Jul i Kitengela

 


Julefeiring i 25oC? Det er Kitengela. Ikke for varmt, heller ikke kjølig. Det var helt nede i 13 grader på førstedags morgen, men det gikk fort over.

At folk er stressa før jul er ikke bare et hjemlig fenomen. På julaften kjørte Buda og hans familie til Naivas supermarked for å gjøre noen få innkjøp, og ble sittende i kø i nesten 2 timer for å komme hjem igjen. Alle sto i veien for hverandre ? alle ville først ut, eller folk parkerte hvor det passet dem. ?Skulle jo bare?- mentaliteten er høyst levende her?.

Vi prøvde å følge et slags mønster som verken var norsk eller afrikansk, eller begge deler. Vi var samlet alle sammen. Fatma overasket med å servere risgrøt til lunsj (dessverre ingen mandel, for marsipan var ikke å få tak i). Det var iallfall ikke afrikansk tradisjon. Seinere ble det geitekjøtt m stuing, grønnsaker og poteter. Kaker og kaffe (men ikke norske småkaker, men svartswaldkake), samt gaveutdeling og litt lek med barna. Hadde laget kalendere og fotobøker til mine venner. Det var de veldig glade for. En av tv-kanalene pleide å ha vakker julemusikk, men den var gått i streik, så julemusikken måtte vi være uten. Etter det gikk gjestene, Salmah gikk til sengs og vi ble sittende å reflektere J Det hadde vært en fin julekveld uten noe egentlig budskap.

Første juledag startet heller slapt. Folk ville slappe av. Mange gikk i kirken, men ikke  av mine venner. Omtrent halvparten av husene her sto tomme fordi folk var reist ?hjem? for å feire jul. Fatma kunne tenke seg å dra på en ?ekspedisjon?; det vil si finne en vei inn i bushen og se hvor langt vi kom?.. Som sagt, så gjort. Vi tok med litt niste og drikke og la i vei retning mot Namanga. Et stykke etter Kaijado (dere følger vel med på kartet?) ved et sted som hadde en restaurant med det velklingende navnet ?Bull?s eye?, tok vi av en vei som pekte mot ?indre bygder?; maasailand.  Etter ikke mange kilometer møtte vi en hindring som vi bestemte oss for ikke å forsere: Ei elv hadde under flommen siste uke ødelagt betongfundamentet som veien var bygget på, så den nå var bortimot umulig å forsere. Vi så jo flere steder hvordan flomvannet hadde herjet og erodert . Et sted hadde en matatu blitt tatt av flommen og 14 mennesker omkom. Det var kø av motorsykler og en bil til å komme over fra motsatt side. Motorsyklene var kraftig overbelastet av store sekker med trekull som skulle selges på markedet i Bissel, så de hadde store problemer med å passere elva, selv om den nå bare var en liten ruslebekk i forhold til hva den hadde vært. Vi bestemte oss for å gå en liten tur langs elva. Jeg fikk iallfall skikkelig afrikafølelse med fuglelydene og de store trærne langs elva.


Neste etappe gikk til byen Bissel, en maasaimarkedsby. Vi oppdaget en vei som gikk litt oppover i åsen, og bestemte oss for å følge den. Også den var preget av de store nedbørsmengdene den seinere tida; flere steder var det dype grøfter hvor vannet hadde fjernet deler av veien så vi måtte kjøre utenom. Likevel var dette en vei hvor det var tatt visse forholdsregler som stikkrenner og grøfter for å lede bort flomvannet. Veien var mange steder gruset, som også er sjelden i Afrika. Vi hadde ikke med kart, så vi var litt usikre på hvor veien førte hen. Så vi folk, hendte det vi spurte om veien. Av og til fikk folk sitte på. Denne veien hadde minimal biltrafikk (vi møtte en bil to ganger!), så det å sitte på var nesten en selvfølge.

Vi kjørte gjennom et frodig landskap, mye trær og bush langs veien samt kyr, esler og geiter, og maasaibosetninger. Vi så lite ville dyr, med noen få unntak. Det ene unntaket skulle bli den mest dramatiske på hele turen. Etter å ha kjørt 38km på denne veien, kom vi til et veidele. Buda mente at hvis vi tok av mot høyre, ville veien føre oss tilbake til Kaijado. Vi bestemte oss for å ta en liten strekkpåbeina pause eller gå i buskene pause. Det ble litt småløping langs veien for å få ut noe av stivheten, før vi ble plukket opp av bilen igjen, og vi kjørte videre.


Vi hadde ikke kjørt mange hundre meterne før Buda ropte ?snake?. Der like foran oss snodde en lang slange seg mot ei dyp grøft som flommen hadde laget. Da den ble klar over at bilen var like ved, gjorde den det klart (ved å bre ut hodehuden) at her var det ingen ufarlig slange på jakt etter fugler, men en spyttende kobra. 

Fascinerende og skremmende på en gang der den gled ned i dypet og opp på den andre siden på jakt etter fuglene den hadde hørt eller sett. Kameraet var i bruk, som alltid. Fatma var faktisk ute av bilen for å se nærmere, noe hun angret på seinere. Kobraen kan både spytte (lammer synet) og hoppe for å bite en angriper med dødelig utfall.

 Den selsamme kløften gikk tvers over veien og hindret vår reise videre, så vi valgte å reise tilbake samme vei. Hjemme fant vi ut på kartet at vi hadde bare vært noen kilometer fra grensa til Tanzania.

Returen gikk greit. Vi kjøpte en sekk med trekull av en eldre kar. Vi så flere trekullmiler langs veien, så dette var nok en viktig inntektskilde. Vi tok opp en haiker, en halvfull maasai som fortalte om sine 8 koner. Hver sin lyst?..

 Disse ?ut i det blå turene? har vi jo hatt flere av, de fleste har vært hyggelige, spennende og fascinerende. Vi kommer til å gjøre flere??.

 

fortsatt god jul…..

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg