bjoisac

I går så jeg et program på NRK1 som for meg var ganske spennende. Det var et program om reise på safari i Kenya. Det var veldig ok fordi det handlet om en litt spesiell safari til et sted som kanskje ikke så mange reiser på safari – Samburuland. Det fins en stor park der også, men dette var utenfor parken, men det var ingen tvil om at det var mange dyr der, blant annet elefanter, til og med midt inne i leiren. Det har jeg ikke opplevde (og kanskje jeg ikke vil oppleve).

Jeg har vært på safari – mange ganger. Hvorfor safari? Det er et spørsmål som jeg har stilt meg selv mange ganger. Jeg synes først og fremst det er fascinerende å møte dyr, oppleve dem i sitt rette element, naturen. Det har derfor vært spesielt de gangene jeg her i Norge har opplevd ville dyr i skogen og på fjellet. Jeg har møtt elg, rådyr, hjort, bever, mår, rein, rev, grevling, ender, skogsfugl, ørn og fjellvåk osv. mange ganger, men på langt nær hver gang jeg er ute på tur. Det har nok ikke vært så ofte som du gjør på reise i Kenya.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

  bever rådyr

En gang var jeg på elgsafari i Finsland. Vi hadde med noen venner fra Australia samt Sverige som aldri hadde opplevd elg før. Var selvfølgelig litt skeptisk selv. Gikk det an å trylle fram elg i kveldinga sånn uten videre. Vi startet med en liten smakebit av elg. Så dro vi ut fra sted til sted uten å se snurten av elg. Men så ute på et jorde fikk vi se dem, og de var mange. Arrangøren Terje lyste med ei stor lykt, og der var de. Vi strømmet ut av bussen, og før vi visste ordet av det passerte ei ku med kalv rett bak ryggene våre. Terje påsto han hadde sett 28 elg, og alle var begeistret. Ja, det vil jeg kalle en skikkelig safari (selv om safari på kiswahili egentlig bare betyr reise).

Det er selvfølgelig større sjanse på å møte dyr i Sør-Afrika, Kenya og Tanzania der det fins store parker for ville dyr. Krüger Nasjonalpark i Sør-Afrika skal være like stor som staten Israel.  De fleste safariene jeg har vært med på har vært endagsutflukter hjemmefra Kitengela. Noen ganger har det vært overnatting i såkalt “tented camp” eller på hotell ute i bushen. Har aldri vært med på organisert safari arrangert av ett eller annet reiseselskap. Vi har arrangert våre egne turer på egne premisser. Bare i Tanzania har vi måttet bruke en offisiell turoperatør, men også der har vi vært aleine og bestemt hva vi ville oppleve. Noen ganger har vi hatt med ungene – særlig i Nairobi National Park, ellers har vi vært på egenhånd. Safari med unger kan være flott det, men de minste har ikke slik glede av det. Unger bør være litt forberedt.

  Tsavo East
Noen ganger har vi vært på “safari” utenfor parkene. Ikke langt fra Kitengela har det inntil nylig vært store flokker med sebra, antiloper, gnu og giraff som kunne observeres, i noen tilfeller til fots ikke langt hjemmefra. Fordelen ved bruk av bil er at dyrene opplever ikke bilen som noe truende; bare av og til noe forstyrrende. Når du går ute følger dyrene deg med vaktsomme øyne og er mistroiske. Hva er det den fyren nå vil finne på. Det foregår nemlig en del ulovlig jakt på dyr på savannen som nok gjør at mange dyr er på vakt. Sebraene flytter seg som regel litt vekk mens du går forbi. Det er sjelden de stikker av. Men de er svære til å glo.

  sebra på hode…
Det gjør også gnuene. Ofte møter du enslige gnuer. De står som regel stille og glor, snøfter litt og glor (de har fått navnet gnu (navnet brukes også i Kenya) av at de ofte grynter eller snøfter). Jeg provoserer sjelden ved å gå tett opptil dem. De har tross alt ganske spisse horn og veier noen kilo. Er det derimot en flokk med gnu, løper de som regel sin vei, men vanligvis ikke så langt. Fascinerende å se flokken sprinte av gåre i stor fart, ofte ikke så langt eller i en bue for nesten å komme tilbake til utgangspunktet.

  gnu som sikrer framtida..
Giraff er det ikke så ofte jeg har møtt til fots. Det er rolige og sindige dyr, men de sørger for å holde avstand. En gang opplevde Fatma og jeg det helt utrolige at vi nærmest ble omringet av en flokk på savannen. Plutselig var det 15 dyr som omkranset oss. Jeg fikk bare med 8 på bildet. Det hele ble likevel en svært så fredelig, men sterk opplevelse.

På savannen har jeg bare hatt fredelige opplevelser med dyr. Rovdyrene har vært fraværende, men det har vært observert hyener og til og med geparder i området. Det mest “spennende” var da jeg møtte noen bavianer, men de var lite interessert i meg der jeg langsomt trakk meg tilbake. Har hatt litt dårlig erfaring med bavianer noen ganger.

  svært så fredelig bavian

En gang da vi vandret i Nairobi National Park Walk angrep en bavian Salmah, sannsynligvis fordi hun bar en vannflaske i handa. Bavianene angriper alltid det svakeste leddet, i dette tilfelle et barn. Buda som så angrepet klasket til bavianen i hodet med sin vannflaske og bavianen løp sin vei. Vi var nokså oppskjørtet, men vaktene sa at det var slik bavianer var?

  hunnløve i Ngorongorokrateret

Jeg kan ikke helt forstå det, men når en er på safari er det svært så ofte folk spør etter løvene – eller andre kattedyr. Jeg synes at alle dyrene har sin sjarm, selv om ikke alle er like vakre. Løvene er likevel spesielle. Selv om de er noen glupste rovdyr, liker vi dem godt – kanskje spesielt hannløvene med sin imponerende manke som virkelig gjør dem til LØVE – Simba! Det er ikke alle parker jeg har opplevd løver, men kanskje særlig i Serengeti, Ngorongoro og Maasai Mara var løveopplevelsene ganske spesielle og mange. I Ngorongoro var noen av løvene vi så ganske opptatt med å formere seg. Det er ganske intens virksomhet, og de har samleie ofte over ganske lang tid. I den tida er paret bare opptatt av seg selv. Ingen jakting i den perioden. I Serengeti holdt et løvepar på midt på veien omgitt av kanskje 10-15 biler. Da hannløven ville prøve seg på nytt, ga hunnløven klar beskjed at her var det for “bilsomt” så dermed bar det ut i det høye gresset utenfor veien. Litt privatliv må også et løvepar få ha??..

Pause

Amboseli National Reserve er en av de parkene jeg har besøkt oftest og trives best i. Det er ikke fordi det er så mange løver der, snarere tvert imot. Parken er ikke så stor, men har en fantastisk bakgrunnskulisse i Mt Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell. Ofte innhylles fjellet om dagen i et skylag, men jeg har opplevd at fjellet har vært skyfritt nesten en hel dag. Da er jeg fortapt! (Men jeg har ingen planer om å bestige det).

  Kilimanjaro med Grantgaseller

Den første gangen jeg besøkte parken fikk jeg oppleve en løve. Årsaken til at det er så få av dem er at maasaiene har drept mange – for maasaiene har lov til å være i parken og ha kyrne sine der. Dermed er de utsatt for løveangrep, men maasaiene har svart med å nesten utrydde løvene. Maasaienes manndomsprøve er å drepe en løve eller en elefant med bare hendene og håndvapen. Vi kom til en vakthus der en fyr forberedte radiopeiling av en løve som befant seg i området. Vi fikk lov til å følge etter (det er ikke lov å kjøre utenfor veiene normalt). Etter å ha tråklet oss igjennom noe buskas og kratt, peker mannen med radiopeileutstyret ivrig inn i noen busker. Vi speider intenst for å se løven, og der sniker den seg ut – en meget tynn, ung hannløve som vi får et glimt av i ca. 10 sekunder. Det var løven i Amboseli.

Nei, Amboseli er kjent for noe helt annet: Elefantene…..

  krontrane (crowned crane)

I Norge tar vi det som en selvfølge at vi kan ferdes over alt uten at vi trenger å tenke på vår egen trygghet. Den er i det hele tatt vårt ansvar. Du går på tog, buss, båt og trikk uten å bli sjekket for noe som helst. Bare på flyplassene blir vi minnet om at det er en annen virkelighet.

Ofte når jeg møter folk og du forteller dem at du har vært, ja til og med bodd i Kenya i det “mørkeste” Afrika, spør de om det var trygt å reise dit. Da må jeg svare at ja det kan kanskje være utrygt, men følelsen av utrygghet var ikke til stede i de miljøene jeg besøkte. I den 5 årsperioden jeg har besøkt Kenya, har jeg vel aldri egentlig følt meg utrygg. Kanskje har jeg vært heldig, for det kunne i verste fall vært motsatt.

  Village Market

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg har besøkt Lamuområdet med bil ute ved kysten nord i Kenya, kjørt gjennom områder som al-Shabaab angrep i ettertid; vi kjørte langs Tanaelva til Garissa, også et utrygt område. Akkurat den turen var vi mest opptatt av veien eller mangelen på vei. Ville vi i det hele tatt komme fram, og hvem ville hjelpe oss hvis vi satt fast?

underveis i ødemarken

I Kenya er trygghet svært mye knyttet til ytre fiender som al-Shabaab. De har først og fremst herjet i grenseområdene til Somalia. Byen Mandera som har vært rammet flere ganger, ligger klint opp i grensa til Somalia (og Etiopia). Radikal islamisme er også truende for kenyanerne, ikke minst for muslimene i Kenya. De føler nok at deres religion blir misbrukt for å oppnå makt og kontroll. Islam i swahilikulturen er nestekjærlighetens og toleransens religion. Det er absolutt i kontrast til den somaliske islamisme som er langt mindre tolerant fordi Somalia var et mer homogent islamittisk samfunn. Det har irritert kenyanske muslimer når somaliske muslimer vil fortelle sine trosbrødre i Kenya hva islam er, noe kenyanerne ikke kjenner igjen.

