Verden har blitt rystet av en ny hevnaksjon. Denne gangen var det Kenya sin tur. Det var bare 14 år siden sist da den amerikanske ambassade i Nairobi ble angrepet av Sadam-bin-Ladens folk. Over 200 mennesker ble drept. Fullt så mange har ikke mistet livet denne gang, men likevel – det er minst 70 liv for mye. Vi har ikke helt fått vite hvem som sto bak dette brutale angrepet på et varemagasin i Nairobi, men organisasjonen Al-Shabab har påtatt seg skylden for angrepet. Ryktene går om at “The White lady” – enken etter en av tunnellbaneterroristene i London – skulle være med.
Dette var en hevnaksjon for at kenyanske soldater i 2011 gikk inn i Somalia for å bli kvitt en plagsom organisasjon en gang for alle. Det har de tydeligvis ikke klart. Hvor de har sine treningsleire, vites ikke. Selv områder i Øst-Kenya er blitt nevnt som øvelsesområder for Al-Shabab. Kenyanske myndigheter har ikke full kontroll i eget land. Uansett – en konsekvens er at alle somaliere i Kenya går en tøff framtid i møte. Dette vil også ramme mange muslimer (14% av befolkningen) trass i at muslimske ledere gikk tidlig ut og erklærte at det som hadde skjedd hadde ingenting med islam å gjøre.
Det som er ille at dette angrepet først og fremst var rettet mot uskyldige – familier med barn som det var mange av i Westgate Mall denne lørdagen i september. Det var arrangementer rettet mot barn som skulle være i bygningen da skuddene smalt. Det er uforståelig kynisme som ligger bak hele angrepet. Uskyldige skulle rammes for å skape frykt. Turismen – Kenyas økonomiske basis skulle rammes.
Afrika er langt unna – tror vi. Jeg som har familie i Kenya har blitt indirekte rammet ved den frykten familien nå kjenner. Likevel – på en bussholdeplass her i Kristiansand kom jeg i prat med en ung kvinne som jeg visste var fra Kenya. Jeg nevnte massakren for henne – og plutselig bryter hun ut – de drepte to av mine slektninger.
Kanskje du aldri har hørt om Groningen. Det er ikke den mest kjente byen i Nederland akkurat. Selv så jeg den på avstand på biltur i Europa med kone og unger hvor vi hastet sørover gjennom Nederland på vei til Bretagne. Byen ligger langt i nord, er vel en slags hovedstad i denne delen av Nederland. Ikke sjelden så vi skilt med ordet noord… Byen har en anstendig alder – en regner med at byen har eksistert i over 1000 år.
Så hvorfor Groningen? I 2012 fikk Søgne Bygdekor ny dirigent, Marianne Laukvik. Vi hadde på mange måter flaks, fordi formann Marit samme år fikk en ny hollandsk kollega, og han flyttet sammen med Marianne til Norge. Han kunne anbefale Marianne som dirigent for koret. Kjemien var i orden, og Marianne ble vår nye dirigent. Marianne hadde lyst til å ta oss med til byen hun hadde bodd i i 13 år. Vi skulle til og med synge – men ikke ha en offentlig konsert. Koret tente på ideen, selv om det til slutt bare var 20 som reiste. Utrolig fint å reise med folk vet hvor de viktige stedene er. Det skulle vise seg å være en stor fordel.
Reisen ned gikk smertefritt. Fly fra Kjevik til Schipol, tog derfra til Groningen – nesten ikke stopp. Likevel var togturen ganske slitsom. Litt over 2 timer på et overfylt tog uten sjanse til å strekke på bein og armer – fredag ettermiddag (til og med den 13.). Nederlandske tog er moderne, men temmelig spartanske. Du sitter kne mot kne uten sjanse til å regulere stolen. I 2. etasje var den ingen bagasjehyller, bagasjen måtte du dytte inn mellom setene. Det minst morsomme var at de få toalettene var av typen vi sluttet med for 20 år siden (minst) – driten rett ut i skinnegangen! Men fort gikk det! På veien hjem var det på langt nær så fullt, og derfor langt mer behagelig 🙂
Vårt første møte med Groningen var behagelig, men også litt uvant. Å være oppmerksom på syklistene som svermet over alt var noe nytt. I denne byen er det nemlig 50 000 studenter = syklister i tilleg til alle de andre som sykler, og det merkes. Ingen tvil om hvem som var sjefene i trafikken. Det var i grunnen ikke så mange bilder å se i selve bykjernen. Alt er jo så konsentrert – det er ikke nødvendig å bruke bil. Like utenfor sentrum lå det flere store parkeringshus – noen var av de mer spektakulære.
