bjoisac

Da jeg fortalte noen venner at jeg skulle en tur til Kenya i sommer, var det noen som spurte; er det ikke forferdelig varmt der nå som det er sommer. Da kunne jeg fortelle at siden vi vil befinne oss 2* sør for ekvator og 1600m over havet, er det vinter og kjølig her nede.

Hittil har jeg snakket sant. Da vi kom hit var det +16, i går var det ganske mye sol og oppe i +22*C – altså normal norsk sommertemperatur. I dag morges var det bare grått, og +15*C – ikke særlig vanskelig å aklimatisere seg fra sommertemperaturene hjemme. Den største forskjellen er selvfølgelig at det er tørke her, alt er brunsvidd og det er støv i luften. En fordel er at det derfor lite mygg (så en i går) slik at det er liten fare for å bli smittet av malaria.

Foreløpig har vi ikke foretatt så mange sprell. Nærmest gått på oppdagelsesreise i nærmeste nabolag. For her skjer det masse rart på bygningsfronten. Det skyter opp det ene fine huset etter det andre. Vårt byggefelt (med ca.80 bungalover) var nærmest pionerer. Nå er vi nesten omringet av nye, store hus med mur, piggtråd, elektrisk gjerde, tvtallerken, fin port og ofte eget borehull for vann med lagertank på stativ og hund som bjeffer i vei. De veiene vi gikk før, er i dag ofte sperret av piggtrådgjerder til folk som krever landområde. Nytter ikke med bare et skilt her.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Veiene er fortsatt et kapittel for seg. Fra hovedveien og ned til oss, ca. 3km er det en sammenhengende krøttersti med innlagte humper så en ikke skal fristes til å komme over 20km/t – det er fort det. Dessuten er det trafikk av gående, bod-bodaer (motorsykler), tuk-tuks og sauer, geiter og kyr på beite i veikanten. Garantert at hvis det kommer et regnskyll blir det hele omdannet til en hengemyr.

Har sett at noen veier er blitt kjørt opp med veihøvel, så kanskje det vil skje noe positivt på veifronten også. (Det viste seg det var en annen bydel, så for oss er det intet håp).

I vårt område er det ikke mye fattigdom å se, mindre enn tidligere. Kitengela er en av de rikeste byene i Kenya, og det merkes på husstandarden. Mange har akademiske jobber i Nairobi. Å komme til Nairobi har etter hvert blitt et større og større problem. I rushtida kan det ta timer å komme til Nairobi, så mange kjører av gårde ved 6 tiden om morgenen.

Det er faktisk konkrete planer om å kjøre lokaltog på den gamle jernbanelinja inn til Nairobi. Stasjon er i ferd ved bygges i Athi River, og det er et stort ønske om å få en stasjon i Kitengela også; det er tross alt en by på noen hundre tusen innbyggere. Dessuten ender den gamle linja midt i Nairobi, det gjør ikke den nye. Den fortsetter i bro tvers igjennom Nairobi National Park.

Ute på savannen – der vi tidligere opplevde et ganske rikt dyreliv – har det dukket opp mange såkalte ”shanties” (blikkskur) der landgrabbere har slått seg ned for å ta land. Det er faktisk ikke helt trygt å gå der nå, dessverre. Det er meldt om ran og vold. Der holder jeg meg unna på mine daglige turer.

At det nå er forbudt med plast og plastposer er svært tydelig. Det er mindre søppel å se – i alle fall i vår nærhet. Butikkene har i stedet fått tøyposer som i alle fall tåler to tre handleturer før de må skrotes. Framskritt?

En kan ikke ha vært i Kenya uten å ha vært på safari. Nå har jeg vært her i 14 dager og knapt nok sett en sebra, i alle fall ingen giraff. Derimot geiter og kyr som vasser rundt i gatesøpla i Kitengela.

Det var barna i huset som foreslo å dra en dag til nasjonalparken som lå like rundt hjørnet: Nairobi National Park. Den går egentlig helt inn mot sentrum av Nairobi, bare avstengt med elektrisk gjerde. Den er under konstant angrep fra byen, men har foreløpig klart å stå imot det meste – bortsett fra en ringvei som har blitt bygd helt i utkanten av parken, og den nye SGR jernbanen som er blitt bygd i bru tvers over hele parken. Den er på 117km2 – så her er det ikke snakk om en zoologisk hage, men et fungerende økosystem med de fleste ville dyr i Øst-Afrika, bortsett fra elefanter.