Etter at borgerkrigene rammet Somalia, har tusenvis av somaliere flyktet fra landet til Kenya. Dadaab er en av de største flyktningleirene i Afrika – en leir president Kenyatta helst vil legge ned og sende somalierne der tilbake til Somalia.

Hvorfor det? Tror nok det ligger i frykten for terror. Flyktningleiren er en skole for terrorister hevder presidenten, noe som avvises av FN. At somaliene har etablert seg i bydelen Eastleigh i Nairobi og Nyali i Mombasa (ofte kalt “lille Mogadishu”) er nok også en trussel for de kenyanske politikerne. Hva foregår egentlig i denne bydelen? Noen fortalte meg at ved folketellingen på 2000-tallet utgjorde somaliene den nest største etniske gruppen i Kenya etter kikuyuene. Det er også skremmende for politikerne. (Denne statistikken er ikke offentlig).

Eastleigh
Har selv blitt tatt med til Eastleigh noen ganger, men har fått beskjed om å holde meg i bilen. Eastleigh er som en by i byen med butikker og markeder og masse søppel, for her er det ingen offentlig renovasjon. Hva ville skjedd hvis jeg gikk ut av bilen? Mest sannsynlig svært lite. Kanskje noen ville følt seg provosert. NRK har jo hatt reportasjer fra Eastleigh, som ikke er noen slumby a la Mathare eller Kibera, nesten snarere tvert imot. Bydelen er på mange måter et eneste stort marked.

Det kan nok være andre bydeler jeg ville føle meg enda mindre trygg der kriminaliteten florerer og hvor å drepe for vinnings skyld ikke er uvanlig. Visse deler av Nairobi sentrum kjører vi med låste dører og lukkede vinduer, og med god grunn.

  Sikkerhetskonferanse?

Jeg har ikke opplevd noe truende i Nairobi, bortsett fra en politimann stoppet meg og sa det var forbudt å fotografere offentlige bygninger. Jeg trodde han ville konfiskere kamera, men han nøyde seg med å kjefte. Fatma har derimot opplevd to ganger veskenappere som bokstavelig talt skar over veskereimene og løp av gårde med veska. Det kan vel skje i Oslo også. Men Fatma har opplevd at en matatu (minibuss) ble ranet av banditter. De var først og fremst ute etter penger og mobiltelefoner – og der en tydeligvis velstående kar ble sparket og slått fordi han ikke hadde fin nok mobil.

Sikkerhetsfolk møter du over alt i Kenya, ikke bare i Nairobi. Du blir (overflatisk) sjekket når du skal inn på kjøpesentre, på restauranter og offentlige kontorer. Greit nok – de er som regel hyggelige og blide. Den eneste gangen al-Shabaab har slått til i Nairobi var i “Westgate” kjøpesenter.

Også der vi bor har vi sikkerhetsvakter, dag og natt. Like etter at området ble tatt i bruk var det et tyveriraid. Det var tv-er de var på jakt etter, og de gikk inn i hus selv om det var folk der. Det førte til at beboerne fikk organisert vakthold. Da det ble gjort et innbrudd i ett hus for en stund siden, ble et profesjonelt vaktbyrå engasjert. Nå går sikkerhetsfolka rundt med flotte uniformer. De er altfor hyggelige til å virke skremmende. Men vi har ikke hatt noen innbrudd i det siste.

Tryggheten selv!!

Likevel tror ikke jeg at det er al-Shabaab som er den største trusselen i Kenya i dag. Det tror jeg de fleste kenyanere vet. Hva vil skje hvis det dukker opp en situasjon som i 2007/08 der kenyaner vendte seg mot kenyaner, nabo mot nabo. 1 300 mennesker ble drept (i følge offisielle tall) dengang. Bakgrunnen var et president- og parlamentsvalg der valgfusk var svært tydelig og den “valgte” presidenten (Kibaki) nærmest ble sverget inn i huj og hast. Tribalismen er den største trusselen. Hvis du er luo, vil din nabo som er kikuyu, fortsatt smile til deg og kalle deg din venn? Tribalismen er rotens onde, og politikerne gjør ingenting for å bremse den, snarere tvert imot. Hvis det er noe i Europa som en kan sammenligne med, så må det være Bosnia. Bosnia er fortsatt en tikkende bombe. Alle vet hva som skjedde i Rwanda, det kan skje i Burundi, men også i Kenya. Årsaken til dette er at en stamme, kikuyuene, har “påtatt” seg å være heskerstammen. Bare en av de fire presidentene har ikke vært kikuyu, Daniel arap Moi, men han gjorde Kenya om til en politistat for å sikre sin egen makt. Han valgte å trekke seg ved valget i 2002 – opposisjonen mot ham var enorm.

Kikuyuene er kanskje først og fremst businessfolk og vil drive business over alt i Kenya hvor det er mulig å tjene penger. Det irriterer mange, og irritasjonen er kanskje størst i kystområdene med sentrum i Mombasa. Her har det vært demonstrasjoner og uro og politiet har gått inn i moskeer for å hente mulige al-Shabaabtilhengere. La oss ha turistindustrien for oss selv. Vel, i deler av kystområdene er den italienske mafiaen sterkt inne i bildet, for eksempel rundt Malindi. Men det er det få som skriker opp om.

  Mombasa miljø

Jeg har forstått det slik at det ikke er i alle afrikanske land som har det på samme måten. Tanzania er et godt eksempel på det motsatte. Der er det registrert over 200 stammer (i Kenya 42) og ingen av dem er dominerende.

En må heller ikke glemme er at for utrolig mange kenyanere (og andre afrikanere) kampen for det daglige brød den største utfordringen. De gir blaffen i sikkerhetsvakter og lignende bare de får muligheten til å skaffe seg mat, klær og et sted å bo. Kampen for tilværelsen finner du over alt i Afrika. Utdannelse er viktig, men jobb til de som utdanner seg er også viktig, og det er en mangelvare.

Det er svært lite av dette vi kjenner igjen i vårt land. Vi kan muligens føle oss truet av IS og al-Shabaab, men Anders B Breivik viste jo at høyreekstremismen kan være like farlig og voldelig (skriver dette den 22. juli!). Vi er utrolig heldig. Vi har intet alvorlig og skremmende trusselbilde. De fleste av oss er norske selv om vi kommer fra Østlandet, Sørlandet eller er nordlending. For mange år siden ble nordlendingene mobbet. Var det også et utslag av den typisk norske fremmedfrykten?

De eneste gruppene som er annerledes er samene, kvenene og det norske romfolket. De er for lengst integrert. Samene ble stygt behandlet så seint som bare for 30-40 år tilbake, men har de utgjort noen trussel? Vi må vite at 95% (minst) av muslimene støtter ikke de ekstreme islamistiske bevegelsene. Vi har vel ingen særlig grunn til å frykte russernes nye våpenrasling. Noen frykter innvandrerne. Det har de ingen grunn til. Som regel er det de beste som flykter eller flytter. Har selv gjennom å være frivillig i Røde kors opplevd utrolig mange flotte, unge innvandrere.

Bare tenk på utvandringen til USA. Det var ofte de dyktigste i bygda som flyttet ut, mens sinkene ble igjen 😉 .

Flytteprosessen er en utfordring. Stort sett ble det en enmannsjobb. Fikk litt hjelp til pakking og vasking, leie av bil osv, men resten måtte jeg gjøre selv. Må si jeg savnet noen å være sammen med i den prosessen, men de fleste var opptatt med sine ting. Når det i tillegg var ganske fysisk utfordrende, er det klart at det ble noen tunge dager –  følte meg noen kvelder ganske kjørt. Selvfølgelig kom det gode ord fra noen, ikke minst fra Afrika.

Så satt jeg der med alle tingene med utfordringen hvor skal “skapet” stå? Et problem var faktisk at her var skap en mangelvare. Det må det skaffes flere av. Når en hadde så mange kjellerboder på Lund, var det enkelt å dytte ting inn i dem som du ikke hadde bruk for. Nå kom de fram i lyset, for her var plassen i kjellerbodene nokså begrenset. Her var det imidlertid et stort loft, men jeg har jo visse dårlige erfaringer med å stappe ting på loftet. I “huset i skogen” hadde jeg jo jevnlig museinvasjon. Det regner jeg ikke med å få her.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Dessuten kommer det to personer til i familien, og de skal også være med å bestemme. Det er ikke meningen at de skal drukne i mine ting. Akkurat nå ser det ut til å være en risiko. Derfor har jeg valgt ikke å henge opp noen bilder på veggene. Det får komme når den tiden kommer. Nå er det jo om å gjøre at de som kommer fra vinteren i Afrika skal føle seg hjemme med “sommeren” i Norge (ser ut til å utebli i år?)

Når en har bodd på et sted i noen år, blir en jo også mentalt knyttet til stedet. En har fått sine vaner og uvaner. På Lund var det kort vei til butikken, sentrum lå i grei sykkelavstand. Her går det unna til byen på sykkel, men å komme hjem kan ta lenger tid. Jan som jeg overtok huset av, har bodd her i over 30 år. Han sa selv han hadde problemer med å “løsrive seg” mentalt fra stedet, men da han så hvordan jeg hadde plassert mine ting, kommenterte han at det så intimt og koselig ut; svært forskjellig fra hvordan han selv hadde det. Kanskje det var til hjelp for ham? Traff forresten nabokona – hun fortalte de hadde bodd der siden 1963. Hvor mange ganger har jeg ikke flyttet siden den gang?

