnen: “Ååå, mener du Mike med den grønne t-skjorta”?

Er det rasisme i Norge? Det henger vel noe igjen. Frykten for det fremmede skaper også rasisme. På den annen side er det så mange nye nordmenn i Norge i dag at vi ikke føler at det er noe skummelt. Og kommer du inn på dem, er de også høyst menneskelige, akkurat som oss norske.

Er det rasisme i Kenya? Mange mener nei. Den kenyanske kulturen er så tolerant at den kan akseptere alle som er villige til å respektere de andre. Det ser vi over alt: Kirker, moskeer og templer er spredt; noen ligger nærmest vegg i vegg. Vi leser imidlertid i avisene at det er en tendens til islamisme blant unge i swahiliområdene ute ved kysten. Her har al-Shabab sine mulige rekrutter. Men er det ikke slik over hele verden – ikke minst blant unge – også i de vestlige land?

Det som er hovedproblemet i dette landet, Kenya, er altså ikke motsetningen mellom svarte og hvite, men stammemotsetningene. De er til dels ganske store mange steder. Det er jo også rasisme og det er vanskelig å forstå for oss her i vest. Nærmest er vel situasjonen på Balkan.

Det er et helt annet tema som jeg gjerne vil komme tilbake til seinere.

   maasaikvinner
 

Årets valentinblomst

Ja, en kan virkelig spørre. Februar er ingen regntidmåned, men nå har vi fått i løpet av en uke bøtter og spann så det holder. En skal ikke klage på været – iallfall ikke her i Afrika hvor hver dråpe er kjærkommen. Men så ble det plutselig to netter hvor det bare hølja ned, gnistret og rumlet. Hørte i morgennyhetene at i Namanga var broen på Highwayen ødelagt på nytt og en gutt var tatt av vannmassene. Broen jeg snakker om er på hovedveien til Tanzania. Den ble ødelagt ved siste flom i desember, og kineserne har nektet å reparere den?.

Annonsørinnhold

Stor oversikt over de beste kjøpene på januarsalget

Her i Kitengela har det ikke vært noen flom av betydning, men det er ganske sølete som jeg skrev om sist. Ifølge yr.no skal det bli bedre vær på fredag – så det ser vi fram til. I dag skulle det komme regn i ettermiddag, men det ble bare noen få dråper.

Vi er stadig litt ute på farten. I går var vi en liten tur til Nairobi. Vi ventet helt til kl.1000 for å reise inn på grunn av regnet. Styrtregnet hadde skapt  kø hele natten og om morgenen. Det var bedre da vi kjørte inn. Det har plutselig blitt dyrt å parkere i byen ? 300Ksh for noen timer, dvs ca 23kr. Her er det dyrt. Vi kjøper ofte avisa før vi drar til byen. Da har vi litt å gjøre i køen inn til byen. Avisa koster 60Ksh, det er kr.4.50 og det står mye mer i “the Standard” og “Daily Nation” enn i hvilken som annen norsk avis. De har til og med Sudoku!  Bensinen koster ca. 8 kr literen, men det synes alle er alt for høyt. Selv om de fattige ikke har bil, så vil økte bensinpriser føre til økte parafinpriser som gjør at matlaging blir dyrere. Mange har gått over til trekull til matlaging, men det fører igjen til avskoging, så det er heller ikke så gunstig.

Gårsdagens tur var ikke av de verste. Så skulle vi ikke inn til sentrum, men til industriområdene i utkanten for å skaffe noen reservedeler til en bil Buda holder på å reparere. Det er en Mercedes, en såkalt ?veltepetter? (for de som forstår seg på Mercedes). Delene var imidlertid 4x så dyre som tilsvarende del til Toyota (sikkert langt lavere enn tilsvarende del i Norge). Men slik er det jo i Norge også.

