Colin Archers australske eventyr

Dette er en artikkel som jeg skrev i 2003 og som ble trykket i tidsskriftet Historie i 2004

Skutekonstruktøren fra Larvik skulle være velkjent for de fleste, men få vet at han sammen med sine ni brødre var en av pionerene i det unge Australia!!  Historien om han er fascinerende og spennende.

De fleste kjenner den berømte Colin Archer-skøyta som ble pioneren i redningstjenesten langs kysten. De fleste kjenner til Fridtjof Nansens skute “Fram”, som Colin Archer konstruerte, og som brakte Nansen og hans ekspedisjon trygd over Polhavet i 1893-96 og Amundsen og hans ekspedisjon til Sydpolen i 1911-12.  Da jeg besøkte Sydney og Australias Marinemuseum i juli 2001, lå det en Colin Archer-skøyte fortøyd på utstillingsområdet. Noen pensjonister som holdt vakt på museet, gjorde meg oppmerksom på skøyta siden jeg var norsk. På et skilt stod det opplyst at denne skøyta var blitt restaurert ved hjelp av midler gitt av Det norske folk som en gave til Australias 200-årsjubileum i 1987! Hva i all verden hadde Colin Archer med Australia å gjøre? Da jeg seinere besøkte Marianne Hardy – tidligere visepresident i The Norwegian Club of Queensland – i Brisbane, ble historien om Archer-brødrene presentert for meg. Det var en spennende historie.

  Colin Archers skute Kathleen Gillett i Sydney

Få nordmenn vet at det finnes en liten by et lite stykke fra kysten i Queensland som heter Eidsvold. I denne byen bor det i dag ca 5-600 mennesker. I dag bor det ingen av norsk avstamning der. Likevel er det tradisjon at hver 17. mai blir det norske flagget heist på byens rådhus! Årsaken er enkel: Den ble grunnlagt 17. mai 1848 av to av brødrene Archer.



Pappa William

Det hele startet med faren, William Archer, som var en aktet skotsk forretningsmann bosatt i Perth. Der drev han med tømmerimport. I 1819 var han på forretningsreise til Sverige, og på veien var han innom Laurvig/Larvik – og ifølge hans egen dagbok ble han overveldet over skjønnheten som dette stedet eide: “This is the most beautiful piece of Norwegian scenery that I have seen- a beautiful bay, surrounded with rocks covered trees, a beach of fine sand”.  På grunn av det økonomiske krakket etter Napoleonskrigene, gikk William Archer konkurs i 1821, og begynte å se seg om etter nye virksomheter. I 1825 bestemte hans seg for å emigrere til Larvik, ikke på grunn av mulighetene for virksomhet, men fordi stedet hadde den skjønnheten han lengtet etter. Det kan kanskje virke noe underlig, siden hans kone, Julia, allerede hadde født ham 8 barn. Men han fikk overtalt henne til å reise. Han kjøpte for sine siste slanter brigantineren Pomona og dro over til Larvik i 1825. Der etablerte han seg som forretningsmann; først og fremst innen hummer og fisk og fikk kjøpt Tolderodden i 1826 – et hus som var stort nok til å romme hans omfangsrike familie – og sentralt i Larviks bybilde (i dag museum). Noen suksessrik forretningsmann ble han ikke. Han måtte bl.a. hele tiden søke om økonomisk bistand for guttenes skolegang. Men de fleste fikk noen år på middelskolen.

De eldste sønnene

Allerede i 1830-31 dro de tre eldste sønnene Charles, John (Jack) og David ut i verden – i første omgang til Skottland. De kom til å farte mye rundt om før de alle tre havnet i Australia. Julia Archer hadde en onkel som hadde slått seg ned i det som i dag er Queensland. Det ble utgangspunktet for brødrene Archers virksomheter i Australia. Året etter, i 1832 (samme år som Bjørnstjerne Bjørnson), kom Julias 12. barn og 8. sønn til verden. Han ble født 22. juli og fikk navnet Colin.

