bjoisac

I våres tok Jan Nomeland et intitiativ til en guttetur til Praha. Han hadde fått opplysninger om billig leilighet og flyreise til byen, og foreslo at det kunne vi få til – istedenfor “kjedelige” destinasjoner som Aalborg, Hjørring og Brønderslev! Det var mange som meldte sin interesse, og grytidlig 24. september kjørte 10 trøtte herremenn til Kjevik for å starte ekspedisjon “Praha”. Klokka var bare litt over 5 da vi ankom flyplassen.

Reisen sørover gikk greit den. Frokost ble servert på KLM-flyet til Amsterdam, mens det tsjekkiske flyselskapet ville ha betalt for serveringa. Vi ble møtt på flyplassen av en sjåfør med stor nok bil (i motsetning til han som kjørte oss tilbake til flyplassen). Han kjente tydeligvis en del snarveier før vi kom inn i byen og passerte “det dansende huset”, og etter hvert ble vi geleidet inn i leiligheten, som absolutt så innbydende ut. Vi hadde da et svært så hyggelig opphold der. Mange var glade for den gode toalettkapasiteten nattestid.

Praha var absolutt en reise verdt, og selv kunne jeg gjerne tilbrakt noen flere dager i denne praktfulle og historiske byen. Historie er det over alt, kanskje ikke så kjent historie heller; Tsjekkia er ikke det landet vi hører mest om i historietimene. Det ble mye gåing, selvfølgelig. Den lengste turen var vel da vi gikk hjemmefra over “Karlsbroen” oppover mot borgen på Hradcany høyden. Det gode med Praha er at det er så mange “vannhull”(vann = øl). Dessuten var det billig. Og det var mange av dem. Maten vi fikk servert var meget velsmakende (uten at jeg trenger å gå i detalj). Vi led i alle fall ingen nød når det gjaldt inntak av “vått og tørt”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noe av hensikten med turen var også å utvide vennskapet oss imellom. Det synes jeg fungerte veldig bra. Diskusjoner var det både om politikk og andre forhold. Diskusjonsnivået var absolutt vennlig og tolerant. Ingen fløy i tottene på hverandre! Joda, reiste som venner og skiltes som venner.

En slik tur har sine begrensninger. Vi er avhengig av hverandre og kan ikke gjøre annet enn det alle vil være med på. Det fungerte veldig bra. Selv kribler det litt etter å gå eller gjøre ting på egenhånd – oppleve noe på egenhånd har alltid vært viktig for meg. Det var deler av byen vi ikke kom til, og dit kunne jeg gjerne tenkt å dra, f.eks den jødiske bydelen – eller rett og slett gått på konsert. Det ble gitt mulighet til det, men da var ikke jeg helt klar. Når vi har bare 2 dager til å gjøre byen, blir det liten tid til det.

Tsjekkia er jo et musikkens land med mange store navn som komponister, musikere og orkestre, mange er mine favoritter. Hvis jeg skal tilbake til Praha, vil jeg prøve å få med noe av det. Det var det eneste savnet.

Vi hadde hatt en flott tur, været var behagelig mildt og jeg synes at Jan Nomeland var en flink reiseleder.

Det var virkelig fest i Kilden i går, torsdag. KSOs strykergruppe og Julian Rachlin bidro absolutt til festen sammen med et virkelig entusiastisk og ungdommelig publikum. Ikke så ofte at dirigent og orkester får tilrop før de har begynt å spille.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Om det var det som oppildnet dem, vites ikke, men jeg tror at Julian Rachlin, først og fremst som fiolinsolist, men også dirigent, var den som sto for energien, for maken til entusiastisk spill skal en se lenge etter. Og orkesteret hang med, det vil si de hang ikke, de var absolutt i manesjen og spilte så virtuost som de aldri har gjort før.

Programmet var Vivaldis 4 årstider før pause (ble faktisk spilt i ett uten applaus mellom), et kjent Mozart divertimento og Piazzollas Årstider i Buenos Aires etter pause. Det siste appellerte nok til rytmefoten hos de fleste.

Enhver fiolinist med et visst navn har laget sin versjon av Vivaldis årstider. Julian Rachlin laget sin med store kontraster mellom sterkt og svakt og hurtig og langsomt. Av og til synes jeg det gikk vel hurtig. Tidvis spilte de så svakt at til og med cembaloet kunne høres. Akustikken i Kilden tåler virkelig svakt spill. Det høres!! Orkesteret var virkelig med på notene og flere hadde solistiske oppgaver – mest solocellisten Leonardo Sessena. Og han fikk mer å gjøre seinere i konserten.

Mozarts divertimento var forhåpentligvis ikke ukjent for de fleste. En klassiker fra hans ungdomstid. Orkesteret spilte med klassisk eleganse (fikk underveis assosiasjoner til Sandor Wegh og hans Salzburg Camerata) – kanskje særlig i 2.satsen. Siste satsen synes jeg gikk vel fort, men orkesteret viste sine virtuose sider med et herlig samspill mellom gruppene.

