bjoisac

Noen husker kanskje ikke hvordan det var å reise med trikken i Oslo i gamle dager. De siste klassiske Oslotrikkene gikk sine siste turer i 1968, det er 52 år siden. Gullfiskene sluttet i 1985 og Høkaene i 1997, det begynner å bli noen år siden.

Jeg er født i 1943 i Oslo, så gamle dager blir for meg tilbake til 40- og 50-tallet. Krigen husker jeg selvfølgelig ikke noe av. Jeg har hørt at da var det “trange tider” på trikken fordi det var ingen annen alternativ transport. Folk sto som sild i tønne mens trikken skranglet på sin ferd rundt i Oslo. En nabo av oss ble drept da engelske bombefly i 1944 skulle bombe Gestapos hovedkvarter Victoria terrasse og bommet, men traff UD og en trikk på Drammensveien i stedet. Slikt skjedde jo ikke i fredstid – heldigvis.

DEN KLASSISKE TOAKSLEDE OSLOTRIKKEN

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg bodde først i Baldersgate på Frogner. Trikken gikk i Frognerveien. Dit var det kort vei – både når vi skulle til byen og til Majorstua. Brukte flere år trikken til Majorstua fordi jeg gikk i barnehage, på Kolsås, Tjernsrud og Voksenkollen. Den siste var Tomm Murstads friluftsbarnehage der vi ble fraktet med trikk til barnehagen.

Trikkene som gikk i Frognerveien var av den gamle sorten: Toakslet trikk som skrek i svingene. Motorvognen var stort sett innelukket. Døra foran ble betjent av vognføreren med en hendel. Døra bak ved konduktørens plass var stort sett åpen hele tida. For å komme på trikken måtte en klatre tre-fire trinn for å komme opp på kupénivået. Det kunne være nokså utfordrende ikke minst for eldre mennesker, handikappete og folk med barnevogn. Det beste var om konduktøren gikk ned på gata og hjalp folk ombord.

Ved siden av å hjelpe folk ombord eller å forlate trikken, var konduktørens hovedoppgave å selge billetter: Innenfor Oslo var det stort sett samme pris. Da var det jo enkelt. Husker de hadde to typer billetter – en for voksen og en for barn; 20øre for voksne og 10øre for barn omkring 1950. Seinere økte prisene. Husker det en periode på 60-tallet kostet 80 øre for voksne.

En gang skulle bestemor og jeg til byen. Trikken stoppet. Den var nokså full. Konduktøren hjalp bestemor ombord og dro klart med snora. Jeg ble stående slukøret igjen på holdeplassen, mens trikken forsvant nedover mot Niels Juelsgate. Jeg sto nokså fortvilet igjen, og det tok sin tid før bestemor langsomt kom gående tilbake.

En annen gang hadde jeg vært i barnehagen. Billetten kostet ti øre, men jeg hadde mistet 5 øre. Jeg listet meg inn på trikken foran hos vognføreren og smatt inn i kroken bak kontrolleren. Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten – ikke minst når konduktøren smelte med luka i kupédøra og ropte “flere uten billett”? Heldigvis var det mange store voksne der så en 6 åring var ikke så synlig. Men ellers likte jeg stå foran hos vognføreren og se han kjøre trikken med sveiva og svinge brekket for å stoppe trikken ved holdeplassen. Rundt seg hadde han som regel en metallbøyle så folk ikke skulle komme for nær vognføreren. Dessuten var det som regel stille foran hos føreren. Han skulle jo ikke forstyrres. Unntaket var når det kom en kollega innom på jobb eller fra jobb. Da kunne nok praten gå kollegene mellom.

Den gamle klassiske Oslotrikken var sikker som banken. Gikk som en klokke. Sjelden noen feil. Raske var de ikke og som toakslinger flest var de stive i svingene, kastet og slo, men holdt seg på sporet. Ganske ofte hang det på en tilhenger. Noen tilhengere tok omtrent like mange passasjerer som motorvogna, ca.60. Andre var noe mindre. Minst var de såkalte “hatteeskene” og var søte, små ombygde eldre motorvogner. Mange likte å reise med hengerne, særlig røykerne som oftest sto foran på “henger’n”. For tilhengerne i Oslo hadde åpne plattformer. På 1920-tallet fikk man noen lukkete hengere, men av en eller annen grunn forsvant de nokså fort ut av trafikk. For personalet var nok det å tjenestegjøre på hengerne nokså blandet, i alle fall om vinteren i snø og kulde. Ofte så jeg konduktøren snike seg inn i kupéen der varmeapparatene sto på. Men der kunne han ikke være så lenge av gangen – i alle fall hvis det var stor trafikk.

Regelen var at det ikke lov stå i kupéen som vanligvis rommet 25 sittende passasjerer. Det gjorde motorvognen også – alt i alt kunne et gammelt vogntog romme ca.130 passasjerer, men da var det stappa fullt. Røyking var bare lov foran på tilhengeren.

Sittekomforten var vel ikke så mye å skryte av. Før 1924 eksisterte det to private sporveisselskaper. De forskjellige selskapene hadde sine preferanser. Det ene selskapet tilbød harde trebenker, det andre en form for bastfletting. Kanskje det siste var det mest behagelige å sitte på, men ingen av dem var egnet for lengre reiser.

Når trikken hadde stoppet på holdeplassen, var det opp til konduktørene å bestemme avgangen. Det var hengerkonduktøren som ga klarsignal først, så fulgte motorvogkonduktøren og vognføreren kvitterte med et klemt i bjella. Han hadde speil der han kunne se om alle var kommet ombord – eller kom løpende. Det var opp til ham å vente eller kjøre, det kom igjen an på hvordan de lå i forhold til ruta. Han hadde i alle fall ingen plikt til å vente. Dessuten var det jo et problem med de åpne plattformene. Det hendte ikke så sjelden at passasjerer forlot trikken i tide og utide; det kunne være et stort problem og førte til trafikkfarlige situasjoner. Men det ble aldri gjort noe med det de mange årene før 1968 da de fleste av de gamle trikkene ble skrotet.

Det var ikke før på slutten at jeg ble klar over at det var forskjellige typer av de gamle trikkene også. Noen ble kalt “Union” og var de eldste og hadde vanligvis ikke tilhenger, SS (Siemens-Schuckert) – de var mange, kommunal Hawa, som var store hjemmesnekrede vogner fra gamle vogner, og Hawa, som ble importert fra Tyskland på 1920-tallet og var størst og Brill som hadde amerikansk utstyr. Men de så så like ut…..

Det største problemet for trikken i Oslo var biltrafikken som særlig etter 1960 økte voldsomt i omfang. Planleggerne av Oslotrafikken hadde ikke helt forberedt seg på dette, og mange ville helst legge ned trikken så fort som mulig så bilene kunne hurtigere fram. Få tenkte på å prioritere trikken og f.eks. ha egne traséer. Bare noen få steder hadde trikken gaten for seg selv. Trikken ble motarbeidet både av kommunale planleggere og også av politiet som helst ville ha begrensninger for trikken. Husker godt vi brukte 1/2 time fra Wessels plass til Østbanen, en strekning vi vanligvis brukte fem minutter på. Langsomt har trafikkforholdene blitt bedre. Det er bilene som har måttet vike, men ennå er ikke alt på plass.

FOTO: To av bildene er tatt av Ole Mjelva – resten er ukjent fotograf. Siste foto er fra ca. 1910.

«Les Noches de Maya»

16.september er det Mexicos nasjonaldag og det virker derfor naturlig å velge noe meksikansk musikk. Og det er nok å ta av. Landet har nemlig en lang tradisjon innenfor den klassiske sjangeren. I følge Wikipedia er det over 70 komponister å velge blant. Av de mest kjente har vi Charlos Chavez, Silvestre Revueltas, Jose Pablo Moncayo (som har skrevet «Huapango» som nesten regnes som Mexicos andre nasjonalsang) og Arturo Marquez som bare er for ungdom å regne (fyller 70år 30.desember).

Jeg har valgt meg Silvestre Revueltas som ble født den siste dagen i det 19.århundre.(31.12. 1899), men døde allerede i 1940 – av fattigdom og alkoholisme. Han levde først og fremst som musiker, men var sterkt politisk engasjert og reiste til Spania under borgerkrigen der for å slåss mot Francos falangister. Skrev en hyllest til forfatteren Federico Lorca som ble drept av falangister i begynnelsen av borgerkrigen. Han skrev en rekke orkesterverker og filmmusikk til mer patriotiske filmer. Mange mener at orkesterstykket «Sensemaya» er hans hovedverk. Det blir framført med jevne mellomrom, om kanskje ikke i Norge. Les Noches de Maya er et annet av hans verk fra slutten av 1930-årene som egentlig var filmmusikk. Filmen ble ingen suksess. Musikken ble oppdaget nærmest ved en tilfeldighet noen år seinere av Paul Hindemith, som møtte komponistens søster, og som arrangerte en suite i to satser for et lite orkester, mens en mexicansk komponist, José Limantour, arrangerte musikken på ny til en suite i fire satser for stort orkester. Det er denne versjonen som som oftest brukes i framføringer i dag. At Limantour tok seg visse friheter og la til masse slagverksinstrumenter i siste delen, er en kjensgjerning, men det gjorde verket til en suksess.

Filmen og musikken skulle ta oss tilbake til tida før spanjolene kom til Mexico da mayakulturen rådet. Om Revueltas har fått til det, kan nok diskuteres, men fantastisk flott musikk har det blitt.

Stadig på jakt etter ny uoppdaget musikk. For å være litt mer presis; det er musikk jeg ikke har hørt før – eller hørt om før. Jeg bruker YouTube som hovedkilde. Det er mulig det fins andre kilder, som Spotify, men en av fordelene ved YouTube er at det sjelden stopper opp og at det fins mange “live” innspillinger som absolutt gir en ekstra dimensjon. Og så er det gratis.

Utgangspunktet mitt er den klassiske tradisjonen som utviklet seg fra renessansen gjennom barokken og klassisismen til romantikken og videre i retning av neoklassisisme og det vi ofte kaller avantgardisme – eller rett og slett atonal/ moderne musikk. Det meste av det er for spesielt interesserte, Dit har jeg ennå ikke kommet, selv om noe av det kan være vakkert nok bitvis.

