KONSERT: BEETHOVEN OG MOZART – I ROMANTIKKENS TEGN KSO, Kilden, 6.2. 2020

Nok en flott konsert i Kilden, denne gangen i klassisismens tegn, men i romantikkens ånd. Det var Julian Rachlin som dirigerte orkesteret, og det gjorde han med overbevisning. Likevel ble jeg litt forvirret av denne konserten, for å sette det på spissen: Det sto Mozart på programmet, men det hørtes ut som Beethoven.

Konserten startet med Beethovens “Egmont” ouvertyre, og det lød absolutt som Beethoven, skikkelig kompakt og dramatisk. Det var virkelig driv over framføringen. En flott start.

Beethoven ble avløst av Mozarts 20. klaverkonsert i d-moll – en av Mozarts mest dramatiske og mest spilte klaverkonserter. Mozart satset jo på sine klaverkonserter som inntektskilde da han brøt med erkebiskopen av Salzburg (Han ble forresten etterfulgt av Haydns lillebror, Michael!) for å bli en “fri” kunstner. Det ble ikke helt vellykket selv om klaverkonsertene er noen av Mozarts fineste komposisjoner. Denis Kozhukhin var solist og det gjorde han på suveren måte. Jeg likte veldig godt hans elegante fraseringer. Godt samarbeid mellom dirigent og solist. Begeistringen var enorm, og Kozhukhin kvitterte med norsk musikk: Griegs “Våren”.

Mozarts symfoni nr.41, “Jupiter” fikk jeg litt problemer med. Julian Rachlins valg av tempi på de to første satsene var svært langsomme; dermed ble Mozart nærmest hørende ut som Beethoven med sterke kontraster og mye dramatikk. Hva var det egentlig som skjedde? Jeg tror at dirigenten ikke var av dem som var så veldig interessert i autensitet, men foretrakk en personlig “romantisk” framføring av symfonien. Det ble litt feil for meg, men publikum likte hva de hørte, og applauderte etter første sats. Andantesatsen gikk i nesten tempo som adagio, og ble enda mindre den elegante Mozart jeg forventet. Ikke før vi kom til menuetten og finalesatsen fikk jeg Mozartfølelsen. De ble forresten spilt attacca (sammenhengende) og ble virkelig godt gjennomført av orkesteret. Spennende å følge de forskjellige temaene som utvikles i finalen til de til slutt møtes i den avsluttende fugen. Ingen tvil om at Mozart hadde studert sin Bach….

På mange måter en tankevekkende konsert. Men orkesteret beviste nok en gang at det “kan levere” musikk på høyt nivå. Det er alltid en fryd å høre og oppleve.

Gleder meg vilt til Sjostakovitsj i neste uke!

CARL NIELSEN OG HAYDN – i skjønn forening med Bellincampi

Så kom han tilbake som æresdirigent den tidligere sjefsdirigent Giordano Bellincampi, nå først og fremst med dansk musikk. Han er vel først og fremst dansk nå.

Denne torsdagskonserten var viet til to komponister som skrev sine verker med nesten 150 års mellomrom. Haydn skrev sin C-dur cellokonsert sannsynligvis på 1760-tallet. Carl Nielsen sin 5. symfoni på begynnelsen av 1920-tallet. Carl Nielsen med et stort, moderne symfoniorkester nesten fullt besatt; Haydn med et lite orkester med strykere, obo og horn. Skikkelig kontrast.

Haydns cellokonsert i C-dur er jo blitt en klassiker, selv om den ikke ble kjent før på 1960-tallet. Nå er det den som spilles oftest av hans to konserter, og ikke uten grunn. Den er til dels vakker og melodiøs, spesielt i andre sats, men har også sine solistiske utfordringer – spesielt i siste satsen som er både rask og spenstig. Utrolig flott spilt av solisten, Julian Steckel, og orkesteret. Noen mente at dette var konsertens høydepunkt.

Konserten åpnet med Carl Nielsens “Helios- ouvertyre” som han skrev tidlig i sin komponistkarriere etter et besøk i Hellas. Det er jo en naturlyrisk stemning med vakker soloppgang og etter hvert en stemning som spredte seg ut over hele orkesteret til det til slutt roet seg ned til et nesten uhørlig pianissimo – sola gikk ned..(Da dette verket skulle framføres første gang i København I oktober 1903, var det Johan Svendsen som dirigerte). Veldig forskjellig fra det neste verket av Nielsen vi skulle høre.

Symfonien ble kveldens høydepunkt for meg. Den gjorde likevel ikke like sterkt inntrykk på meg denne gangen som i 1969 da jeg hørte Oslo Filharmoniske orkester spille symfonien under ledelse av dirigentlegenten Herbert Blomstedt i Aulaen i Oslo. Jeg gikk sporenstreks etter konserten til Norsk Musikkforlag og kjøpte Lp’en med Leonard Bernstein og hans New York Philharmoniker. Det er en meget dramatisk innspilling. Så dramatisk klarte ikke Bellincampi å gjøre den, selv om det var nok av dramatikk. Bellincampi gjorde imidlertid åpningen veldig rolig, og undertrykte noe av uroen i musikken, som imidlertid kom sterkt tilstede etter at skarptrommen satte inn. Den første satsen inneholder både dramatiske og rolige, nesten vakre episoder, stadig vekk satt opp mot det urolige, både i treblåserne og skarptrommen. Det rolige vinner til slutt.

Andre satsen begynner mer urolig. En legger merke til stadige spenninger mellom instrumentgruppene, særlig mellom strykerne og treblåserne. Ingen tvil om at dette er spilleteknikk vanskelige partier, men det hang utrolig bra sammen. Her savnet jeg tidvis mer driv hos dirigenten og i orkesteret. Noen utrolig vanskelige partier hos klarinetten innimellom et urolig orkester, inntil det hele roer seg ned – og satsen slutter med åpningstemaet i satsen, men nå lød det nesten befriende i dur.

For meg var dette musikk om 1.Verdenskrig – en av mange absurde kriger i Europas historie – et mareritt for krigens menn, soldatene, selv om Carl Nielsen selv hevdet det er indre sinnstemninger i en turbulent tid det dreier seg om. Kanskje dette er musikk som passer godt inn vår egen tid?