Piazollas musikk handler jo om tango, men ikke hvilken som helst tango, men den raffinerte tango. Kanskje ukjent musikk for de fleste. Jeg hadde tidligere lyttet til en innspilling med Gideon Cremer og hans Cremerata Baltica (eller noe sånt) og hadde en viss peiling på hva slags musikk dette var. Det fenget virkelig – også her kontraster mellom sterkt og svakt, langsomt og hurtig, nesten overraskende noen ganger. Ypperlig spill av Julian Rachlin og hans “motspiller” Leonardo Sessena og hele orkesteret. Min eneste innvending er at Piazollas musikk er mye av det samme hele veien, så det kan kanskje bli litt kjedelig i lengden.

Begeistringen sto i taket og ville ikke stoppe, så Julian Rachlin og orkesteret spanderte et kjærlighetsekstranummer til publikums store begeistring.

For en konsert. Den sto til stryk!!

Jeg har filosofert litt rundt temaet.  Ikke minst nå i disse valgtider. Jeg er ingen klimaekspert, men litt har jeg peiling fordi jeg underviste i geografi. Jeg er ingen systematisk tenker, dette blir litt hulter i bulter, men her er mitt lille bidrag i klimadebatten:

Et spørsmål som har blitt reist mange ganger i løpet av de siste årene. Bakgrunnen er selvfølgelig den globale oppvarmingen som FNs klimapanel mener er menneskeskapt. Selvfølgelig er det noen som betviler denne påstanden og mener at klimapanelet tar feil. Den diskusjonen lar jeg ligge, fordi jeg er overbevist om at klimapanelet har rett. Dessuten bør vi ta våre forholdsregler uansett. Vi kan ikke risikere å ødelegge vilkårene for jordas egne klimavariasjoner – de kan i seg selv ha store konsekvenser. Vi har i løpet av den siste millionen år hatt minst 40 nedisninger – som blant annet har skapt noen av våre største turistattraksjoner: Fjordlandskapet.

Ja, for klimaet varierer. Vi vet at det var kjølige somre og mye snø på 1700-tallet. Isbreene vokste og Nigardsbreen nådde fram til Nigarden øverst i Jostedalen. Perioden kalles på folkemunne «den lille istiden». Forskning forteller oss at etter siste istid for ca. 10 000 år siden forsvant iskappen på fastlands-Norge fullstendig, og at klimaet i steinalder og bronsealder var betydelig mildere enn i dag. Forskere mener at årsakene til disse naturlige klimavariasjonene er flere, men kanskje de viktigste er variasjonene i jordas forhold til sola i universet og hva slags vinkel jordkloden heller og roterer rundt seg selv i forhold til sola. Det varierer nemlig over tid, noe som gjør at varmeinnstrålingen fra sola til jorda også varierer over tid. I verste fall kan det føre til nedisninger. Sånn sett skulle vi visstnok nå gå inn i en ny nedisningsperiode. Det er ingen ting som tyder på det. Men jeg er ingen naturvitenskapsmann, bare en geografilærer som har snappet opp litt underveis..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

***

Min gode venn Tore er en av de ivrigste som forteller meg at vi har det for godt i dette landet. Jeg har reist ute i verden såpass mye at jeg er svært tilbøyelig å gi ham rett i det. Velstands-Norge bugner over. Ikke rart at folk i land rundt ekvator gjerne vil reise til oss «og spise litt av kaka». Husker da vi for 20 år siden hadde besøk av elever og lærere fra bushen i Zimbabwe. Det burde vi ikke gjort, mente noen kritikere, da ville de sikkert få smaken på vår velstand……

Vi oppfører oss også tilsvarende. Vi reiser ut i verden og viser fram vår velstand. Noen blir robbet, andre blir lurt. Ja, der kan vi ofte være naive. I Kenya er det en selvfølge at alle «muzunguer» (hvite) er rike og må betale mer. I alle nasjonalparker i Kenya er det egne turistpriser som er mye høyere enn hva lokalbefolkningen betaler. De fleste av oss tjener mer enn den jevne kenyaner.

Lenge har jeg hatt et spørsmål jeg har lurt på som er av økonomisk art: Kan vi fortsatt ha som målsetting at økonomien bare skal vokse og vokse «inn i himmelen» mens klimaet er truet? Det har jo vært det overordnede målet i hele etterkrigstida. Har tendensene gått motsatt vei har alarmen gått og motkreftene blitt satt i verk. («The new deal»). Det har gjort at avstanden mellom oss som lykkes med vår økonomiske politikk og de som ikke lykkes («den tredje verden») bare har økt og økt. Dessuten har forskjellene innen de enkelte landene også ofte blitt større og større. Ikke noe annet land er et godt eksempel på det enn USA, der forskjellene i samfunnet bare har økt og økt i løpet av de siste 50 årene.

