Kisumu
Veiene til Kisumu svarte til sitt rykte. Skikkelig ?roughroad? med hull på hull, søle og det som verre var. Men ved siden av sto kinesiske ingeniører og pekte og dirigerte anleggsmaskinene på de nye innfallsveiene. Vi fikk faktisk “prøvekjøre” noen steder der veien var bortimot ferdig. Så veisituasjonen er ikke helt håpløs.
Møtet med byen Kisumu var bedre enn ryktet. En av de peneste og reineste byene jeg har opplevd hittil i Kenya. Åpent og luftig med mange rundkjøringer, og ingen bilkøer. Vi kom tidlig og tok inn på hotell Sunset med flott utsikt over Victoriasjøen. Og swimmingpool. Til og med en liten regnskur.
Kisumu oppsto som by på grunn av jernbanen til Uganda i 1901. Da ble den siste spikeren slått i skinnegangen av Florence Preston, kona til en av de engelske ingeniørene. Stedet ble da også kalt Port Florence (nokså raskt ble det Kisumu), men ikke oppkalt etter spikerslageren, men etter kona til sjefen for hele anlegget, Florence Whitehouse. I dag går det ingen tog til Kisumu. På 30-tallet ble det bygget jernbane fra Nakuru direkte til Kampala slik at sporet til Kisumu mistet trafikken til Uganda. Men jernbanestasjonen i Kisumu lå der helt intakt – det så ut til at siste tog hadde gått dagen før. Men det er minst 10 år siden, og det blir lenge til neste. Den nye veien ut av Kisumu mot Uganda har brutt sporene til og fra Kisumu. Kenyas jernbanehistorie er et trist kapittel.
PLAN
Vi ble hentet tidlig om morgenen av en bil fra PLAN og kjørt til deres regionkontor i byen, ikke så langt unna hotellet der vi bodde. Vi valgte å ha med Salmah på denne turen fordi det kunne være hyggelig for henne å være med (hun elsker slike turer), men også fordi det kunne lette kommunikasjonen med fadderbarnet. På kontoret til PLAN fikk vi en grundig redegjørelse for PLANs virksomheter i regionen og om de fem målene PLAN hadde for sitt arbeid. Vi møtte også vår kontaktperson som skulle være med ut i felten. Det ble en liten diskusjon om hvor PLAN skulle / kunne bidra; bl.a. ble Kaijadoområdet nevnt som et mulig satsingsområde – altså maasailand.
Etter denne interessante introduksjonen, gikk vi om bord i 4WD bilen for å kjøre ut for å møte fadderbarnet. Det var ganske spennende, men jeg kjente at det var bare å la det stå til. Vi kjørte i retning Bondo i retning Uganda, men etter en stund tok vi av en lokal vei innover i landet. Det som slo meg var at denne lokalveien hadde en langt høyere standard enn det vi er vant til fra vårt område av Kenya! Det ble skolebesøk i første omgang. Et pent og luftig anlegg med romslig plass mellom bygningene og en åpen plass med det kenyanske flagget. Dette var en offentlig drevet skole, men hadde fått hjelp av PLAN til å bygge ut skolen fortalte rektor på skolen da vi møtte ham på hans kontor. Vi fikk også vite litt om elevsituasjonen. Det var stor pågang fra elever og foreldre. Likevel var det et sjokk å komme inn i klasserommet der fadderbarnet, Risper, gikk i 4.klasse og oppleve at det var bortimot 70 barn tilstede i klasserommet. De satt på pulter med plass til fire i bredden – ganske trangt i grunnen. Det var 3 rekker av pulter i 6 rader og ikke en plass var ledig: Det skulle bli 72! Vi ble hyggelig tatt imot med et unisont “velkommen gjester”. Ungene var oppglødde, men de var absolutt godt dresserte, og det måtte de nok være for i det hele tatt få noe igjen for undervisningen. Undervisningen måtte være det jeg vil kalle kommando-pedagogikk. Læreren foran og elevene gjentok det læreren sa osv. Lite individuell oppfølging i offentlig kenyansk skole. Men de gikk på skole, og de lærte noe. Lærernes rett til å slå ungene var blitt fratatt dem, men det var nok noen som gjorde det likevel. Det ble et hyggelig møte i klasserommet der gutter og jenter satt omhverandre.