Flere sa til meg etter konserten at det hadde vært en stor kveld. Takk for det Bellincampi.

Høytleseren

Berhard Schlink: HØYTLESEREN (1995 / 1997 norsk overs.)

Denne romanen ble skrevet over 20 år før “Olga”, men tematisk handler det om noe av det samme – det tyske oppgjøret med nær fortid. Denne romanen ble i sin tid litt av en bestselger, spesielt i USA siden Oprah Winffey brukte boka i sine tv-program. Den ble også filmatisert av Hollywood.

Boka foregår sannsynligvis på 1950-tallet – ikke lenge etter krigens slutt – i Rhinområdet. Hovedpersonen, bokas jeg-person, er Wilhelm Berg (navnet forekommer bare en gang i romanen), og er 15 år da han møter den 35 år gamle Hanna Smitz og det utvikler seg et slags kjærlighetsforhold. Han finner ut at hun liker å bli lest høyt for etter at de har hatt sine seksuelle opplevelser. Etter en het vår og sommer, forsvinner Hanna plutselig. Wilhelm har store problemer med å få henne “ut av kroppen”.

Wilhelm vokser til og blir jusstudent. En gruppe jusstudenter blir bedt om å følge en rettssak mot noen kvinnelige KZ-fangevoktere fra Auschwitz. Wilhelm oppdager at Hanna er en av dem. Under rettssaken, som han følger intenst med i, forstår han at Hanna må være analfabet. Det handler bl.a. om marsjen som fangene måtte foreta fra Auswitch og vestover. Mange fanger brant inne i en kirke som ble truffet av bomber uten at fangevokterne slapp dem ut. Hanna får livstidsdom. Wilhelm sender innleste kassetter til Hanna i fengselet, der hun etter hvert lærer å lese. Etter 16 år blir hun benådet og Wilhelm lover å ta seg av henne. Hva som skjer helt mot slutten skal jeg ikke røpe her.

Dette er en roman om Tysklands nære fortid – oppgjøret etter 2. Verdenskrig – men også om menneskers forhold til hverandre – foreldre – barn, menn – kvinner, venn – fiende osv. Vi får faktisk vite hvorfor Hanne valgte å bli KZ-fangevokter – rett og slett fordi hun var analfabet. Det handler også mye om skyldfølelse, om muligheten til å legge ting bak seg. Tanken på og bevisstheten om Hanna ødela faktisk Wilhelms ekteskap. Romanen har også mange tanker om juridisk og etiske spørsmål, sånn sett kan den virke litt tung. Men språket er ellers enkelt.

Denne romanen er først og fremst om forhold mellom mennesker. Det handler mye om skyld og skyldfølelse. Wilhelm får på en måte sjokk av å hatt et intimt forhold til et menneske som har vært direkte ond mot andre mennesker i Auschwitz, samtidig som han fortsatt følte nærheten. Han fortsetter å være “høytleseren” ved å sende lydbånd til Hanna i fengselet, men skriver ellers ikke til henne eller besøker henne. Det gir ham også skyldfølelse.

I “Høytleseren” er Den 2. Verdenskrig nettopp avsluttet. I “Olga” er perspektivet mye videre. Her kommer Schlink inn på noe av bakgrunnen til at den tyske katastrofen kunne skje.

Romanen “Olga” av Bernhard Schlink

Romanen “Olga” av den tyske forfatteren Bernhard Schlink, er en historisk roman der handlingen er lagt til 1900 tallets Tyskland. Det er moderne tysk historie som er rammen rundt historien, selv om de dramatiske begivenhetene i historien bare er bakgrunn og forutsettes kjent. Han har tidligere skrevet en prisbelønnet roman innenfor det samme historiske området: “Høytleseren”. Den er faktisk filmet av Hollywood under navnet “The Reader”. Den står høyt på ønskelista.

Romanen er delt i tre deler: Første delen er Olgas historie fram til ca 1950, skrevet med 3. persons synsvinkel. Andre delen er lagt i munnen til den unge Ferdinand (vi får ikke vite navnet før helt på slutten); tredje delen er brevene som Olga skrev til Herbert “poste restante Tromsø” da han dro på ekspedisjon til Svalbard i 1913 – med et lite etterord av Ferdinand.

Første delen handler først og fremst om den unge Olga, hennes barndom og oppvekst som fattig i Breslau (den gang i tysk Schlesien, i dag polsk Wroclaw). Begge foreldrene hennes dør av tyfus, og hun vokser opp hos bestemoren som ikke er særlig gled i henne. Den handler også om hennes møte med den unge rikmannsgutten Herbert, som hun etter hvert får et nært forhold til. At de aldri kan få hverandre, synes nokså klart siden Herberts søster Victoria motarbeider dem, og foreldrene avviser forholdet. Olga klarer etter mye strev å ta lærerinneutdannelse, men Victoria klarer å intrigere slik at hun ikke får jobb i nabolaget, men i Tiblisi i Øst-Preussen helt på grensen til Russland (i dag ligger byen i Kalininenklaven og heter “Sovjetsk”!).

Herbert besøker Olga der med jevne mellomrom. De får sine faste møteplasser ved elva Memel (som i dag er grenseelv til Litauen). Men Herbert er en urolig sjel og vil bidra til Tysklands storhet. Han deltar i tyskernes massakreringer i dagens Namibia, reiser så til Karelen, Argentina, Sibir, Kamsjatka og Brasil, men vender hver gang tilbake til Olga i landsbyen utenfor Tiblisi. Der spør Olga Herbert ut om disse reisene, som hun selv ser på som et utslag av “stormannsgalskap”. Hun liker ikke disse eskapadene til Herbert, men hun aksepterer at han gjør det han gjør, det er også derfor hun elsker ham. I landsbyen vokser den lille gutten Eik opp som Olga er mye sammen med!

Året 1912 er året da Herbert vil gjennomføre sin store ide for Tyskland å fremme tyske interesser i Arktisk — og reise gjennom Nord-østpassasjen. Ekspedisjonen starter på Svalbard og er totalt mislykket, Flere av mannskapene på ekspedisjonen dør, og Herbert og hans tre ekspedisjonsmedlemmer blir aldri funnet – trass i flere leteaksjoner. (Dette bygger på en virkelig hendelse.) Vi følger Olga årene etter Herberts forsvinning, under 1. Verdenskrig, mellomkrigstid, 2. Verdenskrig og etter krigen til langt ut på 50-tallet. Bare i få glimt får vi møte de historiske begivenhetene.

Vi får vite at Olga arbeidet i lærerorganisasjonen og at hun fikk sparken som lærer i 1936 fordi hun ikke ville undervise i de nye raseteoretiste ideene. Vi får også høre om Olgas nære forhold til den unge mannen Eik, som etter hvert også blir “stormannsgal” da han melder seg inn i NSDAP og blir SS-offiser på 1930-tallet. Men han overlever krigen og etter mange år i sovjetisk krigsfangeleir vender han tilbake i 1956. Da skjer det endelige bruddet mellom han og Olga. Olga blir dessuten døv, og må også slutte som korleder og organist på fritida. Hun slår seg ned i Breslau og blir lærer på døveskolen der. Under krigen flykter hun vestover og havner til slutt i Heidelberg ved Neckar der hun ender opp som syerske for en familie. I den familien er det en ung mann ved navn Ferdinand som liker å høre på Olgas fortellinger.

I andre delen av romanen forteller Ferdinand historien om Olga og hans forhold til henne og ikke minst om de samtalene de to har mens de rusler rundt. Handlingen foregår på 50-tallet og mange år utover. Den unge mannen Ferdinand blir fascinert av den gamle damen. Hun forteller mange historier, først og fremst historiene om Herbert og hans ekspedisjoner. Når forholdet mellom Ferdinand og Olga blir mer fortrolig forteller hun historien om Herbert og deres forhold, og hennes holdninger til mennesker hun har omgitt seg med. Hun mente at Bismarck var årsaken til at både for Herbert og Eik mislykkes: Deres valg var over evne, for stort. Mer eller mindre direkte beskylder hun Bismarck for hele den tyske miseren på 1900-tallet.

En natt får Ferdinand melding om at Olga var hardt skadet og brakt til sykehus. Noen hadde prøvd å sprenge Bismarckmonumentet, og Olga var blitt skadet. Media og ordføreren gjorde henne til helt. Olga dør etter hvert på sykehuset. Ferdinand holdt henne i handa på det siste. Hva gjorde en 91 år gammel dame i Byparken kl 2 om natta?

Ferdinand møtte Adelheid Volkmann som har sporet opp Ferdinand som eneste arving etter Olga. Hun forteller om sin bakgrunn og at hun er datter av Eik, som jo Olga tok seg mye av da han var ung. Ferdinand ville vite mer om forholdet mellom Olga og Herbert, og sporer opp brevene hun sendte til Herbert hos et antikvariat i Tromsø, som han oppsøkte. Han får tilsendt alle brevene hun sendte – det siste i så seint som i 1971 – for en betydelig sum, og han begynner å lese.

Tredje delen av romanen er kanskje den vakreste, men også den mest opprivende delen av romanen. Alle brevene hun sendte til Herbert – de første i et håp om at han ville overleve og returnere fra ekspedisjonen. De siste for å erklære forholdet for dødt, og reflektere over alt som skjedde seinere. Inneholdet er gjennomsyret av hennes kjærlighet til ham, det er vakre kjærlighetsbrev, men også mye sinne over de valgene Herbert tok, ikke minst ekspedisjonen til Svalbard som hun karakteriserte som toppen av hovmod. Brevene gir også svar på mange av gåtene som de to første delene av romanen etterlater. Det skal jeg ikke røpe her.

En roman som ikke går dypt inn i krigens redsler, vi bare aner dem, men med få ord prøver å trekke årsakene til den tyske miseren lenger bakover i tiden enn 1. Verdenskrig.

På mange måter stemmer det med inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha lest nyere tysk historie. Bismarck “samlet” Tyskland i 1871 ved å la den prøyssiske hæren drive krig mot Danmark, Østerrike og Frankrike. Det var en samling på Preussens premisser. Det var den prøyssiske overklassen/adelen som var de styrende i det nye keiserriket. De folkevalgte organene som Riksdagen ble skjøvet i bakgrunnen og umyndiggjort. Det var de prøyssiske institusjonene som også overlevet 1.Verdenskrig, og som levde videre inn i det tredje riket som overklassen riktignok foraktet. Demokratiet ble motarbeidet og arbeiderklassen sloss seg imellom; sosialdemokratene mot kommunistene. NSDAP fikk nærmest fritt leide i 1933 da det tyske demokratiet brøt sammen.

Jan Guillou har forresten skrevet om den samme tidsperioden i sin stort anlagte romanserie om familien Lauritsen fra Osterøy utenfor Bergen. De fikk alle tre brødrene sin utdannelse i Tyskland før 1.Verdenskrig og fikk stor respekt for Tyskland og den tyske mentalitetskulturen de selv var en del av. Men de fikk bare oppleve den elegante overklassekulturen, så Lauritz Lauritsen fikk sjokk da han på slutten av 2.Verdenskrig leste i avisene om holocaust, som han inntil da hadde avvist som alliert propaganda. Sannheten om nazismen ga dem et sjokk, den siden av sannheten hadde de til nå ikke ville ta til seg.

STORE LESEROPPLEVELSER: “Koke bjørn” og “Olga”

I løpet av to uker nå har jeg lest to svært gode nye romaner, en svensk og en tysk (i norsk oversettelse). Det har gitt meg gode leseropplevelser og også en viss innsikt i en problematikk jeg ikke hadde så god kunnskap om.

Den svenske er Mikael NiemisKoke bjørn” som jeg ser er på bestselgerlistene. Det kan jeg godt forstå, ikke minst for språket i denne boka, selv om innholdet til tider kan være ganske brutalt. I utgangspunktet er det en slags kriminalroman hvor “detektiven” er ingen ringere enn prost Læstadius, grunnleggeren av læstadianismen. Handlingen foregår mot midten av 1800-tallet langt nord i Sverige. At det også er en kjærlighetsroman, en skildring av sosiale forskjeller og rasisme i nord-Sverige i grenselandet mellom Sverige, Norge og Finland. I store deler av romanen gledet jeg meg over den språklige rikdommen. Jeg synes boka gir et godt tidsbilde der autoriteten representert ved lensmannen “Brahe”, og den minste i samfunnet representert ved samegutten “Jussi” som etter hvert blir prost Læstadius’ beste hjelper.

