bjoisac

Kisumu

Veiene til Kisumu svarte til sitt rykte. Skikkelig ?roughroad? med hull på hull, søle og det som verre var. Men ved siden av sto kinesiske ingeniører og pekte og dirigerte anleggsmaskinene på de nye innfallsveiene. Vi fikk faktisk “prøvekjøre” noen steder der veien var bortimot ferdig. Så veisituasjonen er ikke helt håpløs.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Møtet med byen Kisumu var bedre enn ryktet. En av de peneste og reineste byene jeg har opplevd hittil i Kenya. Åpent og luftig med mange rundkjøringer, og ingen bilkøer. Vi kom tidlig og tok inn på hotell Sunset med flott utsikt over Victoriasjøen. Og swimmingpool. Til og med en liten regnskur.

Kisumu oppsto som by på grunn av jernbanen til Uganda i 1901. Da ble den siste spikeren slått i skinnegangen av Florence Preston, kona til en av de engelske ingeniørene. Stedet ble da også kalt Port Florence (nokså raskt ble det Kisumu), men ikke oppkalt etter spikerslageren, men etter kona til sjefen for hele anlegget, Florence Whitehouse. I dag går det ingen tog til Kisumu. På 30-tallet ble det bygget jernbane fra Nakuru direkte til Kampala slik at sporet til Kisumu mistet trafikken til Uganda. Men jernbanestasjonen i Kisumu lå der helt intakt – det så ut til at siste tog hadde gått dagen før. Men det er minst 10 år siden, og det blir lenge til neste. Den nye veien ut av Kisumu mot Uganda har brutt sporene til og fra Kisumu. Kenyas jernbanehistorie er et trist kapittel.

PLAN

Vi ble hentet tidlig om morgenen av en bil fra PLAN og kjørt til deres regionkontor i byen, ikke så langt unna hotellet der vi bodde. Vi valgte å ha med Salmah på denne turen fordi det kunne være hyggelig for henne å være med (hun elsker slike turer), men også fordi det kunne lette kommunikasjonen med fadderbarnet. På kontoret til PLAN fikk vi en grundig redegjørelse for PLANs virksomheter i regionen og om de fem målene PLAN hadde for sitt arbeid. Vi møtte også vår kontaktperson som skulle være med ut i felten. Det ble en liten diskusjon om hvor PLAN skulle / kunne bidra; bl.a. ble Kaijadoområdet nevnt som et mulig satsingsområde – altså maasailand.

Etter denne interessante introduksjonen, gikk vi om bord i 4WD bilen for å kjøre ut for å møte fadderbarnet. Det var ganske spennende, men jeg kjente at det var bare å la det stå til. Vi kjørte i retning Bondo i retning Uganda, men etter en stund tok vi av en lokal vei innover i landet. Det som slo meg var at denne lokalveien hadde en langt høyere standard enn det vi er vant til fra vårt område av Kenya! Det ble skolebesøk i første omgang. Et pent og luftig anlegg med romslig plass mellom bygningene og en åpen plass med det kenyanske flagget. Dette var en offentlig drevet skole, men hadde fått hjelp av PLAN til å bygge ut skolen fortalte rektor på skolen da vi møtte ham på hans kontor. Vi fikk også vite litt om elevsituasjonen. Det var stor pågang fra elever og foreldre. Likevel var det et sjokk å komme inn i klasserommet der fadderbarnet, Risper, gikk i 4.klasse og oppleve at det var bortimot 70 barn tilstede i klasserommet. De satt på pulter med plass til fire i bredden – ganske trangt i grunnen. Det var 3 rekker av pulter i 6 rader og ikke en plass var ledig: Det skulle bli 72! Vi ble hyggelig tatt imot med et unisont “velkommen gjester”. Ungene var oppglødde, men de var absolutt godt dresserte, og det måtte de nok være for i det hele tatt få noe igjen for undervisningen. Undervisningen måtte være det jeg vil kalle kommando-pedagogikk. Læreren foran og elevene gjentok det læreren sa osv. Lite individuell oppfølging i offentlig kenyansk skole. Men de gikk på skole, og de lærte noe. Lærernes rett til å slå ungene var blitt fratatt dem, men det var nok noen som gjorde det likevel.  Det ble et hyggelig møte i klasserommet der gutter og jenter satt omhverandre.

Etterpå fikk vi med oss Risper og kjørte hjem til plassen der hun bodde. Det var et enkelt hus bygget opp av reisverk med leire eller noe lignende i veggen med blikktak. Det så rent og pent ut over alt. Regner med at det var sparsomt med vaskemuligheter og at toalettet var den tradisjonelle pitlatrinen. Det var imidlertid ikke langt til vann. En bekk med reint vann rant forbi nede i et dalsøkk bare noen hundre meter unna. Vi ble ønsket velkommen av mora, en høyreist kvinne i 30-åra, mor til 5 barn, og hadde mistet mannen for ett år siden. Det var tydelig at dette var et familieanliggende for besteforeldrene stilte opp sammen med naboer. Vi ble invitert ut der stoler og en sofa sto for gjester og familie under noen trær.  Og så ble vi servert lunsj, kylling med grønnsaker, ugali og poteter. Kyllingen var ikke av broilertypen vi får i supermarkedene, men ekte vare fra landsbygda i Kenya. Godt var det likevel. Litt spesielt kanskje at en fattig familie påtar seg å servere 25 mennesker. Mange av lærerne stilte. Plan dekket utgiftene til mat.

Hva med lille Risper, midtpunktet i det hele? Hun var en vanlig 8 års gammel jente i blå skoleuniform som nok var litt brydd av det hele, både på skolen og hjemme. Virket nokså beskjeden og ydmyk. Salmah fikk litt kontakt med henne, men hun elsker å hoppe omkring, og det var ikke Risper helt med på. Vanskelig å tolke henne ut fra situasjonen, men jeg fikk noen forsiktige smil og et tusen takk helt på slutten av besøket.

Det var også gaveoverrekkelse, og vi ga dem bl.a en fotball, dukke og et sjal. Vi fikk av dem fine tradisjonelle ting som en stråhatt, godteriskål, kurv med mer. Plan hadde laget konkrete retningslinjer for hvordan et slik besøk kan gjennomføres, som vi prøvde å forholde oss til. Jeg var heldigvis ikke noe midtpunkt i dette. Vi takket pent for gjestfriheten og besøket og synes det var svært hyggelig besøk. Representanten for Plan syntes selv at det var et vellykket besøk.

Så kan en diskutere om dette er en god framgangsmåte. Er dette å stille familien i et unødvendig rampelys ? ikke minst i forhold til den vesle jenta på 8 år som i alle fall kom i fokus? Resten av familien ble engasjert, ikke minst mora som nok var mest borte fra selskapet fordi hun tok ansvaret for matlaginga.

På den andre siden er det blitt stilt mange spørsmål om hvordan organisasjoner bruker pengestøtten. Plan synliggjør arbeidet sitt ved å la sponsorene slippe til og observere arbeidet. Det var det jeg var litt nysgjerrig på. Dessuten valgte jeg å sponse en familie som bodde i samme land som jeg oppholder meg i halve året, ett land som jeg har begynt å bli kjent med, selv om jeg ikke er helt fortrolig med afrikanske skikker. Men kona mi kan fortelle meg om dem. Derfor var det ikke en helt fremmed verden jeg møtte. Kommunikasjonen var enkel, både engelsk og kiswahili ble snakket. Kiswahili er ikke min greie, bortsett fra enkelte faste fraser.

