bjoisac

  John og jeg tar en pust i bakken

Jo da, sykkel har jeg vokst opp med. Det har vel de fleste på min alder. Da jeg var barn hadde ikke jeg noen barnesykkel, men de fantes nok. Jeg måtte ta til takke med sykler som allerede hadde vært brukt noen år; helst damesykler fordi de hadde ikke stang. De gikk an å klyve opp på for en liten pjokk. Som guttunge var det greit å komme seg rundt til forskjellige aktiviteter eller steder. Slik har det bare fortsatt, kanskje spesielt i de unge år med mange og lange turer på sykkelsetet. Men også seinere i livet har jeg hatt stor glede av dette trillende framkomstmiddelet – der muskelkraft og tyngdekraft er drivkraften til å komme framover.

 
Den har vært brukt både nyttig virksomhet, men ikke minst brukt i fritidssammenheng. Den har brakt meg til og fra jobb, eller ut på lengre turer; fortrinnsvis i Norge, men jeg har syklet litt i Danmark og Afrika også – og en liten tur i Sverige – på venstre side. Men mest har den brakt meg rundt i Norge. Har alltid vært interessert i å vite litt om hva som befinner seg bak neste sving. Dessverre har det vært pauser. Blant annet syklet jeg ikke mens jeg bodde i Nord-Norge, men har gjort det litt seinere. Det innrømmer jeg var dumt, men det var jo alltid motvind og regn?.

Kan ikke huske at jeg syklet noe særlig de første 7 årene av mitt liv da vi bodde i Baldersgate. Jeg husker jeg satt bakpå min fars sykkel en gang vi var på sykkeltur i Telemark. Det må ha vært på slutten av 40-tallet. Husker vi var på Lifjell (ved Bø) og Skien (hvor vi overnattet like ved kanalen) og Porsgrunn (hvor vi spiste kjøttkaker). Far hadde et spesielt bagasjebrett av tre som gjorde at jeg ikke kunne få beina inn i eikene. Men jeg innbiller meg at det var på denne tida jeg også lærte å sykle, på gamle velbrukte sykler som tilhørte min familie.

Eller var det i Louisesgate – dit jeg flyttet da jeg var 7 1/2 år gammel – etter en brann i Baldersgate. Det var bedre å sykle der, mer plass og mindre trafikk. Det skumleste var å sykle i Theresegate. Der var det trikkeskinner som selv ballongdekk gikk nedi. Jeg kan huske jeg trynte der noen ganger. Ellers gikk det greit. Husker det var greit med ballongdekksykkelen. Det var på denne tida jeg begynte å utvide min aksjonsradius. En kamerat, Finn, som bodde i samme boligkompleks som meg ved Bislett, flytta til Ekraveien på Røa. Han besøkte jeg flere ganger. Sørkedalen ble nådd, familien på Bekkestua ble nådd, tante Solveig på Gjønnes ble nådd – sirkelen ble stadig utvidet – og da jeg flyttet til Egne Hjem i Bærum i 1959 – der min mor vokste opp – ble sirklene stadig større. Da jeg studerte ved UiO, hendte det at jeg brukte sykkel til og fra Blindern (enda jeg hadde fribillett på trikken!). Selv da hendte det var bilkø i rushtida. Vi syklet på utsida av køen. En gang vrengte en bilist bilen ut av køen rett foran meg og ødela forhjulet mitt. Jeg fikk 50kr av ham for å rette ut hjulet, men det kostet mye mindre den gangen. Ellers gikk det bra – uten hjelm eller noe slikt utstyr. Det som ikke var så bra var at jeg knakk kranken på flere av syklene jeg brukte. Var det jeg som var for sterk; eller var det syklene som var for dårlige?

  Sentrum av Göteborg mange år seinere (1987)

I 1958 bestemte noen klassekamerater, John, Rolf og jeg, å dra på sykkeltur til Göteborg. Husker ikke helt hvilket ærend vi hadde der å gjøre. Var det noe på Nya Ullevi tro? Vi var bare 15 år, men vi fikk klarsignal og dro av gårde. (Kan nesten ikke huske jeg har spurt min mor om lov til noen av de turene jeg har begitt meg ut på. Var det enebarnets privilegium?). Jeg kan ikke huske spesielt mye fra denne turen; bortsett fra at vi kom hjem i god behold. Vi kom oss greit til Sarpsborg der vi overnattet på UH. Det gikk også greit videre, men jeg oppdaget at han som hadde gir kom greiere opp bakkene enn jeg som ikke hadde. Jeg mener jeg brukte min fars gamle ballongsykkel på denne turen. Vi konkurrerte også om å komme fortest ned bakkene. Heller ikke der vant jeg. Av en eller annen grunn ble vi trøtt av syklinga og sporet av til Strømstad, min første svenske by. Der bestemte vi å gjøre kort prosess: Vi gikk om bord i toget til Göteborg!

Vi kom seint til Göteborg. Ungdomsherberget var fullt, vi var faktisk innom politiet for å spørre om de hadde en celle til overs (eller var det noe vi fantaserte om?) Vi rota oss inn i et tvilsomt strøk. Mot oss kom en gjeng med rampegutter. Vi var ikke særlig høye i hatten. Omtrent samtidig rundet en politipatrulje et hjørne og gutta forsvant – og vi fant et hotell som nok ikke egentlig var tenkt for sånne bortkomne gutter som oss. Det røpet stilen på seng og sengetøy. Men sov godt gjorde vi.

   Jeg foran statuen av Carl IX – hvem nå det var?

Mer Göteborg

Göteborgbesøket husker jeg ikke så mye av, vi rusla rundt i denne byen og kikka oss omkring. Turen hjemover på svenske veier på venstre side av veien gikk greit, med en natt i Uddevalla. Da vi passerte Svinesund (uten kjøtt eller noe sånt, den gang var det liten grensehandel), og trillet nedover bakkene mot Berg, foretok vi en ny avsporing mot Berg jernbanestasjon, og havna på toget til Oslo. Greit nok – nå var vi lei sykling, møre og trøtte i beina var vi. Nok var nok.

Slik fortsatte det utover det neste tiåret med sykkeltur etter sykkeltur. Jeg hadde i grunnen fått blod på tann. Men det er en annen historie, som jeg vil fortelle mer om??..

