Tradisjonen lever videre i mange miljøer, særlig på landsbygda. Leste akkurat i dag i en avis om et område nord i Kenya, i Baringoområdet, der bander herjer omkring og skaper frykt. Det skal i utgangspunktet dreie seg om beitområder. Ikke minst føler elever og lærere seg truet fordi bandittene ofte velger å angripe skoler, ødelegge dem, true lærerne. Dette går først og fremst ut over jentene, som forsvinner fra skolene i stort antall. Mye som tyder på at bandittene er redd for skolene og deres opplysningsvirksomhet.
Jentenes situasjon i mange afrikanske stammekulturer er fortsatt bekymringsfull. Ved valget i 2013, ble det valgt inn en kvinne fra maasaiene til parlamentet. Hun uttalte i et intervju i en avis at hun ville tale maasaienes sak i parlamentet. Kort tid etter protesterte maasaienes eldreråd (bare menn selvfølgelig) at bare de var maasaienes talspersoner; de ville ikke ha noe med henne å gjøre (hun var forresten utstøtt fordi hun stilte til valg!)
At kvinnene er dårligere betalt i det afrikanske arbeidslivet, er en kjent sak, men også ikke bestandig like respektert. Fatma sluttet i jobben i et stort revisjonsfirma etter ti år fordi hun følte hun var kraftig underbetalt. Det var tøft gjort.
Ngugi skrev i en annen bok at om du skulle opp her i verden måtte du ligge med sjefen først. Tror at det er noe som lever videre. Wangari Mathai, fredsprisvinneren, var en viktig talskvinne for kvinnenes rettigheter, hun sto på mot kapitalkrefter og tradisjonelt kvinnesyn, men det er utrolig langt igjen. Det fins en del markante kvinneskikkelser i dette landet. Kvinnene har egne representanter i parlamentet (noe mange av de mannlige representantene hevder de ikke trenger). Da parlamentet vedtok en lov om utvidet adgang til flergifte (det var jo en afrikansk tradisjon), forlot alle kvinnene parlamentet i protest.
Verken omskjæring eller mangegifte er tradisjoner som ikke har noe med religion å gjøre. Vilkåret for å ha flere koner er at du skal ha råd til det. Det er et system som har fungert i flere hundre år. Fordi det koster, er det de rike som kan ha flere koner. Flerkoneriet kan ha flere sider. Ngugi forteller i sin selvbiografi at hans far hadde 4 koner som hadde forskjellige funksjoner i ekteskapet. De var i grunnen gode venner, men faren begynte å slå moren hans. Det ville hun ikke ha noe av og flyttet ut. Mannen utviste henne så fra hans familie, og hun måtte flytte sammen med sine barn (deriblant Ngugi) til sin egen familie. Det var en fornedrelse.
Likevel er det mange som hevder at det moderne Afrika kommer til å være kvinnenes Afrika. Det er de som arbeider, tar vare på familien osv. Afrikas fremtid ligger hos kvinnene.
En kultur som jeg har stor sans for, er swahilikulturen. Det er en kultur som har fått utvikle seg gjennom tusen år minst i hele kystregionen av Øst-Afrika, mellom Somalia og Mozambique. Det er en amalgamkultur som har elementer fra tre verdensdeler, India, Afrika, Europa og Midt-Østen. Språket, kiswahili, er nettopp et språk som består av elementer fra alle disse områdene. Jeg vet ikke spesielt mye om denne kulturen. Det er først og fremst en muslimsk kultur, men har jo møtt den i en del sammenhenger, og mye av det den står for, ikke minst toleranse og mangfold. Det har nådd langt ut over kystregionene og preger f.eks forholdet mellom religionene i Kenya, ikke minst mellom kristne og muslimer. Dette er noe islamistene prøver å ødelegge gjennom al-Shabab og andre grupperinger, men også innvandrerne fra Somalia har en oppfatning av islam som er mer intolerant.
Jeg har møtt her i Kenya en toleranse og nestekjærlighet som nesten er overveldende. Derfor er det lett å være gift med en muslim når nestekjærligheten står så i sentrum. Da er det lett å se at det går an å være enige om å være uenige. Det overrasker meg også at Jesus står så sentralt i den muslimske lære, selv om det som sentralt i kristendommen, Jesus som Guds sønn, avvises.
