– et møte med en fremmed kultur 
Vi har stadig våre utferder. Sist søndag dro vi til Meto på grensa til Tanzania for moro skyld. Kanskje vi kunne ta oss over til Tanzania maasaiveien? Det ble egentlig ingen begivenhetsrik tur. Vi så nesten ingen ville dyr bortsett fra en ørn og noen strutser. Vi så likevel mange dyr – kyr, geiter, sauer og esler. Og maasaier, unge og gamle, i deres typiske drakter. Selv om det var søndag, var de ikke kledd i sine flotteste drakter slik vi ser på bildet over. Er ikke sikker på om disse hadde så mye finere tøy å vise fram. Nå var vi langt fra turistområdene; her var turister svært uvanlig. Her var hverdagen den vanlige tilstanden. Ikke så vi så mange kirker heller – iallfall ikke inne i bushen. Vi har jo flere ganger kjørt i og gjennom maasaienes områder og bor dessuten i et maasaiområde. Vi har mange opplevelser.
Landskapet i grenseområdet til Tanzania er et vakkert, variert landskap med et bølget skog/bushområde med noen fjell omkring. De nærmeste høye fjellet du ser er Mt. Longido på 2629 moh som ligger et stykke inn i Tanzania, mens Mt Ol Donio Orok. 2526 ligger i Kenya helt på grensa. Likevel, i det fjerne, ruver Mt Kilimanjaro. Den kan sees når det er klarvær, men det er heller sjeldent når det er tørt og blåsende som nå. Jo, vi fikk et glimt. Akkurat nå, ca. en måned etter at regntida sluttet, er det frodig og fint, grønt og vakkert. Det kan ikke bli vakrere. Du får det jeg kaller en skikkelig afrikafølelse.
For ett år siden kjørte vi gjennom et tilsvarende landskap øst for byen Machakos: Kambaland. Det var så frodig, grønt og vakkert. Bare ett halvt år tidligere var dette et katastrofeområde i Kenya. Tørken ødela avlingene og folk og dyr sultet. Det virket utrolig på meg. Skjedde dette i maasaienes område? Vi hørte lite om sult og nød der. De er jo egentlig nomader, men jeg tror det er få av dem som flytter på seg i dag. De er derfor flinke til å tilpasse seg naturens luner. Vi så svært lite dyrka mark, men maasaiene driver mest med husdyrproduksjon – kyrene er deres gull, derfor voktes de av menn. Sauene, geitene og eslene er ikke så viktige, de voktes av kvinner.
Vi så dem stadig vekk på vei – underveis til drikkeplassen, til beitene eller hjem. Minnet meg litt om hvordan vi drev med kyr for over 100 år siden. Telemarkskuene var stadig på vandring med gjetergutten etter. Maasaienes zebukyr er flotte dyr, liker å vandre, men gir vel heller dårlig avkastning sett med moderne agronomers øyne. Men de gir mat til maasaiene. Kuene er også byttemiddel og ekteskapsbetaling. Vet ikke om de gir noe annet utbytte bortsett fra skinnet. Flokkene har ofte flere okser, så de gjør liten forskjell på kjønnene. Bør ikke nevne oksenes tragiske skjebne hjemme i Norge, har vel knapt sett ei ku??
Om maasaiene kan en vel si er meget slanke mennesker. Særlig menn virker virkelig tynne. Ute på landet har jeg knapt nok sett en tjukk maasai. Deres mat består ofte av kjøtt, lite kullhydrater. Deres evne til å ta seg fram til fots er legendarisk, men det er ikke maasaiene som løper til olympiske medaljer. Spør du en maasai om veien til et bestemt sted, svarer han ofte det er like rundt svingen her. Den “svingen” kan være mange kilometer lang. Det er en lærdom vi har gjort på mange av turene våre. En gang vi spurte noen unge maasaier om veien, svarte de at når vi kom til skolen skulle vi ta til høyre. Skolen var over 20km unna. Seige og utholdende.
