STRYKERFEST I KILDEN

 

Det var virkelig fest i Kilden i går, torsdag. KSOs strykergruppe og Julian Rachlin bidro absolutt til festen sammen med et virkelig entusiastisk og ungdommelig publikum. Ikke så ofte at dirigent og orkester får tilrop før de har begynt å spille.

Om det var det som oppildnet dem, vites ikke, men jeg tror at Julian Rachlin, først og fremst som fiolinsolist, men også dirigent, var den som sto for energien, for maken til entusiastisk spill skal en se lenge etter. Og orkesteret hang med, det vil si de hang ikke, de var absolutt i manesjen og spilte så virtuost som de aldri har gjort før.

Programmet var Vivaldis 4 årstider før pause (ble faktisk spilt i ett uten applaus mellom), et kjent Mozart divertimento og Piazzollas Årstider i Buenos Aires etter pause. Det siste appellerte nok til rytmefoten hos de fleste.

Enhver fiolinist med et visst navn har laget sin versjon av Vivaldis årstider. Julian Rachlin laget sin med store kontraster mellom sterkt og svakt og hurtig og langsomt. Av og til synes jeg det gikk vel hurtig. Tidvis spilte de så svakt at til og med cembaloet kunne høres. Akustikken i Kilden tåler virkelig svakt spill. Det høres!! Orkesteret var virkelig med på notene og flere hadde solistiske oppgaver – mest solocellisten Leonardo Sessena. Og han fikk mer å gjøre seinere i konserten.

Mozarts divertimento var forhåpentligvis ikke ukjent for de fleste. En klassiker fra hans ungdomstid. Orkesteret spilte med klassisk eleganse (fikk underveis assosiasjoner til Sandor Wegh og hans Salzburg Camerata) – kanskje særlig i 2.satsen. Siste satsen synes jeg gikk vel fort, men orkesteret viste sine virtuose sider med et herlig samspill mellom gruppene.

Piazollas musikk handler jo om tango, men ikke hvilken som helst tango, men den raffinerte tango. Kanskje ukjent musikk for de fleste. Jeg hadde tidligere lyttet til en innspilling med Gideon Cremer og hans Cremerata Baltica (eller noe sånt) og hadde en viss peiling på hva slags musikk dette var. Det fenget virkelig – også her kontraster mellom sterkt og svakt, langsomt og hurtig, nesten overraskende noen ganger. Ypperlig spill av Julian Rachlin og hans “motspiller” Leonardo Sessena og hele orkesteret. Min eneste innvending er at Piazollas musikk er mye av det samme hele veien, så det kan kanskje bli litt kjedelig i lengden.

Begeistringen sto i taket og ville ikke stoppe, så Julian Rachlin og orkesteret spanderte et kjærlighetsekstranummer til publikums store begeistring.

For en konsert. Den sto til stryk!!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg