Romanen “Olga” av Bernhard Schlink

Romanen “Olga” av den tyske forfatteren Bernhard Schlink, er en historisk roman der handlingen er lagt til 1900 tallets Tyskland. Det er moderne tysk historie som er rammen rundt historien, selv om de dramatiske begivenhetene i historien bare er bakgrunn og forutsettes kjent. Han har tidligere skrevet en prisbelønnet roman innenfor det samme historiske området: “Høytleseren”. Den er faktisk filmet av Hollywood under navnet “The Reader”. Den står høyt på ønskelista.

Romanen er delt i tre deler: Første delen er Olgas historie fram til ca 1950, skrevet med 3. persons synsvinkel. Andre delen er lagt i munnen til den unge Ferdinand (vi får ikke vite navnet før helt på slutten); tredje delen er brevene som Olga skrev til Herbert “poste restante Tromsø” da han dro på ekspedisjon til Svalbard i 1913 – med et lite etterord av Ferdinand.

Første delen handler først og fremst om den unge Olga, hennes barndom og oppvekst som fattig i Breslau (den gang i tysk Schlesien, i dag polsk Wroclaw). Begge foreldrene hennes dør av tyfus, og hun vokser opp hos bestemoren som ikke er særlig gled i henne. Den handler også om hennes møte med den unge rikmannsgutten Herbert, som hun etter hvert får et nært forhold til. At de aldri kan få hverandre, synes nokså klart siden Herberts søster Victoria motarbeider dem, og foreldrene avviser forholdet. Olga klarer etter mye strev å ta lærerinneutdannelse, men Victoria klarer å intrigere slik at hun ikke får jobb i nabolaget, men i Tiblisi i Øst-Preussen helt på grensen til Russland (i dag ligger byen i Kalininenklaven og heter “Sovjetsk”!).

Herbert besøker Olga der med jevne mellomrom. De får sine faste møteplasser ved elva Memel (som i dag er grenseelv til Litauen). Men Herbert er en urolig sjel og vil bidra til Tysklands storhet. Han deltar i tyskernes massakreringer i dagens Namibia, reiser så til Karelen, Argentina, Sibir, Kamsjatka og Brasil, men vender hver gang tilbake til Olga i landsbyen utenfor Tiblisi. Der spør Olga Herbert ut om disse reisene, som hun selv ser på som et utslag av “stormannsgalskap”. Hun liker ikke disse eskapadene til Herbert, men hun aksepterer at han gjør det han gjør, det er også derfor hun elsker ham. I landsbyen vokser den lille gutten Eik opp som Olga er mye sammen med!

Året 1912 er året da Herbert vil gjennomføre sin store ide for Tyskland å fremme tyske interesser i Arktisk — og reise gjennom Nord-østpassasjen. Ekspedisjonen starter på Svalbard og er totalt mislykket, Flere av mannskapene på ekspedisjonen dør, og Herbert og hans tre ekspedisjonsmedlemmer blir aldri funnet – trass i flere leteaksjoner. (Dette bygger på en virkelig hendelse.) Vi følger Olga årene etter Herberts forsvinning, under 1. Verdenskrig, mellomkrigstid, 2. Verdenskrig og etter krigen til langt ut på 50-tallet. Bare i få glimt får vi møte de historiske begivenhetene.

Vi får vite at Olga arbeidet i lærerorganisasjonen og at hun fikk sparken som lærer i 1936 fordi hun ikke ville undervise i de nye raseteoretiste ideene. Vi får også høre om Olgas nære forhold til den unge mannen Eik, som etter hvert også blir “stormannsgal” da han melder seg inn i NSDAP og blir SS-offiser på 1930-tallet. Men han overlever krigen og etter mange år i sovjetisk krigsfangeleir vender han tilbake i 1956. Da skjer det endelige bruddet mellom han og Olga. Olga blir dessuten døv, og må også slutte som korleder og organist på fritida. Hun slår seg ned i Breslau og blir lærer på døveskolen der. Under krigen flykter hun vestover og havner til slutt i Heidelberg ved Neckar der hun ender opp som syerske for en familie. I den familien er det en ung mann ved navn Ferdinand som liker å høre på Olgas fortellinger.

