Brahms storslåtte Requiem i Kilden

Rart i grunnen og høre dette storslagne Requiem fra salen, når jeg to ganger tidligere har vært med å framføre det – første gang i selveste Nidarosdomen med koret Con Brio fra Bodø/Mo i Rana og Trondheim symfoniorkester. Da opplevde jeg verket innenifra, nå utenfra. Men det har sine fordeler å kjenne verket godt innenifra, slik som i Kilden i kveld. Det ble en storslått opplevelse, både med kor og orkester og gode solister, men kanskje ikke så inderlig som jeg opplevde det første gang.

Det er et vakkert verk som altså ikke følger den tradisjonelle requiemoppskriften. Brahms hentet ut tekster fra Bibelen som han satte sammen slik at de gir et budskap om trøst og forsoning. Hensikten var at det skulle være forståelig for folk flest – den vanlige tysker; derfor «Ein deutsches Requiem». Hos oss framføres den tyske teksten, men heldigvis med norsk oversettelse så også vi lett kan forstå hva musikken handler om. Det var det som var viktigst for Brahms.

Innledningen til verket er magisk – nesten stille i orkesteret når koret smyger seg inn med «Selig sind,» – «salige er de som sørger, for de skal trøstes». Den mørke tonen holdes hele satsen ut, f.eks. spiller ikke fiolinene i denne satsen i det hele. Men musikken er ikke like mørk hele veien i verket, det kommer lysere partier, nesten jublende, det veksler hele tiden mellom det mørke og det lyse. Musikken er aldri dyster, den er full av håp. Slik fortsetter verket hele veien ut til den siste satsen som rolig forkynner at «salige er de døde som fra nå av dør i Herren.». Det er denne stemningen som gjør dette verket så betagende, og så populært? (Det var fullt i Kilden).

Dette er først og fremst et korverk der orkesteret og solistene bare har utfyllende roller. Teksten er viktigst for å få formidle for Brahms. Koret sang bra, men i noen tuttipartier ble det «overkjørt» av orkesteret. Kanskje koret kunne vært noen flere, særlig merket en det på herresiden som av og til nesten forsvant, kanskje spesielt tenorene. Når en har sunget tenorstemmen noen ganger, merker en fort om ting ikke er på plass, dessverre.

Men jeg synes framførelsen var flott, mektig, og Kilden var det rette stedet, mener jeg, for dette verket som nyter godt av Kildens gode akustikk. Interessant og stemningsskapende var den varierte lyssettingen i salen.

Takk.

EQUINOX – vakker nyskrevet musikk

AV HENNING KRAGGERUD

Ja, vi har vært på konsert med «nyskrevet» musikk (2014). Det var komponisten selv, Henning Kraggerud, som var solist med strykerne i KSO. Det ble et hyggelig og til tider svært vakkert møte med den unge komponisten og ikke minst dyktige fiolinisten.

I «Førsnakk» fortalte Kraggerud litt om tilblivelsen av verket, at det var Jostein Gaarder som skrev en fantasifull tekst om tidsvandring på jorden. Denne teksten inspirerte Kraggerud til å skrive dette verket som består av 4 fiolinkonserter delt opp i 24 satser – hver sats i en bestemt toneart slik at hele spekteret av tonearter i dur og moll ble dekket opp; annenhver sats i dur og annenhver i moll. De to første fiolinkonsertene dekket b-toneartene; de to siste dekket # – krysstoneartene. Hver fiolinkonsert hadde 6 satser – postludium som han kalte dem, mens verket ble avsluttet med en ouvertyre – nokså bakvendt med andre ord. Mellom hver sats refererte Kraggerud til Gaarders tekst til publikum i salen. Kanskje vi burde hatt den trykket i programmet. Programmet fortalte ingenting om Jostein Gaarders tekst overhode.

Personlig kunne jeg godt klare meg uten Gaarders tekst. Den virket nesten bare forvirrende. Hvorfor kunne ikke musikken få tale sitt eget språk? Jeg synes den var tydelig nok. Sorg og glede, dans og fortvilelse, musikken prøvde å favne alt – i alle tonearter. Jeg synes Kraggerud musikk overbeviste meg om at det ikke er tonearten i seg selv som har sin egen karakter, men det komponisten legger i den.

Kraggerud sa om seg selv at han var født 100 år for seint, at han var flasket opp med de store romantikerne. Siden verket handlet om tonearter var han jo bundet av dem, men han prøvde å sprenge dem av og til. Dissonansene var der, men de var ikke grensesprengende. Han fortalte at han var blitt inspirert av 1900-tallskomponister som Prokofjev og Poulenc. Det vil jeg være enig i, her var mange elementer av det en kunne kalle 1900-tallsmusikk – jeg syntes jeg hørte innslag av Sjostakovitsj som skrev mye for strykere. Da vi på konsertens vandring østover kom til Manaus i Brazil, var det sterke celloklanger som satte tankene mine til Brazils store komponist Villa-Lobos som skrev mange verk for et «celloorkester».

Han karakteriserte verket som 4 fiolinkonserter. Fiolinkonserter var det uten tvil for fiolinen spilte den ledende rollen, men det jeg ofte forbinder med fiolinkonsert – at en solist skal vise hvor flink/virtuos han var til å spille fiolin der orkesteret bare er med for å akkompagnere, var det ikke. Her var det snakk om samspill med medspillerne, orkesteret, som også hadde mange solistiske oppgaver. Til tider var det kammermusikalske innslag der grupper spilte mot hverandre. Særlig la han solistoppgaver til de mørke strykerne, bratsj (han spiller selv bratsj), cello og kontrabass. Dette syntes jeg var svært vellykket.

