Konserten ble nærmest innledet med et smell: Beethovens Coriolanouvertyre åpnet slik, og fortsatte i dramatisk drevet frem av celloenes rytmiske driv. Kanskje Beethovens flotteste ouvertyre, dramatisk og vakker på en gang.
Klaverkonserten hadde fortsatt et ungdommelig preg (det er jo et tidlig opusnummer), likevel var det uomtvistelig Beethoven som var komponisten (og ingen Mozartkopist). Framførelsen vil jeg nesten si var behersket, tempiene var ikke av de raskeste, særlig andre sats, og solisten hadde hele tiden lyst til å roe det ned. Kadensen i første sats var brilliant, den eneste kadensen i konserten. Samspillet mellom dirigent og solist var svært godt, så det ble kjærlighet som solisten lovet i førsnakk. Kilden er heldig som får så eminente solister som vi har hatt i år. Vi, publikum, var begeistret og vi fikk ekstranummer, Brahms Intermezzo!
Brahms 3. symfoni ble for meg likevel kveldens høydepunkt. Brahms har aldri vært min største favoritt, men Stutzmann fører han inn i en annen verden, så i kveld ble han en favoritt. Jeg opplevde som sjelden tidligere orkesteret som en harmonisk enhet. Selv om Stutzmann valgte relativt rolige tempi, fikk hun utrolig mye ut av de rytmiske forandringene, de forskjellige styrkenivåene, de forskjellige gruppenes spill mot hverandre og med hverandre. Spesielt likte jeg de to mellomsatsene, allegrettosatsen ble utrolig vakker. Brahms musikk er relativt mørk, mye bruk av cello, kontrabass og fagott. Dette skal være hans lyseste symfoni, men Stutzmann fikk fram både det lyse og det mørke i musikken. Utrolig beroligende, intet stress der i gården.
Bare berømme KSO med en fantastisk konsertopplevelse.
****
Før konserten, i møte med Crescendo, orienterte direktør Geir Rebbestad om planene for framtida med orkesteret. Han snakket også om Stutzmanneffekten. Vil ikke skrive så mye om det, bare håpe på at det vi fortsette slik det har begynt slik at orkesteret får utvikle seg videre. Han uttrykte også sin bekymring for at enkelte konserter ikke solgte godt nok, og neste konserten om 14 dager der Bellincampi kommer tilbake med Carl Nielsens 5. symfoni var en slik konsert.
Forklaringen er vel så enkel som at vi her oppe i Norge ikke kjenner så godt til Danmarks store symfoniker. Dessuten skrev han denne symfonien på1920-tallet, godt inn i «moderne» tid der det romantiske musikalske språket var blitt avløst av mer dissonerende musikk. Det har de faktisk rett i, fordi musikken var blitt mer ekspressiv hos enkelte komponister, som Carl Nielsen.
Mitt første møte med Carl Nielsens 5. symfoni var i Universitetets aula ca. 1968 da Oslofilharmoniens assisterende sjefsdirigent Herbert Blomstedt ledet orkesteret nettopp i denne symfonien. For meg ble det en øyeåpner for Carl Nielsen, og jeg gikk rett til Musikkforlaget og kjøpte en Lp med denne symfonien der Leonard Bernstein dirigerte. Jeg gleder meg stort til denne konserten. Stig og Ingrid burde faktisk ha demonstrert klarinettstemmene fra denne symfonien, for den gir klarinettene virkelig en utfordring!
Vi trenger musikk fra «vår egen tid». 1900-tallskomponistene er verdt å lytte til. Stravinskij og Sjostakovitsj spiller jo orkesteret med jevne mellomrom – og KSO skal jo snart spille Sjostakovitsj 10. skrevet samme år som Stalin døde i 1953, med en fantastisk scherzosats som Dudamel laget «show» av i London da han var der med sine unge venezuelanske musikere. Jeg vil høre mer av Prokofjev (mye virkelig bra publikumsvennlig musikk!), Honneger, Martinu (hvem har hørt om han(?), utrolig flotte symfonier og konserter), Frank Martin, Rachmaninovs symfoniske danser (1940), Bela Bartok, Zoltan Kodaly, Benjamin Britten, Vaughan Williams, osv. osv. – utrolig mye å ta av. Og hva med våre egne som Bræin, Alnæs, Irgens-Jensen, Groven, Tveitt (joda, han spilles jo av og til)? KSO har også en oppgave som «folkeopplyser» som gjennom konsertvirksomheten kan vise folk at det ikke bare er komponister på B som gjelder…..
Håper de økonomiske forholdene ikke stenger helt for disse kanskje litt «smalere» verkene, og til og med nyere musikk. Ikke alt det nye er like «spiselig».
Liten kuriositet til slutt. På side 10 i programheftet står gjengitt programmet fra den første symfonikonserten i 1920. Der står bl.a. Joseph Haydns symfoni nr.2 i D-dur (London). I vår tid er Londonsymfonien i D-dur Haydns symfoni nr.104. Jeg lurer på hvilken symfoni som da var nr.1!!?