  Nairobislum

Det er her du får oppleve noe av det livet du ikke får se når du oppsøker sentrum av byen. Sentrum er jo den “offisielle” delen av byen med folk i dress og slips. Her utenfor er det mye forskjellig virksomhet; mange bedrifter som driver med produksjon av mye forskjellig. For eksempel flasker til vannproduksjonen. Nye flasker må vi hente i Nairobi en gang i uka. Her er ingen panteordning. Rundt omkring er det mange utendørs verksteder som smir og støper eller hva de holder på med med sine blåselamper. Noen steder er det skittent og fælt, andre steder er det slett ikke verst. Gatene er jo et kapittel for seg selv. Noen er strøkne, andre er som overflaten på månen – full av hull, gjørme og søle. I grunnen er det vanskelig å beskrive – det må oppleves.

I fjor var vi en del i bydelen Eastleigh. Den var vel ikke særlig annerledes enn andre industribydeler i Nairobi. Det er likevel en bydel som har fått et visst negativt rykte. Tilnavnet er ?Lille Mogadishu?, og da vet en hvem som holder til der; somalierne. De har drevet oppkjøp av området, og har vel kontrollen over bydelen. Det er her man antar at al-Shabab skal ha sine tilhengere. Det har vært en del bombesmell i området. Noen mener at dette er provosert fram av andre – f. eks regjeringen. Ifølge president Kenyatta skal somalierne være ute av Kenya om et års tid. Det blir nok svært vanskelig. Jeg opplevde likevel ikke noe spesielt ved å være der, men var ikke så mye ute av bilen. Dette er et område hvor muzungoer ferdes sjelden.

På lørdag bestemte vi oss på nytt på å ta en tur “i det blå”. Nå har vi reist mye i maasaienes land, så jeg foreslo å reise litt i kambaenes land. Machakos er hovedstaden i kambaland, ca. 40km fra der vi bor. Buda hadde en plan for det. Han kjente til hvor veiene var gode, brukbare eller umulige, det vil si nesten. Han hadde bodd i Machakos i mange år og hadde jo bilverkstedet sitt der. Vi valgte først å ta en lokal vei som ikke engang sto på kartet. Landskapet var åpent og vakkert og veien slett ikke verst til vi kom til et sted som mer lignet på ei myr. Vi hadde nettopp møtt en bil som så ut til å ha passert stedet. Like etter så jeg samme bilen et stykke unna kjøre på en annen vei i samme retning som oss. Omkjøring?

   Kenyansk veistandard

Buda syntes det ikke så så ille ut og bestemte seg for å prøve. Det gikk nesten, men så sto den fast – igjen. Her var gode råd dyre, for her var det ingen trafikk. Vi oppdaget nemlig at de lokalkjente visste godt om omkjøringsveien. En oksekjerre og en lastebil lot seg ikke lokke til å hjelpe oss, men Fatma fikk tak i tre lokale som stilte med spade og gummistøvler. Det var i grunnen alt som skulle til; vi kom nokså raskt løs, takket for hjelpen og kunne kjøre videre. Det var forresten lettere sagt enn gjort, for den veien oppsøkte alle de leirhull og dumper som var – og trafikk var det også. Men Buda lovet asfaltert vei, og det fikk vi til slutt.

  Koma Mother of God Shrine

Det var hovedveien fra Nairobi til byene Tala og Kangundo – den første en nokså ny og moderne by, den siste gammel med trange gater, gamle hus og afrikansk folkeliv. Før vi kom dit, passerte vi en liten ås, og på baksiden av den, var det en katolsk kirke med et monument som forestilte Maria med den døde Jesus tatt ned fra korset. Kirken het Koma Mother of God Shrine, og var et hellig sted for den katolske kirken i Kenya. Seinest for noen uker siden ble det innsatt 30 nye katolske prester der. Steinen som var utformet slik fra naturens side, bare malingen var utført av mennesker.  