Equinox er et vakkert verk og burde være publikumsvennlig. Jeg merket at folk var skeptiske til det nye, men mange uttalte etter konserten at dette var flott musikk. En kan muligens diskutere om verket kunne stykkes opp og at fiolinkonsertene kunne spilles separat – slik at en ikke ble sittende igjen med følelsen av å høre det samme om igjen og om igjen. Jeg synes at det gikk bra, fordi musikken var så variert.

Om det er et verk som blir stående som en klassiker får tiden vise.

MAGISK ORKESTERKLANG – KONSERT MED KSO 28.3 2019

Og komponisten som sto for magien var Nicolai Rimskij-KorsakoV, som en gang i sin ungdom var med skipet til den russiske storfyrste Nikolai besøkte Kristiansand en gang på 1880-tallet. Han hadde altså en fordums kontakt med byen vår – 3 dagers besøk som ung kadett. En kan imidlertid merke i musikken hans at han hadde vært en tur til sjøs, særlig i det siste verket, «Sheherazade». Der går det igjen et tema som tydelig illuderer reise på havet. At båten sank, var en annen historie. Sånt blir det eventyr av.

Eventyr kan en vel si det ble mye av i kveldens siste nummer, «Sheherazade» som jo bygger på historiene fra 1001-natt. Må vel kunne si at det ble konsertens hovedverk – og det er vel også komponistens mest kjente verk. Jeg tror jeg har opplevd det framført minst to ganger tidligere «live», både med KSO og KORK. KORK spilte det på en lørdagskonsert i Aulaen og da lot de en skuespiller lese innledningen til «1001-natt» nå publikum rødmet i benkeradene – den er meget erotisk! Det ble vi skånet for, men KSO ga en utrolig fin framførelse av dette ganske «sprelske» verket, men mange vakre partier underveis, særlig i 3. sats; prinsen og prinsessen. Og ikke minst: Orkesteret fikk vist hvor mange eminente solister de har i sine rekker. Størst innsats hadde jo konsertmesteren for kvelden, Elisabeth Dingstad, som måtte ta fram alle sine virtuose egenskaper – med bravour! Hun er faktisk fiolinist i Gewanthausorkesteret i Leipzig, så hun var hentet langveis fra for kvelden.

Konserten ble innledet med en gammel «kjenning». «Capriccio Espagnol» . På 60-tallet spilte vi den i Studenterorkesteret i Oslo, og jeg fikk æren av å sitte bakerst på 2.fiolin og spille med. Utrolig hvor mye jeg husket igjen av musikken fra den gang. En russisk komponist som drømmer om Spania er vel ikke så vanlig, men musikken høres utrolig spansk ut med masse rytmer og temposkiftninger, og ikke minst mye «lidenskap». (Lurer på om en spanjol vil si seg enig). KSO spilte som om de var spanske!

«Russisk påske» var det minst kjente verket, selv om jeg har hørt det noen ganger i forskjellige sammenhenger. Nå var komponisten på hjemmebane, sitt elskede Russland. Han tilhørte jo det nasjonale russiske skolen. At hans to mest spilte verk handler om begivenheter utenfor Russland, er en annen historie. At dette ikke var et kirkelig verk kunne en fort merke, for her var også danseaktige rytmer, men trombonene minnet oss om det sakrale ved påsken. (I den ortodokse gudstjenesten bruker de ikke instrumenter, bare sang, men den sangen er utrolig flott, det har andre russiske komponister fortalt oss om).

Konserten hadde verker av bare en komponist, Nikolai Rimskij-Korsakov. Han er jo blitt kjent for å være en stor orkestrator, og det fikk han vist i denne konserten. Med tre verk skrevet omtrent samtidig ble det likevel for mye av det samme. Hadde komponisten enda forandret stil i løpet av sin levetid som f.eks. Igor Stravinskij som var elev av Rimskij-Korsakov, hadde det vært noe annet. (Jeg har med spenning sett fram til en helaften med en av mine favoritter; Bohuslav Martinu, det hadde i alle fall blitt både konsert og symfoni med stor variasjon.) Årets program mangler faktisk verker av komponister som skrev musikk etter 2.Verdenskrig. Det er meget synd..

Konserten hadde ingen store solistiske innslag i form av solistkonsert, men den var ellers full av solistinnslag i orkesteret, ikke minst av konsertmesteren, Elisabeth Dingstad. Og det hele ble eminent ledet av den gamle “ringreven” Marc Soustrot.

EN MUSIKALSK REISE I DET NÆRMESTE ROM: GUSTAV HOLST: PLANETENE

EN MUSIKALSK REISE I DET NÆRMESTE ROM: PLANETENE

KSO hadde lovet oss en reise ut i verdensrommet – til astrologiens verden – til planetene. Som reiseleder og guide hadde de valgt den engelske komponisten Gustav Holst. Han har skrevet et storverk, kanskje hans egentlige livsverk, nettopp om planetene.

Det har i alle fall jeg hatt en drøm om å høre «live». Har hørt det på cd, sett det fra Royal Albert Hall i London på YouTube – endelig med KSO i Kilden – godt forsterket med musikkstudenter fra Norge og Polen. Det var fullt på podiet da orkesteret satte i gang.