Vi har diskutert besøket i ettertid og kom til at trass i belastningen familien ble utsatt for, var det et nyttig besøk, også for min kenyanske familie.

Etter å ha tatt farvel med Plan-folka, satte vi nesa nordover mot Kakameg ? etter ønske fra meg. Fortsatt var veiene upåklagelig, bortsett fra at vi måtte gjøre en omkjøring, som ikke var skiltet. Hovedveien var sperret med en stor steinfylling uten informasjon. Vi fant fram og fant samtidig ut at veien var sperret fordi de holdt på å lage ny. Men om Kakamega må jeg fortelle om seinere. Her var nemlig en annen stamme dominerende, luhyaene, og i motsetning til luoene snakker de et bantuspråk.

Vi hadde en avtale. Vi skulle være i Kisumu ved Victoriasjøen den 20. januar for å få besøke familien vi hadde vært bidragsytere til gjennom PLAN. At jeg hadde blitt Planfadder var en rein tilfeldighet. Noen unge mennesker på Sanden torg i Kristiansand spurte meg pent, og jeg svarte ja. Kunne være interessant å komme ut i felten for å se hvordan de arbeidet. Dessuten hadde jeg aldri vært i den delen av Kenya før.

Michaela Wrong skrev i boka “It’s our turn to eat” at Nyanzaprovinsen (der Kisumu er den største byen) er en ignorert del av Kenya. Økonomien var dårlig og veiene der skulle være f. eks spesielt dårlige. Det er nok et politisk spørsmål. I Nyanzaprovinsen hører luoene hjemme, kanskje kikuyuenes største utfordrere i maktkampen om Kenya. Raila Odinga var den største utfordreren til Uhuru Kenyatta ved valget for ett år siden og kommer fra Bondo bare noen få mil utenfor Kisumu. (Nylig ble det avslørt at det militæret ville gjøre statskupp hvis Raila Odinga ble valgt til president). Det kunne være spennende å se om Wrong hadde rett!

Vi bestemte oss for å reise via byen Kisii. Det er en by som ikke ligger så langt fra Kisumu, men inne i landet. Dessuten er det en helt annen stamme som hører hjemme her, kisii (eller gusii).

Bilkø i Nairobi er et dagligdags fenomen. Veien mot Kisii og Rift Valley går tvers gjennom sentrum av Nairobi. Vi var ganske tidlig ute, det var dessuten lørdag, så vi slapp med en halv time (på tilbakeveien 1t25 min). Veien går nordvestover fra Nairobi, stiger slakt oppover til veien når kanten av Rift Valley nesten 2 500moh. Det er en “dual carriageway” med midtdeler, men hovedhensikten med midtdeleren var ikke å hindre front mot frontkollisjoner, men at folk løp over veien i tide og utide. Vi kjørte gjennom tett befolket kikuyuland bl.a. forbi byen Limuru der forfatteren Ngugi wa Thiong’o vokste opp (en favoritt). Så bar det på svingete vei ned mot Rift Valley. Underlig nok er det her all tungtransporten blir ledet, både opp og ned. Utsikten er upåklagelig og vakker; 1000 meter der nede er den sagnomsuste Rift Valley. Da de bygde The Ugandan Railway i 1901, konstruerte de en kjempemessig heis for lokomotiver og vogner under anleggsperioden. Da jernbanen var ferdig i 1904, ble heisen fjernet. Her kjøpte vi faktisk noen souvenirer. Like før vi kom helt ned i dalbunnen, kjørte vi forbi en vakker kirke som ble bygd av italienske krigsfanger under 2.Verdenskrig. Bunnen av Rift Valley ligger her på 1700moh.

Veien videre gikk over bunnen av Rift Valley mot Narok. Narok er en maasaiby, men også en turistby – innfallsporten til den mest berømte nasjonalpark i Kenya, Maasai Mara. Har fortalt noe om maasaikulturen tidligere, maasaiene er stolte av sin kultur. I Narok er det skoler og administrasjon. Hvis det er uro blant maasaiene, er det i Narok det skjer. For ett år siden gikk noen moraner (krigere) til angrep på en secundary school for jenter. De ville ikke at jentene skulle gå på skole, de skulle gifte seg med dem og føde deres barn. Det var jentene som fikk viljen sin!. Det var ikke så mye ville dyr vi så, men desto flere kyr. Dessuten var flere store områder dyrket opp, noe maasaiene i utgangspunktet ikke er så veldig interessert i. I Narok begynte det å regne. For oss var det en måned siden sist.

Veien fra Narok til Kisii var i utgangspunktet helt ny i begynnelsen, men gikk over til litt eldre vei seinere. Likevel var veien utmerket, vi holdt vår fremdrift uten for mange hull (potholes) i veien. Kunne merke at det ble mer folk langs veiene, og vi så mange små bruk langs veien hvor de dyrket mye forskjellig. Dette er da også ett av Kenyas mest fruktbare og folkerike områder. Te var et hovedprodukt. Like i nærheten av Kisii stoppet vi en mann på sykkel som hadde tre store bananklaser på bagasjebrettet. Vi befridde ham for en av dem. De var grønne og fine, men de ble nesten modne i løpet av turen. Vi la også merke til at det var utrolig mange kirker tilhørende 7. dager adventistene. Det var en oppstand mot britene her under kolonitida, i 1908 svarte britene med en massakre som selv sjokkerte Winston Churchill. Troen på hekser skal visstnok også fortsatt være sterk i området.

  Kerok

Kisii viste seg å være en by som lå litt mellom åser, og gatene gikk derfor litt opp og ned. Men det var en ?ordentlig? by hvor det krydde av boda-bodaer (motorsykler). Vi fant et hotell, Mwalimu International, og leide to rom til en pris av 750kr. Rommene var greie nok de, til og med dusjen virket, likevel fikk vi et litt dårlig inntrykk av hotellets serviceevne. (Mwalimu betyr lærer og var visstnok fortsatt eid av KNUT, lærerorganisasjonen i Kenya)

 
Dagen etter hadde vi en liten runde i byen, før vi satte fronten mot Kisumu, bare 100km unna. Nå kjørte vi inn i et nytt område, Nyanza, luoenes land, som i motsetning til kisiiene, som er bantuer, tilhører den nilotiske språkgruppen sammen med maasaiene og kalenjinstammene. Kulturelt er dette et stort sprang. Noe som imidlertid kjennetegner Nyanzaområdet er alle skolene. Det kryr av dem. Hvert år når resultatene fra eksamen foreligger, er det ofte elever fra Nyanzaskolene som skårer høyest. Så utgjør luoene en intellektuell elite i Kenya selv om de har problemer med ?å slippe til?. Mange har emigrert til land der mulighetene er bedre.

