Nobels fredspris til Tunisia – NOEN REFLEKSJONER OVER EN STUDIETUR TIL TUNISIA i 2001

Utsikt Dougga

Tunisiske demokratiforkjempere har blitt tildelt Nobels Fredspris for 2015. For 14 år siden var jeg med  på en studietur til Tunisia – etter først å ha besøkt landet som turist noen år tidligere. Det var rart å finne fram det jeg skrev om besøket etter de dramatiske begivenhetene som fant sted i landet fra 2010  – det første landet som ble “rammet” av den arabiske våren og som kom fram til en fredelig løsning til slutt. Vi får håpe det vil holde.

2. mai 2001 dro jeg og 35 andre kolleger med flyet fra Gardermoen for å ta landet Tunisia nærmere i øyesyn i en ukes tid. Det var en reise i tid og rom, fortalte de faglige ledere oss: Tormod Klemsdal, Just Gjessing og Hans Solerød fra Geografisk Institutt og Rolf Mikkelsen fra ILS, alle ved UiO. Det betydde at tidsaspektet var like viktig som det romslige aspekt. Og historie har Tunisia mye av.

Bare litt fakta først: Tunisia er ca. halvparten så stort som Norge og hadde år 2000 9,6 millioner innbyggere.

Det er få land i Afrika utenom Egypt som har så mye minner fra forhistorien som Tunisia. Vi var allerede første dagen i Kartago, hvor minnene etter den fønikiske kolonibyen var blitt gravd fram. Romerne sørget jo for at ikke så mye sto igjen. Romerne selv anla en ny by like i nærheten, men fant fort ut at Kartago var det beste stedet å ha en by, så fort oppsto det et romersk Kartago også. Vi var i flere romerske byer bl.a. Dougga, ett av de best bevarte byanlegg fra romertida, vi beskuet de imponerende akveduktene fra Zaghouan som hadde ført vann fra kildene i Zaghouanfjellene til Kartago (romerne hadde til og med bygd et lite tempel over vannkilden oppe i fjellet), vi lot oss overvelde av det store Colosseum i El Jem med plass til nærmere 35 000 tilskuere osv. Vi kunne bare forestille oss hvordan Tunisia hadde sett ut i romertid når kildene fortalte at Tunisia var kornprodusent for det romerske imperium. Vann må ha vært like viktig den gang som i dag.

  Kartago, byen som i sin tid truet Romerriket

  Akvaduktene ved Fouchana som forsynte Tunis med vann

  Den romerske ruinbyen Dougga

  Det fantastiske Coloseum ved El Djem

Tusenårene mellom romertid og i dag kan vi bare ha forestillinger om. Vandalenes herjinger og arabernes erobringer blir bare fortellinger fra en fjern fortid. Men Tunisia har den muslimske verdens 4. viktigste helligdom i moskeen i Kairouan. Det er også en kjensgjerning at arabisk er det viktigste språket i landet, brukt både av araberne og av berberne (som også har sine egne berberdialekter). Berberne representerer urbefolkningen i området, og de skilte seg også ut i sine fargerike drakter der de holdt til i landsbyer litt innover i landet. Fremdeles kunne vi observere halvnomadisme der berberne slo seg ned med sine saue- og geiteflokker for å beite på stubbmark og upløyd mark. Vi besøkte også flere byer der berberne var dominerende.

  Berbere underholder

  Kesra – en berberlandsby

Ingen tvil om at Tunisia er et muslimsk land, men vi kunne ikke se hvor alvorlig tunisierne tok sin muslimske tro. Det har vært et fundamentalistisk kuppforsøk i 1991 som ble slått hardt ned på, og myndighetene motarbeider sterkt at fundamentalismen må få bre seg i det tunisiske samfunnet. Vi så helst eldre mennesker med det karakteristiske muslimske hodetørkleet, jihab, mens unge mennesker stort sett gikk kledd som europeere. Vi så ingen som hadde dekket til hele ansiktet.

I tillegg foregikk harde kamper utenfor EL Djem under 2. Verdenskrig der tyskerne led store tap.

Tunisia var under fransk “beskyttelse” fra 1881 til 1957, og det har satt sine spor. Det var særlig i byene at en så at den franske innflytelsen var ganske sterk. Ved siden av den gamle arabiske medinaen, lå den franske bydelen med sine typiske hus og kirker, for eksempel i Tunis og Sousse. Fransk er også et viktig språk i Tunisia i dag. Nesten alle gater og butikker har skilt med arabisk og fransk tekst, og mange kan snakke litt fransk. Selv ungene ute i ørkensanden mumlet fram sitt “bonjour” og “bonbon” da vi passerte forbi. Men så har Tunisia satset stort på skole og skoleutbygging – det nyeste og flotteste huset i landsbyene var ofte skolen. Skoledeltakelsen er 100% for alle barn i Tunisia i dag i grunnskolen. Derfor har analfabetismen i Tunisia gått drastisk ned. Kanskje det var den mest positive observasjon vi gjorde: Store menger barn på vei til og fra skolen i sine blå skoleuniformer.

  Vedsankende kvinne – brannskadet område.

  dromedarer – ørkenens skip – mest for turister

Selv om fransk kolonialisme har satt sine spor, står Tunisia i dag økonomisk på egne ben med turisme, olivenolje og mineralproduksjon som hovedinntektskildene. Og hvem står bak dette? Skal vi kalle styret i Tunisia for en mild form for diktatur eller ettpartiregime. Da Habib Bourguiba relativt fredelig gjorde Tunisia fri fra fransk kolonistyre i 1957, representerte han en politisk bevegelse, Neo Destour, som ville bygge opp Tunisia fra bunnen av. Han lykkes lenge med det, men i 1987 gjorde hans statsminister, Ben Ali, et mildt statskupp, Bourguiba ble pensjonist, mens Ben Ali fortsatte å bygge opp landet. Det ble påstått at Bourgiba hadde begynt å misbruke sin makt og bruke penger på fine hus og luksus. (Det var det samme Ben Ali ble beskylt for i 2010!) Nå henger bildet av ham over alt i Tunisia. Det kan sies mye positivt om det Ben Ali og Neo Destour står for, men noe demokrati er Tunisia ennå ikke blitt, selv om det har blitt arrangert noen valg i landet, og det er 5 partier representert i nasjonalforsamlingen. Men regimet har skaffet seg et omfattende hemmelig politi, først og fremst rettet mot den muslimske fundamentalismen i landet, og Amnesty International har kritisert Tunisia en rekke ganger for manglende vilje til demokratisering og manglende respekt for menneskerettighetene. Så får vi se hva fremtiden vil bringe. Det avhenger igjen av bl. a. av forholdene i nabolandene, Algerie og Libya.

  Saltsjøen Chot el Jerrit

Tunisia er et tørt land, og vann er en viktig ressurs. Vi opplevde faktisk et skikkelig tordenvær en kveld ute i ørkenen. Da kom ca. 1/6 av årsnedbøren i løpet av to timer (ca. 40 mm). Vi så elvedemninger for å styre flomvann, store og små vannledninger, kunstig irrigasjon og dype brønner. Vi så uttørrede saltsjøer (Chott el Djerid eller “Djevelens dansegulv”) og fruktbare oaser. En oase er virkelig en oase i ordets rette forstand. Under daddelpalmene vokser alle mulige “godsaker” som aprikos, fiken, fersken, granatepler, sitroner, appelsiner, bananer (afrikanske), salater osv. osv. Det er som å komme inn i en annen verden. Selvfølgelig forsøkte vi å vasse i Saharas sanddyner. To kameraer ble ødelagt av den finkornete sanden. Vi så, men red ikke på “ørkenens skip”, dromedaren. De er først og fremst for turister!

  Oasen Nefta

  vegetasjonen følger elveleiet

  Blomstrende oase. Oasene var en enorm kontrast til ørkenlandskapet bare noen få hundre meter unna.

  Bananer i lange baner

Vi bodde forresten på utmerkede hoteller, og kunne nyte et bad i bassenget etter en lang dag i bussen. Vi hadde det ikke spesielt varmt. En kveld måtte vi gå inn tidlig, for vinden var for kald til å ha møte ute ved svømmebassenget. Men jeg har opplevd 45*C i hulebyen Matmata tidligere, og det var varmt.

  Matmata – ørkenbyen – hulebyen. Folk bodde i huler i løssen på grunn av varmen.

  Hotell i Matmata

  Hamazret – nabo til Sahara
  Kvinnen som åpnet sitt hjem

Jeg var i Tunisia som turist for 12 år siden, og hadde et godt inntrykk av landet. Dette inntrykket er ytterligere blitt forsterket. Mange opplever nok Tunisia først og fremst som turist i badebyene Sousse og Hammamet. Da kan du oppleve sol og badeliv, pruting og lurendreierier i medinaen (gjett om jeg ble lurt!!) osv.

