Det virket nesten kjølig å gå av toget på Nairobi Terminal. Det er forskjell på 31C i Mombasa og 20C i Nairobi. I vrimmelen av folk som ville ha oss til kjøre drosje med dem, var det bare en som kunne kjøre oss til Kitengela – det var jo motsatt retning av hvor alle andre skulle. Hjem kom vi trass i stor trafikk og at en lastebil hadde kjørt seg fast i den gamle togbrua med for høy last.
Buda kjørte oss tidligere på dagen fra Kilifi til Mombasa på en indre vei, som var mer enn god nok for oss. Fikk litt bedre inntrykk av livet på landet i ”mijikondaland”. Mijikonda er fellesnavnet på stammene som holder til her ute ved kysten. Deres kultur er absolutt preget av den kystnære swahilikulturen. Mye palmer, og mange landsbyer der jordhytter var det normale og der moskeen tronte som kirken gjør i våre bygder, barn lekte eller gikk på skole, og kvinnene gikk i sine fargerike gevanter med børen på hodet. Underveis passerte vi en madrasa – skole for undervisning i islam.
At vi da kom over tre timer for tidlig til toget som to av oss, Fatma og jeg, skulle ta til Nairobi, gjorde at ventetiden ble noe lang. Så begynte sirkus sikkerhet, der vi, bagasjen og samvittigheten måtte kontrolleres på alle bauer og kanter. Jeg måtte gi fra meg en saks som hadde overlevet tre andre sikkerhetskontroller. Men, nei, den var forbudt på toget, basta.
Togturen gikk utmerket den, vi fikk faktisk et glimt av Mt. Kilimanjaro underveis, og vi kom til Nairobi samtidig med at de andre akkurat nådde fram til Kitengela. Det tre timene med venting var ikke helt bortkastet. Heller en tur med toget enn tre timer i bilkø – og mye sikrere.
