Jeg har allerede skrevet mye om hva vi gjorde i Kenya. Vi fikk jo tid til utflukter både inn i landet og ut til kysten. Jeg har vel også fortalt om gåturene i Kitengela jeg hadde som gjerne gikk til den gamle jernbanen på kanten av den gamle savannen, som nå var ”grabbed” land og blitt farlig. Temperaturen var norsk sommerlig, ikke for varmt, 24C på det varmeste. Inntrykket var at det var grusomt tørt; vi hadde en liten regnskur på den måneden vi var der. Skotøyet ble sandete, og du følte du fikk støv i øyne og nese hele tida. Ikke uten grunn kaller jeg Kitengela ”støvets by”.

Da var det godt å ha Brigitt, hushjelpen, som til stadig vasket sko, tøy og tok den daglige oppvasken og annet renhold. Jeg og flere til ble bortskjemt av dette. Ungene også; å rydde opp etter seg var nesten et ukjent begrep for dem. Den største ulempen var at du aldri fant sko eller sandaler på plass fordi Brigitt hadde vasket dem og satt dem til tørk ute! Arbeidskraft er fortsatt billig, så hushjelper tjener ikke så mye, men hun så ut som hun trivdes.

Selv om det ble diskutert lite politikk denne gangen og vi så lite politikk på tv, er det klart at den politiske diskusjonen var til stede, men jeg tror ikke folk har så store forventninger til politikken og politikerne som de hadde for noen år siden. Det er jo en slags politisk fred i Kenya nå etter håndslaget mellom den ”valgte” presidenten Uhuru Kenyatta og ”folkets president” Raila Odinga. Nå knytter det seg spenning til om visepresident William Ruto i det hele tatt vil bli nominert av Jubilee-partiet til neste valg i 2021; og hvem vil han møte – Raila Odinga igjen? Han har jo bare tapt 3 – 4 valg.

 Raila  Ruto

Kenya er jo på mange måter et land i økonomisk framgang. Shillingen har faktisk styrket seg i forhold til dollar, noe vi som turister merket meget godt: For to år siden tilsvarte 100Ksh ca.8NOK; denne gangen kostet 100Ksh ca. 10NOK. Ikke det at vi følte at vi var ”fattige”. Det er det nok flere kenyanere som er, både i byene og på landsbygda. Men den kenyanske middelklassen øker sterkt, noe vi kunne merke i Kitengela, som er en by som tiltrekker seg middelklassen. Men Kenya har et stort problem akkurat nå: Det utdannes flere fra universitetene enn det arbeidsmarkedet klarer å absorbere, så det er stor arbeidsløshet blant unge, nyutdannete. Og her er det verken NAV eller tiltak fra myndighetenes side for å avhjelpe problemet.

Kenya er et land som tror på det private initiativ. Selv om det som skjer i Eastleigh er ute av myndighetenes kontroll, skjer det i alle fall en økonomisk utvikling som alt i alt styrker kenyansk økonomi. Da myndighetene prøvde å presse somalierne ut, fikk det store negative konsekvenser for kenyansk økonomi. Hvilken rolle kineserne spiller, har jeg ikke oversikten over, men den er sikkert ikke liten. Hvor stor betydning for eksempel den nye SGR jernbanen vil ha, vites ikke, men jeg observerte stor godstrafikk på jernbanen mens jeg var der. Persontogene er sprengfulle hver dag, og i 2018 fraktet jernbanen over 1 million passasjerer.

Det finnes i det hele tatt få offentlige styringsmekanismer i Kenya. Et unntak er Kenya Power som har monopol på strømleveranse. Jo da, det hender at strømmen uteblir noen timer en gang i blant. Her sendes ikke ut varsler om arbeid på linja. Kenya har først og fremst vannkraft og noe jordvarmekraft.

