Hva er afrikansk kultur? Fins det en egen afrikansk kultur? Det er ikke vanskelig å svare ja på det siste. Men det er vanskelig å svare særlig inngående fordi jeg ikke er innfødt selv. En kan absolutt oppleve kulturen annerledes. Det er dessuten mange forskjellige kulturer i et land som Kenya. Det er nomadekulturer, jordbrukskulturer og i dag en mer urban afrikansk kultur. Går en virkelig inn i enkelte kulturer, så ser du at kulturene kan være svært forskjellige innen et område og for forskjellige stammer, men det er også forandring og utvikling.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg skal ikke gi meg ut på noen utdypende beskrivelse av afrikansk kultur, for det kan jeg ikke. Jeg skal beskrive en del ting jeg har opplevd selv eller lest meg til. Jeg synes ikke det er vanskelig å leve i den afrikanske kulturen, kanskje fordi den kulturen jeg møter her er så inkluderende og tolerant.

Har lest en del afrikansk litteratur. Det har jeg gjort for å prøve å komme inn i afrikansk måte å tenke og leve på. Det er også en fin måte å komme inn i den afrikanske kulturen på. De to forfatterne jeg har lest mest av er Ngugi wa Thiong’o fra Kenya og Chinua Achebe fra Nigeria. Begge har lidd den skjebnen å måtte reise fra sitt hjemland fordi de ble forfulgt der og levde/lever i eksil i USA (Achebe døde i 2013). Begge har skrevet romaner om det gamle, tradisjonelle i møte med det nye. Jeg opplever at det som Achebe skriver om Nigeria ligner mye på det som Ngugi har beskrevet i Kenya. Achebe skrev romanen “Things fall appart” allerede på 50-tallet, den første romanen som tar opp møtet mellom det gamle afrikanske tradisjonssamfunnet og den europeisk misjonen og kolonialismen.

Ngugi skrev “The river between” på 60-tallet. Det er særlig møtet mellom kristendommen og den gamle kulturen knyttet til tradisjon som tas opp, samt den begynnende britiske kolonialiseringen. Ngugi er særlig opptatt av de unges møte med det nye. Omskjæringen sto sentralt i kikuyuenes kultur – både hos menn og kvinner. Dette ble motarbeidet av misjonen. I Ngugis roman blir omstendigheter omkring den tradisjonelle festen omkring omskjæring en sentral begivenhet.

Omskjæringen står fortsatt sterkt i mange afrikanske kullturer, særlig i de tradisjonelle nomadekulturene som maasai, samburu og rendill. Andre kenyanske kulturer har ikke omskjæring, som f.eks luoene i vestre del av Kenya. I dag er omskjæring for kvinner bekjempet av myndighetene og organisasjoner og er på sterk tilbakegang særlig i byene. Særlig hos somalierne har omskjæring hos kvinner vært svært drastisk, men det kjenner vi godt til når det gjelder somaliske flyktninger i Norge.

I Ngugis bok utvikler det seg til et enten – eller. Enten er du kristen og lever etter de reglene menigheten setter, eller så står du helt på tradisjonens side. Slik oppfatter to av personene i boka situasjonen. Det oppstår en konflikt fordi hovedpersonen i boka, Wayaki, høvdingsønnen, forelsker seg i datteren til den kristne forstanderen, Nyambura. Hans far, høvdingen, legger en plan for ham for å kunne møte kolonistene som høvding: Han sender sønnen på misjonsskole uten at han vil forplikte seg til omvendelse. Han skal lære kolonistene å kjenne. Han har forstått at utdannelse er viktig. Men han forstår underveis at utdannelse er ikke nok for å møte kolonialismen og de hvite inntrengerne.

På slutten av romanen har Wayaki verken tradisjonalistenes eller misjonens støtte. Det ender med at han oppgir å bli høvding og følge tradisjonalistenes krav. Han stikker av med kjæresten som faren hennes har nektet ham, Nyambura, og gjemmer henne i sin egen hytte. Deres skjebne avgjøres imidlertid av tradisjonalistene som tar dem til fange.

Ngugi wa Thiongo valgte seinere å skrive romanene sine på gikuyu, det lokale stammespråket for så selv å oversette til engelsk. Han mente han da kom nærmere den afrikanske fortellerstilen.

En bok jeg leste med interesse var “Den hvite maasai”, om den sveitsiske kvinnen Corinne Hoffmanns ekteskap med en samburukriger på 80-tallet. Det ble et virkelig tøft liv for henne. Familien levde langt fra “sivilasjonen” i et tradisjonelt samburumiljø nord i Kenya. Hadde det ikke vært for en katolsk misjonsstasjon like i nærheten, ville hun nok ikke overlevd. Men det var ikke kulturen som var årsaken, men alle sykdommene hun pådro seg fra malaria til hepatitt. At kulturtradisjoner ble brutt i denne sammenhengen, var helt nødvendig, men hun ble unnskyldt fordi hun var “muzungo” – hvit. Kvinnesynet blant samburuene var svært kvinnediskriminerende – hustruen var mannens eiendom.

En spesiell episode var da de skulle kjøre til nærmeste by i landroveren Corinne hadde anskaffet seg. Det var bare Corinne som kunne kjøre den. Kvinnene som de hadde med som passasjerer provoserte ektemannen, samburukrigeren, fordi det ikke var han som kjørte bilen, så han grep rattet og de havnet i et tre. I forbindelse med ekteskapet, måtte Corinne omskjæres, men ektemannen forklarte familien sin at det var allerede gjort ifølge den hvite manns kultur, så hun slapp. Det var ikke kulturkollisjonen som førte til bruddet, men ektemannens sykelige sjalusi.

Da hun vendte tilbake 14 år seinere, ble hun tatt vel imot av familie og venner, til og med ektemannen som hun flyktet fra, som nok trodde hun kom tilbake til ham. Men datteren torde hun ikke å ta med. Ikke før 10 år seinere reiste hun med datteren på besøk til familien og faren.

Et annet aspekt som kanskje ikke er så tydelig er troen på witchcraft eller trolldomsmakt. Den lever i beste velgående i dag også, særlig på landsbygda og blant enkelte stammesamfunn. Medisinmannen har stor betydning i en del stammer. Maasaiene har større tro på egne “plantemedisiner” enn legevitenskapens medisiner. Troen på onde ånder er i enkelte kretser så sterk at det går ut over medmenneskeligheten. En kan ikke hjelpe et annet menneske, fordi det kan være onde ånder til stede. Vi opplevde for noen år siden ei geit som satt fast i søla i øsende regnvær. Fatma dro ut i søla og hjalp den utmattede geita inn på tørt land. Jeg spurte om ingen andre kunne ha hjulpet geita. Fatma trodde ikke det, nettopp på grunn av den grunnleggende troen på at onde ånder var til stede som ville hindre mange i å hjelpe.

fortsettes……