Jeg foreslo at vi tok en vei ned mot kysten av Victoriasjøen til Kendu Bay. Det var en skikkelig “rough road”. Naboen fortalte seinere at han kom fra en landsby ved denne røffe veien. Neste gang får vi stikke innom! Møtet med Victoriasjøen var både varmt og godt. Vi kjørte helt ut på piren der noen fiskere gjorde i stand fiskeutstyr, noen kvinner renset fisk og andre bedrev et heller avslappet liv i sjøkanten. Utpå var det båter med og uten latinersegl. Vakkert. Det er mye fisk i sjøen. Den har jo blitt berømt for nilabboren som kan bli kjempestor. Den ble imidlertid importert i 1960-årene og utryddet mye annen fisk som hørte til der. Vi spiste den vanligste innlandsfisken i Afrika, tilapia, som var god , men ikke fri for bein. På grunn av stor forurensing, er oksygennivået i sjøen blitt faretruende lavt. En annen inntrenger er hyacintplanten som noen importerte for mange år siden. Selv om den har vakre blomster, har den mange steder blitt en pest og en plage ikke minst for fiskerne, og det er blitt gjort anstrengelser for å bekjempe den..

   hamerkop

Denne sjøen er jo enorm, Kenya har bare en liten bukt av den. Fuglelivet her er nokså spesielt, mange av typen hamerkop. Betraktet også badelivet på den motsatte siden av sjøen. Ingen så ut til å være redd for flodhestfaren. Da vi seinere overnattet på et hotell ved sjøen i Kisumu, opplevde vi bråkende flodhester like utenfor hotellmurene.  Det var befriende å sitte avslappet på hotellverandaen og se på sjøen, og ikke minst den vakre solnedgangen der skyene bidro til et vakkert fargespill.

tilapia

– et møte med en fremmed kultur  
 

Vi har stadig våre utferder. Sist søndag dro vi til Meto på grensa til Tanzania for moro skyld. Kanskje vi kunne ta oss over til Tanzania maasaiveien? Det ble egentlig ingen begivenhetsrik tur. Vi så nesten ingen ville dyr bortsett fra en ørn og noen strutser. Vi så likevel mange dyr – kyr, geiter, sauer og esler. Og maasaier, unge og gamle, i deres typiske drakter. Selv om det var søndag, var de ikke kledd i sine flotteste drakter slik vi ser på bildet over. Er ikke sikker på om disse hadde så mye finere tøy å vise fram. Nå var vi langt fra turistområdene; her var turister svært uvanlig. Her var hverdagen den vanlige tilstanden. Ikke så vi så mange kirker heller – iallfall  ikke inne i bushen. Vi har jo flere ganger kjørt i og gjennom maasaienes områder og bor dessuten i et maasaiområde. Vi har mange opplevelser.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Landskapet i grenseområdet til Tanzania er et vakkert, variert landskap med et bølget skog/bushområde med noen fjell omkring. De nærmeste høye fjellet du ser er Mt. Longido på 2629 moh som ligger et stykke inn i Tanzania, mens Mt Ol Donio Orok. 2526 ligger i Kenya helt på grensa. Likevel, i det fjerne, ruver Mt Kilimanjaro. Den kan sees når det er klarvær, men det er heller sjeldent når det er tørt og blåsende som nå. Jo, vi fikk et glimt. Akkurat nå, ca. en måned etter at regntida sluttet, er det frodig og fint, grønt og vakkert. Det kan ikke bli vakrere. Du får det jeg kaller en skikkelig afrikafølelse.

For ett år siden kjørte vi gjennom et tilsvarende landskap øst for byen Machakos: Kambaland. Det var så frodig, grønt og vakkert. Bare ett halvt år tidligere var dette et katastrofeområde i Kenya. Tørken ødela avlingene og folk og dyr sultet. Det virket utrolig på meg. Skjedde dette i maasaienes område? Vi hørte lite om sult og nød der. De er jo egentlig nomader, men jeg tror det er få av dem som flytter på seg i dag. De er derfor flinke til å tilpasse seg naturens luner. Vi så svært lite dyrka mark, men maasaiene driver mest med husdyrproduksjon – kyrene er deres gull, derfor voktes de av menn. Sauene, geitene og eslene er ikke så viktige, de voktes av kvinner.

 
Vi så dem stadig vekk på vei – underveis til drikkeplassen, til beitene eller hjem. Minnet meg litt om hvordan vi drev med kyr for over 100 år siden. Telemarkskuene var stadig på vandring med gjetergutten etter. Maasaienes zebukyr er flotte dyr, liker å vandre, men gir vel heller dårlig avkastning sett med moderne agronomers øyne. Men de gir mat til maasaiene. Kuene er også byttemiddel og ekteskapsbetaling. Vet ikke om de gir noe annet utbytte bortsett fra skinnet. Flokkene har ofte flere okser, så de gjør liten forskjell på kjønnene. Bør ikke nevne oksenes tragiske skjebne hjemme i Norge, har vel knapt sett ei ku??

Om maasaiene kan en vel si er meget slanke mennesker. Særlig menn virker virkelig tynne. Ute på landet har jeg knapt nok sett en tjukk maasai. Deres mat består ofte av kjøtt, lite kullhydrater. Deres evne til å ta seg fram til fots er legendarisk, men det er ikke maasaiene som løper til olympiske medaljer.  Spør du en maasai om veien til et bestemt sted, svarer han ofte det er like rundt svingen her. Den “svingen” kan være mange kilometer lang. Det er en lærdom vi har gjort på mange av turene våre. En gang vi spurte noen unge maasaier om veien, svarte de at når vi kom til skolen skulle vi ta til høyre. Skolen var over 20km unna. Seige og utholdende.             

 
 Når vi stopper opp for å ta en tur på veien for å få et avbrekk fra bilsittinga, ser vi ofte spor etter maasaienes aktiviteter. Mange stier som går innover i skogen, kubæsj og nedhugne trær.  En får en slags følelse av ro og fred – langt fra vårt eget oppjagede liv!. På den andre siden vet en jo at hverdagen i maasaiverden går ut på å overleve så godt en kan.

Er maasaiene fattige? De er vel det, men det er ikke dem du møter i bildene av fattigdommens elendighet. Men de bor langt unna sivilisasjonens herligheter som sykehus osv. Skoler fins, men ofte langt unna. Maasaiunger  er flinke til å gå. Maasaiene har lenge vært skolevegrere – det ligger i deres stolthet og deres kultur, men skolen betyr mer og mer for dem i dag.

En tilleggsinntekt maasaiene har, er trekullbrenning. Noen steder så vil milene i “full” fyr (det blir feil, for de skal jo lage trekull, ikke brenne det opp). Dette ble gjort mange steder i Norge for over 100 år siden, så det er ikke ukjent for oss. Men hvem brenner vel trekull i dag. Noen maasaier fortalte oss at det kom kikuyuer til dem og kjøpte sekkevis av trekull, for så å selge det på markedet i Nairobi for dobbel pris. Trekull brukes istedenfor gass eller elektrisitet til matlaging. (Ikke så sjelden bruker vi hjemme trekullbrenner utenfor til matlaging)

Ellers får vi ingen følelse av maasaienes krigervirksomhet. Da vi besøkte Tanzania, fortalte noen at maasaiene var dem som kom med våpen og drepte.  Denne tradisjonen tror jeg i dag hører turistområdene til! Der vil du finne levende tradisjonen med moraner, krigergutter som skal vise at de er menn. Seinest for noen dager siden leste jeg i avisen om noen unge maasaier som skulle opptas som moraner i Narokområdet (i nærheten av Maasai Mara). De dro ut for å nedkjempe ei løve, men havnet selv på sykehuset. Hunnløven hadde gått til motangrep og skadet mange av guttene stygt. Om de ble opptatt i krigerklassen, vites ikke. I de store nasjonalparkene, Serengeti, Ngorongoro i Tanzania og Amboseli og Maasai Mara i Kenya er det nettopp maasaiene som er i fokus. Det er deres land hvor de tradisjonelt, i kamp mot  løver, elefanter og menneskelig dårskap har prøvd å overleve. Nå er de i ferd med å bli “kastet ut av” Maasai Mara samtidig som de nettopp der er sterkt involvert i turistvirksomheten.

Maasaiområdet er på mange måter et glemt område i Kenya. Det er ikke der de store inntektene er å hente, bortsett fra den betydningen maasaiene har for turismen. Vannspørsmålet er det viktigste for maasaiene, og der har det skjedd svært lite. Selv virker de å være blide og imøtekommende. Noen sier også de er ydmyke, men ikke minst stolte. Det er få maasaier i styre og stell i Kenya. (Da en maasaikvinne ble valgt som MP til parlamentet i 2013, protesterte maasaienes eldreråd. Hun kunne ikke representere dem!).

Vi bor jo selv i et maasaiområde. Kuflokkene passerer utenfor porten hver kveld kl 1815, like før sola går ned. Det er et maasaikraal bare noen hundre meter unna, der de bor i sine hus laget av kumøkk. Riktignok ikke alle. Noen har flyttet inn i mer moderne boliger. Og på byen (Kitengela) kan du se maasaikvinner med sminke!!. Men ingen av de som bor i vårt boligområde er maasaier.

Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe for dette folket som er blitt verdensberømt gjennom turismen. De utgjør bare 5% av befolkningen i Kenya. Flere og flere vil nok gå inn i det moderne Kenya, men også mange vil velge det tradisjonelle livet på savannen. Og vil noen komme dem til hjelp? Hvordan kan vi hjelpe dem? Og på hvilken måte kan denne hjelpen komme?

 
Ikke prøv å ta bilde av en maasai uten at han/hun har gitt tillatelse. Det kan koste deg dyrt.

PS. Maasaienes praksis med omskjæring er et stort etisk helseproblem som jeg skal komme tilbake til i en annen sammenheng.

Skolestart i januar

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Tirsdag var sommerferien over og de fleste barn begynte på skolen. Sommerferien er ikke den samme som hos oss, de færreste har muligheten til å reise bort. Bare rundt juletider reiser mange hjem for å besøke foreldre, venner og bekjente i landsbyen der de kom fra. Det gjorde hushjelpen vår, Agnes. Hun var borte i 14 dager for å besøke barna sine. Nå har hun for lengst kommet tilbake. Det gikk greit uten hushjelp også, men det er bra å ha henne tilbake. Hun gjør virkelig nytte for seg.

Andre velger å dra til kysten for å feriere noen dager ved Det indiske hav i Mombasa, Tilifi eller Malindi. Da er disse byene overbefolket med turister fra Nairobiområdet. Disse turistene er ikke spesielt populære i kystområdene. Det er særlig kikuyuene som er lite populære. De er kjente for “å grafse til seg”.

Salmah startet i 2 klasse “primary”. Ingen tvil om at hun gledet seg til å gå på skolen. Hele jenta strålte som en sol, og da skolebussen kom, løp hun lett og elegant ut for å sikre seg sin plass. Da hun kom tilbake strålte hun fortsatt; da jeg spurte hvordan hun hadde hatt det, var svaret GØY!

Men før det hadde det vært atskillige forberedelser: Innkjøp av skoleuniform, sko, skolebøker og diverse annet som kostet. De første januardagene er det nærmest kaos i de butikkene som selger skoleutstyr. Foreldre var opprørte over at skolebøker var pålagt VAT på 16%. Januarsalg er derimot helt ukjent.

Dessuten, det koster å gå på skole i Kenya. Her i Kitengela er det visstnok bare en offentlig skole. Også der koster det. Myndighetene har blitt oppfordret til å være imøtekommende når det gjelder sein innbetaling eller manglende innbetaling. Dessuten trues de nok en gang av streik. KNUT, den landsomfattende lærerorganisasjonen prøver å presse skolemyndighetene til bedre forhold på skolene der det ofte kan være over 50 i klassen. Ikke rart at de offentlige skolene kommer dårlig ut til KCPE eksamen. På de private skolene er det ingen bønn: Betal eller forsvinn. Alt i alt kom vel skolestarten på 50 000 Ksh, ca. 3 600kr for Salmahs del.

Det var meningen at også Salmahs “søster”, Rasha, skulle begynne på skolen. Hun er bare 2 1/2 år, men ellers voldsomt oppegående og prater som en foss. De har noe som kalles “babyclass” for de aller yngste. Barnehager eksisterer knapt. Her er det skole fra første stund. Foreldrene var på skolen med henne første skoledag som en forsmak. Meningen var at Rasha og Salmah skulle ta skolebussen sammen på onsdag morgen. Men Salmah hadde nesten 40 i feber om natta, og da nektet Rasha å gå på skolen aleine med skolebussen. Så nå ligger de inne i stua og hygger seg og ser på tegnefilm.Jeg ble litt syk jeg også. Tenk å fryse i +27grader! Mye bedre nå!

Vi var en ny tur på Sandalwood hotell og svømmebassenget der. Salmah har fortsatt svømmevest på, men hun virker så trygg og avslappet i vannet at det er kanskje på tide å gå videre. Vannet har blitt hennes venn. Håper vi kan bygge videre på dette slik at hun fort lærer å svømme.

Av og til er det en fordel å være kjent. Vi har jo gått til og fra Kitengela noen ganger. Her forleden virket det som om Kitengela var en gigantisk trafikkork. Alt sto bom fast. Buda snudde bilen og vi befant oss plutselig i markedsområdet med fullt av folk. Men bilen beveget seg mellom folkene. Da vi kom til en sidegate, møtte vi til vår overraskelse en veihøvel! Det har jeg aldri sett i virksomhet i Kitengela før. Dens aktivitet gjorde ikke veien særlig mer framkommelig, snarere tvert imot. Fram kom vi likevel, og da var det bare å følge de kjente bakgatene (eller helst stiene) vi pleide å gå når vi gikk til byen. Hjem kom vi før vi ante det.

Savannen blir frekventert som aldri før selv om dyrelivet har vært nokså sparsommelig. Unntaket er de store kamelflokkene som kommer på beite fra tid til annen. Eierne er langveisfarende nomader, boranafolket. Maasaiene er ikke interessert i kameler (dromedarer). De holder på sine kyr, sauer og geiter. Her for noen dager siden var det avskjed med amerikanerne. Naboen vår, Dinah fra Tennessee, gift med Eddie fra Kisii, Kenya, hadde hatt besøk av sin far og en søster i tre uker nå i julen. En gang tok jeg dem ut på savannen og vi var riktig heldige, fikk sett en gnuflokk og antiloper, samt kamelene til boranafolket. Nå inviterte de meg ut på tur. Flott på savannen, selv uten dyr. Min amerikanske jevnaldrende, Jeff, tilhørte en spartansk menighet i “slekt med” amishfolket. Litt spesielt antrekk med bukkeskjegg, bukseseler og sandaler. Veldig hyggelig, ydmyk og imøtekommende. Ikke akkurat typisk amerikansk. Hadde 8 barn som nå var spredt over hele verden. De feiret dessuten ikke jul eller nyttår. Han så ikke lyst på tilbakereisen: Fra +27 til -15 på 24 timer er en ganske tøff overgang. Fikk beskjed i dag av naboen at de strandet i Washington. Kom ikke videre pga været….

Nå som Agnes har kommet tilbake, blir det større mulighet for at Fatma og jeg tar en tur sammen på savannen sammen slik vi har gjort de siste dagene. Men jeg må bli flinkere til å drikke vann. Har følt meg litt småuvell fordi jeg ikke drikker nok vann.

Vi planlegger en tur til Kisumu ved Viktoriasjøen i slutten av januar. Jeg har et fadderbarn der gjennom organisasjonen Plan. Hun er 8 år, ett år eldre enn Salmah. Vi regner med å ta med Salmah på denne turen. Det kan bli en fin opplevelse. Vi planlegger å reise videre til Kakamega og Eldoret hvis tida strekker til. Veiene i denne delen av Kenya skal være mye dårligere enn f.eks i de sentrale delene av landet. Ett eksempel på hvordan noen “grafser til seg”, mens andre får ingen ting.

Men ellers slenger presidenten med kjeften, mens visepresidenten ror så det fosser. Noen kaller det nye jernbaneprosjektet den største skandalen i Kenyas historie. Det er værhardt på toppene.  Alt er ved det normale, altså. Slik rusler livet videre…

Nytt år –  og SENSUR    

Det nye året startet to timer før i Kenya. Ikke det – vi så på nyhetene at de var for lengst kommet i det nye året i New Zealand og Australia. Det ble en stille og fredelig åpning av det nye året. Ikke en rakett å se (forbud pga faren for terroranslag), bare latteren fra vårt lille selskap i hagen til en nabo. Barbequing og litt vin og mineralvann – det var alt – og mye latter. Telefon til Norge for å høre at alt var i orden der – det var det bortsett fra regn og vind. Talen til president Kenyatta ved midnatt var kjedelig så den var det ingen som gadd høre på. Ikke gikk vi seint hjem heller. 

Og hva skrev avisene om på den første dagen i året? Eksamensresultatene ved KCPE eksamen for 8.klassingene ved alle landets “primary schools”. De ble offentliggjort på selveste nyttårsaften! De tre flinkeste i landet kom på førstesidene i hovedstadsavisene bl.a. “the Standard”.. Dessuten en liste over de “countiene” som kom best og dårligst ut og liste over de beste elevene i hvert “county”. Dessuten var avisene fylt av bilder av lykkelige elever, lærere og foreldre. En overskrift i the Standard fortalte oss at det var de private skolene som hadde alle de 10 beste kandidatene i landet og at de private skolene stort sett dominerte over de offentlige skolene. I de siste er det ikke uvanlig med 50 eller flere elever i klassene. En annen at jentene hadde 7 av de 10 beste plasseringene og at jentene derfor “overstrålte” guttene og at forholdet mellom gutter og jenter som går opp til eksamen er nesten 50-50. På den andre siden fortalte avisen meg at hele 1576 elever ikke fikk eksamen på grunn av juks, og det var dobbelt så mange som året før. Men ellers ble ikke “taperproblematikken” ofret en bokstav. Standard satte av de 12 første sidene i avisen til å formidle skoleresultatene.   Disse elevene har nok en stund til eksamen. 

Hva disse resultatene virkelig betyr er at de åpner adgang til “secundary school” og videre utdanning, men det kan være flere skjær i sjøen før en kommer så langt. For det første har ingen rett til videregående studier. Viktig er å få studielån eller støtte til utdannelsen. Mange har ikke muligheten til dette. Enkelte organisasjoner prøver å hjelpe ungdom under utdannelse og gir stipender til mange unge for at de kan fortsette skolegangen. En av disse er Aid in action som har et viktig prosjekt i Kambaland her i Kenya. Her har en prøvd å hjelpe alle med poeng nok til å gå videregående skole, til å gjøre det. En av disse ble i fjor beste elev på sin skole.

Naboen inviterte meg inn her forleden dag. Han hadde bl.a besøk av sin søster og hennes boyfriend og amerikanerne var også der. Interessant ikke minst fordi søsteren var jurist og underviste i jus ved ett eller annet universitet i Nairobi. Hun kunne sette ord på mye av det som “plaget” kenyanerne for tida, og fortalte at på hennes fakultet var 80% av jentene av de beste, mens gutta stort sett var benkevarmere. Det er en utvikling vi ser i mange land også her i Norge.

“Å kjøre om natten, det er fali det”. Politi- og trafikkmyndighetene la i julen ned  forbud mot at busser og matatuer fikk kjøre etter kl. 1800. Bakgrunnen var at to busser kolliderte og 18 mennesker ble drept. I 2013 ble ca. 3200 drept i trafikken – (mot 191 i Norge). At dette har ført til kaos i juletrafikken, er helt sikkert – kanskje særlig mellom Mombasa og Nairobi. “Hele” Nairobi drar til kysten i julefeiringa og strendene er overfylte med glade turister fra Nairobiområdet. Så hvordan kommer de seg hjem? Jernbanen er ikke noe alternativ – her forleden var toget nesten 7 timer forsinket?.. og kapasiteten er elendig. Bussene må klare støyten – om dagen. De har anlagt sak mot trafikkmyndighetene. Jeg tror nok det er andre ting i trafikken som er viktigere å ta tak i enn dette, for eksempel fylla! Politiet har begynt å bruke blåseapparatene igjen.

Noe annet som også blir diskutert i media, er utnevnelsen av Francis Mathaura til leder for et stort utbyggingsprosjekt. Hovedinnvendingen var at han var for gammel; ungdommen måtte få slippe til. At han var kabinettsekretær under president Kibaki og en av hovedmennene bak Kenyas største korrupsjonsskandale, Anglo-Leasingskandalen og at han også sto tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten av ICC (saken ble frafalt fordi to viktige vitner døde) er ikke temaer i det hele tatt i debatten om utnevnelsen.  Dette er Kenya!

Fint med en tur på savannen igjen??. 

NYTTÅRSFORSETTER 2014

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

–       eller mangelen på sådanne?

2014 har vi kommet til, ikke verst når jeg for mange år siden tenkte at kom jeg til år 2000 skulle jeg være fornøyd. Nå burde jeg i grunnen være kjempefornøyd ? og det er jeg. Men jeg har ingen spesielle forsetter eller mål i det nye året annet enn at jeg får gjøre så godt jeg kan. Jobb er et tilbakelagt stadium (hadde jeg noen andre planer da enn å prøve å forbedre min lærergjerning?), nå bare jobber jeg med det jeg vil.

Her i Afrika er man spesialister i å leve fra dag til dag – og det tror jeg er sundt. Her i Afrika er det for svært mange en nødvendighet. Det er så mange som ikke vet hva morgendagen vil bringe, om det blir mat eller ingenting. Fatma har fortalt meg mye om dette fra da hun vokste opp. Fatma er uansett god å ha. En flott kvinne!

En blir heller litt nostalgisk med årene. Er med i en gruppe som på e-mail diskuterer tingenes tilstand i Oslo Sporveier slik de var i “gamle dager” og opp til våre dager. Kan bidra med historier fra det jeg har opplevd på 1960-tallet da ferievikaren og helligdagsreserven virket på Bærumsbanen. Rart å sitte i Afrika å holde på med det. Var det bedre før? Vet ikke – av og til virker det sånn, men det kan godt være begge deler. Mye hyggelig å tenke tilbake på.

Afrika er absolutt til stede. I går ble vi sittende og se en film “The last king of Scotland”. Og hvem kalte seg det: Idi Amin i Uganda! Filmen handlet om han og hans etter hvert utviklede paranoia. Om ikke alle ledere er slik som Idi Amin, er det mange som har tendenser, bl.a den nåværende presidenten i Uganda, Museveni. Her i Kenya er det stor usikkerhet om hvilken vei Kenyatta vil føre landet, men det er altfor mange signaler som går i feil retning. I går utnevnte han som leder for en kommisjon kikuyuen Francis Mathaura som tidligere har vært innblandet i den største korrupsjonsskandalene i Kenya, Anglo-Leasingskandalen, og var tiltalt i ICC rettsaken, men tiltalen ble frafalt fordi to av vitnene døde. Det har vært protester på utnevnelsen fra flere hold.

Nei, vi nøyer oss med de nære ting. De kan forresten være ubehagelige nok. Naboen fant i sin bakhage en hårete edderkopp ? bavianedderkopp – ikke helt giftfri. Så ikke spesielt koselig ut.

Vi har jo møtt en kobra. I nærmiljøet her skal det være en del slanger av det ufarlige slaget. Slanger er slanger uansett. Den eneste slangen vi virkelig setter pris på er hageslangen – særlig nå det begynner å bli tørt igjen.

Da er det hyggeligere å fortelle om en ny utflukt vi hadde innover i “bushen” her i romjulen. Ikke det at det var noe spesielt med den. Vi hadde forresten med faren til naboen vår, en amerikaner fra Kentucky på min alder som har vært med på litt av hvert i sitt liv, bl.a deltatt i Vietnamkrigen. Hyggelig kar som var svært takknemmelig for å få være med. Fra den typisk afrikanske veien vår (uframkommelig i regntida) fikk vi oppleve antiloper og gaseller av mange typer, sebra som helt sperret veien, vortesvin og mange giraffer som stirret intenst på oss når vi stoppet for å stirre på dem. Har ikke sluttet å ta bilder.

Underveis passerte vi en stor farm (begrepet stor er for lite her), det er en del av dem, en ble gitt av president Moi til en av hans medarbeidere. Til slutt kom vi til det som var satt som mål: Stonyathi Railway station, som tydelig hadde sett bedre dager.  Den lå på en stor slette og sporene gikk rett fram i begge retninger så langt øyet rakk! Ingen bodde her lenger, men vi møtte noen nysgjerrige som lurte på hva vi gjorde der. De kunne fortelle at persontogene fortsatt stoppet der etter behov. Selv om det var et møtespor på stasjonen, tviler jeg på om det var i bruk. Jeg har jo skrevet en artikkel om denne jernbanen som det tok 6 år og 2 500 menneskeliv (flest indere) å bygge. Nå skal de (et kinesisk selskap) på omtrent samme traséen bygge en ny jernbane med 5x så stor kapasitet på 4 år.  Så får vi se?..

På stasjonen sto det et stort tre som tydeligvis ble bebodd av en lovebird koloni. Fargerike og vakre fugler. Dessuten møtte vi barna i nabolaget som så veldig blide og fornøyde ut selv om de nok tilhørte dem som levde fra dag til dag. En lokalkjent fortalte oss hvor veien gikk videre etter at vi passerte jernbanelinja. Veien hjem var mye kortere da! Veien var dessverre også mye dårligere, og bilen fikk noen harde trøkker undenifra. Men fram kom vi (Buda vet ikke om noe annet), passering av ei elv var den siste store utfordringen. Amerikaneren kunne bare takke og si at det hadde vært en kjempetur.

Lørdag tok vi en tur til Sandelwood hotell og restaurant. Rasha og Salmah var i 110! Restauranten har nemlig swimmingpool og de skulle få bade! Det ble en flott opplevelse for dem. Ingen av dem kan svømme ennå, men å bli vant til å være i vannet er en god ting. Salmah prøvde å svømme, men hun likte av en eller annen grunn å ha hodet under vannet, så hun kom ikke så langt. De brukte oppblåsbare flytevester. Det er likevel en god start å føle at vannet er ens venn. La merke til at det var mange unge mennesker som badet, men svømmeferdighetene var ikke de beste hos de fleste – selv om skolene har begynt med svømmeopplæring.

Så får vi se hva det nye året vil bringe: GODT NYTTÅR!

Julefeiring i 25^oC? Det er Kitengela. Ikke for varmt, heller ikke kjølig. Det var helt nede i 13 grader på førstedags morgen, men det gikk fort over.

At folk er stressa før jul er ikke bare et hjemlig fenomen. På julaften kjørte Buda og hans familie til Naivas supermarked for å gjøre noen få innkjøp, og ble sittende i kø i nesten 2 timer for å komme hjem igjen. Alle sto i veien for hverandre ? alle ville først ut, eller folk parkerte hvor det passet dem. ?Skulle jo bare?- mentaliteten er høyst levende her?.

Vi prøvde å følge et slags mønster som verken var norsk eller afrikansk, eller begge deler. Vi var samlet alle sammen. Fatma overasket med å servere risgrøt til lunsj (dessverre ingen mandel, for marsipan var ikke å få tak i). Det var iallfall ikke afrikansk tradisjon. Seinere ble det geitekjøtt m stuing, grønnsaker og poteter. Kaker og kaffe (men ikke norske småkaker, men svartswaldkake), samt gaveutdeling og litt lek med barna. Hadde laget kalendere og fotobøker til mine venner. Det var de veldig glade for. En av tv-kanalene pleide å ha vakker julemusikk, men den var gått i streik, så julemusikken måtte vi være uten. Etter det gikk gjestene, Salmah gikk til sengs og vi ble sittende å reflektere J Det hadde vært en fin julekveld uten noe egentlig budskap.

Første juledag startet heller slapt. Folk ville slappe av. Mange gikk i kirken, men ikke  av mine venner. Omtrent halvparten av husene her sto tomme fordi folk var reist ?hjem? for å feire jul. Fatma kunne tenke seg å dra på en ?ekspedisjon?; det vil si finne en vei inn i bushen og se hvor langt vi kom?.. Som sagt, så gjort. Vi tok med litt niste og drikke og la i vei retning mot Namanga. Et stykke etter Kaijado (dere følger vel med på kartet?) ved et sted som hadde en restaurant med det velklingende navnet ?Bull?s eye?, tok vi av en vei som pekte mot ?indre bygder?; maasailand.  Etter ikke mange kilometer møtte vi en hindring som vi bestemte oss for ikke å forsere: Ei elv hadde under flommen siste uke ødelagt betongfundamentet som veien var bygget på, så den nå var bortimot umulig å forsere. Vi så jo flere steder hvordan flomvannet hadde herjet og erodert . Et sted hadde en matatu blitt tatt av flommen og 14 mennesker omkom. Det var kø av motorsykler og en bil til å komme over fra motsatt side. Motorsyklene var kraftig overbelastet av store sekker med trekull som skulle selges på markedet i Bissel, så de hadde store problemer med å passere elva, selv om den nå bare var en liten ruslebekk i forhold til hva den hadde vært. Vi bestemte oss for å gå en liten tur langs elva. Jeg fikk iallfall skikkelig afrikafølelse med fuglelydene og de store trærne langs elva.

Neste etappe gikk til byen Bissel, en maasaimarkedsby. Vi oppdaget en vei som gikk litt oppover i åsen, og bestemte oss for å følge den. Også den var preget av de store nedbørsmengdene den seinere tida; flere steder var det dype grøfter hvor vannet hadde fjernet deler av veien så vi måtte kjøre utenom. Likevel var dette en vei hvor det var tatt visse forholdsregler som stikkrenner og grøfter for å lede bort flomvannet. Veien var mange steder gruset, som også er sjelden i Afrika. Vi hadde ikke med kart, så vi var litt usikre på hvor veien førte hen. Så vi folk, hendte det vi spurte om veien. Av og til fikk folk sitte på. Denne veien hadde minimal biltrafikk (vi møtte en bil to ganger!), så det å sitte på var nesten en selvfølge.

Vi kjørte gjennom et frodig landskap, mye trær og bush langs veien samt kyr, esler og geiter, og maasaibosetninger. Vi så lite ville dyr, med noen få unntak. Det ene unntaket skulle bli den mest dramatiske på hele turen. Etter å ha kjørt 38km på denne veien, kom vi til et veidele. Buda mente at hvis vi tok av mot høyre, ville veien føre oss tilbake til Kaijado. Vi bestemte oss for å ta en liten strekkpåbeina pause eller gå i buskene pause. Det ble litt småløping langs veien for å få ut noe av stivheten, før vi ble plukket opp av bilen igjen, og vi kjørte videre.

Vi hadde ikke kjørt mange hundre meterne før Buda ropte ?snake?. Der like foran oss snodde en lang slange seg mot ei dyp grøft som flommen hadde laget. Da den ble klar over at bilen var like ved, gjorde den det klart (ved å bre ut hodehuden) at her var det ingen ufarlig slange på jakt etter fugler, men en spyttende kobra. 

Fascinerende og skremmende på en gang der den gled ned i dypet og opp på den andre siden på jakt etter fuglene den hadde hørt eller sett. Kameraet var i bruk, som alltid. Fatma var faktisk ute av bilen for å se nærmere, noe hun angret på seinere. Kobraen kan både spytte (lammer synet) og hoppe for å bite en angriper med dødelig utfall.

 Den selsamme kløften gikk tvers over veien og hindret vår reise videre, så vi valgte å reise tilbake samme vei. Hjemme fant vi ut på kartet at vi hadde bare vært noen kilometer fra grensa til Tanzania.

Returen gikk greit. Vi kjøpte en sekk med trekull av en eldre kar. Vi så flere trekullmiler langs veien, så dette var nok en viktig inntektskilde. Vi tok opp en haiker, en halvfull maasai som fortalte om sine 8 koner. Hver sin lyst?..

 Disse ?ut i det blå turene? har vi jo hatt flere av, de fleste har vært hyggelige, spennende og fascinerende. Vi kommer til å gjøre flere??.

fortsatt god jul…..

JUL I AFRIKA      

Det er snart jul igjen, iallfall i følge kalenderen. Vi har ingen følelse av det. Jeg har en følelse av at “den lille regntiden” er over og at det går mot varmere tider og tørt vær. Det har kommet ganske mye regn til tider, og det er ikke så mange milene herfra at en elv gikk over sine bredder og over brua til hovedveien til Namanga og tok med seg en minibuss ut i elva og 14 omkom. Nå er det så fint og grønt som det kan bli, en fin tid i Afrika. Om noen måneder er alt igjen brunsvidd. Folk er ikke flinke til å ta vare på vannet som kommer ovenfra. Det bygges dammer, men evaporasjonen (fordampningen) er stor så det forsvinner fort.  I verste fall ødelegges avlinger – år etter år mange steder i landet. Det er noe Aid-in-Action har tatt tak i i et prosjekt ikke så veldig langt herfra.

Av hjemlige begivenheter er vel at solaranlegget vårt endelig virker som det skal. Det var batteriet som ikke var bra nok. Utrolig bra å kunne nyte ?egenprodusert? strøm ? ikke minst når Kenya Power svikter gang på gang. Vi kan ha på sikkerhetslys hele natten uten at batteriet går tomt.

Vi har ingen planer for juledagene. Vi skal ta en dag av gangen. Mine venner feirer jo ikke jul, men litt skal vi gjøre for å få noe jul på juledagene bl.a. med god afrikansk mat, litt gaver til barna osv. Om det blir kirkegang på meg er vel tvilsomt. De nærmeste kirkene ligger noen kilometer unna, men det kunne vært hyggelig å fått med seg en afrikansk gudstjeneste når en er i Kenya. Hushjelpene går i kirken på deres fridag i uka, søndag. Men nå i jula har jo hushjelpene fri.  Agnes reiser hjem til sine to barn i dag og blir borte til etter skolen starter i januar. Hun er jo en alle tiders hushjelp, gjør mye selvstendig arbeid også i hagen eller vasker bil!! Tøy vaskes fortrinnsvis for hånd. Tøft arbeid. Er nesten flau over det hun får for arbeidet, men slik er lønnsnivået her: 5000 Ksh = kr.400.- pr. måned (og 600.- nå i jula).

Det som er en slags tradisjon her i Kenya er at folk forlater byene og reiser tilbake til landsbygda der røttene deres er; det være seg besteforeldre eller foreldre. Busser og matatuer er sprengfulle i dagene før jul. Byene blir tomme. I neste uke vil Kitengela bli en slags spøkelsesby. Andre med penger forlater storbyens kjas og mas og inntar strendene ved Mombasa, Kilifi og Malindi. Det er de eneste områdene i Kenya hvor kenyanerne selv reiser til. Safari drar de sjelden på. Det er også de som foretrekker å være hjemme med god mat og øl!

Lønn eller underbetaling er jo stadig et tema. Det er for tida streik i de offentlige sykehusene fordi de er imot desentralisering av sykehusvesenet. Det har ført til at mange fattige dør på sykehusene, eller at fødsler ikke blir utført fagmessig slik at både mor og barn dør. Prisene på de private sykehusene er for høye for folk flest. Avisene er fulle av triste historier, og nå vil presidenten tvinge sykehusarbeiderne tilbake på jobb. Ellers er lønnsnivået lavt og folk må finne på “ting” for å ha et anstendig liv. Lærere tar ekstratimer, politiet ta ekstrabøter (minikorrupsjon), svart arbeid er normalt, men skattemyndighetene er påpasselige på mange områder. Arbeidsløsheten er stor, fattigdommen er stor, men i det området jeg bor er det mange eksempler på at folk tjener godt, bygger store, flotte hus med mur, piggtråd, elektrisk gjerde og vakthunder. Håper de sover godt.  Forskjellen mellom fattig og rik her i dette landet blir bare større og større.

Pinnekjøtt, ribbe og torsk er utenkelig som julemat her. Savner det egentlig ikke. Det blir nok geit som er vanlig som festmat. Det blir iallfall ikke ugali med sukomaveki som erhverdagskosten her til lands. Ikke min favoritt. Den skal til og med spises med fingrene. God apetitt!

Så får hver i sær ha en God Jul og Et godt Nytt År når det kommer.

Med julehilsen

Bjørn O

kenyansk julebukk!

I dag vil jeg starte med et Obstfeldersitat: ?Regn, regn, regn, regn,

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

øsende regn, pøsende regn, Regn,regn,regn,regn, Deilig og vått, deilig og rått!?

Slik er det her i Afrika i dag, og slik har det vært noen dager nå. Og alle er glade for det for regnet er en viktig livgivende faktor?. Men det ser ikke ut her omkring. Det er nesten umulig å ta seg fram til fots, jeg vil ikke snakke om hvordan det er i bil. De fleste kommer likevel fram på et vis?.

Som for to dager siden. Det kom regn i bøtter og spann og vi skulle hente de små (Rasha og Salmah) og mammaRasha (vanlig å kalle mor til barnet etter barnet!) som hadde vært og stelt håret. Det gikk greit å kjøre ut av byen på asfaltveien, men da vi tok av på sideveien mot der vi bor, møtte vi en elv. Likevel, elva holdt seg pent i grøfta, for her hadde noen vært og gjort noe? heldigvis. Men da vi nærmet oss stedet der hårstellinga foregikk, måtte vi gi opp. Veien var et gjørmehøl. Så måtte Fatma ut i gjørma og hente de små. De syntes det bare var gøy med gjørma og regnet, men litt skummelt også. Hjem kom vi.

