Tida går fort, det er allerede 25 år siden Berlinmurens fall, og jeg sitter her i Afrika og mimrer. Kan si: Vi var der – nesten! Vi følte i alle fall spenningen og forventningene, og det som skjedde mens vi var der var historisk. Vi var på en måte i historien.
Hvem vi var. En stor gruppe med elever som hadde tysk som studieretningsfag – eller hva det nå het – sammen med 4 lærere og Torbjørn Ribe, sjåfør, arrangør og guide og altmuligmann. Det ble litt av et opphold de dagene vi fikk i Berlin.
Skal ikke gå i detalj; husker heller ikke alt. Det jeg husker er i alle fall at vi kom til grensa til DDR og møtte steinansiktene til DDR-tjenestemennene – og som vanlig var ventetiden 2 timer. Det var det som skjedde i Øst-Berlin som var det spennende. Hotellet vi bodde på var et stort, moderne østhotell liggende midt i sentrum med kort vei til Muren og hovedgata Unter den Linden, og med spesialbutikker i første etasje for dollarturister som oss! Vel, det ble ikke mye handling i de butikkene. Hotellet så jeg igjen noen år seinere, da hadde de fjernet de nederste etasjene – kanskje på grunn av asbestsanering?
Det andre som skjedde var guiden. Han var ikke fra Berlin, men fra Frankfurt an der Oder og han snakket som om ting var i ferd med å skje. Derfor tok han oss med til Volkskammerbygningen, (i dag revet på grunn av asbestsanering!) for å oppleve den store demonstrasjonen som var tillyst i byen. Vi som var ansvarlige, var litt skeptiske, ville dette gå fredelig for seg? Vi tok sjansen, og ingen angret det i ettertid. Å se en halv million mennesker demonstrere var imponerende, og veldig fredelig. Ropet ?Keine Gewalt? gjallet mellom husveggene. Selv politiet ble vel “behandlet”. Folk marsjerte side om side, noen med plakater eller dukker og lignende. Det var en fantastisk positiv stemning. Demonstrasjonen var først og fremst rettet mot DDR-systemet. Mange ville ha en egen DDR-stat med en mykere form for sosialisme. Kan ikke huske å ha sett noen som demonstrerte for ett Tyskland, som jo ble resultatet 3.oktober året etter.
Men i bakgatene litt lenger ned i Unter den Linden sto opprørspolitiet klart dersom demonstrasjonen begynte å bevege seg mot Brandenburger Tor og Muren. Rart var det samme dag å forlate Øst-Berlin gjennom Checkpoint Charlie og opplevde at i vest gikk livet sin vante gang, med trafikk, fulle kjøpesentre og kafeer. Da vi kom til Brandenburger Tor fra den andre siden, så vi en del mennesker som hadde samlet seg for å prøve å skue hva som skjedde i øst. Da vi skulle tilbake gjennom den enorme hallen som var bygget på grensa, gikk passkontrollen rimelig kjapt unna. Så sa kontrolløren: Kjør. Ribe ble litt forfjamset og spurte etter tollkontroll. Kjør sa passkontrolløren, og vi rullet inn på nytt i Øst-Berlin etter 20 minutter!
Hadde forresten en liten ekstraopplevelse i tårnet på den lutherske kirken, Hugenottenkirche, tror jeg den het. Torbjørn hadde gjort en avtale med to andre guider han hadde brukt i Berlin, og vi snakket mye om hva som ville skje videre. Hadde litt sånn hysj hysj følelse akkusat da. Men optimismen rådde.
DDR-tv begynte å referere hva som skjedde på en positiv måte. Ingen trodde på DDR-tv før. Det ble også referert til møter blant DDR-bossene, Egon Krenz het sjefen, og ryktene begynte å svirre. Selvfølgelig fulgte vesttysk tv opp, men nå var det nesten mest spennende å høre hva DDR-kommentatorene selv hadde å si.
Jeg hadde selv litt moro med å utfordre systemet. Fra hotellet gikk jeg en morgen nedover mot Brandenburger Tor. Jeg kunne jo si jeg skulle oppsøke den norske ambassaden som lå helt nede ved Muren. Men ingen vaktposter dukket opp så jeg ruslet helt ned til området ved Muren. Der sto det riktignok skilt som fortalte at her var det ikke lov å stoppe opp, så jeg ruslet langsomt rundt hjørnet og opp Unter den Linden igjen. Muren sto som den hadde stått siden 1961, og ingen trodde at den ville falle i løpet av noen få dager. Honnecker jo hadde sagt ved 40årsjubileet bare for noen måneder siden at den ville stå i hundre år til. Men så hadde han fått “dødskysset” av Gorbatsjov.
Så gikk det som det gikk. Ryktene om Murens fall spredte seg 9.november før noen i det hele tatt hadde tenkt å åpne Muren, og folk strømmet til Vest-Berlin.
Det var to vidt forskjellige Tyskland som da eksisterte. En stat bygd på kommunistiske prinsipper med statskontroll (Stasi) bygget på gjensidig mistillit og en økonomi som var utslitt. Den andre delen bygd på vestens politiske og økonomiske modeller og med en av de sterkeste økonomier i Verden. De to delene av Tyskland var jo et resultat av andre verdenskrig. Men historien var felles. Noen gjenforening var det ikke snakk om på den tida, men likevel gikk det fort når det først satte i gang. Det nye Tyskland er jo blitt en stat å regne med.
Jeg synes jeg så den ene grensekontrolløren smilte forsiktig da vi forlot DDR (for siste gang) nøyaktig i dag for 25 år siden.
(Tok en del bilder den gang, men de er et sted hjemme i Norge, men jeg har noen fra et Berlinbesøk i 2007)
Det var et velskrevet og historisk billedbrev!
Takk for det. I høyeste grad selvopplevd tombola:
Ja, det var det (også) som gjorde det så spesielt. Med mer!