 

Colins barndom

Colins barndom var nok av dem som kan kalles lykkelig – i en stor barneflokk – hvor riktignok de tre eldste brødrene var reist ut. Men søsteren Catherine, gift med Simon Jørgensen, bodde også på Tolderodden og hadde fått fem barn før mannen døde, så Colin vokste også opp sammen med fettere og kusiner, tanter og onkler. Tolderodden var et ideelt sted å vokse opp. Mye av leken foregikk i strandkanten og om bord i mindre båter hvor barna lærte det som skulle til for å ro og seile.

 

Australiabrev

Innimellom mottok familien brev fra de eldste brødrene i Australia som fortalte om livet “down under”. Etter hvert kom flere av dem hjem på besøk  – den hjemreisen måtte ta sin tid for over 150 år siden – og flere av dem var hjemme flere ganger. Besøket hjemme varte et halvt års tid, før de igjen dro tilbake til pionertilværelsen i Australia. Det er klart at storebrødrenes beretninger fra landet på den andre siden av jorda, måtte pirre enhver guttepjokks nysgjerrighet. Derfor ble det vanlig etter hvert som barna vokste opp og fullførte skolen, at de ble sendt til sine brødre i Australia! En av brødrene, Charles, ga en karakteristikk av Colin i et brev han sendte til Australia: “Han er den snildeste gut af alle”.

 

Interessen for båter

Mye tyder på at Colin allerede i barndommen interesserte seg sterkt for båter og seiling. At han var en nevenyttig fyr, tyder også mye på. En eldre bror anbefalte faren i et brev at han burde få en utdannelse som håndverker. Også Colin fikk 3 år på middelskolen i Larvik fra 1846 til 1849 – også med friplass fra formannskapet i kommunen, med begrunnelsen at “Konsul Archers ringe økonomiske forfatning er oss til fulle bekjent”.  Colin kuttet ut latinen allerede i 1847, men fortsatte med fag som norsk, tysk, fransk, historie, geografi, matematikk og religion. Karakterprotokollen viser at han hadde gjennomsnittskarakterer eller bedre i de fleste fag. Best var han i matematikk.

Etter skolen arbeidet han i 18 måneder på Treschows skipsverft ved Jordfallen nær Larvik. Allerede der fikk Colin lære mye og skaffet seg erfaringer som han skulle få glede av seinere i livet. Han gikk også på kveldskurs i navigasjon.

 

UT I VERDEN

Reisen til Australia

I 1850 kom broren Willie hjem for første gang. Han og Colin kom godt ut av det med hverandre. Sommeren 1851 ble en flott sommer for brødrene – båt og fisketurene ble mange. Det ble også klart at snart var det Colins tur til å dra ut – han var nå blitt 19 år.  Ifølge familietradisjonen fikk Colin beskjed mens han var på navigasjonsskolen av en visegutt som i døra til klasserommet ropte høyt: “Du må komme hjem med en gang, Colin, du skal reise til Australia!” Faren hadde nettopp fått beskjed om at det lå en skute på havna som skulle til Panama – det kunne passe fint, for da kunne Colin dra videre til California for å finne broren Tom (Thomas) – som hadde reist dit fra Australia under gullrushet i 1849!

 

Panama

Overfarten til Panama ble svært dramatisk, da skuta han reiste med, hadde for lite proviant og drikkevann om bord. Under overfarten ble den tvunget opp mot norskekysten av en forferdelig storm og måtte søke nødhavn i Flekkefjord. Da været bedret seg, brøt det ut sykdom ombord, og flere av passasjerene døde. Det var en temmelig utslitt Colin som til slutt vaklet i land i Panama. Etter en stund klarte han å komme seg over eidet (det var over 60 år før Panamakanalen ble bygget). Der ble han tatt hånd om av mannskapet på skonnerten “Perlen” av Larvik, og den brakte han til San Francisco. Men Tom var ikke der. 