Svært mange som er glad i klassisk musikk vender stadig tilbake til klassikerne, f.eks de store B-ene: Bach, Beethoven, Brahms og muligens Bruckner. Sier jeg Bartok er jeg vel i grenseland. Han beveget seg utenfor komfortsonen til mange. Han er langt innenfor min. Vi er på 1900-tallet da mange komponister begynte å eksprimentere med klanger for å skape nye klangverdener. Lengst gikk vel Schönberg og hans tilhengere, eller for den saks skyld norske Fartein Valen (som noen spøkefugler kaller “fortegn” Valen). Da begynner vi å nærme oss ytterkanten av min komfortsone. Musikk som bare består av tilsynelatende “pling-plong”, er for mine ører kun for “eksperter”. Kalles da derfor for avantgardemusikk. Musikk bør ikke være for eksperter aleine, men heller ikke nødvendigvis for “folk flest”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sånn sett kan en vel si at den klassiske musikken aldri har vært for folk flest. Det begynte jo i de fine saler hor overklassen – adel og borgerskap, der musikken skulle tilfredsstille Herren, fyrsten. Mozart og seinere Beethoven prøvde å bryte med det, Mozart mislykkes, mens Beethoven lykkes. Men også han var avhengig av de velståendes gunst. Dette fortsatte i romantikken da flere og flere fra borgerskapet sluttet opp. På 1900-tallet utviklet det seg videre, men en kan vel ikke si at arbeiderklassen strømmet inn i konsertsalene på 1900-tallet; kanskje bortsett fra der kunsten skulle tjene systemets sak som i Sovjetunionen.

Likevel kan vi ikke se helt bort fra folkemusikken i denne sammenhengen. Den klassiske musikken utviklet seg jo fra folkemusikken på 1500-tallet, og på 1800-tallet var det mange komponister som prøvde å finne ut hva som rørte seg musikalsk i folkedypet, og lot det påvirke egen “klassisk” musikk. Grieg er et godt eksempel på det.

Det jeg kortfattet har beskrevet her, er vel en utvikling som først og fremst skjedde i Europa. Men også andre verdensdeler kom inn i den klassiske musikkens sfære, f.eks Australia og USA, men også – ikke minst – i Latin-Amerika. Jeg går ut ifra at det var innvandrere som brakte musikken med seg fra Europa. Men det tok ikke mange årene før en hadde musikk som en kunne si var latin-amerikansk eller fra USA. Bakgrunnen var her – som i Europa – at det utviklet seg en spesiell folkemusikalsk tradisjon.

Den klassiske musikkens verden er derfor en ganske omfattende verden med mange flere tusen komponister som har prøvd å skape sin musikk. Mye har blitt skrevet for skrivebordsskuffen, eller ble framført en gang, og glemt igjen. (Noe fortjener sikker å bli der også).

****** ******* *********

Mitt utgangspunkt var Beethoven. Det var han jeg skrev særemne om i sin tid, uten at jeg kjente til så mye av verkene hans. Den gangen hadde vi en statskanal og nokså primitive platespillere. LP og stereo var noe man i første omgang bare drømte om. Men Beethovens 9 symfonier med Karajan og Berlinfilharmonikerne ble innkjøpt – tror det var i 1962, og dermed var jeg i gang. De første årene dreide det seg mye om Beethoven, Mozart, Brahms, Schubert, Bach, Händel, og etterhvert også Haydn. Jeg ble virkelig glad i musikken til disse komponistene, det var ikke det, men jeg ville gjerne utvide min horisont i flere retninger. Det gikk jo på å kjøpe Lp-er og seinere CD-er, ganske mange ble det etter hvert; dessuten noen hundre kassetter for opptak fra radioen. Det var absolutt med på å utvide min musikalske horisont. I tillegg gikk jeg på konserter, særlig da jeg bodde i Oslo. Det var absolutt et godt tilbud for oss studenter; både ungdomskonserten og de vanlige konsertene. Nå bor jeg i Kristiansand, og her har vi hatt et profesjonelt orkester i mange år. Og i dag er KSO blitt et kjempebra orkester som er vel verdt å høre på. Derfor er jeg ofte å se i Kilden på konsert.

Jeg har hatt mange glade stunder med musikken, men liker også å lytte til alvorlig og heller innadvent, melankolsk eller sorgfull musikk. Musikken har et stort følelsesregister å spille på. Det er det fine med musikken at den spiller på hele følelsesregisteret. Du kan selv velge musikk etter den stemning du selv er i eller den stemning du ønsker å komme i. Det er for så vidt ikke så lett bestandig. Noen ganger er det faktisk best ikke å gå til musikken i det hele tatt. Heller ha det stille, og bare ha den musikken du har inne i deg som en slags “bakgrunnsstøy”!

