Ett av de mest spektakulære dyrene på savannen er giraffen. Det er vel størrelsen som gjør den så spesiell. 5,5 meter over bakken samt opp imot 1,9t er ikke å kimse av. Det gjelder hannen. Hunnene er litt mindre, men store nok.
Giraffer finner du naturlig bare i Afrika, først og fremst sør for Sahara på savannene. Vi vet at den har vært nord for Sahara også, men døde ut der for lenge siden. I resten av Afrika er den mange steder tallrik, men enkelte steder er den utrydningstruet.
Den liker seg ikke i tett skog. Giraffen kan som størrelsen antyder spise av trær høyere enn noe annet pattedyr. Akasietrærne er bl.a. yndlingsretten, men det har utviklet spisse torner nettopp for ikke å bli spist. Giraffens “hemmelige våpen” er tunga som er lang og tåler en støyt. Hjertet er også kraftig utviklet på grunn av størrelsen og ikke minst den lange halsen. Giraffen er utsatt for angrep fra kjøtteterne, men de vet igjen at giraffene sparker hardt og dødelig.
Som hos andre dyr på savannen lærer ungene å klare seg fra de er noen uker gamle. For å spare energi når de langsomt går bortover savannen, har de utviklet passgang. Det hindrer ikke at de kan løpe fort, de løper uttilbens i ca 50km/t. Når hannene slåss, bruker de hodet og nakken til å slåss med. De svinger hodet med stor kraft mot motstanderen, som svarer med tilsvarende slag. Ser ganske vondt ut. Blir de ikke dumme av det?
Giraffen er det flere underarter av. Bare her i Kenya skal det være 3 forskjellige arter: Maasaigiraff, retikulert giraff og Rotchilds (eller somali) giraff. Har opplevd alle mer eller mindre ved tilfeldigheter. Den vanligste er maasaigiraffen. Jeg har møtt dem i forskjellige sammenhenger. På vanlig safari i Serengeti, Nakuru, Tsavo, Nairobi NP osv. mens vi sitter i bil og betrakter deres aktiviteter, det er spennende det; men mest spennende er det når du er ute og går på egenhånd og møter disse dyrene på jakt etter mat eller vann.
Min første opplevelse på denne måten var Crescent Island reservoaret nær Lake Naivasha der vi gikk mellom antiloper, gnuer og etter hvert giraffer. Å passere dem bare på 10 meters avstand var stort, og jeg fikk absolutt paradisiske følelser – her var ingen truende kjøttetere, bare fred og ro. Tilsvarende opplevelse har jeg fra savannen her hjemme. En gang Fatma og jeg gikk ganske langt ute på savannen møtte vi en flokk giraffer. Mens vi passerte dem langsomt og forsiktig, oppdaget jeg hvor mange de var. Vi var “omringet” av en flokk på minst 15 giraffer som alle stirret på deg. Dessverre fikk jeg ikke med mer enn 8 av dem på bildet.
Følte jeg meg truet? Nei, gjorde ikke det, både de og vi ruslet langsomt videre og snart var de på vei videre til nye beitemarker. Dessverre har opplevelser med giraffer blitt sjeldnere og sjeldnere på vår savanne; i fjor så jeg dem bare noen få ganger, i år har jeg bare sett dem på lang avstand. Det skyldes nok at den menneskelige aktiviteten på savannen har økt, både av “landgrabbers” og av folk som tar dyra på beite på savannen. Men det er ikke sjelden vi ser dem fra veien når vi er på biltur.
Giraffer er allrighte dyr!