At dette har hatt konsekvenser for klimaet, har ikke gått opp for oss før i våre dager. Nå handler vi nesten febrilsk for å stoppe utviklingen. Mens jeg studerte på 60-tallet, leste jeg om vitenskapsmenn som advarte mot den klimatiske utviklingen. Den gangen var det få som reagerte, i alle fall ikke de som styrte, men det var ganske mange som engasjerte seg i naturdebatten også den gangen. Mardøla- og Altaaksjonen var vel en forløper for det vi opplever i dag. I denne perioden har vi gått fra å være sånn passe rike til styrtrike: Oljeeventyret. (Ingen vil kunne overbevise meg om at Norge var et fattig land før olja; vi hadde en velutviklet industri , et velferdssamfunn og det skjedde en voldsom utbygging av utdanningsinstitusjonene på 60-tallet. Det hadde vi i alle fall råd til.)

Jeg er overbevist om at skal vi «redde klimaet», må det en helt ny økonomisk tenkning til. Ordet profitt må være bannlyst, knapt nok overskudd. Det er jo det som er kapitalisme. Med andre ord er et kapitalistisk samfunn som vil profitt, ødeleggende for et klimavennlig samfunn. På mange måter har jo den frie kapitalismen allerede i dag blitt motarbeidet av nasjonalstatene av diverse reguleringer, men det varierer svært fra land til land. Enkelte land får kapitalsamfunnet nesten utvikle seg fortsatt uhemmet («Det som er bra for Ford, er også bra for USA» – holdningen).

Her på berget er vi stolte over at vi har fått så mange elektriske biler. De er med på å redde klimaet. (Ingen diskuterer problemet med batteriene). Men reiser vi til Danmark, ser vi nesten ikke en eneste elektrisk bil. Hvorfor ikke? Eller i Tyskland? Eller hva med USA? Ønsker ikke danskene/tyskerne og andre land et bedre klima? Svaret ligger i hva slags økonomisk politikk de enkelte landene fører. Her må en felles innsats til. Jeg vil derimot ikke påstå at EU er en klimasinke, på mange områder er de foran oss.

Men jeg er overbevist om at skal vi komme videre, må vi forkaste den tradisjonelle kapitalistiske økonomiske modellen. Finnes det noen grønn økonomisk modell?

Dessuten: Den borgerlige modellen bygger på at mennesket vil det gode og at det må ha frihet til å velge. Derfor er det ideologisk viktig for de borgerlige partiene å framheve friheten til den enkelte til å gjøre sine valg, det være skole, helseinstitusjon og økonomisk suksess. Ja, slagordet «enhver er sin lykkes smed» er ikke ukjent. Retten til å gå ad undas er også tilstede. Hvordan kan dette passe inn i en klimareddende politikk?

Det er grunnleggende feil. Mennesket vil det gode for seg selv – er seg selv nok. Får jeg det bra, er det ikke så farlig med naboen. Det synes jeg ser overalt – ikke minst i den tredje verden hvor det å grabbe til seg nærmest er en livsstil.

Norge er ikke et slikt land der de økonomiske kreftene kan herje fritt, selv om vi ser tendenser til det motsatte. Norge er gjennomregulert på mange områder, også på det økonomiske feltet. Slik må det også være. Nå må tenkningen gå mer og mer på å ta hensyn til klimaet. I mange borgerlige partier er dessverre holdningen at man har hørt at man skal ta hensyn til klimaet, men først må man ta hensyn til den økonomiske utviklingen. Den må gå oppover, bare oppover.

***

Bompenger i byene er nødvendig for å stoppe den ukontrollerte bilismen. Vel, den rammer ikke dem som har midler og kan snike seg unna. Hensikten med bypakkene er å begrense den egosentriske bilismen og spore den over på kollektive transportmidler. Det vil være med på å begrense utslippene og gjøre bylufta reinere. Mange bileiere tviholder på friheten til å kjøre egen bil. Å ta kollektiv transport er under deres verdighet. De kan jo risikere å stå ansikt til ansikt med vanlige mennesker.

Dessuten vil enorme mengder med biler i byen nærmest skape en stor propp og gjøre bysentrene utilgjengelige. Det vil nærmest drepe bysentrene.

I Kenya er trafikken ikke regulert og kollektive transportsystemer bortimot fraværende. Nairobi sentrum er i grunnen en sammenhengende kø som i rushtida er garantert stillstand. Et skrekkeksempel på hvordan bytrafikk kan bli. Dessuten er det ingen hemninger når det gjelder utslipp. Gamle lastebiler spyr ut sin eksos og elektriske biler har ingen hørt om. Så en hybridbil sist jeg var der.

Noe må gjøres. Ikke bare i Norge. Over hele verden. Jeg setter pris på det ungdommelige engasjementet. Å brøle for klimaet er bra. Håper at mange hørte det brølet.

Jeg har allerede skrevet mye om hva vi gjorde i Kenya. Vi fikk jo tid til utflukter både inn i landet og ut til kysten. Jeg har vel også fortalt om gåturene i Kitengela jeg hadde som gjerne gikk til den gamle jernbanen på kanten av den gamle savannen, som nå var ”grabbed” land og blitt farlig. Temperaturen var norsk sommerlig, ikke for varmt, 24C på det varmeste. Inntrykket var at det var grusomt tørt; vi hadde en liten regnskur på den måneden vi var der. Skotøyet ble sandete, og du følte du fikk støv i øyne og nese hele tida. Ikke uten grunn kaller jeg Kitengela ”støvets by”.

