«Du kan si mye om russerne, men skrive musikk kan de»! Kan hende det var å ta munnen for full, men kveldens konsert med KSO under ledelse av den unge fremadstormende dirigenten Gemma New viste at noen kunne det; tre komponister, Rachmaninov, Stravinskij og Sjostakovitsj, som alle vokste opp i Russland, men to av dem vendte aldri tilbake til Russland etter revolusjonen i 1917, mens Sjostakovitsj bare var 11 år den gangen. To av verkene som ble spilt på konserten ble skrevet utenfor Russland, og kanskje det mest moderne var det som ble skrevet først, nemlig suiten fra balletten «Petruskja» av Igor Stravinskij fra 1911.
Jeg har sjelden hørt musikk av Sjostakovitsj som har vært så full av glede og festivitas som kvelden åpningsverk fra 1954 – festouvertyre i anledning oktoberrevolusjonen i 1917. Kanskje ikke av de mest dyptpløyende verkene hans, men virkelig festlig musikk spunnet omkring en russisk folkemelodi (eller revolusjonssang?). Full fres i orkesteret med alle instrumentgrupper representert. Programmet antyder en gledesreaksjon på Stalins død i mars 1953 – året før. Vel, den reaksjonen kom vel mye sterkere ett år tidligere i symfoni nr.10 fra 1953 som KSO skal spille til våren mer i form av et sinne enn glede. Flott spilt av KSO
Rachmaninov var en ekte russisk seinromantiker, han brukte sitt romantiske tonespråk helt fram til han døde i USA i 1943. Han er jo først og fremst kjent for sine klaververk, hele fire klaverkonserter pluss det verket vi hørte i kveld: «Rapsodi over et tema av Paganini». Det ble skrevet i landflyktighet i Sveits i 1934 etter klaverkonsertene, men likevel ett av de mest spilte verkene av denne russiske komponisten. KSO hadde hentet den ukrainske pianistvirtuosen Vadim Kholodenko som solist, og han ga absolutt en glitrende framføring av verket i nært «samarbeid» med dirigent og orkester. Verkets 24 variasjoner gjør verket veldig variert med mange forskjellige uttrykksformer, fra det mest intime til det absolutte fortissimo. Kanskje er det det som gjør verket så fint å lytte til – det er hele tiden noe nytt og spennende.
Ved siden av hovedtemaet til Paganini bringer komponisten inn det middeladerske temaet fra requiem, «dies irae», vredens dag. Programmet antyder at det har noe med den «pakten» Paganini i sin tid inngikk med djevelen. Vel; Rachmaninov bruker «dies irae»- temaet også i en av symfoniene og ikke minst i de symfoniske dansene han skrev i USA under krigen i USA. En annen interessant ting med Rachmaninov var at han med sitt seinromantiske musikalske språk regnes for å være filmmusikkens far.
Stående applaus for solisten som kvitterte med en fortryllende lite stykke av Domenico Scarlatti.
Ballettmusikken til «Petrusjka» ble kveldens spennende høydepunkt. Her fikk orkesteret virkelig kjørt seg – ikke minst på grunn av skiftende rytmikk, mange solistinnslag, spennende dissonerende klanger og orkestralt samspill. Det skal egentlig ikke mye til for at dette stykket faller fra hverandre. Etter mitt skjønn klarte dirigent Gemma New å sy dette godt sammen. Solistinnslagene var mange og imponerende. Her er jo musikken hele tiden skiftende. Det er en handling og noen personer som skal beskrives ved hjelp av de ulike instrumentene. Til og med tubaen hadde sitt innslag da den skremmende bjørnen skulle beskrives. Ikke så veldig ofte det skjer i musikklitteraturen.
Dette er vel muligens Stravinskijs mest populære ballettsuite, framføres av orkestre over hele verden. Den neste balletten han skrev, «Vårofferet» ble jo en skandale i sin tid, da gikk han over den tidens musikalske «strek». At verket i ettertid også ble en suksess, er annen sak, som forteller at musikksmaken utvikler seg. Stravinskij sørget jo for at hans versjon av egne komposisjoner er blitt tatt vare på for ettertiden: Han spilte inn absolutt alle komposisjonene sine på plate på 60-tallet. Det finnes altså en «fasit».
Tror ikke Gemma New var så langt unna den «fasiten».