Men konserten måtte ha et «påfyll» når en først hadde så stort orkester. Hvorfor ikke Richard Strauss – han har jo skrevet mange symfoniske dikt for stort orkester. I disse Meetoo tider kan en undre seg over at musikken om kvinnebedåreren «Don Juan» ble valgt. Ja, det er ungdommelig og frisk og masse støy. Personlig ville jeg kanskje heller hørt «Till Eulenspiegel» – da hadde i alle fall hornistene fått noe å bryne seg på (sikkert mange andre også). Strauss er for meg en komponist som har skrevet mye programmusikk, og jeg opplever han veldig overfladig, så også i Don Juan. Likevel – en storstilet opptakt.

Orkesteret brakte oss i Mars rett inn i planetenes verden. Snakk om flott innledning. Dirigent Bergby ledet det hele med sikker hånd, her var alt på plass – til og med den typiske engelske sound som følger med dette verket. Planetene er for meg et bilde på de forskjellige menneskelige sinnsstemningene som hver enkelt planet har. Vi har noe av dette i oss alle – i større eller mindre grad. Verket virker derfor personlig på sin måte.

Verket er sikkert vanskelig for de enkelte musikerne. Her går det ofte hurtig for seg fra stemme til stemme. Ja, det var noen unøyaktigheter underveis, men det ødela ikke for meg den enhetlige stemningen som hver enkelt sats brakte med seg. Fire fløyter skapte stor mystikk, og av og til kom det musikk som var vanskelig å identifisere hvor kom fra – her var så mange forskjellige instrumenter – til og med elektronisk orgel som i mine ører fungerte bra. Flott med stort orkester – og flott musikk.

Takk for at vi fikk oppleve Planetene i Kilden med det store orkesteret – og må ikke glemme damene på slutten. Det ble sfærisk….. Det var sikkert et stort løft. Men det var verdt det.

Deilig å kunne gå hjem i fullmåneskinn!

Oslofilharmonien besøkte Kilden 3.mars 2019

Det er ikke ofte at andre symfoniorkestre «stikker innom» Kristiansand. Denne gangen var det OFO med selveste sjefsdirigent Petrenko som ville prøve turneprogrammet sitt på publikumet i Kristiansand. Det gjorde de lurt i, for vi fikk en stor konsertopplevselde og orkesteret fikk ovasjoner fra publikum i salen. Orkesteret svarte med «Salut d’amour».

Første delen av konserten var kanskje ikke så interessant. Fredrick Delius «The walk to the paradise garden» var hyggelig og vakker, men ikke særlig spennende med den bakgrunnen denne musikken har. (Romeo og Julie). Kan det være mulig at musikken er inspirert av Delius mange vandringer i den norske fjellheimen – blant annet med Edvard Grieg.

Dermed kan en vel nesten si at den har forbindelse med det neste verket på programmet: Griegs a-mollkonsert med den russiske pianisten Nikolai Luganskij som solist. Det er ikke lenger tilbake enn november at denne konserten ble spilt i Kilden med KSO og en kinesisk solist. Ingen tvil om at Luganskij imponerte med sitt spill og sin innlevelse. Folk kunne nesten ikke holde seg fra å klappe mellom satsene.

For meg ble likevel høydepunktet Rachmaninovs 1 symfoni: Hans katastrofale første forsøk ut i symfoniens verden – så katastrofal at han valgte å holde symfonien borte i mange år, men uten å ødelegge den. Den ble ikke oppført igjen før etter Rachmaninoffs død i 1943.

Dette var ingen katastrofal framførelse – full av energi, kontraster, stemninger og melodier. Det som kom til å bli typisk for Rachmaninoff resten av livet, det stadige sittet mellom dur og moll, og den mørke undertonen (uten bruk av bassklarinett/ kontrafagott!) med det hele tiden underliggende «dies ira» temaet i de dype instrumentene. Her kom kanskje forskjellen mellom OFO og KSO klarest fram: 20 flere strykere. Utrolig fyldig strykerklang.

Og Vasily Petrenko ledet det hele med ungdommelig entusiasme.

HASSELBAKKEN – et barndommens paradis

Barndommen gir oss mange minner. Noen av de sterkeste minnene jeg har, er fra dette lille paradiset av et sted, Hasselbakken i Bærum. Der bodde min onkel, Effi (egentlig Fridtjof), og min tante Solveig, mors litt eldre søster. De var barnløse, kanskje derfor de hadde overskudd til oss barn som stadig kom på besøk. Ikke bare jeg, men også mine fettere og kusiner. 

Hva var det for noe spesielt med dem. For det første hadde de god plass – ikke minst stor tomt som egnet seg til både utforsking og lek. Jeg husker så vidt at de hadde høner – det må ha vært rett etter krigen – men det meste av tomten må vel kunne sies å være en naturtomt. Her kom det blåveis om våren og diverse andre ville blomster resten av året. Bare området nær huset var forbeholdt kultiverte blomster og planter. Etter det har jeg elsket naturtomter. 

I trærne hekket småfuglene og ekorn. Om sommeren foretrakk vi å sitte på verandaen og spise – og da hendte det at småfuglene kom på besøk, og noen turde å spise fra hånda til min tante. Den eneste fuglen som ikke var velkommen, var gråtrosten. Til gjengjeld drev den «stukabombing» av dem som kom redet deres for nært. Ekorn kom også på besøk, det var alltid spennende.

Om vinteren husker jeg spesielt at vi laget skibakke og hopp med nedslag på garasjetaket. Litt skummelt, for hvis vi kom for langt, havnet vi ute på veien. Aller helst husker jeg vi laget snøhuler, gjerne inntil huset. Da kunne vi holde på lenge – lenge etter at det var blitt mørkt.

