30 ÅR SIDEN MURENS FALL

Jeg var der. Nesten.

   Muren ved Brandenburger Tor 1975

Jeg besøkte Berlin i begynnelsen av november 1989 sammen med en gruppe tyskelever og tre andre kolleger som alle var tysklærere. Torbjørn Ribe var reiseleder og arrangør. Jeg var vel med som historielærer. Lite visste vi at vi kom til å oppleve historie mens vi var der.

Hotell Metropol – som måtte sanneres i ettertid – det var fullt av asbest. 

Vi bodde på hotell Metropol i Øst-Berlin i tre døgn. Det var et hotell for privilligerte med egen butikk for partimedlemmer og utlendinger samt lokaliteter i underetasjen som nok ble brukt til mer enn servering. Tror ikke elever fra norske videregående skoler var av hovedklientellet. Hotellet var igrunnen svært sentralt plassert – like ved Unter dem Linden og operahuset, Berliner Dom og Volkskammer/ Palass der Republikk. Brandenburger Tor lå bare 5 minutters spasertur fra hotellet, men dit var det ikke lov til å gå, trodde vi. At vi bodde så sentralt brakte oss midt inn i begivenhetenes sentrum.

Å komme til Øst-Berlin fra vest skulle ikke være enkelt. Vi kom med buss, men i 1975 kom vi med tog fra Sassnitz. Den gang var ikke passkontrolløren fornøyd da vi leverte lister ordnet etter stemmer: Bass, tenor, alt og sopran. NEIN, det skulle være alfabetisk, BASTA. Men toget gikk det mens vi ordnet navnene i riktig rekkefølge. I Berlin husker jeg vi ble mottatt av Volkspolizei med maskinpistoler vi måtte passere forbi da vi steg ombord i toget som skulle frakte oss til Vest-Berlin. To ganger ble toget ransaket av grensepoliti de få kilometrene til Zoologische Garten stasjonen i Vest.

Utsikt fra toget mot Palass der Republik i 1975. Her var det mye folk!!

I 1989 ble bussen stoppet ved grensa og passene ble kontrollert av grensepoliti som nok aldri hadde gått på smilekurs. To timer måtte vi vente på grensa før vi fikk kjøre videre mot Berlin. Så var det for Torbjørn og holde seg til fartsgrensa så han unngikk å få fartsbot på veien inn til Berlin sentrum. Sjåførene hadde egne signaler seg imellom så vi forsto når vi var i nærheten av kontroll.

Alle besøkende måtte ha egen DDR-guide mens de besøkte Berlin. Han vi fikk var faktisk ikke fra Berlin, men fra Frankfurt-an-der-Oder. Han var bl.a. oversetter fra tysk til engelsk hvilket gjorde at jeg kunne kommunisere meget bra med ham. At han fortalte at han ikke var medlem av SED, mens kona hans var medlem, gjorde enkelte av oss meget skeptiske. Var han spion eller? Det var han som anbefalte oss å oppleve den store demonstrasjonen som skulle være i Øst-Berlin dagen etter. Han signaliserte at det som skjedde nå var meget viktig for Tyskland…

Dette måtte vi diskutere, men vi hadde fått informasjon om at demonstrasjonen var lovlig og at en av hovedparolene var «Keine Gewalt» – ingen vold. Jeg var kanskje av de ivrigste til å ville oppleve demonstrasjonen. Det ble til at vi gikk.

 Nikolaiviertel i Øst-Berlin med elever.

Ingen tvil om at det var en sendt stemning i Berlin disse dagene. Det kom tydelig fram på fjernsynet der både øst- og vesttysk tv var svært opptatt av situasjonen i øst. Likevel gjennomførte elevene en fredelig «undersøkelse» samme dag der de skulle møte vanlige tyskere på gata og «intervjue» dem på tysk om deres hverdag. Husker vi gikk inn av de minst skadde områdene i Berlin sentrum, Nikolaivierteil for å få det rette inntrykket.

Dagen etter vandret vi opp til “Palass der Republik” der vi ville oppleve demonstrasjonen. Der skulle demonstrasjonen svinge inn mot plassen foran bygningen (og ikke gå videre mot muren) og avsluttes med taler og appeller. Vi så at det var parkert politibiler bak noen bygninger ikke langt unna – i tilfelle av? Vi ble stående i over en time og se demonstrantene passere fredelig forbi i store mengder. Hvor mange av den millionen vi fikk høre som gikk vi så, vet jeg ikke, men mange og fredelig var det. Det sto en politibil parkert foran «Palass der Republik» med to politifolk. Husker Torbjørn Ribe kommenterte overrasket på videoen han tok opp: De smiler jo!

Først og fremst ble dette en fredelig demonstrasjon rettet mot kommunistpartiet og måten DDR ble styrt på. Det var et klart ønske om større indre frihet og mer demokrati. Men jeg kunne ikke se noe ønske om gjenforening med det andre vestlige Tyskland. DDR skulle bestå som stat. Men folk var nysgjerrige på hva som befant seg på den andre siden av muren i det rike vesten.

Checkpoint Charlie – DDR-hallen

Noen timer etter demonstrasjonen kjørte vi gjennom Checkpoint Charlie til Øst-Berlin og slapp elevene løs på Ku-damm og andre vesttyske «herligheter». Kontrollen var like nitidig som den pleide å være. De virket som om livet i vest var upåvirket av hva som skjedde i øst. Da vi kom til muren, så vi at noen mennesker sto og kikket østover for å se om de kunne få glimt av noe. Det gjorde de nok ikke, for demonstrantene i øst prøvde aldri å fortsette videre ned «Unter-den-Linden» mot muren. Polititroppene i bakgatene var ikke nødvendige.

  Vest-Berlin november 1989

Da vi kom tilbake til Checkpoint Charlie, stoppet vi i den store hallen som var bygget for denne virksomheten, der du fra øst måtte kjøre en meget skarp sving for å komme inn i hallen. Noen hadde flere ganger tatt fart og prøvd å kjøre tvers gjennom bommen mot vest. En grensepolitimann kontrollerte passene ganske raskt og ga Torbjørn beskjed om å kjøre. Torbjørn ble svært overrasket; dette hadde ikke skjedd før, så han spurte: «Kjøre???». «Ja», svarte politimannen, jeg syns jeg så et glimt i øyet.

 Muren delte Berlin meget effektivt i to. Deler av Berlin ble liggende brakk som området ved Potsdamer Platz. 

Litt spesielt var det å møte tre kvinnelige guider som Torbjørn Ribe tidligere hadde bruk og som hadde fortsatt kontakt med. Vi møttes i tårnet på «Hugenottenkirche» som var gjort om til kafé og der de fortalte om sin guidevirksomhet og om livet i DDR generelt. To snakket engelsk. Hun som snakket dansk bortimot flytende, hadde aldri hatt noe ønske om å lære dansk, det var det myndighetene som hadde bestemt. I det helt var det mye som myndighetene bestemte når folk nådde en viss alder – blant annet hvilken utdannelse du skulle ta. Men retten til arbeid var absolutt, selv om du fikk en jobb som var meningsløs.

4 dager etter at vi forlot Berlin «sprakk» muren nærmest ved en misforståelse og vi vet hva som skjedde videre i historien. Allerede året etter, 3.oktober 1990 ble de to tyske statene gjenforent, en prosess som fortsatt pågår og som ikke vil bli avsluttet om mange år ennå. Det var en prosess som egentlig ikke var ønsket i øst, men som likevel tvang seg gjennom.

 Berlinmuren foran Brandenburger Tor i november 1989. Bilene hadde ikke lov til å stoppe her, heller ikke bussen vår, men bilde fikk jeg tatt. Gikk faktisk ned her tidligere på dagen uten å bli stoppet. Den norske ambassaden lå visstnok her i nærheten.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg