NYTTÅRSFORSETTER 2014
– eller mangelen på sådanne?
2014 har vi kommet til, ikke verst når jeg for mange år siden tenkte at kom jeg til år 2000 skulle jeg være fornøyd. Nå burde jeg i grunnen være kjempefornøyd ? og det er jeg. Men jeg har ingen spesielle forsetter eller mål i det nye året annet enn at jeg får gjøre så godt jeg kan. Jobb er et tilbakelagt stadium (hadde jeg noen andre planer da enn å prøve å forbedre min lærergjerning?), nå bare jobber jeg med det jeg vil.
Her i Afrika er man spesialister i å leve fra dag til dag – og det tror jeg er sundt. Her i Afrika er det for svært mange en nødvendighet. Det er så mange som ikke vet hva morgendagen vil bringe, om det blir mat eller ingenting. Fatma har fortalt meg mye om dette fra da hun vokste opp. Fatma er uansett god å ha. En flott kvinne!
En blir heller litt nostalgisk med årene. Er med i en gruppe som på e-mail diskuterer tingenes tilstand i Oslo Sporveier slik de var i “gamle dager” og opp til våre dager. Kan bidra med historier fra det jeg har opplevd på 1960-tallet da ferievikaren og helligdagsreserven virket på Bærumsbanen. Rart å sitte i Afrika å holde på med det. Var det bedre før? Vet ikke – av og til virker det sånn, men det kan godt være begge deler. Mye hyggelig å tenke tilbake på.
Afrika er absolutt til stede. I går ble vi sittende og se en film “The last king of Scotland”. Og hvem kalte seg det: Idi Amin i Uganda! Filmen handlet om han og hans etter hvert utviklede paranoia. Om ikke alle ledere er slik som Idi Amin, er det mange som har tendenser, bl.a den nåværende presidenten i Uganda, Museveni. Her i Kenya er det stor usikkerhet om hvilken vei Kenyatta vil føre landet, men det er altfor mange signaler som går i feil retning. I går utnevnte han som leder for en kommisjon kikuyuen Francis Mathaura som tidligere har vært innblandet i den største korrupsjonsskandalene i Kenya, Anglo-Leasingskandalen, og var tiltalt i ICC rettsaken, men tiltalen ble frafalt fordi to av vitnene døde. Det har vært protester på utnevnelsen fra flere hold.
Nei, vi nøyer oss med de nære ting. De kan forresten være ubehagelige nok. Naboen fant i sin bakhage en hårete edderkopp ? bavianedderkopp – ikke helt giftfri. Så ikke spesielt koselig ut. 
Vi har jo møtt en kobra. I nærmiljøet her skal det være en del slanger av det ufarlige slaget. Slanger er slanger uansett. Den eneste slangen vi virkelig setter pris på er hageslangen – særlig nå det begynner å bli tørt igjen.
Da er det hyggeligere å fortelle om en ny utflukt vi hadde innover i “bushen” her i romjulen. Ikke det at det var noe spesielt med den. Vi hadde forresten med faren til naboen vår, en amerikaner fra Kentucky på min alder som har vært med på litt av hvert i sitt liv, bl.a deltatt i Vietnamkrigen. Hyggelig kar som var svært takknemmelig for å få være med. Fra den typisk afrikanske veien vår (uframkommelig i regntida) fikk vi oppleve antiloper og gaseller av mange typer, sebra som helt sperret veien, vortesvin og mange giraffer som stirret intenst på oss når vi stoppet for å stirre på dem. Har ikke sluttet å ta bilder.
Underveis passerte vi en stor farm (begrepet stor er for lite her), det er en del av dem, en ble gitt av president Moi til en av hans medarbeidere. Til slutt kom vi til det som var satt som mål: Stonyathi Railway station, som tydelig hadde sett bedre dager. Den lå på en stor slette og sporene gikk rett fram i begge retninger så langt øyet rakk! Ingen bodde her lenger, men vi møtte noen nysgjerrige som lurte på hva vi gjorde der. De kunne fortelle at persontogene fortsatt stoppet der etter behov. Selv om det var et møtespor på stasjonen, tviler jeg på om det var i bruk. Jeg har jo skrevet en artikkel om denne jernbanen som det tok 6 år og 2 500 menneskeliv (flest indere) å bygge. Nå skal de (et kinesisk selskap) på omtrent samme traséen bygge en ny jernbane med 5x så stor kapasitet på 4 år. Så får vi se?..
På stasjonen sto det et stort tre som tydeligvis ble bebodd av en lovebird koloni. Fargerike og vakre fugler. Dessuten møtte vi barna i nabolaget som så veldig blide og fornøyde ut selv om de nok tilhørte dem som levde fra dag til dag. En lokalkjent fortalte oss hvor veien gikk videre etter at vi passerte jernbanelinja. Veien hjem var mye kortere da! Veien var dessverre også mye dårligere, og bilen fikk noen harde trøkker undenifra. Men fram kom vi (Buda vet ikke om noe annet), passering av ei elv var den siste store utfordringen. Amerikaneren kunne bare takke og si at det hadde vært en kjempetur.
Lørdag tok vi en tur til Sandelwood hotell og restaurant. Rasha og Salmah var i 110! Restauranten har nemlig swimmingpool og de skulle få bade! Det ble en flott opplevelse for dem. Ingen av dem kan svømme ennå, men å bli vant til å være i vannet er en god ting. Salmah prøvde å svømme, men hun likte av en eller annen grunn å ha hodet under vannet, så hun kom ikke så langt. De brukte oppblåsbare flytevester. Det er likevel en god start å føle at vannet er ens venn. La merke til at det var mange unge mennesker som badet, men svømmeferdighetene var ikke de beste hos de fleste – selv om skolene har begynt med svømmeopplæring.
Så får vi se hva det nye året vil bringe: GODT NYTTÅR!