Så en morgen bare dro vi av gåre – tre voksne og to barn. At vi på veien inn til parken satt i bilkø, måtte vente på to kryssende flokker med kyr sluppet over motorveien ved hjelp av politiet, er også en del av historien. Men på en utrolig sølete vei nådde vi endelig inn til porten der vi betalte parkavgift. Kan vel nevne at jeg betalte ¾ av avgiften, som utlending – bortimot 500 kroner.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men så var alt klart for den forgjettede parken. 100 meter og det var som å komme inn i en annen verden. Trafikken var bak oss, foran oss var naturen. Vitsen med safari er å oppleve naturen slik den er i virkeligheten. Bare like rundt hjørnet beitet en flokk giraffer, gamle og unge. Vi ble bare stående og beundre disse utrolige dyrene i deres rette omgivelser. En spaserte over veien bare få meter foran bilen. Nytt møte med giraff denne gangen også!

Men det ble mer etter hvert som vi kjørte gjennom parken. Noen park er det jo ikke siden alt er overlatt til naturen, til og med veiene vi kjørte på. Denne gangen var vi glade vi hadde 4wd.

 impalaer.

  vortesvin

Snart kom vi forbi flokker av kongoni (hesteantilope), sebra, gnu og andre antiloper, som før var vanlig på savannen vår, samt vortesvin. Sebraen er ett av mine favorittdyr, uvisst av hvilken grunn. Den skal være mer intelligent enn de fleste (mange flokkdyr er det). Noen påstår at den er sexy. Dessuten så vi mye struts; til og med kongetrane med kyllinger. Kongetranen er en vakker fugl med masse vakre farger. Ugandas nasjonalfugl.

Et dyr jeg aldri hadde sett i denne parken før, var sjakalen. Den har jeg sett mange andre steder. Nå så vi flere sjakaler i gresset på sin stadige jakt etter noe å spise. Sjakalen har noe av det samme ryktet som reven hjemme. Lur som en sjakal passer visst bra i Afrika.

Selvfølgelig er det litt tilfeldig hva en får oppleve på en safari. Det er ikke sikkert at en får oppleve alle dyr som en har lyst til å oppleve. Leopard har jeg aldri opplevd i denne parken, men den fins, helt sikkert. Vi kjørte til deler av parken hvor vi tidligere hadde opplevd for eksempel neshorn. Selv om de ikke har elefanter, har de en liten stamme av ”sorte” (spissmunnede) neshorn – de som er utrydningstruet. Jammen var vi ikke heldige denne gangen også. Et enslig neshorn beitet oppe i lia noen hundre meter fra bilen. Vi fulgte den en stund mens den beveget seg nedover, men valgte å kjøre da den så ut til å bevege seg mot oss. Sorte neshorn er ikke å spøke med.

To grantgaseller som sloss ble et annet høydepunkt. Det så ut som de hang fast i hverandre. Men da hornene løsnet, var det bare på’n igjen. Hvem som vant fikk vi aldri oppleve.

Et sted i parken er det mulig å få en vandrende opplevelse langs Athi River. Krokodille og flodhest kan oppleves på nært hold (vakten har gevær) samt bushbuck og apekatter. Denne gangen fikk vi nøye oss med en stor krokodille.

Det knytter seg alltid spenning til kanskje det mest attraktive dyret: Løvene. Vi nærmet oss utgangen, da noen fikk en idé om å kjøre en ekstra runde rundt en liten dam i nærheten. Og der lå den, løveflokken, noen hundre meter fra veien – og med et bakteppe av trafikk fra den nye omkjøringsveien der bilene ilte forbi i jevn kø. Det var tydelig at et dyr var drept (var det en av giraffene tidligere på dagen?), og at løvene delvis var inne i ”dvalemodus”. Litt vanskelige terreng- og lysforhold gjorde at løvebildene ikke var av de beste. Men løvene var opplevd – som de sosiale dyr de er. Ungene var i alle fall svært glade for den lille ekstrarunden vi gjorde.