Alle kjenner eventyret om Snehvit og de 7 dvergene. Disney har gjort eventyret berømt gjennom sin tegnefilm fra 60 år tilbake. Det er den misunnelige stemora, heksen, som vil drepe den vakre og gode Snehvit fordi hun er vakrest i landet her. Teatergruppa “Fotspor” knyttet til Bymisjonen her i Kristiansand, laget en modernisert utgave av eventyret der de syv dvergene ikke bare var på facebook, men også brukte sosiale media i kampen for kjærlighet og rettferdighet. De samarbeidet med Kilden og Sølvstrupene, eldrekoret med bortimot 150 medlemmer, for å lage en forestilling med ikke minst humor og et glimt i øyet. De valgte å omarbeide tekstene til noen av ABBAs hits så de kunne passe inn i sammenheng med eventyret.

foto NRK

Slik ble “Gimme, gimme, gimme” til “Gi meg, gi meg, gi meg et hjerte før midnatt”; “Chiquitita” til “Vakre Snehvit du er så trett” og “Money, money, money” ble til “Hun vil være vakrest, aller vakrest mer enn det går an”. I teksten til “Dancing queen” står det om helten som reddet Snehvit: “Snehvit er tilbake – reddet av en helt, han jobbet manuelt”.

Helten i stykket er Kristen Gislefoss! – værmannen (unnskyld metrologen). Hvorfor: Han kunne omgå dronningens pressesensur og dessuten kunne han hjertelivredning! Eplebiten ble spyttet ut. Ingen vakker prins i dette stykket, bare en fest der Kristen Gislefoss var hedersgjest. Med andre ord masse humor knyttet til både vårt samfunns materialisme osv osv. At Snehvit helt på slutten spør trollspeilet om hvem som er vakrest, skulle kanskje tyde på at historien gjentar seg. Snehvit i dag er ikke slik hun en gang var….

Disneys Snehvit

ABBAs musikk egnet seg ypperlig etter min mening – og ble godt ivaretatt av en profesjonell gruppe musikere – en klaverkvintett fra KSO. Ganske raffinert etter min smak.  Sølvstrupene sang av full hals. Hvordan det lød får andre fortelle om for jeg var en av de 150 som sang. Og det var gøy……

   Sigmund og Krisztina Eikeset, James Duddle og Piotr Slowik i aksjon under øvelse på Myren gård

Det er ikke ofte en går på en konsert og sitter igjen med en følelse av dette var ikke bare vakkert, men suverent – ikke minst full av energi, dramatikk og indre kraft. Stedet var Myren gård her i Kristiansand, og utøverne var 4 unge musikere fra KSO – Kristiansand symfoniorkester: Sigmund Eikeset (fiolin), Krisztina Eikeset (cello), Piotr Slowik (bratsj), James Ruddle (klaver). Myren gård er bortimot de ideelle omgivelsene for slike intimkonserter med sine store rom bygget for et liv på landet for den unge forretningsmannen Johann Heinrich Wild en gang på 1850-tallet. Publikum kan komme tett opp til musikerne – hvis de ønsker det – eller beholde avstanden fra et tilstøtende rom. Jeg valgte å være nær, og det ga meg en utrolig nærhet til musikken som du sjelden får ellers.

På programmet sto to klaverkvartetter henholdsvis av Mozart og Brahms, den ene i dur, den andre i moll. To forskjellige verdener, Mozart i typisk klassisk stil hvor klaveret virtuost blir besvart av trioen av strykere; Brahms med sin romantiske stil lar klaver og strykere smelte sammen til en enhet – og lar følelsene fritt komme til uttrykk. Intenst og levende. Jeg er ingen umiddelbar Brahms-beundrer, men i kammermusikken synes jeg at han virkelig får utfolde seg, og treffer meg mer enn den mer symfoniske musikken. De fire musikerne sparte ikke på kreftene og ga musikken både spenst og dramatikk. Gedigent.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Mozart

  Brahms

Jeg følte meg privilegert av å kunne være tilstede på en så flott konsert, men er litt lei meg av at så få var til stede. Både musikken og musikerne hadde fortjent et større publikum.

Utsikt Dougga

Tunisiske demokratiforkjempere har blitt tildelt Nobels Fredspris for 2015. For 14 år siden var jeg med  på en studietur til Tunisia – etter først å ha besøkt landet som turist noen år tidligere. Det var rart å finne fram det jeg skrev om besøket etter de dramatiske begivenhetene som fant sted i landet fra 2010  – det første landet som ble “rammet” av den arabiske våren og som kom fram til en fredelig løsning til slutt. Vi får håpe det vil holde.

2. mai 2001 dro jeg og 35 andre kolleger med flyet fra Gardermoen for å ta landet Tunisia nærmere i øyesyn i en ukes tid. Det var en reise i tid og rom, fortalte de faglige ledere oss: Tormod Klemsdal, Just Gjessing og Hans Solerød fra Geografisk Institutt og Rolf Mikkelsen fra ILS, alle ved UiO. Det betydde at tidsaspektet var like viktig som det romslige aspekt. Og historie har Tunisia mye av.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Bare litt fakta først: Tunisia er ca. halvparten så stort som Norge og hadde år 2000 9,6 millioner innbyggere.

Det er få land i Afrika utenom Egypt som har så mye minner fra forhistorien som Tunisia. Vi var allerede første dagen i Kartago, hvor minnene etter den fønikiske kolonibyen var blitt gravd fram. Romerne sørget jo for at ikke så mye sto igjen. Romerne selv anla en ny by like i nærheten, men fant fort ut at Kartago var det beste stedet å ha en by, så fort oppsto det et romersk Kartago også. Vi var i flere romerske byer bl.a. Dougga, ett av de best bevarte byanlegg fra romertida, vi beskuet de imponerende akveduktene fra Zaghouan som hadde ført vann fra kildene i Zaghouanfjellene til Kartago (romerne hadde til og med bygd et lite tempel over vannkilden oppe i fjellet), vi lot oss overvelde av det store Colosseum i El Jem med plass til nærmere 35 000 tilskuere osv. Vi kunne bare forestille oss hvordan Tunisia hadde sett ut i romertid når kildene fortalte at Tunisia var kornprodusent for det romerske imperium. Vann må ha vært like viktig den gang som i dag.