For jeg har flyttet ganske mange ganger i mitt liv, men har alltid synes det har vært greit å komme på nye plasser. Har vel på en måte trivdes hvor enn jeg har kommet – det være seg langt på landet eller i by. Det er helt klart at noe storbymenneske er jeg ikke (selv om jeg vokste opp i tjukkeste Oslo). Småstorbyen Kristiansand er akkurat passe for meg. Den har til og med et godt symfoniorkester og flere hyggelige kor. Busstilbudet er brukbart, det går buss også i helgene! Det er ingen selvfølge på disse kanter.

Har jo flyttet til et rekkehus med en liten hage. Dessverre har jeg ikke særlig grønne fingre, selv om jeg har drevet en del med hagestell etter “nærmere ordre”. Gressklipping er nok det jeg er best til. Huset andre store pre er jo terrassen, den ser jeg fram til å bruke mer sommerstid.

Nærhet til natur er blant de viktigste ingrediensene. Det har jeg i noen tilfeller fått svært mye av, ikke minst i “huset i skogen” på Joreid i Birkenes. Det var en god lekse å ta med. I Tinnheia er jo utsikten et pre, det er heller ingen tett byfølelse – selv om Tinnheia er kjent for sin blokkbebyggelse, men det er et stykke til det som du vil kalle marka her. Kanskje vil Bymarka være mest attraktiv? Det må jeg finne ut av. Det jeg i alle fall har funnet ut av at veien til byen kan legges gjennom området ved Duekniben, noe som både gir litt natur og utsikt, ikke minst hvis du legger veien opp på Duekniben underveis.

Lund
Nå har også jeg flyttet. – Akkurat som om det er in å flytte. Men da jeg flyttet til Lund i Kristiansand, tenkte jeg aldri mer flytting; her skal jeg være til det er slutt.

Det ble 7 år. Ikke verst til å være meg. Det var ikke det at jeg ikke likte meg der jeg bodde, snarere tvert imot, men det var behovet for mer plass som var den egentlige årsaken til flyttingen. Familien blir økt med 2 medlemmer, og da sier det seg selv at ett soverom er for lite.

Ikke for det. Jeg hadde en underlig leilighet på Lund. Leiligheten i første, pluss et slags soverom (uisolert) i 3. etasje og en loftsbod + to kjellerboder. Jeg fant at jeg ikke trengte soverommet i 3., så jeg ga det til han over meg, Andreas, mot å få fortsatt ha en loftsbod og en ekstra kjellerbod. Så boder hadde jeg nok av, men de er ikke til å sove. Det vil si – i boden på loftet overnattet en dame sist sommer noen uker før hun fikk etablert seg i Grimstad. Så det gikk an – til nød.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Men det gledelige budskapet jeg fikk helt i begynnelsen av juni var: Fatma og Salmah kunne komme til Norge og få full oppholds- og arbeidstillatelse. Generøst av UDI etter 13 måneders ventetid. Da var det bare å se å få noe større.

Min venn Jan hadde lenge snakket om at han skulle selge sitt rekkehus på Tinnheia. Det hadde tre soverom, med andre ord nok plass til oss tre. Nå ble det svært aktuelt. Jeg var oppe og kikket, og det så greit ut, ikke minst utsikten og utemulighetene. Dermed koplet vi inn en mekler som ville gjøre det praktiske. Jan ville flytte til sitt barndomshjem siden moren hans kom på sykehjem (hun døde nettopp), han trengte ikke lenger all denne plassen. Mekleren fikk beskjed om å legge min leilighet for salg. Utsikt fra terrassen, Tinnheia

Det var vel bare dagen etter at jeg nevnte det for naboen, Ingar, at jeg ville selge leiligheten min. Da vil jeg kjøpe den, sa han. Min leilighet hadde my bedre eksponering i forhold til sola enn hans, ikke minst verandaen, som han ikke kunne bruke, mens min var en flott uteveranda temmelig usjenert. I løpet av utrolig kort tid hadde jeg kjøpt rekkehus og solgt leilighet. Raskt ekspedert, ikke sant?

Nå begynte alvoret. Pakking og forberede flyttingen. Det er på mange måter en kunst, en kunst jeg har erfaring i, men som likevel er like krevende hver gang. Å flytte aleine uten bil var umulig. Har tross alt en del tunge ting som jeg ikke kan ta meg av selv. Derfor bestilte jeg profesjonell flytting. Utrolig så opptatt disse flyttebyråene var. Heldigvis fikk jeg napp hos Lauritz M. Olsen. Det var befriende.

Bøker er et problem. De er ikke til å kaste. De må man ha og ta vare på. Har faktisk bøker tilbake til 1850-tallet. Vet ikke når de ble anskaffet. Trolig min far i sin tid. Bøker veier, og de må ikke pakkes i for store kasser. Banankasser var tingen. Coop-Prix ga velvilligst bort noen titalls av dem, det var bra. Kjøpte også flyttekasser hos Europris, også bra. Jeg merket fort at det er vanskelig å kvitte seg med ting. Kom over masse notater og brev osv fra tidligere tider. Noe tok jeg meg til og med tid til å lese. Rene nostalgien.

Dessuten: Har allerede nevnt at jeg hadde tre kjellerboder. Selv om jeg bare brukte den ene til ved, var det nok av ting i de to andre + loftsboden som var full av klær. Et helt lite modelljernbaneanlegg var det også som måtte pakkes ned. Problemet var at selv om jeg hadde flere rom i den “nye” leiligheten i Tinnheia, hadde jeg ikke samme kjellerkapasitet. Det er mange ting jeg fortsatt har stående i kassene for fortsatt lagring. Modelljernbanen har ingen framtid i Tinnheia!

Jeg fikk velvilligst låne bil av min sønn og en god venn og i tillegg leide jeg bil slik at jeg fikk kjørt mye “løsøre” opp i Tinnheia, bl.a. de fleste bøkene. Derfor var jeg vel forberedt da flyttebilen kom. Men også temmelig sliten – ikke minst fordi jeg måtte gjøre alt arbeidet aleine. Det røyner jo på når en kommer opp i åra.

Selve flyttingen gikk smertefritt. Flyttebyrået sendte tre oppegående og arbeidsføre menn (det har ikke bestandig skjedd) – derav en fra Lillesand jeg kjente fra før. I løpet av 5 – 6 timer var oppdraget utført, og jeg sto igjen i en leilighet fylt opp med mine ting. Hvor skulle nå skapet stå? Hva med alle de andre tingene?

  Treet

Hva er home og hva er hjem? Det begynner å bli klarere etter hvert. Nå ser det ut til at home blir hjem, og at noen vil flytte nordover. Nå har nemlig UDI gitt midlertidig oppholdstillatelse for Salmah og Fatma etter 13 måneders ventetid. Det er bra, virkelig bra, ingen ekstra intervju eller undersøkelser eller spørsmål. Vi har til og med vært på reisebyrå og kjøpt flybilletter. 27.juli ankommer de Kjevik, og så får vi se hva som skjer videre. Salmah skal i alle fall begynne på skolen, Kongsgård skolesenter. Norskkurs for Fatma. Og så jobb?.

Har kjøpt en 4 roms rekkehusleilighet på Tinnheia med utsikt i alle sider. Da blir det plass også. Flyttinga foregår i slutten av denne måneden. Ønsk meg lykke til.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Besøket denne gangen ble kanskje av de mest private. Det skjedde to viktige ting på en gang. Det ene var som nevnt at Fatma fikk beskjed om at oppholdstillatelse var gitt av UDI. Jeg var glad jeg var her da det skjedde. Mange spørsmål ble stilt, og jeg kunne svare på mange. Dermed ble det også lettere å planlegge.

Det andre var at MammaRasha nedkom med en liten gutt fredag 30.mai for en uke siden. Det avstedkom mye aktivitet til og fra sykehuset, forberedelser og diverse handleturer. Tirsdag kom mor og barn hjem fra sykehuset til en ny tilværelse. Den som har taklet dette best er kanskje babyen, som skal hete Heytham (eller noe sånt ? mitt huskehjelpemiddel er “heisann”). Rolig og fredelig ung mann – visstnok ikke så rolig om natta, men det er helt normalt. Moren er imidlertid ingen “tøff” type og har hatt litt problemer den første tida. Rasha, den eldste, har bodd hos oss. Vi får se hvordan det går videre.

Det er forresten snakk om at de “leier” huset vårt itv mot å foreta vedlikehold evt. forbedringer av solarsystemet. Det tror jeg blir veldig bra. Buda er virkelig en nevenyttig fyr. Vi forbeholder oss retten til å ha et rom vi kan disponere når vi kommer på besøk.

Derfor har det heller ikke blitt så mye farting omkring. Det har blitt noen turer til Nairobi i nødvendige ærend. Ikke akkurat noe jeg drømmer om, men trafikken gikk overraskende bra. Vi besøkte blant annet Sarit senter, ett av de største kjøpesentrene i Nairobi. Det var masse folk; folk er ikke lenger skremt av angrepet på Westgate, som ligger bare et par kvartal unna. De har da også mye forskjellig på dette senteret. Akkurat mens vi var der var det et marked med varer fra Midt-Østen og India til en billig penge. Selvfølgelig besøkte vi Java kafé og spiste deilig salat. Selv om det var restaurantpriser, fikk du tre porsjoner for det samme du ville betale for en i Norge!

Det unike afrikanske dyrelivet har jeg derfor nesten gått glipp av. Har jo fortalt tidligere at dyrelivet på savannen har nesten blitt borte på grunn av jernbanebygginga. Her forleden så jeg likevel noen antiloper ute på savannen, men de er de eneste. Vi tok en tur her en dag til Stonyathi for å se om vi så noen dyr eller hvor langt de var kommet med bygginga. Vi var ikke kommet langt på veien før vi møtte en flokk med giraffer, over 15 stykker spredd utover et ganske stort område. Fin opplevelse. Sammen med dem var også noen gaseller og sebraer, og litt bortenfor gikk en flokk gnuer. Så dyr fins, men det er langt færre enn før i dette området.

   mor og barn

Lørdag var det meningen vi skulle ta en tur i nettopp Nairobi National Park. I stedet fikk vi værmessig underholdning ? et hei dundrendes tordenvær rumlet over himmelvelvingen og regnet pøste ned i bøtter og spann og mer til. I tillegg fikk Fatma merke at å være kasserer i Fountain View Estate er ingen takknemmelig oppgave når pengene til sikkerhetsfolkene skal samles inn. Reaksjonene fra enkelte var ikke særlig hyggelige, særlig fordi formannen gikk ut og sa at de som ikke betalte for sikkerheten fikk vannet stengt av?. 

Derfor bestemte vi oss søndag til å ta turen til Nairobi National Park, som faktisk er truet av jernbaneutbygginga. Vi var redd for at besøket ville bli en heller våt og gjørmete opplevelse. Det ble det bare delvis. Været holdt seg bra, og sola tittet fram etter hvert. Men en buss satt til de grader fast i gjørma slik at vi måtte kjøre en annen vei. Det ble likevel noe spinkelt med dyr – i alle fall på de store slettene, men nede i skogområdene ved elva var det masse. Så selv om vi verken fikk oppleve vannbukk, neshorn eller løve, hadde vi nok av opplevelser. Vakrest var kanskje girafflokken vi møtte kort før vi reiste ut av parken. Ett par hadde tydelige planer og viste vakker hengivenhet overfor hverandre.

  buss i søla

fugl i sine rette omgivelser

veivokteren

slåsskamp?

rødhodet enkefugl

sekretærfugl
  impalasjefen

  flygende enkefugl
kongoni – hesteantilope

Derimot har det skjedd mye på jernbanefronten siden sist. Broer bygges, traseen fylles opp, grøfter graves for at vann ikke skal strømme inn i anlegget osv.

  brobygging

men at work

På mine daglige turer har jeg kommet på “vink” med to unge damer med hver sin baby. De bor like ved jernbanen med savannen som nærmeste nabo. Jeg pleier å passere der når jeg er ute og går. Den ene bor i et hus som ennå ikke er ferdig – uten vinduer, strøm og vann. Den andre, naboen, bor i et blikkhus uten vinduer. Hele tomta er derimot sperret av med en lav mur som ennå ikke er fullført. Den ene av dem snakker engelsk. Hun er veldig glad for å bo der hun bor, hun liker kontakten med naturen og friheten til hennes 2 årige sønn til å løpe omkring. Men ellers har hun ikke sagt så mye om sin egen situasjon. Ser sjelden noen menn i nærheten. Får håpe de jobber. Kanskje de kan få fullført prosjektet sitt etter hvert. Har filosofert over deres situasjon. Hvorfor har de havnet der de er nå? Er det mennene eller andre som står bak. Husker at begge prosjektene ble startet for noen år siden med et masseoppbud av folk. Var det en slags dugnad? Men det ene prosjektet prioriterte bygging av hus, det andre bygging av mur rundt eiendommen. Hvorfor? Tror jeg skal gi dem et lite bidrag før jeg drar. Det er ikke så mye jeg kan bidra med ellers? 

Tiden i Kenya har rent ut også for denne gangen. I morgen går det ubønnhørlig nordover. Til sommer?

Jeg har lest tre av de (foreløpig) fire bøkene om familien Lauritzen skrevet av Jan Guillou, hans romanserie om det 20. århundre. Særlig den siste, “Ikke ville se”, leste jeg med stor interesse, ikke minst som historiker.

Den første romanen, “Brobyggerne” leste jeg med stor nysgjerrighet – fordi den ble anbefalt meg av en tidligere kollega. Jeg ble etter hvert ganske skeptisk, fordi jeg gjenkjente løvehistorien fra byggingen av jernbanen i Kenya (og ikke i Tanzania som i romanen) og en del andre ting om afrikanske forhold som jeg mener må være feil. Den andre romanen, “Dandy”, holder jeg på å lese nå; den tredje romanen, “Rødt og svart”, om mellomkrigstida var svært interessant med utgangspunkt i både Norge, Sverige og Tyskland.

Jeg vil ikke foreta noen som helst analyse, men bare fortelle hvorfor jeg synes den siste boka, “Ikke ville se”, er den mest spennende og engasjerende. Kanskje den har mange gjenkjennelsespunkter; du er så låst i din overbevisning at du nesten må få sannheten rett i fleisen for å forstå at du har tatt feil hele tiden. Det har nemlig Lauritz i romanen gjort, inntil de siste sidene i romanen der sannheten blir skremmende, ja dødelig?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Utgangspunktet for hele romanserien er tre brødre som vokser opp på Osterøy utenfor Bergen i en fattig fiskerfamilie like før 1900. De mister sin far på havet, men takket være sin fingerferdigheter blir de oppdaget av rike menn i Bergen, får gå på skole i Bergen og blir seinere understøttet til å studere til ingeniører i Dresden i Tyskland, det beste lærestedet i Europa. Hensikten er at de skal være med å bygge Bergensbanen. Lauritz, Oscar og Sverre gjør det svært bra, men bare Lauritz vender hjem for å gjøre det han ble sendt ut for å utføre: Bygge bruer på Bergensbanen. Oscar lider kjærlighetssorg, holder på å begå selvmord og havner i tysk Øst-Afrika der han bygger bruer for jernbanen til Tanganykasjøen, kjemper i 1.Verdenskrig mot britene og får en haug med medaljer, blir gift med en innfødt prinsesse, får barn, men begge blir drept under krigen; Sverre som er homofil som følger sin elskede venn til et slott i England og opplever at hans kjære blir drept under krigen.

Boka foregår i sin helhet under 2. Verdenskrig – og kapittelinndelingen følger årstallene. De to lengste kapitlene, over halve boka, dreier seg om de to første årene av krigen, 1940 – 41, mens de to korteste er kapitlene om 1944 og 1945 da sannheten raser i hodet på Lauritz. For det er Lauritz denne romanen handler om, det er han som har fått synsvinkelen og som vi opplever det som skjer gjennom. Handlingen foregår i sin helhet i Sverige, i Saltsjöbaden, Sandhamn og Lunde, men med sidehistorier i Norge, Tyskland osv – der 2. Verdenskrig foregår.

En kan kanskje kritisere Guillou for at det er litt for mange tilfeldigheter; at Göhring blir den som tar seg av sønnen, Harald, at franskmannen som blir reddet av kona Ingeborg i Bergen, dukker opp som svigerfar under krigen, osv. osv.

Det er personene omkring ham som sprer historien til det meste av Europa, sønnen Harald, som blir SS-offiser og erklærer seg selv som 100% tysk og som i løpet av boka befinner seg i Norge, Sverige, Sovjet, Italia og Tyskland. Helt mot slutten får Lauritz beskjed om at sønnen har falt på slagmarken; søsteren Johanne som jobber for hjemmefronten i Norge og driver illegal sabotasje og som får sønnen, Eilert; kona Ingeborg som er av tysk adelig herkomst og som driver humanitært arbeid som lege i Saltsjøbaden og som dør av kreft; sønnen Karl som er firmaets håp for framtida, men som omkommer i en eksplosjon på en svensk jager; datteren Rosa som vi ikke hører så mye om fordi hun arbeider i det svenske etterretningen og skal ha barn med en ukjent.

Vi har dessuten broren Oscar som har sin afrikanske bakgrunn der han ble tysk krigshelt, er en smart forretningsmann og som allerede i 1941 spår det tyske nederlaget til tross for at han selv er tysk krigshelt. Kona hans, Christa er også av tysk adelsslekt (von Molkte), men svært radikal av politisk oppfatning, vel nærmest kommunist. Hun blir imidlertid fortalt av sin far at hun er av jødisk avstamming. Det er årsaken til at familien i 1934 flykter til Sverige. De har i alle fall tre barn, atleten og sjøoffiseren Carl Lauritz, kunstneren Hans Olaf og Helene, som blir gravid med en ung franskmann som slutter seg til de franske frihetsstyrkene.

Og så minstebroren Sverre som har utrolig god menneskelig kontakt og forståelse, men som hadde problemer med sin legning, så det var best å holde kjeft. Dessuten for å gjøre lista bortimot komplett, får Lauritz en sønn, Henning, med vertinnen, Britta, i huset der han losjerer oppe i Lunde der han bygger bru. Denne brua blir på mange måter hans livsverk, selv om han som ingeniør er mer stolt av en av bruene på Bergensbanen.

Tittelen på boka henspeiler på Lauritz stahet. Han vil ikke se. Hans erfaringer fra Tyskland er udelt positive, her fikk han sin utdannelse, her fikk han sin kone og store kjærlighet, her fikk han siste største bragder som seiler, han snakket tysk som en tysker osv. Hans tanker om tyskerne er at de er Europas mest siviliserte folk, de er også de andre folkene totalt overlegne i teknikk og vitenskap. Han kan ikke tro noe annet enn godt om Det tyske folket.