Da var det godt å ha Brigitt, hushjelpen, som til stadig vasket sko, tøy og tok den daglige oppvasken og annet renhold. Jeg og flere til ble bortskjemt av dette. Ungene også; å rydde opp etter seg var nesten et ukjent begrep for dem. Den største ulempen var at du aldri fant sko eller sandaler på plass fordi Brigitt hadde vasket dem og satt dem til tørk ute! Arbeidskraft er fortsatt billig, så hushjelper tjener ikke så mye, men hun så ut som hun trivdes.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Selv om det ble diskutert lite politikk denne gangen og vi så lite politikk på tv, er det klart at den politiske diskusjonen var til stede, men jeg tror ikke folk har så store forventninger til politikken og politikerne som de hadde for noen år siden. Det er jo en slags politisk fred i Kenya nå etter håndslaget mellom den ”valgte” presidenten Uhuru Kenyatta og ”folkets president” Raila Odinga. Nå knytter det seg spenning til om visepresident William Ruto i det hele tatt vil bli nominert av Jubilee-partiet til neste valg i 2021; og hvem vil han møte – Raila Odinga igjen? Han har jo bare tapt 3 – 4 valg.

 Raila  Ruto

Kenya er jo på mange måter et land i økonomisk framgang. Shillingen har faktisk styrket seg i forhold til dollar, noe vi som turister merket meget godt: For to år siden tilsvarte 100Ksh ca.8NOK; denne gangen kostet 100Ksh ca. 10NOK. Ikke det at vi følte at vi var ”fattige”. Det er det nok flere kenyanere som er, både i byene og på landsbygda. Men den kenyanske middelklassen øker sterkt, noe vi kunne merke i Kitengela, som er en by som tiltrekker seg middelklassen. Men Kenya har et stort problem akkurat nå: Det utdannes flere fra universitetene enn det arbeidsmarkedet klarer å absorbere, så det er stor arbeidsløshet blant unge, nyutdannete. Og her er det verken NAV eller tiltak fra myndighetenes side for å avhjelpe problemet.

Kenya er et land som tror på det private initiativ. Selv om det som skjer i Eastleigh er ute av myndighetenes kontroll, skjer det i alle fall en økonomisk utvikling som alt i alt styrker kenyansk økonomi. Da myndighetene prøvde å presse somalierne ut, fikk det store negative konsekvenser for kenyansk økonomi. Hvilken rolle kineserne spiller, har jeg ikke oversikten over, men den er sikkert ikke liten. Hvor stor betydning for eksempel den nye SGR jernbanen vil ha, vites ikke, men jeg observerte stor godstrafikk på jernbanen mens jeg var der. Persontogene er sprengfulle hver dag, og i 2018 fraktet jernbanen over 1 million passasjerer.

Det finnes i det hele tatt få offentlige styringsmekanismer i Kenya. Et unntak er Kenya Power som har monopol på strømleveranse. Jo da, det hender at strømmen uteblir noen timer en gang i blant. Her sendes ikke ut varsler om arbeid på linja. Kenya har først og fremst vannkraft og noe jordvarmekraft.

Alle hus i byen Kitengela har sin private vannforsyning (borehull) og avfallssystem (septikktank). Det har vi også. Nå har vi problemer med vannforsyninga fordi borehullet har gått tørt. Det gjelder alle de 80 husene. Det må nok bores et dypere hull. Til og med søppelhentinga er privat. Hvor søpla havner hen, vet jeg ikke, men det er sikkert en større søppelplass hvor ting bare dumpes.

De lokale veiene er det få som bryr seg om. Det ble riktignok bygget en ny bru over en ”seasonal” river siden vi var her sist, men det er alt. De 3 km med vei til Fountain view Estate er så dårlig at den nesten ikke er å komme fram på. I tillegg lager de humper som er så bratte, at du må stoppe helt opp for å komme over dem uten å ødelegge bilen. I naboområdet, Uchan, har de nå fått noen veimaskiner til å utbedre veiene der, så der skjer det noe, men de er også i ferd med å stenge veiforbindelsen mellom bydelene. Ett ord kan ikke finnes på kiswahili: Vedlikehold! Det tror jeg kenyanere knapt nok vet hva er.

Det kan virke som om butikkene er åpne bestandig, søndag som hverdag. Ingen problemer med å skaffe det meste.

På ett område har Kenya lenge vært ledende – trolig i verdenssammenheng. Det gjelder bruk av mobil som betalingsmiddel. Systemet kalles m-pesa og har vært i bruk i minst ti år nå. Med det systemet kan du betale det meste. Noen steder vil de bare ha betaling i m-pesa. Vipps er bare babyen i forhold.

 matatu   buss

I storbyen Nairobi merker en at en ikke har fått bygget ut et skikkelig kollektivnett. Busser og matatuer (14 seters minibusser) har ingen faste ruteopplegg. De kjører fra og til sentrale steder i sentrum av byen og kjører når de er fulle. For dem er det om å gjøre å få så mange turer som mulig mellom Nairobi og utgangsstedet for eksempel Kitengela. Da er det å guffe på, helst utenom køene, for å få flest mulige turer. Passasjerene får versågod finne seg i det. Trafikken står ellers mye i stampe i rushtidene; det kan ta timer å komme på jobb. Mange ønsker bedre bruk av den gamle jernbanelinjen. Da må den nok rustes opp, og det koster som sagt penger……

      Kenyatta conference center, tegnet av en norsk arkitekt, Karl Henrik Nøstvik fra Bodø.

Men det er faktisk blitt bedre etter at de har bygget to omkjøringsveier; the northern and southern bypass. Særlig den siste har vi hatt stor glede av når vi skulle til nord-Nairobi og Rift valley.

Så vil jeg nevne to områder som Kenya er blitt banebrytende: Røykeforbud på alle offentlige steder. Røykereklame er forbudt, men sigaretter er ikke blitt avgiftsbelagt. Likevel synes jeg at det er sjelden man ser folk røyke i dette landet. Derimot er alkoholreklame i høyeste grad tillatt. At kenyanere drikker til dels mye, er det ingen tvil om.

Nytt er det at det ikke er lov med plastposer i butikkene. Det har absolutt gitt synlige resultater. I stedet opererer butikkene med ikke så holdbare tøyposer. Bedre enn ingenting, er min lille erfaring.

Kenya er et land full av kontraster, den dypeste fattigdom i slummen i Nairobi, til den mest overdådige rikdom bare et steinkast unna i bydelen Karen for eksempel. Ingen tvil om at Kenya er underveis, men hvor det fører hen er det få som vet. Det er ingen tvil om at økonomisk er USA et forbilde; sosialisme er det få som snakker høyt om. Ingen av de politiske partiene som jeg har hørt om, har hatt noen spesiell politisk profil. Til nå har de fleste partiene vært stammebasert, med noen unntak. Det ville vært gunstig om partiene ble mer verdibasert og gå på tvers av stammene, men det tar sin tid. Kikuyuene mot resten holder ikke i det lange løp.

Turistene bør stort sett føle seg trygge. Det gjør i alle fall jeg. Landet har mye å by på, safari og fjellklatring i innlandet og badeliv ute ved kysten. Har prøvd det meste.

  Karibu sana

Turen til ”Hell’s gate” ble noe helt annet enn jeg hadde drømt om. Trodde ikke jeg skulle få gjøre slike sprell på mine gamle dager. Blir fortsatt litt skjelven når jeg tenker på det. Glad for at det gikk bra.

Lake Naivasha er en av innsjøene i Rift valley, den mest tilgjengelige fra Nairobi. I dag er det rosedyrkingens hovedområde og etter hvert også blitt et attraktivt turistområde med mange hoteller og camper. Dessuten kommer flodhestene opp av sjøen om kvelden.

Men først hadde vi problemer med å finne et sted å overnatte. Det hotellet vi hadde sett for oss, var selvfølgelig stengt. Det lå helt innerst ved Lake Naivasha. Så prøvde vi ”Elsamere” som i sin tid var Joyce Adomssons hjem (Hun med historien om løven Elsa.) Det ble stemt ned av den yngre garden som ville ha noe mer moderne. Etter tre forsøk til, havnet på et virkelig fint hotell, Lake Naivasha Resort, et virkelig flott hotell med høy standard. Det hyggelige var at det var ikke så mye dyrere enn mange av de andre hotell/camper vi hadde vært innom underveis. Bra var det i alle fall, men flodhestene dukket ikke opp da det ble mørkt….

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det som er spesielt med ”Hell’s gate” er at det er den eneste nasjonalparken det er lov å gå eller sykle for å oppleve dyrelivet. Salmah og Rasha meldte seg frivillige til å sykle. Jeg følte at lysten til å sykle var der, men å oppleve dyrene i fred og ro var å gå. Det er Kenyas nest minste nasjonalpark, og det består av en kløft utformet av vulkansk aktivitet, men med en nokså flat bunn. Her vandret dyrene, og her gikk, kjørte og syklet vi. Det er i dette miljøet at filmen ”Lions King” foregår, og vi fant til og med ut hvilken klippe den unge løveungen ble presentert fra i sin tid.

Veien var til de grader kjørbar, så det ble litt gåing, og litt kjøring på meg og de andre, mens vi kjørte i passende avstand til de to syklende. Dyrelivet var nokså sparsommelig, bortsett fra sebra. En bøffel tok riktignok kursen mot oss, men ombestemte seg heldigvis. Men det jeg har opplevd tidligere å gå på savannen og oppleve dyrelivet der, var noe helt annet enn å gå på en støvete landevei med dyrene omkring deg.

Klippen i “Lions  King”?

Plutselig kom vi inn på en asfaltert vei. Det var veien til jordvarmeanlegget Olkaria. I Kenya utnytter man jordvarmen til produksjon av elektrisk kraft. I dette området er det nokså hett i de øvre lag av jordskorpa med mange varme kilder.