  Kartago, byen som i sin tid truet Romerriket

  Akvaduktene ved Fouchana som forsynte Tunis med vann

  Den romerske ruinbyen Dougga

  Det fantastiske Coloseum ved El Djem

Tusenårene mellom romertid og i dag kan vi bare ha forestillinger om. Vandalenes herjinger og arabernes erobringer blir bare fortellinger fra en fjern fortid. Men Tunisia har den muslimske verdens 4. viktigste helligdom i moskeen i Kairouan. Det er også en kjensgjerning at arabisk er det viktigste språket i landet, brukt både av araberne og av berberne (som også har sine egne berberdialekter). Berberne representerer urbefolkningen i området, og de skilte seg også ut i sine fargerike drakter der de holdt til i landsbyer litt innover i landet. Fremdeles kunne vi observere halvnomadisme der berberne slo seg ned med sine saue- og geiteflokker for å beite på stubbmark og upløyd mark. Vi besøkte også flere byer der berberne var dominerende.

  Berbere underholder

  Kesra – en berberlandsby

Ingen tvil om at Tunisia er et muslimsk land, men vi kunne ikke se hvor alvorlig tunisierne tok sin muslimske tro. Det har vært et fundamentalistisk kuppforsøk i 1991 som ble slått hardt ned på, og myndighetene motarbeider sterkt at fundamentalismen må få bre seg i det tunisiske samfunnet. Vi så helst eldre mennesker med det karakteristiske muslimske hodetørkleet, jihab, mens unge mennesker stort sett gikk kledd som europeere. Vi så ingen som hadde dekket til hele ansiktet.

I tillegg foregikk harde kamper utenfor EL Djem under 2. Verdenskrig der tyskerne led store tap.

Tunisia var under fransk “beskyttelse” fra 1881 til 1957, og det har satt sine spor. Det var særlig i byene at en så at den franske innflytelsen var ganske sterk. Ved siden av den gamle arabiske medinaen, lå den franske bydelen med sine typiske hus og kirker, for eksempel i Tunis og Sousse. Fransk er også et viktig språk i Tunisia i dag. Nesten alle gater og butikker har skilt med arabisk og fransk tekst, og mange kan snakke litt fransk. Selv ungene ute i ørkensanden mumlet fram sitt “bonjour” og “bonbon” da vi passerte forbi. Men så har Tunisia satset stort på skole og skoleutbygging – det nyeste og flotteste huset i landsbyene var ofte skolen. Skoledeltakelsen er 100% for alle barn i Tunisia i dag i grunnskolen. Derfor har analfabetismen i Tunisia gått drastisk ned. Kanskje det var den mest positive observasjon vi gjorde: Store menger barn på vei til og fra skolen i sine blå skoleuniformer.

  Vedsankende kvinne – brannskadet område.

  dromedarer – ørkenens skip – mest for turister

Selv om fransk kolonialisme har satt sine spor, står Tunisia i dag økonomisk på egne ben med turisme, olivenolje og mineralproduksjon som hovedinntektskildene. Og hvem står bak dette? Skal vi kalle styret i Tunisia for en mild form for diktatur eller ettpartiregime. Da Habib Bourguiba relativt fredelig gjorde Tunisia fri fra fransk kolonistyre i 1957, representerte han en politisk bevegelse, Neo Destour, som ville bygge opp Tunisia fra bunnen av. Han lykkes lenge med det, men i 1987 gjorde hans statsminister, Ben Ali, et mildt statskupp, Bourguiba ble pensjonist, mens Ben Ali fortsatte å bygge opp landet. Det ble påstått at Bourgiba hadde begynt å misbruke sin makt og bruke penger på fine hus og luksus. (Det var det samme Ben Ali ble beskylt for i 2010!) Nå henger bildet av ham over alt i Tunisia. Det kan sies mye positivt om det Ben Ali og Neo Destour står for, men noe demokrati er Tunisia ennå ikke blitt, selv om det har blitt arrangert noen valg i landet, og det er 5 partier representert i nasjonalforsamlingen. Men regimet har skaffet seg et omfattende hemmelig politi, først og fremst rettet mot den muslimske fundamentalismen i landet, og Amnesty International har kritisert Tunisia en rekke ganger for manglende vilje til demokratisering og manglende respekt for menneskerettighetene. Så får vi se hva fremtiden vil bringe. Det avhenger igjen av bl. a. av forholdene i nabolandene, Algerie og Libya.

  Saltsjøen Chot el Jerrit

Tunisia er et tørt land, og vann er en viktig ressurs. Vi opplevde faktisk et skikkelig tordenvær en kveld ute i ørkenen. Da kom ca. 1/6 av årsnedbøren i løpet av to timer (ca. 40 mm). Vi så elvedemninger for å styre flomvann, store og små vannledninger, kunstig irrigasjon og dype brønner. Vi så uttørrede saltsjøer (Chott el Djerid eller “Djevelens dansegulv”) og fruktbare oaser. En oase er virkelig en oase i ordets rette forstand. Under daddelpalmene vokser alle mulige “godsaker” som aprikos, fiken, fersken, granatepler, sitroner, appelsiner, bananer (afrikanske), salater osv. osv. Det er som å komme inn i en annen verden. Selvfølgelig forsøkte vi å vasse i Saharas sanddyner. To kameraer ble ødelagt av den finkornete sanden. Vi så, men red ikke på “ørkenens skip”, dromedaren. De er først og fremst for turister!

  Oasen Nefta

  vegetasjonen følger elveleiet

  Blomstrende oase. Oasene var en enorm kontrast til ørkenlandskapet bare noen få hundre meter unna.

  Bananer i lange baner

Vi bodde forresten på utmerkede hoteller, og kunne nyte et bad i bassenget etter en lang dag i bussen. Vi hadde det ikke spesielt varmt. En kveld måtte vi gå inn tidlig, for vinden var for kald til å ha møte ute ved svømmebassenget. Men jeg har opplevd 45*C i hulebyen Matmata tidligere, og det var varmt.

  Matmata – ørkenbyen – hulebyen. Folk bodde i huler i løssen på grunn av varmen.

  Hotell i Matmata

  Hamazret – nabo til Sahara
  Kvinnen som åpnet sitt hjem

Jeg var i Tunisia som turist for 12 år siden, og hadde et godt inntrykk av landet. Dette inntrykket er ytterligere blitt forsterket. Mange opplever nok Tunisia først og fremst som turist i badebyene Sousse og Hammamet. Da kan du oppleve sol og badeliv, pruting og lurendreierier i medinaen (gjett om jeg ble lurt!!) osv.