Safari er vanskelig å beskrive, men må oppleves. Det blir kanskje enda råere i de store nasjonalparkene langt vekk fra byen der elefanten i alle fall hører hjemme, og trafikkstøyen ikke er til stede. De ville dyrene i Afrika / Kenya er under stadig press fra menneskesamfunnet. Da er det godt de fortsatt kan oppleves i nasjonalparkene.

Karibu safari.

25.7.2019

Så har vi vært ute på vår første ekspedisjon. Kan gjerne kalle den: Hvor ble det av alle dyrene – som i sin tid befant seg ute på savannen? La meg si at ekspedisjonen ble delvis vellykket.

Vi bestemte oss for å kjøre til Stony Athi, en stasjon på den gamle jernbanen. Dit hadde vi kjørt flere ganger og hatt mange fine dyreopplevelser. Siste gang hadde det kinesiske selskapet som bygde den nye jernbanen, laget et stort anlegg for utbyggingen like ved stasjonen, noe som gjorde at vi da så færre dyr. Nå var det bare få spor etter den kinesiske virksomheten. Vi håpet at dyrene var kommet tilbake.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Vi stappet oss inn i bilen. Det var plass, men norske myndigheter ville nok rynket på nesa. Men vi var jo i Kenya.

Men først begynte vi å lure på om det i det hele tatt var mulig å komme dit. I Athi River kom vi inn i en gigantisk kø imot Mombasa Highway, og ifølge informasjonen vi fikk, ville det ta en time til vi nådde veien. Kenyanere er utålmodige i trafikken. Her gjaldt det å kjøre utenom – helst utenom veien for å komme fortere fram. Buda valgte å gjøre det et stykke, men piltet seg så inn i køen igjen. Til slutt nådde vi fram til krysset der politiet faktisk tok grep og slapp trafikken fra vår sidevei fram. Men moralen blant kenyanske bilister er: Meg først, og helst plasser deg slik at du står i veien for andre.

Ut på highwayen kom vi til slutt, og etter noen kilometer kom vi inn på en nybygd ”dual carriage way” der trafikken endelig ”slapp løs”. Så tok vi av fra hovedveien  i retning Stony Athi – en skikkelig ”røff road”, men ikke av de verste.

Det første vi opplevde var nesten å kjøre på en impala som hoppet over veien. Her var altså ville dyr – selv om vi så noen ”shanties” (blikkskur) ikke langt unna. Så dukket de opp den ene etter den andre, sebra, gnu, kongoni, antiloper. Giraffer så vi bare laaaaangt unna. Det var litt synd, for her så vi vanligvis giraff ganske nært. Likevel var det ikke så mange dyr som vi tidligere har opplevd her.

Noe nytt var kommet. Et slags rekreasjon/konferansesenter med hotell og restaurant, som tydeligvis satset på turister som ønsket ro og fred med ville dyr i nærheten. Løver kunne de ikke love. Selv hadde de gående omkring på området to thompsongaseller som var bortimot tamme. Ungene prøvde å komme innpå den ene, en bukk, men den sa ”trø meg ikkje for nære”, og gjorde stangeutfall mot dem.

Vi nøt i alle fall et bedre måltid og et avstressende miljø. Hit kunne jeg gjerne komme tilbake og slappe av noen dager hvis lommeboka sa ja…..

Vi ville unngå å kjøre tilbake samme vei, så vi rådførte oss med kjentfolk som fortalte at det var mulig å komme over på den andre siden av den nye jernbanen via en undergang. Den førte oss rett til den gamle stasjonen ”Stony Athi”. Men vi måtte først klatre over sporene til den gamle jernbanen – jernbaneovergang hadde de ikke bygd.

Her hadde vi kjørt før, og vi visste at det var en meget dårlig vei der, men ikke verre enn at den kunne kjøres; vi hadde tross alt 4hjulstrekk. Så etter noen saueflokker sovende i veien, et vakkert, gammelt tre, passering av et tørrlagt elveleie, sebraer som stakk av fra en gående dame og et afrikansk market vi nærmest kjørte gjennom, kom vi tilbake til vårt ”home” igjen – sånn passe gjennomrystet. Men turen hadde vært fin den, det var som vanlig alle enige om.