Kanskje den flotteste delen av turen var en grusvei som fulgte en åskant med utsikt til alle sider ? mot Machakos dypt der nede på den ene siden og Nairobisletten på den andre siden. I front hadde vi store skysamlinger og solnedgang mellom skyene. Det så ut som perlemorsskyer, men de finnes bare i nærheten av polene. Flott var det likevel. Siste dele gikk i kø på Mombasa Highway (som vanlig)?..

Den store forskjellen på Kambaland og maasailand er at kambaene er bønder. I bakkelandskapet var bygd opp imponerende terrasser for dyrking av bl.a mais. Problemet er å skaffe vann til plantene. Er det tørke, er det maisavlingene som først og fremst lammes. Men noen tørke ser det ikke ut til å bli i år??

I Kambaland er det okseforspann som gjelder, i maasailand er det esel

Jeg bebudet jo at oppfølgeren til støv burde hete søle. Og slik ble det av flere årsaker. Jeg antydet jo sist at vi fikk tordenvær med regn. Og det gjorde vi til gagns i tri heile dager til ende – i form av tordenvær og ettermiddagsbyger – til dels om natten. Støvet forsvant, og vi fikk søle i stedet. Ikke at jeg skal klage så mye over det, for samtidig blir det grønt igjen. Black cotton soil kaller de jordarten her, og når det blir fuktig, blir den leirete. De påstår at mye ikke kan dyrkes i denne jordtypen, men jeg kan tenke meg at det er fordi den er så tung. Bare tenk på vanlig leire hjemme i Norge. I gamle dager var det den verste jorda å drive, i dag en av de beste på grunn av bruk av maskiner i jordbruket. Her er det langt mellom traktorene.

Da jeg morgenen etter en regntung natt tok fatt på min morgenvandring, oppdaget jeg nokså snart at føret var ganske tungt. Når jeg vandrer hjemmefra, glad og fornøyd, passerer jeg gjennom bommen, hilser pent på vakten, “habari asubuhi”, – “mzuri sana”, og legger ut på veien langs muren, kommer jeg til en tverrvei som jeg bruker når jeg skal ut mot jernbanen og savannen. Den veien er i grunnen ikke noe annet enn ?black cotton soil? presset sammen av bilhjul og kuføtter. Jeg merket fort at føret ble fort tyngre. Jorda klebet seg til skoene som klabber på ski hjemme. Det var likevel enklere å få bort enn klabbene på skiene hjemme; jeg tror ikke det finnes noe smøring mot “black cotton soil”. Folk her bruker gummistøvler når de er ute i den type jord; gumboots kaller de dem. Når det kommer mye regn, blir det rein søle, du sklir av gårde uten kontroll, både folk og fe og biler. Det var bedre da jeg kom ut på gresset eller hva det kalles det stive, gule som vokser på savannen – og som dyrene der ute livnærer seg av det meste av året. Nå var sola etter hvert kommet ganske høyt opp på himmelen, og begynte å tørke ut det fuktige. Da jeg kom tilbake etter en times tid, var veien helt fin å gå på.

   Tordenvær her er ganske fascinerende. Svært forskjellig fra tordenvær hjemme som jeg føler mer truende og farlig. Tordenvær her kan være ganske stille, særlig om natten. En kveld jeg var ute i nattemørket for å se om vi fikk regn eller ikke, så jeg lynene flamme over himmelen fra sky til sky; lange lyn som nesten gikk fra himmelende til himmelende, i alle retninger – uten en lyd. Det var forresten annerledes i Kakamegaskogen hvor vi også hadde et kraftig tordenvær, men hvor vi hørte lyden fra tordenskrallende som en sammenhengende romling. Jo da, vi fikk regn den natten.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Her forleden dag sa Buda, vi tar en biltur. Ok, det er fint at noe skjer. Det er mange steder her i nærheten vi ikke har besøkt. (Nå vet jeg at mange ikke har mulighet til å følge dette jeg nå beskriver på noe kart (selv om Google har det meste), men jeg bruker stedsnavnene og vil bare forklare at Isinya og Kaijado begge ligger ved The Pan African Highway, mens Konza ligger langt ute i bushen ved Mombasa – Nairobi Railway.) Vi kjørte vår blå varebil (vanligvis brukt til transport av vann)  på denne flotte veien til vi kom til den lille byen Isinya som ligger ved ei elv. Denne elva har en lei tendens til å flomme sterkt over når det er regntid. Nå var det bare en liten putlebekk. Her har de forresten en restaurant i afrikastil med det velklingende navnet Miami. Her har vi vært med ungene og spist en gang. I tillegg har byen vekt for tungtransporten som kommer forbi fra Tanzania. Overvekt ordnes gjerne med en reprimande og noen penger under bordet.