  Sousse – turisme for alle penga

  Marhaba Beach hotell

  Den gamle moskeen i Sousse.
  I medinaen kan du få kjøpt mye rart.
  Vet ikke om slakterbutikken var så ettertraktet

Men ordentlig kjent med det tunisiske samfunnet blir du ikke uten å komme ut fra turiststedene og ut der hvor folk virkelig bor, og kanskje aller helst bli kjent med noen. Det er kanskje vanskelig, men ofte blir du invitert inn i husene til folk. Det er først og fremst en inntektskilde for familien, men de er svært vennlige og gjestfrie.

  El Hamma – en by i Tunisia
  El Hamma – kryddermarkedet

Gateliv i Sousse

  Hovedstaden Tunis fra Kartago.

Dessuten så vi ca. 1 million oliventrær oppmarsjert i landskapet.

  Oliventrær på geledd

I dag, 2015, har Tunisia gjennomgått en utvikling mot demokrati og frihet, men ikke uten sår. Den arabiske våren startet i Tunisia i 2010. Raseriet rettet seg mot president Ben Ali og hans familie. Han flyktet til Saudi Arabi. Ekstreme krefter har truet hele tiden. For ikke mange uker siden sprengte en selvmordsbomber seg selv utenfor et hotell jeg selv bodde på i 1991. Turismen har derfor skrumpet kraftig inn noe som rammer Tunisia sterkt økonomisk. Likevel: Demokratiprosessen har tatt av – partene samarbeider og prøver å få landet inn i et fredelig spor. Derfor fikk de Nobels fredspris. Tunisia lever videre og vil følge en fredelig vei, det eneste landet under den arabiske våren som har kommet positivt ut. De vil lykkes, det er jeg overbevist om.

v/ Bjørn O Isachsen  

Kom nettopp over denne teksten jeg skrev etter å ha vært på besøk nordover i 2009

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det er kanskje ikke noe poeng å skrive om en togreise som ikke hadde noe annet “dramatisk” i seg enn at alt gikk som det skulle. Men jeg gjør det likevel, ikke minst fordi tog er den beste måten å reise fra A til B hvis det er hensikten med reisen. Hensikten min var å komme så greit og billig som mulig fra Kristiansand til Bodø uten å bruke fly og uten å bruke egen bil. Å fly var for miljøødeleggende, og når tiden ikke var noen avgjørende faktor, kunne jeg like godt gjøre noe annet – som å reise med tog. Å bruke egen bil ville også bli dyrt og ikke minst slitsomt, selv om jeg innrømmer at å leie bil som jeg gjorde i Bodø, også er temmelig dyrt.

Derfor er det ikke mye å fortelle om reisen fra Kristiansand til Oslo – som “gikk på skinner” – smertefritt; jeg fikk også anledning til å se at trikken i Oslo på ny hadde inntatt Jernbanetorget og at mange av dem var “ikke i trafik” – selv om de mer eller mindre sto fast i trafikken! Men sånn er det jo i store byer. Reisen videre gikk med “Signatur” til Trondheim, nå med nytt rødt design. Det litt pussige var at det var innlagt en 8 minutter lang pause i Hamar (uten restaurant) hvor man kunne strekke på beina og trekke frisk luft (det var svært varmt i Hamar denne dagen). Seinere var det å beundre Gudbrandsdalen og Dovrefjell og ikke minst de flotte stasjonsbygningene på Hjerkinn og Drivstua – den siste passerte i stor fart forbi togvinduene. Utrolig hvor stor vekt det ble lagt på estetikk – ikke minst når det gjaldt stasjonsbygninger bare for noen få tiår siden? Særlig på strekningen over Dovrefjell er det flere flotte stasjonsbygninger, der togene i våre dager knapt nok stopper.

  Hamar
  Hjerkin stasjon.

I Trondheim gikk vi direkte over i nattoget til Bodø. Dette var et klassisk tog med lok og vogner – av den gode, gamle typen. For noen år siden var det snakk om å erstatte de lokdrevne togene på Nordlandsbanen med motorvogner av typen 93; men i dag går både natt og dagtogene med Di4 og vogner av forskjellig standarder. Nattoget mitt hadde bl.a. to ombygde B5 vogner hvor stolene kunne legges ned i horisontal stilling, og med delvis avskjerming mot midtgangen. Det fungerte utmerket – jeg sov i alle fall godt. Ellers var det kafeteriavogn, sovevogner og vanlige sittevogner av typen B3 (!) – som i “gamle dager”. En B3 vogn jeg reiste med hadde gammeldesign på vognsiden og originale grønne seter – så her var det virkelig snakk om nostalgi! Men sittekomforten var etter mitt skjønn utmerket den!

  Di4 i Trondheim
  B3 vogn parkert i Bodø
Turen nordover gikk som NSB hadde bestemt. Da vi ankom Mo i Rana tidlig om morgenen, var toget i rute. Mo i Rana er endepunktet for “Ole Tobias” – et eget dagtog mellom Mo i Rana og Trondheim. Det som var litt spesielt med Mo i Rana for noen tiår tilbake, var at da Jernverket var i drift, hadde Jernverket elektrisk driftsjernbane med EL10 som drivkraft. Når det ble slutt på dette, vet jeg ikke. Dessuten var Mo i Rana endepunkt for gruvejernbanen i Dunderlandsdalen. Her fikk man noen kilometer “gratis” da man bygde Nordlandsbanen.

Det var tyskerne som under krigen ved hjelp av russiske og serbiske slavearbeidere prøvde å forsere jernbanebygginga. Helst skulle banen bli ferdig til Kirkenes så fort som mulig. Dette slavearbeidet kostet tusenvis av serbiske og russiske krigsfanger livet.”Blodveien” ble veistrekningen parallelt med jernbanen hetende. Offisielt ble banen åpnet til Storforshei under krigen. Fortsatt er det gruvedrift i Dunderlandsdalen og ut av togvinduet kan en se litt nord for Storforshei jernbanebrua som fører over til den underjordiske gruvestasjonen.