Romanen “Olga” av tyskeren Bernhard Schlink, er også en historisk roman der handlingen er lagt til tidsrommet 1900-tallet. Det er moderne tysk historie som er rammen rundt historien, selv om de dramatiske begivenhetene i historien bare er bakgrunn og forutsettes kjent. Han har tidligere skrevet en prisbelønnet roman innenfor det samme historiske området: “Høytleseren”. Den er faktisk filmet av Hollywood under navnet “The Reader”. Den står høyt på ønskelista.

Det som gjorde denne boka så fascinerende var at Schlink på en ganske enkel og presis måte gir en forklaring på det store tyske sammenbruddet som skjedde i forrige århundre med 2.Verdenskrig som lavpunktet. Dette er tysk selvransakelse: Tyskernes urealistiske drømmerier. Det er lett å overføre dette til andre drømmerier i dagens nyhetsbilde: “Make USA Great again.”

God litteratur er alltid givende å lese, gir mye og også noe å tenke over. God litteratur er liv du selv ikke får leve.

BEETHOVEN og BRAHMS – Fantastisk konsert i Kilden 16-1 2020

  I førsnakk før konserten erklærte dirigent Natalie Stutzmann sin kjærlighet til Brahms, og kanskje spesielt den 3. symfonien, mens solisten Sunwook Kim som skulle framføre Beethovens 3. klaverkonsert, erklærte sin kjærlighet til Natalie Stutzmann og Beethoven. Utgangspunktet for en stor konsert kunne ikke vært bedre.

Konserten ble nærmest innledet med et smell: Beethovens Coriolanouvertyre åpnet slik, og fortsatte i dramatisk drevet frem av celloenes rytmiske driv. Kanskje Beethovens flotteste ouvertyre, dramatisk og vakker på en gang.

Klaverkonserten hadde fortsatt et ungdommelig preg (det er jo et tidlig opusnummer), likevel var det uomtvistelig Beethoven som var komponisten (og ingen Mozartkopist). Framførelsen vil jeg nesten si var behersket, tempiene var ikke av de raskeste, særlig andre sats, og solisten hadde hele tiden lyst til å roe det ned. Kadensen i første sats var brilliant, den eneste kadensen i konserten. Samspillet mellom dirigent og solist var svært godt, så det ble kjærlighet som solisten lovet i førsnakk. Kilden er heldig som får så eminente solister som vi har hatt i år. Vi, publikum, var begeistret og vi fikk ekstranummer, Brahms Intermezzo!

Brahms 3. symfoni ble for meg likevel kveldens høydepunkt. Brahms har aldri vært min største favoritt, men Stutzmann fører han inn i en annen verden, så i kveld ble han en favoritt. Jeg opplevde som sjelden tidligere orkesteret som en harmonisk enhet. Selv om Stutzmann valgte relativt rolige tempi, fikk hun utrolig mye ut av de rytmiske forandringene, de forskjellige styrkenivåene, de forskjellige gruppenes spill mot hverandre og med hverandre. Spesielt likte jeg de to mellomsatsene, allegrettosatsen ble utrolig vakker. Brahms musikk er relativt mørk, mye bruk av cello, kontrabass og fagott. Dette skal være hans lyseste symfoni, men Stutzmann fikk fram både det lyse og det mørke i musikken. Utrolig beroligende, intet stress der i gården.

Bare berømme KSO med en fantastisk konsertopplevelse.

****

Før konserten, i møte med Crescendo, orienterte direktør Geir Rebbestad om planene for framtida med orkesteret. Han snakket også om Stutzmanneffekten. Vil ikke skrive så mye om det, bare håpe på at det vi fortsette slik det har begynt slik at orkesteret får utvikle seg videre. Han uttrykte også sin bekymring for at enkelte konserter ikke solgte godt nok, og neste konserten om 14 dager der Bellincampi kommer tilbake med Carl Nielsens 5. symfoni var en slik konsert.

Forklaringen er vel så enkel som at vi her oppe i Norge ikke kjenner så godt til Danmarks store symfoniker. Dessuten skrev han denne symfonien på1920-tallet, godt inn i «moderne» tid der det romantiske musikalske språket var blitt avløst av mer dissonerende musikk. Det har de faktisk rett i, fordi musikken var blitt mer ekspressiv hos enkelte komponister, som Carl Nielsen.

Mitt første møte med Carl Nielsens 5. symfoni var i Universitetets aula ca. 1968 da Oslofilharmoniens assisterende sjefsdirigent Herbert Blomstedt ledet orkesteret nettopp i denne symfonien. For meg ble det en øyeåpner for Carl Nielsen, og jeg gikk rett til Musikkforlaget og kjøpte en Lp med denne symfonien der Leonard Bernstein dirigerte. Jeg gleder meg stort til denne konserten. Stig og Ingrid burde faktisk ha demonstrert klarinettstemmene fra denne symfonien, for den gir klarinettene virkelig en utfordring!

Vi trenger musikk fra «vår egen tid». 1900-tallskomponistene er verdt å lytte til. Stravinskij og Sjostakovitsj spiller jo orkesteret med jevne mellomrom – og KSO skal jo snart spille Sjostakovitsj 10. skrevet samme år som Stalin døde i 1953, med en fantastisk scherzosats som Dudamel laget «show» av i London da han var der med sine unge venezuelanske musikere. Jeg vil høre mer av Prokofjev (mye virkelig bra publikumsvennlig musikk!), Honneger, Martinu (hvem har hørt om han(?), utrolig flotte symfonier og konserter), Frank Martin, Rachmaninovs symfoniske danser (1940), Bela Bartok, Zoltan Kodaly, Benjamin Britten, Vaughan Williams, osv. osv. – utrolig mye å ta av. Og hva med våre egne som Bræin, Alnæs, Irgens-Jensen, Groven, Tveitt (joda, han spilles jo av og til)? KSO har også en oppgave som «folkeopplyser» som gjennom konsertvirksomheten kan vise folk at det ikke bare er komponister på B som gjelder…..

Håper de økonomiske forholdene ikke stenger helt for disse kanskje litt «smalere» verkene, og til og med nyere musikk. Ikke alt det nye er like «spiselig».

Liten kuriositet til slutt. På side 10 i programheftet står gjengitt programmet fra den første symfonikonserten i 1920. Der står bl.a. Joseph Haydns symfoni nr.2 i D-dur (London). I vår tid er Londonsymfonien i D-dur Haydns symfoni nr.104. Jeg lurer på hvilken symfoni som da var nr.1!!?

EN SVIPPTUR TIL BERLIN

November 2019

Av og til må en bare gjøre noe raskt, også en tur til en stor by som Berlin. Det var rett og slett et nødvendig besøk for å ordne pass for mine to jenter. Litt over to døgn var vi der. Men litt fikk de nå sett av denne verdensbyen. Til det var ikke minst «apostlenes hester» fullt brukbare.

En av grunnene til at vi valgte Berlin, var at der hadde jeg vært noen ganger før; første gangen allerede i 1975. Da var situasjonen svært forskjellig fra i dag – en todelt by der Muren var synlig og følbar mange steder. Den gang kom vi (et helt kor) med toget fra Trelleborg i Sverige gjennom DDR til Berlin.

Også i november 1989 var byen todelt, men ting begynte å skje. Vi (noen elever og lærere fra Lillesand) opplevde en stor demonstrasjon gjennom Øst-Berlin for større frihet og et mer humant samfunn. Det endte jo opp med et sammenslått Tyskland i 1990.

Rester av Muren

Siste gangen jeg besøkte byen var i 2007. Da var de fleste restene av Muren vekk, og anleggsmaskiner og kraner såes over alt. Potsdamer Platz var ikke lenger en ruinhaug, men et levende senter omgitt av skyskrapere

Potsdamer Platz

Og det inntrykket sitter jeg også med i dag. Det bygges og bygges, både i øst og i vest. Selv nede i sentrum hadde nye høyhus dukket opp, deler av byen var nesten ugjenkjennelig; det gamle DDR symbolet «Palass der Republique» var i 2007 på vei ned, i dag var huset borte og det gamle slottet var igjen på plass i all sin prakt. (Men verandaen i det gamle SED-bygget var fortsatt der – verandaen som keiser Wilhelm II erklærte krig i 1914, men også Karl Liebknecht erklærte den tyske kommunistiske republikk i 1919! (Spartacus-oppstanden)).

Utsikt mot slottet fra Berliner Dom

Ja, Berlin er en by full av historie, selv om den var bombet sønder og sammen april 1945. Underlig så mye som er igjen av den gamle byen, selv om mye sikkert er kopier eller etterligninger. Selv syntes jeg det var spesielt å besøke «Checkpoint Charlie», som det i dag bare er reminisenser av, hvor vi i 1989 satt timer og ventet på å komme fra øst- til vest i den store hallen som DDR-regimet hadde satt opp. De østtyske grensepolitiet hadde absolutt ikke gått på smilekurs. Jeg husker imidlertid også at da vi skulle tilbake til øst, slapp vi igjennom urolig raskt. Amerikanerne så vi ikke i det hele tatt.

Checkpoint Charlie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Været var ok til å traske rundt i byen; overskyet og +4-5*C. Julestemning kom vi da vi var innom «Gendarmenmarkt» med julemat, snacks, juleting og tang osv. Og med «Hugenottenkirche» i bakgrunnen. Å se den skaffet også fram minner. I 1989 arrangerte reiselederen vår, Torbjørn Ribe, et møte med tre av guidene han hadde brukt tidligere da han hadde vært i Berlin i en kafé i tårnet i denne kirken. I dag var det ingen kafé der. Disse guidene kunne fortelle mer om sin bakgrunn og virksomhet som guider. De var tydeligvis sikre på at det ville skje forandringer.

Gendarmenmarkt med Hugenottenkirche (Den franske kirke)

Det var også guiden vi hadde fått til denne turen, en kar fra Frankfurt-an-der-Oder. Han var flink i engelsk så jeg fikk snakket litt med ham. Det var han som anbefalte oss å oppleve den store demonstrasjonen 4. november 1989 nettopp utenfor «Palass der Republique». En million mennesker passerte forbi oss i løpet av ganske mange timer.

Utsikt fra Berliner Dom

Berliner Dom har jeg besøkt mange ganger tidligere, men nå ga den oss en helt ny opplevelse; de hadde åpnet adgang til å gå rundt oppe i tårnet med fantastisk utsikt over byen i alle retninger. At en organist øvde i et sidekapell er også hyggelig å ta med seg videre.

Rart å forestille at Unter-den-Linden var nazistenes paradegate på 1930-tallet. Kong Friedrich II tronte på sin hest. Da jeg besøkte Potsdam for mange år siden, antydet guiden at måtte ha vært homofil – en mann Hitler beundret. I dag har bygningene på begge sider av gaten fortsatt et litt trist DDR-utseende, avsluttet med den russiske ambassaden nederst i gaten i traust sovjetstil. I 1989 var politi og militæret her på plass for å hindre at demonstrasjonen gikk mot Brandenburger Tor.

Demonstrasjon foran Brandenburger Tor
Demonstrasjonsplakat

 

Det var ikke noe poeng i november 2019. Her var en stor demonstrasjon arrangert av tyske bondeorganisasjoner. Hundrevis av bønder og traktorer tutende og ropende i sentrum, ikke minst ved Brandenburger Tor hvor vi snek oss innimellom. Det var bare så vidt jeg fikk vist dem hvor Muren gikk i sin tid. Heldigvis var det ingen som brydde seg om oss. Politiet hadde et ganske avslappet forhold til det hele, men prøvde å styre trafikken. Da vi var på vei hjem gående langs Kantstrasse, så vi en endeløs kø av traktorer med snurrende gule lys langsomt bevegende hjemover mot bondelandet.

Vi også var inne på tanken om å vende hjemover mot hotellet, men først måtte det shoppes. Vi passerte det berømte «holocaustmonumentet», så Riksdagsbygningen i det fjerne samt skyskraperne på Potsdamer Platz. Joda, vi fant et stormagasin der, men ikke det vi var på jakt etter (bortsett fra en liten bit pizza). Da vi kom til U-bahnstasjonen, var den full av streikende bønder på bytur, og det underlige var at vi fant bare stasjonen for togene som gikk motsatt vei. En sikkerhetsvakt sa at vår stasjon lå 100 meter unna rundt hjørnet. I virkeligheten var det minst 200 meter, og vi var lenge i villrede om vi i det hele tatt ville finne noen stasjon. Men U-Bahnlinje 7 bragte oss trygt til i nærheten av hotellet.

Vi rakk et raskt besøk i sentrum vest før vi satte kursen mot flyplassen.

Kollektivsystemet i Berlin er jo godt utbygd. Og vi brukte det der vi kunne; både S-Bahn, U-Bahn og dobbeltdekkerbuss. Trikken fikk vi bare et glimt av. Fant jo ut at fra Schönefeld flyplass og til hotellet vårt på den andre siden av byen kunne vi ta S-Bahn (linje nr.9) uten å skifte tog. Turen tok bortimot en time, men siden den ikke gikk under jorda, fikk vi sett mye av byen fra banen. Derfra var det bare 5 minutter å gå til hotellet.

Det vil si; Salmah ville agere kjentmann og hun ledet oss i henhold til GPS-telefonen en 2 kilometer lang omvei før vi endelig kom til hotellet. Da var vi i grunnen glade for at hotellet hadde en MacDonald-restaurant som nærmeste nabo.

Det viste seg også at i en av sidegatene i nærheten lå flere store kjøpesentre, så shoppingmulighetene var absolutt til stede. De holdt jeg meg langt unna.

Norwegian sørget for en lang og kjedelig reise hjem, med to timers forsinkelse på Gardermoen.

Berlin er en spennende by med utrolig mye historie, ikke minst nyere historie. Og når jeg var i byen da noe av det mest spennende hendte, gjør jo byen ikke minst spennende å møte igjen for meg. Berlin vokser stadig vekk. Det er tid for fornyelse over alt. Byen er fortsatt preget av mange heisekraner – både i øst og i vest. Byen har mange skinnegående transportmidler, men bilparken var ikke spesielt miljøvennlig. Så bare en elektrisk bil, og ingen hybridbiler. Jeg har fortsatt et nært forhold til byen når jeg kommer der. Det er mulig jeg må en tur allerede over nyåret.

STOR RUSSISK FEST I KILDEN

«Du kan si mye om russerne, men skrive musikk kan de»! Kan hende det var å ta munnen for full, men kveldens konsert med KSO under ledelse av den unge fremadstormende dirigenten Gemma New viste at noen kunne det; tre komponister, Rachmaninov, Stravinskij og Sjostakovitsj, som alle vokste opp i Russland, men to av dem vendte aldri tilbake til Russland etter revolusjonen i 1917, mens Sjostakovitsj bare var 11 år den gangen. To av verkene som ble spilt på konserten ble skrevet utenfor Russland, og kanskje det mest moderne var det som ble skrevet først, nemlig suiten fra balletten «Petruskja» av Igor Stravinskij fra 1911.

Jeg har sjelden hørt musikk av Sjostakovitsj som har vært så full av glede og festivitas som kvelden åpningsverk fra 1954 – festouvertyre i anledning oktoberrevolusjonen i 1917. Kanskje ikke av de mest dyptpløyende verkene hans, men virkelig festlig musikk spunnet omkring en russisk folkemelodi (eller revolusjonssang?). Full fres i orkesteret med alle instrumentgrupper representert. Programmet antyder en gledesreaksjon på Stalins død i mars 1953 – året før. Vel, den reaksjonen kom vel mye sterkere ett år tidligere i symfoni nr.10 fra 1953 som KSO skal spille til våren mer i form av et sinne enn glede. Flott spilt av KSO

Rachmaninov var en ekte russisk seinromantiker, han brukte sitt romantiske tonespråk helt fram til han døde i USA i 1943. Han er jo først og fremst kjent for sine klaververk, hele fire klaverkonserter pluss det verket vi hørte i kveld: «Rapsodi over et tema av Paganini». Det ble skrevet i landflyktighet i Sveits i 1934 etter klaverkonsertene, men likevel ett av de mest spilte verkene av denne russiske komponisten. KSO hadde hentet den ukrainske pianistvirtuosen Vadim Kholodenko som solist, og han ga absolutt en glitrende framføring av verket i nært «samarbeid» med dirigent og orkester. Verkets 24 variasjoner gjør verket veldig variert med mange forskjellige uttrykksformer, fra det mest intime til det absolutte fortissimo. Kanskje er det det som gjør verket så fint å lytte til – det er hele tiden noe nytt og spennende.

Ved siden av hovedtemaet til Paganini bringer komponisten inn det middeladerske temaet fra requiem, «dies irae», vredens dag. Programmet antyder at det har noe med den «pakten» Paganini i sin tid inngikk med djevelen. Vel; Rachmaninov bruker «dies irae»- temaet også i en av symfoniene og ikke minst i de symfoniske dansene han skrev i USA under krigen i USA. En annen interessant ting med Rachmaninov var at han med sitt seinromantiske musikalske språk regnes for å være filmmusikkens far.

Stående applaus for solisten som kvitterte med en fortryllende lite stykke av Domenico Scarlatti.

Ballettmusikken til «Petrusjka» ble kveldens spennende høydepunkt. Her fikk orkesteret virkelig kjørt seg – ikke minst på grunn av skiftende rytmikk, mange solistinnslag, spennende dissonerende klanger og orkestralt samspill. Det skal egentlig ikke mye til for at dette stykket faller fra hverandre. Etter mitt skjønn klarte dirigent Gemma New å sy dette godt sammen. Solistinnslagene var mange og imponerende. Her er jo musikken hele tiden skiftende. Det er en handling og noen personer som skal beskrives ved hjelp av de ulike instrumentene. Til og med tubaen hadde sitt innslag da den skremmende bjørnen skulle beskrives. Ikke så veldig ofte det skjer i musikklitteraturen.

