Denne torsdagskonserten var viet til to komponister som skrev sine verker med nesten 150 års mellomrom. Haydn skrev sin C-dur cellokonsert sannsynligvis på 1760-tallet. Carl Nielsen sin 5. symfoni på begynnelsen av 1920-tallet. Carl Nielsen med et stort, moderne symfoniorkester nesten fullt besatt; Haydn med et lite orkester med strykere, obo og horn. Skikkelig kontrast.
Haydns cellokonsert i C-dur er jo blitt en klassiker, selv om den ikke ble kjent før på 1960-tallet. Nå er det den som spilles oftest av hans to konserter, og ikke uten grunn. Den er til dels vakker og melodiøs, spesielt i andre sats, men har også sine solistiske utfordringer – spesielt i siste satsen som er både rask og spenstig. Utrolig flott spilt av solisten, Julian Steckel, og orkesteret. Noen mente at dette var konsertens høydepunkt.
Konserten åpnet med Carl Nielsens “Helios- ouvertyre” som han skrev tidlig i sin komponistkarriere etter et besøk i Hellas. Det er jo en naturlyrisk stemning med vakker soloppgang og etter hvert en stemning som spredte seg ut over hele orkesteret til det til slutt roet seg ned til et nesten uhørlig pianissimo – sola gikk ned..(Da dette verket skulle framføres første gang i København I oktober 1903, var det Johan Svendsen som dirigerte). Veldig forskjellig fra det neste verket av Nielsen vi skulle høre.
Symfonien ble kveldens høydepunkt for meg. Den gjorde likevel ikke like sterkt inntrykk på meg denne gangen som i 1969 da jeg hørte Oslo Filharmoniske orkester spille symfonien under ledelse av dirigentlegenten Herbert Blomstedt i Aulaen i Oslo. Jeg gikk sporenstreks etter konserten til Norsk Musikkforlag og kjøpte Lp’en med Leonard Bernstein og hans New York Philharmoniker. Det er en meget dramatisk innspilling. Så dramatisk klarte ikke Bellincampi å gjøre den, selv om det var nok av dramatikk. Bellincampi gjorde imidlertid åpningen veldig rolig, og undertrykte noe av uroen i musikken, som imidlertid kom sterkt tilstede etter at skarptrommen satte inn. Den første satsen inneholder både dramatiske og rolige, nesten vakre episoder, stadig vekk satt opp mot det urolige, både i treblåserne og skarptrommen. Det rolige vinner til slutt.
Andre satsen begynner mer urolig. En legger merke til stadige spenninger mellom instrumentgruppene, særlig mellom strykerne og treblåserne. Ingen tvil om at dette er spilleteknikk vanskelige partier, men det hang utrolig bra sammen. Her savnet jeg tidvis mer driv hos dirigenten og i orkesteret. Noen utrolig vanskelige partier hos klarinetten innimellom et urolig orkester, inntil det hele roer seg ned – og satsen slutter med åpningstemaet i satsen, men nå lød det nesten befriende i dur.
For meg var dette musikk om 1.Verdenskrig – en av mange absurde kriger i Europas historie – et mareritt for krigens menn, soldatene, selv om Carl Nielsen selv hevdet det er indre sinnstemninger i en turbulent tid det dreier seg om. Kanskje dette er musikk som passer godt inn vår egen tid?
Flere sa til meg etter konserten at det hadde vært en stor kveld. Takk for det Bellincampi.