I går var Jamhuri day ? selvstendighetsdagen (uhuru = selvstendighet) og president Uhuru Kenyatta (som ble født 2 år før selvstendigheten, derav navnet) holdt en både tilbakeskuende og fremoverskuende tale ? en tale som var positiv, men som også hadde advarsler mot dem som ikke ville samarbeide. Interessen for dette var ikke særlig tilstede i mitt miljø, Kenya har på noen områder ikke kommet særlig langt etter selvstendigheten i 1963,

President Kenyatta har liten tillit i store deler av befolkningen. Parlamentet vedtok etter ønske fra Kenyatta en strengere medialov enn den parlamentet først hadde vedtatt med strenge straffer for dem som brøt loven. Det er ingen pressefrihet i dette landet etter dette mener media, som i den seinere tid har vært svært så aktive til å kritisere. Kenyatta selv innrømmet at han ikke er noen avisleser, men overlater det til visepresident Ruto. Men aviser kan brukes bl.a. til innpakking av kjøtt på markedet, innrømmet han?. Media var sterk i sin fordømmelse av den nye loven; fra ?nå går vi inn i et nytt diktatur? til ?killing freedom?. Kenyatta har også gått til angrep på Høyesterett og selve rettssystemet i landet og de frivillige organisasjonene (NGO). Kravet til disse er nå at bare 15% av midlene kan komme fra utenlandet. Det rammer alle hjelpeorganisasjoner som vil hjelpe de fattigste i landet ? og ikke minst de fattige selv.

Folk er opptatt av politikk. Mange har en følelse av at politikerne prøver hele tiden å lure dem. Som en bokhandler sa til meg ?de tror vi er dumme?! ICC rettsaken svever stadig over landskapet. Kenyatta skal til Haag i februar, men bruker fortsatt alle midler til å vri seg unna. Han ble ikke invitert til Mandelas begravelse, men dro likevel i egenskap av statsoverhode i Kenya.

50 år for en stat er ingen alder, det innrømmer alle, og Kenyas vei framover har vært ganske kronglete.  Mois diktatur var vel den største nedturen. Norge brøt med Moi i sin tid pga tortur og andre brudd på menneskerettigheter. Den nye grunnloven som ble godkjent av en folkeavstemning i 2010 er vel det største lyspunktet. Fortsatt rives landet i stykker av politikernes grådighet. De styrende er de rikeste i landet. Kenyatta unnskyldte seg med at han hadde arvet sin rikdom; det forteller kanskje noe om farens grådighet da han var president. Moi lever i beste velgående og er blitt hyllet som en landsfader, ikke mist av Kenyatta, hans kanskje beste elev?

Her i byggelaget var det utlyst fest i anledning av frihetsdagen ? en slags bli kjent fest. Ikke det at jeg har blitt kjent med så mange her, folk er ikke av dem som inviterer til åpenhet. Det kan være språket, men det kan også være skepsis til ?muzungoer?. Blitt best kjent med de to andre hvite (italiener og amerikaner) og en journalist. Men folk er vennlige og hyggelige. Ett av de store spørsmålene her er vannkvaliteten og sikkerhetsopplegget om natta. Det koster litt og ikke alle er villige til å betale. Fatma sitter i styret, og som eks revisor er hun kasserer. Ikke en enkel jobb.

På grunn av regnet har det ikke blitt så mange turer på savannen i det siste. Vi gjorde et forsøk i går med bil. Det ble en spennende tur. Når kom vi til å sitte fast i søla? Vi satt aldri fast, men vi måtte gi opp til slutt og snu for vi kom til et sted hvor søla var helt håpløs (bunnløs?). Men det var utrolig hva vi kunne forsere med den lille Peugeot 206 takket være Buda! Bilen så imidlertid ikke ut etter turen ? så ut som den hadde boret seg gjennom søla. I dag morges før vi var våkne hadde Agnes vasket den pen og ren. Utrolig!! Dyr så vi ikke så mange av.

Julestemning er ukjent ?..

Kenya ? ett nytt diktatur? 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Situasjonen i Kenya har blitt vanskeligere etter at Parlamentet vedtok de to nye lovene om mediavirksomheten i landet. En kommentator i ?Standard on saturday?, Barrack Muluka, sa det så sterkt (7/12) som ?President Uhuru Kenyatta?s first eight months in power will go down in history as the  age in which freedom was for the third time officially killed in Kenya?. Daily Nation gikk ut med overskriften ?Killing freedom? og kjørte det ut foran nyheten om Mandelas død. Journalister og mediahus kan bli straffet med enorme bøter hvis de blir funnet skyldige i brudd på denne loven. Hensikten med lovene er klar: Å stille kritikken som er blitt rettet mot myndighetene etter valget. I parlamentet er opposisjonen, ODM, blitt kneblet. Utenfor parlamentet raser Raila Odinga, leder for ODM, men godtar likevel situasjonen.

Presidenten selv bagatelliserte selv virkningen av loven og påsto at den ikke ville bli brukt i utrengsmål. Han latterliggjorde en stor pressedemonstrasjon der journalister over hele landet gikk ut i gatene med klisterlapper foran munnen i protest mot den nye loven. Han sa på et møte foran en stor forsamling tilhengere: Hva bruker man aviser til? Å pakke inn kjøtt og fisk i butikkene!

Trolig var det hendelsene etter angrepet på Westgate Mall som var årsaken til lovene. En journalist, Mohammed Ali, lagde en times dokumentar på kanalen KTN, som eies av Standardgruppen, om hendelsene der og andre steder i Kenya. Ikke minst ble politiet og sikkerhetsmyndighetene kritisert for håndteringen av situasjonen ved bl.a. å ?ta ut fra? butikkene store mengder varer og å bruke 4 døgn på å uskadeliggjøre 4 terrorister. Den kommisjonen som president Kenyatta lovet å sette ned, er aldri blitt nedsatt. (Mohammed Ali har det med å lage kritiske program bl.a. om en helikopterstyrt utenfor Nairobi der en populær politiker og presidentkandidat samt et vitne mot Kenyatta i Haag ble drept. Han har som regel reist ut av Kenya, bl.a. til Norge i tida etter programmene ble sendt.)

Kenyatta har store ting på gang. En moderne jernbanelinje som skal binde havnebyen Mombasa til Uganda, Rwanda og Sør-Sudan er prosjektert og skal bygges av et kinesisk firma og ferdigstilles i 2017. Flyplassen i Nairobi, Jomo Kenyattas International Airport (som delvis brant i år) skal bygges ut til å betjene 20 millioner passasjerer i året. Kenyas svar på Silicon Valley skal bygges på Konza, ca. 40 km sør for Nairobi, men her avventer mange investorer på resultatet av ICC domstolen i Haag. Kenyatta ønsker en nasjonal begeistring for disse prosjektene ? det nye Kenya skal skapes. Men for å få  denne nasjonale begeistringen må ikke pressen være kritisk, men konstruktiv og bejaende.

Har ingen særlig følelse av at kenyansk presse har fått særlig støtte utenifra. Hva sier norsk presse og media til denne utviklingen?

Kildene er stort sett kenyanske TV og aviser, Daily Nation og Standard.

Bjørn O Isachsen

Pt. Kenya