I Norge vokste han opp som fattig fiskersønn. Han og brødrene lærte at livet på havet var tøft, men at havet kunne beseires hvis du var en dyktig sjømann. En tilfeldighet gjorde at han og brødrene fikk en sjanse her i livet som de grep med begjær – å få en skikkelig utdannelse fra Tysklands beste universitet i ingeniørfaget i Dresden. Norge ga ham også hans første jobb som ingeniør ved byggingen av Bergensbanen – en prosess som lærte ham mye, blant annet ved å høre på dem som hadde erfaring – en svensk anleggsbas. Likevel ble han nødt til å flykte til Sverige under 1. Verdenskrig fordi barn i Bergen ikke likte at sønnen Harald var tyskvennlig. De slo ham nesten i hjel. Dermed fikk han Norge på avstand, bare noen påminnelser iblant fordi kronprins Olav var en dyktig seiler. Det virker nå som alt som skjer i Tyskland etter 1923 er en enestående opptur. Opplysningene om nazismens grusomheter fester han ikke særlig lit til, særlig etter at SA ble likvidert i 1934. Da virker alt så fredelig og greit. Rykter om konsentrasjonsleire og mishandling av politiske motstandere, prellet av. Det eneste som foruroliget ham var behandlingen av jødene. Der var han egen brors familie et godt eksempel – de kom som flyktninger til Sverige.

Det som jeg synes er interessante ved boka er både at vi får en historie der Lauritz sympati for Tysklands krig under 2. Verdenskrig er gjennomgående. Vi forstår hva Lauritz velger å se gjennom fingrene med, han vil rett og slett ikke se at hans elskede folk gjør andre folk urett og oppfører seg ikke bare usympatisk, maktbegjærlig, men bestialsk. Mange av hans indre monologer går på å forsvare overfor deg selv at det Tyskland gjør er rettferdig og forståelig. Et annet moment er selvfølgelig at han hele tiden ser for seg kulturnasjonen Tyskland som andre kulturer totalt overlegen. Han har bare forrakt for den engelske imperialismen og den amerikanske tyggegummityggende kultur og tekniske nivå. Når det gjelder Sovjet har han vel mye til felles med den antibolsjevikpropagandaen som spredte seg i Europa. Han påpeker – med rette – de overgrepene mot sivilbefolkningen som har blitt gjort av sovjetstyrkene i Polen og Ukraina. Og Guillou stiller spørsmål ved både bombingen av Hamburg og Dresden, var det virkelig nødvendig, eller var det en krigsforbrytelse?

Lauritz er ingen usympatisk person selv om han kan oppleves avvisende, stiv og stokk konservativ. Han vil bevare roen og freden i familien – ofte ved å unngå å ta opp kontroversielle tema ved middagsbordet. Han vil ikke at krigen skal være et tema. Han er menneskelig overfor mange av sine medmennesker, sørger for sin (hemmelige) sønn, Henning, og hans mor Britta; tar imot begge de to gravide døtrene og aksepterer deres “faderløse” graviditet, og hans forhold til kona Ingeborg er virkelig vakkert. Også har han ingen økonomiske bekymringer, og kan virke raus i noen situasjoner.

At de befinner seg i Sverige, i et nøytralt land, som også fører sitt politiske spill under 2. Verdenskrig, er også interessant. Vi får mulighet til å forstå hvor presset den svenske regjeringen var fra begge hold, først av tyskerne i bruken av det svenske jernbanenettet og leveransen av jernmalm, så av de allierte i den siste delen av krigen. Hvordan var det egentlig å bo i Sverige under krigen. Familien Lauritzen slipper jo sånn sett nokså billig fra det, siden de kan kjøpe seg til en del fordeler. Men de mister også 2 sønner.

Er Lauritz nazist? Han holder til og med den nazisympatiserende “Dagsposten”. Nei, han er ikke nazist, ikke engang nazisympatisør. Jeg kan ikke se noe i hans tankeverden som minner om nazisme. Han tar jo sterkt avstand fra sønnen, Harald, som offiser i SS, som til og med reiser til familien i Sverige for å advare familien om at Johannes kurérvirksomhet for lengst er avslørt. Men han tror at SS er en eliteavdeling som oppfører seg som tyskere bør. Han stiller seg undrende til okkupasjonen av Norge – avviser Quisling, og støtter datteren Johannes virksom som kurer for Hjemmefronten.

Men i motsetning til Hamsun blir skrekkbildene fra konsentrasjonsleiren Buchenwald som kom i avisene vinteren 1945, et voldsomt slag i ansiktet hans; han har tatt grundig feil av tyskerne. Han har ikke villet se. Hans verden raser sammen, er han i ferd med å begå selvmord?

Dermed blir det spennende å se hva som skjer i den neste boka som vil føre oss inn i etterkrigstida. Dør Lauritz på nest siste side i boka der han er langt inne i feberfantasier? Og hva med den “døde” SS-offiseren Harald som har klart å snike seg hjem i ly av de hjemvendende konsentrasjonsleirfangene? Og hva med de andre  familiemedlemmene som har helt uavklarte historier? Hvem vil få synsvinkelen i den neste romanen? Vil det bli Harald? Eller Johanne?

på iskrembar – den store utskeielsen

Kanskje noe overraskende for de fleste, men jeg er en snartur tilbake i Afrika, i Kenya og Kitengela. En av årsakene er at det er lenge å vente på høsten (november) når en reiste herfra i slutten av mars. Det andre var at flybillettprisene var de laveste jeg har vært borte i hittil. Det var derfor en fin anledning til å reise hit og besøke familien, men bare i tre uker. Planene er imidlertid ikke så mange, bare være sammen med familien og ta noen dagsturer rundt omkring i nabolaget.

  Fra flyet: Ytterst i Randesund

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Nilen

Aberdare fjellene

Allerede på flyet merket jeg at tallet på passasjerer var noe beskjedent. Fikk faktisk en hel treseter for meg selv og noen større mulighet til å sove underveis. Akkurat det siste ble det likevel begrenset anledning til, flynatten er ikke så lang.

Jeg ble tatt imot på flyplassen med bokstavelig talt åpne armer. Hadde prøvd å holde det hemmelig så lenge som mulig, men en uke før røpet jeg det for Fatma. Ungene fikk det derimot som en stor overraskelse da jeg dukket opp. De ble veldig glade, ikke minst fordi jeg hadde med noen gaver til dem som de tydeligvis satte pris på.

  Salmah har fått gave!

is er godt

Så nå er jeg her på kjente steder; ikke så store forandringene. De har montert lys på veien inn til porten – solar. På selve byggefeltet er det liten aktivitet, de fleste av husene er i ferd med å gjøres ferdig, ingen nye er under bygging. Noen hus i nabolaget har blitt bygget ferdig, ellers er det ikke de helt store forandringene.

MamaRasha venter og venter. Kommer han ikke snart? Vil det skje mens jeg er her?

De sier det er kjølig – det går mot vinter. Kan ikke helt følge dem der. Om dagen har det vært oppe i +28^oC, for meg er ikke det vinter. Men inne er det svalt og godt; folk tar på seg jakke eller genser. I dag morges var det lett regn og +21. Ingen vinterfølelse.

De største forandringene foregår ute på savannen, får nesten si dessverre. De ville dyrene har forsvunnet fullstendig – sikkert på grunn av alt bråket som anleggsarbeidet fører til. Bare noen ku- og geiteflokker er ennå i området. Det bygges moderne jernbane ved siden den gamle metersporete tvers over savannen. Kinesiske ingeniører peker og styrer. Alt utstyret er kinesisk, men arbeiderne er kenyanere. Det har vært en enorm framdrift, men om arbeidet er like bra, får fremtiden vise. Den koster også flesk, så jeg håper det ikke går med den nye som den gamle (som fortsatt er i bruk) at den ødelegges av mangel på vedlikehold og vognressurser. Den nye skal ha stor kapasitet og ha en helt annen hastighet enn den gamle (45kmt). Så får vi se?

  landingsplass for tog?
 

  det valses og velses

Folk hilser og sier det er hyggelig å se meg igjen. Det er bra å høre. I byen smiler og nikker de som kjenner meg igjen. Ungene er like nysgjerrige som før, men det er flere muzunguer i byen nå,; vi er ikke lenger en raritet, og bra er det.

  Når det har regnet, kommer blomstene fram.

Hva skjer i Kenya for tida?

Fra The STANDARD  MAI 2015

* En gruppe væpnede krigere sjokkerte folk som var i moskéen for å be et stykke utenfor Garissa. De stormet inn i moskéen og fortalte de tilstedeværende om al-Shabaabs ideologi, at regjeringen i Kenya gjorde en dårlig jobb ved å føre krig mot dem. De oppga også navn på spioner og forrædere i området. Så forsvant de inn i skogen.

* Et kor på 600 medlemmer vil åpne den katolske kirkens fest for beatifiseringen av søster Stefanie. Hun var italiensk og virket i Nyeri. Det vil bli sunget sanger i gikuyu, kiswahili og latin, men messen vil foregå på engelsk. Dette er et steg videre mot kanoniseringen. Mange viktige personer var tilstede ved begivenheten nå i pinsen.

* Kenya har ett av de dyreste “demokratiene” i Afrika. For det første ble det overført makt fra nasjonalforsamlingen til countyene  (fylkene) før disse var klare for dette. Dessuten førte det til mye frustrasjon i statsapparatet på grunn av forandringer, redusert politisk makt og inntekter. For det andre tar det kenyanske parlamentet 2% av statsbudsjettet mens det i andre land i Afrika tar 0,57% Et medlem av parlamentet mottar en månedslønn på 559 000Ksh ++ (= 70 000NOK) og påfører hver enkelt kenyaner en utgift på 550Ksh i året.

* Høyesterett i Kenya som fortsatt ikke har oppnådd full uavhengighet av regjeringen og har blitt nektet retten til å utnevne dommere. Nå ønsker Høyesterett å bygge ut i Nairobi sentrum, men oppdaget at tomten de eide var grabbet av en privatperson. De har nå kjempet i mange år for å få tomten tilbake, uten å få særlig støtte fra myndighetene. I dag holdes det berømte turistmarkedet “Maasai Marked” på plassen.