Inne var det også aktivitet. På onkels gamle skrivemaskin laget vi ekte »lokalavis» – var det «Melbyposten» tro? Vi fant på de utroligste nyheter – onkel Effi var ofte en mystisk person. Han var det i virkeligheten også på en måte. Joda, han hadde sikker jobb som ingeniør på Thune fabrikker i Oslo der han hadde ansvaret for vaskemaskinproduksjonen (fellesanlegg), han var av de få i familien som hadde bil: Austin førkrigs med tilnavnet «Lars»; men han hadde vært i Afrika i sin ungdom og laget jernbane, tror det var Mosambique, og på veggen opp til 2. etasje hang spyd og annet utstyr fra Afrika. Spennende.(Fikk en gang et spyd av ham). Kan imidlertid ikke huske at han fortalte mye fra oppholdet i Afrika. 

Av og til fikk vi være med “Lars” på tur. Veldig ofte gikk turen til Eineråsen som troner over Sjømennenes helseheim på Rykkin utenfor Kolsås. Eineråsen har en dannelseshistorie nokså lik Kolsås, altså lava som har strømmet ut i store menger for noen hundre millioner år siden. Det som gjorde området spennende for oss barn var at her hadde det oppstått en stor hule som min tante og onkel laget historier til. I alle fall ble fantasien satt i gang når vi kom til hulen, som som regel var målet for turen. Det gjorde ikke historien mindre spennende at vi nærmest snublet over en huggorm som lå og solte seg i solhellinga en vårdag. Har aldri vendt tilbake til dette området og ikke funnet tilbake til min barndoms fantasihule. Kanskje like godt det. 

Forholdet mellom min onkel og tante vil jeg si var utrolig godt. Han visste ikke hva godt han kunne gjøre for sin kone. Ingen andre i min familie hadde så nært forhold til hverandre som dem. De hadde sikkert sine krangler, de også, men de var ikke synlige (hørbare) for oss barn i alle fall. 

(Av historiene som gikk var at huset han bygde på tomta ved siden av min mors ved Egne Hjems stasjon av murstein fra Johanneskirken, den som sprakk under jordskjelvet i 1904, ikke ble godkjent av min tante. Det står ikke slik i «familiehistorien», men det kan hende at Hasselbakken var aktuell allerede den gang. Huset og tomta ble i alle fall solgt ut av familien.)

Min tante var hjemmeværende som var det vanlige på 50-tallet. Hun hadde vært i jobb tidligere, det vet jeg. Etter at onkel Effi kom fra jobb, spiste de middag på kammerset ved siden av kjøkkenet, og der ble de værende resten av ettermiddagen og kvelden, med å spille kort med hverandre (vi som var på besøk ble alltid involvert) eller de leste bok høyt for hverandre – eller høre på radio eller de så litt på tv hvis det var noe spennende der. (Tror de fikk tv nokså tidlig etter 1960) Husker spesielt de moret seg med å leste Gabriel Scotts «Det gylne evangelium» der St. Peter prøver å overbevise Vår Herre om at det var feil og mangler ved skaperverket. Det var det selvfølgelig ikke. Min tante var forresten overbevist om at bare kvinnene kom til makt, ville verden ble et bedre sted å bo..

Om vinteren fyrte onkel i kaminen med koks slik at det ble godt og varmt i rommet. Resten av huset var heller kjølig, men der var det ingen som skulle være. Derfor var rommet der jeg pleide å sove det kaldeste i hele huset. Rommet med mange bøker, og ikke minst mange årganger med «National Geografic» som jeg elsket og bla i, mens engelsken ikke var god nok til forstå artiklene. Men det var spennende, og åpnet perspektivet for en liten gutt….

I perioder bodde jeg der, etter brannen i Baldersgate i 1951 og en periode da mor var innlagt på Bærum sykehus for en leddsykdom. For det skal sies om min onkel og tante: Selv om de ikke brydde seg så mye om resten av familien – de var sjelden på besøk på Egne Hjem – trådte de støttende til når vi hadde problemer – ikke minst etter at min far døde i 1959 og huset sto halvferdig. Da ordnet Fridtjof opp i saker og ting og fikk et byggfirma til å påta seg å fullføre huset slik at vi kunne flytte inn julen 1959. Jeg husker han spanderte biff på mor og meg på Bakkekroen restaurant på Smestad, tror det var mitt første ordentlige restaurantbesøk og min første biff overhode..

 

 

MINNER OM MELBY, EGNE HJEM

I 2005 arrangerte min fetter, Kjetil K. Melby, en liten familiesamling i sitt hjem i Bærum. Min bestefar, Hans Nilsen Melby, kjøpte det nettopp for 100 år siden og det var som et minne om den begivenheten at han tok dette initiativet. Det var ingen tvil om at familien var økt i antall siden den gang, selv om min bestefar hadde sørget for en tallrik familie den gang han flyttet inn i 1905: 5 barn – alle jenter, Ingrid, Gudrun, Solveig, Ingeborg og Else – hadde han og hans kone, Sofie, fått. Og flere skulle komme. To gutter ble født her, Hans (1906) og Arne (1910) – så det var en tallrik familie.

Huset han kjøpte, «Vanningsteinen», tilhørte husene som Typografenes boligbyggelag, Egne Hjem, fikk bygd på Nadderud i Bærum. Men ikke alle typografene maktet å bo så landlig, så dette huset ble lagt ut for salg i 1905. Min bestefar slo til!

 Melby ca. 1930 med uthuset bak.

