November 2019
Av og til må en bare gjøre noe raskt, også en tur til en stor by som Berlin. Det var rett og slett et nødvendig besøk for å ordne pass for mine to jenter. Litt over to døgn var vi der. Men litt fikk de nå sett av denne verdensbyen. Til det var ikke minst «apostlenes hester» fullt brukbare.
En av grunnene til at vi valgte Berlin, var at der hadde jeg vært noen ganger før; første gangen allerede i 1975. Da var situasjonen svært forskjellig fra i dag – en todelt by der Muren var synlig og følbar mange steder. Den gang kom vi (et helt kor) med toget fra Trelleborg i Sverige gjennom DDR til Berlin.
Også i november 1989 var byen todelt, men ting begynte å skje. Vi (noen elever og lærere fra Lillesand) opplevde en stor demonstrasjon gjennom Øst-Berlin for større frihet og et mer humant samfunn. Det endte jo opp med et sammenslått Tyskland i 1990.
Siste gangen jeg besøkte byen var i 2007. Da var de fleste restene av Muren vekk, og anleggsmaskiner og kraner såes over alt. Potsdamer Platz var ikke lenger en ruinhaug, men et levende senter omgitt av skyskrapere
Og det inntrykket sitter jeg også med i dag. Det bygges og bygges, både i øst og i vest. Selv nede i sentrum hadde nye høyhus dukket opp, deler av byen var nesten ugjenkjennelig; det gamle DDR symbolet «Palass der Republique» var i 2007 på vei ned, i dag var huset borte og det gamle slottet var igjen på plass i all sin prakt. (Men verandaen i det gamle SED-bygget var fortsatt der – verandaen som keiser Wilhelm II erklærte krig i 1914, men også Karl Liebknecht erklærte den tyske kommunistiske republikk i 1919! (Spartacus-oppstanden)).
Ja, Berlin er en by full av historie, selv om den var bombet sønder og sammen april 1945. Underlig så mye som er igjen av den gamle byen, selv om mye sikkert er kopier eller etterligninger. Selv syntes jeg det var spesielt å besøke «Checkpoint Charlie», som det i dag bare er reminisenser av, hvor vi i 1989 satt timer og ventet på å komme fra øst- til vest i den store hallen som DDR-regimet hadde satt opp. De østtyske grensepolitiet hadde absolutt ikke gått på smilekurs. Jeg husker imidlertid også at da vi skulle tilbake til øst, slapp vi igjennom urolig raskt. Amerikanerne så vi ikke i det hele tatt.
Været var ok til å traske rundt i byen; overskyet og +4-5*C. Julestemning kom vi da vi var innom «Gendarmenmarkt» med julemat, snacks, juleting og tang osv. Og med «Hugenottenkirche» i bakgrunnen. Å se den skaffet også fram minner. I 1989 arrangerte reiselederen vår, Torbjørn Ribe, et møte med tre av guidene han hadde brukt tidligere da han hadde vært i Berlin i en kafé i tårnet i denne kirken. I dag var det ingen kafé der. Disse guidene kunne fortelle mer om sin bakgrunn og virksomhet som guider. De var tydeligvis sikre på at det ville skje forandringer.
Det var også guiden vi hadde fått til denne turen, en kar fra Frankfurt-an-der-Oder. Han var flink i engelsk så jeg fikk snakket litt med ham. Det var han som anbefalte oss å oppleve den store demonstrasjonen 4. november 1989 nettopp utenfor «Palass der Republique». En million mennesker passerte forbi oss i løpet av ganske mange timer.
Berliner Dom har jeg besøkt mange ganger tidligere, men nå ga den oss en helt ny opplevelse; de hadde åpnet adgang til å gå rundt oppe i tårnet med fantastisk utsikt over byen i alle retninger. At en organist øvde i et sidekapell er også hyggelig å ta med seg videre.
Rart å forestille at Unter-den-Linden var nazistenes paradegate på 1930-tallet. Kong Friedrich II tronte på sin hest. Da jeg besøkte Potsdam for mange år siden, antydet guiden at måtte ha vært homofil – en mann Hitler beundret. I dag har bygningene på begge sider av gaten fortsatt et litt trist DDR-utseende, avsluttet med den russiske ambassaden nederst i gaten i traust sovjetstil. I 1989 var politi og militæret her på plass for å hindre at demonstrasjonen gikk mot Brandenburger Tor.
Det var ikke noe poeng i november 2019. Her var en stor demonstrasjon arrangert av tyske bondeorganisasjoner. Hundrevis av bønder og traktorer tutende og ropende i sentrum, ikke minst ved Brandenburger Tor hvor vi snek oss innimellom. Det var bare så vidt jeg fikk vist dem hvor Muren gikk i sin tid. Heldigvis var det ingen som brydde seg om oss. Politiet hadde et ganske avslappet forhold til det hele, men prøvde å styre trafikken. Da vi var på vei hjem gående langs Kantstrasse, så vi en endeløs kø av traktorer med snurrende gule lys langsomt bevegende hjemover mot bondelandet.
Vi også var inne på tanken om å vende hjemover mot hotellet, men først måtte det shoppes. Vi passerte det berømte «holocaustmonumentet», så Riksdagsbygningen i det fjerne samt skyskraperne på Potsdamer Platz. Joda, vi fant et stormagasin der, men ikke det vi var på jakt etter (bortsett fra en liten bit pizza). Da vi kom til U-bahnstasjonen, var den full av streikende bønder på bytur, og det underlige var at vi fant bare stasjonen for togene som gikk motsatt vei. En sikkerhetsvakt sa at vår stasjon lå 100 meter unna rundt hjørnet. I virkeligheten var det minst 200 meter, og vi var lenge i villrede om vi i det hele tatt ville finne noen stasjon. Men U-Bahnlinje 7 bragte oss trygt til i nærheten av hotellet.
Kollektivsystemet i Berlin er jo godt utbygd. Og vi brukte det der vi kunne; både S-Bahn, U-Bahn og dobbeltdekkerbuss. Trikken fikk vi bare et glimt av. Fant jo ut at fra Schönefeld flyplass og til hotellet vårt på den andre siden av byen kunne vi ta S-Bahn (linje nr.9) uten å skifte tog. Turen tok bortimot en time, men siden den ikke gikk under jorda, fikk vi sett mye av byen fra banen. Derfra var det bare 5 minutter å gå til hotellet.
Det vil si; Salmah ville agere kjentmann og hun ledet oss i henhold til GPS-telefonen en 2 kilometer lang omvei før vi endelig kom til hotellet. Da var vi i grunnen glade for at hotellet hadde en MacDonald-restaurant som nærmeste nabo.
Det viste seg også at i en av sidegatene i nærheten lå flere store kjøpesentre, så shoppingmulighetene var absolutt til stede. De holdt jeg meg langt unna.
Norwegian sørget for en lang og kjedelig reise hjem, med to timers forsinkelse på Gardermoen.
Berlin er en spennende by med utrolig mye historie, ikke minst nyere historie. Og når jeg var i byen da noe av det mest spennende hendte, gjør jo byen ikke minst spennende å møte igjen for meg. Berlin vokser stadig vekk. Det er tid for fornyelse over alt. Byen er fortsatt preget av mange heisekraner – både i øst og i vest. Byen har mange skinnegående transportmidler, men bilparken var ikke spesielt miljøvennlig. Så bare en elektrisk bil, og ingen hybridbiler. Jeg har fortsatt et nært forhold til byen når jeg kommer der. Det er mulig jeg må en tur allerede over nyåret.