 

California

Der så han seg nødt for å hvile seg, og ikke minst tjene noen penger. Da var det bra at han hadde brakt med seg verktøykassa fra Norge. (Tanken var at han skulle bruke den i Australia for å hjelpe brødrene med å organisere sauefarmen.) Så han overlevde ved å ta forskjellige snekkerjobber i San Francisco. Etter en stund var det en bekjent av ham som spurte om han ville være med til et gullgruvedistrikt, Rich Gulch, nord for Sacramento – der ville det være større mulighet for å finne broren, Tom.

 

Det var Tom som til slutt fant Colin – “like fattig som en kirkerotte”. Tom skrev i et brev fra Rich Gulch til foreldrene hjemme i Larvik: “You can fancy how glad and thankful I was to see Colin’s honest, unmistakable Archer face, and hear him talk in his broad Laurvigensk dialect. Poor boy, he has gone through many hard trials since he left you (I mean on the passage) – and a finer, fatter, stronger-looking miner I never saw in my life”. Gullgraving og miljøet rundt var ikke noe for brødrene Archer. Kort tid etter reiste Colin tilbake til San Francisco – på jakt etter skipsmulighet videre mot vest.

Sandwichøyene – Hawaii

Men det var ikke Australia som sto på programmet. Sandwich Islands langt ute i Stillehavet var neste mål. I dag er disse øyene bedre kjent som Hawaii. Nok en bror, Archie (Archibald), hadde nemlig slått seg ned på øya Kauai og opprettet en kaffefarm der! Colin syntes Kauai var en vakker øy, men han la til i brevet til moren – “skjønt den i min smak neppe vil kunne bli sammenlignet med noen av de norske utsikter.” Vi vet ikke så mye om Colins opphold på Kauai, men han må ha vært der i bort imot 8 måneder – mens han ventet på skipsleilighet til Sydney. I oktober 1852 ankom han Sydney samtidig som en annen bror, Alexander (Sandy), ankom Melbourne for å grave etter gull på gullfeltene i Victoria. Colin hadde imidlertid bestemt seg for aldri å delta i gullgraving igjen. Noen år seinere oppga Archie kaffefarmen på Kauai, og kom etter til Australia.

 

Endelig Australia – Gracemere

Etter nesten et år på reise, var endelig Colin i Australia. Takket være alle brevene både han og brødrene skrev, vet vi mye om denne reisen, selv om også noe av den fortsatt “ligger i skyggen”. Noen uker seinere nådde Colin Coonambula Station ved Burnett River (i det framtidige Queensland) hvor brødrene Charles og Willie tok imot ham med åpne armer. Raskt ble han innvidd i kunsten å drifte oksekalver (bullocks). Snart sverget han som en erfaren gjeter, men han innrømmet også i et brev til moren at det var et godt land å komme til når du hadde tre eller fire eldre brødre som kunne legge tingene til rette for deg. En bror hadde i et brev hjem til Colin da han var 14 år, prøvd å forklare ham kunsten å klippe sauer, men fant fort ut at det kanskje ikke var så lett når gutten knapt hadde sett en sau. (I perioder hadde de over 10 000 sauer på farmen). Ellers hadde Colin fått god informasjon om hva som skjedde på farmen gjennom brødrenes brev.

Den første av brødrene som kom til Australia, var David som kom til Sydney i 1834. Etter hvert kom flere og flere, og sammen kom de til å følge “blaze the trail” nordover gjennom det sentrale landskapet som etter hvert skulle bli delstaten Queensland. De grunnla mange stasjoner som Cooyar, Emu Creek, Mundubbera, Eidsvold (på 17. mai 1848), Coonambula, Telemark og til slutt Farris Run – oppkalt etter Farrisvannet hjemme i Larvik rett ved Fitzroy River. Seinere ble denne stasjonen omdøpt til Gracemere etter Thomas Archers kone, Grace!. Denne ligger i dag tett ved universitetsbyen Rockhampton som brødrene Archer var med å grunnlegge i 1853 (ifølge Lonely Planet og Lorna McDonald). Et fjell som ligger rett ved Rockhampton ble kalt Mt Sleipner av brødrene og en bydel kalles Berserker i dag.

