Vi hadde en avtale. Vi skulle være i Kisumu ved Victoriasjøen den 20. januar for å få besøke familien vi hadde vært bidragsytere til gjennom PLAN. At jeg hadde blitt Planfadder var en rein tilfeldighet. Noen unge mennesker på Sanden torg i Kristiansand spurte meg pent, og jeg svarte ja. Kunne være interessant å komme ut i felten for å se hvordan de arbeidet. Dessuten hadde jeg aldri vært i den delen av Kenya før.
Michaela Wrong skrev i boka “It’s our turn to eat” at Nyanzaprovinsen (der Kisumu er den største byen) er en ignorert del av Kenya. Økonomien var dårlig og veiene der skulle være f. eks spesielt dårlige. Det er nok et politisk spørsmål. I Nyanzaprovinsen hører luoene hjemme, kanskje kikuyuenes største utfordrere i maktkampen om Kenya. Raila Odinga var den største utfordreren til Uhuru Kenyatta ved valget for ett år siden og kommer fra Bondo bare noen få mil utenfor Kisumu. (Nylig ble det avslørt at det militæret ville gjøre statskupp hvis Raila Odinga ble valgt til president). Det kunne være spennende å se om Wrong hadde rett!
Vi bestemte oss for å reise via byen Kisii. Det er en by som ikke ligger så langt fra Kisumu, men inne i landet. Dessuten er det en helt annen stamme som hører hjemme her, kisii (eller gusii).
Bilkø i Nairobi er et dagligdags fenomen. Veien mot Kisii og Rift Valley går tvers gjennom sentrum av Nairobi. Vi var ganske tidlig ute, det var dessuten lørdag, så vi slapp med en halv time (på tilbakeveien 1t25 min). Veien går nordvestover fra Nairobi, stiger slakt oppover til veien når kanten av Rift Valley nesten 2 500moh. Det er en “dual carriageway” med midtdeler, men hovedhensikten med midtdeleren var ikke å hindre front mot frontkollisjoner, men at folk løp over veien i tide og utide. Vi kjørte gjennom tett befolket kikuyuland bl.a. forbi byen Limuru der forfatteren Ngugi wa Thiong’o vokste opp (en favoritt). Så bar det på svingete vei ned mot Rift Valley. Underlig nok er det her all tungtransporten blir ledet, både opp og ned. Utsikten er upåklagelig og vakker; 1000 meter der nede er den sagnomsuste Rift Valley. Da de bygde The Ugandan Railway i 1901, konstruerte de en kjempemessig heis for lokomotiver og vogner under anleggsperioden. Da jernbanen var ferdig i 1904, ble heisen fjernet. Her kjøpte vi faktisk noen souvenirer. Like før vi kom helt ned i dalbunnen, kjørte vi forbi en vakker kirke som ble bygd av italienske krigsfanger under 2.Verdenskrig. Bunnen av Rift Valley ligger her på 1700moh.
Veien videre gikk over bunnen av Rift Valley mot Narok. Narok er en maasaiby, men også en turistby – innfallsporten til den mest berømte nasjonalpark i Kenya, Maasai Mara. Har fortalt noe om maasaikulturen tidligere, maasaiene er stolte av sin kultur. I Narok er det skoler og administrasjon. Hvis det er uro blant maasaiene, er det i Narok det skjer. For ett år siden gikk noen moraner (krigere) til angrep på en secundary school for jenter. De ville ikke at jentene skulle gå på skole, de skulle gifte seg med dem og føde deres barn. Det var jentene som fikk viljen sin!. Det var ikke så mye ville dyr vi så, men desto flere kyr. Dessuten var flere store områder dyrket opp, noe maasaiene i utgangspunktet ikke er så veldig interessert i. I Narok begynte det å regne. For oss var det en måned siden sist.