Vi parkerte bilen og syklene, og så begynte det som skulle være en spasertur på 2,5km, trodde vi. Vi begynte å gå en godt oppgått sti som plutselig forsvant ned i en dyp kløft. Der lå utfordringen. Selv om kløften hadde mange trinn i den myke bergarten, betydde det også bratt fysisk klatring nedover i kløfta som etter hvert ble større og større og dypere og dypere. Jeg var glad vi hadde med guide som var til stor hjelp både til å støtte og til å fortelle hvor vi skulle sette føttene. Det var nemlig helvete vi var kommet ned i. Vi besøkte underveis både djevelens soverom og kjøkken, men da vi kom til djevelens loft, dit måtte vi klatre med tau, sa vi nei takk. Nå hadde vi sett nok av djevelens verk!

Det var en fantastisk kløft vi var i, noen steder var den nok over 100 meter dyp. Forklaringen skal visstnok være: For mange år siden var alle innsjøene i Rift valley samlet i en gigantisk sjø. På grunn av vulkansk aktivitet i området, hadde plutselig vannet fått strømme fritt ut og skåret seg dypt ned i de nokså løse sedimentære bergartene. Dermed var helvetet skapt (ganske parallelt med andre helveter på jorda!)

Fra dette fysiske helvete, bar veien etter hvert hjemover forbi et annet helvete på jord, slumbyen Kiberia (med ca. 1 million mennesker) nær veien vi for forbi i stor fart – The southern bypass.

Før det passerte vi på hovedveien mellom Nairobi og Naivasha toppen av ryggen på Rift valley – over 3000moh. Her var det grønt og fint og jordbruk; men det har hendt at det har falt snø her, uten at det har blitt liggende.

Utslitte kom vi ”home” – for å slappe av til hjemreisen…..

Vi besluttet at vårt siste sprell her i Kenya skulle være en tur til ”Hell’s gate”. Jeg kjenner ikke til bakgrunnen for navnet, men utgangspunktet er en gigantisk kløft som vann fra Lake Naivasha utformet en eller annen gang for lenge siden.

Men før det hadde vi besøkt to interessante plasser i Nairobi: Sheldricks orphanage (barnehjem) for foreldreløse eller syke elefantunger, og giraffsenteret for den utrydningstruete nubiske giraffen, også kalt Rotchilds giraff. Som en avslutning reiste vi til det store nye kjøpesenteret nord i Nairobi: Two Rivers. Felles for alle tre var at det var stufullt av folk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mange folk beskuet epefantbabyene, derfor var det bare forestilling fra kl 11 til 1200am

Besøket hos elefantene var kanskje det mest interessante. Foreldreløse eller syke elefantunger blir brakt til dette senteret i Nairobi for å bli flasket opp der av voksne mennesker. Det var elefantunger mellom ett og 4 år vi møtte, og de så absolutt ut til å være i god form. Vi fikk forresten vite bakgrunnshistorien deres mens de ruslet omkring på et lite område under presentasjonen. Noen fikk lov til å klappe dem. Hensikten var at når de vokser opp, skal etter hvert kunne tilpasse seg livet i villmarka – ikke minst takket være de eldre elefantene som faktisk er med å hjelpe. Over 270 elefantunger er i dag blitt voksne ”ville” elefanter i parken Tsavo East”. Fantastisk!

Giraffsenteret presenterte en utrydningstruet art, den nubiske giraffen. Der kunne vi, hvis vi orket i trengselen, mate giraffene med små pellets. Noen av de unge klarte heldigvis å nå fram til giraffene, men det så ut som de fleste giraffene synes at det var litt for mange folk – og holdt seg borte.

Two Rivers Mall lå helt på den andre siden av Nairobi og var en lang kjøretur gjennom sentrum av byen, alltid travel også på en søndag. Det er ikke så mye å si om dette gigantiske kjøpesenteret (det største i Øst-Afrika) enn at det krydde av folk, det var ”Eid mubarak” og fri for de fleste. Det er første gangen i Kenya jeg har følt meg kald mens jeg spiste middag. Hjemme viste termometeret +18C.

Det er kjølig det!!

Det virket nesten kjølig å gå av toget på Nairobi Terminal. Det er forskjell på 31C i Mombasa og 20C i Nairobi. I vrimmelen av folk som ville ha oss til kjøre drosje med dem, var det bare en som kunne kjøre oss til Kitengela – det var jo motsatt retning av hvor alle andre skulle. Hjem kom vi trass i stor trafikk og at en lastebil hadde kjørt seg fast i den gamle togbrua med for høy last.

Buda kjørte oss tidligere på dagen fra Kilifi til Mombasa på en indre vei, som var mer enn god nok for oss. Fikk litt bedre inntrykk av livet på landet i ”mijikondaland”. Mijikonda er fellesnavnet på stammene som holder til her ute ved kysten. Deres kultur er absolutt preget av den kystnære swahilikulturen. Mye palmer, og mange landsbyer der jordhytter var det normale og der moskeen tronte som kirken gjør i våre bygder, barn lekte eller gikk på skole, og kvinnene gikk i sine fargerike gevanter med børen på hodet. Underveis passerte vi en madrasa – skole for undervisning i islam.