Fra Rockhampton i 2003
Rockhamptons grunnlegger – Charles Archer

Charles Archer og jeg

Det var Colin og broren Charles som “oppdaget” Fitzroy River fra en fjelltopp da de var på vei nordover for å se etter nytt land. Det viktigste for Colin var å undersøke om elva var seilbar. Han skaffet seg en gammel ketchrigget båt som han satte i stand og ga navnet “Ellida“. Denne seilte han opp Fitzroy River for første gang i 1855 til det som etter hvert skulle bli farmen Gracemere. Etter dette kom Colin til å få som oppgave å transportere varer og gods opp og ned Fitzroy River. Ingen tvil om at “Ellida” kom til å innlede et livslangt forhold til båtbygging og seiling. Men han hadde også med den daglige driften av farmen å gjøre, var en dyktig administrator og hadde godt lag med folkene. Han skal også ha vist forståelse for aboriginerne, og tok deres parti når de kom i konflikt med engelske kolonister.

Rockhampton med omgivelser
Rockhampton med Mt. Sleipner i bakgrunnen

Fitzroy River

Minnesmerke over Colin Archers ferd med “Ellida”

Følte Archer-brødrene seg som norske ellers skotske (eller australske)? Selv om mange av dem var født i Skottland, gikk de på norsk skole og så på seg selv som norske. Brevene de sendte er skrevet på den tidens dansknorsk. Men engelsk var ikke noe fremmed språk for dem.

VEIEN HJEM TIL LARVIK

Brødrene Archer gjorde det godt i Australia, men som jeg har vist, hadde de god kontakt med “gamlelandet”. Storebror Charles reiste hjem til Larvik i 1857, nærmest for å assistere faren i hans forretningsdrift. Han var imidlertid ikke helt frisk, og i 1861 døde han plutselig. Faren var for lengst på vei inn i senilitet.

Det var bestemt i 1860 at det nå var Colins tur til å skulle reise hjem for å besøke foreldrene og resten av familien. I utgangspunktet var det meningen at han skulle være ca 12 til 18 måneder, og så vende tilbake til Australia. Det ble holdt et stort avskjedsball for han på Gracemere. Da han kom til London i oktober, fikk han melding om at broren, Charles, var død, og da han kom til Larvik, var familien i sorg. Moren satte pris på at det nå kom et mannfolk i huset (selv om to av Colins søstre fremdeles bodde hjemme).

Colin satte i gang med å reparere barndomshjemmet Tolderodden, etter hvert kom han til å gifte seg med en ung kvinne fra Christiania, Karen Sofie Wiborg, og seinere etablerte de seg på Lilleodden, og Colin bygget opp sitt eget skipsverft på Rækkevik i Larvik hvor han konstruerte båter. Navnet er jo blitt legendarisk gjennom de båtkonstruksjonene som er knyttet til navnet hans. Men historien om båtbyggeren Colin Archer er en helt annen, og mer kjent historie som ikke jeg vil gå inn på her.

Skipsbyggerens kontakt med brødrene

Colin Archer kom resten av livet til å opprettholde forbindelsen med brødrene i Australia, hvor det lever en stor mengde etterkommere den dag i dag, bl.a. på Gracemere. Det er ikke spor etter så mange norske som kom til Australia som pionerer tidlig på 1800-tallet. Archer-brødrene er et hederlig unntak. Og de er av de få som reiste til Australia frivillig. De fleste andre “down under” var straffanger eller tidligere straffanger.

 

 

Kilder:

Lorna McDonald: “Magic Ships – Life Story of Colin Archer”  CQU 1997

Tor Borch Sannes: Colin Archer skipene             Bokhandlerforlaget 1978

Tor Borch Sannes: Colin Archer skøytene og lystbåtene  Norsk Maritimt Forlag  1979

Samtaler med Lorna McDonald

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg