Skolestart i januar
Tirsdag var sommerferien over og de fleste barn begynte på skolen. Sommerferien er ikke den samme som hos oss, de færreste har muligheten til å reise bort. Bare rundt juletider reiser mange hjem for å besøke foreldre, venner og bekjente i landsbyen der de kom fra. Det gjorde hushjelpen vår, Agnes. Hun var borte i 14 dager for å besøke barna sine. Nå har hun for lengst kommet tilbake. Det gikk greit uten hushjelp også, men det er bra å ha henne tilbake. Hun gjør virkelig nytte for seg.
Andre velger å dra til kysten for å feriere noen dager ved Det indiske hav i Mombasa, Tilifi eller Malindi. Da er disse byene overbefolket med turister fra Nairobiområdet. Disse turistene er ikke spesielt populære i kystområdene. Det er særlig kikuyuene som er lite populære. De er kjente for “å grafse til seg”.
Salmah startet i 2 klasse “primary”. Ingen tvil om at hun gledet seg til å gå på skolen. Hele jenta strålte som en sol, og da skolebussen kom, løp hun lett og elegant ut for å sikre seg sin plass. Da hun kom tilbake strålte hun fortsatt; da jeg spurte hvordan hun hadde hatt det, var svaret GØY!
Men før det hadde det vært atskillige forberedelser: Innkjøp av skoleuniform, sko, skolebøker og diverse annet som kostet. De første januardagene er det nærmest kaos i de butikkene som selger skoleutstyr. Foreldre var opprørte over at skolebøker var pålagt VAT på 16%. Januarsalg er derimot helt ukjent.
Dessuten, det koster å gå på skole i Kenya. Her i Kitengela er det visstnok bare en offentlig skole. Også der koster det. Myndighetene har blitt oppfordret til å være imøtekommende når det gjelder sein innbetaling eller manglende innbetaling. Dessuten trues de nok en gang av streik. KNUT, den landsomfattende lærerorganisasjonen prøver å presse skolemyndighetene til bedre forhold på skolene der det ofte kan være over 50 i klassen. Ikke rart at de offentlige skolene kommer dårlig ut til KCPE eksamen. På de private skolene er det ingen bønn: Betal eller forsvinn. Alt i alt kom vel skolestarten på 50 000 Ksh, ca. 3 600kr for Salmahs del.
Det var meningen at også Salmahs “søster”, Rasha, skulle begynne på skolen. Hun er bare 2 1/2 år, men ellers voldsomt oppegående og prater som en foss. De har noe som kalles “babyclass” for de aller yngste. Barnehager eksisterer knapt. Her er det skole fra første stund. Foreldrene var på skolen med henne første skoledag som en forsmak. Meningen var at Rasha og Salmah skulle ta skolebussen sammen på onsdag morgen. Men Salmah hadde nesten 40 i feber om natta, og da nektet Rasha å gå på skolen aleine med skolebussen. Så nå ligger de inne i stua og hygger seg og ser på tegnefilm.Jeg ble litt syk jeg også. Tenk å fryse i +27grader! Mye bedre nå!
Vi var en ny tur på Sandalwood hotell og svømmebassenget der. Salmah har fortsatt svømmevest på, men hun virker så trygg og avslappet i vannet at det er kanskje på tide å gå videre. Vannet har blitt hennes venn. Håper vi kan bygge videre på dette slik at hun fort lærer å svømme.
Av og til er det en fordel å være kjent. Vi har jo gått til og fra Kitengela noen ganger. Her forleden virket det som om Kitengela var en gigantisk trafikkork. Alt sto bom fast. Buda snudde bilen og vi befant oss plutselig i markedsområdet med fullt av folk. Men bilen beveget seg mellom folkene. Da vi kom til en sidegate, møtte vi til vår overraskelse en veihøvel! Det har jeg aldri sett i virksomhet i Kitengela før. Dens aktivitet gjorde ikke veien særlig mer framkommelig, snarere tvert imot. Fram kom vi likevel, og da var det bare å følge de kjente bakgatene (eller helst stiene) vi pleide å gå når vi gikk til byen. Hjem kom vi før vi ante det.
Savannen blir frekventert som aldri før selv om dyrelivet har vært nokså sparsommelig. Unntaket er de store kamelflokkene som kommer på beite fra tid til annen. Eierne er langveisfarende nomader, boranafolket. Maasaiene er ikke interessert i kameler (dromedarer). De holder på sine kyr, sauer og geiter. Her for noen dager siden var det avskjed med amerikanerne. Naboen vår, Dinah fra Tennessee, gift med Eddie fra Kisii, Kenya, hadde hatt besøk av sin far og en søster i tre uker nå i julen. En gang tok jeg dem ut på savannen og vi var riktig heldige, fikk sett en gnuflokk og antiloper, samt kamelene til boranafolket. Nå inviterte de meg ut på tur. Flott på savannen, selv uten dyr. Min amerikanske jevnaldrende, Jeff, tilhørte en spartansk menighet i “slekt med” amishfolket. Litt spesielt antrekk med bukkeskjegg, bukseseler og sandaler. Veldig hyggelig, ydmyk og imøtekommende. Ikke akkurat typisk amerikansk. Hadde 8 barn som nå var spredt over hele verden. De feiret dessuten ikke jul eller nyttår. Han så ikke lyst på tilbakereisen: Fra +27 til -15 på 24 timer er en ganske tøff overgang. Fikk beskjed i dag av naboen at de strandet i Washington. Kom ikke videre pga været….
Nå som Agnes har kommet tilbake, blir det større mulighet for at Fatma og jeg tar en tur sammen på savannen sammen slik vi har gjort de siste dagene. Men jeg må bli flinkere til å drikke vann. Har følt meg litt småuvell fordi jeg ikke drikker nok vann.
Vi planlegger en tur til Kisumu ved Viktoriasjøen i slutten av januar. Jeg har et fadderbarn der gjennom organisasjonen Plan. Hun er 8 år, ett år eldre enn Salmah. Vi regner med å ta med Salmah på denne turen. Det kan bli en fin opplevelse. Vi planlegger å reise videre til Kakamega og Eldoret hvis tida strekker til. Veiene i denne delen av Kenya skal være mye dårligere enn f.eks i de sentrale delene av landet. Ett eksempel på hvordan noen “grafser til seg”, mens andre får ingen ting.
Men ellers slenger presidenten med kjeften, mens visepresidenten ror så det fosser. Noen kaller det nye jernbaneprosjektet den største skandalen i Kenyas historie. Det er værhardt på toppene. Alt er ved det normale, altså. Slik rusler livet videre…