Når vi stopper opp for å ta en tur på veien for å få et avbrekk fra bilsittinga, ser vi ofte spor etter maasaienes aktiviteter. Mange stier som går innover i skogen, kubæsj og nedhugne trær. En får en slags følelse av ro og fred – langt fra vårt eget oppjagede liv!. På den andre siden vet en jo at hverdagen i maasaiverden går ut på å overleve så godt en kan.
Er maasaiene fattige? De er vel det, men det er ikke dem du møter i bildene av fattigdommens elendighet. Men de bor langt unna sivilisasjonens herligheter som sykehus osv. Skoler fins, men ofte langt unna. Maasaiunger er flinke til å gå. Maasaiene har lenge vært skolevegrere – det ligger i deres stolthet og deres kultur, men skolen betyr mer og mer for dem i dag.
En tilleggsinntekt maasaiene har, er trekullbrenning. Noen steder så vil milene i “full” fyr (det blir feil, for de skal jo lage trekull, ikke brenne det opp). Dette ble gjort mange steder i Norge for over 100 år siden, så det er ikke ukjent for oss. Men hvem brenner vel trekull i dag. Noen maasaier fortalte oss at det kom kikuyuer til dem og kjøpte sekkevis av trekull, for så å selge det på markedet i Nairobi for dobbel pris. Trekull brukes istedenfor gass eller elektrisitet til matlaging. (Ikke så sjelden bruker vi hjemme trekullbrenner utenfor til matlaging)
Ellers får vi ingen følelse av maasaienes krigervirksomhet. Da vi besøkte Tanzania, fortalte noen at maasaiene var dem som kom med våpen og drepte. Denne tradisjonen tror jeg i dag hører turistområdene til! Der vil du finne levende tradisjonen med moraner, krigergutter som skal vise at de er menn. Seinest for noen dager siden leste jeg i avisen om noen unge maasaier som skulle opptas som moraner i Narokområdet (i nærheten av Maasai Mara). De dro ut for å nedkjempe ei løve, men havnet selv på sykehuset. Hunnløven hadde gått til motangrep og skadet mange av guttene stygt. Om de ble opptatt i krigerklassen, vites ikke. I de store nasjonalparkene, Serengeti, Ngorongoro i Tanzania og Amboseli og Maasai Mara i Kenya er det nettopp maasaiene som er i fokus. Det er deres land hvor de tradisjonelt, i kamp mot løver, elefanter og menneskelig dårskap har prøvd å overleve. Nå er de i ferd med å bli “kastet ut av” Maasai Mara samtidig som de nettopp der er sterkt involvert i turistvirksomheten.
Maasaiområdet er på mange måter et glemt område i Kenya. Det er ikke der de store inntektene er å hente, bortsett fra den betydningen maasaiene har for turismen. Vannspørsmålet er det viktigste for maasaiene, og der har det skjedd svært lite. Selv virker de å være blide og imøtekommende. Noen sier også de er ydmyke, men ikke minst stolte. Det er få maasaier i styre og stell i Kenya. (Da en maasaikvinne ble valgt som MP til parlamentet i 2013, protesterte maasaienes eldreråd. Hun kunne ikke representere dem!).
Vi bor jo selv i et maasaiområde. Kuflokkene passerer utenfor porten hver kveld kl 1815, like før sola går ned. Det er et maasaikraal bare noen hundre meter unna, der de bor i sine hus laget av kumøkk. Riktignok ikke alle. Noen har flyttet inn i mer moderne boliger. Og på byen (Kitengela) kan du se maasaikvinner med sminke!!. Men ingen av de som bor i vårt boligområde er maasaier.
Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe for dette folket som er blitt verdensberømt gjennom turismen. De utgjør bare 5% av befolkningen i Kenya. Flere og flere vil nok gå inn i det moderne Kenya, men også mange vil velge det tradisjonelle livet på savannen. Og vil noen komme dem til hjelp? Hvordan kan vi hjelpe dem? Og på hvilken måte kan denne hjelpen komme?
Ikke prøv å ta bilde av en maasai uten at han/hun har gitt tillatelse. Det kan koste deg dyrt.
PS. Maasaienes praksis med omskjæring er et stort etisk helseproblem som jeg skal komme tilbake til i en annen sammenheng.