  kyr og sebra  hvitbrystet bustard

Fra Isinya tok vi av en sidevei som gikk til Konza. Buda hadde tatt med sin tablet som har en enkel utgave av GPS. Den virket faktisk så bra at den hindret oss å kjøre feil en gang ute i bushen. Veiskilting eksisterer ikke. Det viste seg at denne veien var ganske bra, bare noen få steder var det noen små innsjøer som måtte forseres. Vi var absolutt i maasailand. Kuflokkene var mange, men det var også en del gårder. Men først kjørte vi forbi et enormt drivhusområde hvor tydeligvis grønnsaker ble dyrket, kanskje for markedet i Nairobi? Trenger ikke si så mye om landskapet. Vi befant på Kapiti Plains – ganske flatt med milevise områder med bushlandskap. Vi så likevel få ville dyr, bortsett fra noen sebraer, gnuer, antiloper og en praktfull han av kori bustard. Til slutt kom vi til stedet vi krysset med jernbanen til Magadi. Denne jernbanen er privateid (av Tata) – her eksporterer fabrikken i Magadi soda til hele verden via Mombasa. Herfra til Konza endret veien karakter til å bli rene berg og dalbanen mellom gjørmehullene.

I Konza, et hull av et sted, hvor planene var å bygge et kenyansk silicon valley, tok vi veien mot Kajiado. I lengde skulle den være det samme som fra Isinya. Vi oppdaget snart at denne veien hadde en helt annen karakter, mye huller, omkjøringer og gjørme. Fordi det fantes omkjøringsmuligheter utenom selve veien, holdt vi på å havne på feil sted. Vi måtte kjøre en kilometer for å lete etter den riktige veien. Etter hvert ble veien i grunnen mer og mer primitiv. De siste bilsporene forsvant, og det var bare et bodaboda (motorsykkel) spor tilbake. Likevel var det ganske ok å kjøre. En flokk gnu sprintet over veien, kuflokker som tydeligvis ikke var vant til biler, nektet å flytte seg. Vi nærmet oss Kaijado, hadde bare 10km igjen da det skjedde.

  vei gjennom rødjord black cotton vei…

  gnu     

Veien hadde ingen spor, ingen hadde kjørt der med bil siden det sist regnet dagen før. For å unngå å kjøre på en stor stein, svingte Buda ut i det ukjente som var fylt av black cotton soil. Der ble vi stående bom fast. Bilen var ikke til å rikke, bare grov seg ned i søla under alle forsøkene på å komme løs. Det var ennå nesten to timer til sola gikk ned. Hva gjør man ute i bushen i en slik situasjon? Det varte ikke så lenge før den første bodabodaen dukket opp, like etter kom den neste. De stoppet og prøvde å hjelpe. Ikke snakk om annet. Til og med passasjerene hjalp til. Det kom forresten en bil, en pickup med kyr på planet. Vi øynet redning, men nei, han hadde ikke tid pga dyra. Så vi fortsatte redningsaksjonen. Vi ble mer og mer sølete i gjørma. Skulle vi prøve forover eller bakover?

  heltene

Det ble i grunnen begge deler. En bodde i nærheten. Han reiste og kom tilbake med en spade. Det var veldig lurt! Ellers kastet vi stein i gjørmesporene. Det kom forresten flere bodabodaer, til slutt var vi 9 mann og to kvinner. Etter nesten to timer ga black cotton soil opp og ga fra seg byttet sitt. Hurra sa vi. Ingen overnatting i bushen på oss heldigvis. Temmelig utkjørte var vi også. Maasaiene fikk det vi hadde av “redningspenger” og var fornøyd med det. At det hadde vært en praktfull solnedgang, var det visst bare meg som la merke til. 