 Kitengela

19.7. 2019
Vi er i Kitengela, Kenya. Her er det vinter, hjemme er det sommer.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Vinteren her er ikke så forskjellig fra en norsk sommer – i alle fall når det gjelder temperatur. I morges var det 14*C og overskyet. Det som skiller vinteren her fra sommeren hjemme er at her er det overskyet for det meste uten regn, men hjemme skifter det hele tiden mellom regn og pent vær.
Reisen ned var som forventet lang og slitsom. Forbindelsen i Amsterdam var grei, vi rakk flyet til Kenya med god margin. Begge flyene var stu fulle. Vi hadde fått plass helt bakerst i flyet – kort vei til toalettet i det minste. Ellers er det å fly om natta nokså slitsomt. De vekket oss med å slå på lyset ca. Kl.0400 for at vi skulle få litt frokost før vi landet. Det var den mest sparsommelige frokosten jeg noensinne har spist. Vi landet før ruta kl 0545 i Nairobi, og etter litt venting, kom våre venner for å hente oss. Det ble et virkelig hjertelig gjensyn.

På vei mot Kitengela kunne vi observere at det stadig vekk foregår utbygging langs Mombasa Highway. Det være seg boliger eller kjøpesentre eller bensinstasjoner. Bensinen her koster rundt 12kr. literen, og det er dyrt når en ser i forhold til levestandard. Elektriske biler finnes ikke, men hybrider er observert. Veien fra Kitengela setrum og ut til der vi bor hadde imidlertid ikke gjennomgått noen statushevning, snarere tvert imot. Rough kalles det.

Da vi kom frem til Kitengela, ble det et godt velkomstmåltid med mandazi. Virkelig godt. Nå holder vi på å aklimatisere oss, blant annet hadde vi en hyggelig tur til savannen i går ettermiddag. Det var svært hyggelig, selv om savannen har endret karakter fra et sted for ville dyr til et sted for dårlige mennesker. Det gjør den ikke spesiell attraktiv lenger.

Salmah og Rasha fant tilbake til gammelt vennskap trass i noen cm. høydeforskjell (og 4 år i alder)

Akkurat nå sitter jeg og venter på at sola skal varme litt innimellom skyene.

For meg ble avslutningskonserten med KSO og Natalie Stutzmann den rene festkonserten. Ikke at musikken som sto på programmet egentlig var festmusikk, men den ble det likevel. To franske og en tsjekkisk komponist: Bizet, Ravel og Dvorak. Sånn sett ingen tradisjonell konsert, men likevel.

Egentlig trodde jeg hun la opp til fransk aften, men hun ville ha med noe av Dvorak som en slags kontrast – nemlig de tre kanskje mest kjente av hans «Slaviske danser». Personlig kunne jeg gjerne tenkt meg noe av Debussy, han har skrevet mange orkesterverk som sikkert ville ha passet inn.

Bizet er en komponist de færreste har et forhold til utenom operaen Carmen. Kanskje noen husker duetten fra «Perlefiskerne» fra ønskekonserten i gamle dager. For de fleste var nok suiten fra «L’Arlesienne» ukjent musikk, likevel ikke vanskelig fordi den har mange melodier og stemninger som er lette å kjenne igjen. Som sølvstrupe var det lett å kjenne igjen «Prelude» som julesangen «de tre kongenes marsj» som vi framførte før jul. Her var både stille musikk, ren romantikk f.eks i menuetten som ble innledet med vakkert fløytespill og harpesolo og festlig dansaktig musikk for hele orkesteret. Interessant var Bizes bruk av altsaxofon både som soloinstrument og tuttiinstrument. Vakkert, men også lydmessig en utfordring fordi den var svært hørbar. (Ravel brukte også instrumentet, men da ikke på langt nært så hørbart). Var det derfor ikke flere komponister lot det integrere i det klassiske orkesteret?

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Hadde det vært festlig før pause, ble det ikke mindre etter pause. Dvoraks tre «Slaviske danser» (i virkeligheten er det vel 12 danser i op.46) – kanskje de mest kjente – er i seg selv festlig musikk. Det som kjennetegner dem er jo folkelighet og kontrast mellom den friske innledningen og et mer melodiøst mellomspill – delvis satt opp mot hverandre.

