Til skogs, til fjells! 1.


Gå på tur i skog og mark har noe jeg har drevet med all min tid. Egentlig ikke systematisk; det har vært tider jeg ikke har vært særlig ute i naturen, trolig av rein dovenskap. Noe av det jeg husker best fra ungdommen er for eksempel alle turene jeg hadde på ski og sykkel og i fjellet. Det har jeg allerede skrevet ganske mye om, og jeg har forbauset meg selv og andre at jeg husker så mye.

Barndom

Med meg startet det i barndommen. Søndagsturen var en tradisjon – egentlig typisk norsk sådan. Men den var ikke gjennomført. Det var ikke “ut i skogen” hver søndag. Fram til jeg var 16 år bodde jeg i Oslo og det var naturlig å dra til Nordmarka for å gå på tur. Maridalen og Sognsvannsområdet ble brukt en del.

ved Maridalsvannet med en kamerat
Å komme på fjellet var en sjeldenhet, men det hendte jo en sjelden gang. Mine foreldres første sykkeltur gikk fra Lifjell – noe jeg husker lite av. En gang var vi på Norefjell, det må ha vært i 1950 rett før jeg begynte på skolen. Et par ganger var jeg med familien Bjørneboe (min fars fetter) til hytta deres på Fefor ved Vinstra. Siste gangen gikk min mor og jeg til fjelltoppen Ruten hvor vi skuet Jotunheimen i det fjerne (1959). Det var en av gangene jeg virkelig fikk fjellfornemmelse. At det daglig kom en flokk geiter med en stut på slep forbi hytta satte bare en spiss på det hele.


1955 var en tørr sommer. Jeg husker jeg fikk være med mine fettere til hytta deres på Golsfjellet. Det var en opplevelse som går inn i boka for de lyse barndomsminnene. Husker godt det var så lite vann i fjellbekkene at vi fisket småørret med hendene. Fikk jo noen fine turer på snaufjellet også.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Solo på tur i Jotunheimen 1955
Det var også året for de første sterke fjellminnene fra selveste Jotunheimen. Min mor hadde en ukes ferie og vi reiste helt til Eidsbugarden Høifjeldshotell ved Bygdin. Tror min onkel Fritjof var med å ordne noe der, vi møtte han og tante Solveig da vi kom. Vi fikk noen fine turer innover i fjellet før jeg forstuet foten. Mor hadde med et Kodak bokskamera så det fins en del dokumentasjon fra turen. En av de siste dagene var vi med en rundtur med buss til Årdal og Lærdal og tilbake over Fillefjell. Det jeg husker best var turen fra fjellet og ned til Årdal på den gamle anleggsveien med 43 svinger der bussen måtte rygge i flere av svingene. Bussen var en typisk “nesebuss”, Husker også at båtturen over Tyin tilbake var svært kald. Det var bygd vei mellom Tyinholmen og Eidsbugarden, men det eneste som trafikkerte den var en gammel T-Ford.

Ungdom

Da jeg var 16 flyttet vi ut til huset i Bærum som min far førte opp, men som han også tok sin død av. Her fikk jeg ganske fritt spillerom. Jeg gikk ingen søndagsturer med mor lenger, men på egenhånd eller med kamerater. Ofte var det sammen med fetterne mine som bodde like i nærheten, og ofte var det i kombinasjon med sykling. Husker også at jeg hadde to turer i mørke –  en til Løvlia og en til Kikut. Husker at den til Kikut ga vi opp under veis på grunn av masse regn. Da vi kom tilbake til byen hadde det ikke kommet en dråpe der.

  Kikut fra Kobberhaugene
Det tok vel for alvor av da jeg begynte å studere. Da jeg var med i skolelaget, ble det en del turer til Nordmarkskapellet, både dagsturer og overnattingsturer. Skiforeningen arrangerte “Kjentmannsmerket” noe jeg engasjerte meg i. Da måtte jeg dra på turer i hele Oslomarka for å få nok stempler. Ble jo ganske godt kjent i Oslomarka på den måten, og lærte å bruke kart (og kompass). Fullførte kjentmannsmerket to ganger, en gang på sommerføre og en gang på ski. Det siste var tøffest. Til slutt ble det Oslomarka som ble temaet for hovedfagsstudiet i geografi, noe som ikke var helt vellykket. Men da fikk jeg virkelig kommet meg rundt i marka, ikke minst i “mitt” område av marka, Vestmarka, Bærumsmarka og Krokskogen.

 Ullevålseter
Selv har jeg alltid satt Krokskogen høyest, kanskje fordi det var det som kom nærmest fjellet. Gyrihaugen besøkte jeg flere ganger, men brukte sykkel for å komme dit. En gang tilbrakte jeg og en kamerat sommernatten der. Da vi syklet hjemover tidlig om morgenen, hoppet og spratt det over alt av harer i veien! Dessuten var Krokskogen masse kulturhistorie. I den vestre delen lå det mange setre – ofte i store setertun med mange hus som Fjellseter, Sørseter og Finneflakseter. Lenger østover lå finneplassene som Mattisplassen, Monsebråtan mfl. Det var den vestligste utbredelsen av finneinvasjonen i Norge på 17- og 1800-tallet.

  Vinterbilde fra Gyrihaugen
Det er på denne tida jeg gjennomfører mine turer på sykkel og til fjells som jeg har skrevet om tidligere. Grunnlaget ble altså lagt i Nordmarka og på Krokskogen. Mye sykling i marka, spesielt om sommeren.

Bodø 1972 – 1978

Etter at jeg ble gift gikk turaktiviteten ned, og etter hvert ble det barn og familieliv som tok mye av tida. Kanskje også litt dovenskap. Bodø var et fantastisk sted både i forhold til fjell og skog. Kom dit i 1972 som nyutklekket lektor fra UiO. Hadde vært her et halvt år i militære i 1965 i Bodin leir i et kompani som tilhørte Brigaden i nord, vårt forsvar mot Sovjet når de kom, om de turte! Da lærte vi det meste av Bodømarka å kjenne, så der var jeg kjent fra før.


Mens vi bodde i Neståsveien, hadde vi fjellet rett bak oss; Ravnflåget. Derfra var det fantastisk utsikt over Bodø. Omtrent like lang tid tok det å gå opp til Turisthytta hvor du i tillegg til utsyn over byen fikk flott utsikt mot Landegode og Værøy og Lofoten. Ikke få ganger jeg har gått opp der for å observere midnattssola mot Landegode. Det er jo et klassisk sted å ta nettopp slike bilder. Etter hvert ble det å gå til Keiservarden (366moh) et must. Det er godt over skoggrensen på rundt 300m ute ved kysten og en føler seg virkelig på fjellet. Den fikk navnet fordi Keiser Wilhelm II besøkte fjellet i 1889, året før han ble keiser. Utsikten herfra er fenomenal (unntatt siste gang jeg var der; da holdt jeg på å gå meg vill i tåka). Nordover har vi Løpsfjell oppover mot Steigtind som er nokså markant fra de fleste sidene du ser det fra. I løpet av de fem årene jeg bodde i Bodø fikk jeg flere turer innover i fjellheimen, i tillegg til de turene som gikk i Bodøskogene.

fra Ravnflåget mot Keiseren
Jeg har ikke vært noen kløpper til å klatre i bratte fjell. Det var det store muligheter for mens jeg var i Bodø. Bodøs høyeste, Breiviktind på 1156moh, er et slikt fjell. Derimot gikk jeg opp på Heggmotind, 798m, flere ganger. Det var en grei tur uten at det virket farlig. Du hadde utsikt mot Bodøs alpine verden av spisse og nokså utilgjengelige (for meg) topper der en av dem var nettopp Breiviktind. Dypt der nede var Heggmovann som jeg gikk på ski over i militæret.

Heggmotind og Heggmovann
En annen fjelltur jeg hadde var på Mjelle. Tindene ved Mjelle hadde fascinert meg, og de så ut til å være mulig å komme opp på for en slik som meg. Det var vår og snøen hadde ikke helt smeltet bort i fjellet. Det gikk ganske lett og greit oppover fjellet, været var bra og utsikten til begge sider var storslagen. Etter hvert som jeg kom oppover, kom jeg til å kikke opp i lufta, og der svevde et par havørner. Foreløpig brydde jeg meg ikke noe særlig om det, men da jeg kom enda høyere så jeg at tallet på ørn var seks, og at jeg syntes de kom nærmere. Jeg stoppet opp og vurderte situasjonen. Ennå var det et stykke igjen til toppen, og jeg visste at havørn sjelden gikk til angrep på mennesker. Men likevel, jeg begynte etter hvert nedstigningen, men synes likevel at ørneopplevelsen var verdt selve turen. Jeg så en del havørn i Bodø, men det er mer ørn i dag etter hva jeg har hørt. Så også en del ryper i fjellet i Bodømarka.

Mjelle
Mens jeg var i Bodø, reiste jeg litt rundt. Gikk litt innover noen anleggsveier ved Valljord nord for Fauske til Siso – en oppdemmet innsjø; en annen gang gikk jeg inn Junkerdalen nede ved elva. Det var litt spennende. Den dalen er spesiell på grunn av det sjeldne plantelivet som finnes der. Dessuten kjørte jeg inn mot Graddis lenge før Graddisveien var åpnet. Hadde forresten en drøm om å gå inn i Rago nasjonalpark, en nokså vill nasjonalpark uten overnattingsmuligheter med forbindelse med en mye større nasjonalpark på den andre siden av grensa. Det ble med drømmen.

 SONY DSCSteigtind Beiarn
Selv om mine turer i Bodø og omegn var nokså begrenset, var naturinntrykkene sterke. Da vi bodde på Hunstadmoen, lå Børvasstindan på den andre siden av fjorden, de ble våre hjemmefjell. Fin utsikt fra stuevinduet, eller når jeg gikk på tur med barnevogn eller lekte med ungene på lekeplassen. Jeg har vendt tilbake en rekke ganger.

Børvasstindan fra Mjelletind
Noen ganger når jeg kjørte mellom nord og sør valgte jeg veier som ikke akkurat var den “slagne landevei”. Da var det ofte fjellområder som lokket meg. En gang da jeg valgte å kjøre hjemover over Gudbrandsdalen, svingte jeg av ved Ringebu for å kjøre over til Folldal og videre til Alvdal i Østerdalen. Underveis ville jeg komme tett på Rondane, der jeg gikk min første hytte til hytte tur i 1966. Jeg beundret fjellene på ny der de langsomt gled forbi. Langt inne på fjellet sto det to personer og haiket. Jeg stoppet og tok dem med, og tenkte det var et underlig sted å haike. Derfor spurte jeg dem hvorfor de sto langt inne på fjellet, de så ikke akkurat ut som fjellvandrere. De var ikke særlig villig til å kommentere det; men etter hvert som de syntes jeg var vennligsinnet nok, fortalte den ene at de hadde haiket fra Oslo, men da det gikk opp for sjåføren at han hadde med to AKP-mlere som nettopp hadde kommet hjem fra Albania, hadde han kjørt opp på fjellet og hevet dem av der. Den ene av dem jobbet på Aker-Verdal, den andre var student. Ok, sa jeg, men jeg skal til Røros så jeg vil hive dere av der. Det var de imidlertid godt fornøyd med.

 Bodømarka – streif av sol
Ja, Bodømarka er flott, og Nord-Norge har en skjønnhet som det er vanskelig å glemme.

 

Vognhall 5 – et museum for trikken i Oslo

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Setesdalsbanen er et levende museum. Driften er for lengst opphørt (1962), nå er det bare minnene tilbake. Men det er aktivitet der, og om sommeren strømmer publikum til for å oppleve “gamle dager”. Det finnes flere slike museer i Norge, bl.a. Krøderbanen og Thamshavnbanen. NSB har også sitt museum på Hamar. Det kjenner de fleste til.

Også lokaltrafikken i de større byene har sin museumsvirksomhet. Trondheim har et større museumsanlegg på Munkvoll med vogner fra hele driftsperioden. Der ble jo trikkedriften nedlagt i 1987, men gjenoppsto etter to år som Gråkallbanen.

  Trikk i Trondheim, 1972
I Bergen ble trikken nedlagt 31.12 1965 og samtlige vogner ble dumpet på sjøen – unntatt en, nr.10 fra ca.1900! I dag har Bergen fått en moderne Bybane og de forskjellige bydelene kappes om å få ny linje. I Bergen diskuterer de ikke om de skal ha trikk, men hvor trikken – nei unnskyld – Bybanen skal gå. På museumssiden er derimot Bergen dårlig stilt. Det fins en gammel vognhall på Møhlenpris og det fins noen spor retning byen, men ingen vogner. Det vil si det fins en klassisk Oslovogn (det gikk en Oslovogn i trafikk i Bergen) nr.74 (som er omdøpt til 47?), og noen innkjøpte Rekovogner fra Berlin. Det er alt.

  Grunnstøtt trikk fra Bergen
Da er situasjonen en helt annen i Oslo, trikkeby nr.1 i Norge. Det fins så mange gamle trikker (og busser) i Oslo at de er lagret på mange steder i og utenfor byen: Follum ved Hønefoss, Torshov, Vinterbro ved “Tusenfryd” og Vognhall 5 på Majorstua. Vognhall 5 er det eneste som er åpent for publikum. I tillegg har Ruter #, trafikkselskapet i Oslo, et gammelt vognsett fra 1913 som de drifter selv, nr. 70 + 457. Det er ute og lufter seg vanligvis en dag i uka i helgene. Et svært populært tiltak.

SONY DSCHer er 70 på tur aleine
Bak denne museale aktiviteten står en frivillig organisasjon: Lokaltrafikkhistorisk forening, LTF, som har sine røtter tilbake på 1960-tallet da trikkene ble brent (1968)! Det skapte en støkk i en del trikkeentusiaster. (I parentes må nevnes at en viss Carl Fredrik Thorsager var innom her før han engasjerte seg sterkt i Setesdalsbanens ve og vel. At han i dag er engasjert i et annet museumsprosjekt ikke så langt unna, er kanskje ukjent for de fleste. Omkring den gamle stasjonen på Tveide i Birkenes har han tenkt å bygge opp et jernbanemiljø i forbindelse med Lillesand-Flakvandsbanen, som ble nedlagt i 1952, men som det fortsatt finns spor etter. Blant annet er det snakk om å oppføre en av vognhallene som sto i Lillesand og som nå ligger lagret på Grovane.)

LTF er på mange måter en parallell til Setesdalsbanens venner, men har ansvaret for mange museumsvogner og selve museet på Majorstua og Vinterbro. Alt i alt har foreningen ansvaret for 84 skinnegående vogner, 41 busser og diverse annet. Det er mye å holde orden på. Det er etablert et samarbeid med Ruter på en del områder. Det er bl.a. LTFs mannskaper som bemanner museumsvognene når de er ute og kjører. Det er jo et problem at nettet er i stadig utvikling og fornying, det er nesten ikke noe av det gamle igjen. Kravet til sikkerhet har blitt skjerpet til det umulige. Spenningen på trikkenettet er hevet fra 600V til 750V AC. Tåler det gamle elektriske anlegget på veteranene denne nye spenningen? Det må gjøres tilpassinger. På forstadsbanene er det å kjøre musealt blitt umulig fordi det ikke finnes kjøreledning lenger (bare mellom Jar og Bekkestua). Selv de røde T-banevognene som sluttet å gå i 2009, kan ikke brukes på grunn av nytt signal- og sikkerhetssystem. Vil en oppleve de gamle trikkene i Oslo, må man gå til Majorstua og Vognhall 5.

   Kvinnelig konduktør noen år tilbake
På Majorstua var det i sin tid et sentralt kommunikasjonspunkt. Her møttes to baner fra gammelt av – til dels i samtrafikk: Kristiania Elektriske Sporveier (KES) og Holmenkollbanen (HKB). Begge hadde vognhaller her og i perioder hovedadministrasjon. Alt dette er borte. Til og med HKBs vognhall og verksted ble nedlagt og flyttet til Avløs. I dag er det bare Vognhall 5 tilbake. Den ble oppført i 1913 og er en typisk vognhall for sporvogn med inspeksjonsgrav under de fleste av sporene. På museet er det utstilt 25 sporvogner og 10 busser pluss bildedokumentasjon på kollektivtrafikkens utvikling og historie i Oslo. Så hvis man er interessert i dette temaet er det mye å lære. Ellers er det bare å gå rundt og beundre de utstilte kjøretøyene og ha i bakhodet den nytten de gjorde for å frakte folk rundt om i denne byen.

Majorstuen i gamle dager, direkte overgang.   Holmenkollsøndag ca. 1910
Det hele startet med hestesporvei i 1875. Det er utstilt en vogn fra hestesporveiens tid i vognhallen, ellers er det lite tatt vare på fra den tida. Den siste rutegående hestesporvogn gikk i 1904, men senest i år (2015) var vogna ute av vognhallen en tur fordi trikken i Oslo fylte 140 år! Den virkelige transportrevolusjonen fant sted i 1894 da KES startet opp den første elektriske sporvei. Vogna fins den, men på Teknisk museum på Kjelsås. Da LTF ville ha den ut i forbindelse med 100-års jubileet i 1994, var svaret nei. Den var sperret inne bak en Caravell flymaskin og var umulig å få ut. Det ble med et bilde båret i kortesjen.

  Fra jubileumsparaden 1994

De eldste vognene i trafikk her på Skillebekk
Derfor er den eldste (elek)trikken i samling ikke en trikk fra sentrumslinjene, men en forstadsbanevogn fra HKB, nr.8. Den er fra 1898 og ligner mistenkelig på en vanlig trikk, men den gikk bare mellom Majorstuen og Holmenkollen (i dag Vettakollen). Tror ikke den er kjørbar.

Fra 1898 har vi imidlertid to andre vogner som begge gikk i bytrafikk, nr.6 og nr.32. De kalles begge “Union-vogner”, men de ser forskjellige ut. Det skyldes at nr.6 ble sterkt ombygd rundt 1915 og har fått det klassiske oslotrikk-utseendet. Nr.32 derimot var lenge arbeidsvogn og ble aldri “modernisert”. I dag er den forsøkt tilbakeført til sitt opprinnelige utseende med åpne plattformer der føreren sto ute i vær og vind. Vogna er restaurert og er nesten kjørbar. Den har dessuten fått “grønntrikkens” (KSS = Kristiania Sporveisselskap) farger. I Kristiania var det nemlig to private selskap som konkurrerte om passasjerene, dog ikke på de samme linjene. Og de fleste trikkelinjer gikk til byens vestkant der de bemidlete bodde, det var nemlig de som brukte trikken og det var der pengene satt. Etter hvert ble også byens østkant forsynt med trikkelinjer.

 OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Nr 32 og 6
Litt om trikkelinjene i Oslo: Inne i byen opererte de to private selskapene KSS og KES. Fra 1925 var det ett selskap, Oslo Sporveier. Utenfor var forstadsbanene: Bærumsbanen (Kolsåsbanen/ Lilleakerbanen der den siste var knyttet til bynettet), HKBs tre linjer til Frognerseteren, Sognsvann og Røa/ Lijordet/ Østerås. De hadde store vogner. Fra 1928 var tunnelen til Nationaltheatret ferdig. Dit kjørte HKBs linjer samt Kolsåsbanen (fra 1942). Kjelsåsbanen, Østensjøbanen og Lambertseterbanen (fra 1956) hadde alle forbindelse med bybanenettet. Lambertseterbanen og Østensjøbanen ble ombygget til T-baner fra 1966/67. Ekebergbanen hadde sine egne vogner, men fra 1975 ble de trafikkert av vanlige bytrikker.

 Ekebergbanens vogn fra 1930-tallet
Bruker vi året 1980 som eksempel, hadde Oslo 4 T-banelinjer i øst; 4 forstadslinjer i vest – uten forbindelse med hverandre og 4 trikkelinjer. Bystyret gjorde et vedtak i 1960 om å nedlegge trikken. Det skjedde heldigvis ikke. I 1975 opphevet bystyret vedtaket og 7 år seinere kom de nye leddvognene og brakte trikken inn på nytt spor!

type SS Hawa 
Det blir for langt å fortelle om alle vogntyper som befinner seg på museet. Du vil finne den toakslete “klassiske” Oslotrikken av type SS i både blå og grønn utgave (begge fra 1913), en kommunal (ombygd) Hawa og en ekte Hawa, de største av de toakslete fra 1920 årene. De såkalte “gullfiskene” kom i 1937 og 1939 var den gang de kom svært moderne. Halvparten av dem kom til å gå på Bærumsbanen mellom Oppsal og Kolsås. Den siste gikk sin siste tur i 1985 etter over 40 år. Der hadde i flere år gått de såkalte A-vognene, tyskproduserte boggivogner fra 1926. Både de og Gullfiskene fikk et langt liv på banen, men mange av A-vognene ble etter hvert brukt i å lage de store forstadsbanevognene (C-vogn) på Kolsåsbanen. Kolsåsbanen mellom Jar og Majorstua ble åpnet i 1942 og gjorde reisen til Oslo fra Bærum mye enklere for mange. Det er en slik mørkeblå vogn (405) på utstillingen.

A-vogn Gullfisk, E-vogn

C-vogn Kolsåsbanen SONY DSC
Ekebergbanen er representert med flere vogner fra 30-tallet. Det som var spesielt med denne banen var at den hadde et tospenningssystem: 600volt i byen og 1200V på Ekebergstrekningen. Vognene deres var ganske store og “klumpete” og var seine i bytrafikk. De eldste av vognene ble kalt “vikingskip”.

 Vikingskip, Ekebergbanen 
Holmenkollbanen er også representert med to vogner: Nr.42 og 110. Nr. 42 ble tilbakeført til sitt opprinnelige utseende til 100 års jubileet i 1998. Opprinnelig er den fra 1914. Den andre vogna, 110, står i utstillingen i sin siste utgave etter sin andre ombygging til gjennomstrømmingsvogn. Begge vognene er selvfølgelig teakvogner, Holmenkollbanens varemerke. Den siste vogntypen, 600 typen, er ikke representert på utstillingen, men det er tatt vare på minst 4 av dem. Disse forstadsvognene er ganske store og tar mye plass. HKB ble “spist opp” av Oslo Sporveier i 1975. HKB hadde 5 stålvogner også, og av disse er 501 bevart et annet sted.

  Panser og trunk hos Holmenkollbanen
  600-vogn på 90-tallet SONY DSC  Nr 42 på museet
Bytrikken
er selvfølgelig representert med mer moderne vogner som “kylling”, “Høka” og ombygd Høka, SM83. “kylling” er en “ulv i fåreklær”, moderne karosseri på gammelt understell. Ingen heldig løsning. Høkaen var Oslotrikken fra 1951 til 1997 da de siste gikk ut av trafikk. Dessuten vil du finne en T-vogn i utstillingen. De trafikkerte T-banen fra 1966 til 2010.

 kylling Høka SM83 Noen ville male trikken rød, men resultatet ble blått!
innkjøpt for en krone fra Göteborg

T-vogn på Kolsåsbanen
For bussentusiaster; joda, de fins de også bl.a. “Flodhest”, Makrellkasse”, trolleybuss og nesebuss fra Ekebergbanen. Vanskelig å få oversikt? Det eneste er å ta en tur til Oslo og besøke museet, det er i alle fall åpent i helgene. Og hvis det passer, ta en tur med gamle 70 + tilhenger 457 til nye Bjørvika, det er en reise verdt!

 

 

Julehilsen 2015

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Litt rart. For første gang på 5 år skal jeg feire jul i Norge! Og jeg skal ikke være aleine!

I 5 år på rad har jeg feiret jul i Kenya. Det har vært svært annerledes jul. En ting er at jeg har vært i et muslimsk miljø der Jesus ikke er den sentrale personen. Men Jesus er viktig for mange muslimer gjennom sitt forbilde. Han er en viktig profet for dem, men han ikke den viktigste. På den andre siden: Siden jeg er et kristent menneske har vi fulgt noen få kristne tradisjoner: Vi har hatt juletre, har hatt julemiddag, har delt ut julegaver og jeg har sunget noen julesanger.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA  
Kristendommen dominerer i det kenyanske samfunnet, og noen kommersielle elementer kan du finne; en del kjøpesenter har anskaffet juletre (selvfølgelig kunstig, kan brukes år etter år), noen henger opp litt glorete lys på fasaden av supermarkedet, juledekorasjoner kan du også finne i supermarkedene hvis du ser godt etter. Men det tar ikke av slik som hos oss hvor vi overstrømmes med lys og dekorasjoner, julekataloger, julekalendre, julemarkeder, jule- ditt og jule- datt. Det er dette Fatma og Salmah møter for første gang her i Kristiansand, og de er absolutt betatt av det. Noen av disse tradisjonene har jeg faktisk glemt (fortrengt?) i løpet av de 5 årene. Det er jo ikke alle jeg setter like stor pris på.

SONY DSC
Det har vært på mange måter en travel høst. Fatma og Salmah kom i slutten av juli og til nå har de først og fremst gått på norskkurs for å lære seg norsk. Jeg må si at de begge har vært ivrige. Skolen har tatt mye tid for begge, og begge har fått nye venner. Salmah går på mottakskolen for å kunne forbrede seg på å gå på “ordentlig” skole her i nabolaget snart over nyttår. Så har hun sjanse til å få noen venner på Tinnheia også. I sommer flyttet jeg til Tinnheia for å få større plass. Det er ikke så sentralt som Lund, men det går utmerket å gå til byen herfra også på under en halv time. Om dagen går det ofte buss. Vi har en flott utsikt over byen og skjærgården, særlig fra kjøkkenvinduet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I løpet av høsten har vi kommet oss litt rundt, i alle fall på Sørlandet, en kort tur til Danmark og en tur til Hovden i september da fjellet var på sitt fineste. Noen har også badet i sjøen og i 3. Stampe, vi har gått mange turer i skog og mark. Nå har temperaturen krøpet ned under null, så de har fått litt erfaring med glatte veier. Brodder er innkjøpt og tatt i bruk. Noen gleder seg svært til at snøen skal komme, men foreløpig bare på gjestevisitt

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og så har jeg tatt opp igjen koraktiviteten for fullt. For tida er jeg medlem av tre kor, men to av korene går litt over i hverandre. Høydepunktet har til nå vært framføringen av Händels “Messias” med Krsistiansand Symfoniorlester  (KSO) og Tônu Kaljuste som dirigent. Det ble en stor opplevelse, men krevde også mye tid. Domkirken var fylt til randen og publikum var begeistret. Akkurat nå har vi akkurat fullført to forestillinger med “Juleevangeliet” også med KSO, med barnekor og Sølvstrupene + Kristiansand Opera og Kammerkor (KKOK), hvor jeg er med i begge! Konsertene ble en stor opplevelse. Nå har julestemningen kommet. I tillegg har jeg vært på flere konserter i Kilden med KSO – et orkester som virkelig har hevet seg masse. “Live” musikk er faktisk bedre enn det beste stereoanlegg!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Tônu Kaljuste dirigerer Messias

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Juleevangeliet innøves

Afrika har fortsatt vært sentrum. I to omganger har jeg vært i Kenya, bl.a. det meste av vinteren. Jeg måtte hjem helt i slutten av mars, og da kom jeg rett hjem til snøvær, men det varte ikke så lenge heldigvis. Du verden så kaldt det var. Da var det ennå ikke bestemt noe om Fatma og Salmah kunne komme til Norge. Jeg bestemte meg for å ta en ny tur til Kenya i slutten av mai, da var det svært så billig. I de tre ukene jeg var “home” skjedde det to viktige ting: MammaRashah fikk en sønn (Heytham) og Fatma fikk beskjed fra UDI om at hun var velkommen til Norge med Salmah – midlertidig oppholdstillatelse for ett år ad gangen. Vi bestemte oss for at de kunne komme i slutten av juli. I mellomtida kjøpte jeg rekkehus i Tinnheia og solgte min leilighet på Lund til naboen!!! Flytteprosessen var tøff. Men nå er de her og trives godt med det.

 kjøkkenutsikt OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skulle gjerne hatt noe av varmen fra Kenya her. Bortsett fra de vanlige utfluktene til Nairobi og Nairobi Nat. Park, hadde vi noen utflukter i år også bl.a. til Watamu ute ved kysten og en tur til det indre som endte opp med safari i Maasai Mara. Dette var flotte og spennende turer som jeg har skrevet om tidligere. Det var også nå jeg fikk min diagnose, som jeg for så vidt har kommet godt fra til nå.

 OLYMPUS DIGITAL CAMERA   OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skal jeg tilbake til Kenya? Svaret er ja, men jeg vet ikke når. Det kommer an på situasjonen her. Kanskje til neste år?

Så håper jeg alle trives og vil få en hyggelig julefest. Vår jul vil i alle tilfeller bli spesiell!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
GOD JUL

hilsen

JULEEVANGELIET i KILDEN 2015


Juleevangeliet er en vakker musikalsk historie omkring julens sentrale budskap opplevd gjennom et barn, Victoria. Vi er mange som er med: Symfoniorkesteret (KSO), Sølvstrupene (på nesten 150 sangere) der jeg har vært med på øvelsene, KKOK (Opera og kammerkoret) der jeg også er med, barneballett og barneskuespillere, presten Lars Emil Nielsen (fra Lillesand, som jeg ellers bare har sett i komiske roller), Victoria, redaktøren, læreren og Isa Katharina Gericke som mamma og sopransolist.

Musikken er hentet fra det klassiske repertoar og tradisjonelle julesanger. Ikke alt har direkte med julen å gjøre. Tsjaikovskijs to satser fra Nøtteknekkeren, foregåri balletten  på julaften, men handlingen i denne balletten har ingenting med vår forestilling å gjøre. Så mens en i balletten pynter juletreet, skriver Victoria på 8 år brev til Fædrelandsvennen til den samme musikken.

Selve juleevangeliet leses av presten mens orkesteret spiller Faurés “Pavane pour une infant défunde” – pavane for en død prinsesse. Det kan jo virke som en musikalsk selvmotsigelse, men jeg synes den sekvensen har blitt noe av det vakreste i hele forestillingen.

Selv synes jeg at dette er en svært vakker forestilling. Det er ikke alt som foregår på scenen som når fram til oss korsangere som står bak, men det meste går inn. Stykket åpner med Carillon fra Bizets “L’Arlesiennesuite” hvor brassinstrumentene har en sentral rolle, spesielt hornene. Av og til kunne vi oppleve en spesiell stereoeffekt fordi vi befant oss midt mellom trombonene og hornene.

Vi sto nær treblåserne noe jeg opplevde som veldig godt – bare vellyd fra den kanten. De tre fløytistene hadde mer enn nok å gjøre, og jeg syntes at Anne Randi Haugejorden gjorde en flott innsats i Pavane. Jeg reagerte første gang litt negativt på Jon Klevelands arrangement av “Jeg er så glad hver julekveld”, som sto for meg som noe vel søtt; men etter flere gangers gjenhør, har jeg endret oppfatning noe, selv om jeg fortsatt hører “Disney-klanger” særlig i strykerne.

Jeg ble negativt overasket da de foran generalprøven fjernet stolene. Jeg ble litt sint og tenkte at det går da ikke an. Men det gikk an, bare ikke tenke på det. Som korist opplevde jeg ofte å drukne i klang og det som skjedde omkring deg. Det kunne være vanskelig å høre hva en selv gjorde. Håper at timingen fungerte, prøvde å holde fokus og ha kontakt med dirigenten så mye som det lot seg gjøre. Under begge konsertene fikk jeg frysninger på ryggen da sopranene satte inn med overstemmen på “Deilig er jorden”, så vakkert var det.

Dette kan ikke sammenliknes med Händels “Messias” som vi framførte tidligere i desember. Musikalsk og personlig var det en større opplevelse, men som mental forberedelse til jul synes jeg Juleevangeliet har mye for seg. Å få være med på det er nærmest en gave.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  

Christmas greetings 2015

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bit strange. For the first time in 5 years I’ll celebrate Christmas in Norway! And I will not be alone!

In five years I have celebrated Christmas in Kenya. There have been very different Christmas; one thing is that I’ve been in a Muslim environment in which Jesus is not the central character. But Jesus is important for many Muslims through his role model. He is an important prophet for them, but he is not the most important. On the other side: Since I am a Christian, we have followed a few Christian traditions: We have had Christmas tree, have had Christmas dinner, has handed out Christmas gifts and I have sung some Christmas carols.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   SONY DSC
Christianity dominates in the Kenyan society, and some commercial elements you can find; part mall has acquired Christmas tree (artificial of course, can be used year after year), some hanging up a bit garish light on the facade of the supermarket, Christmas decorations can also be found in supermarkets if you look closely. But it does not take off like with us where we flooded with lights and decorations, Christmas catalogues, Christmas calendars, Christmas markets, Christmas a and Christmas b. This is Fatma and Salamah meets for the first time, and they are absolutely captivated by it. Some of these traditions, I have actually forgotten (repressed?) During the 5 years. That’s not all I put as much appreciated.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  A Mall in Kristiansand
It has been in many ways a busy autumn. Fatma and Salamah came in late July and until now they have mainly attended Norwegian courses to learn Norwegian. I must say that they both have been eager. The school has taken a lot of time for both and both have new friends. Salamah goes to “mottak”(receive-) school to prepare her selves to go on ‘real’ school here in the neighbourhood soon after New Year. So she has nothing to some friends at Tinnheia too. In the summer I moved to Tinnheia to get more space. It is
not as central as Lund, but it is excellent to walk to town from here too in under half an hour. During the day there is often busses. We have a great view over the city and archipelago, especially from the kitchen window.

   Our kitchen view  OLYMPUS DIGITAL CAMERA
During the autumn we have come around a bit, at least in southern Norway, a short trip to Denmark and a trip to Hovden in September when the mountain was at it?s finest. Some also bathed in the sea and in the 3rd Stampe, we have gone many walks in the woods. Now the temperature crept down below zero, so they become more familiar with slippery roads. Crampons are purchased. Some rejoice very that snow will come. I tiny little amount of snow did come one day.

 OLYMPUS DIGITAL CAMERA
And so I have taken up again chorus activity. I am now a member of three choirs, but two of the choirs are little overlap. The highlight has until now been the performance of Handel’s “Messiah” with Krsistiansand Symfoniorlester (KSO) and Tõnu Kaljuste conducting. It was a great experience, but also demanded a lot of time. The cathedral was filled to the brim and the audience was thrilled. Right now we are preparing for two performances of “Christmas Gospel” also with KSO, with a children’s choir and choir “Sølvstrupene”  (The silver voices – a choir for us passed 62) + Kristiansand Opera and Chamber Choir (KKOK), where I am participating both! In addition I have been to several concerts in source with KSO – an orchestra that really has risen. Live music is actually better than the best stereo!
OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Performing Messias OLYMPUS DIGITAL CAMERA Performing the christmas gospel
I’ve been to Africa this year as well, in two rounds, including most of the winter. I had to go home the very end of March, and then I came straight home to snow, but it did not last long fortunately. It was very cold. Then it was not yet decided anything about Fatma and Salmah could come to Norway. I decided to take another trip to Kenya in late May, when the flight was very cheap. During the three weeks I was “home”, there were two important things: MammaRashah got a son and Fatma told by Immigration that she was welcome to Norway with Salmah – temporary residence permit for one year at a time. We decided that they could come in late July. In the meantime I bought a townhouse in Tinnheia and sold my apartment in Lund to the neighbour!!! Relocation process was tough. But now they are here and thrive on it.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Would have liked some of the heat from Kenya here. Apart from the usual trips to Nairobi and Nairobi Nat. Park, we had some trips this year, inter alia, Watamu on the coast and a trip to the interior which ended up safari in Masai Mara. These were great and exciting trips I have written about previously. It was also now I got my diagnosis, it’s very much under control.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Will I return to Kenya? The answer is yes, but I do not know when. It depends on the situation here. Maybe next year?

So I hope everyone enjoys and will get a nice Christmas party. Our Christmas will in all cases be special!

 OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA
MERRY CHRISTMAS

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Breheimen og der omkring.. 1970 (og litt i 2009)

 Med Jostedalsbreen og Jostedalen som bakgrunn!

Bakgrunn: Nordmarka

Dette ble vel egentlig min siste hytte til hyttetur i fjellet, i alle fall i mine ungkarsdager. Det var ingen tur jeg var så godt forberedt til fysisk som denne turen. Denne vinteren konsentrerte jeg meg om hovedfaget, registrering av brukere av marka, og skigåing. Ingen vinter hadde jeg gått så mye på ski som denne. Og jeg fortsatte på to hjul og på beina når våren kom. Da hadde jeg flere lange turer i marka, både øst, vest og nord. Sommeren gikk imidlertid til korturne i juni til Nordkapp, samt geografiekskursjon til Sverige, deriblant Stockholmsområdet for å se hvordan de hadde lagt forholdene til rette for friluftsliv der. Ingen tvil om at Oslomarka gav Osloområdet mange fordeler.

Nordmarka Kikut
I begynnelsen av august måtte jeg teste formen i Nordmarka. Jeg ville “plukke” poster til Kjentmannsmerket nord i marka. Derfor tok jeg toget til Grua stasjon og rusla inn til Larmerudbu langt nord i Nordmarka. Det hadde vært en lengre regnværsperiode, men nå slo det om til varmt sommervær. I skogen var det vått og lummert. Derfra gikk jeg via Mylla, Svartjernshøgda (den høyeste kollen i marka 717m), Finnstad (finneplass), Katnosa (finneplass) og ned til Kikut. Plukket multer på noen myrer før jeg kom til Kikut.

En liten episode underveis: Like sør for Mylla traff jeg to danske jenter som også hadde tenkt seg til Kikut. De så ut til å ta det svært med ro, for de plukket blåbær i ro og mak. Jeg fortalte dem at hvis de ikke gikk jevnt og trutt sørover mot Kikut, ville de ikke nå fram i dag. De hadde kart, men bare skikart der sommerløypene ikke sto inntegnet, så jeg prøvde å forklare dem hvor de skulle gå. De lurte på hvor de fine turveiene de hadde gått på i Holmenkollområdet var. Jeg måtte forklare dem at de var i Holmenkollområdet og ikke her. Her var bare skogstier og skogsbilveier. Det så ut som de forsto det.

  Storflåtan på Krokskogen
To timer etter at jeg hadde kommet til Kikut, kom de danske jentene ruslende. Det hadde vært mye hardere og lengre enn de hadde regnet med. De hadde også gått feil i et hogstfelt, og hadde brukt mye tid på å finne stien. Men de kom fram til slutt, nærmere ti om kvelden. At jeg selv var svært sårbeint, fortalte jeg ikke noe om. Derfor ruslet jeg stille og fornøyd ned til Sørkedalen dagen etter. Håpet gnagsårene ville gro raskt til fjellturen som jeg ville dra på få dager seinere.

Rausdalen ved Arentzbu

Til fjells

Nei, jeg hadde ingen problemer med dem når jeg dro av sted til fjells to dager seinere. Igjen gikk starten fra Sotaseter (dit jeg også dro i 2009). Dit kom jeg om ettermiddagen etter først å ha tatt tog til Otta, og så buss fra Otta til Sota. Underveis fortalte jeg bussjåføren at jeg hadde en studiekamerat som kom fra Sjåk, han het Erling. Det forårsaket en liten sightseeing gjennom Sjåk fordi sjåføren ville vise meg gården der Erling kom fra. Det var spesiell service!!

  På vei til Sota
Sota er ei lita setergrend ved inngangen til Breheimen. Den gang var det setring der, og det er det fortsatt. For jeg har også i ettertid vendt tilbake til Sota — i 2009. I 1970 var turisthytta privat, nå er den drevet av DNT: men er en like fredelig plass på jord, selv om det har kommet noen flere hytter. Fra turisthytta kan du se en av 2000m toppene i nærheten, Tverrådalskyrkja (2057) stikke opp som ei fristerinne, “kom og klatre meg om du tør!” Det har jeg aldri gjort. I 1970 skulle jeg ikke passere i nærheten av henne en gang. Min plan var å trenge dypt inn i Breheimen uten å gå på noen bre i det hele tatt, bare fornemme nærheten.

   Sota, 1970
Første delen er kanskje den kjedeligste: Å gå på seterveien inn til Mysubuttsetrene. Nå vet jeg at det fins en alternativ sti langs elva som er mye finere; den gikk jeg i 2009, men nå var jeg ikke så opptatt av det. Jeg passerte elva Mysubytta på ei skrøpelig bru (som var skiftet ut i 2009) og la i vei innover mot Surtbyttvatnet hvor det fortsatt var mye skog, men etter hver forsvant furua og så forsvant bjørkeskogen etter som stien krøp oppover mot Handspike – passet over mot Styggevatnet. Da var jeg kommet opp i 1400m.

   Surtbyttvatn
Greinbreen, 1970
Nå kom jeg inn i et landskap som var svært annerledes. Her var det iskaldt, været var temmelig disig med tåke på toppene, men ut av tåka på den andre siden av et stort vann, Styggevatnet, så jeg Jostedalsbreen i all sin velde. Dypt der nede ved vannet, kamuflert i alt det grå en liten rød prikk, Styggevasshytta. Dit skulle jeg. Det eneste jeg har notert i min 7.sans var at det var en lett tur.

  Styggevatn, 1970
  Styggevasshytta,1970. Her er i dag en stor demning
Her var det ikke folksomt. Det så ut til at jeg ble alene på hytta denne natta. Jeg innrettet meg etter det. Jeg var forberedt, så det skremte meg ikke. Av og til er det godt å være aleine med sine egne tanker. Utpå kvelden en gang hørte jeg det puslet utenfor døra, og en mann kom inn. Han fortalte han hadde prøvd å gå videre over Sprangdalseggi, men det var tåkete så han hadde mistet merkinga, så han valgte å gå ned til Styggevasshytta igjen. Det var bra, for da var vi to til å lete etter merkinga neste dag.

Styggevasshytta
I dag er Styggevatnet regulert med en høy demning og Styggevasshytta er flyttet nærmere Handspike og hovedløypa er lagt om til den nybygde hytta i Sprongdalen. Stien fra Sota svinger inn denne dalen ved foten av Greinbreen. Her gikk jeg i 2009. Det var egentlig ingen god opplevelse, ikke minst fordi jeg opplevde at følget mitt hadde det travelt med å komme fram til Sprongdalshytta. DNTs turleder var ingen hyggelig mann å forholde seg til. Derfor valgte jeg og snu og gå tilbake til Sotaseter igjen. Samtidig hadde jeg fått stor respekt for det jeg gjorde for 40 år siden på min tur gjennom Breheimen. Dette var virkelig barsk natur.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Greinbreen 2009 OLYMPUS DIGITAL CAMERA Sprongdalshytta, 2009
Men det var i 2009. I 1970 våknet vi opp til en strålende dag. Styggevatnet lå stille, kaldt og fredelig, mens sola glimtet i isen på Jostedalsbreen. Det var +3oC. Oppstigingen oppover mot Sprangdalseggi var tøff, men ga et fantastisk utsyn over Jostedalen og breen. Til slutt kom vi opp på selve eggen. Ja, det var vanskelig å finne merkinga, for her var isen nettopp trukket seg tilbake. Men i det fine været klarte vi etter hvert å komme over på den andre siden nedover mot Sprongdalen. Vi krysset Sprongdalen og klatret opp til Gluggevardholet før vi fortsatte nedover Greindalen før vi nådde fram til Arentzbu. Det var fint å gå ned Greindalen for vi fikk stadig utsyn til breene og fjellene omkring. Den kvelden ble den mest sosiale. Vi var hele 5 overnattingsgjester på Arentzbu denne natta.


  Greindalen
  GreindalenOLYMPUS DIGITAL CAMERA Arentzbu
I 2009 kom jeg aldri til Arentzbu. Den gruppa jeg hadde vært sammen med kom imidlertid dit, men ikke uten problemer. Like før Arentzbu trådde den eneste jenta i følget feil og brakk foten. De hjalp henne til Arentzbu, men hytta var uten forbindelse med omverden. Løsningen ble at gruppa dro av gårde tidlig neste morgen til Nørstedalsseter for å melde fra. Der har de satellittelefon. Det gikk greit, og bare minutter seinere var legehelikopteret på vei mot Arentzbu. Men hun måtte altså vente mange timer på hjelp ? sannsynligvis ikke uten smerter.


I 1970 – en vakker lørdag i august – ruslet jeg videre over Tråneklanten til Åsetvatnet og Åsete. Jeg kunne ha valgt å gå ned i Mørkrisdalen, den skal visst være dramatisk og vakker, men valgte å holde meg i fjellet en dag til. Dette er en vakkert og fredelig del av Breheimen, det er grønt og frodig og det var mange sauer. Stien gikk videre langs Åsetvatnet til jeg kom til Fast. Her har Turistforeningen ei bu, men jeg var kommet så godt i gang at jeg valgte å gå videre oppover langs Kjørvafosso og Hammardalsbandet og etter hvert nedover Hammardalen og Vigdalen til jeg kom til Turistforeningshytta Vigdalsstøl. Det jeg husker er at dette var en virkelig fin etappe. I det fjerne hadde jeg beundret Hurrungane, men fortsatt var det ingen breer å se. Jeg passerte et stykke fra Spørteggbreen, den var den nærmeste. Fra Vigdalsstøl var det imidlertid utsikt mot Jostedalen, jeg nærmet meg slutten av turen. Denne dagen hadde jeg gått to dagsetapper a 5 timer, men jeg kan ikke huske jeg var spesielt sliten. Kanskje jeg egentlig trivdes best i mitt eget selskap og i mitt eget tempo?

Åsete, Åsetevatn
Hammardalen Vigdalsstøl
Jeg trodde jeg skulle være aleine på Vigdalsstøl, men ute på kvelden dukket det opp et par som også ville overnatte. Det var ikke noe i veien for det, men de var egentlig bilturister som hadde funnet det greit å kjøre opp til Vårstølen og vandre inn til Vigdalsstøl for overnatting. Det var ikke så langt å gå.

Morgenstund i Vigdal
Det gikk to busser på søndag gjennom Jostedalen. Den ene gikk tidlig, den andre gikk seint. Med den første (ca. Kl. 0700 om morgenen) ville jeg nå helt fram til Bergen på dagen. Det ble til at jeg sto grytidlig opp, ruslet ned Vigdalen til jeg kom ned til Bruhaug i Jostedalen i god tid før bussen skulle komme. Her er forresten Jostedalen på sitt trangeste og veien går i tunnel gjennom Haukåsen. Det første målet var nådd. Jeg var svært fordøyd med denne turen så langt.