Selv har jeg mitt spesielle forhold til Mo. Jeg var med på 70-tallet i et kor i Bodø som het “Con Brio”. Koret hadde medlemmer både i Bodø og Mo i Rana, så når vi hadde fellesøvelse så var det å kjøre de 260km til Mo for å synge og overnatte hos noen korister. Avstander er ingen hindring nordpå.

Det var på tide å våkne, selv om det var tidlig ennå. Jeg hadde bestemt meg for å være våken opp Dunderlandsdalen og over Saltfjellet – den mest spektakulære delen av Nordlandsbanen. For tyve år siden hadde jeg en fantastisk flott tur her med dal og fjell badet i morgensol. Været var ikke fullt så klart nå, men naturen var like flott som sist. Dessuten gikk det nå mye raskere. I 1987 var Di4 ikke tillatt brukt nord for Mo i Rana, og Di3 var ingen sprinter i stigningene opp mot Saltfjellet – her gikk det jevnt og trutt i et seigt tempo. Di4 hadde heller god fart, men hadde tid til en liten stopp på Dunderland stasjon. På tur sørover var det kryssing mellom dagtogene på Dunderland. Det var som å komme til en annen tid. Tpx måtte ta sykkelen fatt for å legge over vekselen sør på stasjonen for å slippe inn det nordgående dagtoget, mens det sørgående dagtog hadde stoppet på rødt flagg og sto trygt og ventet i spor 1.

Gård i Dunderlandsdalen

Dunderland stasjon

Like etter bar det i god fart over Saltfjellet der både vei og skinnegang var forsøkt lagt så gunstig som mulig i forhold til vær og vind. Det fikk meg til å minnes en episode med koret “Con Brio” i april 1975. Det hadde vært stor konsert i Mo i Rana, og konserten skulle gjentas dagen etter i Bodø. Vi kjørte buss, men da vi kom til Bolna var bommen nede; E6 over Saltfjellet var stengt på grunn av snøstorm. Ok. Det ble retur de 13 milene til Mo i Rana, så om bord i dagtoget med stort kor og orkester og over fjellet kom vi og rakk konserten med god margin.

Polarsirkelen passeres med en blås i fløyta.

  Storjord med Junkerdalen

Det er flott på Saltfjellet, men kanskje enda finere er det fra Lønsdal og nordover ned Saltdalen. Kanskje en av de mest utfordrende strekningene for jernbaneingeniørene; men nede i dalen slynger den beryktede “Blodveien” seg, som tok mange slavearbeideres liv. Utsikten mot det flotte fjellene omkring Junkerdalen er formidabel. Jeg vil spare leserne for flere panegyriske utbrudd, men turen videre forbi Røkland, Rognan og Fauske mot Bodø er etter mitt skjønn en enestående flott turistattraksjon, men så har jeg bodd der i 6 år i mitt liv så litt nostalgi blir det også når jeg reiser denne veien.

  Kistrandfjella – hvis man ser godt etter kan en se lokaltoget til Rognan…

  BM 93 like utenfor Bodø

Apropos Rognan: Nå er det noen år siden NSB våget å satse på lokaltog mellom Bodø og Rognan, og det har vært en riktig satsing. Det er BM93 som tar seg av denne trafikken, og det fungerer bra. Idet toget nærmer seg Fauske rekker jeg å kaste et blikk ut av vinduet og ser at det fortsatt er spor etter gamle Finneid stasjon på Sulitjelmabanen. Noen bygninger fins i alle fall. Tok seinere en tur opp til det gamle gruvesamfunnet som dessverre nå er nedlagt. Det var svært få spor etter jernbanevirksomheten. Det var jo stort sett motorvognen SULITELMA som tok seg av person- (og bil-) trafikken de siste åren fram til sommeren 1972 –  året jeg flyttet til Bodø. Den middelaldrende damen (?) har nå gått det meste av sin tid på Setesdalsbanen!

Litt om godstrafikken på banen som ikke er ubetydelig. Her kan du oppleve både Di66 og Di8 i enkelt og dobbelt forspann. Så her er mye rå dieselkraft. Også her er det nesten bare containertog som går, men en lokal jernbaneentusiast fortalte at om onsdager kom det et eget biltog til Bodø med ombygd Di6 som drivkraft. Det ble selvfølgelig foreviget. Nesten rart å se et lokomotiv som NSB i sin tid mente var ubrukelig i Norge, nå var tilbake på “gammel bane” eller gamle jernbanetomter!

  Di8 på vei opp fra Bodø jernbanestasjon
  DE 2700 (ex Di6) foran jernbanestasjonen i Bodø.

Jeg leide bil i Bodø for å stifte nærmere bekjentskap med Steigen, Hamarøy, Tysfjord og Ofoten. Nokså tidlig ble jeg minnet om tyskernes vanvittige jernbaneprosjekt – Polarbanen:  Oslo – Kirkenes. Mellom Fauske og Tysfjord er det mange spor etter den tyske anleggsvirksomheten bl.a. tunnelinnslag, brokar, traseer, til og med lokomotivstall og verksted ved Kråkmo på Hamarøy! På en måte kunne en nesten ønsket at de hadde fått det til, men prisen var altfor høy. Også her var det snakk om bruk av slavearbeidere. I Kobbelv hadde et tunnelinnslag blitt en del av en uterestaurant.

Tunnelinnslag ved Trengsel bru.

  Lokstall og verksted var klar til bruk på Hamarøy

I Narvik gikk jernbanevirksomheten sin vante gang. Passasjertog med helsvensk lok og vogner; malmtog trukket av Dm3, mens de nye superlokomotivene så jeg ikke snurten av. Derimot så jeg snurten av en gammel kjenning, nå grønnmalt med Ofotbanen skrevet på siden. Siste jeg så henne var i Kristiansand i et grustog i 2000 og bar nummer 13.2124. Om hun var i bruk der nord, vet jeg ikke, men det får vi håpe.

  Dm3 lok på banegården i Narvik
  Slik så det ut her i 1973
  Passasjertog klar retning Bjørnefjell og Sverige.
  EL13 parkert i Narvik.

Nordland er et praktfullt stykke Norge, og når en er så heldig med været som jeg var i 2009, var det enda vakrere. Virkelig verdt en lang togreise. Bare fantastisk!

  Stetind

Hamsund gård på Hamarøy
  Tranøy fyr, Hamarøy
  Fjerdevann med Kråkmotind i bakgrunnen.