  Sousse – turisme for alle penga

  Marhaba Beach hotell

  Den gamle moskeen i Sousse.
  I medinaen kan du få kjøpt mye rart.
  Vet ikke om slakterbutikken var så ettertraktet

Men ordentlig kjent med det tunisiske samfunnet blir du ikke uten å komme ut fra turiststedene og ut der hvor folk virkelig bor, og kanskje aller helst bli kjent med noen. Det er kanskje vanskelig, men ofte blir du invitert inn i husene til folk. Det er først og fremst en inntektskilde for familien, men de er svært vennlige og gjestfrie.

  El Hamma – en by i Tunisia
  El Hamma – kryddermarkedet

Gateliv i Sousse

  Hovedstaden Tunis fra Kartago.

Dessuten så vi ca. 1 million oliventrær oppmarsjert i landskapet.

  Oliventrær på geledd

I dag, 2015, har Tunisia gjennomgått en utvikling mot demokrati og frihet, men ikke uten sår. Den arabiske våren startet i Tunisia i 2010. Raseriet rettet seg mot president Ben Ali og hans familie. Han flyktet til Saudi Arabi. Ekstreme krefter har truet hele tiden. For ikke mange uker siden sprengte en selvmordsbomber seg selv utenfor et hotell jeg selv bodde på i 1991. Turismen har derfor skrumpet kraftig inn noe som rammer Tunisia sterkt økonomisk. Likevel: Demokratiprosessen har tatt av – partene samarbeider og prøver å få landet inn i et fredelig spor. Derfor fikk de Nobels fredspris. Tunisia lever videre og vil følge en fredelig vei, det eneste landet under den arabiske våren som har kommet positivt ut. De vil lykkes, det er jeg overbevist om.

En togreise mot nord – 2009 – eventyrriket.

v/ Bjørn O Isachsen  

Kom nettopp over denne teksten jeg skrev etter å ha vært på besøk nordover i 2009

Det er kanskje ikke noe poeng å skrive om en togreise som ikke hadde noe annet “dramatisk” i seg enn at alt gikk som det skulle. Men jeg gjør det likevel, ikke minst fordi tog er den beste måten å reise fra A til B hvis det er hensikten med reisen. Hensikten min var å komme så greit og billig som mulig fra Kristiansand til Bodø uten å bruke fly og uten å bruke egen bil. Å fly var for miljøødeleggende, og når tiden ikke var noen avgjørende faktor, kunne jeg like godt gjøre noe annet – som å reise med tog. Å bruke egen bil ville også bli dyrt og ikke minst slitsomt, selv om jeg innrømmer at å leie bil som jeg gjorde i Bodø, også er temmelig dyrt.

Derfor er det ikke mye å fortelle om reisen fra Kristiansand til Oslo – som “gikk på skinner” – smertefritt; jeg fikk også anledning til å se at trikken i Oslo på ny hadde inntatt Jernbanetorget og at mange av dem var “ikke i trafik” – selv om de mer eller mindre sto fast i trafikken! Men sånn er det jo i store byer. Reisen videre gikk med “Signatur” til Trondheim, nå med nytt rødt design. Det litt pussige var at det var innlagt en 8 minutter lang pause i Hamar (uten restaurant) hvor man kunne strekke på beina og trekke frisk luft (det var svært varmt i Hamar denne dagen). Seinere var det å beundre Gudbrandsdalen og Dovrefjell og ikke minst de flotte stasjonsbygningene på Hjerkinn og Drivstua – den siste passerte i stor fart forbi togvinduene. Utrolig hvor stor vekt det ble lagt på estetikk – ikke minst når det gjaldt stasjonsbygninger bare for noen få tiår siden? Særlig på strekningen over Dovrefjell er det flere flotte stasjonsbygninger, der togene i våre dager knapt nok stopper.

  Hamar
  Hjerkin stasjon.