* Den populære tv-journalisten Jeff Koinange som har sine egne tv-program på KTN, ble forleden arrestert, men ble seinere satt fri mot en kausjon på 100 000Ksh (= 8000NOK). Han ble arrestert fordi han i et program hadde “fornærmet” et næringsselskap.

* Etiopiske troppestyrker trengte seg inn på kenyansk territorium for å sjekke beacon-markedet i grenseområdet oppe i Turkana. De forsvant etter ca. 13 timer. Det har imidlertid bakgrunn i en grensestrid mellom de to land, Kenya og Etiopia.

* Tre studenter fra Kenyatta universitetet er meldt savnet, og det fryktes at de har sluttet seg til ISIS i Syria eller al-Shabaab i Somalia. Familiene deres er i sjokk ifølge avisen.

* Likonifergen som forbinder Mombasa med Likonihalvøya (overfart på 10 minutter) har stadig tekniske problemer. Her forleden holdt en ferge med 1500 passasjerer på å drive til havs etter motorstopp. Heldigvis gikk det bra. Av de fire fergene er alltid en til reparasjon.

* President Kenyatta har nektet opposisjonsleder Raila Odinga og tidligere visepresident Kalonzo Mysioka pensjon med begrunnelsen av at han fortsatt er aktiv i politikken. Avisen spør: Lider regjeringen av railafobia?

Så alt er ved det gamle……

Dette er en artikkel som jeg skrev i 2003 og som ble trykket i tidsskriftet Historie i 2004

Skutekonstruktøren fra Larvik skulle være velkjent for de fleste, men få vet at han sammen med sine ni brødre var en av pionerene i det unge Australia!!  Historien om han er fascinerende og spennende.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

De fleste kjenner den berømte Colin Archer-skøyta som ble pioneren i redningstjenesten langs kysten. De fleste kjenner til Fridtjof Nansens skute “Fram”, som Colin Archer konstruerte, og som brakte Nansen og hans ekspedisjon trygd over Polhavet i 1893-96 og Amundsen og hans ekspedisjon til Sydpolen i 1911-12.  Da jeg besøkte Sydney og Australias Marinemuseum i juli 2001, lå det en Colin Archer-skøyte fortøyd på utstillingsområdet. Noen pensjonister som holdt vakt på museet, gjorde meg oppmerksom på skøyta siden jeg var norsk. På et skilt stod det opplyst at denne skøyta var blitt restaurert ved hjelp av midler gitt av Det norske folk som en gave til Australias 200-årsjubileum i 1987! Hva i all verden hadde Colin Archer med Australia å gjøre? Da jeg seinere besøkte Marianne Hardy – tidligere visepresident i The Norwegian Club of Queensland – i Brisbane, ble historien om Archer-brødrene presentert for meg. Det var en spennende historie.

  Colin Archers skute Kathleen Gillett i Sydney

Få nordmenn vet at det finnes en liten by et lite stykke fra kysten i Queensland som heter Eidsvold. I denne byen bor det i dag ca 5-600 mennesker. I dag bor det ingen av norsk avstamning der. Likevel er det tradisjon at hver 17. mai blir det norske flagget heist på byens rådhus! Årsaken er enkel: Den ble grunnlagt 17. mai 1848 av to av brødrene Archer.

Pappa William

Det hele startet med faren, William Archer, som var en aktet skotsk forretningsmann bosatt i Perth. Der drev han med tømmerimport. I 1819 var han på forretningsreise til Sverige, og på veien var han innom Laurvig/Larvik – og ifølge hans egen dagbok ble han overveldet over skjønnheten som dette stedet eide: “This is the most beautiful piece of Norwegian scenery that I have seen- a beautiful bay, surrounded with rocks covered trees, a beach of fine sand”.  På grunn av det økonomiske krakket etter Napoleonskrigene, gikk William Archer konkurs i 1821, og begynte å se seg om etter nye virksomheter. I 1825 bestemte hans seg for å emigrere til Larvik, ikke på grunn av mulighetene for virksomhet, men fordi stedet hadde den skjønnheten han lengtet etter. Det kan kanskje virke noe underlig, siden hans kone, Julia, allerede hadde født ham 8 barn. Men han fikk overtalt henne til å reise. Han kjøpte for sine siste slanter brigantineren Pomona og dro over til Larvik i 1825. Der etablerte han seg som forretningsmann; først og fremst innen hummer og fisk og fikk kjøpt Tolderodden i 1826 – et hus som var stort nok til å romme hans omfangsrike familie – og sentralt i Larviks bybilde (i dag museum). Noen suksessrik forretningsmann ble han ikke. Han måtte bl.a. hele tiden søke om økonomisk bistand for guttenes skolegang. Men de fleste fikk noen år på middelskolen.

De eldste sønnene

Allerede i 1830-31 dro de tre eldste sønnene Charles, John (Jack) og David ut i verden – i første omgang til Skottland. De kom til å farte mye rundt om før de alle tre havnet i Australia. Julia Archer hadde en onkel som hadde slått seg ned i det som i dag er Queensland. Det ble utgangspunktet for brødrene Archers virksomheter i Australia. Året etter, i 1832 (samme år som Bjørnstjerne Bjørnson), kom Julias 12. barn og 8. sønn til verden. Han ble født 22. juli og fikk navnet Colin.

Colins barndom

Colins barndom var nok av dem som kan kalles lykkelig – i en stor barneflokk – hvor riktignok de tre eldste brødrene var reist ut. Men søsteren Catherine, gift med Simon Jørgensen, bodde også på Tolderodden og hadde fått fem barn før mannen døde, så Colin vokste også opp sammen med fettere og kusiner, tanter og onkler. Tolderodden var et ideelt sted å vokse opp. Mye av leken foregikk i strandkanten og om bord i mindre båter hvor barna lærte det som skulle til for å ro og seile.

Australiabrev

Innimellom mottok familien brev fra de eldste brødrene i Australia som fortalte om livet “down under”. Etter hvert kom flere av dem hjem på besøk  – den hjemreisen måtte ta sin tid for over 150 år siden – og flere av dem var hjemme flere ganger. Besøket hjemme varte et halvt års tid, før de igjen dro tilbake til pionertilværelsen i Australia. Det er klart at storebrødrenes beretninger fra landet på den andre siden av jorda, måtte pirre enhver guttepjokks nysgjerrighet. Derfor ble det vanlig etter hvert som barna vokste opp og fullførte skolen, at de ble sendt til sine brødre i Australia! En av brødrene, Charles, ga en karakteristikk av Colin i et brev han sendte til Australia: “Han er den snildeste gut af alle”.

Interessen for båter

Mye tyder på at Colin allerede i barndommen interesserte seg sterkt for båter og seiling. At han var en nevenyttig fyr, tyder også mye på. En eldre bror anbefalte faren i et brev at han burde få en utdannelse som håndverker. Også Colin fikk 3 år på middelskolen i Larvik fra 1846 til 1849 – også med friplass fra formannskapet i kommunen, med begrunnelsen at “Konsul Archers ringe økonomiske forfatning er oss til fulle bekjent”.  Colin kuttet ut latinen allerede i 1847, men fortsatte med fag som norsk, tysk, fransk, historie, geografi, matematikk og religion. Karakterprotokollen viser at han hadde gjennomsnittskarakterer eller bedre i de fleste fag. Best var han i matematikk.

Etter skolen arbeidet han i 18 måneder på Treschows skipsverft ved Jordfallen nær Larvik. Allerede der fikk Colin lære mye og skaffet seg erfaringer som han skulle få glede av seinere i livet. Han gikk også på kveldskurs i navigasjon.

UT I VERDEN

Reisen til Australia

I 1850 kom broren Willie hjem for første gang. Han og Colin kom godt ut av det med hverandre. Sommeren 1851 ble en flott sommer for brødrene – båt og fisketurene ble mange. Det ble også klart at snart var det Colins tur til å dra ut – han var nå blitt 19 år.  Ifølge familietradisjonen fikk Colin beskjed mens han var på navigasjonsskolen av en visegutt som i døra til klasserommet ropte høyt: “Du må komme hjem med en gang, Colin, du skal reise til Australia!” Faren hadde nettopp fått beskjed om at det lå en skute på havna som skulle til Panama – det kunne passe fint, for da kunne Colin dra videre til California for å finne broren Tom (Thomas) – som hadde reist dit fra Australia under gullrushet i 1849!

Panama

Overfarten til Panama ble svært dramatisk, da skuta han reiste med, hadde for lite proviant og drikkevann om bord. Under overfarten ble den tvunget opp mot norskekysten av en forferdelig storm og måtte søke nødhavn i Flekkefjord. Da været bedret seg, brøt det ut sykdom ombord, og flere av passasjerene døde. Det var en temmelig utslitt Colin som til slutt vaklet i land i Panama. Etter en stund klarte han å komme seg over eidet (det var over 60 år før Panamakanalen ble bygget). Der ble han tatt hånd om av mannskapet på skonnerten “Perlen” av Larvik, og den brakte han til San Francisco. Men Tom var ikke der. 

California

Der så han seg nødt for å hvile seg, og ikke minst tjene noen penger. Da var det bra at han hadde brakt med seg verktøykassa fra Norge. (Tanken var at han skulle bruke den i Australia for å hjelpe brødrene med å organisere sauefarmen.) Så han overlevde ved å ta forskjellige snekkerjobber i San Francisco. Etter en stund var det en bekjent av ham som spurte om han ville være med til et gullgruvedistrikt, Rich Gulch, nord for Sacramento – der ville det være større mulighet for å finne broren, Tom.