Underlig etter 7 år plutselig å ha høstferie igjen. Ble jo nesten satt tilbake til “gamledager” da feriene gjorde skoletilværelsen plutselig overkommelig etter å ha vært måneder i helspenn. Noe av dette kom tilbake, men i en annen setting; nå hadde jeg to jenter jeg måtte ta meg av slik at de fikk noe meningsfylt å fylle tilværelsen med.

Det viktigste for dem begge er fortsatt å lære norsk – helst så fort som mulig. Jeg synes begge har gjort en fantastisk innsats, og høstferien skulle brukes til å lære mer – helst å kunne forstå og praktisere mer norsk. Samtidig skulle de jo også oppleve noe mer av det norske – eller til og med det nordiske.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Når jeg for tida ikke har bil, blir det også litt vanskelig å komme rundt. Bil er først og fremst et økonomisk spørsmål og et spørsmål om prioritering. Vi har vært heldig, for noen venner tok oss med til Hovden for noen uker siden så vi fikk oppleve norske fjell på det vakreste. Dessuten er Fatma veldig positiv til den typiske norske søndagsbeskjeftigelsen: Å gå på tur. Derfor ble det Odderøya nå på søndag og Hellemyr forrige søndag. Flotte turer med vaflene på Vaktmannsboligene som hovedtrekkplaster.

Mandag ble det Lillesand. Greit å reise med bussen dit. Har jo et meget langvarig forhold til denne sørlandske perlen, 30 år på samme arbeidsplass og 17 år som bosatt setter sine spor. Det er fortsatt mange kjente å hilse på. Lillesand er en sjarmerende by, en smilets by, masse hyggelige folk som hilser, og du hilser igjen. Lillesand viste seg fra sin vakreste side. Mine damer fikk til og med prøvd å vasse i den lille bukta ved Sandsnes.

Likevel har jeg ikke vært inne på tanken av å bosette meg der på ny. Den er god å besøke, og god å reise fra.

Vi hadde for få år siden noen dårlige erfaringer med bussen fra Lillesand. Det var lørdag og timesrute. Bussen kom og var sprengfull, ikke snakk om å få være med. Vi vandret litt omkring i en times tid. Neste buss var like full – vi ble avvist på ny, men nå var det 2 timer til neste buss. Vi tok drosje til Rona, og fikk også refundert drosjeregninga av Nettbuss, men uten noen særlig beklagelse. Ingen hyggelig opplevelse., men full støtte fra ordføreren.

Hva med en utenlandstur? Danmark er forlokkende nært. Colorline hadde superonsdag med lavere priser. Vi sto tidlig opp – vi måtte jo møte opp en time før avgang, det vil jo si klokka 7 – uvisst av hvilken grunn. På en måte er turen til Danmark en demonstrasjon på godt naboskap – slik burde det jo være overalt. Ingen visum, ingen passkontroll, ingen penger under bordet – slik vi kjenner det fra Afrika. Dette har jo vart så lenge – siden 2. Verdenskrig – det har blitt en selvfølge at det skal være slik. Det eneste vi måtte være oppmerksom på at verdien av danske kroner har steget betydelig i forhold til norske kroner i den seinere tid.

Vi valgte det “lange” oppholdet – første ferge ned, siste opp. Det gjorde at vi fikk en del timer i Danmark. Hva gjør man der? Shopping uten særlig penger blir “vindusshopping” – det er kjedelig i lengden. Jeg hadde sett for meg litt vandring langs nordsjøstrender i klittlandskapet som er så typisk for Nord-Jylland. Det var for hustrig til det. Det blåser alltid i Danmark. Det ble i stedet Nordsjøakvariet med seler og fisker med mer, Salmah fikk være skipper på fiskebåt og oppleve bølgene på Skagerrak. God opplevelse. En annen opplevelse var toget til Hjørring. Salmah hadde aldri reist med toget før (unntatt Setesdalsbanen). Det var en ny og behagelig opplevelse. I Danmark lever fortsatt noen av de gamle sidebanene – og i beste velgående med moderne behagelig materiell.

Vandringen rundt i Hjørring fortalte meg at Hjørring er en sjarmerende by, men kanskje litt på hell? Mange tomme forretningslokaler. Den fortalte meg også at den var en gammel by, den eldste kirken ble grunnlagt på 1000-tallet av en norsk konge! Hyggelig å vite.

Colorbufeten på tilbaketuren gjorde turen også til en matopplevelse. Rart da at yngstemann foretrakk chips som hovedrett. Her var jo så mye annet godt, ikke minst sjømat.

Lett og variert ferie, det er det beste..

Det ble et spennende valg. Jeg var ikke av dem som ble sittende hele natta for å få de ferskeste resultatene. Så intressant er det ikke. Det jeg så av NRKs valgsendinger, var meget sparsommelig fra vår del av Norge. Men det var interessant med MDGs frammarsj over hele Norge og Rødts erobringer i Tromsø. Er en ny radikal bølge på vei? Skulle ikke være meg imot.

Jeg er stort sett fornøyd med valget. Skulle bare mangle; vi lever i et demokrati og må akseptere at det er forskjellige politiske oppfatninger. De partiene som jeg støtter hadde stort sett framgang, og det er bra.

Dessverre fikk Arbeiderpartiet ikke hull på den borgerlige byllen i Kristiansand selv om de ble det største partiet. Parkeringshuset under torvet var ikke stor nok sak til å endre manges stemmegivning. Jeg kan ikke forstå at det er en miljøsak i det hele tatt. Så fortsatt vil Kristiansand bli styrt av den borgerlige troikaen Høyre, Krf og Frp. Synd, for byen trengte nye koster nå, som ikke tenker så snevert som f.eks. den forhenværende ordfører (borgermester) Grundetjønn. Hans karakteristikk av sine medpolitikere synes jeg var ganske stygg slik den sto i Fædrelandsvennens magasin på lørdag. Ingen ydmyk ordfører der i gården.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Et annet parti jeg hadde håpet skulle få en større nesestyver, var Frp. I valgkampens hete fikk vi presentert et menneskesyn fra enkelte framtredende representanter fra dette partiet som var svært skremmende. Det er skremmende at de i enkelte Sørlandsbyer som Mandal og Farsund får over 20 % av stemmene og i Grimstad og Arendal får 15%. Det må være enkeltpersoner som folk har tillit til?