I Trondheim gikk vi direkte over i nattoget til Bodø. Dette var et klassisk tog med lok og vogner – av den gode, gamle typen. For noen år siden var det snakk om å erstatte de lokdrevne togene på Nordlandsbanen med motorvogner av typen 93; men i dag går både natt og dagtogene med Di4 og vogner av forskjellig standarder. Nattoget mitt hadde bl.a. to ombygde B5 vogner hvor stolene kunne legges ned i horisontal stilling, og med delvis avskjerming mot midtgangen. Det fungerte utmerket – jeg sov i alle fall godt. Ellers var det kafeteriavogn, sovevogner og vanlige sittevogner av typen B3 (!) – som i “gamle dager”. En B3 vogn jeg reiste med hadde gammeldesign på vognsiden og originale grønne seter – så her var det virkelig snakk om nostalgi! Men sittekomforten var etter mitt skjønn utmerket den!

  Di4 i Trondheim
  B3 vogn parkert i Bodø
Turen nordover gikk som NSB hadde bestemt. Da vi ankom Mo i Rana tidlig om morgenen, var toget i rute. Mo i Rana er endepunktet for “Ole Tobias” – et eget dagtog mellom Mo i Rana og Trondheim. Det som var litt spesielt med Mo i Rana for noen tiår tilbake, var at da Jernverket var i drift, hadde Jernverket elektrisk driftsjernbane med EL10 som drivkraft. Når det ble slutt på dette, vet jeg ikke. Dessuten var Mo i Rana endepunkt for gruvejernbanen i Dunderlandsdalen. Her fikk man noen kilometer “gratis” da man bygde Nordlandsbanen.

Det var tyskerne som under krigen ved hjelp av russiske og serbiske slavearbeidere prøvde å forsere jernbanebygginga. Helst skulle banen bli ferdig til Kirkenes så fort som mulig. Dette slavearbeidet kostet tusenvis av serbiske og russiske krigsfanger livet.”Blodveien” ble veistrekningen parallelt med jernbanen hetende. Offisielt ble banen åpnet til Storforshei under krigen. Fortsatt er det gruvedrift i Dunderlandsdalen og ut av togvinduet kan en se litt nord for Storforshei jernbanebrua som fører over til den underjordiske gruvestasjonen.

Selv har jeg mitt spesielle forhold til Mo. Jeg var med på 70-tallet i et kor i Bodø som het “Con Brio”. Koret hadde medlemmer både i Bodø og Mo i Rana, så når vi hadde fellesøvelse så var det å kjøre de 260km til Mo for å synge og overnatte hos noen korister. Avstander er ingen hindring nordpå.

Det var på tide å våkne, selv om det var tidlig ennå. Jeg hadde bestemt meg for å være våken opp Dunderlandsdalen og over Saltfjellet – den mest spektakulære delen av Nordlandsbanen. For tyve år siden hadde jeg en fantastisk flott tur her med dal og fjell badet i morgensol. Været var ikke fullt så klart nå, men naturen var like flott som sist. Dessuten gikk det nå mye raskere. I 1987 var Di4 ikke tillatt brukt nord for Mo i Rana, og Di3 var ingen sprinter i stigningene opp mot Saltfjellet – her gikk det jevnt og trutt i et seigt tempo. Di4 hadde heller god fart, men hadde tid til en liten stopp på Dunderland stasjon. På tur sørover var det kryssing mellom dagtogene på Dunderland. Det var som å komme til en annen tid. Tpx måtte ta sykkelen fatt for å legge over vekselen sør på stasjonen for å slippe inn det nordgående dagtoget, mens det sørgående dagtog hadde stoppet på rødt flagg og sto trygt og ventet i spor 1.

Gård i Dunderlandsdalen

Dunderland stasjon

Like etter bar det i god fart over Saltfjellet der både vei og skinnegang var forsøkt lagt så gunstig som mulig i forhold til vær og vind. Det fikk meg til å minnes en episode med koret “Con Brio” i april 1975. Det hadde vært stor konsert i Mo i Rana, og konserten skulle gjentas dagen etter i Bodø. Vi kjørte buss, men da vi kom til Bolna var bommen nede; E6 over Saltfjellet var stengt på grunn av snøstorm. Ok. Det ble retur de 13 milene til Mo i Rana, så om bord i dagtoget med stort kor og orkester og over fjellet kom vi og rakk konserten med god margin.

Polarsirkelen passeres med en blås i fløyta.

  Storjord med Junkerdalen

Det er flott på Saltfjellet, men kanskje enda finere er det fra Lønsdal og nordover ned Saltdalen. Kanskje en av de mest utfordrende strekningene for jernbaneingeniørene; men nede i dalen slynger den beryktede “Blodveien” seg, som tok mange slavearbeideres liv. Utsikten mot det flotte fjellene omkring Junkerdalen er formidabel. Jeg vil spare leserne for flere panegyriske utbrudd, men turen videre forbi Røkland, Rognan og Fauske mot Bodø er etter mitt skjønn en enestående flott turistattraksjon, men så har jeg bodd der i 6 år i mitt liv så litt nostalgi blir det også når jeg reiser denne veien.

  Kistrandfjella – hvis man ser godt etter kan en se lokaltoget til Rognan…

  BM 93 like utenfor Bodø

Apropos Rognan: Nå er det noen år siden NSB våget å satse på lokaltog mellom Bodø og Rognan, og det har vært en riktig satsing. Det er BM93 som tar seg av denne trafikken, og det fungerer bra. Idet toget nærmer seg Fauske rekker jeg å kaste et blikk ut av vinduet og ser at det fortsatt er spor etter gamle Finneid stasjon på Sulitjelmabanen. Noen bygninger fins i alle fall. Tok seinere en tur opp til det gamle gruvesamfunnet som dessverre nå er nedlagt. Det var svært få spor etter jernbanevirksomheten. Det var jo stort sett motorvognen SULITELMA som tok seg av person- (og bil-) trafikken de siste åren fram til sommeren 1972 –  året jeg flyttet til Bodø. Den middelaldrende damen (?) har nå gått det meste av sin tid på Setesdalsbanen!

Litt om godstrafikken på banen som ikke er ubetydelig. Her kan du oppleve både Di66 og Di8 i enkelt og dobbelt forspann. Så her er mye rå dieselkraft. Også her er det nesten bare containertog som går, men en lokal jernbaneentusiast fortalte at om onsdager kom det et eget biltog til Bodø med ombygd Di6 som drivkraft. Det ble selvfølgelig foreviget. Nesten rart å se et lokomotiv som NSB i sin tid mente var ubrukelig i Norge, nå var tilbake på “gammel bane” eller gamle jernbanetomter!

  Di8 på vei opp fra Bodø jernbanestasjon
  DE 2700 (ex Di6) foran jernbanestasjonen i Bodø.

Jeg leide bil i Bodø for å stifte nærmere bekjentskap med Steigen, Hamarøy, Tysfjord og Ofoten. Nokså tidlig ble jeg minnet om tyskernes vanvittige jernbaneprosjekt – Polarbanen:  Oslo – Kirkenes. Mellom Fauske og Tysfjord er det mange spor etter den tyske anleggsvirksomheten bl.a. tunnelinnslag, brokar, traseer, til og med lokomotivstall og verksted ved Kråkmo på Hamarøy! På en måte kunne en nesten ønsket at de hadde fått det til, men prisen var altfor høy. Også her var det snakk om bruk av slavearbeidere. I Kobbelv hadde et tunnelinnslag blitt en del av en uterestaurant.

Tunnelinnslag ved Trengsel bru.

  Lokstall og verksted var klar til bruk på Hamarøy

I Narvik gikk jernbanevirksomheten sin vante gang. Passasjertog med helsvensk lok og vogner; malmtog trukket av Dm3, mens de nye superlokomotivene så jeg ikke snurten av. Derimot så jeg snurten av en gammel kjenning, nå grønnmalt med Ofotbanen skrevet på siden. Siste jeg så henne var i Kristiansand i et grustog i 2000 og bar nummer 13.2124. Om hun var i bruk der nord, vet jeg ikke, men det får vi håpe.

  Dm3 lok på banegården i Narvik
  Slik så det ut her i 1973
  Passasjertog klar retning Bjørnefjell og Sverige.
  EL13 parkert i Narvik.

Nordland er et praktfullt stykke Norge, og når en er så heldig med været som jeg var i 2009, var det enda vakrere. Virkelig verdt en lang togreise. Bare fantastisk!

  Stetind

Hamsund gård på Hamarøy
  Tranøy fyr, Hamarøy
  Fjerdevann med Kråkmotind i bakgrunnen.

Ut på tur – høstferien 2015


Underlig etter 7 år plutselig å ha høstferie igjen. Ble jo nesten satt tilbake til “gamledager” da feriene gjorde skoletilværelsen plutselig overkommelig etter å ha vært måneder i helspenn. Noe av dette kom tilbake, men i en annen setting; nå hadde jeg to jenter jeg måtte ta meg av slik at de fikk noe meningsfylt å fylle tilværelsen med.