Det var Tom som til slutt fant Colin – “like fattig som en kirkerotte”. Tom skrev i et brev fra Rich Gulch til foreldrene hjemme i Larvik: “You can fancy how glad and thankful I was to see Colin’s honest, unmistakable Archer face, and hear him talk in his broad Laurvigensk dialect. Poor boy, he has gone through many hard trials since he left you (I mean on the passage) – and a finer, fatter, stronger-looking miner I never saw in my life”. Gullgraving og miljøet rundt var ikke noe for brødrene Archer. Kort tid etter reiste Colin tilbake til San Francisco – på jakt etter skipsmulighet videre mot vest.

Sandwichøyene – Hawaii

Men det var ikke Australia som sto på programmet. Sandwich Islands langt ute i Stillehavet var neste mål. I dag er disse øyene bedre kjent som Hawaii. Nok en bror, Archie (Archibald), hadde nemlig slått seg ned på øya Kauai og opprettet en kaffefarm der! Colin syntes Kauai var en vakker øy, men han la til i brevet til moren – “skjønt den i min smak neppe vil kunne bli sammenlignet med noen av de norske utsikter.” Vi vet ikke så mye om Colins opphold på Kauai, men han må ha vært der i bort imot 8 måneder – mens han ventet på skipsleilighet til Sydney. I oktober 1852 ankom han Sydney samtidig som en annen bror, Alexander (Sandy), ankom Melbourne for å grave etter gull på gullfeltene i Victoria. Colin hadde imidlertid bestemt seg for aldri å delta i gullgraving igjen. Noen år seinere oppga Archie kaffefarmen på Kauai, og kom etter til Australia.

Endelig Australia – Gracemere

Etter nesten et år på reise, var endelig Colin i Australia. Takket være alle brevene både han og brødrene skrev, vet vi mye om denne reisen, selv om også noe av den fortsatt “ligger i skyggen”. Noen uker seinere nådde Colin Coonambula Station ved Burnett River (i det framtidige Queensland) hvor brødrene Charles og Willie tok imot ham med åpne armer. Raskt ble han innvidd i kunsten å drifte oksekalver (bullocks). Snart sverget han som en erfaren gjeter, men han innrømmet også i et brev til moren at det var et godt land å komme til når du hadde tre eller fire eldre brødre som kunne legge tingene til rette for deg. En bror hadde i et brev hjem til Colin da han var 14 år, prøvd å forklare ham kunsten å klippe sauer, men fant fort ut at det kanskje ikke var så lett når gutten knapt hadde sett en sau. (I perioder hadde de over 10 000 sauer på farmen). Ellers hadde Colin fått god informasjon om hva som skjedde på farmen gjennom brødrenes brev.

Den første av brødrene som kom til Australia, var David som kom til Sydney i 1834. Etter hvert kom flere og flere, og sammen kom de til å følge “blaze the trail” nordover gjennom det sentrale landskapet som etter hvert skulle bli delstaten Queensland. De grunnla mange stasjoner som Cooyar, Emu Creek, Mundubbera, Eidsvold (på 17. mai 1848), Coonambula, Telemark og til slutt Farris Run – oppkalt etter Farrisvannet hjemme i Larvik rett ved Fitzroy River. Seinere ble denne stasjonen omdøpt til Gracemere etter Thomas Archers kone, Grace!. Denne ligger i dag tett ved universitetsbyen Rockhampton som brødrene Archer var med å grunnlegge i 1853 (ifølge Lonely Planet og Lorna McDonald). Et fjell som ligger rett ved Rockhampton ble kalt Mt Sleipner av brødrene og en bydel kalles Berserker i dag.

Fra Rockhampton i 2003
Rockhamptons grunnlegger – Charles Archer

Charles Archer og jeg

Det var Colin og broren Charles som “oppdaget” Fitzroy River fra en fjelltopp da de var på vei nordover for å se etter nytt land. Det viktigste for Colin var å undersøke om elva var seilbar. Han skaffet seg en gammel ketchrigget båt som han satte i stand og ga navnet “Ellida“. Denne seilte han opp Fitzroy River for første gang i 1855 til det som etter hvert skulle bli farmen Gracemere. Etter dette kom Colin til å få som oppgave å transportere varer og gods opp og ned Fitzroy River. Ingen tvil om at “Ellida” kom til å innlede et livslangt forhold til båtbygging og seiling. Men han hadde også med den daglige driften av farmen å gjøre, var en dyktig administrator og hadde godt lag med folkene. Han skal også ha vist forståelse for aboriginerne, og tok deres parti når de kom i konflikt med engelske kolonister.

Rockhampton med omgivelser
Rockhampton med Mt. Sleipner i bakgrunnen

Fitzroy River

Minnesmerke over Colin Archers ferd med “Ellida”

Følte Archer-brødrene seg som norske ellers skotske (eller australske)? Selv om mange av dem var født i Skottland, gikk de på norsk skole og så på seg selv som norske. Brevene de sendte er skrevet på den tidens dansknorsk. Men engelsk var ikke noe fremmed språk for dem.

VEIEN HJEM TIL LARVIK

Brødrene Archer gjorde det godt i Australia, men som jeg har vist, hadde de god kontakt med “gamlelandet”. Storebror Charles reiste hjem til Larvik i 1857, nærmest for å assistere faren i hans forretningsdrift. Han var imidlertid ikke helt frisk, og i 1861 døde han plutselig. Faren var for lengst på vei inn i senilitet.

Det var bestemt i 1860 at det nå var Colins tur til å skulle reise hjem for å besøke foreldrene og resten av familien. I utgangspunktet var det meningen at han skulle være ca 12 til 18 måneder, og så vende tilbake til Australia. Det ble holdt et stort avskjedsball for han på Gracemere. Da han kom til London i oktober, fikk han melding om at broren, Charles, var død, og da han kom til Larvik, var familien i sorg. Moren satte pris på at det nå kom et mannfolk i huset (selv om to av Colins søstre fremdeles bodde hjemme).

Colin satte i gang med å reparere barndomshjemmet Tolderodden, etter hvert kom han til å gifte seg med en ung kvinne fra Christiania, Karen Sofie Wiborg, og seinere etablerte de seg på Lilleodden, og Colin bygget opp sitt eget skipsverft på Rækkevik i Larvik hvor han konstruerte båter. Navnet er jo blitt legendarisk gjennom de båtkonstruksjonene som er knyttet til navnet hans. Men historien om båtbyggeren Colin Archer er en helt annen, og mer kjent historie som ikke jeg vil gå inn på her.

Skipsbyggerens kontakt med brødrene

Colin Archer kom resten av livet til å opprettholde forbindelsen med brødrene i Australia, hvor det lever en stor mengde etterkommere den dag i dag, bl.a. på Gracemere. Det er ikke spor etter så mange norske som kom til Australia som pionerer tidlig på 1800-tallet. Archer-brødrene er et hederlig unntak. Og de er av de få som reiste til Australia frivillig. De fleste andre “down under” var straffanger eller tidligere straffanger.

Kilder:

Lorna McDonald: “Magic Ships – Life Story of Colin Archer”  CQU 1997

Tor Borch Sannes: Colin Archer skipene             Bokhandlerforlaget 1978

Tor Borch Sannes: Colin Archer skøytene og lystbåtene  Norsk Maritimt Forlag  1979

Samtaler med Lorna McDonald

Clausen fra toget 1967

Clausen 1988

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Skal jeg fortelle om første gang jeg besøkte Italia? Det var i påsken 1967 og jeg reiste sammen med en kamerat  med toget fra Oslo til Roma. Det tok over ett døgn. Kameraten min hadde vært i Italia mange ganger før. Familien hans hadde landsted sør for Roma, i Sorento. Der var de på ferie hver sommer. Søsteren hans var også med. Hun skulle besøke sin italienske kjæreste i Roma. (Hun ble seinere gift med ham).

Som jeg fortalte var det en lang togreise. Vi hadde ikke soveplass på toget, så vi sov dårlig på toget gjennom Tyskland. I München snødde det og toget kjørte fram og tilbake på stasjonen i München i over en time fordi det var en vogn i toget som var defekt. I mellomtida ble toget fylt opp til randen. Kupéen vår var overbooket – 15 personer prøvde å presse seg inn i den lille kupéen. Ikke særlig behagelig. Ferden videre gikk gjennom Østerrike via Innsbruck mot Brennerpasset/Brennero.

mot Brennerpasset

Landsby i nærheten av Brennero

Som du ser av bildet krøp toget oppover mot Brennerpasset, det var mars og fortsatt vinter. Husker ikke så mye av grensepasseringen, men det tok ikke så lang tid før utsikten og været ble et helt annet. Temperaturen steg, snøen forsvant og våren var der. Tok noen bilder fra toget, bl.a. dette.

Mange år seinere (i 1988) kom jeg kjørende med bil nordover fra Bolzano og plutselig var det som om jeg kjente igjen utsikten foran meg med klosteret på toppen, borgen og landsbyen. Stedet het Clausen (meget tysk) og grunnen til at jeg kjente meg igjen var fotografiet jeg tok fra toget 21 år tidligere. For et merkelig sammentreff. Vi overnattet i Clausen, men i 1967 gikk ferden videre mot Verona og Roma.

Det jeg husker at det kom væpnede soldater ombord i toget. Det hadde visst vært noen sabotasjeaksjoner i Sør-Tirol. Over Posletta husker jeg at det var bare oss tre og et svensk ektepar i kupeen. Konduktøren kom for å se billettene. Da han så billettene våre, begynte han å snakke masse på italiensk. Jeg oppfattet innimellom ordet Edvardo Grieg. Han var meget blid og opprømt. Til det svenske ekteparet bare nikket han og gikk videre til neste kupé. Visste ikke at Grieg var så godt likt i Italia. Vi var to timer forsinket da vi kom til Roma, og da var det om å gjøre å finne veien til herberget (albergo). Tror vi tok drosje. Der fikk vi kjeft fordi vi var så seint ute, men vi kunne bo der to netter (vi hadde bestilt en uke). Vi fant to senger og sovnet momentant.

