Jentene ville til Nairobi og handle til eid. Men skal man handle billig i Nairobi, drar man ikke til Nairobi sentrum, men til bydelen Eastleigh der alt er så mye billigere…..
På mange måter en merkelig bydel. Du kan gjerne kalle den en by i byen, med sin egen økonomi og sitt eget system delvis utenfor kontroll av myndighetene. Den kalles ikke uten grunn ”Lille Mogadishu”. Bydelen kontrolleres faktisk fra Somalia, der forretningsfolk har valgt å investere i Eastleigh istedenfor i hovedstaden Mogadishu. Der herjer jo al-Shabab og andre terrorister. En kan jo lure på hvor disse pengene kommer fra. Kanskje piratvirksomheten langs kysten av Somalia?
Da kenyanske myndigheter i 2012 oppdaget hvor mange somaliere som egentlig bodde i Kenya, ville de hive dem ut. President Kenyatta satte igang en antisomalisk kampanje. Man begynte med en systematisk trakassering av somaliere, også i Eastleigh. Mange tusen somaliere trakk seg ut av landet, men det gjorde de sammen med mellom 10 og 40 milliarder Ksh, og det rammet faktisk kenyansk økonomi ganske sterkt! Derfor fant myndighetene ut at somalierne like godt kunne bli og drive sin business i fred.
Og det har de virkelig fortsatt med.
Men å komme dit er ikke som å komme til en åpen og vennligsinnet by. Trafikken er stor og ikke regulert. Gatene er noen steder nesten uframkommelige. Søplet flyter. Somaliene sier det kan de ordne opp i, men myndighetene svarer at det er deres jobb. Altså skjer det ikke noe. Det skjer likevel stadig fornyelser; gamle hus rives og nye forretningssentre skyter opp. Her er stor aktivitet over alt. Men å handle i disse butikkene er visstnok ingen fornøyelse.
Selv fikk jeg klar beskjed om å holde meg i bilen. Mzunguer var ikke særlig velsett i Eastleigh. Miljøet er somalisk/muslimsk, du ser folk i tradisjonelle muslimske klær over alt, noen kvinner er helt tildekket, men hijab brukes ikke. Siden vi var der på en fredag, stengte butikkene mens det var gudstjeneste i moskeene. Somalierne er mer ”konservative” muslimer enn de kenyanske muslimene, og de har ikke så lett for å akseptere den religiøse toleranse som er så vanlig i Kenya. Det er noe vi også kjenner til fra Norge.
Jeg prøvde å få tak i noe av dette miljøet ved bruk av kameraet. Selv om kameraet er ganske lite, burde jeg kanskje ikke ha gjort det. Jeg var ikke klar over at det var fotograferingsforbud i Eastleigh – på grunn av terrorismefaren. En person så jeg hadde kamera og ville ha penger fordi han trodde jeg hadde tatt bilde av ham; en politioffiser hadde sett kameraet idet vi kjørte, men reagerte ikke, heldigvis. Men noen ble sint fordi jeg satte mine venner i fare. Det forstår jeg godt.
Eastleigh er ingen vennlig bydel.
Men maten på den eritreiske restauranten vi besøkte, «Asmara», var i grunnen ganske god.