Vi vet at H.N: Melby drev ved, kull og koksforretning på Grønland i Kristiania, så han fikk jo lang vei til jobben. Men han var bondesønn fra Ullensaker så landlivet var han vant til og følte seg tiltrukket av. Selv om tomta var på 5 mål, kjøpte han opp etter hvert mer jord fra naboeiendommen slik at eiendommen til sammen ble på over 20 mål – et lite småbruk å regne. Han hadde da tenkt å drive det som et gårdsbruk, men dessverre ble han syk og døde i 1922 – 65 år gammel. (Rart å ha en bestefar som døde 23 år før jeg ble født, men med den andre bestefaren var verre, han døde 40 år før jeg ble født. )     

Det jeg har fått vite var at han var sterkt engasjert i avholdssaken, og at han ble også valgt inn i Bærum kommunestyre for Venstre. Der var blant annet framføringen av Bærumsbanen noe han kjempet ivrig for og avga områder av eiendommen sin – der Egne Hjem holdeplass kom til å ligge. Han døde imidlertid 2 år før banen ble åpnet til Bekkestua i 1924. 

  Her fra åpningen i 1924

Banen gjorde det enklere for typografene og andre å komme til byen. Før måtte man gå til Stabekk stasjon og ta toget til byen. Det tok nesten en evighet. Det var også banen som i min oppvekst gjorde at jeg hadde rimelig god kontakt med familien som bodde der ute i Bærum. I 1959 flyttet jeg imidlertid selv til nybygd hus på Egne Hjem, på min bestefars gamle eiendom.

Det som ser ut til å ha skjedd etter at min bestefar døde, var at barna fortsatte å bo hjemme hos moren, Sofie. Dette er det imidlertid fortalt svært lite om. Alle jentene hadde tatt middelskoleeksamen i Sandvika, men noen videre utdannelse var det ikke snakk om – i alle fall ikke for jentene. Det ble imidlertid bestemt at en av guttene skulle få gå videre på skolen, og det ble Hans, som tok artium og seinere ble utdannet lektor med språk som sin spesialitet. For meg var han alltid lektor Melby – selv om jeg aldri hadde han som lærer. Men da jeg selv skulle ta pedagogisk seminar, havnet jeg på Stabekk gymnas – og møtte jeg igjen min onkel som erfaren skolemann og lektor. 

Jentene ser alle ut til å ha gått ut i yrkeslivet – alle for en kortere tid. Flere tok spesialutdannelse som telegrafskole eller lignende. Mor begynte å jobbe på ligningskontoret i Sandvika, men hun var den eneste av jentene som ble i jobb resten av livet – etter 50 år sluttet hun. Kongens sølv vanket derfor. Det ser ut som om barna ble hjemme for å hjelpe moren – sikkert både fysisk og økonomisk.  Ikke før på 30- og 40-tallet ble de gift og flyttet ut. Men ingen flyttet langt. Lengst unna havnet tante Solveig som fikk en flott eiendom i Ekebergveien på Gjønnes – og min mor som flyttet til Frogner i Oslo. 

Alle ble forresten gift, og alle fikk barn – unntatt min tante Solveig, som derimot ble svært populær blant oss barn. De andre fikk ett barn, mens min onkel Hans og tante Else fikk 3, den siste mistet dessverre ett tidlig. At vi – fettere og kusiner ble født innenfor et tidsrom av ti år, gjorde at vi hadde mye glede av hverandre i oppveksten. Selv misunte jeg mine tre fettere – og besøkte dem ofte. 

Det var ikke snakk om noe gårdsbruk lenger, bortsett fra høner, som jeg kan huske fra min barndom. Jeg kan huske at noen av hanene var litt «mannevonde» – det var særlig den ene fetteren min, Ole Jan, de løp etter. Kanskje han hadde plaget den en gang?

Huset var et laftet tømmerhus i en slags sveitserstil. Huset så flott ut fra utsiden. Når en kom inn, slo det meg at huset var ganske lite til å romme en familie på 9. Men det gikk – tydeligvis – det måtte gå. 

Da jeg var barn og kom på besøk, var gårdsdriften for lengst nedlagt. Litt oppblomstring under krigen med sauer og bakgårdsgris. Men driftsbygningen sto igjen. Den var visst bygget etter at min bestefar flyttet inn, for å realisere drømmen om å drive egen gård. Både hester, kyr og sauer ble kjøpt inn, slik at bygningen hadde i alle fall spor etter stall og fjøs. Noen fortalte meg at en av hestene slo seg vrang og sparket hull i veggen. Det var fortsatt synlig. 

Ganske spennende å gå inn i og utforske for små barn. Nå lå det stort sett bare materialer der og diverse ting. Ved siden av stall og fjøs var det høyloft, samt en sommerstue – der det hendte at folk (visstnok også jeg) bodde i perioder om sommeren. Ved siden av var et bryggerhus. Helt ytterst lå husets viktigste rom – utedassen. Det er ikke så mye jeg husker av min bestemor Sofie, men at hun tuslet over tunet for å gå på do husker jeg fortsatt – lenge etter at vannklosett og andre herligheter var lagt inn i hovedhuset. Jeg kan så vidt huske at vannet ble lagt inn etter ganske omfattende gravearbeider. Det var vel da hovedinnkjørselen ble flyttet til Bjerkelundsveien – og «Vanningsteinen» gikk fra Egne Hjemsvei 7 til Bjerkelundsvei 108B! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  Dette er et barnehagebilde med to av mine fettere.