Det viktigste for dem begge er fortsatt å lære norsk – helst så fort som mulig. Jeg synes begge har gjort en fantastisk innsats, og høstferien skulle brukes til å lære mer – helst å kunne forstå og praktisere mer norsk. Samtidig skulle de jo også oppleve noe mer av det norske – eller til og med det nordiske.

Når jeg for tida ikke har bil, blir det også litt vanskelig å komme rundt. Bil er først og fremst et økonomisk spørsmål og et spørsmål om prioritering. Vi har vært heldig, for noen venner tok oss med til Hovden for noen uker siden så vi fikk oppleve norske fjell på det vakreste. Dessuten er Fatma veldig positiv til den typiske norske søndagsbeskjeftigelsen: Å gå på tur. Derfor ble det Odderøya nå på søndag og Hellemyr forrige søndag. Flotte turer med vaflene på Vaktmannsboligene som hovedtrekkplaster.

Mandag ble det Lillesand. Greit å reise med bussen dit. Har jo et meget langvarig forhold til denne sørlandske perlen, 30 år på samme arbeidsplass og 17 år som bosatt setter sine spor. Det er fortsatt mange kjente å hilse på. Lillesand er en sjarmerende by, en smilets by, masse hyggelige folk som hilser, og du hilser igjen. Lillesand viste seg fra sin vakreste side. Mine damer fikk til og med prøvd å vasse i den lille bukta ved Sandsnes.

Likevel har jeg ikke vært inne på tanken av å bosette meg der på ny. Den er god å besøke, og god å reise fra.

Vi hadde for få år siden noen dårlige erfaringer med bussen fra Lillesand. Det var lørdag og timesrute. Bussen kom og var sprengfull, ikke snakk om å få være med. Vi vandret litt omkring i en times tid. Neste buss var like full – vi ble avvist på ny, men nå var det 2 timer til neste buss. Vi tok drosje til Rona, og fikk også refundert drosjeregninga av Nettbuss, men uten noen særlig beklagelse. Ingen hyggelig opplevelse., men full støtte fra ordføreren.

Hva med en utenlandstur? Danmark er forlokkende nært. Colorline hadde superonsdag med lavere priser. Vi sto tidlig opp – vi måtte jo møte opp en time før avgang, det vil jo si klokka 7 – uvisst av hvilken grunn. På en måte er turen til Danmark en demonstrasjon på godt naboskap – slik burde det jo være overalt. Ingen visum, ingen passkontroll, ingen penger under bordet – slik vi kjenner det fra Afrika. Dette har jo vart så lenge – siden 2. Verdenskrig – det har blitt en selvfølge at det skal være slik. Det eneste vi måtte være oppmerksom på at verdien av danske kroner har steget betydelig i forhold til norske kroner i den seinere tid.

Vi valgte det “lange” oppholdet – første ferge ned, siste opp. Det gjorde at vi fikk en del timer i Danmark. Hva gjør man der? Shopping uten særlig penger blir “vindusshopping” – det er kjedelig i lengden. Jeg hadde sett for meg litt vandring langs nordsjøstrender i klittlandskapet som er så typisk for Nord-Jylland. Det var for hustrig til det. Det blåser alltid i Danmark. Det ble i stedet Nordsjøakvariet med seler og fisker med mer, Salmah fikk være skipper på fiskebåt og oppleve bølgene på Skagerrak. God opplevelse. En annen opplevelse var toget til Hjørring. Salmah hadde aldri reist med toget før (unntatt Setesdalsbanen). Det var en ny og behagelig opplevelse. I Danmark lever fortsatt noen av de gamle sidebanene – og i beste velgående med moderne behagelig materiell.

Vandringen rundt i Hjørring fortalte meg at Hjørring er en sjarmerende by, men kanskje litt på hell? Mange tomme forretningslokaler. Den fortalte meg også at den var en gammel by, den eldste kirken ble grunnlagt på 1000-tallet av en norsk konge! Hyggelig å vite.

Colorbufeten på tilbaketuren gjorde turen også til en matopplevelse. Rart da at yngstemann foretrakk chips som hovedrett. Her var jo så mye annet godt, ikke minst sjømat.

Lett og variert ferie, det er det beste..