Men valg har vi hatt. Igjen ble hjemmesitterpartiet ett av de største partiene, ja, de fleste stedene det største partiet. Synd.

Jeg mener at vi hele tiden må prøve å gjøre demokratiet vårt mer attraktivt. Folk føler nok at deres egen lille stemme ikke veier så mye i den store sammenhengen. En stemme fra eller til….. Men hvordan kan det skje?

Fra Afrika kjenner jeg til mange land der demokratiet ikke fungerer. Folk vil undertrykke andre og bruker makten sin i en demokratisk sammenheng. I Kenya sto Fatma 14 timer i kø for å få stemme, og så opplevde hun i ettertid at noen fikset opptellingen slik at den beste kandidaten ikke vant. Etter det erklærte hun: Aldri mer stemme ved valg.

Hva skal jeg stemme? Nå har jeg testet med selv i tre valgomater og fått tre ulike resultater. Så jeg er fortsatt i tvil. En fortalte meg at jeg bør stemme Rødt, en annen sa SV og en tredje sa Miljøpartiet de grønne. Hva som blir det endelige resultatet får du ikke vite den 14. Januar. Men stemmeseddelen vil ligge i valgurnen. Hemmelig valg må vite, men valg er viktig. Stemme har jeg gjort siden 1964 og det vil jeg fortsette med.

Har besøkt land der demokratiet ikke fungerer. De avgitte stemmene blir trikset og mikset med. Resultatet blir derfor ofte et bestillingsverk fra makthaverne. Til slutt konkluderer de med at valg er ikke nødvendig, de blir jo valgt uansett. Politikerne blir griske og glupske og egosentriske og “spiser” så godt de kan av inntektene som skulle vært fordelt på hele befolkningen. Kan forstå at folk er oppgitt og fortørnet, men de kan lite gjøre fordi systemet motarbeider folket.

Slik er det heldigvis ikke i Norge.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Derfor er valg viktig. Da velger vi de politikerne vil ha inn i kommunestyrer og fylkesting. Det er ikke bestandig du får din politker inn i kommunestyre, men det må vi bare akseptere fordi slik fungerer demokratiet. Likevel mener jeg at det demokratiske system kan forbedres og gjøres enda mer demokratisk. Det er immidlertid en prosess som må ta tid. Det var vel Churchill som i sin tid definerte demokratiet som det minst ubrukbare måten å styre et land på.

Skal ikke uttale meg om politikerne i landet vårt og deres gjøren og laden. De gjør det som er forventet av dem. Det er på mange måter en utakknemmelig jobb. Jeg tror likevel at de fleste politikere gjør en god jobb. De er jo bare en av oss, og vi har også våre feil og mangler.

eksempel på politiker

Men det som sjokkerer meg mest er ett partis menneskesyn. Aldri opplevd maken til kynisme i flyktningedebatten. Kan ikke forstå  at noen vil stemme på dem selv om de hevder at de er partiet for “folk flest”. De er i alle fall ikke mitt parti.

Salmah er 8 år og kommer fra Kenya. Hun har aldri reist med toget før. Hun vet godt hva toget er. Like ved der hun bodde i Kenya ruslet toget til og fra Mombasa forbi – en gang i blant. Langsomt og bedagelig – akkurat som Setesdalsbanen.

Etter nesten tre uker i Norge, tok jeg med mine to kvinner – Salmah og Fatma – til Vennesla og Grovane for en tur med nettopp Setesdalsbanen. Siden jeg ikke har noen bil for tida, måtte vi ta buss til Grovane. Det var i og for seg en hyggelig opplevelse fordi sjåføren var av den gamle skolen ? ønsket folk velkommen om bord og en god dag når de forlot bussen. Dessuten var han vokst opp på Ludefladen og kunne fortelle mye om Vennesla litt tilbake i tida da han vokste opp. Interessant for meg som har vært mye i Vennesla, spesielt da jeg bodde i huset i skogen ved Ogge.

Erfaringen fra tidligere i sommer var at interessen for Setesdalsbanen er stor blant lokale folk og turister, så det gjaldt å være i god tid. Bussen ankom en halv time før avgang, og det passet bra og køen foran billettluka var ikke skremmende lang. Tidligere i sommer måtte jeg stå over turen på grunn av at de to første turene ble utsolgt. Det var hyggelig for Setesdalsbanen, men ikke så hyggelig for en del turister.

Setesdalsbanen har en over 100 år gammel historie. Det er en typisk smalsporet jernbane anlagt i 1896 fra Kristiansand til Byglandsfjord. Det var tømmer, malm og folk som skulle fraktes til og fra Dalen. Det som er fint at så mange av de gamle lokomotivene er bevart. Lok 2 er fra åpningen i 1896 og lok 5 og 6 er fra like etter 1900 så det er lett å få til stemningen fra tidligere tider. I 1938 ble banen brutt ved Grovane da den nye normalsporete jernbanen fra Oslo til Kristiansand ble bygget. Da ble det anlagt en overgangsstasjon på Grovane med lokstall og verksted og det hele. Det er dette museumsjernbanen kan nyte godt av i dag. Reisen fra Byglandsfjord til Kristiansand måtte derfor foretas i to etapper med togbytte på Grovane. Dette varte helt til 1962, da banen ble nedlagt. På en sykkeltur i 1962 rakk jeg så vidt å oppleve toget ankomme Byglandsfjord stasjon. Men jeg husker det var en skuffelse, for det var bare noen stygge motorvogner som kom, ikke skikkelig damptog.

Salmah var litt redd for å nærme seg damplokomotivet. Det kom så mange rare lyder fra det og damp kom ut både her og der. Hun kunne ikke helt forstå hvordan det kunne trekke det lange toget. Men det kunne det. Litt i rykk og napp riktignok, men det gikk. Fint å kunne se ut gjennom åpne vinduer og kjenne eimen av kull. Det var ingen ubehagelig lukt, for de bruker kvalitetskull på banen. Mye nostalgi for meg dette. Husker jeg en gang reiste på 50-tallet fra Jessnes til Oslo med lokalgodstog med damplokomotiv, og hang ut av vinduet mer eller mindre hele veien. Da var jeg på Salmahs alder. Sterkt minne.

Det var speiderleir på Paulen og masse vinking til og fra toget. Salmah var speider i Kenya og håper å kunne få være med her i Kristiansand.