Den store tomten egnet seg til lek og moro både sommer som vinter. Noen ganger løp vi rundt hushjørnene og lekte cowboy og indianer. Indianerlitteratur var in på den tida; slukte bøker om «hjortefot». Det hendte at onkel Hans stoppet oss i leken. Han likte ikke all skytinga. Han hadde jo sittet i tysk arbeidsleir i Kirkenes ett år under krigen. Krigen var for oss barn noe som hørte fortiden til. Vi hørte til etter krigen. Den kalde krigen var ikke kommet inn i vår bevissthet. Det som skjedde i hine hårde dager i USA var viktigere. Og det må sies – indianerne – de innfødte – kom ikke dårlig ut i litteraturen, men de tapte indianerkrigene. Med på leken var også guttene i nabolaget, brødrene Eddie og Terje Tofte. Etter at jeg flyttet til Egne hjem julen 1959, drev vi også med løping på den enda ikke åpnede Bærumsveien. 800meter var den lengste distansen. Da veien ble åpnet, ble det slutt på løpinga. 

Om vinteren gikk vi på ski i hagen. Vi hadde til og med skirenn. Men de gode skiturene gikk vi helst i Bærumsmarka f.eks. til Muren eller andre andre hyggelige steder. Der ble perspektivet stadig utvidet. Lengste tur gikk hjemmefra og til Ringkollen, med retur til Sørkedalen.

Men det var lek innendørs også. Mine tre fettere hadde hvert sitt rom – hvis jeg ikke husker feil – hvis «pigeværelset» ble brukt som gutterom (?). Hva vi lekte, husker jeg ikke, men det var vel vanlige «gutteleker», kanskje en fortsettelse av de utendørs cowboykriger? Av og til fikk jeg overnatte også. Det var noe nytt og spennende for meg – enebarnet. Men så drastisk som jeg opplevde det en gang, var ikke vanlig. Da jeg gikk inn på rommet til Ole Jan, var det eneste jeg så beina hans som forsvant ut av vinduet. Det gikk bra, han slapp med skrekken og noen skrubbsår. 

Da min mor ble enke og vi flyttet til huset på Egne Hjem, ble vi også invitert til min onkel på julaften. Selv om jeg nå ikke var barn lenger, er det de hyggelige julekveldene hos min onkel jeg husker best.

Men det de fleste av oss husker, var juletrefestene som onkel Hans og tante Engel inviterte til på 60-tallet og langt ut over 70-tallet. Da ble familie og venner invitert – og vi kom og fylte huset med sang og latter. God mat vanket det også – som en begynnelse. Litt underholdning var det også – i alle fall måtte vi som kunne spille instrumenter til pers. Vi var vel ikke alltid like godt forberedt. Vi prøvde også på samspill. Juletregang var også obligatorisk. Og etterpå var det hyggelig samtale. I et hjem som i utgangspunkt var startet av en avholdsmann må en si at alkoholen ikke var bannlyst, men satte ikke noe preg på stemningen – heldigvis. I ettertid er jeg svært takknemlig for at min tante og onkel tok seg det bryet å arrangere denne julefesten hvert år i en lang periode. Etter hver ble vi så mange at festen stoppet av seg selv. Vi var for mange. Da vi kom tilbake fra Bodø, var julefestens tid forbi, og det var litt vemodig. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   juletregang med gjester fra USA

Etterhvert ble det sjarmerende uthuset revet for at min eldste fetter, Nils Petter, skulle få bygge hus. De siste rester av det gamle gårdsmiljøet forsvant. Det gamle hovedhuset har også i løpet av de siste 30 årene blitt ombygd til det ugjenkjennelige, men det er der fortsatt dypt der inne – hvis du ser nøyere etter..

 

JUL I KOR

OLYMPUS DIGITAL CAMERA    Sølvstrupene heter koret – er en del av Kilden dialog her i Kristiansand – med nedre aldersgrense 62 år. De fleste av oss er forlengst pensjonister.  

Jeg har vært korsanger siden 1966. Da «debuterte» jeg i Händels «Messias» og har fortsatt å synge i kor – med noen avbrekk. Før det spilte jeg fiolin, men det var ikke så lett å holde ved like, så jeg gikk over til kor. Det har jeg ikke angret på. 

Juleevangeliet har blitt en tradisjon her i Kristiansand – en god tradisjon. Om det er en konsert eller forestilling, kan vel diskuteres.  En liten gruppe fra Kirkens bymisjon – «Fotspor» kaller gruppa seg – leser fra evangeliene om beretningen om Jesu fødsel, både i Johannes, Mattheus og ikke minst Lukas evangelium. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  Kim André Rysstad er solist med KSO mens Nils Erik Måseidvåg dirigerer.

Imellom lesningene er det framføring av julemusikk med innhold. I år startet symfoniorkesteret (KSO) med en overtyre av den britiske komponisten Sir Malcolm Arnold – «The Holly and the Ivy» – der kjente julemelodier varieres etter alle kunstens regler. Faktisk det minst stille stykket under hele forestillingen. Nesten alle resterende nummer, både med solistene Kim André Rysstad og Tom Hell, og med korene, var av mer stille og innadvent, med visse unntak. Vi sang «Kungarnas marsj» – en svensk utgave av en fransk julesang, hvor de tre vise menn kommer vandrende til Maria og Jesusbarnet med gull og myrra. Gøy å synge fordi den er så rytmisk. Tøft mellomspill der brassen i orkesteret spiller aleine. (De vise menn måtte kommet riktig langveisfra siden de kom med både elefant og kameler – noe de ikke bruker i Midt-Østen).