eller kammerfyrverkeri i KILDEN 18.juni 2020

Joda, nå er konsertsalen tatt i bruk igjen. Vi er alle glade for det! Riktignok av et lite ensemble (ca.15 musikere), men flott musikk ble det uansett. Det var vel så mange begeistrete publikummere som smittevernreglene tilsa. Jeg ble inspirert til å lage en liten omtale.
Programsjefen holdt en kort velkomsttale før det hele “braket løs”. Kanskje han burde ha gjort oppmerksom på at programmet var snudd på hodet. Tror de fleste forsto det etter hvert.
De to komponistene på programmet, Ditters von Dittersdof og Franz Joseph Haydn, levde begge samtidig midt på 1700-tallet, sannsynligvis uten å ha så mye kontakt med hverandre. På mange måter var musikken deres svært forskjellig, selv om begge tilhørte den klassiske perioden. Dittersdorfs konsert for kontrabass og orkester var preget av solisten – at solisten sto i sentrum for musikken. Erik Zeppezauer var i så måte en fantastisk solist som virkelig fikk vist hvordan en kontrabass kan låte når en virtuos får spille på den. Kadensen var plassert overraskende nok i den langsomme satsen. Som ekstranummer spilte Rolf Gupta (cembalo) og Erik Zeppezauer variasjoner over svenske (tror jeg) folkemelodier.
Det var en glede å lytte til Haydns symfoni nr.6 i D-dur. med tilnavnet “Matin” – morgen. Med 14 musikere i aksjon er det ikke akkurat et stort symfoniorkester vi hadde foran oss. Men Haydns tidlige symfonier står seg best med et lite mannskap – ikke minst denne symfonien med sine mange innfall og mange små “detaljer”. Et større orkester ville også ødelegge for intimiteten i musikken. For den er skrevet for et orkester fullt av virtuoser. Nesten alle instrumentgruppene har solistiske innslag – også kontrabass og fagott. Symfonien har også innslag av naturlyrikk. Den starter med at førstefiolinen illuderer soloppgang. Derav navnet.
Det var nettopp dette som gledet meg mest under framførelsen. Rolf Gupta ledet det hele fra cembaloet, noe sikkert også Haydn gjorde i sin tid. Dette var Haydns første verk etter at han ble ansatt ved fyrst Esterhazys hoff i 1761. Han fulgte etter hvert opp med middag (symfoni nr.7) og kveld (Nr.8) – skulle gjerne hørt dem etter hverandre. Til slutt ble det 104 symfonier – minst – etter en lang karriere + mange andre verker som har spredt mye glede.
At KSO startet opp med en kammerkonsert ga mersmak. Håper det kan flettes inn flere slike kammerkonserter i det ordinære programmet. Publikum likte hva de hørte. Synd at programmets omtale av de to komponistene var så dårlig, spesielt Haydn. Det står faktisk omtale av symfoni nr.6 i Wikipedia hvis programskriveren hadde giddet.

Velkommen hjem KSO

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det hadde i alle fall ikke jeg inntil her forleden. Nå er han blitt et nytt og interessant bekjentskap i musikkens verden for meg. For Casella var musiker og ikke minst komponist av mange verker. Han var absolutt som navnet tilsier italiener; født i Torino i 1883 og døde Roma i 1947. Han var bare 4 år yngre enn en annen italiensk komponist, Ottorino Respighi, som nok er mer kjent utenfor Italias grenser.

Vanskelig å si hvorfor noen komponister blir mer kjente enn andre, for det har nødvendigvis ikke noe med musikkens kvalitet å gjøre. Casella er faktisk skyld i at en annen italiensk komponist ble «gjenoppdaget» noen hundre år etter han døde: Antonio Vivaldi. Han startet i 1939 Vivaldi uker i Venezia, noe som var starten på denne komponistens nye gjennombrudd etter krigen. (Vivaldi er ikke nevnt i «Musikkens Verden» som kom i 1950!). Selv ble han påvirket av de gamle mestrene. Han skrev blant annet en hyllest til fiolinens store trollmann, Paganini.

Leonard Bernstein er blitt gitt æren for at Gustav Mahler fikk sin store renessanse etter 1960. Skulle gjerne sett at en eller annen storhet innen musikkens verden fikk løftet både Casella og ikke minst en av mine andre favoritter Bohuslav Martinu litt oppover i musikkens adelskalender. Jeg vet at den unge italienske dirigenten Gianandrea Noseda har gjort et slag for symfonikeren Casella ved å dirigere hans symfonier rundt omkring i verden. Og det er virkelig storslagne saker. En kommentator sammenliknet den 2.symfonien med filmmusikken til John Williams.

Hvorfor blir ukjent musikk så sjelden hentet fram – selv om den er aldri så god. Jeg tror det har noe med mangel på kvalitetsbevissthet. Redsel for det ukjente. Redsel for at publikum skal svikte, bli skremt bort. Det gjelder ikke minst såkalt «samtidsmusikk», men også ukjent eldre musikk. Da er det tryggere med de 4 B-ene i musikkhistorien. Men jeg tror også på ildsjeler som brenner for musikken kan gjøre at musikken fatter folks interesse og brer seg.

Nå har ikke jeg fått satt meg så grundig inn i komponisten Casellas mange verk, til det har bekjentskapet ikke vart lenge nok. Han var nemlig en ganske produktiv komponist ved siden av han var konsertpianist og professor ved St.Cecilia-akademiet i Roma. Han starter som romantiker – faktisk kan en høre spor av Mahler i hans andre symfoni, men skifter uttrykk, og må vel si at han ender opp som neoklassiker med sin egen lett dissonerende stil. Han tilhørte generasjonen etter Puccini, han skrev bare en opera. Det ligger mye på YouTube av Casella, heldigvis. For i konsertsalen er slike sjeldenheter fortsatt sjeldne å høre. Og det er synd…..

Og hva med GIAN FRANCESCO MALIPIERO med sine 9 symfonier?