I andre delen av romanen forteller Ferdinand historien om Olga og hans forhold til henne og ikke minst om de samtalene de to har mens de rusler rundt. Handlingen foregår på 50-tallet og mange år utover. Den unge mannen Ferdinand blir fascinert av den gamle damen. Hun forteller mange historier, først og fremst historiene om Herbert og hans ekspedisjoner. Når forholdet mellom Ferdinand og Olga blir mer fortrolig forteller hun historien om Herbert og deres forhold, og hennes holdninger til mennesker hun har omgitt seg med. Hun mente at Bismarck var årsaken til at både for Herbert og Eik mislykkes: Deres valg var over evne, for stort. Mer eller mindre direkte beskylder hun Bismarck for hele den tyske miseren på 1900-tallet.

En natt får Ferdinand melding om at Olga var hardt skadet og brakt til sykehus. Noen hadde prøvd å sprenge Bismarckmonumentet, og Olga var blitt skadet. Media og ordføreren gjorde henne til helt. Olga dør etter hvert på sykehuset. Ferdinand holdt henne i handa på det siste. Hva gjorde en 91 år gammel dame i Byparken kl 2 om natta?

Ferdinand møtte Adelheid Volkmann som har sporet opp Ferdinand som eneste arving etter Olga. Hun forteller om sin bakgrunn og at hun er datter av Eik, som jo Olga tok seg mye av da han var ung. Ferdinand ville vite mer om forholdet mellom Olga og Herbert, og sporer opp brevene hun sendte til Herbert hos et antikvariat i Tromsø, som han oppsøkte. Han får tilsendt alle brevene hun sendte – det siste i så seint som i 1971 – for en betydelig sum, og han begynner å lese.

Tredje delen av romanen er kanskje den vakreste, men også den mest opprivende delen av romanen. Alle brevene hun sendte til Herbert – de første i et håp om at han ville overleve og returnere fra ekspedisjonen. De siste for å erklære forholdet for dødt, og reflektere over alt som skjedde seinere. Inneholdet er gjennomsyret av hennes kjærlighet til ham, det er vakre kjærlighetsbrev, men også mye sinne over de valgene Herbert tok, ikke minst ekspedisjonen til Svalbard som hun karakteriserte som toppen av hovmod. Brevene gir også svar på mange av gåtene som de to første delene av romanen etterlater. Det skal jeg ikke røpe her.

En roman som ikke går dypt inn i krigens redsler, vi bare aner dem, men med få ord prøver å trekke årsakene til den tyske miseren lenger bakover i tiden enn 1. Verdenskrig.

På mange måter stemmer det med inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha lest nyere tysk historie. Bismarck “samlet” Tyskland i 1871 ved å la den prøyssiske hæren drive krig mot Danmark, Østerrike og Frankrike. Det var en samling på Preussens premisser. Det var den prøyssiske overklassen/adelen som var de styrende i det nye keiserriket. De folkevalgte organene som Riksdagen ble skjøvet i bakgrunnen og umyndiggjort. Det var de prøyssiske institusjonene som også overlevet 1.Verdenskrig, og som levde videre inn i det tredje riket som overklassen riktignok foraktet. Demokratiet ble motarbeidet og arbeiderklassen sloss seg imellom; sosialdemokratene mot kommunistene. NSDAP fikk nærmest fritt leide i 1933 da det tyske demokratiet brøt sammen.

Jan Guillou har forresten skrevet om den samme tidsperioden i sin stort anlagte romanserie om familien Lauritsen fra Osterøy utenfor Bergen. De fikk alle tre brødrene sin utdannelse i Tyskland før 1.Verdenskrig og fikk stor respekt for Tyskland og den tyske mentalitetskulturen de selv var en del av. Men de fikk bare oppleve den elegante overklassekulturen, så Lauritz Lauritsen fikk sjokk da han på slutten av 2.Verdenskrig leste i avisene om holocaust, som han inntil da hadde avvist som alliert propaganda. Sannheten om nazismen ga dem et sjokk, den siden av sannheten hadde de til nå ikke ville ta til seg.

1 kommentar
    1. God og grei omtale. God roman. Men trolig ganske ubehagelig for en del kretser. Det er vel deror den ikke har vært særlig oppe til diskusjon i Norge og Europa.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg