Kanskje de mest elegante, men skjøreste naboene vi har er impalaene. Jeg sier skjøreste fordi de virker litt porselensaktig – akkurat som om de kan gå i stykker. Tynne spinkle bein, smekre kropper; flotte, snodde horn er hannenes privilegium. I alt dette ligger en utrolig spenst, hurtighet og utholdenhet.
Navnet impala er forresten afrikansk; det er et navn hentet fra zuluspråket. Ellers har vi allerede vært borte i navn på dyr som stammer fra engelske zoologer. Fargen er brunaktig, de er mørkere enn de to gaselleartene jeg har nevnt.
Av fakta om impalaene er sprang og hopp de kanskje mest imponerende. En impala kan hoppe 9 meter langt og 3 meter høyt. Selvfølgelig kan de også løpe fort. Hannene er større enn hunnene (som ikke har horn) og kan veie opp imot 75kg.
På savannen vår ser vi dem i større eller mindre flokker. Flokkene kan bli ganske store, i noen tilfeller er det sett flokker på over 100 dyr. Blir de angrepet, er det selvfølgelig en fordel å kunne løpe fort og kunne hoppe langt og høyt. I tillegg har impalaene utviklet en taktikk der dyrene løper til alle kanter for å forvirre angriperen. Det skal være i mange tilfeller ganske effektivt.
De liker seg ikke så mye i åpent lende, helst i småskog og kratt/bush hvor det er lett å gjemme seg. Av og til ser vi en enslig han som ofte holder seg sammen med thomson- og grantgasellene.
Det som er typisk for impalaene er at de danner flokker, som vi har nevnt. Noen av disse flokkene består av mange hunner og ungdyr og med en territorial han som leder. Andre flokker består av mange hanner som på mange måter er utfordrerne til den territoriale hannen. Så det er en del slåssing blant impalaene, særlig i brunsttida.
Impalaene er tallrike og er ikke utryddingstruet, men også av impalaene har det blitt færre med årene. Det fins en liten sidegren av impala som har et sortmasket ansikt. Denne er derimot svært truet, og fins i dag knapt andre steder enn i sanctuaries.