Vi kunne bare bo der i to netter fordi vi kom forseint. Det hjalp ikke at det var toget som var forsinket. Men det viste seg å være en fordel at vi måtte flytte. Stedet var skittent og støvete, vaskerom og toaletter var i stykker, og sengene sto svært trangt; nei det var ikke noe bra sted. Da vi tok “pikk pakket” vårt (bagasjen), hadde en av de ansatte vært i kontakt med det andre herberget og bestilt for oss.

  Roma: Forum Romanum

Konstantins mausoleum i bakgrunnen

Da vi kom til bussholdeplassen, viste det seg at det var busstreik. Likevel dukket det etter en tid en buss, en privat buss som ville tjene penger på busstreiken. Husker de skulle ha 100 lire istedenfor 50 som det kostet med den vanlige bussen.

Vi kom iallfall til sentrum, men derfra og til det andre herberget måtte vi gå. Det var langt og lengre enn langt (men vi fikk jo sett mye av Roma vanlige turister ikke får se!) endelig kom vi dit. Det viste seg at herberget var en del av olympiaanlegget fra 1960. Olympiastadion lå like i nærheten. Det hadde nok vært innkvartering for deltakere til olympiaden. Det var rent og pent, mange dusjer og vaskerom, tv osv – en helt annen standard. Vi var svært fornøyd.

Coloseum

Fontana di Trevi

Vil nevne at en dag vi gikk forbi tv-en, det var nyheter og plutselig fikk vi se bilder fra snøstorm i Norge!! Vi forsto ikke helt hva som var skjedd, men seinere fikk vi vite at det hadde vært forferdelig snøstorm i fjellet under påskeferien – hele 18 mennesker var omkommet; frosset i hjel eller drept av snøskred. Vi var lykkelige over å være i Roma!.

· Vi travet rundt i Roma i ca en uke og opplevde masse, bl.a. de fleste turistattraksjonene, katakombene, Forum osv, til og med EUR var vi ute ved. Tok t-banen dit. Avsluttet med besøk i Vatikanmuseet. Det var en spesiell opplevelse – bl.a. det Sixtinske kapell som var like fantastisk som vi trodde.

Fra Monte Pinchio

Peterskirken og Vatikanet

Konstantins triumfbue

En spesiell opplevelse i Vatikanmuseet. Jeg kom ut i en korridor i museet. Det var folketomt, men så kommer en eldre herre rett imot meg. Jeg ser han er alene, men jeg synes det er noe kjent ved ham. Akkurat da han passerer, ser jeg det; det er Kongen av Sverige!!! Den eldre herren forsvinner inn i et rom, men da jeg kommer hjem til Norge, begynner jeg å lese i avisene. Og i en avis står det at Kungen var på privat besøk i Italia på den tida. (Han var bestefar til den nåværende Kungen). En morsom tilfeldighet!

Roma er en fantastisk by, og mine inntrykk i dag blandes med ferskere inntrykk fra 1998 da jeg også besøkte Roma. Den gang gikk vi Roma (altså vi gikk rundt i byen til fots). Vårt besøk i 1967 ble avsluttet på Petersplassen 1. påskedag da paven forrettet påskegudstjenesten på Petersplassen til over 100 000 tilhørere, blant annet min venn og jeg! Jeg husker spesielt stemningen før messen som var som foran en fotballkamp – mye jubel og rop! Paven sa iallfall GOD PÅSK på svensk! 

Pantheon

utsikt

Turen med toget hjem gikk bra. Vi delte kupeen med to norske gutter. De smelte av en kruttlappistol i Sør-Tirol, uten at noen kom. I München forlot de kupeen for å sove i sovevogn. Vi lovet å passe sakene deres. Vi hadde kupeen alene og sov som en stein. Da vi kom til Hamburg kom en av guttene tilbake. De kunne ikke finne vognen vår, for den var blitt koplet til et annet tog. Så nå var de bekymret for bagasjen. Den var i god behold. På ferga over til Danmark var det lunsjbuffet til kr.10.-. Spis så mye du kan!! Vi rakk mye på den ene timen overfarten tok. Men så hadde vi ikke spist siden Italia

Har vært ute og reist igjen. Denne gangen til utlandet. Danmark – landet som alltid smiler til deg, og du blir glad innvendig: “Det er dejlig å være norsk i Danmark” som det heter i reklamen. (Lurer på om de reklamerer med “det er dejlig å være svensk i Danmark”?). Eller kan vi koke det ned til – det er dejlig i Danmark. Sant nok – sant  nok.

Mercedes

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Vi var 5 bastante mannfolk – sikkert med en matsjvekt på bortimot 600 kg som tredde seg inn i Steins lille Mercedes (det finnes små av dem også) på vei til det lovede land. Hva vi var lovet der borte, var uvisst, det fikk vi vel vite når vi kom dit? Alkohol, kjøtt og røyk var vel noen av ingrediensene, men absolutt ikke alle. Ombord kom vi i alle fall.

Fri flyt

Turen nedover gikk bortimot smertefritt. Havet var så flatt som det kunne få blitt, vi bare suste nedover på jetstrømmene til Superspeed 1. (Superspeed – for et navn på en båt?). Noen angret på at de hadde bestilt frokost, noen hadde heldigvis spist frokost. Om bord på en båt oppdaget jeg at verden ikke er så stor. Traff opptil flere kjente jeg ikke hadde møtt på en stund, bl.a. en gammel kollega, tidligere elever og en fyr jeg hadde vært i Kina sammen med. Hyggelige gjensyn.

Ensrettet by – “min” bil i forgrunnen

Eventyret i EU

Plutselig oppdaget vi at vi var fremme i Hirtshals – denne forblåste by lengst nord på Jylland – EUs forpost. Ikke noe trivelig sted en dag som denne. Ikke det at været var så dårlig, men det var en sur og kald vind som de stakkars solstrålene ikke klarte å varme opp. Så Stein styrte bilen ut på den lovede motorveien – som i verste fall kunne bringe oss til det sentrale EU – Tyskland. Nei, det ville være for tøft. Dessuten hadde vi ikke all verdens tid, båten hjem gikk i kveldinga en gang. Vi fikk nøye oss med noe mer nærliggende; ikke Fredrikshavn, ikke Hjørring, ikke Ålborg (for stort), ikke Sæby, ikke Løkken, ikke Blokhus. Men BRØNDERSLEV! Ingen av oss hadde vært i denne byen som vi alle hadde passert utallige ganger på vei opp eller ned Jylland! Den forsmådde by – uten en  eneste turistattraksjon som var verdt å nevne. Den bare lå der som en irriterende husklynge midt inne på Jylland – kanskje det var lunere der enn andre steder?

  Slagter/bager Krabbe

innbydende kjøttdisk

Ensretting på Barbados

Vi ankom denne lille byen med sine ensrettede gater, fant til og med en parkeringsplass på P N Jensens plass (hvem var nå det – halvparten av danskene heter jo Jensen til etternavn!)  Det beste var at byen så rett og slett trivelig ut, som danske byer ofte gjør. God plass var det, husene lå ikke tett i tett, det var ofte rom imellom den. De så ikke så gamle ut heller. Stedets store Slagter, konditori, bageri etc het Krabbe. Der var vi innom for en smaksprøve. Det var godt. Det ble til at vi beveget oss litt opp og ned Algade for å kikke i butikkene, men etter hvert fant vi oss en benk utenfor Barbados pizzarestaurant i sola. Vi nøt den avslappede stemningen i denne lille byen; folk ilte nok forbi på sine forskjellige ærender, men det så ikke ut til det likevel hastet. Noen fant ut at stedet hadde flere bekvemmeligheter enn toalettet vi frekventerte; de hadde øl. Hva er vel bedre enn en øl i solsteiken (ironi).  Etter at vi hadde løst noen av de sentrale verdensproblemene, ble vi tvunget inn i selve Barbados, det ble etter hvert litt mat på oss også; ikke så mye, vi skulle forberede det store etargildet (også kalt koldtbord) ombord på returen.

kort over herlighederne

Brønderslevs eneste nøgne kvinne

vårt stamsted

Danmark for danskene

Brønderslev farvel

Avskjeden med Brønderslev ble lett, det tok ikke lang tid før vi var ute på motorveien igjen. Supermarkedet Føtex utenfor Hjørring var neste. Nødvendig handling var det viktigste her – selv kom jeg ut med bl.a en sebra – av en eller annen grunn har jeg ikke skaffet det i Kenya. Også passet det så greit fordi den kostet det samme som det jeg hadde igjen i lomma. Sebra er allrighte dyr – kanskje de jeg liker best i Afrika.

Returen hjem til “gamlelandet” var like flat som den vi hadde nedover. Bufeten smakte utmerket. Jeg konsentrerte meg mest om sjødyr, det skal være så sundt – det innbilte jeg meg. Vi moret oss kostelig over forskjellige tabber vi hadde gjort opp igjennom – ved siden av stadig å løse alle problemene som var rundt omkring i verden. Vi hadde god tid. Størst latter ble utløst av historien om han som på brygga i Hirtshals ville gå samtidig med kameraten gjennom en sånn svingport. Resultatet var at de nesten ble sittende fast – nærmest innelåst i porten. De sitter ikke der fortsatt, heldigvis.

Vi følte oss rimelig oppglødde av turens store begivenheter. Besøket i Brønderslev ble framhevet som det store høydepunktet, og Barbados ble stedet vi skal fortelle om hjemme!

Dessuten stoppet toget i Brønderslev.