Resten av konserten var viet til Maurice Ravel – den yngste av de tre komponistene, men ikke den dårligste. Han var påvirket av tidens strømning: Impresjonismen. Det fikk vi merke ikke minst i det andre verket: «Une barque sur l’ocean». Der ble vi virkelig vugget i de store bølgene på havet, nesten så en følte sjøsprøyten i ansiktet…. Også Debussy ble jo inspirert av havet.

De to andre verkene av Ravel var mer tilbakeskuende. Ravel var en stor beundrer av 1700-tallsmusikk, men gjorde den om til sin egen. Han var en stor beundrer av Couperin, og «menuett antique» er absolutt i en gammel stil – lik Griegs Holbergsuite eller Stravinskijs «Pulcinella» – men på Ravels “moderne” måte.

Avslutningen av hele konserten var en sterk framføring av Ravels mesterlige «La valse» – der valsetemaet skrider langsomt fram fra de mørke instrumentene i orkesteret, for så å bli omdannet til en ildfull vals, men det utvikler seg videre – det blir nesten villere og villere og avslutningen blir nesten et dansens sammenbrudd – nesten i et kaos…… Jeg velger å tolke musikken som at valsens tid er over for alltid. Verdenskrigen var over.

Natalie Stutzmann inspirerte sine musikere denne kvelden til å yte det beste, det ble “full trøkk” som noen sa etterpå, og resultatet ble overstrømmende begeistring blant publikum – av og til nesten for mye applaus – i alle fall underveis.

Nathalia Stutzmann er på besøk i byen og folk strømmer til konsert. Aldri sett så mange «nye» ansikter i foajeen som på denne konserten, mange unge. Konserten var ingen lettvekter, her var i alle fall ett verk som må kalles en tungvekter i symfoniens verden: Brahms 4. og siste symfoni.

Konserten åpnet med en «lettvekter», Mozarts ungdomssymfoni nr.25 i g-moll – en representant for den litt mer galante stilen på 1770-tallet. Selv om den var en representant for «Sturm und Drang» perioden, viste den også den unge Mozarts evne til å skrive i den store stilen som symfonien representerer. Jeg synes orkesteret ga en fin framførelse av symfonien, kanskje litt langsomt tempo i første sats. Personlig ville jeg foretrukket et mindre orkester, færre strykere. Dermed ville det ble større kontrast til blåserne (4 horn, 2 oboer og 2 fagotter.) – og kanskje større intimitet?

Kontrasten ble enorm til det neste verket: Brahms «Tragiske ouvertyre». Plutselig var det et stort symfoniorkester på podiet som framførte musikk med masse følelser. Nesten så jeg følte at Mozart ble blåst bort. Interessant var det hvem som kom inn – etter hva jeg kunne se: Ingen fioliner eller bratsjer, en cellist og to kontrabasser, tromboner, trompeter, tuba, kontrafagott, fløyter, pauker og slagverk. Her fikk orkesteret virkelig vist seg fram under Stutzmanns ledelse. Dette er jo et enkeltstående verk i Brahms produksjon, og har en ganske mørk stemning, men ikke dyster. Dessuten pekte det framover mot kveldens høydepunkt den 4. Symfonien som kom etter pausen.

4. Symfonien regnes av mange som Brahms viktigste og beste symfoni, og etter kveldens konsert er jeg enig. Jeg har hørt denne symfonien mange ganger opp igjennom. Dette ble et gjenhør med en gammel favoritt som jeg ikke har lyttet til på mange år. Stutzmann ga symfonien en sublim fremførelse der en tydelig kunne merke engasjementet hos orkesteret i nesten hver enkelt strofe. For meg ble 2. satsen et høydepunkt. Av og til kunne en ønske flere fioliner eller celloer når hovedtemaet ble presentert i disse gruppene, men «suget» var der, og det var mer enn nok for meg. Jeg synes også at passacagliaen i 4 sats er mektig med sin trombonefanfare i begynnelsen og temaet som varieres etter alle kunstens regler i de fleste orkestergrupper. Passacaglia er jo et barokt stilelement som egnet seg godt for Brahms – (og Ludvig Irgens Jensen – men det er en helt annen historie). Brahms er mye tilbakeskuende i sin musikk, men absolutt en romantiker. Kanskje der hovedkonflikten mellom Brahms og Wagner lå – at han ikke var «moderne» nok?

Og bak det hele sto en suveren dirigent og et inspirert orkester. Kan det gjøres bedre?

Vi gleder oss til neste møte, men da med fransk music (og litt tsjekkisk).

Rart i grunnen og høre dette storslagne Requiem fra salen, når jeg to ganger tidligere har vært med å framføre det – første gang i selveste Nidarosdomen med koret Con Brio fra Bodø/Mo i Rana og Trondheim symfoniorkester. Da opplevde jeg verket innenifra, nå utenfra. Men det har sine fordeler å kjenne verket godt innenifra, slik som i Kilden i kveld. Det ble en storslått opplevelse, både med kor og orkester og gode solister, men kanskje ikke så inderlig som jeg opplevde det første gang.

Det er et vakkert verk som altså ikke følger den tradisjonelle requiemoppskriften. Brahms hentet ut tekster fra Bibelen som han satte sammen slik at de gir et budskap om trøst og forsoning. Hensikten var at det skulle være forståelig for folk flest – den vanlige tysker; derfor «Ein deutsches Requiem». Hos oss framføres den tyske teksten, men heldigvis med norsk oversettelse så også vi lett kan forstå hva musikken handler om. Det var det som var viktigst for Brahms.

Innledningen til verket er magisk – nesten stille i orkesteret når koret smyger seg inn med «Selig sind,» – «salige er de som sørger, for de skal trøstes». Den mørke tonen holdes hele satsen ut, f.eks. spiller ikke fiolinene i denne satsen i det hele. Men musikken er ikke like mørk hele veien i verket, det kommer lysere partier, nesten jublende, det veksler hele tiden mellom det mørke og det lyse. Musikken er aldri dyster, den er full av håp. Slik fortsetter verket hele veien ut til den siste satsen som rolig forkynner at «salige er de døde som fra nå av dør i Herren.». Det er denne stemningen som gjør dette verket så betagende, og så populært? (Det var fullt i Kilden).

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Dette er først og fremst et korverk der orkesteret og solistene bare har utfyllende roller. Teksten er viktigst for å få formidle for Brahms. Koret sang bra, men i noen tuttipartier ble det «overkjørt» av orkesteret. Kanskje koret kunne vært noen flere, særlig merket en det på herresiden som av og til nesten forsvant, kanskje spesielt tenorene. Når en har sunget tenorstemmen noen ganger, merker en fort om ting ikke er på plass, dessverre.

Men jeg synes framførelsen var flott, mektig, og Kilden var det rette stedet, mener jeg, for dette verket som nyter godt av Kildens gode akustikk. Interessant og stemningsskapende var den varierte lyssettingen i salen.

Takk.

AV HENNING KRAGGERUD

Ja, vi har vært på konsert med «nyskrevet» musikk (2014). Det var komponisten selv, Henning Kraggerud, som var solist med strykerne i KSO. Det ble et hyggelig og til tider svært vakkert møte med den unge komponisten og ikke minst dyktige fiolinisten.

I «Førsnakk» fortalte Kraggerud litt om tilblivelsen av verket, at det var Jostein Gaarder som skrev en fantasifull tekst om tidsvandring på jorden. Denne teksten inspirerte Kraggerud til å skrive dette verket som består av 4 fiolinkonserter delt opp i 24 satser – hver sats i en bestemt toneart slik at hele spekteret av tonearter i dur og moll ble dekket opp; annenhver sats i dur og annenhver i moll. De to første fiolinkonsertene dekket b-toneartene; de to siste dekket # – krysstoneartene. Hver fiolinkonsert hadde 6 satser – postludium som han kalte dem, mens verket ble avsluttet med en ouvertyre – nokså bakvendt med andre ord. Mellom hver sats refererte Kraggerud til Gaarders tekst til publikum i salen. Kanskje vi burde hatt den trykket i programmet. Programmet fortalte ingenting om Jostein Gaarders tekst overhode.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Personlig kunne jeg godt klare meg uten Gaarders tekst. Den virket nesten bare forvirrende. Hvorfor kunne ikke musikken få tale sitt eget språk? Jeg synes den var tydelig nok. Sorg og glede, dans og fortvilelse, musikken prøvde å favne alt – i alle tonearter. Jeg synes Kraggerud musikk overbeviste meg om at det ikke er tonearten i seg selv som har sin egen karakter, men det komponisten legger i den.

