Turen til ”Hell’s gate” ble noe helt annet enn jeg hadde drømt om. Trodde ikke jeg skulle få gjøre slike sprell på mine gamle dager. Blir fortsatt litt skjelven når jeg tenker på det. Glad for at det gikk bra.

Lake Naivasha er en av innsjøene i Rift valley, den mest tilgjengelige fra Nairobi. I dag er det rosedyrkingens hovedområde og etter hvert også blitt et attraktivt turistområde med mange hoteller og camper. Dessuten kommer flodhestene opp av sjøen om kvelden.

Men først hadde vi problemer med å finne et sted å overnatte. Det hotellet vi hadde sett for oss, var selvfølgelig stengt. Det lå helt innerst ved Lake Naivasha. Så prøvde vi ”Elsamere” som i sin tid var Joyce Adomssons hjem (Hun med historien om løven Elsa.) Det ble stemt ned av den yngre garden som ville ha noe mer moderne. Etter tre forsøk til, havnet på et virkelig fint hotell, Lake Naivasha Resort, et virkelig flott hotell med høy standard. Det hyggelige var at det var ikke så mye dyrere enn mange av de andre hotell/camper vi hadde vært innom underveis. Bra var det i alle fall, men flodhestene dukket ikke opp da det ble mørkt….

Annonsørinnhold

15 «hemmelige» ferieperler: Disse bør du oppleve i løpet av livet

Det som er spesielt med ”Hell’s gate” er at det er den eneste nasjonalparken det er lov å gå eller sykle for å oppleve dyrelivet. Salmah og Rasha meldte seg frivillige til å sykle. Jeg følte at lysten til å sykle var der, men å oppleve dyrene i fred og ro var å gå. Det er Kenyas nest minste nasjonalpark, og det består av en kløft utformet av vulkansk aktivitet, men med en nokså flat bunn. Her vandret dyrene, og her gikk, kjørte og syklet vi. Det er i dette miljøet at filmen ”Lions King” foregår, og vi fant til og med ut hvilken klippe den unge løveungen ble presentert fra i sin tid.

Veien var til de grader kjørbar, så det ble litt gåing, og litt kjøring på meg og de andre, mens vi kjørte i passende avstand til de to syklende. Dyrelivet var nokså sparsommelig, bortsett fra sebra. En bøffel tok riktignok kursen mot oss, men ombestemte seg heldigvis. Men det jeg har opplevd tidligere å gå på savannen og oppleve dyrelivet der, var noe helt annet enn å gå på en støvete landevei med dyrene omkring deg.

Klippen i “Lions  King”?

Plutselig kom vi inn på en asfaltert vei. Det var veien til jordvarmeanlegget Olkaria. I Kenya utnytter man jordvarmen til produksjon av elektrisk kraft. I dette området er det nokså hett i de øvre lag av jordskorpa med mange varme kilder.

Vi parkerte bilen og syklene, og så begynte det som skulle være en spasertur på 2,5km, trodde vi. Vi begynte å gå en godt oppgått sti som plutselig forsvant ned i en dyp kløft. Der lå utfordringen. Selv om kløften hadde mange trinn i den myke bergarten, betydde det også bratt fysisk klatring nedover i kløfta som etter hvert ble større og større og dypere og dypere. Jeg var glad vi hadde med guide som var til stor hjelp både til å støtte og til å fortelle hvor vi skulle sette føttene. Det var nemlig helvete vi var kommet ned i. Vi besøkte underveis både djevelens soverom og kjøkken, men da vi kom til djevelens loft, dit måtte vi klatre med tau, sa vi nei takk. Nå hadde vi sett nok av djevelens verk!

Det var en fantastisk kløft vi var i, noen steder var den nok over 100 meter dyp. Forklaringen skal visstnok være: For mange år siden var alle innsjøene i Rift valley samlet i en gigantisk sjø. På grunn av vulkansk aktivitet i området, hadde plutselig vannet fått strømme fritt ut og skåret seg dypt ned i de nokså løse sedimentære bergartene. Dermed var helvetet skapt (ganske parallelt med andre helveter på jorda!)

Fra dette fysiske helvete, bar veien etter hvert hjemover forbi et annet helvete på jord, slumbyen Kiberia (med ca. 1 million mennesker) nær veien vi for forbi i stor fart – The southern bypass.

Før det passerte vi på hovedveien mellom Nairobi og Naivasha toppen av ryggen på Rift valley – over 3000moh. Her var det grønt og fint og jordbruk; men det har hendt at det har falt snø her, uten at det har blitt liggende.

Utslitte kom vi ”home” – for å slappe av til hjemreisen…..