På veien til Kaijado på en vei som nesten ikke kan karakteriseres som vei en gang, møtte vi på en stor flokk med eland, den største antilopen som kan bli større enn en elg. Vi måtte stoppe og ta noen bilder i halvmørket. Veien hjem gikk ellers svært greit på hovedveien. Vi ble forresten stoppet av bevæpnet politi som spurte om vi hadde noe i bagasjerommet. Nei sa vi, og fikk kjøre videre?.

Det var godt å komme hjem…..

Ordet gir jo sine assosiasjoner. Jeg selv begynner vel å nærme meg støvets alder, selv om det ikke føles slik. Jeg har jo mine daglige turer. En vet jo aldri når det vil skje. En har god tid til å filosofere over livet når en er her i Afrika, i alle fall nå som Fatma har begynt å studere internasjonal økonomi. Det kan sies mye fint om livet i Afrika, men så bekymringsløst som mange kanskje trodde det var, stemmer ikke helt med virkeligheten. Likevel mener jeg at takknemmelighet er mye mer vanlig her enn i vårt samfunn, og takknemligheten går som regel til Gud som har latt ting skje på en god måte. Og selv om ikke det alltid skjer på en god måte, er man likevel takknemlig. Gudfryktighet er stor blant folk flest. Mange reagerte med sinne da hundre politifolk stormet inn i en moské i Mombasa og arresterte 150 unge, potensielle terrorister.

Annonsørinnhold

15 «hemmelige» ferieperler: Disse bør du oppleve i løpet av livet

Noen har støv på hjernen. Det var på 60-tallet noen skrev og laget bok om det. Det har jeg hvert fall ikke. Når man har hushjelp trenger jeg ikke en gang bekymre meg om det. Hakuna ma tata (vær ikke bekymret, men glad). Hun gjør en utmerket jobb, ikke bare inne, men ute i hagen. Tror jeg omgir meg med reinere omgivelser her enn noen sinne i mitt liv.

Nei det overskriften henspeiler på er det støvet som virvler om kring i nære omgivelser i denne tida da regntida var måneder siden, og neste regntid kommer om måneder – og sola baker og baker fra temmelig skyfri himmel. Det går opp imot 30 grader hver dag. Kommer du inn til Kitengela møter du en støvsky som virvles opp av trafikken og omgivelsene. Ja, det er bedre her nede på sletta. Dette er en problemstilling som er ukjent for folk flest i Norge, særlig i disse snøtider hvor folk drukner i snø. Men selv ikke i Norge gjelder det over alt. Fra Vest- og Nordland meldes det om en ekstremt tørr januar, med store branner som resultat. Tør ikke tanken på hvis det skulle begynne å brenne her??..

Derfor er det greit å drive i vannbransjen. Ikke det at det er så lukrativt, men det er greit å produsere. Jeg er ikke så mye inne i produksjon, men av og til er jeg med på noen runder. I går var jeg med til Machakos Junction for å levere vann til noen butikker der. Interessant. Mange støvete veier, spesielt i Athi River som bare er et eneste stort hull og masse støv. I Athi River er det mange fabrikker. Det er en stor konsentrasjon av sementfabrikker, jeg tror det er 6 stykker av dem. De lager jo i og for seg støv nok. I tillegg er veiene i Athi River så hullete og fæle at det overgår nesten alt jeg har opplevd av dårlige veier i Kenya. De har nemlig vært asfaltert en gang i tida, men det er det ingen som skulle tro. Tungtransporten får ta sin del av skylda. Pengene til veivedlkehold blir spist opp hvert år av politikerne. Supermarkedet Tusky’s prøver faktisk å holde veien til butikken sånn noenlunde. Det er i Athi River vi har produksjonslokalene; nokså beskjedne, men greie. Dette bærer seg ikke foreløpig, men de holder på med en ansatt i tillegg til Buda og Fatma. 