Byen er ellers preget av å være universitetsby. Det er kafeer og restauranter over alt. Vi besøkte mange av dem, både fra Europa (spansk) , Asia (indonesisk) og Afrika (marokkansk). Det var i grunnen bare en hollandsk restaurant vi savnet.
Til gjengjeld fikk vi besøke en ostebutikk med mange smaksprøver (nederlandsk ost er god) og en pub der vi fikk smake på diverse varianter av sjenever (ikke så godt!!, men ikke alle er enige i det) Vårt vertskap fortalte om mange av de nederlandske tradisjonene. Likevel: Kanskje den opplevelsen som gjorde sterkest inntrykk var den marokkanske restauranten der vertskapet svarte på vår spede sang med musikk og magedans av kona til verten!! Dessuten var maten utrolig god!
Apropos sang – vi hadde ikke planlagt noen spesiell konsert, men sang litt på de stedene vi besøkte. På den første restauranten (Cervantes) ble vi “truet” med utkastelse – det var tydelig noen som ikke likte å bli forstyrret i maten. Det andre stedet vi sang, de Beurs, gjennomførte vi en hel konsert, men der hadde vi allerede supportere som hadde kommet lange veier for å høre oss (hrmm) – stor applaus. Likevel, den litt spesielle opplevelsen hadde vi på den store markedsplassen der vi startet å synge uten en eneste tilhører – etter to sanger hadde vi 25. Det var gøy!!
Ellers benyttet i alle fall jeg tiden til å vandre rundt i denne gamle byen med sine trange gater, en omkringliggende kanal med husbåter, pannekakebåt og roing og sjarmerende bygninger. Dessverre ble deler av sentrum rundt markedet ødelagt under 2.Verdenskrig etter 3 dagers harde kamper. Det er mye å se på som er litt annerledes – og ofte sjarmerende og hollandsk.
Vil nevne en ting som en skal være oppmerksom på når en reiser utenfor Amsterdam. Kredittkortene våre gjelder ikke lenger!Bare nederlendernes egne kort gjelder (og de gjelder i Norge også). Du må ta ut penger fra minibank for å handle i butikkene, kjøpe billett til toget osv. Der fikk vi oss en overraskelse, men det gikk bra.
Å komme ut fra den hjemmelige peiskrok kan være nyttig og gøy selv om det bare er til det nokså nærliggende Groningen nord i Nederland. Det kan gi noen nye perspektiver på livet – kanskje ting kan gjøres annerledes – både hjemme hos deg selv, eller i Norge også. Takk for en hyggelig tur!
La meg starte med dagen i dag. The Mashujaa Day (20. oktober)- eller heltenes dag er en slags nasjonaldag med markering på den store stadion i Nairobi av militære styrker og det politiske system godt representert. Høydepunktet var president Kibakis tale, som var både lang og kjedelig, men på engelsk. Vi så det hele på tv som 1000-vis av kenyanere. Midt under talen kom det ett heidundranes regnvær som gjorde alle skikkelig blaute. Kibaki hyllet regnet og sa at dette støttet kenyansk jordbruk…
Her er Kibaki i midten, med president Kikweze fra Tanzania og den beryktede president Nkurunziza fra Burundi under en veiåpning i Kitengela
Jo, det har regnet og i dag var vi ute på en skikkelig søletur. Alt var dammer og sleip jord. Noe annerledes enn den tørre jorda vi vanligvis går på. Liker å gå litt utover på landsbygda der det ikke er så mange folk. Området rundt Kitengela er temmelig flatt, og vi ser langt utover mot Ngong Hills som Karen Blixen gikk omkring i, Nairobi og Nairobi National Park. Nairobi NP har alt av dyr som skal være i en ekte nasjonalpark unntatt elefanter. Det var fascinerende å oppleve sebra, antiloper som eland, kongonier og strutser med Nairobis skyskrapere som bakgrunn.
Byen Kitengela er på mange måter et “Klondyke”. Nye hus skyter opp over alt, både høyere hus (som vi bodde i) og flotte eneboliger. Mange er bare påbegynt, andre er halvferdige med en familie som bor i første etasje. Det er ikke til å nekte for at det flyter mye søppel rundt, noen steder er det riktig ille, men det er enkel søppeltømming i byen. En traktor reiser rundt med en tilhenger og samler søppel der det er mulig å legge den. Selv om det er utvilsomt mange fattige her, er det sjelden å se at folk roter i søpla til hverandre. Det gjør derimot kuene…
Ungene leker også blant søppel og skrot
Det en kan se, er at det er mange ansatte i butikkene. I stormarkedet like ved oss, “The red Heron Center” med Naivasbutikk kryr det av ansatte i den velinnredete butikken, et slags Sørlandssenter i miniatyr. Her har de nesten alt… Derfor går vi ofte og handler der. I huset der vi bor, er det noen småbutikker der vi kan handle noen nødvendighetsartikler, men her er utvalget ikke stort. Mange som har vært i butikken, har ting å bære på, og da er det veldig greit å ta en motorsykkel, bodaboda, hjem. De står parkert utenfor supermarkedene klare til innsats. Men du må være forberedt på fart. Det betyr at du som fotgjenger har laveste prioritet i trafikken….
Bodabodasjåfører venter på tur.
En bodabodasjåfør (med HJELM!!) forhandler med to unge damer.
Ingen bryr seg om at en velvoksen okse rusler rundt utenfor supermarkedet.
Dette er førsteinntrykk jeg gjorde så tidlig som høsten 2011 da jeg bestemte meg for å bo i Kitengela et halvt år.
Alle bildene er tatt av meg.
Huset vi bodde i – i 5. etasje – både strøm og vann var bare delvis til stede
Da jeg kom for en uke siden, var det første møtet med Kenya Jomo Kenyattas airport. Den er ganske trang og noe forvirrende. Det tok ca. 2 timer fra flyet hadde landet, og til vi var på veien mot Kitengela, min “hjemby” i Kenya. Den store flaskehalsen var “Visa counter” som alle måtte gjennom for å få visum. Nå hadde det gått opp 100% til 50US$. For mitt eget vedkommende gikk det ganske raskt siden jeg hadde vært der før. Å få bagasjen, gikk også meget greit, men kofferten var absolutt i tyngste laget.
Utenfor sto et hav av mennesker som skulle plukke opp folk. Heldigvis så jeg Fatma tidlig, hun sto nemlig på det stedet jeg måtte: Barcley`s ATM – penger. Av en eller annen merkelig grunn virket den ikke for mine kort, men det er nokså typisk… Etter å ha funnet bilen der Mae (“far” til Fatma) og lille Salmah ventet, var det om å gjøre å komme seg ut av flyplassområdet, men det tok også sin tid for alle bilene skulle betale parkeringsavgift i ei luke. Denne avgiften ble kontrollert igjen noen km utenfor flyplassen. Men så var vi på vei mot Kitengela, byen Fatma bor.
Veien til Kitengela er ikke lang, men mørk. Det er motorvei deler av strekningen, og nå var det bare ca. 2km med dårlig humpete vei igjen, det hadde skjedd store forbedringer siden sist. Kanskje ikke så rart at det første ordet jeg lærte på kiswahili var “barabara” som betyr vei. Vei var et konstant samtaleemne.
Til slutt svingte vi inn i parkeringsområdet under huset der Fatma bor. Det ble litt komplisert, så Mae måtte love å komme ned og flytte bilen så de to “matatuene” (lokale busser med plass til 14) kunne komme ut for å starte arbeidet med å transportere folk til Nairobi kl.0600 om morgenen. Nå var det et vaktselskap som hadde ansvaret for vaktholdet i parkeringsområdet, før var det noen maasaier som hadde sovende vakt der…
Fatma bor i øverste (5.) etasje i dette leilgihetsbygget som det er mange av i Kitengela. Hun har to soverom, stue, kjøkken, wc og vaskerom, greit nok. Finishen er ikke helt topp, men den er funksjonell, og den har i tillegg en veranda som er en ypperlig utsiktsplattform mot omverden…. At vannet, elektrisiteten og nettverket blir borte med ujevne mellomrom, er noe en må regne med i Kenya. Da jeg kom første gang, var Fatma meget skeptisk til at jeg i det hele tatt ville bo der, men jeg fant fort ut at det var som å være på hyttetur i en rimelig velutstyrt hytte.
I løpet av den første uka har jeg akklimatisert meg, det er nødvendig. Som hvit “muzungu” blir du ofte sett rart på, særlig av ungene, men jeg får som regel gå i fred. Jeg har bare sett to andre hvite her. Men det er fint å gå rundt, selv om det noen steder er mye dritt. Vi har til og med vært og sett på hus, meget interessant, for noen av husene har god standard. Det er mange velstående som slår seg ned på landet her i Kitengela. De koster rundt 5 mill. Ksh = ca. 350 000NOK. Verdien av shillingen er nå på vei nedover, og det er blitt dyrere og dyrere for kenyanerne, mens det har blitt meget billigere for meg. En laptopp til 40 000Ksh kostet meg 2 200kr.
Det som engasjerer kenyanerne akkurat nå (1911) er krigen mot al Shaabab, bandittene fra Somalia som raider inn på Kenyansk territorium.
Å dra på tur er noe av det norskeste du kan gjøre. Det har vi i Røde Kors funnet ut. Derfor drar vi på tur med flyktninger og andre som vil være med. I høst har jeg vært på to slike turer – svært forskjellige, likevel begge arrangert av Røde Kors her på Sørlandet. Den første har jeg skrevet om tidligere. Den gikk til Kjerag og Lysebotn. Den jeg vil reflektere over nå, gikk sist helg (6.- 8.september 2013) til Røde Korshytta på Hovden. Den er iallfall ikke noe luksushotell, men er et rimelig utgangspunkt for en tur til fjells.