At vi da kom over tre timer for tidlig til toget som to av oss, Fatma og jeg, skulle ta til Nairobi, gjorde at ventetiden ble noe lang. Så begynte sirkus sikkerhet, der vi, bagasjen og samvittigheten måtte kontrolleres på alle bauer og kanter. Jeg måtte gi fra meg en saks som hadde overlevet tre andre sikkerhetskontroller. Men, nei, den var forbudt på toget, basta.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Togturen gikk utmerket den, vi fikk faktisk et glimt av Mt. Kilimanjaro underveis, og vi kom til Nairobi samtidig med at de andre akkurat nådde fram til Kitengela. Det tre timene med venting var ikke helt bortkastet. Heller en tur med toget enn tre timer i bilkø – og mye sikrere.

Vi har nemlig vært på ferie. Ikke akkurat luksus, men absolutt utmerket standard på et hotell like utenfor Kilifi (som ligger mellom Mombasa og Malindi) der vi delte en leilighet med tre soverom og stort oppholdsom med wi-fi og det hele; med swimmingpool for både voksne og barn samt sjarmerende ”restaurant” nede i jungelen der apene faktisk ikke var til særlig sjenanse. Ungene var i utgangspunktet litt skuffet fordi det virket noe “primitivt”, men dagen før hjemreisen ville de gjerne være en dag til. Selv syntes jeg at stedet var sjarmerende på sin primitive måte.

Noe av det beste med stedet, var personalet som ikke visste hva godt de kunne gjøre for oss. Det er viktig når en skal være noen dager på samme sted. Det største minuset var stranda som hadde litt ”strevsom” adkomst (fordi en eller annen myndighetsperson forbød bruk av egen eiendom som adkomst) til stranda og som ikke helt var av kyststandard. Det ble museumsbesøk av gamle swahiliruiner, turer i området med sommerfugler og fuglesang, kosing med slanger, båttur med dhow med bading (ca +25C), utforsking av krabbeliv og spising av sjømat – og en ekstra utfordring for noen med kombinasjonen vind og litt høye bølger. Med andre ord: Feriesysler og avslapping. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vi besøkte blant annet noen ruiner fra 1400-tallet som av en eller annen grunn gikk til grunne. Det er mange slike ruiner i Øst-Afrika. Litt lenger nord er ruinene i Ghedi, som er på UNESCOS liste over verdensarv. Det ser ut til at det kan ha en viss sammenheng med nye inntrengere: portugiserne. Swahilikulturen  er en meget spesiell kultur som har oppstått i møtet mellom flere kulturer, den afrikanske (bantu), den arabiske og den indiske. Hovedformålet var handel – og for å kunne handle måtte man ha et språk, et språk som utviklet seg som en sammensmelting av ord og uttrykk fra de forskjellige språkene til kiswahili i dag. Dette språket har i sin natur derfor vært villig til å ta opp i seg elementer fra mange forskjellige språk som området har vært i kontakt med, portugisisk og ikke minst engelsk. Det skjer for så vidt fortsatt. 

Vi hadde tre avslappende dager i passe varmt vær. Regnet gjorde det bare om natta. Mye grønnere her ute ved kysten enn innover i landet.

***

På en tur møtte jeg tre unge gutter rundt 6 år. De viste fram sine nye leketøy; emballasje av leketøy de sannsynligvis hadde funnet på søppelhaugen. De strålte av fryd. Jeg syntes jeg kjente igjen emballasjen som dukken Rasha fikk til 8-årsdagen, hadde vært pakket inn i. 

Det er 24C i Mombasa. Det er ”kjølig” til å være østkysten av Kenya.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Toget seg langsomt inn på stasjonen i Mombasa terminal. Vi hadde nettopp reist fra Nairobi med den nye SGR Madaraka-ekspress. Toget hadde vært underveis uten stans i 4timer og 45 minutter – omtrent samme avstand som mellom Oslo og Bergen. Det gamle toget brukte i sin tid 14 timer og var nattog. Du måtte som regel regne med noen ekstra timer – og kanskje noen uventede tekniske problemer underveis. Det nye toget brukte kortere tid enn rutetabellen.

Toget var selvfølgelig smekkfullt. Stor stemning og mange barn. God service fra personalet som også drev med salgsvirksomhet. Vognene virket ok, setene var gode å sitte i, i alle fall på 1.klasse. Minnet litt om setene på NSB B3 vognene i gamle dager, men de hadde ikke mange reguleringsmuligheter. Litt uvant å reise med et tog hvor lyden fra skinneskjøtene absolutt var hørbare. Var det umulig å legge helsveisete skinner i et afrikansk landskap?

Dessuten var det flott å se det kenyanske landskapet fra toget. Banen ligger ofte høyt i terrenget (ofte på fylling eller bru) slik at utsikten mot landskapet var godt tilstede. Landskapet er stort sett ganske flatt, noen steder er det nesten folketomt – andre steder er det dyrket for eksempel med store sisalplantasjer. Litt over halvveis passerer vi gjennom Tsavo National Park, den største i Kenya. Har vært der før, så det var spennende og se om vi fikk oppleve ”wildlife” fra toget i 100kmt. Det fikk vi.

”Elephants” ble det mumlet gjennom vogna da vi passerte noen elefanter som fredelig beitet et stykke fra jernbanelinja. Og det skjedde flere ganger. Så det ble mye titting ut av vinduet på landskapet som for forbi. Det er noe jeg trives med, nesten bestandig. Landskapet er på mange måter landets sjel.

Selv om vi hadde følelsen av å kjøre i et nesten flatt landskap, er sannheten at vi sank fra ca. 1600moh som er Nairobis høyde, mens Mombasa ligger ute ved havet. Derfor går det litt langsommere motsatt vei. (Vel, det brukte bare 10 min. lenger tid!)

Jeg har reist mange ganger mellom Nairobi og Mombasa med bil. For meg har det alltid vært stressende. Lastebilene er som regel overlesset og kryper av gåre i 50kmt. Det blir det utrolig mange forbikjøringer av. Forbikjøringer krever liv – har hatt skumle opplevelser noen ganger. Med toget var det bare avslapping.

Det største minuset var den overdrevne sikkerhetskontrollen på stasjonen i Nairobi (og Mombasa på tilbakeveien). Her ble vi sjekket fra topp til tå, og bagasjen ble gjennomlyst minst to ganger. Unødvendig stress etter min mening.

Så var det bare å vandre ut i det ”kjølige” Mombasa. Der sto våre venner og ventet. De hadde kjørt tidligere på dagen fra Kitengela til Mombasa, så egentlig var vi nokså bortskjemte.

Først kjørte vi (feil) til havna i Mombasa, men fikk heldigvis svingt unna i tide – ellers kunne vi kanskje blitt sendt som båtfrakt tilbake til Norge? Vi endte derimot på en restaurant i sentrum av Mombasa. Der spiste vi en bedre middag mens vi nøt Mombasas kjølighet og trafikklyder fra restaurantverandaen med flott utsikt mot byen.

*******

På veien tilbake til bilen passerte vi to mødre med små barn som forsøkte å søke ly for natten med noen papplater og annet skrot. Det var kveldens tankevekker – og store kontrast.

Jentene ville til Nairobi og handle til eid. Men skal man handle billig i Nairobi, drar man ikke til Nairobi sentrum, men til bydelen Eastleigh der alt er så mye billigere…..

På mange måter en merkelig bydel. Du kan gjerne kalle den en by i byen, med sin egen økonomi og sitt eget system delvis utenfor kontroll av myndighetene. Den kalles ikke uten grunn ”Lille Mogadishu”. Bydelen kontrolleres faktisk fra Somalia, der forretningsfolk har valgt å investere i Eastleigh istedenfor i hovedstaden Mogadishu. Der herjer jo al-Shabab og andre terrorister. En kan jo lure på hvor disse pengene kommer fra. Kanskje piratvirksomheten langs kysten av Somalia?

Da kenyanske myndigheter i 2012 oppdaget hvor mange somaliere som egentlig bodde i Kenya, ville de hive dem ut. President Kenyatta satte igang en antisomalisk kampanje. Man begynte med en systematisk trakassering av somaliere, også i Eastleigh. Mange tusen somaliere trakk seg ut av landet, men det gjorde de sammen med mellom 10 og 40 milliarder Ksh, og det rammet faktisk kenyansk økonomi ganske sterkt! Derfor fant myndighetene ut at somalierne like godt kunne bli og drive sin business i fred.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og det har de virkelig fortsatt med.

Men å komme dit er ikke som å komme til en åpen og vennligsinnet by. Trafikken er stor og ikke regulert. Gatene er noen steder nesten uframkommelige. Søplet flyter. Somaliene sier det kan de ordne opp i, men myndighetene svarer at det er deres jobb. Altså skjer det ikke noe. Det skjer likevel stadig fornyelser; gamle hus rives og nye forretningssentre skyter opp. Her er stor aktivitet over alt. Men å handle i disse butikkene er visstnok ingen fornøyelse.

Selv fikk jeg klar beskjed om å holde meg i bilen. Mzunguer var ikke særlig velsett i Eastleigh. Miljøet er somalisk/muslimsk, du ser folk i tradisjonelle muslimske klær over alt, noen kvinner er helt tildekket, men hijab brukes ikke. Siden vi var der på en fredag, stengte butikkene mens det var gudstjeneste i moskeene. Somalierne er mer ”konservative” muslimer enn de kenyanske muslimene, og de har ikke så lett for å akseptere den religiøse toleranse som er så vanlig i Kenya. Det er noe vi også kjenner til fra Norge.

Jeg prøvde å få tak i noe av dette miljøet ved bruk av kameraet. Selv om kameraet er ganske lite, burde jeg kanskje ikke ha gjort det. Jeg var ikke klar over at det var fotograferingsforbud i Eastleigh – på grunn av terrorismefaren. En person så jeg hadde kamera og ville ha penger fordi han trodde jeg hadde tatt bilde av ham; en politioffiser hadde sett kameraet idet vi kjørte, men reagerte ikke, heldigvis. Men noen ble sint fordi jeg satte mine venner i fare. Det forstår jeg godt.

Eastleigh er ingen vennlig bydel.

Men maten på den eritreiske restauranten vi besøkte, «Asmara», var i grunnen ganske god.