Mannskoret «Vestergabet» sang «Å jul med din glede» virkelig med glede i stemmene, og mange trakk på smilebåndet da koret understreket at de bukket (og ikke neiet)! Vil likestillingskravet sette en stopper for mannskor etter dette? Ellers framførte de sammen med Tom Hell “Hellige Natt” med ny tekst av Ole Paus. Spennende.

Fra min posisjon som korist – plassert langt oppe på «hylla» på galleriet, var det ikke så lett å høre solistenes opptreden – kanskje også fordi deres opptreden var virkelig stillfaren. Jeg ble imidlertid virkelig forelsket i Mack Wilbergs arrangement for strykeorkester av «Still still still» der Jon Kleveland hadde arrangert korstemmene for mannskor. Dette verket er egentlig skrevet for Mormontabernakelets kor og orkester – ganske stort format – men jeg synes den mer intime versjonen vi hørte var utrolig vakker! Kanskje den vakreste opplevelsen under hele konserten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   KSO med dirigent, “Vestergabet” og litt av koret “Sølvstrupene”.

Å synge julesanger har kanskje blitt en rutine for mange. Sangene vi lærte som barn sitter fortsatt der oppe i «teflonhjernen», som vår dirigent Anne innbiller seg ikke eksisterer.  Jo, jeg roter litt med verselinjene – hvor de hører hjemme, men hvis sidemannen kan teksten bedre enn meg, hjelper det godt på hukommelsen. Å lære tekster utenatt har alltid vært et problem for meg. Derfor må jeg skjerpe meg hver gang sangene synges, og da må jeg også bevisstgjøre meg hva tekstene forteller. Det er vel ikke bestandig at en helt kan følge tankegangen i teksten. De fleste sangene vi synger har jo mange år «på baken». Vi tenker nok noe annerledes i dag.

Den vakreste og kanskje den mest kontroversielle julesangen er «Deilig er jorden». Den er alltid den avsluttende sangen.  Joda, vi her oppe i overflodssamfunnet i nord kan vel synge den uten for store problemer, men alle vet jo at jorden ikke er så «deilig», med krig, vold, sult og nød og elendighet. Den har jo kommet mye nærmere oss med moderne kommunikasjon og medier og flyktninger som kommer til landet vårt, som bringer den egentlige Verden mye nærmere, skremmende nær, ubehagelig nær. Men jeg tror vi fortsatt må synge sangen fordi den bringer håp om en bedre Verden – ikke minst gjennom det kristne budskapet. 

Og jeg vil påstå at Verden har blitt et bedre sted å være enn den var for 100 år siden – da første verdenskrig nettopp var slutt, kanskje den mest absurde krigen i hele verdenshistorien.

Å synge «Deilig er jorden» i kor er mitt bidrag. Har aldri hørt annet enn at musikk skaper fred mellom mennesker – selv om tyrkerne i sin tid dannet «janitsjarorkestre» for å skremme fienden (?). Hva var det skottene ville oppnå med sine sekkepipeband? Men ellers møter folk fra hele verden og framfører sin musikk. Og nettopp som korsanger er det lettere å ta imot budskapet som musikken bærer fram. 

Musikken er viktig i julen. Vi overstrømmes av musikalske tilbud. I butikkene strømmer det ut “julemusikk”uten ende så en nesten blir ør i hodet. Da er det godt å kunne stoppe opptog reflektere litt over julen slik “Juleevangeliet” legger opp til. At julen tross alt IKKE er en gigantisk kjøpefest som noen vi ha oss til å tro! 

GOD JUL

 

Dating på nett a la Russe.

  Aftenposten A-magasin 7.12 hadde en artikkel om en kvinne som svindlet mange norske menn gjennom nett-dating. Det er vel mange som kjenner seg igjen i dette – tror det er mer vanlig enn mange tror. Mange mennesker kjenner seg ensomme – kanskje spesielt i jula. Men at en norsk kvinne klarte å lure så mye penger fra så mange norske menn, var vel det som var nyheten i denne historien. Vanligvis er det jo fra Nigeria at svindlerne kommer  – eller fra Russland.

  Mange har sikkert opplevd å få mail fra unge, vakre russiske damer. Også jeg. Jeg vet ikke hvor mange som har blitt svindlet av dem. Noen må det jo ha vært som har gått på limpinnen, for de er da fristende de russiske damene. 

For ti år siden strømmet det på med russiske damer som ville ha kontakt med meg. Da var jeg inne i en periode hvor jeg følte meg ganske ensom. Hadde avsluttet et forhold på en hyggelig måte (det går faktisk an). Jeg var i ferd med å bli pensjonist,flyttet til byen og skulle altså begynne på noe helt nytt i min tilværelse. Mye usikkerhet i det. Jeg bestemte meg for å svare på noen mail fra de russiske damene for å skje hva som skjedde. 

  Jeg fikk hyggelige mail på engelsk eller googlenorsk tilbake med bilder og erklæringer om at de allerede var glade i meg og ville ha meg til kjæreste. Fikk aldri noen nakenbilder. Jeg prøvde hele tiden å være skeptisk og stilte dem flere spørsmål om dem selv og hensiktene deres. Noen sluttet å skrive allerede da, mens andre fortsatte å skrive vakkert om hvor kjekk jeg var og hvor lite kjekke russiske menn var – noe som gjorde meg enda mer skeptisk. To nådde fram til det punktet da de sendte kjærlighetserklæringer, og at de ville gjerne besøke meg. I ett tilfelle svarte jeg at jeg heller kunne besøke henne i Moskva eller hvor i Russland hun holdt til. Hørte aldri mer fra henne. 