Dette er vel muligens Stravinskijs mest populære ballettsuite, framføres av orkestre over hele verden. Den neste balletten han skrev, «Vårofferet» ble jo en skandale i sin tid, da gikk han over den tidens musikalske «strek». At verket i ettertid også ble en suksess, er annen sak, som forteller at musikksmaken utvikler seg. Stravinskij sørget jo for at hans versjon av egne komposisjoner er blitt tatt vare på for ettertiden: Han spilte inn absolutt alle komposisjonene sine på plate på 60-tallet. Det finnes altså en «fasit».

Tror ikke Gemma New var så langt unna den «fasiten».

30 ÅR SIDEN MURENS FALL

Jeg var der. Nesten.

   Muren ved Brandenburger Tor 1975

Jeg besøkte Berlin i begynnelsen av november 1989 sammen med en gruppe tyskelever og tre andre kolleger som alle var tysklærere. Torbjørn Ribe var reiseleder og arrangør. Jeg var vel med som historielærer. Lite visste vi at vi kom til å oppleve historie mens vi var der.

Hotell Metropol – som måtte sanneres i ettertid – det var fullt av asbest. 

Vi bodde på hotell Metropol i Øst-Berlin i tre døgn. Det var et hotell for privilligerte med egen butikk for partimedlemmer og utlendinger samt lokaliteter i underetasjen som nok ble brukt til mer enn servering. Tror ikke elever fra norske videregående skoler var av hovedklientellet. Hotellet var igrunnen svært sentralt plassert – like ved Unter dem Linden og operahuset, Berliner Dom og Volkskammer/ Palass der Republikk. Brandenburger Tor lå bare 5 minutters spasertur fra hotellet, men dit var det ikke lov til å gå, trodde vi. At vi bodde så sentralt brakte oss midt inn i begivenhetenes sentrum.

Å komme til Øst-Berlin fra vest skulle ikke være enkelt. Vi kom med buss, men i 1975 kom vi med tog fra Sassnitz. Den gang var ikke passkontrolløren fornøyd da vi leverte lister ordnet etter stemmer: Bass, tenor, alt og sopran. NEIN, det skulle være alfabetisk, BASTA. Men toget gikk det mens vi ordnet navnene i riktig rekkefølge. I Berlin husker jeg vi ble mottatt av Volkspolizei med maskinpistoler vi måtte passere forbi da vi steg ombord i toget som skulle frakte oss til Vest-Berlin. To ganger ble toget ransaket av grensepoliti de få kilometrene til Zoologische Garten stasjonen i Vest.

Utsikt fra toget mot Palass der Republik i 1975. Her var det mye folk!!

I 1989 ble bussen stoppet ved grensa og passene ble kontrollert av grensepoliti som nok aldri hadde gått på smilekurs. To timer måtte vi vente på grensa før vi fikk kjøre videre mot Berlin. Så var det for Torbjørn og holde seg til fartsgrensa så han unngikk å få fartsbot på veien inn til Berlin sentrum. Sjåførene hadde egne signaler seg imellom så vi forsto når vi var i nærheten av kontroll.

Alle besøkende måtte ha egen DDR-guide mens de besøkte Berlin. Han vi fikk var faktisk ikke fra Berlin, men fra Frankfurt-an-der-Oder. Han var bl.a. oversetter fra tysk til engelsk hvilket gjorde at jeg kunne kommunisere meget bra med ham. At han fortalte at han ikke var medlem av SED, mens kona hans var medlem, gjorde enkelte av oss meget skeptiske. Var han spion eller? Det var han som anbefalte oss å oppleve den store demonstrasjonen som skulle være i Øst-Berlin dagen etter. Han signaliserte at det som skjedde nå var meget viktig for Tyskland…

Dette måtte vi diskutere, men vi hadde fått informasjon om at demonstrasjonen var lovlig og at en av hovedparolene var «Keine Gewalt» – ingen vold. Jeg var kanskje av de ivrigste til å ville oppleve demonstrasjonen. Det ble til at vi gikk.

 Nikolaiviertel i Øst-Berlin med elever.

Ingen tvil om at det var en sendt stemning i Berlin disse dagene. Det kom tydelig fram på fjernsynet der både øst- og vesttysk tv var svært opptatt av situasjonen i øst. Likevel gjennomførte elevene en fredelig «undersøkelse» samme dag der de skulle møte vanlige tyskere på gata og «intervjue» dem på tysk om deres hverdag. Husker vi gikk inn av de minst skadde områdene i Berlin sentrum, Nikolaivierteil for å få det rette inntrykket.

Dagen etter vandret vi opp til “Palass der Republik” der vi ville oppleve demonstrasjonen. Der skulle demonstrasjonen svinge inn mot plassen foran bygningen (og ikke gå videre mot muren) og avsluttes med taler og appeller. Vi så at det var parkert politibiler bak noen bygninger ikke langt unna – i tilfelle av? Vi ble stående i over en time og se demonstrantene passere fredelig forbi i store mengder. Hvor mange av den millionen vi fikk høre som gikk vi så, vet jeg ikke, men mange og fredelig var det. Det sto en politibil parkert foran «Palass der Republik» med to politifolk. Husker Torbjørn Ribe kommenterte overrasket på videoen han tok opp: De smiler jo!

Først og fremst ble dette en fredelig demonstrasjon rettet mot kommunistpartiet og måten DDR ble styrt på. Det var et klart ønske om større indre frihet og mer demokrati. Men jeg kunne ikke se noe ønske om gjenforening med det andre vestlige Tyskland. DDR skulle bestå som stat. Men folk var nysgjerrige på hva som befant seg på den andre siden av muren i det rike vesten.

Checkpoint Charlie – DDR-hallen

Noen timer etter demonstrasjonen kjørte vi gjennom Checkpoint Charlie til Øst-Berlin og slapp elevene løs på Ku-damm og andre vesttyske «herligheter». Kontrollen var like nitidig som den pleide å være. De virket som om livet i vest var upåvirket av hva som skjedde i øst. Da vi kom til muren, så vi at noen mennesker sto og kikket østover for å se om de kunne få glimt av noe. Det gjorde de nok ikke, for demonstrantene i øst prøvde aldri å fortsette videre ned «Unter-den-Linden» mot muren. Polititroppene i bakgatene var ikke nødvendige.