Veien fra Narok til Kisii var i utgangspunktet helt ny i begynnelsen, men gikk over til litt eldre vei seinere. Likevel var veien utmerket, vi holdt vår fremdrift uten for mange hull (potholes) i veien. Kunne merke at det ble mer folk langs veiene, og vi så mange små bruk langs veien hvor de dyrket mye forskjellig. Dette er da også ett av Kenyas mest fruktbare og folkerike områder. Te var et hovedprodukt. Like i nærheten av Kisii stoppet vi en mann på sykkel som hadde tre store bananklaser på bagasjebrettet. Vi befridde ham for en av dem. De var grønne og fine, men de ble nesten modne i løpet av turen. Vi la også merke til at det var utrolig mange kirker tilhørende 7. dager adventistene. Det var en oppstand mot britene her under kolonitida, i 1908 svarte britene med en massakre som selv sjokkerte Winston Churchill. Troen på hekser skal visstnok også fortsatt være sterk i området.
Kisii viste seg å være en by som lå litt mellom åser, og gatene gikk derfor litt opp og ned. Men det var en ?ordentlig? by hvor det krydde av boda-bodaer (motorsykler). Vi fant et hotell, Mwalimu International, og leide to rom til en pris av 750kr. Rommene var greie nok de, til og med dusjen virket, likevel fikk vi et litt dårlig inntrykk av hotellets serviceevne. (Mwalimu betyr lærer og var visstnok fortsatt eid av KNUT, lærerorganisasjonen i Kenya)
Dagen etter hadde vi en liten runde i byen, før vi satte fronten mot Kisumu, bare 100km unna. Nå kjørte vi inn i et nytt område, Nyanza, luoenes land, som i motsetning til kisiiene, som er bantuer, tilhører den nilotiske språkgruppen sammen med maasaiene og kalenjinstammene. Kulturelt er dette et stort sprang. Noe som imidlertid kjennetegner Nyanzaområdet er alle skolene. Det kryr av dem. Hvert år når resultatene fra eksamen foreligger, er det ofte elever fra Nyanzaskolene som skårer høyest. Så utgjør luoene en intellektuell elite i Kenya selv om de har problemer med ?å slippe til?. Mange har emigrert til land der mulighetene er bedre.
Jeg foreslo at vi tok en vei ned mot kysten av Victoriasjøen til Kendu Bay. Det var en skikkelig “rough road”. Naboen fortalte seinere at han kom fra en landsby ved denne røffe veien. Neste gang får vi stikke innom! Møtet med Victoriasjøen var både varmt og godt. Vi kjørte helt ut på piren der noen fiskere gjorde i stand fiskeutstyr, noen kvinner renset fisk og andre bedrev et heller avslappet liv i sjøkanten. Utpå var det båter med og uten latinersegl. Vakkert. Det er mye fisk i sjøen. Den har jo blitt berømt for nilabboren som kan bli kjempestor. Den ble imidlertid importert i 1960-årene og utryddet mye annen fisk som hørte til der. Vi spiste den vanligste innlandsfisken i Afrika, tilapia, som var god , men ikke fri for bein. På grunn av stor forurensing, er oksygennivået i sjøen blitt faretruende lavt. En annen inntrenger er hyacintplanten som noen importerte for mange år siden. Selv om den har vakre blomster, har den mange steder blitt en pest og en plage ikke minst for fiskerne, og det er blitt gjort anstrengelser for å bekjempe den..
Denne sjøen er jo enorm, Kenya har bare en liten bukt av den. Fuglelivet her er nokså spesielt, mange av typen hamerkop. Betraktet også badelivet på den motsatte siden av sjøen. Ingen så ut til å være redd for flodhestfaren. Da vi seinere overnattet på et hotell ved sjøen i Kisumu, opplevde vi bråkende flodhester like utenfor hotellmurene. Det var befriende å sitte avslappet på hotellverandaen og se på sjøen, og ikke minst den vakre solnedgangen der skyene bidro til et vakkert fargespill.