Jeg begynte på Bærumsbanen 21.mai 1962. Da var jeg 18 år og russ. Russetid ble det lite av, trikkekjøring ble det mer av. Min siste tur på BB var i oktober 1971, men jeg holdt ikke på sammenhengende alle disse årene. Blant annet var jeg i militæret over ett år 1964/66, tok både cand.mag eksamen og ble cand philol i 1971. Jobbinga på BB var med å finansiere dette. Hadde lite studiegjeld i 1971.

Jeg var avhengig av Kolsåsbanen for å komme på skolen, Oslo Katedralskole. Tok trikken hver dag både til og fra skolen. Jeg spurte en av konduktørene om de trengte sommervikarer. Det trengte de. Fikk innkalling til kurs som skulle starte på Avløs mandag 9.april 1962. Det møtte 16 stykker på kurset. (En av dem var Haakon Magnus Preus). Instruktører var kontrollørene Horni og Foss. Det foregikk i det gamle administrasjonsbygget til Bærumsbanen på Avløs. Allerede andre dag møtte folk opp i uniform med hyssing i lua. For meg var det veldig travelt med lekser og forberedelser til eksamen. Tredje dag henter jeg uniformen på Torshov. Klager i dagboka over at kurset tar mye tid, synes at det blir kastet bort mye tid. Hoppet over en kursdag fordi jeg var med på forestillingen «Porgy and Bess» (i orkesteret) som «Katta» arrangerte.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I påskeferien fortsatte opplæringen: Palmesøndag tok vi en tur til byen med B-vogn 195 og besøkte både Bergkrystallen og Bøler. Mandagen var det Kolsåsbanens tur, og vi studerer spesielt penser og styring av penser underveis. På skjærtorsdag er jeg under opplæring på Kolsåsbanen (Bendiksby er lærer, Holger Økern er vognfører), langfredag er jeg en tur på linje 3 og blir lært opp på Høka-henger. Ganske krevende å håndtere både dører og billettsalg på en gang. Det var den største ulempen med denne vogntypen. Jeg likte klart best å være gående konduktør.

Men så var kurset over. Vi fikk ikke noe kursbevis, men sommerjobb.

Jeg begynte med første tjeneste mandag 21.mai. Det var tjeneste 63 – en «sammenrasket» tjeneste på Lilleakerbanen. Ekstravognkjøring. Den første turen var fra Av (Avløs vognhall) til Ev (Etterstad vognhall) 0740 – 0847. En typisk tjeneste for vogn 161/162, de minst populære vognene på banen. Men jeg husker ikke om det var en av disse vognene som ble brukt på turen. Det jeg husker var at jeg fikk en klage fordi jeg dro for tidlig klart. Men selv merket jeg ingen ting. Jeg syntes jeg klarte meg bra.

Neste tur startet igjen på Av 1410. Vi måtte altså «trikke» hjem igjen fra Etterstad vognhall (som lå på Helsfyr) etter den første delen av vakta. Det kaltes delt vakt. Denne vakta endte kl.1757 på Avløs vognhall, og var sannsynligvis en eller to turer til Bøler eller Oppsal som ekstravogn. For sikkerhets skyld fikk jeg samme vakta dagen etter uten klage. Da var jeg inne i tralten.

Onsdag 23. fikk jeg min første hele ordinære vakt på Kolsåsbanen. Det var siste morgenvakt på gruppe B, tjeneste 10 som startet ca 0606 og var ferdig kl.1236. Da fikk jeg prøvd utkjøring fra vognhall og være konduktør på den takstsonerike Kolsåsbanen med alle sine penser og påpasseligheter. Har ikke notert at det skjedde noe spesielt, men selvfølgelig var det spennende og uvant; man lærte hele tiden noe nytt. Hvor sosial jeg var, vet jeg ikke, men jeg hadde stor respekt for de gamle gutta i «gamet».

Tjenestene utover var ganske varierte på begge baner, mest på LØB. Jeg fikk også med meg en del «børst» (overtid). Ser jeg hadde også en vakt med pendeltjeneste der en fulgte vogna til Majorstuen/Ullernåsen/ Bekkestua for å gå over til den andre sida for å billettere tilbake. Ser at jeg på slutten får vikariere på gruppe B på Kolsåsbanen. Det var jo helt «konge»: To lange kveldsvakter; to delte for- og ettermiddagsvakter og en ganske kort tidligvakt.

Konduktør er i dag en nesten ukjent stillingsbetegnelse. Hva skulle en egentlig med konduktør på buss og trikk? Han/hun er jo fortsatt på jernbanen. Det setter vi pris på. Men på trikken forsvant konduktøren mer eller mindre da 1300-vognene ble introdusert i 1978 og de nye leddvognene kom i 1982. Konduktøren hadde imidlertid mange funksjoner ved siden av å selge billetter. Han var servicepersonen på trikken; hjelp folk av og på med barnevogner, rullatorer osv., la over penser, slo over lysbryter, snudde lyset, vendte stolseter, skrev rapporter osv. Ikke rart at Docklands I London valgte å kutte ut vognføreren og beholde konduktøren. Automatikken overtok selve kjøringen. Jeg opplevde aldri at jobben som konduktør var meningsløs, selv om utviklingen gikk i en helt annen og «konduktørløs» retning.

Eneste gangen jeg virkelig ble provosert i jobben var da to ungdommer i en fullsatt trikk til Bøler begynte å diskutere høylytt hvor dum egentlig en konduktør var. Hadde lyst til å fortelle dem at så mange universitetseksamener som jeg hadde tatt, ville de bare kunne drømme om. Jeg holdt kjeft.

Jeg avsluttet min første sommerjobb på BB 14.juli allerede. Det var tydeligvis ok for bedriften, som nesten alltid var hyggelig med meg. Jeg hadde andre ting på gang: Sykkeltur med kamerat til Vestlandet, oppstart av realfagstudie om høsten (mislykket) og ny jobb på BB i juleferien fra 30.november. Joda, jeg synes det var artig og hyggelig, og kom stadig tilbake. Alt i alt hadde jeg en samlet fartstid på over 5 år da jeg sluttet for godt i 1971.

***

Folk jeg husker fra BÆRUMSBANEN personell 1960-åra

Arne Foss (kontrollør), Horni (instruktør 1962), Bendiksby, Holger Økern, Vang, Rambøl, Sandaker,

Elke Sandaker, Marit (?), Brennhaugen, Bliksvær (pendelkonduktører), Gjøken, Bergei, Bergdal (?, hadde bror i Orkdal),

Aamot, Foss (pikettsjefer), Simon Lien, Syvertsen (rødt hår), Larsson, Westrum,

Ove Tønnesen, Ole Mjelva, Haakon M Preus, Jan Rokne, Kari Sand, Yngve

Solaas (presten)

Tryland, GaloppAnders(en), (kontrollører), Alf Hesla (ruteplanlegger)

Roknerud (pensjonist på Jeep), Ivar Johannesen (B-vognspesialisten),
Lilleødegård/Solslett,

+ en haug andre som jeg bare husker fjeset på.

Konserten i dag 5.mars med KSO var i sin helhet viet til 1900-tallsmusikk, faktisk skrevet innen så snevert tidsrom som 9 år: 1925 med Paul Hindemiths “Konsert for orkester” og 1934 for den sammes symfoni “Mathis der Maler”. At konserten ble svært godt mottatt av publikum, forhindrer ikke at det burde være langt flere i salen enn det det var – både når det gjaldt kvaliteten på musikken og utførelsen. Det er synd, for dette var ikke musikk å være “redd” for.

Åpningen var sikkert for mange en stor overaskelse. Leos Janacek er kanskje ukjent for de fleste. “Sifonietta” er imidlertid hans mest spilte verk, med god grunn. KSO spilte en versjon der orkesterets egne blåsere “agerte” hornmusikk, mens originalen er et hornorkester (helst med tsjekkiske instrumenter) som spiller utenom orkesteret. Vi måtte altså “nøye” oss med orkesterversjonen. Det er et virkelig friskt stykke musikk der de forskjellige gruppene i orkesteret spilles ut mot hverandre. Siden de var såpass mange blåsere, synes jeg at strykerne druknet noe. Det er atskillige partier i verket der strykerne “svarer” på blåserne, men det var ofte knapt hørbart. Dessuten i tredje sats har hornene en innsats hvor de etter hvert stiger til ufattelige høyder, men her var det bare ett horn som spilte, så det ble noe spedt. Alt i alt syntes jeg Janaceks “Sinfonietta” ikke virket helt ferdig. Kanskje det bør gjentas om ikke alt for lenge?

Maurice Ravels venstrehåndskonsert er absolutt ikke noe venstrehåndsarbeid. Solisten, Royoma Tagaki, fikk i alle fall det til å høres ut som det absolutt var flere hender i arbeid. Virkelig brilliant spill. Musikken har en dyster bakgrunn. Alle orkesterets dypeste instrumenter er i arbeid før solisten kommer inn med sine radbrekkende løp. Er det 1.verdenskrig som spøker i bakgrunnen? Men ellers er ikke konserten spesielt dyster – og den ender jo positivt. Tagaki fikk stormende applaus og kvitterte med lyrisk stykke av Grieg spilt på en usedvanlig stille måte – en virkelig kontrast i Ravel.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Paul Hindemith er et stort navn i mellomkrigstidens musikkhistorie. Begge de to verkene som ble spilt representerer Hindemith på sitt beste. “Konsert for orkester” er vel det minst tilgjengelige. Nokså strengt kan det virke, og veldig “barokt”. Fikk litt assosiasjoner til siste konsert med Bruckner der temaene presenteres, settes opp mot hverandre, snus, og fugeres. Men Hindemith gjør det på sin måte, tonalt, men fullt av dissonanser. En hel sats spilles bare av treblåserne, virkelig imponerende; i siste satsen er det et tema som starter i bassen, men vi kan følge det videre gjennom de fleste orkestergruppene. Også en form Hindemith hentet fra barokken.

Mye av dette finner en igjen i “Mathis der Maler”, men der er det tross alt noe visuelt som ligger bak, et altermaleri av kunsteren Grünewald. Det er inntrykkene fra disse vakre renessansekunstverkene som formidles i musikken. Musikken er på en måte mildere, men også mer raffinert, vakrere – spesielt i andre satsen. Blåserne fungerer ofte som sakrale innslag, høytidsstemt og det hele ender til slutt i en slags koral.

Jeg følte at dirigenten, Hans Graf, var svært godt hjemme i Hindemiths musikk og loste orkesteret trygt gjennom denne ganske vanskelige musikken som de ikke hadde spilt før, masse utfordringer for alle grupper. Velfortjent applaus for alle, og det var tydelig at orkesteret var godt fornøyd med dirigenten – som etter programmet å dømme dirigerte orkestre både i øst og i vest!

Torsdag 5.mars braker det løs på nytt i Kilden. Kristiansand Symfoniorkester skal spille musikk fra tidlig 1900-tall av Ravel, Janacek og Hindemith. Hvis dette var ukjente navn, er det virkelig en ide og ta veien om Kilden på torsdagskvelden. Jeg tror at det vil bli en stor musikalsk opplevelse.

Konserten blir på mange måter gjenhør av musikk jeg hørte mye som ung. Dette er musikk fra mellomkrigstida – altså en relativt kort periode fra 1918 til 1939. Maurice Ravel skrev sin konsert for venstre hånd i 1929 for pianisten Witgenstein som mistet høyrehånden under krigen. Flere andre skrev en konsert for ham, bl.a. Prokofjev. En fantastisk konsert som viser at en hånd ikke trenger å være et handikapp.

Det andre verket – “Sinfonietta” (fra 1926) av Leos Janacek er et fantastisk stykke musikk jeg fikk høre på en konsert jeg nærmest “stakk innom” i London 1.mai 1969. Da ble verket framført av Royal Philharmonic orchestra under ledelse av Sir Charles Mackerras, en australsk dirigent som ofte framførte tsjekkisk musikk. Leos Janacek er en tsjekkisk komponist som hadde suksess på sine gamle dager med verker som “Sinfonietta”; “Taras Bulba” og “Glasiolittisk messe” (messe på gammelslavisk). I London ble forspillet spilt på gamle tsjekkiske blåseinstrumenter, hva KSO gjør vites ikke. Janacek ble inspirert av Dvorak og ikke minst av tsjekkisk folkemusikk, og var en forløper for Bartok.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Paul Hindemith er det satt opp to verker av: Konsert for orkester fra 1925 og “Mathis der Maler”, symfoni fra 1934. Hindemith var en av de mest kjente komponistene fra Tyskland i mellomkrigstida. Han skrev mye – ikke minst for barn og unge, men også større verk som de som står på programmet. “Konsert for orkester” fra 1925 er nok det minst tilgjengelige av dem, skrevet i en nokså streng stil. Hindemith var antiromantiker, ville at musikken skulle snakke rett fram. Han er også blitt kalt neoklassiker – Bach, Mozart og Haydn var inspiratorer for musikken. Dessuten kunne tonaliteten være nokså krass.

I “Mathis der Maler” er Hindemith mye friere. Inspirasjonen er en altertavle malt av kunstneren Mathis Grünewald i kirken i Colmar. Den ble skrevet etter Hitlers maktovertakelse i 1934, og ble en utfordring for nazistene da den ikke var skrevet i “Wagners ånd”. Han ble beskyldt for å skrive “jødisk” musikk. Hindemith valgte derfor å flykte til Sveits og seinere til USA.

(Dirigenten Hans Graf hadde en god redegjørelse av “Mathis der Maler” på Facebook. Kanskje den også ligger på nettsidene til KSO også.)

Denne gangen var det 94 musikere som skulle i ilden under Natalie Stutzmann dirigentpinne. Det ble det mye flott musikk av. Ikke minst større og fyldigere strykergruppe og dermed bedre klang. Det ble en skikkelig forsterkning. Men blåserne fikk også sitt: 4 wagnertubaer i tillegg til 4 horn. Det ble det mye grom lyd av.

Jeg er ingen Wagnerentusiast. Har mange ganger prøvd å nærme meg Wagner gjennom blant annet å lytte til musikken fra Parsifal. Heller ikke denne gangen ga musikken meg                          noe ekstra, med et lite unntak av åpningen på langfredagsmusikken, Da fikk jeg absolutt orgelfornemmelser. Ellers er musikken etter mine begreper nok så stillestående. Det gir absolutt en sakral stemning, men jeg synes ikke at Stutzmann klarte å få noe mer ut av musikken. Vet ikke hva den store flokken av wagnerianer vil si.

I programmet kunne vi lese om den nære beundringen Bruckner hadde for Wagner. I hans 7.symfoni var det lite av det jeg forbinder med Wagner, bortsett fra de 4 wagnertubaene. Kan ikke forstå annet enn at Bruckner bygget videre på den gode tyske tradisjonen – ikke minst må Bach ha vært et forbilde. Alle temaene som presenteres, settes opp mot hverandre, settes på hodet eller vrenges, motiver gjentas og gjentas, det bygges opp til et klimaks, stopper opp og bygges videre, nesten i det uendelige. Dermed ble symfoniene lange og svært konsentrerte. Du slapper ikke av under en Brucknersymfoni. Selv under den mektige adagiosatsen er det egentlig liten hvile for ørene, blåserne er ofte inne for å bidra. Bruckner var organist, og det kunne virkelig høres – ikke minst i sekvensene der messingen nesten er aleine. Jeg synes Stutzmann og KSO fikk fram det meste av dette. Hun var en utrolig flink katedralbygger – musikken hele tiden på vei oppover. Bare i scherzosatsen opplevde jeg noen kaotiske øyeblikk. Sikkert ikke den letteste rent rytmisk.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Bruckner var en pedant. Han brukte masse tid på å revidere symfoniene sine. Etter hans død ble de revidert på nytt av flere andre bl.a. Nowak. Hviken versjon KSO spilte sto det ikke noe om i programmet.

Det var en opplevelse å høre KSO framføre Bruckners 7. symfoni. Selv om det ikke var smekkfullt, var det mange som fikk glede av å høre denne mektige symfonien. Jeg vet det var mange som aldri hadde hørt en Brucknersymfoni. Det fikk de nå. Mange av dem jeg snakket med etterpå sa det var flott musikk – mektige saker.

Jeg gleder meg imidlertid til neste konsert. Der står min favoritt Janacek på programmet sammen med Ravel og Hindemith……

PS. I programmet er Bruckners symfoni nr.0 nevnt, men det er også funnet en som har fått nr.00 – et studentarbeid. Dermed blir tallet på symfonier 11.

Nok en gang en flott konsert i Kilden. Programsjef Bodin lovet kontraster, og det fikk vi. Ibert, Williams og Sjostakovitsj var himmelvid fra hverandre i uttrykksmåte. Ibert og Williams spøkefullt konserterende; med Sjostakovitsj var det et oppgjør etter en grusom diktators død. Dessuten lød Ibert meget fransk, Williams var swingende amerikansk og Sjostakovitsj svært russisk. Heldigvis var det en pause imellom.

Dette ble en fantastisk konsert, synd ikke flere var der. Sjelden at orkesteret kan vise fram så mange sider av seg selv på en og samme konsert. Godt at KSO viser at de kan spille noe annet enn Brahms, Beethoven og Mozart. Spennvidden i tid denne gang var fra 1934 til 2002. Musikalsk var ikke spennet så stort. (Kuriositet: Alle tre komponister representert på konserten har skrevet filmmusikk.)

Jaques Ibert er for meg en relativt ukjent komponist, men jeg registrerte at han levde samtidig med en rekke andre mer kjente komponister som Ravel, Milhaud, Poulenc, Martin, Hindemith og Honneger. Jeg hadde aldri hørt denne konserten før. Trass i en meget dyktig solist, ga denne konserten ikke meg noe mer enn godt solospill godt akkompagnert av KSO “kammerorkester”. Fransk musikk med et innslag av jazz. Mellomsatsen minnet meg litt om Poulenc,

Da ble John Williams “Escaapades” en helt annen og mer svingende opplevelse. Mer orkester også her, med dialog mellom orkestergrupper og solist. Hadde forberedt meg ved å se verket framført på YouTube, men jeg synes jeg fikk et bedre møte i Kilden. Ypperlig spill av solisten Oskars Petrauskis assistert av orkesterets egen Ellen Fjørtoft på vibrafon (ikke oppført i programmet). Følte ikke at dette var filmmusikk; definitivt ikke av den typen Williams er kjent for. Minnet meg litt om Bernstein. Den første satsen hadde absolutt et humoristisk preg, ikke minst avslutningen som spontant fikk mange publikummere til å klappe. Syntes det var en riktig reaksjon.

Kontrasten ble Dimitrij D. Sjostakovitsj 10. symfoni, framført bare noen måneder etter Stalins død i 1953. Det er et verk jeg har lyttet til mange ganger opp igjennom. Nå var det dirigent Andris Poga til å vise seg fram. (Han kommer jo fra samme land som Mariss Jansons). Han valgte absolutt å bruke orkesteret for det det var verdt, malte med bred penn i den første litt dystre satsen. En følte at musikken ikke fløt fritt, selv i de mer danseaktige sekvensene. Var det undertrykkelsen som ble skildret? Hele satsen var en stor bue fra den mørke åpningen til den kontrastfylte slutten med piccolo/kontrabass. Det voldsomme allegrosatsen ble spilt i for meg litt for rolig tempo. jeg skulle gjerne hørt den enda villere. Det ligger mye raseri i den satsen.

Men du verden, kontrast til den første satsen var absolutt der.

De to siste satsene er også rolige, avbalanserte, danseaktige, og føles friere. Ikke før i den siste delen av den siste satsen bryter jubelen løs med et tema som jeg alltid har syntes vært litt banalt. Det som imponerte meg i denne konserten var hvilken stor og viktig rolle treblåserne har i denne symfonien, en rolle de klarte med glans. Flere ganger er klarinett, fløyte, obo og fagott alene om å bære musikken videre. Må jo nevne hornet i siste sats også. Flott at KSO har en så dyktig treblåsergruppe. Flott at KSO kan ta slike utfordrende oppgaver som denne symfonien er.

At Sjostakovitsj bruker flere ganger sine egne initialer underveis i de to siste satsene, kan en spekulere over. Selv fikk han jo større kunstnerisk frihet, og hentet etter hvert fram musikk han hadde skrevet, men lagt vekk mens Stalin levde, blant annet 4. symfoni og operaen Lady Macbeth fra Mtensk (ikke Minsk). Likevel tør jeg påstå at noen av de beste verkene fra Sjostakovitsj hånd ble skrevet og spilt mens Stalin levde. Og han overlevde!