  Vest-Berlin november 1989

Da vi kom tilbake til Checkpoint Charlie, stoppet vi i den store hallen som var bygget for denne virksomheten, der du fra øst måtte kjøre en meget skarp sving for å komme inn i hallen. Noen hadde flere ganger tatt fart og prøvd å kjøre tvers gjennom bommen mot vest. En grensepolitimann kontrollerte passene ganske raskt og ga Torbjørn beskjed om å kjøre. Torbjørn ble svært overrasket; dette hadde ikke skjedd før, så han spurte: «Kjøre???». «Ja», svarte politimannen, jeg syns jeg så et glimt i øyet.

 Muren delte Berlin meget effektivt i to. Deler av Berlin ble liggende brakk som området ved Potsdamer Platz. 

Litt spesielt var det å møte tre kvinnelige guider som Torbjørn Ribe tidligere hadde bruk og som hadde fortsatt kontakt med. Vi møttes i tårnet på «Hugenottenkirche» som var gjort om til kafé og der de fortalte om sin guidevirksomhet og om livet i DDR generelt. To snakket engelsk. Hun som snakket dansk bortimot flytende, hadde aldri hatt noe ønske om å lære dansk, det var det myndighetene som hadde bestemt. I det helt var det mye som myndighetene bestemte når folk nådde en viss alder – blant annet hvilken utdannelse du skulle ta. Men retten til arbeid var absolutt, selv om du fikk en jobb som var meningsløs.

4 dager etter at vi forlot Berlin «sprakk» muren nærmest ved en misforståelse og vi vet hva som skjedde videre i historien. Allerede året etter, 3.oktober 1990 ble de to tyske statene gjenforent, en prosess som fortsatt pågår og som ikke vil bli avsluttet om mange år ennå. Det var en prosess som egentlig ikke var ønsket i øst, men som likevel tvang seg gjennom.

 Berlinmuren foran Brandenburger Tor i november 1989. Bilene hadde ikke lov til å stoppe her, heller ikke bussen vår, men bilde fikk jeg tatt. Gikk faktisk ned her tidligere på dagen uten å bli stoppet. Den norske ambassaden lå visstnok her i nærheten.

EROICA OG MENDELSSOHNS FIOLINKONSERT

Med KSO /Ludvig Gudim (stradivarius) og Natalie Stutzmann
en våt oktoberdag 2019

Det ble igjen en stor konsertopplevelse i Kilden. Heldigvis var det «stinn brakke» – så mange fikk være med på opplevelsen. På programmet sto tre tyske romantikere: Brahms, Mendelssohn og Beethoven. Nå kan en vel si om Beethoven at han hadde i alle fall ett bein i klassisimen. Men dette er musikk som må sies å være blant de evige klassikere innen det som kalles klassisk musikk.

Konserten ble innledet med tre av Brahms velkjente ungarske danser, kanskje noe av det mest populære han har skrevet, selv om alle tre gikk moll! Interessant å lese i programmet om bakgrunnen for disse dansene – at de har først og fremst bakgrunn i den ungarske romfolkmusikken. Seinere skulle Bartok og Kodaly finne mer ut om den ungarske folkemusikken. Jeg synes de også minner meg om Dvoraks tsjekkiske danser, så kanskje den østeuropeiske folkemusikken til en viss grad hadde et felles preg. Svært fengende musikk, synes jeg.

Ludvig Gudim var en «gudsbenådet» solist som hadde full kontroll over Mendelssohns klassiske fiolinkonsert på sin Stradivarius. Selv vi som satt langt fra solisten fikk med hver tone. Vi oppfattet ikke ansiktsuttrykkene hans, men kroppsspråket fortalte også mye. Her var det en som spilte med bravour og kunne nesten virke litt arrogant. Må innrømme at jeg i lange stunder bare nøt musikken med lukkede øyne. Samspillet med orkesteret og Stutzmann var utmerket. Han må da ha en stor framtid som musiker. Håper vi får høre mer til ham, kanskje i noe helt annet….

Kveldens store opplevelse for meg ble likevel «Eroica»-symfonien. Det er noe med den som tar tak i en, det er noe med Beethoven som fenger. Her er stor dramatikk – det starter jo nærmest med et smell. Han bruker mye fugato og andre klassiske virkemidler med dramatisk effekt. Husker godt at noe av det siste orkesteret gjorde under Rolf Gupta var nettopp å spille denne symfonien. Han hadde til og med vunnet pris for det. Jeg likte godt den framførelsen.

Natalie Stutzmann hadde vel en mer klassisk tilnærming – etter mitt skjønn fungerte det svært godt. Av en eller annen grunn ble den andre satsen – «sørgemarsjen» – den viktigste for meg, men også den siste avsluttende satsen med det nesten triumferende hovedtemaet og en sats som nesten ikke klarer å slutte. Beethoven var i ferd med å bryte ut av den klassiske rammen som Haydn og Mozart hadde lagt. For å fortelle om sin helt, måtte han bryte rammene, men det gjorde han på en måte som nokså fort ble akseptert. Han fortsatte med det helt opp til den 9. Symfonien der han til og med brakte inn solister og kor.

Det kan en vel ikke si om avantgardister i dag som må bryte alle rammer når de skriver musikk. Det kan i alle fall virke slik. Den type musikk er i ferd med å skremme folk vekk fra konsertsalene. Det er musikk for de få. Likevel synes jeg at mye 1900-talls musikk som også brøt rammer i sin tid, er vel verd å lytte til og burde ha et større publikum, for eksempel de tre russerne Stravinsky, Prokofjev og Sjostakovitsj. (Vel, ser at to av dem kommer allerede i november sammen med Rachmaninov!) Hva med Paul Hindemith, Bela Bartok og Benjamin Britten – eller Ralph Vaughan-Williams – eller Ludvig Irgens Jensen???

Kanskje er programpolitikken at først satser man på kvalitetsmusikk fra den romantiske epoken for å trekke publikum (Sørlendinger er ikke flasket opp med klassisk musikk) før man gradvis fyller på med kanskje litt mer «avansert» nyere musikk, hvis 1900-tallskomponistene (de fleste er døde) kan kalles «avansert».

Uansett gleder jeg meg til neste konsert med KSO. Som en musiker sa til meg: “Vi føler vi har det gøy på jobben”, – og da blir jo resultatet deretter.