 OLYMPUS DIGITAL CAMERA Mysubuttsetrene OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA SONY DSC Sota, 2009
Har lyst til å hoppe fram i tid til 2009. Den gang valgte jeg å gå tilbake fra Sprongdalshytta til Sotaseter. Returen ble en mye hyggeligere tur enn turen bort, ikke minst fordi været bedret seg, men også at jeg gikk på egne premisser – trass i at jeg var blitt ganske sårbeint. Det mest “dramatiske” var når jeg ble omringet av en vennligsinnet geiteflokk. Har alltid syntes at geiter er allrighte dyr. Sota ble dermed min base noen dager, og det syntes jeg var veldig bra form for fjellferie. Den første dagen valgte jeg å bruke joggeskoene til å gå langs elva og oppover forbi Mysubytta et stykke. Gnagsårene var fortsatt plagsomme, men det var en fin tur.

SONY DSCSotaseter 2009 SONY DSC Sotaseter og Liavatn
De neste dagene ville jeg utfordre meg selv litt mer og gikk oppover lia opp mot Sottjørnin i retning Nørstedalen. Fikk en fantastisk utsikt over Sotadalen og breene bak. Foran ruvet to fjellkirker: Tundradalskyrkja og Tverrådalskyrkja – samt masse større og mindre breer. Ja, jeg var i Breheimen. Den neste dagen fulgte jeg sporene fra 1967 ved å gå opp til foten av Fortundalsbreen. Den hadde endret mye karakter. Den var blitt mindre og jeg kunne bare se blåis. Her måtte en nok ha skikkelig brodder for å komme over. Men det var et artig gjensyn med området jeg vandret i i 1967 i et øsende regnvær. Nå hadde jeg bare en iskald vind. Jeg kom tilbake til fjellet med en økt respekt, men også en beundring for den trollske skjønnheten som en fant her oppe.

SONY DSCTundradalskyrkja SONY DSCSONY DSC Fortunsdalsbreen, 2009

  Tverrådalskyrkja fra Sota, 1970.
Turen i 1970 endte ikke i Bergen. Der havnet jeg på kino sammen med fetteren min som ville se “Sangen om den røde rubin”, men vi sjokkerte publikum ved å forlate kinoen før filmen var ferdig. Jeg måtte rekke hurtigruta. Hurtigruta “Ragnvald Jarl” (i dag Sjøkurs) brakte meg til Måløy der jeg besøkte en tidligere klassekamerat av meg, Ole B, som var turnuslege der. Vi hadde en liten rundtur på øya der bilen brøt sammen. Dessuten besteg jeg Veten, det høyeste fjellet. Så litt fjell ble det der også.

Så brakte lokalbåten “Sunnfjord” meg fra Måløy til Florø, denne vestligste byen i Norge. Der sto Leif på brygga og ventet med bobla sin. Han var studie og skikamerat fra Oslo, men kom fra Ramsdalsheia mellom Florø og Førde. Jeg besøkte ham noen dager, var med på vedsjau og på fest på lokalet. Det jeg husker best er likevel de fjellturene bl.a. til Endestadnipa og Blånipa, vi hadde på heia. Det var hans hjem når han var hjemme, med utsikt mot Bremanger og Ålfotbreen. Når vi kom hjem fra turen lurte mora hans på hva han gjorde på heia når han ikke hadde noe egentlig ærend der oppe. Det var vel den holdningen de hadde som bodde slik til, og som ikke forsto seg på byfolks behov. Jeg tror det har endret seg med årene.

Det var nok en alene på tur beretning. Det har vært en del av dem. For meg har det gått bra, hadde ingen uhell av noe slag. Men i et område som Breheimen hvor det sikkert er relativt får vandrere vil jeg nok si det er lurt å være i alle fall to. Jeg er jo ikke av den “dristige” typen; utfordrer ikke meg selv ved å gå ut på kanten av stup osv. Dessuten er det jo sosialt å være to, kunne inspirere hverandre. Å gå i større flokker hadde jeg derimot dårlig erfaring med, jeg ble i alle fall fort det svakeste ledd og et irritasjonsmoment for de andre, dessverre også lederen av gruppa. Slik bør det ikke være……

En annen side er at i 2009 fikk jeg sansen for å ligge på ett sted og ta turer derfra i forskjellige retninger. Det tror jeg passer min alder, men jeg kan tenke meg at det også passer småbarnsforeldre, best. Jeg har forsøkt det i andre sammenhenger, med positivt resultat. Håper DNT tenker i slike baner.

Fjellet er et must!

Over berg og dal – fjellturen 1969 2: Utladalen opp

  Carl Lauritz i vakker positur

Etter en behagelig tur med båt på Sognefjorden, kom vi til slutt til Årdalstangen. Med buss til Farnes/Øvre Årdal var vi på vei til vårt neste dalføre: Utladalen. Utladalen er kanskje Norges villeste dalføre og skjærer seg dypt ned mellom noen av Norges høyeste fjell. At folk slo seg ned i denne dalen, hører også med til historien.

  på Sognefjorden
På en eller annen måte kom vi oss inn til Hjelle – der Utladalen begynner (eller slutter?). Derfra og til Vetti fulgte vi den gamle ferdastien som Vettigårdene brukte gjennom mange hundre år. Også på denne stien var vel kløv den beste måten for transport. Her nede er dalen ganske vill, men stien snor seg mellom kampesteiner og krysser elva på to bruer. Etter noen timers gange ankom vi Vetti gård, som var vel den eneste bebodde gården i dalen i 1969. De bratte jordene er dyrka opp, her var full gårdsdrift.

1969  1996

  Vetti gård 1969
Da jeg kom tilbake hit i 1996 var det mye som var annerledes. Stien var blitt til vei – “Dugnadsveien”, bygd for at Vettigårdene kunne få bedre forbindelse til Årdal. Det var ingen alminnelig bilvei, men det var mulig å bruke bil til og fra Vetti. Dessuten ble jeg gjort oppmerksom to andre gårder i dalen som var blitt tilgjengelig, begge et stykke fra selve dalbunnen: Avdal og Harberg. Avdal er blitt tatt vare på av Årdal Turlag og tok imot overnattingsgjester om sommeren. Var faktisk oppom der og ble imponert over det restaureringsarbeidet som var foretatt. Det var lett å forestille seg at å bo på en slik plass vinterstid betydde isolasjon.

    Avdal
Det gjaldt vel også Vetti gård. Da Carl Lauritz (CL) og jeg besøkte stedet i 1969, kom jeg over en ættetavle som viste at på denne gården hadde bonden hett Jørgen eller Finn annenhver gang. Da jeg besøkte og overnattet på Vetti i 1996, spurte jeg den daværende eieren, Jørgen, om det var en Finn til å overta gården etter ham. Nei, det var det ikke svarte han, jeg har to døtre. At spørsmålet var hyperaktuelt, kunne jeg ikke vite da, men bare 10 dager seinere leste jeg i avisen at Jørgen Vetti var død på vei fra Ingjerdbu der han hadde levert proviant og utstyr. Ingjerdbu var DNTs selvbetjente hytte på Vettismorki. Etter det oppsto det strid om gården, og den var nedlagt som turiststasjon i flere år.

 
Det var ennå ikke tid for å gå til ro. Vi måtte selvsagt bort og titte på fossen, Vettisfossen, Norges høyeste foss med et fritt fall på 275m. Vi hadde blitt kjent med to nye jenter, Ellen og Kristin, som også ble med bort til fossen. Jo da, den er virkelig imponerende. Av en eller annen grunn ville noen gå nærmere fossen. At vi ble blaute, var nå en ting, men å ville bade i den kalde elva i en kulp vi fant der, var en annen. Både CL og jentene forsvant uti, men jeg tok bilde. Isbading har aldri vært noe for meg…..

    Vettisfossen
Dagen etter var vi klare for oppstiging. Været var som det ellers har vært på denne turen, strålende. Fra Vetti og opp til Vettismorki er det en høydeforskjell på nærmere 500m, og det på en avstand av 1 km. Vi fikk nå beundre Vettisfossen ovenifra. Det var bygd et lite rekkverk så vi ikke fikk en flytur i tillegg. Vettismorki er en verden for seg. Her var flere setre, og i 1969 var noen av dem fortsatt i drift på gamlemåten med ysting og kinning. Vi var innom og så budeia i arbeid. På Vestlandet var det vanlig at budeiene gikk opp på setra hver dag og ned om kvelden. En så fort for seg at disse budeiene måtte være nokså spreke for å gjøre jobben på setra. Vi nøt synet av seterstellet, de vakre bøene og kyrne og sauene på beite. Det hele var omkranset av tindene i Hurrungane og urskogen på Vettismorki.

Vettismorki 1969 / 1996


Her skal være flere hundre år gammel urørt furuskog. Dessverre har denne furuskogen blitt utsatt for fluorutslipp fra aluminiumsfabrikken på Årdal, noe som har gjort stor skade på skogen. Vi så ikke så mye til det i 1969, men da jeg kom tilbake hit i 1996, var mange av trærne grå, og dermed døde. Men utslippene fra fabrikken er kraftig redusert nå, så vi får håpe at resten av urskogen vil overleve. Det skal også finnes noe naturlig gran i området, noe som er svært sjeldent på Vestlandet.
       Vi forlot den vakre seterbøen for å fortsette videre mot Friken. I 1996 var det lite liv på seterbøen, men desto flere hytter. Størst var Ingjerdbu, DNTs selvbetjeningshytte. Gressvollene var også i ferd med å gro igjen, sikker på grunn av mangel på beitende dyr. I dag er jo dette et landskapsvernområde noe som setter grenser for hva som kan gjøres av mennesker i området, men det stopper heller ikke gjengroinga.

