FEST I KSO MED NATALIE STUTZMANN

For meg ble avslutningskonserten med KSO og Natalie Stutzmann den rene festkonserten. Ikke at musikken som sto på programmet egentlig var festmusikk, men den ble det likevel. To franske og en tsjekkisk komponist: Bizet, Ravel og Dvorak. Sånn sett ingen tradisjonell konsert, men likevel.

Egentlig trodde jeg hun la opp til fransk aften, men hun ville ha med noe av Dvorak som en slags kontrast – nemlig de tre kanskje mest kjente av hans «Slaviske danser». Personlig kunne jeg gjerne tenkt meg noe av Debussy, han har skrevet mange orkesterverk som sikkert ville ha passet inn.

Bizet er en komponist de færreste har et forhold til utenom operaen Carmen. Kanskje noen husker duetten fra «Perlefiskerne» fra ønskekonserten i gamle dager. For de fleste var nok suiten fra «L’Arlesienne» ukjent musikk, likevel ikke vanskelig fordi den har mange melodier og stemninger som er lette å kjenne igjen. Som sølvstrupe var det lett å kjenne igjen «Prelude» som julesangen «de tre kongenes marsj» som vi framførte før jul. Her var både stille musikk, ren romantikk f.eks i menuetten som ble innledet med vakkert fløytespill og harpesolo og festlig dansaktig musikk for hele orkesteret. Interessant var Bizes bruk av altsaxofon både som soloinstrument og tuttiinstrument. Vakkert, men også lydmessig en utfordring fordi den var svært hørbar. (Ravel brukte også instrumentet, men da ikke på langt nært så hørbart). Var det derfor ikke flere komponister lot det integrere i det klassiske orkesteret?

Hadde det vært festlig før pause, ble det ikke mindre etter pause. Dvoraks tre «Slaviske danser» (i virkeligheten er det vel 12 danser i op.46) – kanskje de mest kjente – er i seg selv festlig musikk. Det som kjennetegner dem er jo folkelighet og kontrast mellom den friske innledningen og et mer melodiøst mellomspill – delvis satt opp mot hverandre.

Resten av konserten var viet til Maurice Ravel – den yngste av de tre komponistene, men ikke den dårligste. Han var påvirket av tidens strømning: Impresjonismen. Det fikk vi merke ikke minst i det andre verket: «Une barque sur l’ocean». Der ble vi virkelig vugget i de store bølgene på havet, nesten så en følte sjøsprøyten i ansiktet…. Også Debussy ble jo inspirert av havet.

De to andre verkene av Ravel var mer tilbakeskuende. Ravel var en stor beundrer av 1700-tallsmusikk, men gjorde den om til sin egen. Han var en stor beundrer av Couperin, og «menuett antique» er absolutt i en gammel stil – lik Griegs Holbergsuite eller Stravinskijs «Pulcinella» – men på Ravels “moderne” måte.

Avslutningen av hele konserten var en sterk framføring av Ravels mesterlige «La valse» – der valsetemaet skrider langsomt fram fra de mørke instrumentene i orkesteret, for så å bli omdannet til en ildfull vals, men det utvikler seg videre – det blir nesten villere og villere og avslutningen blir nesten et dansens sammenbrudd – nesten i et kaos…… Jeg velger å tolke musikken som at valsens tid er over for alltid. Verdenskrigen var over.

Natalie Stutzmann inspirerte sine musikere denne kvelden til å yte det beste, det ble “full trøkk” som noen sa etterpå, og resultatet ble overstrømmende begeistring blant publikum – av og til nesten for mye applaus – i alle fall underveis.