Kraggerud sa om seg selv at han var født 100 år for seint, at han var flasket opp med de store romantikerne. Siden verket handlet om tonearter var han jo bundet av dem, men han prøvde å sprenge dem av og til. Dissonansene var der, men de var ikke grensesprengende. Han fortalte at han var blitt inspirert av 1900-tallskomponister som Prokofjev og Poulenc. Det vil jeg være enig i, her var mange elementer av det en kunne kalle 1900-tallsmusikk – jeg syntes jeg hørte innslag av Sjostakovitsj som skrev mye for strykere. Da vi på konsertens vandring østover kom til Manaus i Brazil, var det sterke celloklanger som satte tankene mine til Brazils store komponist Villa-Lobos som skrev mange verk for et «celloorkester».

Han karakteriserte verket som 4 fiolinkonserter. Fiolinkonserter var det uten tvil for fiolinen spilte den ledende rollen, men det jeg ofte forbinder med fiolinkonsert – at en solist skal vise hvor flink/virtuos han var til å spille fiolin der orkesteret bare er med for å akkompagnere, var det ikke. Her var det snakk om samspill med medspillerne, orkesteret, som også hadde mange solistiske oppgaver. Til tider var det kammermusikalske innslag der grupper spilte mot hverandre. Særlig la han solistoppgaver til de mørke strykerne, bratsj (han spiller selv bratsj), cello og kontrabass. Dette syntes jeg var svært vellykket.

Equinox er et vakkert verk og burde være publikumsvennlig. Jeg merket at folk var skeptiske til det nye, men mange uttalte etter konserten at dette var flott musikk. En kan muligens diskutere om verket kunne stykkes opp og at fiolinkonsertene kunne spilles separat – slik at en ikke ble sittende igjen med følelsen av å høre det samme om igjen og om igjen. Jeg synes at det gikk bra, fordi musikken var så variert.

Om det er et verk som blir stående som en klassiker får tiden vise.

Og komponisten som sto for magien var Nicolai Rimskij-KorsakoV, som en gang i sin ungdom var med skipet til den russiske storfyrste Nikolai besøkte Kristiansand en gang på 1880-tallet. Han hadde altså en fordums kontakt med byen vår – 3 dagers besøk som ung kadett. En kan imidlertid merke i musikken hans at han hadde vært en tur til sjøs, særlig i det siste verket, «Sheherazade». Der går det igjen et tema som tydelig illuderer reise på havet. At båten sank, var en annen historie. Sånt blir det eventyr av.

Eventyr kan en vel si det ble mye av i kveldens siste nummer, «Sheherazade» som jo bygger på historiene fra 1001-natt. Må vel kunne si at det ble konsertens hovedverk – og det er vel også komponistens mest kjente verk. Jeg tror jeg har opplevd det framført minst to ganger tidligere «live», både med KSO og KORK. KORK spilte det på en lørdagskonsert i Aulaen og da lot de en skuespiller lese innledningen til «1001-natt» nå publikum rødmet i benkeradene – den er meget erotisk! Det ble vi skånet for, men KSO ga en utrolig fin framførelse av dette ganske «sprelske» verket, men mange vakre partier underveis, særlig i 3. sats; prinsen og prinsessen. Og ikke minst: Orkesteret fikk vist hvor mange eminente solister de har i sine rekker. Størst innsats hadde jo konsertmesteren for kvelden, Elisabeth Dingstad, som måtte ta fram alle sine virtuose egenskaper – med bravour! Hun er faktisk fiolinist i Gewanthausorkesteret i Leipzig, så hun var hentet langveis fra for kvelden.

