Nok en flott konsert i Kilden, denne gangen i klassisismens tegn, men i romantikkens ånd. Det var Julian Rachlin som dirigerte orkesteret, og det gjorde han med overbevisning. Likevel ble jeg litt forvirret av denne konserten, for å sette det på spissen: Det sto Mozart på programmet, men det hørtes ut som Beethoven.

Konserten startet med Beethovens “Egmont” ouvertyre, og det lød absolutt som Beethoven, skikkelig kompakt og dramatisk. Det var virkelig driv over framføringen. En flott start.

Beethoven ble avløst av Mozarts 20. klaverkonsert i d-moll – en av Mozarts mest dramatiske og mest spilte klaverkonserter. Mozart satset jo på sine klaverkonserter som inntektskilde da han brøt med erkebiskopen av Salzburg (Han ble forresten etterfulgt av Haydns lillebror, Michael!) for å bli en “fri” kunstner. Det ble ikke helt vellykket selv om klaverkonsertene er noen av Mozarts fineste komposisjoner. Denis Kozhukhin var solist og det gjorde han på suveren måte. Jeg likte veldig godt hans elegante fraseringer. Godt samarbeid mellom dirigent og solist. Begeistringen var enorm, og Kozhukhin kvitterte med norsk musikk: Griegs “Våren”.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mozarts symfoni nr.41, “Jupiter” fikk jeg litt problemer med. Julian Rachlins valg av tempi på de to første satsene var svært langsomme; dermed ble Mozart nærmest hørende ut som Beethoven med sterke kontraster og mye dramatikk. Hva var det egentlig som skjedde? Jeg tror at dirigenten ikke var av dem som var så veldig interessert i autensitet, men foretrakk en personlig “romantisk” framføring av symfonien. Det ble litt feil for meg, men publikum likte hva de hørte, og applauderte etter første sats. Andantesatsen gikk i nesten tempo som adagio, og ble enda mindre den elegante Mozart jeg forventet. Ikke før vi kom til menuetten og finalesatsen fikk jeg Mozartfølelsen. De ble forresten spilt attacca (sammenhengende) og ble virkelig godt gjennomført av orkesteret. Spennende å følge de forskjellige temaene som utvikles i finalen til de til slutt møtes i den avsluttende fugen. Ingen tvil om at Mozart hadde studert sin Bach….

På mange måter en tankevekkende konsert. Men orkesteret beviste nok en gang at det “kan levere” musikk på høyt nivå. Det er alltid en fryd å høre og oppleve.

Gleder meg vilt til Sjostakovitsj i neste uke!