Jeg innrømmer villig at jeg er helfrelst på fjellet. På den andre siden: Hovden representerer noe jeg ikke forbinder med fjell – enorme luksushytter, leiligheter og hoteller som ikke representerer det jeg forbinder med fjellkos. Røde Korshytta ligger midt i sentrum av hyttebyen Hovden med busstasjon, bensinstasjon, Rimi og Kiwi samt turistinformasjon som nærmeste naboer. Enkelt, ja, nesten for enkelt var det å handle frokost på Kiwi og spise middag på “Food for your Mood” (fri og bevare for navnet, men hyggelig personale og god mat – det skal de ha!). Likevel – omgivelsene forstyrrer ikke livet på Røde Korshytta, nabolaget er ikke innpåslitent.
Vi ankom med minibuss fra Kristiansand – 16 glade mennesker fra 6 ulike nasjoner – idet det begynte å bli mørkt. Shaher (turlederen) hadde hatt litt av en jobb på forhånd fordi hele 8 av de påmeldte trakk seg samme dag. Det førte til at han fikk tak i en “gjeng” gutter fra det palestinske miljøet der noen av dem hadde vært på tur før. Jeg har tidligere sagt at det er uheldig at så mange fra samme miljø reiser sammen på tur – og jeg mener det fortsatt – men i dette tilfellet ble det ikke noe problem (selv om mye av kommunikasjonen dem imellom gikk på arabisk) fordi de var flinke til å integrere de andre.
Shaher hadde også fått med seg nøkkel fra kontoret til Kristiansand Røde Kors. Det var da vi skulle låse oss inn i hytta at “dramatikken” startet, nøkkelen passet ikke i låsen – enda så mye vi lirket og lurte. Da var det bare å ringe til “bossene” Malin og Bodil og Monica. Av Bodil fikk vi da til slutt vite at det fantes en nøkkel på Hovden hos en som kjørte ambulanse der. Da vi gikk på bygda for å finne vedkommende, fikk vi til slutt mobilnummeret hans, men han var i Tvedestrand; MEN han hadde en kamerat på Hovden som kanskje kunne hjelpe oss. Noen minutter seinere ringte han på nytt og fortalte at kameraten var underveis! Så etter en times utestenging hvor diskusjonen gikk på hvilket vindu vi skulle knuse, kom vi inn MED nøkkel!
Lørdagen opprant med nokså grått vær. Det hadde regnet litt om natta, men yr.no sa oppholdsvær. Selve turen er kanskje ikke den mest imponerende. Nosi opp på anleggsveien er ingen estetisk utfordring med sitt alpine miljø med heiser og snauflater, men er absolutt en fysisk utfordring. Men det gikk bra – alle kom opp til heishuset – 1179moh. Der dukket vi inn i tåka; spiste det vi hadde med samt gulrøtter og bananer som Saher brakte med seg fra Kiwi. Alle unntatt en (meg) valgte å ta heisen ned. Innrømmer at det så spennende ut – å dingle med beina atskillige meter over Hovden er ikke for pingler. Dessuten sparer du knær og leggmuskkler. Det var det siste jeg kjente mest til da jeg gikk ned stien til Hovden. Nedoverbakke i halvannen time kjennes godti muskulaturen! Men jeg vil påstå at jeg fikk en finere naturopplevelse enn heisflyverne, samt at jeg kunne utforske en annen vei å komme opp eller ned fra Nosi. Det morsomme var at da jeg akkurat rundet Rimibutikken, ringte Saher meg og spurte hvor jeg var, fordi nå skulle de dra til Badeland. Jeg kunne da svare at jeg var bare et steinkast unna, og da jeg hadde gått noen hundre meter til, kom gjengen imot meg ot tok meg imot med applaus! Det var litt rørende.
Å besøke badeland er en tradisjon som vi gjerne vil ta vare på og er utrolig populært. Det som jeg opplever ar at samholdet i gruppa blir sterkere gjennom disse aktivitetene. Om kvelden var folket passe slitne, det gikk mest i kortspill og prating. At det var så mildt at folk kunne sitte ute (en til og med i shorts) var jo veldig spesielt til september å være.
På veien hjem la vi turen innom litt Setesdalskultur: En vandretur gjennom Tveitentunet og Harstadmøllene hører med i en slik sammenheng.
Alle var enige om at det hadde vært en fantastisk tur………. det var iallfall ingen som sa noe annet – og alle smilte fra øre til øre da vi gikk fra hverandre da bussen nådde Kristiansand.