   Falketind?    Det gikk jevn og trutt oppover mot Fleskedalen der det ligger noen setre som ble brukt av gårdene nede ved Vetti. Det er et frodig og vakkert område, men vi gikk videre oppover.

Nå begynte de forskjellige 2000m toppene å dukke fram, blant andre Stølsnostind og Falketind. Da vi imidlertid nådde opp på Friken, dukket en helt annen fjellverden fram, Hurrungane i all sin velde, med Store Skagastølstind, 2405moh, som den høyeste. På rad og rekke lå en hel rad med topper på over 2300m. Godt vi hadde flott vær! (Hvilket jeg også hadde i 1996). På det høyeste er Friken nesten 1300moh og må være det flotteste utkikspunktet i Jotunheimen. Vi ble stående en god stund bare for å nyte utsikten.

  
Innimellom så vi de karakteristiske U-dalene som spredte seg ut fra fjellmassivet, som Stølsmaradalen, Midtmaradalen og Maradalen, i den nederste har det vært stølsdrift. Dypt, dypt der nede var Utladalen hvor kanskje Norges mest bortgjemte gårdsbruk lå: Vormeli. Det skal være merkede stier der nede, men i følge enkelte beskrivelser er de ikke særlig tilgjengelige. Har tenkt i min villeste fantasi en gang å gå inn Midtmaradalen og opp til hytta på Bandet, rett under Store Skagastølstind, men det får være med fantasiene.

   Midtmaradalen Fra Friken mot Skogadalsbøen
Av en eller annen grunn forlot vi jentene våre på veien ned til Skogadalsbøen. De gjorde sikkert det fornuftige å samle inntrykkene i ro og mak. CL tok seg et bad i bekken med tannpussing innlagt da jentene kom ruslende over brua for å innkvartere seg. Neste dag var været like strålende. Vet ikke om ideen om når å gå over Fannaråken kom, men det var i alle fall den riktige dagen til å gjøre det på. Det ville bringe oss opp i over 2000 meter. Jentene ville være med.

 
Vi startet med å gå nordover til vi kom til Lysebøen og krysset over Utla på brua der. Så bar det oppover Gjertvassdalen. Etter hvert fikk vi Gjertvassbreen rett imot oss, bratt og stygg, med Gjertvasstinden (2351m) rett bak. Flott syn. Så svingte vi nordover, passerte Gjertvatnet og kom opp til Keiserpasset, ca. 1500moh. Bønder i Fortun som hadde setrene sine i Utladalen førte buskapene sine over dette passet når de skulle på setra. Det skjedde ofte om natta fordi da var det skare som kyrne ikke gikk igjennom. Her var det knapt nok snø da vi passerte.

 Gjertvassbreen under Gjertvasstind (2351)
  Keiserpasset med Jervvatnet
Men vi fortsatte videre oppover noe som jeg husker som en enorm steinrøys. Lignet litt på Rondane, men gråere. Stien fortsatte bratt oppover. Plutselig skvatt førstemann til. Han holdt på å tråkke på ei fjellrype. De pleier ikke å fly sin vei når de blir truet, men trykke mot bakken på samme stedet og håpe at kamuflasjen beskyttet dem. Det gjorde den til de grader nå også, men det var litt verre når den la seg til å trykke midt i stien. Da virket jo kamuflasjen mot sin hensikt. Vi valgte å ta bilder av den.

  godt kamuflert fjellrype
Vi øyner toppen av Fannaråken
Endelig kom vi opp på toppen, 2068 meter over havet. Vi hadde valgt rett dag, her var utsikt til Jotunheimen til alle sider. Utrolig. Her oppe var det to hytter. Den ene var Turistforeningens, den andre var meteorologhytta. Her holdt folk til for å måle og observere været. Det måtte være litt av en utfordring. Vi ble fortalt at vanligvis var det skyer eller tåke som dekket toppen det meste av tida. Vi hadde vært usedvanlig heldig med været. For det andre kunne det blåse skikkelig her oppe. Værmannen fortalte det hadde blitt målt vindstyrke opp mot dobbelt orkan dvs. ca. 60m pr. sekund. Da hadde de en følelse av at de skulle blåse bort, men hytta var godt bardunert, så den holdt. Fannaråken har en rekke norske vindrekorder. I dag foregår alle målinger ved hjelp av instrumenter som automatisk sender måleresultatene til Meteorologisk institutt. Denne hytta ble overtatt av Turistforeningen i 1978.                                                                                                     

  Smørstabbreen fra Fannaråken
  De to hyttene på Fannaråken

  Fannaråkens beseirere, 1968
Vi bestemte oss for å vandre videre. Det var en kar som var klar til å føre oss ned Fannaråkbreen. Vi fikk tau og bandt oss sammen slik det var foreskrevet. Vi fikk også beskjed om å dekke oss til. Hvis vi falt, var risikoen for sårinfeksjon stor på grunn av mye bakterier i forurensingen som hadde falt ned på breen. Så bega vi oss nedover i flokk og følge. Følte ingen redsel for å falle i bresprekker, i alle fall øverst på breen, var mer redd for om det var glatt på den nederste delen av breen, blåisen. Men alt gikk fint, vi kom trygt ned. Ikke lenge etter nådde vi fram til Sognefjellshytta. Der var det temmelig fullt, så vi ble spurt om vi kunne dele et firemannsrom. Det sa jentene ja til, og slik ble det. Det var ikke så vanlig på den tida, men det førte bare til at vi måtte ta hensyn til jentene. Jeg sov i alle fall godt den natta.


  Nede fra breen, en lokal regnbyge i det fjerne
Atter en strålende dag. Jeg ble 26 år den dagen! Jentene hadde andre planer enn oss. Vi ville gå videre til Nørstedalsseter. Det hadde jeg gjort to ganger før, men motsatt vei. Synes at den ruta var litt kjedelig, selv om vi hadde utsikt mot Hestbrepiggane og Liabreen og Storevatn, mens Smørstabbreen og Fannaråken var der hvis vi snudde oss. Da Ola og jeg gikk der i 1967, lå det mye snø i stien som sinket oss en del. Det gjorde det ikke nå. Etter hvert fortalte CL at han følte seg ikke i form. Han drakk litt fra alle bekkene vi passerte. Da vi endelig kom ned til Nørstedalsseter, bestemte vi oss for å følge anleggsveien ned til Fortun i stedet for å gå til Sotaseter, en tur som han følte var i tøffeste laget. (Dessuten oppdaget jeg seinere at siste bussen gikk fra Sotaseter dagen før vi ville ha kommet dit!)

  Fannaråken 17. august 1969
  CL vandrer i retning av Hestbrepiggane
  Tørst! Storevatn og Smørstabbreen

  Liabreen

  Nørstedalsseter – farvel

Fortunsdalen var det siste dalføret vi skulle vandre i. Den går fra Nørstedalen og ender ved Skjolden der Fortunsdalselva renner ut i Sognefjorden. Den er på mange måter en typisk dal på Vestlandet. Høye fjell omgir en typisk u-dal med sine klyper (trange passasjer). Vi startet på ca. 1000 moh og endte på 0. Nå hadde jeg ingen problemer med knærne mine, så det ble hyggelig vandring nedover dalen. Her har det ikke vært mye bosetning oppover i dalen, de fleste bodde nederst der dalen flater ut til ei elveslette. Et parti der dalen gjør en sving, har elva skåret seg dypt ned. Her må veien gjøre flere sving for å komme ned til dalbunnen etter hvert. Elva er utbygd, men utbygginga har skjedd i den øverste delen av dalen. En kan kun merke det på vannstanden i elva.

  Fortunsdalen øverst


Til slutt kom vi forbi kraftstasjonen og kirka i Fortun. Da var buss til Kaupanger neste, båt til Flåm og tog til Oslo. En flott fjelltur var fullført.

Det ble en tur der været ble en motiverende faktor. Aldri hatt så mye sammenhengende fint vær på en tur før. Men det var også en tur der været fikk oss til å endre planen om å gå helt til Sotaseter. Vi var slitne av all sola og kanskje drakk vi for lite underveis. Jeg har det slik at hvis jeg først drikker, får jeg fort lyst på noe mer. Det har jeg lært seinere ikke er så lurt. Det var en tur med mange inntrykk som sitter fortsatt. Det er gøy å bla tilbake og se på bildene, men jeg har også vendt tilbake for å gjenoppleve i flotte naturopplevelsene vi hadde, både Aurlandsdalen og Friken. 

“MESSIAS”

   Nok en gang har “Messias” besøkt byen, uten at byens avis synes det er verdt å nevne i sine spalter. Det har jo nesten blitt en årviss (det vil si annet hvert år) foreteelse der byens egne kor og Kristiansand symfoniorkester (KSO) sørger for at det blir en minneverdig konsert i Domkirken – svært ulik andre konserter som står i kø nå i juletida. Dette verket har tålt tidens tann. Det er 274 år siden det ble framført for første gang i Dublin. I år hadde KSO invitert den verdenskjente estiske dirigenten Tönu Kaljuste til å dirigere det hele. Det var en mann med musikalsk innsikt, men også lun humor.  I tillegg hadde de fått fire unge og utrolig dyktige solister til å ta seg av solistoppgavene. Særlig imponerte bassesangeren stort.