   Den andre ville komme, men hadde ikke fått lønning av sjefen, om jeg kunne betale billetten så kunne jeg få pengene når vi møttes? Det avslo jeg, og hørte aldri mer fra henne. Sånn sett var svindelen nokså lett å avsløre. Sannsynligvis var det vel kanskje menn (mafia?) som sto bak det hele?

   En ung dame var ikke russisk, men fra Estland – påsto hun. Jeg fortalte at jeg hadde besøkt vakre Tallinn, noe hun ikke reagerte på. Hun jobbet i et selskap i Hamburg – og oppga til og med navnet på selskapet. Jeg sjekket på nettet og fant ut at dette selskapet ikke var tysk som damen påsto, men russisk med kontorer spredt ut i hele Europa. Da ble min mistanke vekket, men jeg røpet foreløpig ingen ting. Kort tid etterpå skulle damen på forretningsreise til Moskva. Der ble hun selvfølgelig overfalt og robbet for penger og flybillett, og hun sendte en mail til meg om jeg kunne være en venn i nøden og sende henne penger gjennom Western Union. Da spurte jeg om ikke det var lettere for henne å gå til hovedkontoret for selskapet hun jobbet for som altså var i Moskva så kunne nok de hjelpe henne. Jeg fikk en rasende mail tilbake; jeg var ingen venn i nøden. Hun hadde fått hjelp av en vennlig kollega. Hun ville ikke ha noe mer med meg å gjøre. Hun holdt ord. 

(Western Union ville sannsynligvis ikke la meg sende penger til en person jeg aldri hadde møtt eller visste hvem var). 

Jeg har fortsatt russiske venner på FB. Det synes jeg er bare hyggelig. 

At jeg seinere ble gift etter at forholdet ble innledet på nettet er en helt annen og svært annerledes hyggelig historie..

BACHS JUL

 

I år er Kristiansand heldig: Både Bachs juleoratorium og Händels Messias framført før jul i domkirken. Da blir det garantert god julestemning. Dessverre var jeg ikke på Messias, men Fævennens Emil Otto Syvertsen var begeistret over den ungdommelig grandiose framføringen.  I går, torsdag 6.des., var det Bachs Juleoratorie som ble framført av KSO og Kildens Vokalensemble samt solister på samme sted – Kristiansand domkirke. Det ble en god opplevelse.

Bach gjør det på sin måte: Det som kalles et oratorium – er egentlig 6 kantater som er satt sammen til ett verk. I går var det de tre første kantatene som ble framført – de som handler om julen. De tre siste handler forsåvidt også om julen, men er knyttet til nyttår og 13.dag jul. Jeg synes det er fullt forsvarlig å dele det opp slik det ble gjort, men det er nok ikke meningen å framføre de tre siste kantatene etter jul denne gang. 

Bachs jubel over budskapet om Jesu fødsel er absolutt til stede i innledningen til den første kantaten: «Jauchzet, frohlocket», men jeg synes den er mer innadvent enn det Händel får uttrykt i sitt Halleluja. De to oratoriene er ulike på mange måter, ikke minst det tekstlige. Bare en liten del av «Messias» handler om julen. Hos Bach er alt konsentrert om julen. Bach er mer innadvendt i sitt uttrykk.

Framføringen hadde gode solister, der tenoren Benedikt Kristjansson var evangelist, de tre andre, Sophie Klussmann, Tone Kummervold og Lars Johansson var mer kommentatorer gjennom sine resitativ og arier til det som skjedde – slik vi leser det hos Lukas. Flotte solister. Orkesteret spilte vakkert til koraler og kor, mens Leonardo Sesenna og Erik Zeppezauer tok seg av continuo-akkompagnementet. Harald Aadland (fiolin), Anne Randi Haugejorden (fløyte) og Eivind Bjørnevik (trompet) tok seg godt av sine solistoppdrag, mens hele obogruppa hadde flere solistiske oppgaver underveis – f.eks. i Sinfonia – innledningen til den andre kantaten.

Men hvorfor oversettelsen i programheftet var på engelsk er meg en gåte.

Svakheten i denne framføringen ble koret. Ikke at koret sang dårlig, men 15 korister klarte ikke å hamle opp med det ellers sterke lydbildet. Jubelen forsvant, nådde aldri ordentlig fram til oss i kirkerommet. Det var umulig å høre tekst.  Og det var synd, for ellers kunne det ha blitt den «perfekte» framføringen. Tre sopraner var alt for få. (Trodde at det var fire, men den fjerde var Ellen Fjørtoft som hadde mer enn nok med å hamre ut jubelen i paukene!). Så hvorfor dette begrensede antallet på damesiden? Etter mitt skjønn burde det ha vært det dobbelte antall sopraner. Da hadde det blitt jubel. Eller hvorfor ikke integrere solistene i koret som blir gjort i mange framførelser ellers rundt omkring (f.eks. Collegium 1704.)

Dessuten som gammel korist: Hvorfor kunne de 16 kormedlemmene ikke fått en stol å sitte på når de hadde pause? Det er en merkelig innstilling blant arrangører at kormedlemmer skal stå trangt og i alle fall ikke sitte (godt). Tror noen at korister yter dårligere hvis de har det bra under konserten? Vokalensemblet hadde i det minste fått egne notestativ.  Men dette bare noen sukk fra en gammel korist.

Bachs juleoratorium er et storverk, selv om han ikke skrev alt på en gang. Slik var nå en gang Bach – og andre komponister i barokken – de lånte av seg selv og av andre. Det gjør ikke musikken mindre betydelig – og god. Gleder meg til neste gang med et forsterket kor.