En dag var vi en tur i Nairobi. Det var tid for å forlenge passet. Har vært her 3 måneder nå, og er klar for 3 måneder til. Det tok Buda seg av mens Fatma og jeg tok en tur på byen. Nairobi har det meste, men av og til er det vanskelig å finne. Min brille hadde mistet en nesepute, men i Kitengela er det ingen optiker. Plutselig fant jeg en i Nairobi. Jo da de kunne skifte nesepute for 100Ksh (7,35kr), men jeg måtte gå til nabobutikken for å få det gjort. Der ble det gjort, og jeg er godt fornøyd! 

Ellers var jeg litt på jakt etter to monumenter i byen av to helter som vel ikke helt har fått sin anerkjennelse: Tom Mboya var en av heltene fra uhuru (frigjøringstida), men kom fort i opposisjon til Jomo Kenyatta. I 1969 ble han myrdet på åpen gate i Nairobi, og ingen vet hvem som utførte det. Han hadde en mer sosialistisk filosofi omkring oppbyggingen av den nye staten som Kenyatta ikke delte.  Dessuten var han luo. Han var på tidspunktet han ble drept minister for utvikling i Kenya. Det var en imponerende statue der Mboya reiser sin høyre arm i triumf. Statuen ble satt opp så seint som i 2011 bare 5 meter fra stedet han ble myrdet! . (Mboya var venn av en viss Barack Obama sr!)

Den andre statuen var av den berømte Mau-maulederen Dedan Kimathi. Han ble ansett for å være opprørsbevegelsens leder. Han ble arrestert i 1956, og dømt til døden som terrorist. Mau-maubevegelsen ble ikke sett på som en frigjøringsbevegelse – selv ikke av Jomo Kenyatta og Daniel arap Moi – de første presidentene etter uhuru (frigjøring). De fleste maktpersonene i Kenya etter uhuru  kom fra kenyanere som støttet britene! Statuen ble ikke reist før i 2006. I dag ansees mau-maubevegelsen offisielt i Kenya som en frigjøringsbevegelse, men det har ikke hjulpet de gamle mau-maukrigerne i det hele tatt.

(Kan huske fra min barndom at min tante var bekymret for sin søster som var gift med en britisk offiser som skulle til Kenya og bekjempe Mau-mau.)

Nairobi er et merkelig blanding av internasjonal storby og “landsens” småby. Å reise ut av CBD er som å komme til en annen verden. Det er riktignok forbudt med kyr inne i sentrum, men du skal ikke så langt ut før du finner dem.

  Fra Nairobi sentrum – frihetsmonumentet til høyre.

Det området det er minst støv, er savannen. Prøver å få en daglig tur. Det har vært lite med dyr der i år, vet ikke helt årsaken, men det kan hende at folk driver ulovlig jakt spesielt på antiloper. Likevel er det veldig artig å legge trimmen dit (det er ikke lurt å løpe, skulle det være en løve i nærheten, er løping det minst gunstige). Nå har jeg ikke sett noen løve på ?min? savanne. Leste imidlertid at to løver fra Nairobi Nat Park hadde gått til angrep på en saue- og geiteform like utenfor parken, med mye død som resultat. Løvene selv måtte bøte med livet. Likevel har vi ingen “løvedebatt” her i Kenya.

Av og til når jeg kommer til savannen og ser ut over den tilsynelatende tomme savannen, tenker jeg – i dag får jeg ikke se dyr i det hele tatt. Det har likevel aldri hendt. Senest i dag morges (har begynt å gå morgenturer på grunn av varmen på ettermiddagen – ved 4 tida er det rundt +30grader) trodde jeg ikke det ville bli noe å se. Det ble likevel en stor flokk med gnuer og sebraer som paraderte forbi, noen ensomme gnuer som alltid glor så forferdelig og rusler så bort med et fornærmet snøft, en liten gruppe Thompsongaseller, og noe overraskende – noe som så ut som en levende busk – impalaflokk som beitet i buskene. Jo da, er det liv, er det håp.

I går trodde vi på regn. Store skymasser hopet seg opp i sør, og berørte våre områder. Men nei da, det ble med noen lynglimt i det fjerne……

Støvet har kommet for å bli, trodde vi. Men i natt kom det afrikanske tordenværet med full styrke – et skikkelig fyrverkeri på natthimmelen, og litt vått ble det på bakken også……

  – en kinesisk ingeniør instruerer

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Markens ? du strener fra butikk til butikk. Ingen bryr seg. Ingen måler deg med blikket og vurderer om du er en trussel for sikkerheten. På busser, båt og tog. Ingen sjekker om du har en bombe i bagasjen eller et maskingevær i kofferten. Bare på flyplassen blir du skannet og sikkerhetsklarert om du så bare skal til Stavanger.

I dette landet, Kenya, er sikkerhet satt i høysetet. En ting er sikkert: Folk føler seg ikke sikre ? særlig ikke i de store byene. En tenker nok først og fremst på terroranslag. Al Shabab er jo for mange det store spøkelset. De har jo truet med nye aksjoner etter anslaget mot Westgate Mall i august. Apropos Westgate: President Kenyatta lovet at et etterforskingsutvalg skulle settes ned og lage rapport. Det har ikke skjedd. Foreløpig vet ingen helt hva som skjedde ? i alle fall hvordan det hele utviklet seg. Det har ikke kommet rapporter om hvordan de fire angriperne ble stoppet, men det er mange rykter som har oppstått ? ikke minst hvordan politi og militære visstnok skal ha gått inn og forsynt seg fra butikkene. Et tv-program produsert av tv-selskapet KTN skapte rabalder fordi programskaperen satte mange spørsmålstegn ved politiets og militærets framgangsmåte. Programskaperen lever fortsatt!

Folk ble forsiktig og reiste ikke til de store kjøpesentrene. Uansett, skulle du inn i et forretningsbygg i Nairobi sentrum, ble du sikkerhetsklarert. Sikkerhetskontrollørene har egne staver som skal kunne avsløre om du har våpen eller annet skummelt på deg. Bilene ble sjekket under med speil samt i bagasjerommene. Vet sikkerhetskontrollørene hvordan en bombe ser ut? Selv i de svært beskjedne supermarkedene her i Kitengela er de ute med stavene sine og smiler, og vi er blide og fornøyde og føler oss sikre. Tror likevel ikke at det er supermarkedet i Kitengela som er mest utsatt. I forrige uke var vi en tur i Nairobi og oppsøkte SARIT-senteret ? et stort kjøpesenter ikke langt fra Westgate. Det krydde av folk fra alle verdens kanter. Frykten for å oppsøke kjøpesentrene har tydeligvis forsvunnet. De har forresten en brukbar bokhandel der.

