Flytteprosessen er en utfordring. Stort sett ble det en enmannsjobb. Fikk litt hjelp til pakking og vasking, leie av bil osv, men resten måtte jeg gjøre selv. Må si jeg savnet noen å være sammen med i den prosessen, men de fleste var opptatt med sine ting. Når det i tillegg var ganske fysisk utfordrende, er det klart at det ble noen tunge dager –  følte meg noen kvelder ganske kjørt. Selvfølgelig kom det gode ord fra noen, ikke minst fra Afrika.

Så satt jeg der med alle tingene med utfordringen hvor skal “skapet” stå? Et problem var faktisk at her var skap en mangelvare. Det må det skaffes flere av. Når en hadde så mange kjellerboder på Lund, var det enkelt å dytte ting inn i dem som du ikke hadde bruk for. Nå kom de fram i lyset, for her var plassen i kjellerbodene nokså begrenset. Her var det imidlertid et stort loft, men jeg har jo visse dårlige erfaringer med å stappe ting på loftet. I “huset i skogen” hadde jeg jo jevnlig museinvasjon. Det regner jeg ikke med å få her.

Dessuten kommer det to personer til i familien, og de skal også være med å bestemme. Det er ikke meningen at de skal drukne i mine ting. Akkurat nå ser det ut til å være en risiko. Derfor har jeg valgt ikke å henge opp noen bilder på veggene. Det får komme når den tiden kommer. Nå er det jo om å gjøre at de som kommer fra vinteren i Afrika skal føle seg hjemme med “sommeren” i Norge (ser ut til å utebli i år?)

Når en har bodd på et sted i noen år, blir en jo også mentalt knyttet til stedet. En har fått sine vaner og uvaner. På Lund var det kort vei til butikken, sentrum lå i grei sykkelavstand. Her går det unna til byen på sykkel, men å komme hjem kan ta lenger tid. Jan som jeg overtok huset av, har bodd her i over 30 år. Han sa selv han hadde problemer med å “løsrive seg” mentalt fra stedet, men da han så hvordan jeg hadde plassert mine ting, kommenterte han at det så intimt og koselig ut; svært forskjellig fra hvordan han selv hadde det. Kanskje det var til hjelp for ham? Traff forresten nabokona – hun fortalte de hadde bodd der siden 1963. Hvor mange ganger har jeg ikke flyttet siden den gang?

For jeg har flyttet ganske mange ganger i mitt liv, men har alltid synes det har vært greit å komme på nye plasser. Har vel på en måte trivdes hvor enn jeg har kommet – det være seg langt på landet eller i by. Det er helt klart at noe storbymenneske er jeg ikke (selv om jeg vokste opp i tjukkeste Oslo). Småstorbyen Kristiansand er akkurat passe for meg. Den har til og med et godt symfoniorkester og flere hyggelige kor. Busstilbudet er brukbart, det går buss også i helgene! Det er ingen selvfølge på disse kanter.

Har jo flyttet til et rekkehus med en liten hage. Dessverre har jeg ikke særlig grønne fingre, selv om jeg har drevet en del med hagestell etter “nærmere ordre”. Gressklipping er nok det jeg er best til. Huset andre store pre er jo terrassen, den ser jeg fram til å bruke mer sommerstid.

Nærhet til natur er blant de viktigste ingrediensene. Det har jeg i noen tilfeller fått svært mye av, ikke minst i “huset i skogen” på Joreid i Birkenes. Det var en god lekse å ta med. I Tinnheia er jo utsikten et pre, det er heller ingen tett byfølelse – selv om Tinnheia er kjent for sin blokkbebyggelse, men det er et stykke til det som du vil kalle marka her. Kanskje vil Bymarka være mest attraktiv? Det må jeg finne ut av. Det jeg i alle fall har funnet ut av at veien til byen kan legges gjennom området ved Duekniben, noe som både gir litt natur og utsikt, ikke minst hvis du legger veien opp på Duekniben underveis.