Selv fikk jeg lov å være med i koret på ca. 80 sangere. Jeg hadde faktisk vært med på å framføre “Messias” før, i 1967, i Oslo, så det var nesten 50 års jubileum. Det ligger utrolig mye hardt arbeid bak, og mange øvelser. Messias er et krevende verk for korsangere fordi stemmene er “individuelle” samtidig som de er vevd inn i hverandre til en enhet. Det høres i alle fall slik for de som lytter til musikken, eller det bør høres slik ut. Her er det mange hurtige løp, melismer, og store sprang som det er vanskelig å treffe bestandig. Dette er typisk for barokkmusikk. Samtidig inneholdt musikken også signaler til publikum om innholdet, signaler som vi ikke vet mye om i dag. Mange punkteringer i notebildet betydde for eksempel verdighet, opphøyethet. Alt dette og mye mer ble vi instruert om av vår dyktige instruktør Ragnar Rasmussen. Da hoveddirigent Kaljuste kom den siste uka før konserten, fikk vi nye instruksjoner om for eksempel betoning av tekst – sterkt og svakt osv. Det ble lange og intense øvelser før konserten.

Kaljustes versjon av “Messias” opplevde jeg som full av fred. Kanskje vi trengte det i vår ellers oppjagete tid? Hans tempi var ikke av de raskeste; den berømte pastoralesatsen ble en vakker stemning – på barokk vis. Kontrastene ble store når Kaljuste bare lot to fioliner spille duett i et lite mellomspill i den massive sluttsatsen der kor og orkester ender opp med et mektig Amen. Snakk om kontrast!! At billettene til konserten ble revet vekk samme dag som de ble lagt ut, tyder jo på at en slik konsert har publikums interesse; men ikke Fædrelandsvennens.

Over berg og dal – fjellturen 1969 1: Aurlandsdalen ned

Denne fjellturen brakte meg til tre ulike, unike dalfører på Vestlandet: Aurlandsdalen, Utladalen og Fortundalen. To av dem er bygget ut til vannkraft, den tredje er slik den alltid har vært; den villeste dalen i Norge.

Diskusjonen var heftig på 60-tallet omkring utbyggingen av Aurlandsdalen som Oslo Lysverker ville utføre. Selvfølgelig fikk de klarsignal av Stortinget. Selve utbyggingen ville starte i 1970 fikk vi vite. Det var ennå mulighet til å oppleve denne unike dalen uberørt i noen få år til.

På denne tida var diskusjonen omkring miljøspørsmål og ikke minst verdien av uberørt natur i sin startfase. Like etter ble de første store demonstrasjonene mot kraftutbygging foretatt (Mardøla). Miljøspørsmål ble diskutert på universitetet, men den druknet nok i den virkelig harde debatten om det politiske ungdomsopprøret som fant sted på denne tida. AKP-ml satte sitt sterke preg på universitetshverdagen, og for dem var ikke miljøspørsmålet det viktigste.

Carl Lauritz med Hardangerjøkulen
Carl Lauritz (CL) og jeg bestemte oss for å ta denne turen. CL var en venn fra koret som jeg var blitt med i (Akademisk korforening, AKF). Vet ikke helt om vi hadde planlagt turen i detalj. Den første delen av planen var i alle fall svært så tydelig: Å gå ned Aurlandsdalen. Den andre delen var å gå videre nordover og kanskje nå Sotaseter igjen.

Avgang fra Oslo Ø kl. 0945 midt i august. Vi forlot toget på Finse i strålende vær og begynte klatringen mot St. Paul. Det var en ganske jevn stigning oppover, men etter hvert videt utsynet seg sørover og vi fikk utrolig flott utsikt mot Hardangerjøkulen. Kommet over toppen begynte vi å kunne skimte konturene av Aurlandsdalen som vi skulle vandre nedover i noen dager. Etter noen timer nådde vi ned til Geitrygghytta som ble vår første overnatting.

     Geitrygghytta
Geitrygghytta er fortsatt en sentral DNT hytte i dette området, men etter utbyggingen av Aurlandsdalen og Rv50, som går i tunnel like i nærheten, har den blitt mer tilgjengelig og ikke fullt så fredelig.

Er ikke helt sikker på hva som skjedde (om det var min eller CLs sjarm), men vi fikk nokså god kontakt med to jenter som hadde samme ærend som oss, Kari og Vilbjørg, Det ble til at vi slo følge hele dalen ned. Det var svært så hyggelig.

 
Den første delen av turen gikk ikke nede i dalen, men oppe på fjellryggen over dalen på mellom 1300 og 1400m. Derfor hadde vi god utsikt ned i dalen. I det vi nærmet oss Steinberdalshytta, begynte vi å nærme oss dalbunnen. Også i dag går stien her oppe. Jeg vil påstå vi koste oss nedover. De serverte rømmegraut på hytta, og jeg mener å huske at vi tok for oss av grauten. Rømmegraut er godt i fjellet.

  

Da vi gikk videre, møtte vi en kar med hest og kløv. Det var den viktigste måte å transportere ting på tidligere, og en kan forstå at det må ha vært litt av et slit og ikke minst farefullt på enkelte steder. Det var ikke akkurat den “slagne landevei” gjennom dalen – slik det er i dag. Nå fulgte stien selve dalbunnen, og jeg følte vi gikk fra det ene vakre landskap etter det andre. Her var det mye livgivende vann, grønt og frodig, så jeg tenkte det ville bli rart når dette forsvant. Det kan ikke erstattes. Vi kom til Øvstebø utpå ettermiddagen en gang.

    Mellom Stemmerdalen og Øvstebø. Fins ikke lenger.                                                   Øvstebø:

 
Jeg har vært i dette området mange ganger seinere etter utbyggingen, Etter min mening er området mellom Øvstebø og Geitrygghytta bortimot ødelagt. En trafikkert riksvei og en stor demning er den viktigste årsaken til det samt ukontrollert hyttebygging. Den landskapsidyllen som hersket her før, er umulig å gjenskape. Nå går stien mellom Øvstebø og Steinbergdalen oppe i lia, men det hjelper ikke særlig, for inntrykket herfra er det samme. Har prøvd.

     Østerbø i dag er ikke til å kjenne igjen…
Øvstebø (stedet kalles i dag Østerbø, men innehaver fortalte meg at begge navn er riktige) var i 1969 to isolerte gårder og turiststasjoner. De var avhengig av forsyninger på kløv eller på annet vis. Om vinteren var de ofte helt isolert. Hvis folk ble syke, var det umulig å komme til Aurland etter hjelp. De hadde også egen kirkegård her som ble brukt en periode. Ellers ble de døde oppbevart til våren for så å bli transportert ned til bygda for gravferd.

I dag er det to moderne turistbedrifter omgitt av mange hytter og mye asfalt. Bare kirkegården er den samme. Karakteren på stedet er en helt annen.

    Nesbø
Etter en god natt på fredelige Øvstebø, ruslet vi videre nedover Aurlandsdalen gjennom den delen som er den villeste. Det varierte fra trange passasjer til vide voller med blomster og gress. Først kom vi til Nesbø, idyllisk liggende ved Nesbøvannet. Lenger ned tar Bjønnstigen av, men den gikk vi ikke. Vi gikk langs elva – noen steder går stien på hyller sprengt inn i fjellet – ikke nødvendigvis for så veldig lenge siden. Tør nesten ikke tenke på hvordan framkommeligheten var før den tid. Noen steder er det spor etter fraflyttede bruk som Holmen, Skori. Berekvam og Teigen. Vi måtte stoppe og beundre steinformasjonene i “Vetlahelvete” – sterke krefter hadde vært i vært i aktivitet her. Etter flere timer og mange inntrykk, kom vi til Sinjarheim, et fraflyttet klyngetun, men godt tatt vare på – på dugnad. Dette var den største gården i Aurlandsdalen og den siste som ble nedlagt i 1922. Etter det har det vært stølsdrift.


      Vetlahelvete
Fra Øvstebø og til Vassenden er Aurlandsdalen lite påvirket av utbyggingen. Bare et par tre steder kan en høre eller se den nye Rv50 oppe i lia på den andre siden av dalen. Du kan imidlertid merke at det er lite vann i elva – i alle fall i forhold til det som var.

  Sinjarheim
Jeg har vært i Aurlandsdalen ved to anledninger for ikke mange år siden. Den første gangen kom jeg fra en fjelltur i Jotunheimen. Jeg lå på Glitterheim og besteg Glittertind. På veien hjem stoppet jeg i Aurland og kom i prat med noen som skulle gå Aurlandsdalen fra Øvstebø neste dag. Det var en god idé, tenkte jeg. Kanskje kunne jeg ta en tur til Sinjarheim og tilbake før jeg reiser hjemover. Som sagt så gjort. Ble en flott tur med mange bilder. Hyggelig å se hvor fint det var på Sinjarheim. Du så også tydelige spor etter enormt steinras som har gått like ved gården Almen.

  Almen, at nokon kunne bu?
Den andre gangen var året etter. Da stoppet jeg på Østerbø for å gå til Sinjarheim og tilbake. Det ble bare nesten for jeg gikk bare til Vetlahelvete, men det var lang nok tur for meg med mange spennende opplevelser. Faktisk litt skummelt for en som har opparbeidet seg litt høydeskrekk i løpet av årene.

I 1969 opplevde vi også villskapen i landskapet på stien nedover og undringen over at her hadde det bodd og gått mennesker. Det var mange som sammen med oss tok turen nå som det var bortimot siste mulighet til å oppleve dette dalføret i nesten uberørt tilstand. Den berøringen som hadde vært til nå av menneskene var på naturens egne betingelser, og med slit og strev som del av dagliglivet.


Kommet ned til Vassbygdi og etter hvert til Aurland var vi kommet til en helt annen virkelighet. Vi var i vår egen tid, det var på tide å ta farvel med Aurlandsdalen og Kari og Vilbjørg.

  Aurland