Etterpå fikk vi med oss Risper og kjørte hjem til plassen der hun bodde. Det var et enkelt hus bygget opp av reisverk med leire eller noe lignende i veggen med blikktak. Det så rent og pent ut over alt. Regner med at det var sparsomt med vaskemuligheter og at toalettet var den tradisjonelle pitlatrinen. Det var imidlertid ikke langt til vann. En bekk med reint vann rant forbi nede i et dalsøkk bare noen hundre meter unna. Vi ble ønsket velkommen av mora, en høyreist kvinne i 30-åra, mor til 5 barn, og hadde mistet mannen for ett år siden. Det var tydelig at dette var et familieanliggende for besteforeldrene stilte opp sammen med naboer. Vi ble invitert ut der stoler og en sofa sto for gjester og familie under noen trær. Og så ble vi servert lunsj, kylling med grønnsaker, ugali og poteter. Kyllingen var ikke av broilertypen vi får i supermarkedene, men ekte vare fra landsbygda i Kenya. Godt var det likevel. Litt spesielt kanskje at en fattig familie påtar seg å servere 25 mennesker. Mange av lærerne stilte. Plan dekket utgiftene til mat.
Hva med lille Risper, midtpunktet i det hele? Hun var en vanlig 8 års gammel jente i blå skoleuniform som nok var litt brydd av det hele, både på skolen og hjemme. Virket nokså beskjeden og ydmyk. Salmah fikk litt kontakt med henne, men hun elsker å hoppe omkring, og det var ikke Risper helt med på. Vanskelig å tolke henne ut fra situasjonen, men jeg fikk noen forsiktige smil og et tusen takk helt på slutten av besøket.
Det var også gaveoverrekkelse, og vi ga dem bl.a en fotball, dukke og et sjal. Vi fikk av dem fine tradisjonelle ting som en stråhatt, godteriskål, kurv med mer. Plan hadde laget konkrete retningslinjer for hvordan et slik besøk kan gjennomføres, som vi prøvde å forholde oss til. Jeg var heldigvis ikke noe midtpunkt i dette. Vi takket pent for gjestfriheten og besøket og synes det var svært hyggelig besøk. Representanten for Plan syntes selv at det var et vellykket besøk.
Så kan en diskutere om dette er en god framgangsmåte. Er dette å stille familien i et unødvendig rampelys ? ikke minst i forhold til den vesle jenta på 8 år som i alle fall kom i fokus? Resten av familien ble engasjert, ikke minst mora som nok var mest borte fra selskapet fordi hun tok ansvaret for matlaginga.
På den andre siden er det blitt stilt mange spørsmål om hvordan organisasjoner bruker pengestøtten. Plan synliggjør arbeidet sitt ved å la sponsorene slippe til og observere arbeidet. Det var det jeg var litt nysgjerrig på. Dessuten valgte jeg å sponse en familie som bodde i samme land som jeg oppholder meg i halve året, ett land som jeg har begynt å bli kjent med, selv om jeg ikke er helt fortrolig med afrikanske skikker. Men kona mi kan fortelle meg om dem. Derfor var det ikke en helt fremmed verden jeg møtte. Kommunikasjonen var enkel, både engelsk og kiswahili ble snakket. Kiswahili er ikke min greie, bortsett fra enkelte faste fraser.
Vi har diskutert besøket i ettertid og kom til at trass i belastningen familien ble utsatt for, var det et nyttig besøk, også for min kenyanske familie.
Etter å ha tatt farvel med Plan-folka, satte vi nesa nordover mot Kakameg ? etter ønske fra meg. Fortsatt var veiene upåklagelig, bortsett fra at vi måtte gjøre en omkjøring, som ikke var skiltet. Hovedveien var sperret med en stor steinfylling uten informasjon. Vi fant fram og fant samtidig ut at veien var sperret fordi de holdt på å lage ny. Men om Kakamega må jeg fortelle om seinere. Her var nemlig en annen stamme dominerende, luhyaene, og i motsetning til luoene snakker de et bantuspråk.
