Som håndballforelder må en stille opp og kjøre barna til kamper og turneringer og ikke minst se på de håpefulle spille. Det er en slags naturlov. Det kan ha sine sider. For mange år siden betydde det å kjøre til steder som Nedenes og Tromøya. Nå er det innenfor Kristiansand det foregår, heldigvis. Det var Havlimyrhallen denne gang.

Jeg vil ikke gå inn på alle forberedelser som blir gjort både før og etter vi ankommer hallen, men det er stort sett prosedyrer vi kjenner til fra før der Sal får beskjed om å ordne opp i sine ting. Det går som regel greit.

Det som er kjedelig er selve kampene. Selv om de har holdt på en stund, ender det vanligvis opp med en kamp der jentene står på linje og kaster ball til hverandre, mens motstanderne gjør alt de kan for å hindre at de får skyte på mål. Til slutt blir angriperne trøtte av dette, og en av dem prøver å skyte for i alle fall å ha gjort det. Det går ofte ikke bra, og det samme gjentar seg på den andre siden av banen. Det blir nokså kjedelig i lengden. Det gjør ikke håndball til en morsom sport å se på.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

I den første kampen opplevde jeg at laget vårt var i framgang. De vant! Jeg opplevde å bli stolt pappa da en annen forelder dunket meg i ryggen og sa at Sal spilte bra. Alle hadde en god følelse etter første kamp.

Nedturen ble desto større i andre kamp. Da møtte de AK28 2. Om det var andrelaget i ordets egentlig betydning, tviler jeg på. Vårt lag spilte nemlig mot førstelaget i siste kamp og vant. På dette laget spilte en gutt, 8 år, ganske liten av vekst, men ellers full av fart og spenst. For det første var han umulig å skåre mål på; han var høyt og lavt både i og utenfor mål. For det andre var han en av de få som hadde blikk for spillet og serverte de lekreste innspill til de andre jentene som i tillegg var gode skyttere og visste hvor de skulle plassere ballen. Mot dette hadde laget vårt lite å stille opp mot, bortsett fra at en av våre spillere var flink til å snappe ballen, men det ble med noen få trøstemål.

Jeg ble nysgjerrig på dette laget, og mens laget vårt hadde pause, spilte AK 28 2 mot et annet lag.  Jeg ble stående og se den kampen og fikk nesten hakeslipp. For nå fikk de virkelig slippe seg løs. Vi få som så på, fikk virkelig se leken håndball. Nå fikk vi se innhopp og droppasninger som du knapt får se voksne spillere kan servere. Det var virkelig imponerende – og gøy. Jeg tror knapt nok det andre laget fikk et mål. Det var selvfølgelig ikke gøy for dem å tape så rått, men kan hende de lærte en lekse. Slik kan håndball også være.

Gøy å oppleve – og fortsatt stolt pappa selv om våre ikke vant den ene kampen. Ingen tvil om at det var et bedre lag.

Nå har også jeg lest denne romanen. Jeg har lest mange av bøkene til Renberg, og liker dem godt. Han skriver godt ? også på nynorsk. Jeg syntes lenge at dette var noe av det beste jeg har lest av en norsk forfatter på lenge.

På slutten ble jeg likevel sittende igjen med mange flere spørsmål enn i starten. Jeg leste en anmeldelse (VG) som mente at slutten av boka var en nedtur ? en ulykke for selve romanen. Selv tenkte jeg ikke slik, men jeg ble overrasket over det dramatiske høydepunktet – så det som kom etterpå ble litt problematisk.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Jørgen viser jo at han kan lese mennesker, han gir de fleste klare karakteristikker i sin skildring i miljøet omkring det som skjer. Bare ikke Steinar. Han kommer flyttende til bygda som et friskt pust – et overskuddsmenneske som tar mye plass. Han og kona og en sønn blir Jørgens – og kona Vibekes + (to gutter) – nærmeste nabo. Jørgen forstår etter hvert at det er noe galt, men forstår ikke helt hva Steinar holder på med. Det ser ut til at tankene går først og fremst mot pedofili. Derfor blir det veldig skummelt når minstegutten, Eyolf, blir med Steinar og familien en tur på fjellet.

I romanen går det fram at dette foregår i ei lita bygd på Vestlandet ? der alle veit alt om alle, bare ikke Jørgen. Han veit ikke at Steinar er mye borte fra jobben, sladderen når tydelig fram til ham. Er det mulig i ei lita bygd? Kanskje han burde ha stilt ham noen spørsmål? Det gjør verken han eller Vibeke, kona hans.

Deres felles mistenksomhet fører jo til deres egen katastrofe ? da Steinar tar livet sitt ? er det også slutten på forholdet dem imellom. Det kan jeg forstå, men ikke helt….

Egentlig en håpløs problemstilling. Hvilken Mozart (Leopold eller Wolfgang) eller hvilke Haydn (Joseph eller Michael)? Det sier seg selv, sier mange. Vel, lillebror Michael Haydn var en betydelig komponist og ble absolutt respektert av Wolfgang Amadeus. Det var nemlig han som overtok den utfordrende oppgaven å være under biskop Coloredos overoppsyn i Salzburg etter at Mozart dro.

  Michael Haydn

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

  Michael Haydn skrev flere enn 20 symfonier.

Uansett var det ikke noe konkurranseforhold mellom dem i samtiden. De respekterte hverandre, og utfordret ikke hverandre på noe som helst vis. Haydn ble den store fornyeren av symfonisk musikk. Han skrev jo “bare” 104 symfonier – alle med sine egenart. Kammermusikken ble fornyet; kirkemusikken brakte han til nye høyder, ikke minst i sine messer og to store oratorier “Skapelsen” og “De fire årstider”. Utrolig mye lun humor i hans musikk, for eksempel i symfoni nr.60 der den “distré” komponisten glemte hvor langt han var kommet i komponeringa slik at han måtte la orkesteret stemme i siste sats! (Symfonien har 6 satser). Avskjedssymfonien nr. 45 er jo også et godt eksempel. Musikerne forlot stillferdig sine plasser i siste sats. Haydns hint om at nå ville de hjem til kone og barn i Eisenstadt virket.

Mozart ble vel operaens og konsertenes store fornyer, men også mye annet som han kastet seg over. De tre siste symfoniene hans (som aldri ble spilt i samtida) videreutviklet symfonien. Kammermusikken nådde nye høyder. Ettertiden har jo nesten dyrket Mozarts storhet. Han var en gudsbenådet kunstner. Personlig setter jeg særlig stor pris på hans “lettere” komposisjoner som du finner i serenadene og divertimentoene.

Jeg er av dem som er en stor beundrer av Haydns musikk og synes han nokså ufortjent har kommet i skyggen av Mozart. Likevel vil jeg velge et stykke av Mozart til min “gravferdsmusikk”, nemlig den vakre og melankolske satsen Andante fra Divertimento i d-moll, KV 267 “Londron”. Jeg har valgt en innspilling med Salzburg Mozarteum dirigert av Sandor Vegh. Der var en ung mann fra Bodø lenge konsertmester, Arvid Engegård. Vet ikke om det er han som spiller her. Er det skrevet noe vakrere?

    Fra operaens verden:

På et stort maskeball i Boston dreper sekretæren Renato sin herre Riccardo, som er guvernør i Boston. Dette skaper stor forvirring.

I virkeligheten er dette bare kamuflasje for det som virkelig hendte: Det var kong Gustav 3. (1746 – 1792) av Sverige som ble myrdet av sin venn kaptein Ankarström på et maskeball i Stockholmsoperaen. Men å la konger bli drept på operascener i Europa var for farlig hevdet sensuren. Derfor flyttet Verdi handlingen til USA!! I dag framføres operaen “Maskeballet” slik den opprinnelig var tenkt fra Verdis side med mordet på Gustav den 3. som utgangspunkt. Men det var nok ikke sjalusi som var den egentlige årsaken til mordet slik det er i operaen.

  Gustav 3.

En måned seinere ble Gustav 3. ført til graven under pomp og prakt og til tonene av et Requiem skrevet av hoffkomponisten Joseph Martin Kraus, også kalt “Sveriges Mozart”. At han hadde skrevet sitt eget Requiem visste han ikke da, men allerede seinere dette året 1792, ble han selv ført til graven. Tuberkulosen hadde tatt et nytt liv. Han levde i tid helt parallelt med Mozart; 1756 – 1792,  men fikk altså ett år ekstra…..

  Joseph Martin Kraus

Som navnet forteller kommer Kraus fra det tyske området; fra Franken og fikk sin utdannelse i Mannheim, et viktig tysk sentrum for musikk. Han kom til Stockholm 21 år gammel for å skrive musikk for den svenske kong Gustav 3. og hans hoff. Gustav 3. hadde lagt forholdene til rette for stor kulturell aktivitet omkring slottet Drottningholm litt utenfor Stockholms sentrum. (Der bor kongen forresten i dag). Der bygde hans mor et eget teater som står der den dag i dag med sin 1700-talls innredning og der ville han framføre teater og operaer. Og det fikk han – takket være blant andre Joseph M. Kraus og andre. Kongen innførte fransk som hoffspråk og var en sterk beundrer av det opplyste eneveldet. Sverige var inne i en kulturell blomstringstid.

  Kroningen av Gustav 3.   Drotningholm slott

  Bellmann

Men det store navnet på denne tida var i utgangspunktet ikke tilknyttet hoffet. Jeg tenker da på Carl Michael Bellmann som skrev sine sanger og viser på kroene og restaurantene i Stockholm. Men han ble også poet ved hoffet uten særlig suksess. Det påstås at Bellmann og Kraus møttes og Bellmann brukte i alle fall i ett tilfelle musikk av Kraus i sine sanger.

Kraus var nok ikke så produktiv som sin samtidige Mozart, men mange av hans symfonier framføres stadig. En av dem ble framført for Joseph Haydn, og Haydn skal ha uttalt at det var et mesterverk. Ingen musiologist som jeg har lest har sagt noe annet at Kraus var en dyktig komponist. Hans stil var absolutt klassisk, men han hadde enda mer enn Mozart en mørk undertone i musikken sin. Kanskje er det det jeg liker best ved Kraus musikk. Symfonien i c-moll er min favoritt.

(Hva ville skjedd hvis ikke Gustav 3. hadde blitt myrdet i 1792? Ville vi fått vår egen grunnlov og selvstendighet i 1814 uten Karl Johann? Interessant tanke….?)

Egentlig var jeg på leting etter en spesiell symfoni, Carl Nielsens 5. På YouTube fant jeg imidlertid en jernbanereise på Fyn fra Fåborg til Odense. Det er en reise hvor du setter deg på lokførerens plass og kjører gjennom det vakre fynske landskapet til den største byen på Fyn, Odense, der Carl Nielsen ble født. Som musikalsk ledsagelse til denne reisen hadde DR (Danmark Radio) valgt nettopp Nielsens 5. Symfoni. Den varer nemlig akkurat like lenge som jernbanereisen. Når toget stopper i Odense, slutter også musikken. Finurlig, men nokså absurd etter min mening. For denne musikken har svært lite med Fyn å gjøre og i alle fall ikke med en reise med toget.

På 1960-tallet var jeg student ved UiO og ivrig konsertgjenger i Aulaen der Oslo Filharmoniske orkester (OFO) hadde sine konserter (der de drømte om det nye konserthuset!). Vi studenter kom inn ved å kjøpe ståplass til kr.2.50, for å storme inn for å ta et ledig sete etter første sats i konserten. Opplevde mye flotte klassiske konserter på den måten. OFO hadde på den tida Miltiades Caridis som sjefsdirigent og en ung svensk dirigent som kapellmester. Han het Herbert Blomstedt (og fylte 90 år i år). En konsert han dirigerte, husker jeg spesielt godt. Da sto nettopp Carl Nielsens 5. Symfoni på programmet. Det ble en uforglemmelig opplevelse. Smerten, lengselen, men også det vakre kom så godt fram.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

  Herbert Blomstedt noe eldre

Det første jeg gjorde etter konserten, var å løpe til Kjell Hillweg i Norsk Musikkforlag for å kjøpe platen. De hadde en med Bernstein og NY-filharmonien. Den innspillingen gjorde symfonien verdensberømt! Den har jeg vel nesten brukt opp!

I hvilken grad en skal blande tid og sted inn i musikkopplevelsen, kan vel diskuteres. Symfonien ble skrevet i 1921 – to år etter at 1.Verdenskrig var avblåst og Versaillesfreden var i “boks”. Men det var ikke fred i Verden, det var uro, krig, nød og sult. Den kommunistiske revolusjonen spredte seg rundt i Europa etter 1917 til flere land. Dessuten opplevde Carl Nielsen dramatikk i sitt eget liv gjennom en opprivende skilsmisse.

Carl Nielsen har et voldsomt spenn i sin musikk og en stor intensitet som du sjelden finner make til. Særlig i den første satsen merkes dette spennet – der skarptromma og den marsjaktige rytmen bringer tankene hen på militærmusikk og krig. Den ender jo i et slag der trommene prøver å overdøve resten av orkesteret. Den andre delen er roligere, men det er en underliggende uro helt mot slutten. En kan vel si at Carl Nielsen uttrykker håp for framtida……

Har alltid vært fascinert av klarinettinnslagene i denne symfonien. Ikke enkelt akkurat. De representerer mye uroen. Bare noen få år seinere skrev Carl Nielsen sin klarinettkonsert. Er det en sammenheng?

Etter mitt skjønn er dette en av de flotteste symfoniene som er skrevet – i alle fall i Norden. Men jeg vil ikke gjøre dette til en slags konkurranse med en annen nordisk komponist, Sibelius. Hans symfonier har aldri tatt tak i meg på samme måte som Carl Nielsen. Interessant er det at ett av Nielsens mest sjarmerende verk, “Fynsk Foraar“, ble skrevet samtidig med denne symfonien. Intet verk er mer “pære” dansk!!

    Carl Nielsen har sin verdi!!