Alle hus i byen Kitengela har sin private vannforsyning (borehull) og avfallssystem (septikktank). Det har vi også. Nå har vi problemer med vannforsyninga fordi borehullet har gått tørt. Det gjelder alle de 80 husene. Det må nok bores et dypere hull. Til og med søppelhentinga er privat. Hvor søpla havner hen, vet jeg ikke, men det er sikkert en større søppelplass hvor ting bare dumpes.

De lokale veiene er det få som bryr seg om. Det ble riktignok bygget en ny bru over en ”seasonal” river siden vi var her sist, men det er alt. De 3 km med vei til Fountain view Estate er så dårlig at den nesten ikke er å komme fram på. I tillegg lager de humper som er så bratte, at du må stoppe helt opp for å komme over dem uten å ødelegge bilen. I naboområdet, Uchan, har de nå fått noen veimaskiner til å utbedre veiene der, så der skjer det noe, men de er også i ferd med å stenge veiforbindelsen mellom bydelene. Ett ord kan ikke finnes på kiswahili: Vedlikehold! Det tror jeg kenyanere knapt nok vet hva er.

Det kan virke som om butikkene er åpne bestandig, søndag som hverdag. Ingen problemer med å skaffe det meste.

På ett område har Kenya lenge vært ledende – trolig i verdenssammenheng. Det gjelder bruk av mobil som betalingsmiddel. Systemet kalles m-pesa og har vært i bruk i minst ti år nå. Med det systemet kan du betale det meste. Noen steder vil de bare ha betaling i m-pesa. Vipps er bare babyen i forhold.

 matatu   buss

I storbyen Nairobi merker en at en ikke har fått bygget ut et skikkelig kollektivnett. Busser og matatuer (14 seters minibusser) har ingen faste ruteopplegg. De kjører fra og til sentrale steder i sentrum av byen og kjører når de er fulle. For dem er det om å gjøre å få så mange turer som mulig mellom Nairobi og utgangsstedet for eksempel Kitengela. Da er det å guffe på, helst utenom køene, for å få flest mulige turer. Passasjerene får versågod finne seg i det. Trafikken står ellers mye i stampe i rushtidene; det kan ta timer å komme på jobb. Mange ønsker bedre bruk av den gamle jernbanelinjen. Da må den nok rustes opp, og det koster som sagt penger……

      Kenyatta conference center, tegnet av en norsk arkitekt, Karl Henrik Nøstvik fra Bodø.

Men det er faktisk blitt bedre etter at de har bygget to omkjøringsveier; the northern and southern bypass. Særlig den siste har vi hatt stor glede av når vi skulle til nord-Nairobi og Rift valley.

Så vil jeg nevne to områder som Kenya er blitt banebrytende: Røykeforbud på alle offentlige steder. Røykereklame er forbudt, men sigaretter er ikke blitt avgiftsbelagt. Likevel synes jeg at det er sjelden man ser folk røyke i dette landet. Derimot er alkoholreklame i høyeste grad tillatt. At kenyanere drikker til dels mye, er det ingen tvil om.

Nytt er det at det ikke er lov med plastposer i butikkene. Det har absolutt gitt synlige resultater. I stedet opererer butikkene med ikke så holdbare tøyposer. Bedre enn ingenting, er min lille erfaring.

Kenya er et land full av kontraster, den dypeste fattigdom i slummen i Nairobi, til den mest overdådige rikdom bare et steinkast unna i bydelen Karen for eksempel. Ingen tvil om at Kenya er underveis, men hvor det fører hen er det få som vet. Det er ingen tvil om at økonomisk er USA et forbilde; sosialisme er det få som snakker høyt om. Ingen av de politiske partiene som jeg har hørt om, har hatt noen spesiell politisk profil. Til nå har de fleste partiene vært stammebasert, med noen unntak. Det ville vært gunstig om partiene ble mer verdibasert og gå på tvers av stammene, men det tar sin tid. Kikuyuene mot resten holder ikke i det lange løp.

Turistene bør stort sett føle seg trygge. Det gjør i alle fall jeg. Landet har mye å by på, safari og fjellklatring i innlandet og badeliv ute ved kysten. Har prøvd det meste.

  Karibu sana