Selv om det først og fremst det er anslag fra al Shabab folk er redde for, er det vel ikke bare terror folk frykter. Nairobi har vel ikke fått tilnavnet ?Nairobbery? for ingenting. En venn av meg har blitt robbet fire ganger mens hun jobbet der. Folk som skar over skulderremmen og løp av gårde med laptop og andre verdisaker.  I ett tilfelle ble matatuen hun var i robbet og en av passasjerene fikk spesielt gjennomgå. Han hadde ikke fin nok mobil. I visse deler av Nairobi kjører vi med låste dører om det skulle hjelpe. Men vi har vært både i Eastleigh og andre ?skumle? deler av Nairobi uten at det har skjedd noe. Eastleigh er somaliernes bydel. Der har det smelt en del (bomber altså), men mange mener at dette er provoserte angrep av folk som ikke vil somalierne vel. De har jo fått beskjed om at de nå må ut av Kenya i løpet av et års tid. Såkalte  ?thugs? er hele tiden på jakt etter verdisaker de kan selge. Vi hadde besøk av noen her der jeg bor før jeg kom fra Norge. De var tydeligvis interessert i flatskjermer og annet avansert tv-utstyr. Det var da behovet for sikkerhet her i nærmiljøet kom opp for alvor.

Det viste seg nemlig at de vi trodde passet på oss, passet i grunnen bare på byggematerialene til byggefirmaet. Vel, vi fikk dem etter hvert til å gå med på en kontrakt hvor de passer både på oss og på byggematerialene. For så vidt har det fungert greit inntil nylig selv om alle ikke har vært like villige til å betale. Her en dag ble sekretæren gjort oppmerksom på av formannen for byggearbeidene (kalte ham i sin tid for Geronimo) at sikkerhetsvaktene sov. Dette spredte seg blant beboerne, og neste gang en skulle samle inn til sikkerhetsvaktene, var det bare halvparten som betalte. Men var det slik at de hadde sovet på jobb? Sjefen for vaktene mente de ikke hadde gjort det. Han mente at det var Geronimo som spredte falske anklager for å bli kvitt dem. De fleste av vaktene var nemlig fra boranastammen, mens formannen ville kanskje ha inn egne folk (kikuyu) så han kunne få noen ekstrainntekter.  Ja, slik er det bare her, en selv er seg selv nærmest.

Slik er det i trafikken også. Nå er det kork i Kitengela hver eneste dag. Hvorfor? Folk trenger seg på for nettopp de skal fram. Verst er matatuene. Har observert flere som kjører slik at de sperrer for alle. Ingen kommer fram, ikke de selv en gang. Hensyn er et fremmedord i trafikkvokabularet. Føler jeg meg sikker i trafikken? Nei, men det er steder som er verre enn andre. Mombasa highway er verst for der er tungtrafikken størst og mange tar sjanser når de kjører forbi.

Dessuten er jo landet en kruttønne fordi motsetningen mellom stammene er så stor i mange deler av landet. Kikuyuer mot resten for å sette det på spissen, men for tida er det et slags fellesskap mellom kikuyuene og kalenjinstammene. Mange føler stammemotsetningene som betydelige, og enkelte har spådd (riktignok på twitter) at hvis det virkeig tar fyr i Kenya, vil verden oppleve noe som gjør Rwanda til barnemat. Selv har jeg vanskelig for å tro det, men i mine omgivelser er det de som gjør det.

Politiske mord har lange tradisjoner her i landet fra Tom Mboya, en utfordrer til Jomo Kenyatta på 50-tallet som ble myrdet på åpen gate, til i dag. Du skal ikke kritisere for høyt og for sterkt de rådende kretser. Det kan gå deg ille. Tilsvarende har det gått med vitner i ICC saken mot Kenyatta og visepresident Ruto. Det fins nesten ingen vitner igjen?

Det som likevel er verst er at folk ikke tør å være åpne for hverandre. Det du sier kan brukes mot deg seinere. Jeg har blitt advart av Fatma flere ganger at jeg må ikke si for mye; alle tror at jeg som muzungo (hvit)  er en skikkelig riking, og så er jeg bare en vanlig pensjonist. Derfor er det greit å ha en amerikaner som nabo; hun har ikke den kulturen. Men hun er gift med en luo som har studert i Ukraina og virkelig opplevd rasehat på kroppen.

Vi føler oss likevel ganske trygge og har anskaffet oss kattunge for å passe på oss.