Konserten ble innledet med en gammel «kjenning». «Capriccio Espagnol» . På 60-tallet spilte vi den i Studenterorkesteret i Oslo, og jeg fikk æren av å sitte bakerst på 2.fiolin og spille med. Utrolig hvor mye jeg husket igjen av musikken fra den gang. En russisk komponist som drømmer om Spania er vel ikke så vanlig, men musikken høres utrolig spansk ut med masse rytmer og temposkiftninger, og ikke minst mye «lidenskap». (Lurer på om en spanjol vil si seg enig). KSO spilte som om de var spanske!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

«Russisk påske» var det minst kjente verket, selv om jeg har hørt det noen ganger i forskjellige sammenhenger. Nå var komponisten på hjemmebane, sitt elskede Russland. Han tilhørte jo det nasjonale russiske skolen. At hans to mest spilte verk handler om begivenheter utenfor Russland, er en annen historie. At dette ikke var et kirkelig verk kunne en fort merke, for her var også danseaktige rytmer, men trombonene minnet oss om det sakrale ved påsken. (I den ortodokse gudstjenesten bruker de ikke instrumenter, bare sang, men den sangen er utrolig flott, det har andre russiske komponister fortalt oss om).

Konserten hadde verker av bare en komponist, Nikolai Rimskij-Korsakov. Han er jo blitt kjent for å være en stor orkestrator, og det fikk han vist i denne konserten. Med tre verk skrevet omtrent samtidig ble det likevel for mye av det samme. Hadde komponisten enda forandret stil i løpet av sin levetid som f.eks. Igor Stravinskij som var elev av Rimskij-Korsakov, hadde det vært noe annet. (Jeg har med spenning sett fram til en helaften med en av mine favoritter; Bohuslav Martinu, det hadde i alle fall blitt både konsert og symfoni med stor variasjon.) Årets program mangler faktisk verker av komponister som skrev musikk etter 2.Verdenskrig. Det er meget synd..

Konserten hadde ingen store solistiske innslag i form av solistkonsert, men den var ellers full av solistinnslag i orkesteret, ikke minst av konsertmesteren, Elisabeth Dingstad. Og det hele ble eminent ledet av den gamle “ringreven” Marc Soustrot.

EN MUSIKALSK REISE I DET NÆRMESTE ROM: PLANETENE

KSO hadde lovet oss en reise ut i verdensrommet – til astrologiens verden – til planetene. Som reiseleder og guide hadde de valgt den engelske komponisten Gustav Holst. Han har skrevet et storverk, kanskje hans egentlige livsverk, nettopp om planetene.

Det har i alle fall jeg hatt en drøm om å høre «live». Har hørt det på cd, sett det fra Royal Albert Hall i London på YouTube – endelig med KSO i Kilden – godt forsterket med musikkstudenter fra Norge og Polen. Det var fullt på podiet da orkesteret satte i gang.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Men konserten måtte ha et «påfyll» når en først hadde så stort orkester. Hvorfor ikke Richard Strauss – han har jo skrevet mange symfoniske dikt for stort orkester. I disse Meetoo tider kan en undre seg over at musikken om kvinnebedåreren «Don Juan» ble valgt. Ja, det er ungdommelig og frisk og masse støy. Personlig ville jeg kanskje heller hørt «Till Eulenspiegel» – da hadde i alle fall hornistene fått noe å bryne seg på (sikkert mange andre også). Strauss er for meg en komponist som har skrevet mye programmusikk, og jeg opplever han veldig overfladig, så også i Don Juan. Likevel – en storstilet opptakt.

Orkesteret brakte oss i Mars rett inn i planetenes verden. Snakk om flott innledning. Dirigent Bergby ledet det hele med sikker hånd, her var alt på plass – til og med den typiske engelske sound som følger med dette verket. Planetene er for meg et bilde på de forskjellige menneskelige sinnsstemningene som hver enkelt planet har. Vi har noe av dette i oss alle – i større eller mindre grad. Verket virker derfor personlig på sin måte.

Verket er sikkert vanskelig for de enkelte musikerne. Her går det ofte hurtig for seg fra stemme til stemme. Ja, det var noen unøyaktigheter underveis, men det ødela ikke for meg den enhetlige stemningen som hver enkelt sats brakte med seg. Fire fløyter skapte stor mystikk, og av og til kom det musikk som var vanskelig å identifisere hvor kom fra – her var så mange forskjellige instrumenter – til og med elektronisk orgel som i mine ører fungerte bra. Flott med stort orkester – og flott musikk.

Takk for at vi fikk oppleve Planetene i Kilden med det store orkesteret – og må ikke glemme damene på slutten. Det ble sfærisk….. Det var sikkert et stort løft. Men det var verdt det.

Deilig å kunne gå hjem i fullmåneskinn!