Vi valgte å stå over returen til neste tur. Det gjorde at vi unngikk vaffel og pølsekø, men også at vi fikk en fin tur i området – som jeg vil anbefale. Vi valgte å gå til Nomeland kraftstasjon og fikk se både stasjonen og demningen fra utsiden. Vet at Agder Energi har hatt utstilling på kraftstasjonen tidligere. Kanskje det fortsatt er en god idé? Tilbake gikk vi opp til den gamle jernbanetraseen med to tunneler som var litt skummel syntes Salmah når jeg litt fleipete sa at det bodde flaggermus der. I tillegg var det jo blomster og bær å plukke for dem som var opptatt av det. Bading var ikke fullt så aktuelt denne gang, det var ganske sterk strøm i elva akkurat nå. Burde ikke Setesdalsbanen lage et opplegg for interesserte mens man først er på Røyknes? Hva kan man oppleve på Røyknes?

Røyknes oppsto vel som et resultat av kraftutbygginga i Otra. I dag er det ikke så mange arbeidsplasser her knyttet til kraftproduksjon. Selve jernbanestasjonen er ikke original, men har en litt spesiell historie. Stasjonen på Røyknes ble revet like etter nedleggelsen. Det viste seg at Svenkerud på Bergensbanen var bygget etter de samme tegningene, så den ble flyttet fra Hallingdal til Røyknes for en ca. 15 år siden. I dag ser stasjonsmiljøet på Røyknes nesten autentisk ut, men det er visst planer om på sikt å få en dreieskive så lokene kan kjøre begge veier riktig vei. Men hva er riktig vei for et 1’C’1 damplok?

Turen tilbake til Grovane gikk stille og rolig for seg, delvis hengende i vinduet, delvis liggende avslappet på benken i mammas fang. Inntrykkene hadde vært mange, men konklusjonen var klar: Det var gøy å reise med det gamle toget….

 Takk for turen!

Amboseli National Reserve ligger mot grensa til Tanzania og har Mt Kilimanjaro som bakgrunnskulisse. Amboseli har mange elefanter og alle har navn. Det er få nasjonalparker hvor elefantene er blitt fulgt så tett opp som nettopp i Amboseli. Det er en kvinnegruppe som har påtatt seg det ansvaret. Er det fordi en flokk elefanter blir ledet av en matriark – den mest erfarne hunnelefanten? Ikke vet jeg, men elefantene i denne parken ser ut til å trives og formere seg. Selv under den verste tørkeperiodene er det alltid vann å finne. Det meste av dette kommer fra Kilimanjaros smeltende isbreer. Hva vil skje med elefantene i Amboseli når klimakrisen er et faktum og isbreene er borte?

Amboseli må være elefantenes paradis. Aldri sett så mange elefanter som koser seg i gjørma som der. Tre ganger har vi nesten hatt nærkontakt med elefanter her: En gang slo en elefant etter oss med snabelen fordi vi kjørte mellom den og ungen som gikk på den andre siden av veien. De to andre gangene var vi kanskje litt for ivrige til å komme før elefanter på vei mot vannhullet. Derfor valgte vi i Maasai Mara å stoppe bilen helt og vente i kanten av veien på en stor flokk med elefanter som kom rett imot oss på veien. Halvparten av flokken passerte bare en meter eller to fra bilen. Vi holdt pusten, men jeg så at elefantene følte seg trygge og ikke ville gjøre noe med oss. Heldigvis stemte det. Elefanter er imponerende på mange måter – og så har de svært god hukommelse.

   elefanter som nyter gjørmebad

Må nevne den litt tykkfalne hyrax (klippegrevling) nå som jeg forteller om elefantene. Disse sosiale, lett tykkfalne dyrene holder svært ofte til ved hoteller og lignende. De er elefantenes nærmeste artsfrende. Felles for dem er at de har jurene foran, mens alle andre dyr (unntatt aper og mennesker) har jurene bak. Ellers er ikke slektskapslikheten særlig påtrengende.

  hyrax – klippegrevling

I Tsavo er elefantene røde. Det er ikke fordi de ikke er renslige, men de elsker å velte seg i det røde jordsmonnet der, ta nærmest jordbad. Tsavo er en enorm park, den største i Kenya og en av de største i Afrika. Det er kanskje litt misvisende å kalle den park for det er jo et naturområde først og fremst, ingenting med det vi forbinder med park. Det er dessverre lett for krypskytterne å gjemme seg i parken. Derfor er det en del ulovlige fellinger av elefanter som foregår her.

Det er ikke tett med de store dyreflokkene her som for eksempel i Maasai Mara eller Serengeti, men innimellom du kan få hyggelige overraskelser som da vi kom over en flokk med gerenuk eller dikk-diks som ble stående å se på oss bare få meter fra bilvinduet. Her kunne vi ha sett en av de sjeldneste antilopeartene i Afrika, hirola.

  sjarmerende dik-dik

Det var her i Tsavo vi fikk motorstopp og Buda måtte ut av bilen for å fikse et relé i motorrommet mens noen elefanter som sto under noen palmetrær, bare befant sen ca 50 meter unna. De var mest opptatt av sine egne ting og beskytte seg mot sola som var ganske intens.

  dverg mungoose

Det var her i Tsavo vi stoppet ved utgangsporten der Fatma spurte vakten om det var noen krokodiller i elva (Galana), hvorpå han ledet oss til elva og fikk gjennom å lage noen merkelige lyder krokodillene til å løpe opp på bredden bare få meter fra oss. (Jeg bare plasserte meg slik at vakten var nærmere krokodillene enn meg.) Nokså nifs opplevelse spør du meg, men krokodiller var det visst nok av??.

  her kommer jeg….

Vi så ingen løver i Tsavo. De har fått et ufortjent dårlig rykte. Under byggeingen av “The lunatic” railroad Mombasa – Kisumu angrep løver arveiderne ved Tsavoelva, og det ble påstått at de de drept mer enn 100 arbeidere før de til slutt ble tatt livet av. Disse løvene var uten man; og står i dag utstilt i et museum i Chicago. Men det er mye annet spennende å møte når en er på safari….

  impala som slåss
  sjakal
  ibis

Ja, det er nettopp det store ved å reise på safari å oppleve dyr sitt rette element uten menneskelig forstyrrelse. Selv om menneskene kjører i kø for å oppleve det. . . .

  gnuklav

  Kilimanjaro